Retten til Dann og Vann

En gang for lenge, lenge siden var den ubebodde øya Romsa en del av sommerbeite for reindriftssamene på svensk side. I dag er den urbane Tromsøya blitt "helårsbeite" for et par-tre hundre bysamer på norsk side. Vi skal møte en av dem: "Mr. Somby" - "Samtomet" - "Lappen som går".

Klokken er 16.00.

Jeg sitter og venter på Ande Somby i en rustrød krok blant Petter Dass-sitater på Prelaten - et tradisjonelt utested plassert i byens aller nederste gate.

Klokken tikker mot 16.15.

Kroken er like rustrød, bordet like slitt og benken hvor Ande skulle ha sittet er fortsatt like tom.

Klokken passerer 16.25.

Inn døra kommer den rette, heseblesende mumlende på noen uforståelige gloser som kanskje skal forklare den sene ankomsten. Hans hysteriske rosa hansker slenges først ned på den ventende benken - etter hanskene kommer Somby selv.

- I dag fikk jeg ei skikkelig runde i tingenes iboende djevelskap, presser han kortpustet fram, mens all byens parkeringslidelser gjenspeiles i hans øyne.

Somby sender lokalet et gjenkjennende og kjærlig blikk.

- Jeg liker at vi møtes her. Det er bra det ble fred på Prelaten, for Prelaten har liksom alltid vært samenes sted. Sagt på en annen måte, har det endelig blitt fryd i gammen, sjarmerer han videre og blafrer med øyenvippene samtidig som han forsøker å skjule et glis over egen morsomhet.

37-åringen er oppvokst i en reindriftsfamilie i Sirma i Finnmark -men har stort sett bodd i byer i hele sitt voksne liv. Han har blitt en bysame - eller en urban same, stempler han seg selv.

- Du kan si det var en isvinter hjemme som gjorde at jeg skjerpet meg på skolen og kom inn på gymnaset. Det var en kald isvinter hvor isen ble så tykk at en stor del av vår reinflokk døde. Jeg måtte ha brukt et helt liv for å bygge flokken opp igjen, forteller Somby.

Istedenfor valgte Ande å bruke noen år på å ta juridisk embetseksamen - og nå senere doktorgrad i juss. Om ett år er han ferdigutdannet dr.juris.

Pønkesame

-Men noen ganger tenker jeg kanskje jeg heller skulle bli en dr.luris, flirer han fra benken - rett under Hålogaland Teaters gamle plakat fra forestillingen "Den dagen håret brakk".

Hvilken forestilling Ande Sombys halve hårmanke brakk, vet jeg ikke, men det kan ikke stikkes under en stol at hans hår er piggkort på venstre siden og halvlangt på høyre. Somby i profil er liksom ikke samme mann.

- Er du en sånn pønkesame?

- Ha, ha. Håret mitt er en del av doktorgradsprosjektet, skratter Ande og bøyer seg intimt fram. - Sveisen min er et lite asymmetrisk pip, betror han med klar stemme.

"Når Samtomet snakker, fryser blodet til is" (skikkelig gammelt jungelord)

- Akkurat?

- Jeg synes verden er altfor symmetrisk. Du kan stort sett bestandig speile en halvflate for å finne helheten. Dette irriterer meg. Derfor har jeg en hårsveis på hver side, som en asymmetrisk ytring, forklarer bysamen.

Ande Somby har ikke bare to hårsveiser - han har også to par øyne.

- Jeg lever i to samfunn og ser med doble øyenpar. Jeg ser på storsamfunnet med samiske øyne og på det samiske samfunnet med storsamfunnets øyne. Jeg veksler hele tiden mellom et utenfor- og et innenfor-perspektiv på de forskjellige kulturene.

På dette tidspunkt, så tidlig på ettermiddagen, ser jeg bare et par av Andes øyne, men jeg kan vedde på at han ser dobbelt, fyren med halvlitersglasset i hånden som stirrer på oss fra en stol lenger bort i lokalet. Mr. Somby lar seg ikke affisere. Han har bodd i Tromsø i snart tre år. Han digger Romsa.

- Tromsø minner meg om en amerikansk flyplass. Utsagnet blir møtt av et kraftig nikk. Ingen vits å avsløre at jeg aldri har vært på en sådan. Men Ande forstår snart at ikke alle er like bereist.

- På amerikanske flyplasser pleier folk å være veldig pratsomme og vennlige mot hverandre, slik som her i byen, forklarer han ivrig.

Bysame

- Det er vel egentlig bra tøft å være same i Tromsø? Sånn hipt og kuult, liksom? Håret på den lange siden rister. Det korte ligger i ro.

- Ja, akkurat nå er vi inne i en periode hvor det ikke er så dumt å være same i Tromsø. Folk er åpne, vennlige og nysgjerrige mot samer. Jeg pleier å si at vi lever i en god tid, medgir Ande smilende.

Men det er ikke fritt for at han spottes hjembygda for sin urbane, akademiske livssituasjon.

- Å bryte ut og bli akademiker er ikke helt akseptert hjemme i Sirma. Det er forståelig. For samene som gikk på skole før i tiden var skolen et "smertens hus" som en fortest mulig forlot. Mange kan ikke skjønne hvordan jeg da kan fortsette i skolesystemet. Men oppfatningene er ikke ensidige. På en måte blir jeg i dag sett på som bygdas store sønn - på en annen måte blir jeg mobbet for å ha glemt de tradisjonelle samiske kunnskapene. Slik er det vel i alle småsamfunn sier han og trekker på skuldrene.

- Ja har du?

- Du, jeg regner meg fortsatt som en habil flåer.

Sikkerheten i stemmen utfordrer ikke til utfordringer.

Ande Somby mener nemlig han ikke nødvendigvis fjerner seg fra den samiske kulturen selv om han flytter til en by.

- Det nærmeste en i dag kommer en tradisjonell samisk storfamiliestruktur er kafemiljøer. På den måten lever en urban same nærmere det opprinnelige samiske.

Jeg kikker litt på menneskene i storfamilien som sitter rundt bordene i lokalet. Stilig, Somby. Har aldri tenkt på det. At byens kafefolk er litt same alle sammen, på en måte.

Vi forflytter oss fra Prelaten, og starter en rusletur mot Le Mirage. Ande Sombys staskafe. Bilene suser forbi oss. Selv kjører Ande en Golf fra 1978. Scooter har han ikke og scooterkjøring er han lei. Faren fikk snøscooter da Ande var seks år - og langt var det til lensmannen.

Kultursame

Mens vi vandrer gjennom de trafikkerte tromsøgatene kommer det fram at Ande har andre ting på hjertet - og et stort hjerte.

- Slik jeg ser det er en av den samiske kulturens største utfordringer å leve i et moderne samfunn. Om vi tviholder på det gamle, vil vi dø ut i det moderne samfunnet. Dette gjelder ikke bare samisk kultur -det gjelder like mye norsk kultur i forhold til for eksempel Internet-revolusjonen i verden. Egentlig tror jeg samene er flinkere til å tilpasse seg utviklingen - og at storsamfunnet har mye å lære av oss.

"Samtomet er hard med de harde" (ganske gammelt jungelord)

- Stilig.

- Tøft.

- Dristig.

Slike ord mumles over kafebordene når Ande Somby er ute på "Mirage" og lufter sin glorete selvkomponerte kofte av lilla skinn.

- Man må ha vært litt på disco, trur jeg, for å sy seg en kofte av lilla skinn, flirer han.

-Men jeg mener det. Krise ville det være for kofta om den ble en uniform - at den skulle dø ut i blåfargen. Klærne må leve - må utvikle seg slik de bestandig har gjort. Stopper vi den prosessen blir kofta kunstig, slik som storsamfunnets bunad har blitt. Storsamfunnets dressjakke puster ikke mer, den endrer seg ikke. Det høres snålt ut, men de dresskledde har drept sin egen kultur. Dressjakken er død.

OK, ikke alle da. Ikke Ande sin. Selv mente nemlig Mr. Somby at hans sorte advokatkorrekte dressjakke ble så kjedelig at han sydde noen røde skinnfiller fast på jakkens ene side. Den andre siden er fortsatt bare ensformig sort.

Akademikersame

Ande skriver doktorgrad om retorikken i jussen. Om retten til land og vann.

- I juridiske metoder bygger en på teksttolkninger. Myndighetskulturen er en skriftlighetskultur. Når en slik kultur møter en samisk kultur som har en muntlig tradisjon, må samene bli den tapende part.

Han ser på meg for å sjekke at jeg forstår.

- Ikke fordi samene ikke har rett, men fordi vi ikke har produsert tekst så lenge. Jeg har lyst til å arbeide med spørsmålet om hvordan møtet mellom skriftlighetskulturen og muntlighetskulturen slår ut i rettsapparatet. Også har jeg lyst til å lage et begrepsapparat, slik at vi får et språk til å beskrive dette møtet, fortsetter han.

Mirage er ettermiddagsfullt av kaffedrikkende mennesker. Ande kjenner betjeningen - og de kjenner Ande. Han pleier å joike her noen ganger når han føler for.

- Som et slags dessertprosjekt etter doktoravhandlinga vil jeg forsøke å gi ut en CD, røper han.

- En CD?

- Ja, jeg driver og pusler med noen ville ideer. Har blant annet forsøkt å joike i harmoni med en motorsag, gliser han opprørsk.

- Sånn sangstemme og slikt - trenger du liksom joikestemme for å joike?

- Noen joiker bedre enn andre..., begynner Ande, før han faller ut i en klukkende latter.

- Det er jo de som får høre i ung alder at "den karen, stakkar, han kan ikke joike". Det fikk ikke Ande. Han har laget mange joiker -og en av dem til Tromsø under byjubileet.

- Den handler om Tromsø by - og om hvordan det er å være same her.

- Er den kritisk? Jeg mener står du og joiker fram en masse skittkasting om byen, også sitter formannskapet og holder på å klappe seg halvt i hjel og ikke skjønner samisk?

- Ha, ha, nei, nei, men en god joik inneholder alltid litt refs, røper han.

Ande Somby kjemper for joikens liv. Den skal ikke få lov til å institualisere seg i konsertsalen slik som sangen har blitt.

Men han begynner ikke å joike i dag. Ikke har han kofta på seg heller. Han bærer rett og slett en død lilla dressjakke, Mr. Somby.

Vitsesame

- Du, det er en ting jeg har lurt på. Hvordan reagerer du egentlig på samevitser og slikt?

- Nei, vet du hva? Jeg setter min ære i å kunne de beste samevitsene. Vil du høre den om postkontoret i Karasjok? Postvesenet sluttet brått å få pengeoppgjør fra Karasjok og sendte etter en tid en revisor nordover for å sjekke opp forholdet. Da revisoren kom til Karasjok støtte han på en helsikes fest hos postsjefen. - Hva i all verden er det som skjer - og hvorfor får vi ikke penger fra dere? Spør revisoren. - Nei, nå er det blitt så fint, nå trenger vi ikke sende penger til Oslo etter at de nye skjemaene kom, svarer postsjefen, til den like lite kloke revisoren. - Ja, forklarer postsjefen, på de nye skjemaene står det UT og INN og TIL SAMAN, flirer Ande.

Han skal flire mye. Humoren selv er det eneste Ande mener er for alvorlig til å spøke med.

Kvelden kommer og lappen går. Lydløst forsvinner Samtomet ut døra. Ut fra kafekulturens trygge storfamilie. Søker ut til Storgatas forsinkede handlemennesker og sjokkrosa tilbudsplakater. Mr. Somby aner. It's a jungle out there. En gal gal verden. Samme kan det være.

"Joik har større kraft enn krutt" (splitternytt jugelord)