Del I

Lars Holm var innehaver av transportfirmaet Expresspilen. Firmaet holdt til i Lillevik, et større tettsted i Troms. Holm hadde fire ansatte sjåfører. I tillegg fungerte hans kone, Laura Holm, som sekretær. Hun førte også regnskapene og tok seg for øvrig av forefallende arbeid. Selv var Holm daglig leder. Det var han som skaffet transportoppdrag for firmaet. Firmaet drev hovedsakelig med langtransport av fiskeprodukter til Frankrike og Tyskland.

I løpet av våren 1996 hadde Holm begynt å få transportoppdrag også til England. Dette var et interessant marked for ham, og turene dit ga god fortjeneste. Han håpet derfor å kunne etablere faste turer dit. Dette ønsket slo til da han på forsommeren samme år fikk tilbud fra en større produsent om regelmessige turer. Oppdragene ville i første omgang i alle fall strekke seg over en periode på ca. tre måneder. Holm slo til.

For å kunne gjennomføre oppdragene trengte Holm en ekstra sjåfør. Av hensyn til de løpende oppdrag firmaet ellers hadde, var det ikke mulig å frigjøre noen av de fire sjåførene. Holm ringte derfor til Peder Ås, som han hadde fått anbefalt av en av sine faste sjåfører.

Ås var lykkelig over henvendelsen. Han hadde gått arbeidsledig uten dagpenger i lengre tid, og han og samboeren trengte sårt til pengene. Ås takket ja og sa samtidig fra seg et tilbud om to måneders vikariat som vaktmester. Han ville tjene vesentlig bedre som langtransportsjåfør.

Den 1.6.96 møtte Ås på Expresspilens kontor i Lillevik. Holm sa at firmaet i alle fall hadde faste turer til England i tre måneder fremover, men at Ås nok kunne regne med jobb ut over perioden. Dette ville bl.a. bero på hvor tilfreds oppdragsgiveren var med gjennomføringen av turene. Ved samtalens slutt fikk Ås overlevert en ansettelseskontrakt, undertegnet av Holm. I kontrakten sto det at Ås var ansatt som "sjåfør i transportfirmaet Expresspilen i perioden 1.6.96 til 1.9.96." Kontrakten, som var utformet som en standard mal, inneholdt for øvrig de opplysninger den skulle etter loven. Ås tok kontrakten med seg uten å se nærmere på den. Senere på kvelden leste han raskt igjennom kontrakten.

Neste morgen møtte Ås på ny på kontoret og leverte kontrakten til Laura Holm. Han hadde ikke signert, men på et ark som han hadde festet til kontrakten med en binders hadde han skrevet følgende: "O.K. Jeg skal også gjøre mitt til at turene til England skal bli permanente".

Side 2 av 4

Laura Holm la papirene i arkivet. Hun registrerte ikke at kontrakten manglet underskrift.

Spørsmål 1: Er Peder Ås midlertidig ansatt i firmaet?

Peder kjørte flere turer til England. Det eneste problemet han møtte var at fryseaggregatet på traileren hadde en lei tendens til å koble seg ut. Han hadde imidlertid klart å få det i gang igjen hver gang, og uten at lasten hadde tatt skade.

Den 20.august 1996 kl. 2200 startet Ås på tur fra Lillevik til England med en last frosne reker til en verdi innpå en million kroner. Etter to timers kjøring koblet aggregatet seg ut. Ås prøvde forgjeves å få det i gang. Ved de tidligere anledningene hadde det vært problemer med det elektriske anlegget. Denne gangen så det ut til å være mekaniske problemer, men Ås hadde ikke verktøy til slike reparasjoner i bilen. Ikke var han noen ekspert på fryseaggregater heller. Den 21. august kl. 0100 ringte han hjem til Holm og forklarte situasjonen. De diskuterte og forsøkte ulike løsninger, men etter en halv times tid ga de opp. Ås fikk ordre om å returnere til Lillevik. Holm skulle da være ved firmaets anlegg.

Ås ankom firmaets anlegg kl 0400. Holm var ikke å se, og Ås la seg da til å sove i køya bakerst i styrehuset på traileren. Kl. 0500 dukket Holm opp. Han klarte å få aggregatet i gang nesten umiddelbart ved hjelp av noe spesialverktøy han hadde inne på verkstedet.

Lars Holm var blitt rasende da han så at Ås lå i bilen og sov. Han tok derfor med seg Ås inn på kontoret. Der skjelte han ham ut, og uttalte bryskt at han ikke kunne ha en så uansvarlig sjåfør. Dernest ba han Ås om å gå sin veg. Ås på sin side var stum, han var redd at Holm skulle renne på ham, og han forlot da også stedet slik han var blitt bedt om. Han dro rett hjem til samboeren og deres to små barn. Dagen etterpå mottok han i posten en skriftlig avskjed fra Holm.

Ås kontaktet advokat, og forhandlinger ble holdt uka etter. Holm hevdet at det var fullstendig uansvarlig av Ås å legge seg til å sove i bilen. At han selv ikke var tilstede på anlegget skyldtes at han da var på leting etter en servicemann. Ås visste at Holm hadde telefon i bilen og hadde fått tak i ham dersom han hadde ringt. Peder hevdet at han regnet med at Holm sikkert bare var litt forsinket til anlegget. Dessuten hadde det jo ikke gått mer enn en time før Holm kom. Det hadde heller ikke hjulpet noe å sitte der å glo på aggregatet, hevdet Ås. Noen mekaniker var han for øvrig heller ikke. Holm innvendte at Ås likevel burde låst seg inn på verkstedet og gjort forsøk på å reparere. Ås fastholdt at han hadde gjort hva som kunne forlanges av ham - dessuten var han svært trett da han returnerte. Dette hadde sammenheng med lite søvn som følge av mye kjøring i det siste. Holm opplyste at han pga lastens store verdi hadde måttet sette en av de faste sjåførene på Englands-turen, og at han derfor hadde sagt fra seg et annet oppdrag.

Spørsmål 2: Forutsett at Ås var fast ansatt. Var vilkårene for avskjed til stede?

Ås, som visste hva det ville si å gå arbeidsledig, krevde å bli stående i jobben inntil tvisten var avgjort av domstolen. Han syntes han fortjente det. Han kunne ikke lastes for at aggregatet

Side 3 av 4

gikk i stykker, dessuten hadde han nærmest bodd i traileren siden ansettelsen og til arbeidsgiverens fordel kjørt langt ut over hva som var tillatt etter reglene om kjøre- og hviletid. Holm aksepterte ikke kravet. Han hadde allerede fått fatt i en ny sjåfør som snart skulle tiltre. Forøvrig ønsket han selv å ta noen turer til England for å spare på lønnsutgiftene.

Spørsmål 3: Drøft om Peder Ås skal få bli i stillingen under rettens behandling av saken.

Under rettssaken la Holms advokat ned påstand om at Ås sitt arbeidsforhold måtte opphøre, selv om retten skulle komme til at avskjeden var urettmessig.

Spørsmål 4: Mener du at arbeidsforholdet skal opphøre uansett om avskjeden var rettmessig eller ikke?

Del II

Transportfirmaet til Lars Holm disponerte et større areal i utkanten av Lillevik. Der var det et kontorbygg, garasjeanlegg, et lite verksted samt utendørs oppstillingsplass for kjøretøyene. Opp gjennom tiden hadde Holm utvidet oppstillingsplassen, og til dette arbeidet hadde han benyttet seg av en mindre hjullaster. Hjullasteren var også blitt benyttet til snøbrøyting på oppstillingsplassen.

I løpet av våren 1997 bestemte Holm seg for å gå til innkjøp av en større og mer moderne maskin. I mai 1997 kjøpte så Holm en ny hjullaster hos maskinforhandler Ole Vold i Lillevik. Forhandleren ville ikke ta den gamle maskinen i innbytte, men avtalte med Holm å forsøke å selge maskinen for ham. Forhandleren, som ønsket å utvikle et godt kundeforhold til Holm, skulle ikke ha noen godtgjørelse for bistanden. Maskinen ble parkert utenfor maskinforretningens lokaler. På førerhuset ble det klistret en lapp med følgende tekst: "Til salgs for kunde. Kr. 75.000,-"

I nabobygda, Storbukt, drev Marte Kirkerud et gårdsbruk. Hun var på jakt etter en hjullaster og fikk gjennom en bekjent, Syver Bakke, tips om Holms gamle maskin. Syver Bakke visste om både Holm og maskinen. Han forhørte seg med et par maskineiere og fikk bekreftet at det ikke var noe å si på prisen, tatt i betraktning type, årsmodell og kjørte timer.

Kirkerud ringte til maskinforhandleren og meldte sin interesse. Forhandleren foreslo at hun skulle komme til Lillevik og se på maskinen, men det avslo hun fordi en venn av henne kjente til maskinen. Kirkerud ønsket å prute på prisen, og ringte derfor til Holm og bød kr. 70.000,-. Samtidig opplyste hun at hun trengte maskinen til brøyting. Hun spurte Holm om det var noen mangler på maskinen. Han svarte at maskinen var i god stand. Han syntes det var greit med kr. 70.000,-, og ba Kirkerud overføre beløpet direkte til hans konto. Maskinforhandleren skulle ta seg av omregistrering og utarbeide kjøpekontrakt. Kirkerud syntes hun hadde fått en god avtale, og overførte pengene allerede neste dag.

Side 4 av 4

Et par dager senere snakket Kirkerud igjen med Syver Bakke. Under denne samtalen fikk Bakke høre at Kirkerud hadde inngitt anbud på snøbrøyting for Storbukt kommune. Dersom hun fikk oppdraget, var det hennes mening at den gårdsgutten som var ansatt hos henne, skulle forestå brøytingen. Bakke forklarte da Kirkerud at i så fall kunne hun ikke bruke maskinen slik den var, idet den ikke hadde forskriftsmessig veltesikkert førerhus. Dette kreves ved bruk på offentlig veg. Det ville koste ca. kr. 20.000,- å utstyre den med dette, sa han.

Marte Kirkerud ble rasende, og ringte straks til både Holm og Vold. Hun gjorde det klart at hun hevet kjøpet, og krevde pengene tilbake. Maskinen kunne bare bli stående der den var i Lillevik.

Vold hevdet at han ikke kunne holdes ansvarlig for kravet, idet kjøpesummen jo var betalt direkte til Holm. Han var således bare en mellommann i handelen. Holm på sin side forsvarte seg med at Kirkerud selv fikk bære risikoen for den påståtte mangelen.

Spørsmål 6: Kunne Marte Kirkerud heve kjøpet?

Tromsø, 5. desember 1997

Kristin Solberg

eksamensleder