Sensorveiledning. 1. avdeling jus høsten 1996. Universitetet i Tromsø

Parlamentarismen i Norge.

1. Innledning

Oppgaven er sentral innenfor statsforfatningsretten og gjennomgås nøye under forelesningene. Pensum utgjøres av Johs. Andenæs' fremstilling i statsforfatningsretten (§ 24), og dessuten skal studentene være kjent med Per Stavangs artikkel i TfR 1976 s. 423 flg. "Parlamentarismen i Norge"). Temaet er dessuten berørt i Castbergs statsrettsfremstilling (bind I s. 203), i Stavangs doktoravhandling om "Parlamentarisme og maktbalanse", Oslo 1964 og i Stavangs artikkel om Negativt fleirtal i norsk parlamentarisme, Lov og Rett 1971 s. 145 fig.

Det må forventes at kandidatene gjennomgår hva parlamentarismen er, parlamentarismens fremvekst og hjemmel, det sentrale innhold i parlamentarismen, herunder årsaker til regjerinssskifter i Norge, samt noe om hvordan regjeringsskifter skjer. Jeg gjennomgår disse temaene stikkordsmessig nedenfor.

2. Innholdskravene

I rettsteorien er det som et kjennetegn på parlamentarismen fremhevet at Kongen velger sine rådgivere samt at det må et bifall til fra Stortinget. Ingen av delene er riktige. Det sentrale innhold i parlamentarismen i dag er at Regjeringen utgår fra flertallet eller det største mindretall i Stortinget og avleder sin legitimitet av dette. Kandidaten må få frem at det ikke er Kongen som velger statsråder, slik Grunnloven § 12 lyder, og at Kongen ikke selv treffer beslutninger i statsråd, slik det fremgår av Grunnloven § 30.

Om fremveksten av parlamentarismen bør kandidatene si noe om maktkampen mellom Storting og Regjering i forrige århundre, som munnet ut i riksrettssaken mot Selmer‑ministeriet i 1884. Gode kandidater kan dette godt, fordi stoffet fenger. Således bør kandidaten få frem at makt kampen mellom Regjering og Storting kom på spissen etter at Regjeringen hadde overtatt de sentrale statsrettslige funksjoner fra Kongen, og at stortingsflertallets mål med å innføre en bestemmelse i Grunnloven om statsrådenes møterett i Stortinget, var å påvirke statsrådene for å erobre en del av Regjeringens makt. Enda et pluss bør gis til dam som analyserer i hvilken grad parlamentarismen har styrket Stortingets eller Regjeringens maktstilling i praksis.

Kandidatene må få frem at parlamentarismen i dag er konstitusjonell sedvanerettssregel og begrunne dette.

Om det sentrale innhold i parlamentarismen, må kandidatene få frem at Regjeringen i alle fall plikter å gå av etter et mistillitsvotum. Herunder bar drøftes hva et mistillitsvotum er og hvordan det fremmes. Denne plikten til å gå utgjør et minimumsinnhold i parlamentarismen. Kandidatene må deretter drøfte Regjeringens maktinstrument overfor Stortinget, nemlig kabinettspørsmål. I statsrettslig teori har det vært adskillig tvil om Regjeringen plikter å gå etter å lidt nederlag på et kabinettspørsmål. Kandidatene bør kjenne til denne uenigheten, men de beste grunner taler nok i dag for å si at det foreligger p1ikt for Regjeringen. Dette må bygges på den praksis som foreligger, og som etter alt å dømme bygger på en oppfatning av det rettslige innhold i parlamentarismen.

Den tredje grunnen til regjeringsskifter er negative flertall mot Regjeringen i Stortinget. Kandidatene bør si hva dette er, og referere debatten fra særlig mellomkrigstiden om hvorvidt Regjeringen har p1ikt til å gå etter et negativt flertall. Jeg viser til Stavangs fremstilling i TfR, Mowinckels pragmatiske holdning til de såkalte inkommensurable forslag og til spørsmålets praktiske betydning i dag. Jeg er personlig enig i den konklusjon som Stavang trekker, nemlig at Regjeringen kun har p1ikt til å gå dersom det foreligger en kombinasjon mellom et. negativt flertall og kabinettspørsmål.

Etter dette vil en del kandidater komme inn på andre årsaker til regjeringsskifter, så som statsministerens avgang, valgnederlag, regjeringskoalisjonens "oppløsning" og viktige politiske nederlag (typisk folkeavstemmingen i 1972). Imidlertid utgjør ikke disse årsakene til regjeringsskifter noen del av parlamentarismen som rettsregel. Selv etter et valgnederlag må statsministeren kunne sitte og vente på mistillitsvotum, dersom man finner dette politisk opportunt.

Avslutningsvis bør kandidatene drøfte en del spørsmål som gjelder praktiseringen av det parlamentariske system. Det gjelder blant annet spørsmålet om Stortingets mistillit kan rettes mot en statsråd eller hele Regjeringen, om muligheten for bruk av mistillitsvotum er begrenset når opposisjonen ikke kan danne regjering og om mistilliten må bygge på konkrete feil eller mangler i embetsutøvelsen. Her kan gode kandidater komme inn på forholdet mellom embetsverket og statsråden (lojalitetsplikten og ansvarlighetsprinsippet) samt på rekkevidden av statsrådens ansvar for frittstående statlige institusjoner. Dette er imidlertid temaer som det ikke kan forventes alt for dype kunnskaper i. Det samme gjelder spørsmålene om et forretningsministeriums statsrettslige stilling, som er lite drøftet i teorien og noe mer i praksis (særlig 1990). Egil Endresen har skrevet noe om dette i Festskrift til Jon Lyng.

Flinke kandidater har avslutningsvis drøfte betydningen av parlamentarismen i dag, hvor endog Arbeiderpartiets nyvalgte parlamentariske leder har reist spørsmålet om parlamentarismen er satt ut av spill (kronikk i Aftenposten 2. november 1996). Det kan reises spørsmål om Stortinget må være mer forsiktig i sin kontrollvirksomhet når det ikke er et parlamentarisk alternativ til den sittende regjering, så som i dag. Kandidater som ser sammenhengen mellom Stortingets kontrollutøvelse, som har blitt betydelig styrket de senere år, og muligheten for å bruke de parlamentariske våpen mot Regjeringen, bar honoreres særskilt.

3. Bedømmelse

Jeg utarbeider denne sensorveiledningen før jeg har lest noen besvarelser og kommer derfor bare med antydninger om hvordan besvarelsene bør bedømmes. For å stå må kandidatene vite hva parlamentarismen er og kunne redegjøre for hjemmel og historikk samt det sentrale innhold i parlamentarismen (mistillitsvotum som Stortingets maktinstrument og kabinettspørsmål som Regjeringens maktinstrument). Fremstillingen om disse temaene bør være korrekt. For å få laud må det kreves en utdypning av disse temaene, samt en bredere redegjørelse for parlamentarismens fremvekst, og man må sette de ulike årsaker til regjeringsskifter inn i en parlamentarisk sammenheng. De helt gode besvarelsene trekker i tillegg frem slike spørsmål som her er drøftet avslutningsvis om mulige parlamentariske begrensninger i bruken av de parlamentariske maktinstrumenter.

Jeg vil tro at de kandidatene som har fulgt forelesningene og den systematikk som her er redegjort for, vil komme brukbart fra besvarelsen. Temaet er vanskeligere for dem som har lest på egenhånd uten å systematisere spørsmålene. Derfor kan oppgaven karaktermessig gi god spredning.

VEDRØRENDE SENSORVEILEDNINGEN TIL TEORIOPPGAVE NR. 1, "PARLAMENTARISMEN I NORGE", 1. AVDELING JUSS, UNIVERSITETET I TROMSØ, HØSTEN 1996

I sensorveiledningen til ovennevnte eksamensoppgave er det oppgitt at Stavangs artikkel "parlamentarismen i Norge", TfR 1976, s. 423‑463, er pensum på 1. avdeling. Dette er ikke riktig. Den er hverken oppgitt som pensumlitteratur eller tilleggslitteratur. I pensumlitteraturen behandles oppgavens tema bare i Andenæs, Statsforfatningsrett, først og fremst i § 24 og noe om historikk på s. 54‑55. Veiledningens krav til besvarelsene synes å bære preg av en forutsetning om at Stavangs artikkel er pensum. Kravene f. eks for å få laud må derfor senkes noe i forhold til det som synes å følge av sensorveiledningen. Det må være fullt mulig å oppnå laud selv om besvarelsen hverken i dybde eller bredde, har med alt det som er nevnt på s. 2 i veiledningen.

Tromsø 30. desember 1996