Side 1 av 4

I forbindelse med Vegdirektoratets 100-årsjubileum ble det satt av kr 100 000,- over direktoratets budsjett til et tilskudd til den som kunne skrive et større hefte om direktoratets historie. Tilskuddsordningen ble utlyst i flere større aviser. I utlysningen ble det sagt at tilskuddet ville bli utdelt til en som kunne skrive et slikt verk. Det ville både bli lagt vekt på historisk kunnskap og tilknytning til direktoratets virksomhet.

Direktoratet fikk innen fristen inn tre søknader. To av søkerne hadde god bakgrunn fra historisk forskning. Den tredje, Karl Karlsen, var blitt bedt om å søke, og hadde god tilknytning til direktoratets virksomhet.Han hadde tidligere arbeidet i Vegdirektoratet i mange år. I årene etter at han sluttet i direktoratet hadde han arbeidet i en større kommune med å utarbeide veiplaner.

Vegdirektoratet ønsket ikke å velge en av de tre, men bestemte seg i stedet for å betale hver av de tre aktuelle kr 33 000,- hver. Tanken var at de skulle lage hver sin mindre artikkel som skulle samles i et felles hefte. Tilskuddsbrevet lød slik: "Vegdirektoratet har besluttet å tildele kr 33 000,- i tilskudd til artikkel om Vegdirektoratets virksomhet i tidligere tider. Pengene utbetales så snart det er gitt opplysninger om hvordan pengene ønskes overført. Artikkelen må være ferdig innen 1. oktober inneværende år."

Karl Karlsen ble skuffet over resultatet. Han mente at han burde fått hele summen. Han klaget derfor over avgjørelsen, og viste blant annet til at det ikke var gitt slik begrunnelse for avgjørelsen som måtte kreves.

Spørsmål 2: Under forutsetning av at det foreligger et enkeltvedtak, har Vegdirektoratet da overholdt sin begrunnelsesplikt?

Side 2 av 4

Noen år senere, i mai 1994 henvendte Karl Karlsen seg igjen til Vegdirektoratet. Han arbeidet med et prosjekt med utgivelse av fylkesvise "turistbøker". Bøkene skulle bestå av opplysninger om overnattingsmuligheter, severdigheter, butikker osv samt gode, detaljerte veikart. Han henvendte seg til Vegdirektoratet for å få rettighetene til å bruke deres spesialproduserte vegkartserie AB 76. Kartserien var produsert til bruk for veimyndighetene. Kartserien hadde i sin tid kostet 10 millioner kroner å produsere, og var blitt finansiert av veiavgiften. Vegkartserien var hittil revidert omtrent hvert femte år. Siste revisjon fant sted sommeren 1993.

I henvendelsen beskrev han prosjektet. Han gav uttrykk for at planen var å gi ut turistbøkene for det enkelte fylke en etter en med sikte på å ha produsert alle innen sommeren 1995. Deretter var planen å begynne på nytt igjen med revisjon og nyutgivelse.

Den 20. august 1994 besvarte Vegdirektoratet henvendelsen slik:

Ubrettede versjoner av det enkelte kart fås ved henvendelse til direktoratet. De bes hente kartene innen oktober1994. Med hilsen Vegdirektoratet, Ola Tveiten, rådgiver."

Karl Karlsen ringte Ola Tveiten i direktoratet 25. august 1994 og bekreftet at han aksepterte prisen. Han hentet kartgrunnlaget hos direktoratet i midten av september.

Spørsmål 4: Vil Karl Karlsen etter avtalen ha krav på å bruke fremtidige reviderte kart når de foreligger?

Den 22. august 1994 ble det fattet vedtak i Vegdirektoratet om at veinumrene på alle Europa-veier og noen riksveier skulle endres. Alle i Vegdirektoratet ble umiddelbart gjort kjent med vedtaket. Endringene skulle tre i kraft 15. august 1995. Vedtaket ble fattet på bakgrunn av en større høringsrunde til fylker og kommuner samt en rekke organisasjoner. Høringsrunden hadde pågått siden januar 1994. Vegdirektoratets

Side 3 av 4

vedtak av 22. august 1994 ble ikke markedsført før i januar 1995. Man ønsket ikke å forvirre folk med nye numre i lang tid før iverksetting. I januar 1995 ble det imidlertid igangsatt en stor informasjonskampanje om endringene.

Det ble samtidig satt i gang med revisjon av Vegdirektoratets kartserie AB 76. Revisjonen konsentrerte seg i hovedsak om nummerendringene, men andre nødvendige endringer ble selvfølgelig også foretatt. Nye kart ville foreligge i mai 1995.

Karl Karlsen ble kjent med nummerendringene i forbindelse med informasjons-kampanjen i januar 1995. Han ble rasende. Det var allerede produsert bøker for fem fylker, og to andre var nesten ferdig. Dette ødela salgsmulighetene for disse. Ingen var interessert i å kjøpe turistbøker der kartene hadde uriktige veinumre. Karlsen krevde derfor erstatning for inntektstapet. Vegdirektoratet bestred at det var noen grunn til å kritisere Vegdirektoratet for dets opptreden i forbindelse med avtaleinngåelsen. Det forelå heller ingen mangel. Karlsen hadde fått det han hadde bedt om.

Spørsmål 5: Forelå det ugyldighetsgrunner ved avtalen mellom Karlsen og Vegdirektoratet?

Spørsmål 6: Forelå det en kjøpsrettslig mangel ved de kartene Karlsen fikk utlevert? Det forutsettes at kjøpsloven kommer til anvendelse.

Karlsen ønsket å fortsette utgivelsene for de resterende fylkene. Da ville han imidlertid bruke de nye reviderte kartene. Under forutsetning av at han ikke hadde krav på dette direkte etter avtalen, mente han at nye kart med riktige numre måtte sees som slik retting eller omlevering han hadde krav på.

Spørsmål 7: Under forutsetning av at det forelå en mangel kunne Karlsen kreve retting eller omlevering i form av bruksrett til de reviderte kartene?

Karl Karlsen fikk mye å gjøre i tiden fremover. Han valgte derfor å sette bort arbeidet for enkelte fylker til Nils Nilsen. Det gjorde han ved å selge ideen og kartrettighetene til Nilsen. For dette krevde han 5% av salget samt kr 7000,- pr blad pr opplag for kart-rettighetene. Overfor Nilsen fortalte Karlsen at han selv hadde betalt kr 7 000,- til Vegdirektoratet.

Det kom ikke til noen løsning i saken mellom Karlsen og Vegdirektoratet, og Karlsen var i ferd med å gå konkurs. Nils Nilsen ville komme seg ut av avtalen med Karlsen, og fortsette arbeidet med sine fylker uten innblanding fra Karlsen. Han henvendte seg derfor til Vegdirektoratet for å få vite hva Karlsen hadde betalt for kartrettighetene. Vegdirektoratet svarte at det hadde de ikke anledning til å svare på. Karlsen hadde motsatt seg at avtalen mellom ham og Vegdirektoratet ble kjent. Nilsen kunne imidlertid selv få kjøpe kartrettighetene til kr 8000,- pr kartblad pr opplag.

Side 4 av 4

Spørsmål 8: Hadde Nilsen krav på å få vite fra Vegdirektoratet hva Karlsen hadde betalt for kartrettighetene?

Nilsen ble ergerlig over å måtte betale så mye for kartene. Han sendte derfor klage til direktoratet over prisen. Direktoratet bestred at han hadde klagerett.

Spørsmål 9: Hadde Nilsen klagerett til overordnet forvaltningsorgan (Samferdselsdepartementet)?

 

 

 

 

Tromsø, 6. desember 1996

Espen Johannessen