1. AVD. TROMSØ HØSTEN 1992 ‑ TEORI NR. 2
I.
OPPGAVETEKST: "Domstolskontrollen med at lover er i samsvar med
Grunnloven."
II.
PENSUM: Johs. Andenæs: Statsforfatningen i Norge (7. utg. 1990)
især § 44 (s. 347 ‑ 362).
Torstein Eckhoff: "Høyesterett som grunnlovens
vokter." Jussens Venner, bind IX, hefte 1 1976 s. 1 ‑ 35 (kompendium
lA, IRV).
Ketil Lund: "Kontrollen av staten i statens
egne domstoler." LoR nr. 4 1987 s. 211 ‑ 227, (kompendium lA, IRV).
III. GENERELT
Oppgaven omhandler et meget
sentralt emne innen statsforfatningsretten, og er grundig behandlet i pensum og
på forelesninger. Selv om dette ikke er noe enkelt emne, bør det stilles
relativt høye krav til besvarelsene p.g.a. emnets sentrale plass. Andenæs har
et eget kapitel om emnet, men kun en gjennomgang av dette er ikke tilstrekkelig
for å gi en fullgod besvarelse. Kandidatene må, for å vise at de har forstått
temaet skikkelig, trekke på kunnskap også fra andre deler av pensum. Dette
gjelder forståelse for hva materiell lov er, legalitetsprinsippet (§ 29) og
delegasjon av lovgivning (§ 31) . Videre har kandidatene mye å hente fra
Eckhoffs artikkel når det gjelder den historiske utvikling samt rettspraksis.
IV. BESVARELSEN
Besvarelsen kan f. eks.
grovdisponeres slik:
1. Innledning
2 . Hjemmel
3. Prøvelsesrettens innhold
4. Virkninger
5. Vurdering
Dette tilsvarer en
"standard‑disposisjon" og det kreves selvfølgelig ikke at den
følges, men det må kreves at kandidatene disponerer stoffet og får med de
sentrale momenter som er nedfelt i denne.
Jeg vil nedenfor gi en
oppramsing i stikkordsform som omhandler de sentrale elementene som bør drøftes
i besvarelsen.
1. Innledning
I innledningen bør det
presiseres kort hva prøvelsesretten består i, hensynene bak og formålet med
regelen samt trekk av den historiske utvikling.
Ledende
synspunkt: At domstolene har til oppgave å anvende både lov og grunnlov, og i
konflikttilfelle må de gi grunnloven forrangen som den høyeste rettskilde.
Hensyn/formål: Vern av borgerne mot overgrep fra statsmaktene.
Det må presiseres at prøvelsesretten ikke
omfatter lover som regulerer forholdet mellom statsmaktene.
Historikk: Især grunnlovens § 97 og § 105 som har
vært prøvet, samt §22 i en del tilfelle.
Før 1885: Flere dommer vedr. embetsmenn som hadde mistet
inntekter eller pålagt nye arbeidsoppgaver. Ennå ingen alminnelig oppslutning
om prøvelsesretten.
1885 ‑ 1908: En lang rekke dommer vedr.
næringslovgivningen, især skjenking og alkoholsalg. Aschehoug gikk inn for en vesentlig utvidelse av prøvelsesretten.
Flere lovbestemmelser satt til side, og regelen får oppslutning.
1909 ‑ 1935: Flere dommer vedr.
næringslovgivningen, konsesjonsloven mv. "Store konsesjonssak" Rt.
1918 I s. 401 bør nevnes. Stort sett dissenser, og det skilles mellom inngrep i
rettighetenes substans og regulerende tiltak som lovgiveren hadde adgang til å
gjennomføre. Mot slutten av
perioden ble det slutt på den strenge domstolskontrollen. Av senere dommer må i
alle fall Kløftadommen (Rt. 1976 s.l) nevnes.
Det må avgrenses mot prøvelsesretten
overfor forvaltningsavgjørelser.
2.Hjemmel
Prøvelsesretten er ikke
tatt inn i grunnloven.
Anses
fastslått ved konstitusjonell sedvanerett
Prøvelsesretten har således
trinnhøyde som grunnlovsbestemmelse og kan ikke oppheves/endres uten
grunnlovsendring.
Prøvelsesretten er
forutsatt i plenumsloven (25. juni 1926) § 2. Dette viser lovgiverens syn på
prøvelsesretten.
Den historiske utvikling kan
med fordel alternativt tas inn her, for å vise utviklingen av sedvaneretten.
3.
Prøvelsesrettens innhold
Domstolenes adgang til å
"sette til side" lover som strider mot grunnloven.
Både
formelle og materielle lover.
‑
skattebeslutninger
‑
provisoriske anordninger
‑
kirkelige anordninger
‑
regler gitt i kraft av delegasjon.
Her må kandidatene vise at
prøvelsesretten også omfatter beslutningens/anordningens begrensning i
grunnloven og at den ikke strider mot formelle lover.
Prøvelsesretten er bare
aktuell der spørsmålet er bragt inn for retten gjennom søksmål. Er spørsmålet
først bragt inn, er det antatt at domstolene har en plikt ex officio til å
prøve grunnlovsmessigheten.
Prøvelsesretten innebærer
både en rett og en plikt for domstolene.
Prøvelsesretten
tilligger både HR og de øvrige domstoler, men saken går som regel helt til HR.
Prøvelsesretten omfatter
ikke en prøvelse av rimelighet, nødvendighet eller hensiktsmessighet.
Lite trolig at domstolene
vil underkjenne en lov som stridende mot "grunnlovens ånd og prinsipper".
I bl.a. Kløftadommen er
skilt mellom:
Om den første gruppen antok
retten at grunnlovens gjennomslagskraft måtte være betydelig.
Om Stortinget har vurdert
og uttalt seg om grunnlovsmessigheten, bør dette tillegges vekt, især ved
grunnlovens vern om økonomiske rettigheter.
Er det "rimelig
tvil" om forståelsen av grunnloven, skal tvilen komme loven til gode. Er
det ikke rimelig tvil, skal loven settes til side.
Grunnlovsmessigheten av
grunnlovsvedtak kan kun prøves hva den formelle siden angår.
Prøvelse av
delegasjonslover:
4. Virkninger
To alternativer:
A.
Underkjenne grunnlovsstridige lover, eller riktigere: unnlater å anvende loven
i den foreliggende sak (prejudikatsvirkningene medfører at loven heller ikke
anvendes i andre likeartede tilfeller).
B. Tolke loven slik at spørsmålet om grunnlovsstrid
ikke oppstår (harmonisering). Eks. Rt.
1935 s. 8 ‑ toll ble ikke pålagt med tilbakevirkende kraft. Selv om loven
ikke sier noe om slik innskrenkende tolkning,
tolkes den i samsvar med grunnlovens § 97.
Sondring:
·
Der det er personlige
interesser som står på spill, må loven settes ut av betraktning.
·
Der det er økonomiske
interesser loven gjør inngrep i, kan det som et alternativ pålegges plikt til å
betale erstatning (plenumsloven § 2, 2. ledd nevner dette alternativ). Det bør
imidlertid utvises varsomhet da det er Stortinget som har den bevilgende
myndighet.
5. Vurdering
·
Her kan det f.eks.
redegjøres for diskusjonen om prøvelsesretten.
·
om domstolene bør ha
prøvelsesrett.
·
Demokratiske
betenkeligheter.
‑ Dommerenes
innstilling ‑ tilbakeholdenhet ‑ dristige tolkninger.
V BEDØMMELSEN
Kandidatene bør disponere
oppgaven og dermed vise at de har oversikt og kan plassere særlig innhold og
virkninger.
Kandidater som trekker på
pensum utover Andenæs' kapittel om emnet bør honoreres.
Både hos Andenæs, Eckhoff
og Lund redegjøres der for rettspraksis, og det må kreves at kandidatene viser
til relevant rettspraksis som eksempler til de enkelte elementene i
besvarelsen. Som et minimum må det kreves at Kløftadommen blir behandlet.
Hoveddrøftelsen må omhandle
selve innholdet i prøvelsesretten, men også hjemmel og historikk er såvidt
grundig behandlet i pensum at det bør kreves at også disse delene er behandlet
relativt omfattende.
Det må trekkes for å blande
prøvelsesretten med prøvelsesretten overfor forvaltningsavgjørelser. Dette er
en feil som svært menge kandidater gjør.
Videre har jeg sett enkelte
besvarelser som nevner at prøvelsesretten er fastslått i plenumsloven. Dette må
klart få innvirning i negativ retning ved bedømmelsen.
De fleste besvarelsene er
for dårlig disponert og de blir dermed for "løse i kantene". Det er
vanskelig å skille ut hva kandidatene mener er det vesentlige innhold og annet
"fyllstoff". En god disposisjon og en besvarelse som har med de
fleste av mine punkter nevnt ovenfor, "krydret" med eksempler fra
rettspraksis, bør være en klar laudabel besvarelse.
Vurderingsdelen bør ikke
bedømmes for strengt. Dersom kandidaten får frem enkelte fornuftige synspunkter
på prøvelsesretten bør dette gi uttelling dersom oppgaven forøvrig er
tilfredstillende. Det bør ikke trekkes for at vurderingsdelen er utelatt.
Som et generellt inntrykk,
har de fleste kandidatene noe å skrive om, men det blir ofte for
"løst" og sjeldent ordentlig disponert.
Jeg har foreløpig ingen
stryk på denne oppgaven, men har ikke gjennomgått alle oppgavene.
Oslo 14.des. 1992