Når dette skrives, har jeg ikke lest noen av
besvarelsene. Jeg regner derfor ikke med å ha full oversikt over de problemer
som kan melde seg. Jeg ber derfor om å bli underrettet så snart som mulig om
ting av felles interesse som måtte melde seg under rettingen. Det samme gjelder
selvsagt også feil, unøyaktigheter og mangler som sikkert forekommer i det
nedenstående.
Eksamenskrav innen oppgavens emne er: "Kjennskap
til reglene om kontrakter med hovedvekt på reglene om kjøp." Tilrådd
litteratur er Christian Fr. Wyller: Kjøpsretten i et nøtteskall. 1988. Av
litteratur ellers kan nevnes Kai Krugers særdeles omfattende framstilling i
Norsk kontraktsrett. 1989. En kan vel neppe anta at mange av kandidatene har
brukt den.
Spm. 1: Kommer kjøpsloven av 1988 til anvendelse?
Den relevante regel er kjl. § 99(4), hvor det framgår
at den nye kjøpsloven bare får anvendelse på _"avtaler som sluttes etter
at den er trådt i kraft". Loven trådte i kraft 1. januar 1989, fastsatt
ved kgl. res. etter § 99(1). Dette vil vel studentene vite, selv om de ennå må
basere seg på særtrykk/kopi av loven og ikke lovsamlingen med det vanlige
noteapparat.
Spørsmålet i oppgaven blir når avtalen mellom Holm og
Tastadmotor kan sies å være sluttet, før eller etter 1. januar 1989. Tilfellet
blir noe spesielt, siden ingen av partene bestrider at avtale er kommet i
stand. Likevel må vi bruke vanlige regler og prinsipper om avtaleinngåelse for
å avgjøre når i prosessen bindende avtale er sluttet. "Hovedsynspunktet må
være at partene fritt kan trekke seg så lenge det ikke er oppnådd enighet på de
sentrale punkter, dvs. hva som skal leveres og hvilken pris som skal
betales" (Wyller s. 17). I vår sak er det ikke fastsatt verken modell
eller pris før den nye loven trådte i kraft. Det taler klart i retning av at
partene da ikke var bundet og avtale ikke sluttet. Dette ville imidlertid være
for enkelt. Holm har bestilt en sykkel og Tastad har lovt å levere en sykkel.
Dette ble i tillegg bekreftet av partene da syklene ankom selgeren i romjula.
Begge parter er ifølge oppgaveteksten uttrykkelig innforstått med at verken
pris eller modell er fastsatt, og har bevisst unnlatt å avtale noe om dette.
Jeg tror derfor neppe Tastad kunne fått medhold om han i januar nektet å stå
ved sitt løfte om å levere en sykkel til Holm. Holm ville heller ikke kunne gå
fra sin bestilling. Situasjonen er som beskrevet i kjl. § 45(1); kjøp er
inngått uten at prisen følger av‑avtalen. At kjøpekontrakt ikke er skrevet,
kan knapt tillegges vekt. Det framgår forøvrig ikke at det ble utferdiget og
underskrevet noen skriftlig kontrakt i januar heller. At en kjøpekontrakt kan
sluttes muntlig, antar jeg alle kandidater er klar over.
En alternativ synsmåte kan være at det partene var
bundet til pr. 1. januar ikke var selve kjøpet, men bare til fortsatte
forhandlinger med sikte på kjøp. I så fall ble avtale om kjøp først sluttet i
januar. Jeg tror vi bør akseptere begge løsninger. Men vi må vurdere i hvilken
grad kand. ser de problemer som oppstår. Enkelte kand. vil formodentlig trekke
inn avtl. kap. 1, og det må være iorden, selv om de reglene ikke passer direkte
inn i en forhandlingssituasjon som her.
Spm. 2: Utgjør den sveisede akslingen en mangel med
sykkelen i kjøpsloven forstand?
Det er her en alminnelig
mangelsvurdering som skal foretas. Hvilke krav som skal stilles til
salgsgjenstanden er det opp til partene å avtale. Utgangspunktet for
mangelsvurderingen vil derfor være partenes avtale, noe som også framgår av
kjl. § 17(1). Kvalitetskrav er lite berørt i partenes forhandlinger, men det
framgår at Holm "anså det verdt å spandere litt ekstra for å få en
skikkelig solid sykkel". Det framgår ikke at Tastad reserverte seg mot
dette syn. På den annen side er ikke denne kvalitetsangivelsen særlig presis.
Men Tastadmotor har opplyst i markedsføringen at sykkelen skal være
"spesielt beregnet for terrengkjøring", og det er relevant etter kjl.
§ 18(1). Og da må en ha lov til å kreve at den også er godt egnet til terrengkjøring,
jfr. § 17(2) a og b.
Det framgår ikke at Holm har fortalt til Tastad hva
han har tenkt å bruke sykkelen til, jfr. § 17(2) b, men disse formålene går vel
neppe ut over kravene til terrengkjøring. Vi må etter dette kunne sammenfatte
kravene til motorsykkelen med at den skal være skikkelig solid, samt godt egnet
til terrengkjøring.
Oppgaven blir så å sammenligne sykkelen med sveiset
aksel med disse kravene. Dette er ikke noen enkel oppgave. Dels fordi kravene
ikke er helt eksakte. Og dels fordi de faglige vurderinger ser ut til å sprike
noe: Biloppretteren, med tilslutning av sveiselæreren, mener Holm bør være
forsiktig fordi den reparerte akslingen "ikke ville være like sterk som på
en ny sykkel". Biltilsynet har imidlertid godkjent sveisingen. Hva som
ligger i denne godkjenningen, er ikke godt å si utifra oppgaven, og en skal som
kjent være varsom med å spekulere. Det er vel likevel nærliggende å anta at
Biltilsynet vurderer i forhold til visse minimumskrav av sikkerhet på vegen, og
ikke så mye av hensyn til kjøring i bratt og farlig terreng. Vi har tidligere
antatt at Holms modell skal være skikkelig solid og bedre enn de billigere
modeller.
Jeg er etter dette tilbøyelig til å mene at mangel
foreligger. Men heller ikke her bør kandidatene felles på konklusjonen. Det er
først og fremst drøftelsene som viser i hvilken grad kavd. har forstått
mangelsbegrepet.
Spm. 3: Forutsatt at dette er en mangel, kan Holm
kreve heving eller må han tåle omlevering?
Hjemmel for heving er kjl. § 39(1). Kjl. § 30 er
verken nødvendig eller tilstrekkelig som hevingshjemmel, og det er heller intet
som tyder på at mangelen "skyldes kjøperen eller forhold på hans
side".
Det kan være naturlig først å drøfte om
"mangelen medfører vesentlig kontraktbrudd" (§ 39), for så. å drøfte
om vilkårene for omlevering etter krav fra selgeren er til stede, jfr. § 36.
Kandidatene bør her vite å holde seg unna § 34, som omhandler omlevering etter
krav fra kjøperen.
Det er ikke lett å stille opp veiledende
retningslinjer for hvordan vesentlighetsdrøftelsen skal håndteres. Men det er
iallfall drøftelsene kvalitet, og ikke konklusjonen, som må være det
avgjørende. Som utgangspunkt blir det spørsmål om det foreligger et vesentlig
avvik mellom kontraktens krav og den gjenstand som nå
foreligger.
Men vurderingen må utvides til omfatte hele kontraktsavviklingen fra begynnelse
til slutt. Allerede i januar inntraff den første mangel. Siden det var vinter,
medførte neppe denne reparasjonen noen ulempe for Holm. Men selv om sykkelen i
reparert må antas å være like god som før, må det være anledning til å legge
til grunn en viss svikt i tilliten til salgsgjenstanden, noe som blir å
vektlegge i totalvurderingen. Så oppstod ny motorfeil, med innlevering 30. mai
og tilbakelevering 25. august, altså vesentlige deler av brukssesongen. Endelig
brakk så akslingen, noe som etter oppgaven skyldtes feil montering etter siste
reparasjon, noe som igjen reiser spørsmålet om tilliten til gjenstanden og
service apparatet.
Spørsmålet blir om den totale situasjon representerer
et vesentlig kontraktbrudd. Endelig må en ta stilling til verdien av
alternative beføyelser, som prisavslag og erstatning. Og omlevering, og da er
vi over i spørsmålets annen del. Oppgaveteknisk kan det oppstå problemer her,
fordi de argumenter som er nevnt ovenfor vil være relevante også i vurderingen
av § 36. For når vi skal vurdere om Holm skal tilpliktes å motta en ny sykkel,
kan vi jo ikke se bort fra de erfaringer han har hatt med den gamle (lagt til
grunn av Forbrukertvistutvalget). Det skal vel omleveres med samme type sykkel.
Hvis en skiller hevingsdrøftelsen fra omleveringsdrøftelsen, risikerer en
krysshenvisninger og/eller dobbeltbehandling, med muligheter for uklarheter.
Det beste er kanskje å slå sammen drøftelsene, og trekke normen i § 36(1) "uten
vesentlig ulempe" inn i hevingsdrøftelsen. Hvis en da kommer til at
vilkårene i § 36(1) er til stede, er vilkårene for heving ikke til stede. Det
er jo slik lovens system er; selgeren kan parere kjøperens krav gjennom å tilby
omlevering, se § 37. Hvis derimot vilkåret "uten vesentlig ulempe"
ikke er til stede, skulle det ligge til rette for heving, selv om det ikke er
noen nødvendig sammenheng denne vegen.
Holms argument om at det nå er blitt vinter igjen, og
at han har gått glipp av en hel sesong, bør vel tillegges en viss vekt. Men
terrengsykkelen er likevel en investering for mange år. På den annen side har
ikke sykkelen bare næringsformål, men skal også brukes til fart og spenning i
fritiden, og nå syns kanskje ikke Holm denne sykkeltypen virker så artig lenger
....
Drøftelsene kan altså bli mangfoldige her. Vi kan
ikke autorisere et bestemt opplegg eller en bestemt konklusjon, men må her som
ellers foreta en kvalitetsvurdering av det som serveres.
Spm.
4: Kan Holm kreve erstatning fortapte inntekter av fiske?
Disse inntektene er tapt uansett om han gis medhold i
heving eller ikke. Det kan også være på sin plass innledningsvis å nevne de tre
grunnvilkårene for erstatning; ansvarsgrunnlag, adekvat årsakssammenheng og
økonomisk tap.
For å ta inntektstapet
på 15.000 først, så har vi vel ikke opplysninger til å trekke det i tvil. Det
er mange penger, så det må være greitt å reise spørsmålet om ikke tapet kunne
vært redusert f.eks. ved å leie et annet terrengkjøretøy, jfr. kjl. § 70. Dette
vet vi ikke noe om, så det beste er å ikke gi seg inn i noen drøfting her.
Når det gjelder ansvarsgrunnlaget, må det søkes i
kjl. § 40. En bør komme inn på både 1. og 3. ledd. Etter § 40(3) b kan det
neppe pålegges ansvar. Da måtte nok sykkelen vært mye mer presist beskrevet i
avtalen.
Etter § 40(3) a er det en culpa‑vurdering som
skal foretas. Når det gjelder motorfeilene, har vi vel ikke grunnlag for å
bebreide noen på selgersiden. Derimot er det vel kanskje culpa et eller annet
sted når mutteren ikke ble montert skikkelig ved siste reparasjon. Men det gikk
jo over to måneder før Holm reklamerte, så det er kanskje ikke i den perioden
det årlige garnfisket foregår. Og om så var, har jo Holm seg selv å takke. Vi
kan altså ikke pålegge ansvar etter § 40(3) a.
Tilbake står da § 40(1) om kontrollansvaret. Dette
var en helt ny fabrikkprodusert sykkel, så det skulle ikke volde besvær å
fastslå at erstatningsansvar må foreligge.
Så kommer vi til § 40(2) og derfra til § 67(2). Pkt.
d er det eneste som vel er helt uaktuelt her. Pkt. a er kanskje det mest
nærliggende, og tapsposten må regnes som indirekte. Det samme kan nok sies også
om pkt. b (avsavn), mens det kanskje er kunstig å kalle dette for tapt
fortjeneste siden en vel da tenker på gjenstander som skal videreselges. Den
gode kandidat bør ta stilling til alle punktene a‑c.
Et eller annet sted bør kravet til adekvat
årsakssammenheng trekkes inn. Det har fått uttrykk i § 67(1) 2. pkt. "tap
som en med rimelighet kunne ha forutsett eller reknet med som en mulig følge av
kontraktbruddet". Holms erstatningskrav faller muligens bort allerede
etter denne bestemmelsen. Et fangsttap på 15.000 synes meg vel fjernt og
avledet ved kjøp av en terrengsykkel. Men det er verd å drøfte.
Spm. 5. Har Holm reklamert for sent?
Her må en drøfte både regelen om nøytral reklamasjon
i § 32(1) og regelen om spesiell hevingsreklamasjon i § 39(2). Tastad påberoper
seg for sen reklamasjon rent generelt, så vi må drøfte alle Holms
reklamasjoner.
I loven av 1907 hadde vi en egen regel for forbrukerkjøp.
Det har vi ikke lenger, slik at vi ikke trenger å ta stilling til om vi her har
å gjøre med et slikt kjøp. Det hadde vel heller ikke vært så enkelt i dette
tilfellet, jfr. § 4(2). I loven av 1988 skal graden av profesjonalitet legges
inn i vurderingen av begrepet "rimelig tid". Her må det sies at Holm
ikke er noen profesjonell handlende, og derfor bør behandles noe lemfeldig. På
den annen side driver han en næring som nødvendigvis impliserer en viss
omsetning.
Den første reklamasjonen
skjedde straks etter noen korte prøveturer.
Den må klart godtas etter §
32(1). Dette bildet forrykkes ikke av § 20 om undersøkelse før kjøpet eller §
31 om undersøkelse etter levering, men reglene kan gjerne nevnes.
Den neste motorfeilen ble
oppdaget "den første uken" etter 2. mai, altså senest den 10. mai,
mens reklamasjon skjedde den 30. mai. Så veldig raskt er vel ikke dette. På den
annen side er ikke feilen forverret og heller ikke vanskeligere å utbedre
p.g.a. den tid som er gått. Og Holm er ikke noen "stresskoffert‑type",
så det får kanskje godtas. Det er dessuten et poeng at selger går i gang med å
reparere, uten å forbeholde seg rett til å påberope seg for sen reklamasjon.
Dette har i rettspraksis blitt sett på som stilltiende godkjennelse av
reklamasjonen.
Så til reklamasjonen av 1.
november. Her skjedde uhellet allerede helt i begynnelsen av september. Det går
altså to måneder, og siden sykkelen ikke kan brukes, er ikke tale om at den var
nødvendig i gardsdriften denne perioden. Dessuten er det ikke mye som skal til
etter § 32(1), f.eks. en telefon. Da kan en ikke påberope seg at det er
travelt. Jeg heller altså til at reklamasjonen er kommet for sent. Men jeg ser
ikke bort fra at noen kan argumentere godt for den motsatte konklusjon.
Etter § 39(2) skal melding om heving også gis innen
rimelig tid. Dette skjedde den 28. november, etter at sykkelen den 2. november
var levert til sveising. Spørsmålet blir om Holm allerede da burde ha nektet
denne utbedringsmåten og stedet hevet, eller iallfall forbeholdt seg å undersøke
saken før han bestemte seg. Dette bør drøftes. Kommer en til at dette ikke kan
forventes, bør hevingsreklamasjonen godtas. En bør ha noe betenkningstid før en
tar i bruk dette virkemiddelet. Forutsetningen for drøftingen av
hevingsreklamasjon er jo at en har godtatt den nøytrale reklamasjon 1.
november. Perioden 1. ‑ 28. november må anses innen rimelig tid for en
hevingsreklamasjon.
Til slutt: I begge reklamasjonsreglene finnes
formuleringen "burde oppdaget". Jeg kan ikke se at det på noe
tidspunkt er noe å bebreide Holm i så måte.
Avslutningsvis bemerkes at oppgaven prøver
kandidatene i helt sentrale kjøpsrettslige problemstillinger. Det skulle ikke
være vanskelig å finne fram til de relevante reglene. Men drøftelsene vil nok
stille krav både til innsikt og oversikt. Mye av vurderingen vil gå på
drøftelsenes kvalitet, herunder evnen til å finne fram til de relevante poenger
i lov og oppgavetekst. Det er kanskje en fare for at mange vil ta for lett på
problemene slik at argumentasjonen blir altfor tynn. Dermed blir det muligens
ikke så mange lauder her som en skulle tro på forhånd. Hvor i kvalitet og
omfang laudgrensen (eller strykgrensen) går, lar det seg neppe gjøre å si noe
generelt om.
Når det gjelder forholdet til arbeidsrettsoppgaven,
må bemerkes at kjøpsdelen i oppgaven klart er størst i omfang. Her er også
pensum større, og det bør kunne forventes endel av kandidatene.
Stavanger, 30. november
1989
SENSORVEILEDNING
TIL OPPGAVE II
Litteratur,
Oppsigelse i arbeidsforhold er behandlet i pensumboken:
Gundersen
og Svendsen, "Bedrifts og personalrett", 1988 s. 56 flg. Emnet er
også fremstilt i en rekke andre bøker,
hvorav den mest sentrale vel er Fanebust, "Oppsigelse i
arbeidsforhold", 2. utgave 1989. Det vises også til Evju og Jakhelln
"Arbeidsrettslige emner", 1979, s. 137 flg.
Arbeidsmiljølovens § 60 nr. 1 danner det rettslige
utgangspunkt for drøftelsen.
Spørsmålet er om oppsigelsen av Peder Ås var saklig
begrunnet i "arbeidstakers forhold".
Drøftelsen faller naturlig i tre deler: 1) betydningen
av fraværet, 2) Peders skikkethet til stillingen, og 3) en samlet vurdering av
forholdene under 1) og 2).
Ad l:
Som utgangspunkt har en arbeidstaker bare adgang til
å vavre borte fra sitt arbeid i den utstrekning dette følger av lov, avtale
eller sedvane. Det er på det rene at det ikke foreligger lovbestemmelser eller
sedvane som gir Peder rett til permisjon ved soning. I mangel av andre
opplysninger må det kunne legges til grunn at det heller ikke foreligger avtale
om dette. Peders soning innebærer således et irregulært fravær fra arbeidet.
Det følger imidlertid ikke automatisk av dette at Peder kan sies opp pga.
fraværet.
Ved vurderingen av oppsigelsens rettmessighet vil det
sentrale skjønnstema vavre om soningen påfører Hotel Norge ulemper av en slik
tyngde at man får et tilstrekkelig tungtveiende behov for å si opp Peder (en
slags "rimelighetsvurdering"). Rettspraksis er meget sparsom
vedrørende dette spørsmål. Den "sentrale" dom er referert i
"Dommer og kjennelser i lokale arbeidsretter" 1977‑'78 s. 140.
Saken dreide seg om en arbeidstakers fravær i forbindelse med soning av dom for
promillekjøring. Retten la bl.a. til grunn at slikt fravær "vil vanligvis
ikke i seg selv gi saklig grunn for oppsigelse, men må telle med i en videre
vurdering av arbeidstakers forhold" (s. 148). Det kan på ingen måte ventes
at kandidatene skal kjenne dommen, men dersom noen likevel viser til den må de
gis et klart pluss for dette.
Peder kommer til å være borte fra sitt arbeid i
opptil 3 måneder. Hotellet hadde hele 300 ansatte, hvorav 8 var dørvakter.
Dette tilsier at virksomheten har ganske gode muligheter for å innrette seg
fleksibelt i forbindelse med soningen. Det fremgår også av faktum at Peders
fravær ikke påførte arbeidsgiver problemer. Det bør nok også pålegges store
virksomheter et større ansvar i saker som dette ut fra en sosial betraktning. T
den forbindelse kan også hotellets meget gode økonomiske resultater trekkes
inn. Peders ansettelsestid har vel i dette tilfellet ikke spesiell vekt hverken
til hans gunst eller skade.
Slik teksten er formulert faller det utenfor/på siden
av oppgaven å vurdere om Peder burde ha underrettet arbeidsgiver om soningen på
et tidligere tidspunkt. De kandidater som likevel behandler dette bør ikke
trekkes med mindre det oppstår ubalanse i besvarelsen.
På bakgrunn av forannevnte er jeg kommet til at
oppsigelsen av Peder ikke kan vevre rettmessig utelukkende p.g.a. fraværet.
Poenget er imidlertid ikke hvilken konklusjon kandidatene kommer til, men den
forutgående drøftelsen.
Ad 2:
Slik jeg forstår oppgaven sikter oppsigelsesbrevets
anførsel om uskikkethet til Peders underslag i entreprenørfirmaet.
Problemet er å avgjøre om
A. Peders manglende underretning om anmeldelsen for
underslag, samt B. det forhold at han senere ble dømt for underslag, gir Hotel
Norge et tilstrekkelig tungtveiende behov for å si ham opp fra sin stilling.
A. I likhet med under 1) er også denne vurderingen
sterkt skjønnspreget. Dersom leder allerede ved ansettelsen hadde vært klar
over at han skulle sone en dom på 3 måneders ubetinget fengsel , og unnlot å
gjøre arbeidsgiver oppmerksom på dette ,ville dette kunnet gi saklig grunn for
oppsigelse (endatil tilstrekkelig grunn for avskjed). Imidlertid forelå det kun
en anmeldelse fra arbeidsgiver da Peder ble ansatt i Hotel Norge, og det
fremgår av faktum at han selv mente han bare hadde tatt penger han hadde krav
på. Det kan på denne bakgrunn neppe være særlig subjektivt klanderverdig at
Peder unnlot å opplyse om anmeldelsen fra sin tidligere arbeidsgiver. Det ville
vel også være rettspolitisk uheldig å pålegge arbeidstaker å opplyse om en
anmeldelse i et tilfelle som dette.
Det forhold at Marthe unnlot å be Peder fremvise
attest fra tidligere arbeidsgivere kan telle noe i virksomhetens disfavør.
Momentet er likevel ikke avgjørende.
Slik oppgaven er formulert er det ikke åpenbart at
problemstillingen som er angitt under A. skal drøftes, og det bør derfor ikke
trekkes hos de kandidater som unnlater dette. Kandidater som foretar en
noenlunde fornuftig behandling av emnet må imidlertid gis klart pluss for
dette.
B: Er Peder uskikket til å
inneha stillingen som dørvakt?
Det fremgår av faktum at Hotell Norge er meget
fornøyd med måten Peder utfører arbeidet på. Noen nærmere drøftelse av
kvaliteten på hans arbeide er derfor ikke nødvendig. Problemet er imidlertid å
avgjøre om dommen for underslag hos hans tidligere arbeidsgiver gjør ham
uskikket til å inneha stillingen som dørvakt hos Hotell Norge.
Som utgangspunkt er det vel bare i de tilfeller
arbeidstaker ansettes i særlig betrodde stillinger, slike forhold uten videre
tillegges vekt. En annen løsning ville gjøre det meget vanskelig for tidligere
straffedømte å få innpass på arbeidsmarkedet. Arbeidet som dørvakt kan neppe
anses som en slik særlig betrodd stilling.
Det kan vanskelig ses at det arbeid Peder utfører som
dørvakt, jfr. faktum, gir arbeidsgiver berettiget grunnlag for å frykte for at
han også skal begå underslag hos ham. En annen vurdering kan forsvares dersom
kandidatene legger til grunn at Peder også som dørvakt tar i mot/håndterer
penger for arbeidsgiver (eller har mulighet til dette). Det bemerkes at Peder
arbeidet som maskinkjører da underslaget ble begått og derfor heller ikke da
var i en stilling som gjorde muligheten for underslag særlig nærliggende.
Det er vanskelig å se at underslaget i seg selv gir
formodning om at Peder kommer til å opptre illojalt i forhold til Hotell Norge.
Dette gjelder desto mer når han subjektivt mente han hadde krav på pengene da
han tok dem. Videre har han vært ansatt hos Hotell Norge i over ett og et halvt
år uten at det foreligger noen opplysninger om noe illojalt forhold fra hans
side.
Etter mitt skjønn er Peder neppe uskikket til å
inneha stillingen som dørvakt p.g.a. underslaget.
Ad 3:
Kandidatene bør også, eventuelt subsidiært, drøfte om
omstendighetene under 1 og 2 samlet sett kan gi saklig grunn for oppsigelse.
Det avgjørende spørsmål er her om Peders samlede
opptreden har vart slik at Hotell Norge har fått tilstrekkelig tungtveiende
grunn til å si ham opp. De samme momentene som er nevnt foran er relevante, men
man vil naturlig nok lettere kunne komme til at oppsigelsen er saklig.
Etter min vurdering foreligger ikke tilstrekkelig
tungtveiende grunner til å si Peder opp. Jeg nøyer meg med å vise til foranstående
drøftelse. Begge løsninger må kunne forsvares.
Sluttmerknad: Sensorene må ha in mente at
arbeidsretten utgjør en meget liten del av pensum. Det kan derfor ikke kreves
at kandidatene skal ha med alle de momenter som er nevnt foran. Imidlertid bør
de vise kjennskap til det rettslige grunnlag og den forholdsmessighetsvurdering
,"rimelighetsvurdering" som skal finne sted. Oppgaven er, foruten en
prøve i arbeidsrett, også en prøve i kandidatenes generelle evne til å drøfte
juridiske spørsmål, og som følge av dette kan det vavre naturlig å tillegge
denne deloppgaven større vekt enn hva som ellers ville vært naturlig hensett
til pensum og undervisningens omfang. Kvaliteten på drøftelsen må som vanlig
tillegges stor vekt.
Bergen,
november 1989