I

Flyttebyrået Pilen AS i Lilleby driver med flytting, transport m.v. over hele Norge. Selskapet eier 4 vogntog, og har ansatt fire sjåfører og fire hjelpesmenn for å betjene disse vogntogene. I tillegg leier Pilen AS biler med sjåfører fra andre selskaper eller personer som selv eier sine biler, når de ikke har kapasitet til selv å ta alle de oppdrag de får.

På grunn av stadig økende oppdragsmengde vurderte Pilen AS å kjøpe ytterligere ett vogntog, og ansette en sjåfør og en hjelpemann til dette. Før bilen ble kjøpt ville selskapet se hvilke personer selskapet kunne få ansatt og satte derfor inn annonser i flere aviser over hele landet. I annonsen stod det blant annet følgende:

”I forbindelse med utvidelse av vår virksomhet søker vi en sjåfør og en hjelpemann. På grunn av kontakten sjåføren/hjelpesmannen har med kundene ved henting og levering av flyttelasset og under transporten, vil det ved ansettelsen bli lagt vesentlig vekt på om søkerne kan dokumentere at det norske språk beherskes godt.”

Spørsmål 1: Vil det være lov å legge vesentlig vekt på søkerens norskferdigheter ved ansettelsen?

Annonsen fortsatte slik:

”De to første år er prøvetid. Ethvert fravær i denne perioden vil lede til oppsigelse, dette gjelder også svangerskapspermisjoner og lignende. Vilkårene i denne annonsen vil være en del av arbeidsavtalen til den som blir ansatt. Personer som ikke ønsker å oppfylle disse vilkår, bes unnlate å søke på stillingen.”

Spørsmål 2: Kunne disse vilkår gyldig avtales?

Peder Ås hadde nettopp kjøpt et vogntog for å starte sitt eget flyttebyrå. Han hadde kjøpt et såkalt container-vogntog. Det vil si at selve vogntoget består av et førerhus med motor under, mens resten består av en ramme som det festes en container oppå; en på forparten og en på tilhengeren. Flyttelass m.v. lastes så inn i containeren. Peder hadde ikke råd til å kjøpe containere, men var avhengig av å leie slike. Selve vogntoget kostet kr. 1.000.000,-. To containere (en til førerdelen og en til tilhengeren) ville ha kostet kr. 200.000,- i tillegg (dvs. kr. 100.000,- pr. stk).

Peder Ås leste annonsen til Pilen AS i Lillevik Blad. Han ringte til daglig leder Lina Holm og fortalte at han nettopp hadde kjøpt seg et vogntog, men trengte å leie containere. Han spurte derfor om det kunne være aktuelt for Pilen AS å inngå et samarbeid hvor han leiet containere av Pilen AS mot å forplikte seg til å kjøre for dette selskapet.

Lina Holm sa at de for så vidt hadde to ekstra containere, men at disse var tiltenkt det nye vogntoget selskapet hadde tenkt å kjøpe inn. Holm sa imidlertid at hun skulle høre med styret i Pilen AS om det var aktuelt å leie inn Peder Ås istedenfor å kjøpe et nytt vogntog og ansette en sjåfør.

Lina Holm fikk styret sin godkjennelse til dette og ringte tilbake til Peder ÅS. Holm stilte som vilkår at Peder Ås brukte sin egen bil og selv kjørte med de aktuelle containere. Han hadde ikke adgang til å benytte vikarer eller lignende, med mindre Pilen AS godkjente disse for hvert oppdrag. Unntak gjaldt for avvikling av ordinær ferie.

Videre var det et vilkår at Peder ikke påtok seg andre oppdrag på bekostning av oppdrag som Pilen AS hadde behov for å leie han inn til. Med andre ord hadde han adgang til å benytte containerne til å ta andre oppdrag enten for seg selv eller andre selskaper, så lenge dette ikke kolliderte med oppdrag for Pilen AS. På containerne stod logoen til Pilen AS.

Peder fikk oppgjør fra Pilen AS den 15. i hver måned i form av en bestemt prosent av det vederlag som han hadde tjent inn for Pilen AS. Dette brukte han til å dekke utgiftene til banklånet han hadde tatt opp for å kjøpe vogntoget, til drivstoff og lignende, leie av containerne samt lønn til seg selv. Prosentsatsen var fastsatt slik at Peder satt igjen med ca

kr. 300.000,- etter at utgifter til banklån m.v. var dekket. Dette var det samme som de fast ansatte sjåførene i Pilen AS fikk utbetalt som årslønn.

I perioder hvor Pilen AS ikke hadde noe oppdrag til Peder, fikk han ikke utbetalt noe vederlag i det hele tatt.

Da Peder hadde kjørt for Pilen AS en tid, følte han seg som ansatt i selskapet. Han tok derfor opp med Lina Holm om han ikke i realiteten var å anse som en arbeidstaker i Pilen AS.

Spørsmål 3: Er Peder Ås arbeidstaker i arbeidsmiljølovens forstand i forhold til Pilen AS?

II

Pilen AS holder til på en 2 mål stor tomt som selskapet kjøpte av kommunen for 10 år siden. Der har flyttebyrået et lite kontorbygg og parkeringsområde for vogntogene. Kontorbygget er etter hvert blitt for lite og for dårlig ut fra dagens behov. Planene om påbygging er nesten ferdige, men de regner med at det likevel vil ta minst ett år før utvidelsen er et faktum. Når entreprenørfirmaet Helmer AS annonserer ”pent brukte Moelven-brakker rimelig til salgs” får Lina Holm styret med på å kjøpe en slik brakke som midlertidig løsning på plassproblemet.

Helmer AS skulle selge seks to år gamle brakker etter et avsluttet byggeprosjekt i kommunen. Lina Holm var inni en av dem og så seg rundt før hun på vegne av Pilen AS skrev under kjøpekontrakten. Pilen AS betalte kr.10.000,- for brakka, som ved kjøpet ble opplyst å ha vært i bruk som anleggsbrakke det meste av tiden.

Under et kraftig regnvær et par uker etter overtakelsen viste det seg at taket i brakka ikke var tett. I løpet av fire timer fylte lekkasjen ei bøtte inne på kontoret til Lina Holm. Hun ringte samme dag til Helmer AS og reklamerte. Hun sa de ikke kunne ha ei brakke med lekk tak og varslet at hun ville tilrå overfor styret i Pilen AS at kjøpet ble hevet. I mellomtiden hadde Holm fått vite at planene om utbygging kunne realiseres raskere enn opprinnelig tenkt. Det viste seg nemlig unødvendig å søke om byggetillatelse og at det holdt med melding etter plan- og bygningsloven § 86 a. Behovet for en midlertidig løsning var dermed ikke så stort som opprinnelig antatt.

Helmer AS beklaget at Pilen AS hadde vært uheldig med den brakka de hadde valgt og tilbød å komme dagen etter med en av de andre brakkene ”som helt sikkert var i orden”. På vegne av Pilen AS avslo Lina Holm dette tilbudet siden hun ikke hadde noe særlig tro på at de andre brakkene var noe bedre. Hun hevet deretter kjøpet. De fikk heller se å få realisert påbyggingsplanene så raskt som mulig, tenkte hun.

Spørsmål 4: Hadde Pilen AS rett til å heve kjøpet?

III

I utkanten av Pilen AS sin eiendom sto et gammelt avskiltet vogntog som nå nærmest måtte betraktes som et vrak. I skråningen nedenfor hadde flyttebyrået en ansamling av bilbatterier. Det var lekkasjer til grunnen fra batteriene.

Etter en reportasje i lokalavisa om avfallsproblem på flere eiendommer i kommunen, hadde Kari Vold fra avfallsseksjonen ved teknisk etat i Lilleby kommune vært på befaring på eiendommen til Pilen AS og gitt Lina Holm beskjed om at firmaet kunne vente seg et pålegg i posten.

Ved brev av 24. april 2002 ble Pilen AS underrettet om vedtak i teknisk hovedutvalg hvor selskapet ble pålagt å fjerne både bilvrak og batterier innen seks måneder. Vedtaket inneholdt en henvisning til § 37 i lov av 13.mars 1981 nr.6 (forurensningsloven). For øvrig ble det vist til nærmere begrunnelse i den vedlagte kopi av saksframlegget for hovedutvalget. Der var det blant annet redegjort for den forurensningsfaren som bilbatteriene representerte, og det ble vist til saksbehandler Kari Vold sin rapport fra befaringen og til et brev til kommunen fra den lokale avdelingen av foreningen Natur og Ungdom.

På vegne av Pilen AS krevde Lina Holm å få kopi av brevet fra Natur og Ungdom og Kari Vold sin rapport fra befaringen. Dette ble ikke etterkommet under henvisning til at det var interne dokument. Holm fremholdt samtidig at det var svært betenkelig at Kari Vold hadde vært saksbehandler da saken skulle legges fram for hovedutvalget fordi hun hadde engasjert seg aktivt med befaringer og lignende før det ble en sak ut av det. Hun var videre kjent som et aktivt friluftsmenneske og var opptatt av naturvern. Hun var dessuten gift med journalist Ole Grønn som ved sine reportasjer i lokalavisa hadde påvirket kommunen til å ta saken opp, så hvordan skulle hun kunne foreta en objektiv vurdering?

Spørsmål 5: Hadde Pilen AS krav på innsyn i og kopi av

a) brevet fra Natur og Ungdom?

b) Volds rapport fra befaringen?

Spørsmål 6: Skulle Kari Vold ha erklært seg inhabil i saken?

Journalist Ole Grønn mente Pilen AS hadde fått altfor lang frist for å følge opp pålegget fra kommunen. Han mente fristen burde vært satt til maksimalt to måneder slik som foreslått i saksframlegget. Han skrev derfor en begrunnet klage over vedtaket. Få dager etterpå fikk han imidlertid brev fra kommunen om at klagen var avvist fordi han ikke hadde klagerett.

Spørsmål 7: Hadde Ole Grønn rett til å påklage vedtaket?

Tromsø, 29. mai 2002