Sensorveiledning. 1. avdeling jus

Universitetet i Tromsø høsten 1994          

 

Praktikumsoppgaven ved høstens eksamen er av uvant karakter, idet det sjelden gis statsrettsoppgaver som prak­tikum. Det må derfor forventes en noe varierende måte å løse oppgaven på. Noe mer innblanding av teori må også aksepteres.      

Det er verd å understreke innledningsvis at temaet parlamentarisme ikke var gjenstand for forelesninger dette semesteret. Vanligvis pleier undertegnede alltid ta med parlamentarismen, fordi fremstillingen hos Andenæs er lite dyptpløyende og rettslig analyserende. Men i år, da forelesningene ble holdt etter at eksamensoppgavene var bestemt, turde ikke undertegnede bestemme temaene for forelesningene. Det ble til at studentene da valgte, og de valgte "bort" akkurat emnet parlamentarismen. Noen kandidater, som har hørt forelesningene om dette tidligere, vil formodentlig lia dypere kunnskaper enn hva man får av å lese Andenæs.        

 

Generelt er å si at hovedtemaet i praktikumen, parlamentarismen, er drøftet hos Andenæs § 24 (s. '171 flg.), men enda grundigere hos Stavang i TfR 1976 s. 423‑63. Det er Stavangs opplegg som har vært fulgt i tidligere forelesninger. Det ene spørsmålet, som gjelder et forretnings­ministeriums kompetanse, er bare behandlet hos Stavang, jfr. nedenfor. .

 

Jeg skal ikke si så mye om de enkelte spørsmål, men summarisk gå gjennom dem.

 

Ad. spørsmål 1:

 

Først bør kandidaten konstatere at alle de tre forslagene er mistillitsforslag. Uttrykkene "beklager" og   

"kan ikke støtte ” er jevngodt med bruk av uttrykket mistillit. Dette må i alle fall anses som gjeldende rett i dag, selv om det noen ganger har vært hevdet at Stortinget værsågod får bruke uttrykket mistillit dersom det mener at regjeringen bør gå.

 

Kandidatene bør videre se at man her står overfor en situasjon med såkalt negativt flertall. Andenæs lærer

med bred penn (s. 181) at regjeringen i slike tilfeller ikke har plikt til å gå. I forelesninger pleier dette å bli, nyansert en del mer, idet det vises til Mowinckels lære om såkalte kommensurable forslag. Hva kandidaten

her kommer til, kan ikke være så viktig som at de får til en fornuftig drøftelse.

 

Ad. spørsmål 2:

 

Kandidatene må se at spørsmålet om Stortingets adgang til å innhente betenkninger fra Høyesterett positivrettslig er løst i Grunnloven § 83. Bestemmelsen blir ikke hyppig brukt, men er likevel en del av den i dag gjeldende forfatning. Høsten 1945 avga høyesterett betenkning til Stortinget om kompetansespørsmålene etter krigen.

 

Grunnloven § 83 er omtalt hos Andenæs på s. 206‑207.

 

Kandidatene må også se at adgangen til å rådspørre Høyesterett er noe som tilkommer Stortinget, og at de enkelte partier eller enkeltrepresentanter ikke har slike rettigheter på vegne av Stortinget. Akkurat dette fenomenet har vært drøftet i undervisningen i lys av Grunnloven § 75, som gir Stortinget rett til å få seg forelagt offentlige dokumenter og statsrådets protokoller. I forbindelse med et par konkrete saker har det vært drøftet om enkeltrepresentanter eller partier. kan kreve å inneha en slik rett. Spørsmålene må besvares negativt. Drøftelsen kan gjerne overføres på Grunnloven § 83.

 

Ad. spørsmål 3:

 

Vi. er her inne på spørsmålet om et forretningsministeriums kompetanse. Dette er behandlet hos Stavang,'1 nevnte artikkel og dessuten av tidligere høyesterettsdommer og justisminister Egil Endresen i festskriftet til John Lyng, Oslo 1975 s. 132 flg.

 

Som Stavang skriver, (s. 448‑449), er utgangspunktet at et forretningsministerium ikke skal gjøre annet enn det er grunn til å tro at et flertall av Stortinget ønsker. Kompetansen er således avgrenset i forhold til den alminnelige utøvende myndighet etter Grunnloven § 3 og prerogativ bestemmelse. Rekkevidden av forretningsministeriets kompetanse må videre bero på hva som var årsaken til regjeringskrisen.

 

I dette tilfellet står man overfor en relativt ordinær embedsutnevnelse, men det er nettopp embedsutnevnelser som tidligere har skapt juridisk og politisk diskusjon når de er foretatt av forretningsministerier. Det kan Ikke forventes for mye av kandidatene her, og det må være akseptabelt at man bare tar utgangspunkt i den alminnelige bestemmelsen i Grunnloven § 21 og spør om denne må tolkes særlig snevert eller innskrenkende for et forretningsministeriums del.

 

Ad. spørsmålene 4 og 5:

 

Spørsmålet er om det finnes faste regler for regjeringsdannelsen, eller om den avgående statsminister, stortingspresidenten eller kongen har personlig innflytelse. Det siste alternativ bør i alle fall besvares negativt, idet Grunnloven § 12 1 dag ikke gir uttrykk for noen konstitusjonell realitet.

 

Spørsmålet er drøftet av Stavang s. 452 flg.

 

i det konkrete tilfellet synes presidenten bundet til å peke på lederen for det nest største partiet i Stortinget. Enda mer sikkert må det være at, kongen er forpliktet til å følge presidentens råd. Dette må i dag slås fast som en regel, på tross av den diskusjon som fint sted i Stortinget etter Kings Bay saken l 1963. Flinke kandidater vil kanskje vite at Kong Håkon i 1928 gikk forbi det rådet han fikk og ba Arbeiderpartiet danne regjering. Også i 1971 foregikk regjeringsdannelsen på en uvanlig måte. Imidlertid kan det ikke forventes for mye faktisk kunnskap av kandidatene her, men jeg vil trekke dem som peker på at kongen bør ha noen valgmulighet.

 

Generelt vil jeg si om de få besvarelser jeg har lest, at de er preget av lite grundige kunnskaper i emnet, dessverre. De fleste kan litt om parlamentarismen. få finner Grunnloven 83, og enda færre får noe fornuftig ut av drøftelsen av forretningsministeriets kompetanse. ,leg vil imidlertid ikke stille for store krav for at kandidatene kan stå på oppgaven. som må anses som litt vanskelig.

 

 

Når det gjelder oppgavens del to. har jeg bedt faglæreren vurdere om det er nødvendig å lage en egen sensorveiledning. Generelt vil jeg si at denne delen reiser tre spørsmål: Hvorvidt det er kommet til avtale mellom Pedersen og Nedernes, hvorvidt banken i så fall er bundet, og hvilken pris Nedernes kan kreve.

 

Det første spørsmålet krever en drøftelse av de avtalerettslige regler om løfteprinsippet. dvs. hvor langt man må være kommet i utvekslingen av tilbud og aksept for at en avtale skal foreligge. Man står egentlig overfor en avtale som blir utfylt ved etterfølgende handlinger, eller som gror frem etter hvert som partene forhandler.'

 

Det er alminnelig akseptert at en avtale kan være inngått selv om ikke alle detaljer er avklaret mellom partene. såfremt man er, enige om de vesentlige punkter, foreligger bindende avtale.

 

At Pedersen forplikter banken, følger i. og for seg av ordlyden i oppgaven, hvor det fremgår at han fikk fullmakt. Fullmaktens ramme var imidlertid kr. 20.000,‑. Dette var imidlertid bare en intern instruks, ukjent for Nedernes Så lenge Nedernes var i god tro, må han kunne kreve kr. 35.000.‑, dersom man kommer til avtale om dette var kommet i stand.

 

Det beste er vel å se forholdet slik at man var enige om leveringen, men at prisspørsmålet ikke var løst i avtalen. i så fall er man over i de kjøpsrettslige regler, hvor § 45 har et deklaratorisk utgangspunkt om at kjøperen skal betale "gjengs pris". Noen gjengs pris for denne type spesievarer finnes ikke. spørsmålet er så om man kan utfylle med et prinsipp om at kjøperen må betale liva selgeren krever. Dette må antas, så lenge kravet ikke er urimelig, jfr. skranken i kjøpsloven § 45.

 

Mitt inntrykk her er at kandidatene har lite tak også på disse reglene, men så en da også de generelle kunnskaper i avtalerett begrensede hos førsteavdelingsstudenter.

 

Jeg vil ikke gi råd om bedømmelsen generelt sett, men det må legges til grunn at del en teller 2/3 for karakteren, mens del to teller 1/3.

 

Denne foreløpige sensorveiledning blir permanent dersom jeg ikke får tilbakemeldinger fra enkeltsensorer eller faglærer.

 

Oslo, 12.                                 

 

Tillegg til sensorveiledning for praktikumsoppgaven 1. avdeling ved Universitetet i Tromsø, høsten 1994,‑avtalerettsdelen

 

Hovedveiledningen skisserer greit problemstillingene som er aktuelle. Jeg supplerer derfor bare med et lite moment.

 

Spørsmål 1

 

Slik jeg ser det er det i spørsmålet om banken er bundet, også et spørsmål om bankens adferd eller mangel på sådan, kan føre til at kunstneren får medhold, helt eller delvis. Slik jeg ser det er begge parter å bebreide for at det går som det går. Spørsmålet er så om banken på noen måte utmerker seg i forhold til kunstneren, slik at risikoen kan veltes over på banken. Ut fra avtaleforholdets natur, synes jeg i et slikt tilfelle som det foreliggende det er naturlig å si at banken bør ha en høy grad av egenrisiko.

 

Også betraktninger rundt profesjonalitet, styrkeforhold kan kanskje bygge noe opp under dette. På den annen side vil vel de fleste bebreide kunstneren for ikke å ha brakt klarhet i prisspørsmålet m.v. I det hele tatt er jeg i tvil om passivitetsmomentet kan stå på egne ben, men de som ser det, bør vel få et pluss for det.

 

En annen sak er om man ut fra avtaleforholdets natur kan innrømme kunstneren en viss frihet i prisspørsmålet, som jo det vesentlige her. Ytelsen kan kanskje sies å ha så stort preg av individualitet, at prisspørsmålets endelige avklaring måtte utsettes, noe som for øvrig fremkommer i faktum. Det kan da kanskje være nærliggende å anse banken for å være bundet, men til en pris innenfor rimelighetens grenser. På den annen si ga jo kunstneren beskjed om at han var dyrere enn gjennomsnittet.

 

Spørsmål 2

 

Noen vil vel la seg forlede til å gi kunstnerens besøk i banken og diskusjonen med kasseren, vekt utover det dagligdagse i situasjonen. Dette kan ikke være riktig. De som ser dette, bør innskrenke seg til å si at jubileumsbildespørsmålet ligger utenfor kasserens stillingsfullmakt.

 

Del 2 forekommer meg å være over gjennomsnitt krevende for studenter med relativt liten ballast i disse spørsmål. Jeg regner med at det blir tatt hensyn til dette i sensuren.

 

Tromsø, 13. desember 1994