Foreløpig sensorveiledning – 1 avd. praktikum ‑ Universitetet i Tromsø ‑ høsten 1996

Praktikum i år henter problemstillinger fra forvaltningsrett, kjøpsrett og avtalerett.

Sensorveiledningen er skrevet uten at jag foreløpig har rettet noen oppgaver. Eventuelle endringer etter at jag har rettet noen oppgaver vil bli sendt snarest.

Aktuelt pensum er: Kjøp: Wyller: Kjøpsretten i et nøtteskall s. 19‑21, om mangel: 92 fig. og om utbedringskrav s. 102 fig. Avtale Knophs oversikt over Norges rett § 57 Braathen, Foretaksrett, kap IV Forvaltning: Eckhoff; Forvaltningsrett, særlig kap. 21 1 om enkeltvedtak kap 22III, IV og V om plikt til begrunnelse, kap 20 I ‑ V om krav på innsyn

Spørsmål 1‑ Var Vegdirektoratets avgjørelse et enkeltvedtak

Om dette se særlig Eckhoff s. 462.

Kandidatene bør så raskt som mulig gå til spørsmålet om dette var «under utøving av offentlig myndighet» etter fvl § 2 a). Etter mitt syn må veien fram til hovedspørsmålet gjøres så kort som mulig, selv om man hos 1 avdeling‑studenter må akseptere en del unødige presiseringer og drøftinger av også øvrige vilkår.

Kandidaten bør i drøftelsen vise at de er klar over at avgjørelser om å yte økonomisk støtte ofte vil være enkeltvedtak. Kandidaten bør imidlertid også se at «:tilskuddet» her ikke er ensidig økonomisk støtte, men har karakter av kjøp av tjenesteforretningsmessig forhold. Det bør også påpekes at når Vegdirektoratet ønsker noen til å skrive jubileumshefte, er ikke det særpreget for Vegdirektoratet som organ for offentlig myndighet.

Viktig for vurderingen blir hvilken innfallsvinkel kandidaten tar. Det bør trekkes for den som tar som utgangspunkt at avgjørelser et forvaltningsorgan tar, er vedtak.

Spørsmålet må regnes som relativt enkelt, med muligheter for å vise forståelse, men også for å gå seg bort.

Spørsmål 2 ‑ Under forutsetning av at det foreligger et enkeltvedtak, har Vegdirektoratet da overholdt sin begrunnelsesplikt.

Kandidaten bør gå rett til fvl. § 24 annet ledd annet punktum. Etter denne er det ikke krav om samtidig begrunnelse i «saker om fordeling av tillatelser eller andre fordeler mellom flere parter». Jeg ser ikke noe umiddelbare problemstillinger som bør tas opp i tilknytning til spørsmålet.

Dette spørsmålet bør kandidaten klare.

Spørsmål 3 ‑ Foreligger det et kjøp mellom Karl Karlsen og Vegdirektoratet?.

Spørsmålet er her egentlig om kjøpsloven kommer til anvendelse. Noen kandidater har visstnok også drøftet om det i det hele tatt var inngått noen avtale. Det siste må være forsvarlig å ta opp slik oppgaven er formulert, jfr. at Karl Karlsen bekreftet at han aksepterte prisen. Imidlertid bør en evnt. drøftelse om avtale i det hele tatt er inngått gjøres kort. Jeg viser her til at det også er opplyst i teksten at Karl Karlsen hentet kartgrunnlaget hos direktoratet. Han har derfor i alle fall akseptert Vegdirektoratets tilbud ved konkludent atferd.

Hvorvidt avtalen som sådan må anses som et kjøp, er antagelig vanskeligere for kandidatene å ta stilling til. Jeg gjør særlig oppmerksom på at løsningen ikke fremgår direkte av pensum. Måten kandidaten angriper problemstillingen på er derfor avgjørende. Utgangspunktet bør tas i at kjøp er overdragelse av eiendomsrett mot betaling. De bør imidlertid ikke overse at eiendomsretten også kan være knyttet til immaterielle rettigheter, og at slike må være gjenstand for kjøp og salg.

Løsningen er imidlertid at dette antagelig ikke er et kjøp. Overdragelse av bruksrett vil være kjøp, men stiftelse av bruksrett, slik som i dette tilfelle, vil ikke falle inn under kjøpsloven. Jf om dette Bergen , Rognlien, Kjøpsloven med kommentarer s. 36 og 38, som ikke er pensum.

Dersom noen skulle misforstå dithen at avtalen må sees som et kjøp fordi Karlsen fysisk overtar et kartblad, bør det klart trekkes for det.

Det vil være drøftelsen som er avgjørende for bedømmelsen. Kandidatens resultat bør ha liten betydning. På den bakgrunn er ikke spørsmålet svært vanskelig.

Spørsmål 4 ‑ Vil Karl Karlsen etter avtalen ha krav på å bruke fremtidige reviderte kart når de foreligger?

Spørsmålet stiller krav til kandidatens, avtaletolking. Etter mitt skjønn bør det legges vekt på evnen til å finne momenter, men det bør også gis uttelling for ryddig disponering av Mike kategorier momenter. Det bør også utvises en viss kritikk overfor mer uskjønnsom bruk av «standard> tolkningsmomenter.

Momenter kan være: Ordlyden m.v: Det står « foreliggende vegkart ‑ hvor stor intensjonsdybde skal man legge i dette.

Hvis så stor intensjonsdybde ‑ hvorfor ikke presisere i avtalen

Betydningen av prisjusteringsbestemmelsen

Begrunnelsen for lav pris var ikke «gamle kart», men nyttig formål

Forhistorien: Vegdirektoratet visste at Karlsens plan var å revidere bøkene etterhvert

Vegdirektoratet hadde av den grunn oppfordring til å uttale seg klart

Tolknings momenter: Hvem hadde oppfordring til å uttrykke seg klarest ‑ eventuelt avklare? Den som spør eller den som svarer. Karlsen hadde jobbet i Vegdirektoratet. Visste han at kartene ble revidert hvert femte år?

Etter min vurdering bør resultatet være at avtalen ikke gir samme rettigheter også til fremtidige, reviderte kart. Jeg legger da særlig vekt på ordlyden. Løsningen er imidlertid ikke opplagt

En mellomløsning kan være at avtalen må tolkes slik han har krav på fortsatt bruk, men ikke til samme pris. En slik mellomløsning legger ikke oppgaven opp til, og kan ikke forventes som kandidatens konklusjon.

Spørsmål 5 ‑ Forelå det ugyldighetsgrunner ved avtalen mellom Karlsen og Vegdirektoratet?

Den mest nærliggende ugyldighetsgrunn er her avtalelovens § 33 ‑ om redelighet og god tro.

Kandidaten må se at avtale ikke ble inngått før ved Karlsens aksept 25. august, mao etter at Vegdirektoratet var klar over nummerendringene. Problemstillingen er m.a.o. om Vegdirektoratet opptrådte i strid med «redelighet og god tro» når Vegdirektoratet ikke gjorde Karlsen oppmerksom på vedtaket om nummerendringer. Kandidaten bør i vurderingen trekke fram hva Vegdirektoratet visste om foranledningen for bruken av kartene. De bør m. a. o. se at det som eventuelt er Vegdirektoratets manglende redelighet, har sammenheng nettopp med hva de visste om formålet med avtalen. Ut fra dette er det nærliggende å konkludere med at Vegdirektoratet opptrådte i strid med avtaleloven § 33. Dette forutsetter imidlertid at det ikke foreligger unnskyldningsgrunner. I en etat som Vegdirektoratet kan det f eks. tenkes flere involverte som ikke hver for seg har full oversikt, noe som kan reise identfikasjonsspørsmål, Oppgaven avklarer imidlertid dette ved å gjøre det klart at alle i Vegdirektoratet var kjent med vedtaket.

Det bør aksepteres at kandidatene også trekker inn avtaleloven § 36. Dette bør imidlertid gjøres kort. En eventuell urimelighet vil være av samme karakter som det som allerede rammes av avtl. § 33. Andre grunner til å sette avtalen til side ‑ med hjemmel i avtl. § 36 ‑ kan jeg vanskelig se.

Spørsmål 6 ‑ Forelå det en kjøpsrettslig mangel ved de kartene Karlsen fikk utlevert? Det forutsettes at kjøpsloven kommer til anvendelse.

Dette spørsmål forutsetter at avtalen var gyldig, eventuelt at Karlsen velger å fastholde avtalen_ Avtalen kan ha vært gyldig feks. fordi Vegdirektoratet heller ikke selv var klar over nummerendringene.

Avhengig av hvilke forutsetninger kandidaten legger til gnunn, blant annet med hensyn til selgers opplysningsplikt, vil mangelsdrøftelsen kunne bli noe forskjellig. Dette må det tas høyde for i bedømmelsen. Det bør videre presiseres som en forutsetning som følger av spørsmålet at kjøpsloven gjelder, se også spørsmål 3.

Det er helt sentralt at kandidaten tar utgangspunkt i avtalen, kjl § 17, 1. Videre bør § 17, 2 b drøftes. Kandidaten bør også se at § 19 1 b) kan komme til anvendelse. Når den gjelder «som det er” kjøp, må det samme gjelde minst like mye ved alminnelige kjøp. Dersom kandidaten går inn på § 18, bør kandidaten raskt se at bestemmelsene ikke passer på dette tilfelle.

Kandidaten bør se at inntil nye reviderte kart forelå, var det ikke noe alternativ til å utgi bøker med gamle nummer. Alternativet var med andre ord å la være å utgi «turistbøkene», eller m.a.o vente med utgivelse.

Mangelsdrøftelsen vil lett kunne trekke med seg momenter som også er brukt under spørsmål 5. Det bør her vises en viss romslighet. Den gode kandidat bør klare å få fram ulikheten i problemstillingen.

Dersom kandidaten forutsetter at avtalen var gyldig fordi Vegdirektoratet heller ikke var klar over nummerendringene før årsskiftet 94/95, bør kandidaten raskt se at det i så fall ikke foreligger noen mangel. Karlsen har i det tilfelle fått det han har bedt om. Vegdirektoratet hadde i et slikt tilfelle ingen foranledning til å forholde seg annerledes enn de har gjort.

Spørsmål 7 ‑ Under forutsetning av at det forelå en mangel kunne Karlsen kreve retting eller omlevering i form av bruksrett til de reviderte kartene?

Dette er et spørsmål om forståelsen av kjl. § 34, og drøftelsen må skje ut fra forutsetningen om at kjøpsloven gjelder. At mangel foreligger er allerede forutsatt i spørsmålet.

Den gode kandidat bør imidlertid reise spørsmål ved om et omleveringskrav også kan omfatte krav på en ny, forbedret, gjenstand ‑ m. a. o. en ny utgave, eller om det ligger i kravet til omlevering at det må dreie seg om samme type gjenstand. Konsekvensen i dette tilfelle vil i så fall være at omlevering ikke er noen mulig mangelsbeføyelse og at Karlsen i såfall må klare seg med andre typer mangelsbeføyelser enn omlevering/retting. (Denne problemstilling oppstår vel egentlig fordi dette nettopp ikke er kjøp. Vi får imidlertid anta at ingen kandidat får problemer av det. I så fall bør det vises stor romslighet i vurderingen.)

Kandidaten bør drøfte om retting vil «volde selgeren urimelig kostnad eller ulempe». Det må være rimelig klart at det vil være tilfelle. Manuell retting av alle de opprinnelige kartene, vil utvilsomt være et stort arbeid. Imidlertid bør kandidaten gjøre oppmerksom på at selgeren i stedet kan har rett til omlevering ester § 36.

Forsåvidt gjelder krav om omlevering, må kandidaten drøfte om mangelen er vesentlig. Selv om konklusjonen kan synes klar, bør kandidaten forsøke å finne motargumenter. Jeg peker blant annet på at flere bøker er gitt ut og allerede solgt. Videre at kartene bare er en del av konseptet. Jeg peker også på at et alternativ til nye reviderte kart er å trykke en liste i boken, der de enkelte nummerendringene fremgår. Sett i forhold til et slikt alternativ, er kanskje mangelen mindre vesentlig. Ytterligere et moment er at det jo ikke dreier seg om Norgeskart, men fylkeskart. Det må derfor antas at det vil være is veier, og relativt oversiktlig for kjøper av boken å forholde seg til det ‑ fåtall ‑ endringer som vil være aktuelle for det enkelte fylke.

Spørsmål 8 ‑ Hadde Nilsen krav på å få vite fra Vegdirektoratet hva Karlsen hadde betalt for kartrettighetene?

Kandidaten bør se at Nilsen ikke er part i saken mellom Karlsen og Vegdirektoratet og derfor uansett ikke har innsynsrett etter forvaltningsloven. Aktuelt alternativ er derfor offentlighetsloven § 2. Mulig unntak vil være offl. § 5 a. Kandidatene må derfor drøfte om opplysningene kan være undergitt taushetsplikt etter fvl. § 13 (2), «drifts‑ eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angås>. Momenter vil være om kunnskap om prisen er av konkurransemessig betydning og om det kan tas hensyn til at det ikke skal avsløres at Karlsen har ført Nilsen bak lyset. Antagelig kan det konkluderes begge veier, men personlig heller jeg mest i retning av at innsynsrett må gis. Dette vil jeg begrunne med at det ikke fremtrer særlig beskyttelsesverdig å la taushetsplikt gjelde når de eventuelle konkurransemessige hensyn nettopp oppstår som følge av at Karlsen har ført sin medkontrahent Nilsen bak lyset.

Spørsmål 9 ‑ Hadde Nilsen klagerett til overordnet forvaltningsorgan?

Kandidaten bør med en gang se at en forutsetning for klagerett er at det foreligger et enkeltvedtak. Også her er spørsmålet om det er en avgjørelse < under utøving av offentlig myndighet». I tillegg kan kandidaten reise spørsmål ved om det er bestemmende for «rettigheter eller plikten». Sistnevnte er aktuelt nettopp fordi forvaltningens avgjørelse bare

innebærer et tilbud. Svaret på dette bør imidlertid være et klart ja.

I utgangspunktet er det klart at fastsettelse av pris på et forretningsmessig salg av bruksrettigheter til kart, ikke er enkeltvedtak. Dette kan imidlertid problematiseres, ut fra at Karlsen tidligere har fått indirekte støtte ved svært lav pris, begrunnet nettopp i et ønske om å tilgodese det aktuelle formål. Sistnevnte indikerer at avgjørelsen den gang kan ha vært et enkeltvedtak. Det kan derfor argumenteres med at å gå tilbake til forretningsmessig prisfastsettelse, må gjøres i samme former, ved at det blir en form for omgjøring. Etter min vurdering bør konklusjonen likevel være at det ikke er et enkeltvedtak når forvaltningen selger noe til markedspris,‑ i hvert fall når det ikke ‑ som her ‑ foreligger noen nærmere retningslinjer for slikt salg, og forbindelsen til det foregående salg ikke er sterkere. .

Drøftelsen vil her ‑ som ofte ellers ‑ være avgjørende for bedømmelsen.

Oppgaven må regnes om relativt omfattende. Det er mange spørsmål. Det burde ikke by på store problemer å finne problemstillingene, men det er rom for å vise kunnskap gjennom drøftelsen. Manglende evne til å identifisere og vise forståelse og kunnskap for helt grunnleggende problemstillinger, må som vanlig føre til resultatet ikke bestått. Enkelte spørsmål er enkle, feks spørsmål 2. Her bør det ikke gjøres feil. Heller ikke spørsmål 1, 5 eller 9 er svært omfattende, men svikt her kan avdekke mangel på grunnleggende forståelse og kunnskap.

Forøvrig ser jeg liter grunn til å gi retningslinjer for vektleggingen av de ulike spørsmål, i alle fall.

11.12.96