Pensum: T Eckoff, Forvaltningsrett (6 utg.1997) kap 1-6,17-261, 28-29, se særlig kap 23 og 28.

De sentrale bestemmelser i oppgaven som begge bør behandles er fvl § 16 og § 37. Det er positivt om kandidatene får frem at det er særregler onn varsling i andre regelsett.

Begrepet "forvaltningssaker" innebærer at oppgaven ikke bare skal omhandle enkeltvedtak, men og forskrifter og andre vedtak, veiledning og underretningsplikten i bl a fvl § 27 og § 11 skal ikke behandles.

Kandidatene bak vise at de ser sammenhengen mellom reglene om varsling, partsinnsyn, forvaltningens ansvar for sakens opplysning, informasjons- og veiledningsplikt m.v. Kandidatene bør komme inn på at kravet til forsvarlig saksbehandling rav kan føre til en strengere utvidet varslingsplikt enn det som uttrykkelig følger av fvl § 16 og § 37.

Kandidatene bør komme inn på de konkrete hensyn bak reglene om varsling. Det er ikke tilstrekkelig å vise til de generelle hensyn som rettssikkerhet og effektivitet. De ulike hensyn vil ha ulik vekt alt ettersom hvem som skal varsles, (parter eller andre), type vedtak, og ulike stadium i en sak.

Kontradiksjon er det sentrale hensyn, parter skal få komme med sitt syn og kunne imøtegå det som er anført fra andre i saken, De skal ha mulighet til å innrette seg, aktivt ivareta sine interesser, få en foranledning til å uttale seg, bidra til sakens korrekte og fullstendige opplysning, eventuelt påvise at påtenkt vedtak er ulovlig. Et annet hensyn er behovet for tillit til forvaltningen. Ulemper: saksbehandlingstiden og merarbeid, Det er positivt om kandidatene viser hvordan de ulike hensyn er ivaretatt.

Det er ulike måter å disponere oppgaven på. Kandidatene bør i drøftelsen ta utgangspunkt i de ulike spørsmål som bak reises. Det er lite overbevisende når drøftelsen følger punktum for punktum i bestemmelsene uten at drøftelsen knyttes til presenterte problemstillinger.

Jeg har valgt å kommentere lovbestemmelsene stikkordmessig.

Hvem: Part - det bør kort redegjøres for dette begrepet.

Som ikke har uttalt seg i saken. Hvor parten har søkt eller på annen måte gjort rede for sitt syn eller sine ønsker overfor forvaltningen vil parten ikke få noen henvendelse med mindre dette er nødvendig etter reglene etter Fvl § 171 -3. ledd.

Andre som ikke er part: Kan en være pliktig å varsle på gran av kravet til sakens opplysning fvl § 17, 1 .ledd -forsvarlig saksbehandling.

Når en sak munner ut i et enkeltvedtak, (omgjøring, klagesak)

Enkeltvedtak -Kandidatene kan kort redegjøre for begrepet enkeltvedtak og kort si noe om hva som faller utenfor begrepet (interne, prosessledende, forretningsmessige beslutninger). Kandidaten bør få frem at Fvl § 16 gjelder saker som kan munne ut i enkeltvedtak.

Unntak, § 16 tredje ledd, Kandidatene (særlig de laudable) bør få noe mer ut av lovteksten utover omskriving av lovteksten. De bør også kake belyse lovteksten ved hjelp av eksempler.

Litra a: Praktisk mulig. Vedtak haster - svært uheldig med forsinkelser eksp: behov for å nedlegge forbud.

Fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres. et forbud som en regner med en part vil søke å omgå. (alternativt kan vedtaket ansees som midlertidig)

Litra b: Momenter: (partens identitet ikke kjent:) viktigheten av saken,- betydning av varselet, enkelte kurrante saker kompliserte og skjønnsmessige. Det skal mye til før arbeidspress gir grunnlag for å unnlate å varsle. (smh med reglene om hvordan partene skal varsles.) .

Litra c: Rimelig foranledning og tid åpenbart unødvendig: Mulighet og interessen part har for å uttale seg, eventuelt påvirke vedtaket - vedtak til gunst - ugunst.

Frist: Beror på sakens art, viktig - vanskelig, hastesak mv.

Varselets innhold: Parten skal ha en reel mulighet til å korrigere feil - skjevheter, påvirke avgjørelsens innhold. Hvor omfattende redegjørelsen skal være beror bla på hvor nærliggende det er at parten selv skaffer opplysningene, tilgjengelighet, viktigheten av saken vurdert ut fra forsvarlig og rasjonell saksbehandling som sikrer at saken blir tilstrekkelig opplyst, De beste kandidatene vil muligens ta opp spørsmålene om kopi av sentrale dokumenter i saken skal oversendes.

Tidspunkt: Før vedtak treffes (smh med frist for å uttale seg). På et tidlig stadium i saken slik at partens uttalelse er kjent og for de myndighetene som skal uttale seg i saken. (De beste kandidatene vil muligens komme inn på om partene skal ha rett til å uttale seg overfor organ som kun gir en veiledende uttalelse - innstilling;,)

Nytt varsel: Utfra prinsipp om forsvarlig saksbehandling (gammel sak, saken har endret karakter rav). Kandidatene bak få god uttelling om de kommer inn på dette.

Hvordan: skriftlig - ved brev, offentlig kunngjøring på gitte vilkår.

Det er når sammenheng mellom fvl § 16 og § 17 2. Avkledd og kandidatene kan behandle også disse reglene kort men det er lite skjønnsomt å generelt redegjøre for §§ 17, 18 og 19. Det bør aksepteres at kandidatene avgrenser mot disse reglene ut fra den begrunnelse at dette er en del av forvaltningens orienteringsplikt.

FORSKRIFTER

Hensyn bak reglene bør nevnes: Demokratihensyn, sakens opplysning og hensyn til koordinering innen forvaltningen.

Kandidatene må si noe om hvem som skal varsles: fortrinnsvis hovedorganisasjoner, også interessegrupper som særlig berøres - avgjørende vil normalt være hvor viktig saken er for de berørte og hensynet til sakens opplysning.

Når varsles: Ved utferdigelse, endring og opphevelse av forskrift og så tidlig at mulighet for å avgi uttalelse før vedtak treffes. Det er positivt om kandidaten kommenterer den praktiske betydning av reglene om høring ved innføring av EU reglene i forskriftsform.

Unntak fra varslingsplikten Fvl § 3 7, 4.ledd: Hastesaker, omgåelsessaker, ukontroversielle - lite viktige salter.

Varselets innhold må også her være slik at det er mulig å gi en meningsfylt uttalelse om de aktuelle forskrifter.

Andre vedtak: Det er positivt opp kandidatene nevner spørsmålet om forvaltningen har plikt til å varsle i andre saker. Kravet til forsvarlig saksbehandling kan tilsi dette, eventuelt Fvl § 17 1 ledd.

Det er positivt om kandidatene kommer inn på konsekvenser ved unnlatt varsling.

Oppgaven er innenfor en sentral del av forvaltningsretten. I mine kommisjoner er det særlig evnen til å stille problemstillinger utfra lovteksten og drøftelsen som skiller kandidatene. Ren avskrift, omskrivning av lovtekst punktum for punktum er ikke tilstrekkelig til å bestå oppgaven. De laudable kandidatene bør sette oppgaven inn i en større sammenheng samt presentere og til dels drøfte de aktuelle problemstillinger. Det er selvsagt ikke nødvendig å ha med alt i sensorveiledningen for å få en god karakter.

Oppgaven spør etter et sentralt emne. med problemstillinger av både folkerettslig, statsrettslige og rettskildemessig art. Kandidatene vil dermed kunne bruke sine kunnskaper fra flere deler av pensum. Likevel vil nok de fleste basere seg på kapittel 8 i læreboka i EØS-rett, som direkte tar opp oppgavens tema til behandling. Pensum er Sejersted/Arnesen/Rognstad/Foyn/Stemshaug "EØS-rett". Emnet har også vært relativt grundig behandlet i undervisningen, både på forelesning og på i seminar. De fleste skulle derfor ha grunnlag for å kunne si noen om temaet. Det må likevel understrekes at oppgaven reiser vanskelige og til dels uavklarte spørsmål. Siden det spørres etter en oversikt, kan det ikke kreves at kandidatene går særlig dypt inn i problemstillingene. Det må være tilstrekkelig med en angivelse av hvilke problemstillinger som kan oppstå.

Det er naturlig å starte oppgaven med å si noen ord om hvilken karakter EØS-avtalen har. Til tross for at avtalen stort sett er en kopi av EU-traktaten, er den formelt en tradisjonell folkerettslig traktat, uten de overnasjonale trekkene som karakteriserer EU. EFTA-statene har gjennom avtale påtatt seg en rekke forpliktelser, men de har ikke overført noen formell lovgivningskompetanse. Målsettingen med avtalen er markedsadgang, ikke integrasjon.

Oppgaven faller naturlig i tre deler.

lyet dualistiske prinsipp fordrer en eller annen form for seerskilt gjennomføring av folkerettslige avtaler. Til forskjell fra EF-retten finnes ingen lære om direkte virkning eller umiddelbar anvendelighet.

Gjennomføringen skjer i to trinn. Vedkommende bestemmelser må for det første gjøres til en del av EØS-samarbeidet: EØS art 7 gjelder således bare de forordninger og direktiver som er inntatt som vedlegg til avtalen - eller som gjelder etter vedtak av EØS-komiteen (EØS art 102).

Avtalens krav til gjennomføringen

Utover den alminnelige folkerettslige plikten til lojalt å etterleve de traktater man inngår, traktatfester EØS-avtalen en særskilt lojalitetsplikt i avtalens artikkel 3. Etter læreboka innebærer dette et skjerpet krav til gjennomføringen.

For de sekundære rettsakter, oppstilles det i avtalens artikkel 7 nærmere krav til gjennomføringen. Artikkelen har sin parallelle bestemmelse i EF artikkel 189.

Forordninger skal etter bestemmelsen "som sådan" gjøres til en dei av den nasjonale rett. Med dette menes at gjennomføringen foretas ved ordrett oversettelse.

For direktivers vedkommende, må bestemmelsen suppleres med de ulovfestede krav til gjennomføring av direktiver som er utviklet i EF-retten. Her er det et poeng at tradisjonell norsk lovgivningspraksis, med utstrakt bruk av forarbeider, kan komme i konflikt med kravene til klarhet og forutberegnelighet.

Her bør det kunne gis en beskrivelse av forskjellen mellom transformasjon og inkorporasjon, med tilhørende eksempler på bruk av de to gjennomføringsteknikkene. Som en følge av kravet i avtalens artikkel 7 bokstav a, må forordninger gjennomføres ved inkorporasjon.

Det bør belønnes dersom kandidatene makter å gi en kort redegjørelse for hvilke fordeler og ulemper som følger med valget mellom de ulike teknikkene.

Dette emnet er ofret særskilt oppmerksomhet i undervisningen. Jeg vil anta at dette kan gi seg utslag i en viss slagside til fordel for de problemstillinger som oppstår her.

Rettstilstanden bygger på et kompromiss mellom EF-rettens forrangsprinsipp og EFTAstatenes ønske om å beholde lovgivningskompetansen på nasjonalt nivå - i alle tilfelle formelt sett. Folkerettslig er dette kommet til uttrykk i protokoll 35. Denne er ikke inntatt i lovsamlingen, slik at en neppe kan forvente at kandidatene tar utgangspunkt i bestemmelsen.

Internt i norsk rett er kompromisset kommet til uttrykk i EØS-lovens § 2. Bestemmelsen regulerer det tilfelle at det oppstår motstrid mellom EØS-motiverte bestemmelser og øvrige interne bestemmelser. Begrepet motstrid er som kjent komplisert. De kandidater som sier noe om dette på en fornuftig måte, bør etter mitt skjønn belønnes.

For det tilfelle at det kan konstateres motstrid, etablerer § 2 etter læreboken en mellomløsning mellom et forrangsprinsipp og et forsterket presumsjonsprinsipp. Det kan være vanskelig å presist angi hva som nærmere ligger i dette. Satt på spissen vil bestemmelsen ikke være til hinder for at Stortinget med åpne øyne gir bestemmelser som strider mot EØS-forpliktelsene. Hvorvidt det er en reell mulighet for at dette kan skje, er en annen sak.

Ordlyden i EØS-lovens § 2 er til dels komplisert. Bestemmelsen sondrer mellom ulike reguleringer, og til dels mellom hvilket tidspunkt reguleringene er gitt på. Dersom det skulle gå noe i surr her, må man etter mitt skjønn kunne bære over med det, selv om det må kunne forventes at det gjøres et forsøk. De kandidater som gjennom en beskrivelse av regelen får frem dens formål og funksjon, bør belønnes.

Bestemmelsen er forøvrig direkte behandlet i en avgjørelse av Frostating lagmannsrett. Avgjørelsen er trukket frem i undervisningen. Jeg kan ikke se at den er publisert i RG, men den finnes på lovdata under saksnummer LF-1998-00997. Det kan spørres hvorvidt avgjørelsen bygger på korrekt lovforståelse all den tid den behandler et tilfelle av motstrid mellom et direktiv og interne bestemmelser. Slik jeg ser det, regulerer EØS-lovens § 2 ikke disse tilfellene direkte.

Manglende gjennomføring, vil klart nok være et traktatbrudd. Internt blir spørsmålet om ikkegjennomførte EØS-regler skal tillegges betydning. Til dette må svaret klart nok være ja. Men til forskjell fra EF-retten kan en slik rettslig betydning ikke bygges på læren om direkte virkning, men på presumsjonsprinsippet og EØS-avtalens artikkel 3.

Det kan videre reises spørsmål om myndighetenes eventuelle erstatningsansvar som følge av manglende gjennomføring.