Rederiet Gribb ved eneeier Lars Gribb, en erfaren reder, kjøpte i november 1995 den 50 år gamle lastebåten La Moor for kr 750 000,-. I april 1996 ble han kontaktet av rederiet Smart ved daglig leder og eneeier, 25 år gamle Peder Ås, vedrørende kjøp av båten. Gribb ville selge båten, fordi han ikke hadde hatt den i drift. Den 5 april foretok Peder Ås en halv times inspeksjon av båten mens den lå ved kai. Gribb opplyste da til Ås at han i forbindelse med en reparasjon av båtens skrog hadde sett at det var noe rust på en av de 8 stabiliseringstankene som ligger i bunnen av båten.

I forbindelse med inspeksjonen ble båtens dokumenter - sertifikater og klassifikasjonspapirer - fremlagt. Peder Ås leste kun fartssertifikatet hvor det fremgikk at dette gikk ut i januar år 2 000. De øvrige fremlagte papirer viste at båtens tekniske sertifikat, som regulerer adgangen til å føre last, gikk ut 15 mai 1996.

Etter oppfordring fra rederiet Smart sin bankforbindelse bestilte Peder Ås en besiktigelsesrapport av Marine Ekspert. Av besiktigelsesrapporten datert 6 april fremgikk blant annet: "Til å være over 50 år gir båten et positivt inntrykk, men kan selvfølgelig ha skjulte eller andre svakheter som kan være vanskelig å oppdage ved en kortvarig undersøkelse på båten liggende ved kai. Men vi velger å feste lit til eiers opplysninger om at "båten er uten vesentlige feil og mangler". Normal salgssum for båten er ca

kr 700 000,- til 900 000,-."

Partene inngikk kjøpekontrakt 10 april. Båten ble overført for kr 950 000,- med virkning fra 14 april 1996 fordi rederiet Smart allerede hadde fått en rekke store lasteoppdrag. Av kjøpekontrakten fremgikk at "fartøyet La Moor er solgt i den stand det befinner seg i og som er akseptert av kjøper."

Den 25 mai fremsatte Ås krav om heving under henvisning til at det var betydelige rustskader på samtlige stabiliseringstanker i bunnen av båten og lekkasje fra noen av dem. Dette innebar en betydelig sikkerhetsrisiko for skipet. Skadene var oppdaget i forbindelse

Side 2 av 4

med den første turen Ås gjorde med båten 25 april. Ås viste videre til selgers utsagn til Marine Ekspert om at fartøyet var uten vesentlige feil og mangler. Han mente det ikke kunne ha noen betydning at et slikt utsagn ikke var tatt inn i kontrakten.

Videre mente Ås at Gribb burde opplyst til ham at det tekniske sertifikatet for båten gikk ut allerede 15 mai 1996. Ås hadde lagt til grunn at dette sertifikatet gikk ut samtidig med fartssertifikatet i år 2 000, da slike sertifikat normalt hadde samme utløpsår. Han hadde 14 mai ved en tilfeldighet oppdaget at sertifikatet gikk ut 15 mai. Det innebar en betydelig investering for rederiet Smart å få det tekniske sertifikatet fornyet. Mye foreldet sikkerhetsutstyr måtte skiftes ut til mer moderne utstyr. Denne investeringen innebar at selskapet fikk ytterligere renteforpliktelser på ca kr 40 000,- pr år. Etter kjøpet av La Moor hadde selskapet en meget anstrengt økonomi. Det var imidlertid klart at økonomien ville bedre seg frem mot år 2 000, slik at utskifting av sikkerhetsutstyret på det tidspunkt ville kunne vært gjort uten låneopptak.

Gribb mente at det ikke var noen mangel ved fartøyet. Ås kunne enkelt ha oppdaget at det var mye rust på tankene ved å se ned igjennom lukene for den enkelte tank. Lekkasjen ville han ha oppdaget hvis han hadde prøvekjørt båten. Han viste også til at han ikke hadde gitt noen uriktige opplysninger til Ås. Han var ikke klar over at det var så mye rust på og lekkasje fra tankene. Han hadde ikke undersøkt dette nærmere. Gribb mente også at kravet om heving var for seint fremsatt.

Spørsmål 1: Er det en eller flere kjøpsrettslige mangler ved fartøyet La Moor?

Forutsett ved spørsmål 2 og 3 at Ås får medhold i at det er mangler ved fartøyet.

Del II

I 1989 kjøpte Kari og Peder Ås som bodde i et villastrøk, hesten Bromme til sønnen Petter som var psykisk utviklingshemmet. Som de hadde håpet, fikk Petter stor glede av Bromme. Familien Ås søkte ikke helsemyndighetene om tillatelse til å ha hest i hagen. I april 1993 søkte familien bruksendring for å bygge om et tilbygg på huset til stall for Bromme. Først på dette tidspunkt ble det kjent for Lillevik kommune at det ble holdt hest på eiendommen. I forbindelse med søknaden om bruksendring ble det sendt ut nabovarsel. Flere av naboene klaget skriftlig. De var skeptiske til hestehold fordi hesten lagde bråk ved å sparke i veggen og vrinske både seint og tidlig, samt at det luktet møkk særlig fra

Side 3 av 4

hestens innhegning øst i hagen. Naboene var også bekymret for sikkerheten til sine barn, siden Bromme flere ganger hadde stukket av fra innhegningen sin og løpt rundt i nabofeltet. Ved en anledning hadde den løpt ned Elise Holm, datteren til fylkeslege Ola Holm og kona Åse. Familien Holm bodde tre hus bortenfor Ås i samme vegen og var ikke blant de som hadde klaget på hesteholdet. Åse Holm hadde imidlertid som kommunepolitiker uttalt til lokalavisa at hun generelt var imot hestehold i villastrøk.

Bygningsmyndigheten utsatte på denne bakgrunn å gi tillatelse til bruksendring siden hovedutvalget for helse først måtte avgjøre om det skulle gis tillatelse til hestehold. Kommunelegen dro på befaring. I innstillingen til hovedutvalget redegjorde hun grundig for de hygieniske forhold og problemene med støyen. Hun konkluderte med slikt forslag til vedtak: "Hovedutvalget for helse godkjenner ikke hestehold på eiendommen til familien Ås."

Familien Ås engasjerte en lokal veterinær til å skrive en rapport om hestehold på eiendommen. Veterinæren var på befaring. Han fant at Bromme representerte kun et lite støyproblem. Han påpekte også at dette problemet ville bli mindre i den nye stallen i det planlagte tilbygget. Men han var betenkt over at hestemøkka ble deponert i hagens østre hjørne som jordforbedringsmiddel. Etter hans syn var dette et hygienisk problem. Han anbefalte at hestehold kunne opprettholdes hvis hestemøkka ble deponert i egen beholder inntil den jevnlig ble kjørt bort. Rapporten ble lagt frem for hovedutvalget for helse.

Hovedutvalget traff 15 mai følgende vedtak med slik konklusjon: "Hovedutvalget for helse godkjenner hestehold på det vilkår at avfall behandles i samsvar med uttalelse fra veterinær, samt at stallen blir ekstra isolert mot støy." Bygningsmyndighetene ga på dette grunnlag tillatelse til bruksendring. Familien Ås startet umiddelbart bygging av stallen og oppfylte de vilkår hovedutvalget hadde satt.

Vedtaket ble påklaget av familien Hansen, Ås sin nærmeste nabo i sørøst. Familien Hansen var redd for sikkerheten til sine 4 barn i alderen 4 til 12 år. De viste også til at de verken hadde fått opplysninger om veterinærrapporten eller om sine rettigheter etter forvaltningsloven før vedtaket ble truffet.

Klagen ble behandlet i hovedutvalget som opprettholdt sitt første vedtak og sendte saken over til fylkesmannen som klageinstans. Som ledd i saksbehandlingen sendte fylkesmannen saken over til fylkeslege Ola Holm for uttalelse. I sin rapport, utarbeidet på bakgrunn av sakens dokumenter og en samtale med kommunelegen, viste Holm til de positive sider hesteholdet hadde for familien Ås samt for andre barn i nabolaget. Han påpekte også at enkelte av naboene var positive til hestehold. Men han la særlig vekt på at de helsemessige forhold; støy, lukt og hygiene, talte mot å gi tillatelse. Han konkluderte med at hestehold i området ikke var hygienisk og helsemessig forsvarlig.

Side 4 av 4

På denne bakgrunn traff fylkesmannen følgende vedtak: "Fylkesmannen omgjør hovedutvalget sitt vedtak av 15 mai. Det gis ikke adgang til hestehold på eiendommen."

Familien Ås klaget på fylkesmannens vedtak, men klagen ble avvist. De tok ut stevning med påstand om at fylkesmannen sitt vedtak var ugyldig. Ås viste til at det var begått flere saksbehandlingsfeil. Fylkesmannen eller fylkeslegen burde vært på befaring på eiendommen. Ås hadde skriftlig anmodet om dette. De ville da kunne sett hvor tilfredsstillende den nye stallen var blitt. Det var også en saksbehandlingsfeil at fylkesmannen ikke hadde innledet en dialog med familien Ås, slik at det kunne oppnås en tilfredsstillende løsning på hesteholdet. Familien Ås var villig til å foreta ytterligere forbedringer om det var ønskelig. Det ble også vist til at det ikke kunne være riktig at Ola Holm avga uttalelse i saken.

Tromsø, 27 mai 1997

Kristin Solberg