Oppgaven ligger delvis innenfor Kontraktsrett I (avtalerett), men mest innenfor Kjøpsrett. Pensumlitteratur er henholdvis Hov: Avtaleslutning og ugyldighet og Martinussen: Kjøpsrett. Ved å trekke inn både avtalerett og kjøpsrett har Tromsø her den klare fordelen av et langt mer helhetlig opplegg i kontraktsrett tidlig i studiet enn de andre fakultetene, som nøyer seg med bare kjøpsrett og et par andre kontrakter (Privatrett grunnfag i Oslo) eller bare avtalerett (1. avdeling i Bergen).

Oppgaven ligger godt og sentralt innenfor det kunnskapstilfang en 1. avdelingskandidat bør ha tilegnet seg. Vi kan imidlertid ikke forvente like dyptpløyende og grundige drøftelser overalt. Jeg har prøvd å få med de relevante argumenter som jeg vil gjette på at vi vil finne i besvarelsene (noen har jeg også funnet i de besvarelser jeg til nå har lest), og disse bør gi pluss-poeng alt etter hvordan de behandles. Jeg har prøvd å være så fullstendig som mulig, så det er ikke meningen at kandidater som mangler en del av disse momentene skal trekkes for det.

Spørsmål 1: Har Peder Ås rett til å heve kjøpet på grunn av forsinkelse? (Se foreløpig bort fra innholdet i leveringsbetingelsene pkt. 2)

At kjøpsloven gjelder her, er ikke tvilsomt, jfr kjl. § 1. Dette kan kand. eventuelt nøye seg med kort å konstatere.

Ved kontraktsbrudd i form av forsinkelse, har kjøpsloven regler i kap. V, første hovedavsnitt. Jeg synes det er naturlig å ta utgangspunkt i den innledende bestemmelsen i § 22 (1). Grunnvilkåret er at forsinkelse foreligger, og det er her klart uansett hvordan en snur og vender på det. Hvis leveringstiden er 5.1 slik kjøperen mener, har en forsinkelse allerede inntrådt. Er leveringstiden 1.2, slik selgeren hevder, blir det spørsmål om forventet kontraktsbrudd foreligger etter § 62. Det er etter oppgaven helt klart, allerede på forhånd, at levering ikke vil kunne skje skje innen 1.2. Det må altså kunne konstateres at "tingen ikke blir levert eller blir levert for seint", og det er også klart at dette ikke "skyldes kjøperen eller forhold på hans side", se kjl. § 22 (1) .

Dermed er grunnvilkårene oppfylt for at kjøperen kan kreve beføyelser etter §§ 23-29, og her er det altså heving som skal drøftes. Spørsmålet etter § 25 (1) er om vesentlig kontraktsbrudd foreligger. Selgeren hevder imidlertid at det er tilvirkningskjøp, slik at den strammere hevingsregelen i § 26 kommer til anvendelse. Det er derfor grunn til å starte med å drøfte om kjøpet er et tilvirkningskjøp.

Dette er et grensetilfelle. Derfor er det viktig at kand. ser at det ligger et problem her som skal drøftes utførlig. Men begge løsninger må godtas. Leveransen ser ut til å bestå av standardiserte elementer som skal monteres sammen og tilpasses. I tillegg skulle grunnmaskinen forlenges, noe som imidertid var en rask operasjon. Utgangspunktet må derfor etter dette bli at dette ikke er et tilvirkningskjøp, rett og slett fordi det ikke er noe som skal tilvirkes, bare tilpasses og settes sammen. Det som likevel kan gjøre det til et tilvirkningskjøp er dersom denne ferdigstillingen er en omfattende prosess, og resulterer i et produkt nokså vesensforskjellig fra utgangspunktet. Det kan også skjeles til resten av § 26, samt formålet med regelen, nemlig til om selgeren ved heving vil brenne inne med en ukurant vare. Det taler imidlertid etter min mening for at det ikke er tilvirkningskjøp: For hvis det skulle være vanskelig å selge sluttproduktet, ser det ut til å skulle gå greitt og demontere og forkorte igjen og selge komponentene. Det opplyses dessuten i oppgaveteksten (s. 1) at det var endel spørsmål om forlengede maskiner.

Jeg heller til at kjøpet ikke er et tilvirkningskjøp. Dermed blir spørsmålet etter kjl. § 25 (1) om vesentlig kontraktsbrudd foreligger. Da er det nokså avgjørende om avtalt leveringstid er 5.1 eller 1.2. Kand. må altså ta stilling til avtalen mellom partene, både det som er nedfelt skriftlig og det som er sagt muntlig. Formuleringen "5. januar, dog senest uke 5/1998" må selvsagt sees på bakgrunn av de forutgående forhandlinger. Det må også være tillatt om kand. gjør et poeng av at dette er ført i pennen av selgeren, og at denne utfra oppgaven ser ut til å stå i spissen for en langt større virksomhet enn Peders tilsynelatende enmannsbedrift. Hvis kand. bruker kjl. § 9 (2) bør de helst avvise at avtalen kan tolkes i samsvar med den regelen, for det bør framgå rimelig klart av forhandlingene at det ikke er meningen at selgeren fritt kan velge tidspunktet, selv om forholdene heller ikke viser at valget tilkommer kjøperen. Jeg mener derfor uke 5 som leveringsfrist bør avvises.

Forhandlingene tyder på at meningen med uke 5 er å sette en absolutt siste frist. Realiteten synes å være at kjøperen har satt "en rimelig tilleggsfrist". Dette minner altså om kjl. § 25 (2) som gir hevingsrett straks en slik frist er utløpt. Dette taler i retning av 5.1 som leveringsfrist med påfølgende hevingsrett uke 5. Imidlertid ser det at en resignert kjøper går med på å ta ferie til 19.1, slik at leveringstiden først denne datoen kan sies å være overskredet. Det som da må vurderes er om tidsrommet 19.1 til stipulert leveringsdato 9.2 er å anse som vesentlig kontraktsbrudd. Det er også et poeng i retning av heving at selgeren hele tiden er klar over formålet med kjøpet og hvorfor det haster så veldig for Peder å komme i gang. Det antas at kjl. § 94, det som står før kommaet i paragrafen, er utslag av alminnelige prinsipper som kan anvendes analogisk også utenfor internasjonale kjøp. I denne saken ser vi at kontraktsbruddet får de alvorligste konsekvenser for kjøperen, slik at vesentlig kontraktsbrudd må antas å foreligge. Men etter en vurdering av kandidatens drøftelse bør kanskje også motsatt konklusjon aksepteres uten trekk.

Selgeren mener at kjøperen i telefonsamtalen 26.1 har godtatt at levering skjer først 9.2, se kjl. § 24. Jeg synes det er rent for mye å legge i Peders bekymrede, nesten panikkslagne utsagn om at han vil gjøre alt. Så viser det seg umiddelbart at skrekk-scenariene blir virkelighet, ved at Storfjord hever. Når så Peder da allerede 28.1 ringer og hever, er det etter min mening klart innen rimelig tid etter kjl. § 24.

Den flinke kand. vil huske å drøfte dette spørsmålet subsidiært under den forutsetning at det er tilvirkningskjøp etter kjl. § 26. Da blir normen noe strengere sett fra kjøperens side; formålet med kjøpet må bli "vesentlig forfeilet". Jeg er tilbøyelig til å mene at dette også er tilfredsstilt her, i og med at storkontrakten ryker og river bort grunnlaget for Peders nysatsing. En avveining av kjøpers og selgers interesser her bør også vektlegge at den profesjonelle selgeren synes å ha større sjanse til å disponere salgstingen, evt. dens enkelte komponenter, på fornuftig vis enn kjøperen. Begge løsninger må godtas.

For det første kan en godt kort konstatere at dette ikke er forbrukerkjøp, slik at begrensningene i avtalefriheten i kjl. § 4 således ikke gjelder. Det er her avtalefrihet etter kjl. § 3.

Dessuten synes det klart at disse standardvilkårene er vedtatt av kjøperen og dermed en del av kontrakten. De er fremlagt to ganger, og iallfall siste gangen helt tydelig henvist til. Peder kan heller ikke gis medhold etter avtl. § 36 om urimelige kontrakter. Vilkåret er neppe tilstrekkelig urimelig. Og selv om styrkeforholdet mellom partene kanskje er ujevnt, har den tross alt næringsdrivende Peder med åpne øyne latt være å lese vilkårene.

Dermed gjenstår det å tolke vilkåret. Det er selgeren som har fremlagt vilkårene og som antakelig er den mest kontraktserfarne av partene. Det er derfor naturlig å la tolkningstvil gå ut over ham. Er her så tolkingstvil? Argumenter i den retning vil kunne være at dette framtrer som en force majeure-klausul. Slike klausuler pleier å gjelde erstatningen, mens den her omfatter hevning. I tillegg brukes kjøpslovens uttrykk "utenfor kontroll" som også kun gjelder erstatning. Og etter kjøpsloven regnes leverandører å omfattes av kontrollansvaret, se kjl. § 27 (2). Dessuten ligger det disharmoni i at virkelig inngripende force majeure-hendelser så som krig mv sidestilles med helt ordinær forsinket eller uteblitt levering. Dette er argumenter som kan føres i marken. Hvorvidt de er tilstrekkelige til å fravike en ren ordlydsfortolkning, er vanskelig å si. Jeg heller svakt i kjøperens favør, men begge løsninger må godtas.

Spørsmål 2 stiller store krav til kandidatenes evne til kontraktsanalyse, og fyldestgjørende svar forutsetter egentlig en innsikt og modenhet som først kan forventes senere i studiet. Her bør den gode kand. ha muligheter for å score. På den annen side bør det ikke kreves for mye for å komme opp på laudabelt nivå. De besvarelser jeg hittil har sett på har i skuffende grad oversett de avtalerettslige problemstillinger i spørsmål 2. De har kanskje sett oppgaven som rent kjøpsrettslig, og dermed glemt at her også er et omfattende pensum i avtalerett, som burde gi mye stoff til svar på dette spørsmålet.

Det bør her forutsettes at kontraktsbrudd foreligger.

Først bør det finnes fram til et ansvarsgrunnlag. Det synes vanskelig å kunne konstatere culpa på selgersiden, selv om det må sies at selgeren har vært så lettsindig og blåøyd optimistisk med hensyn til leveringsmulighetene at det grenser til ansvar etter kjl. § 27 (5).

Det mest naturlige ansvarsgrunnlaget blir da kontrollansvaret etter kjl. § 27 (1) og (2). Jeg finner det klart at denne forsinkelsen ligger innenfor selgerens og/eller selgerens leverandørs/transportørs kontroll. Den gode kand. vil her bruke både første og annet ledd i § 27, særlig fordi kranleverandørens/transportørens uhell med kranen er en vesentlig del av årsaksbildet. Siden kontrollansvaret utgjør ansvarsgrunnlaget, omfatter erstatningen ikke indirekte tap, se kjl. § 27 (4). Indirekte tap er uttømmende oppregnet i § 67 (2) .

Det som da gjenstår under litra a, b og c, er da å avgjøre om vedkommende post er indirekte tap.

Dessuten må adekvat årsakssammenheng foreligge, se kjl. § 67 (1) 2. pkt., noe som jeg antar klart foreligger i forhold til a og b, men som bør drøftes litt i forhold til tapet under c, som synes noe mer fjernt og avledet.

Det er svakt ikke å drøfte indirekte tap her. Men på den annen side er dette vanskelige og uklare regler, så vi må på ingen måte stille store krav til drøftelsene.

Pkt. a) i spørsmålet gjelder konkrete dokumenterbare utlegg som er blitt forgjeves på grunn av kontraktsbruddet, jfr formuleringen "utlegg" i § 67 (1). Etter min mening rammes ikke dette utlegget av noen av punktene i § 67 (2), og må følgelig dekkes.

Spørsmålets pkt. b) og c) gjelder "tapt fortjeneste som følge av at en kontrakt med tredjemann faller bort", og dermed er vi i kil. § 67 (2) litra c). Denne regelen ser grei ut i utgangspunktet, men når den leses helt ut, oppstår lett tolkningstvil. Tapt fortjeneste skal nemlig bare regnes om indirekte tap dersom "kjøperen uten rimelig grunn lar være å foreta dekningskjøp eller treffe andre tiltak for å unngå eller minske tapet". I motsatt fall er tapet direkte og skal følgelig dekkes under kontrollansvaret. I vår sak er det vanskelig å se at Peder kunne redde Storfjord-kontrakten med dekningskjøp. Heller ikke andre tiltak ser ut til å ha vært mulige, iallfall ikke med hensyn til Storfjord. Det kan muligens stille seg annerledes når det gjelder Miljøvarme. Her bør vi være raske med å gi plusspoeng til kand. som får til noe (eller prøver seriøst å få til noe), og ikke være for raske med trekke kand. som ikke er heldige.

Nå er altså rollene byttet. Kjøpsloven gjelder også i denne situasjonen, se kjl. § 1 (2) om bytte. Skogsmaskiner AS hevder at det foreligger kontraktsbrudd fra Peder Ås' side, i form av mangler ved innbyttemaskinen. Det kan være naturlig å ta utgangspunkt i innledningsbestemmelsen, her kjl. § 30. Før beføyelser kan diskuteres, må vi finne ut om det finnes mangler (jfr §§ 17-21), som ikke skyldes kjøperen eller forhold på hans side. For å ta det siste først, er det ingenting i oppgaven som tyder at mangelen kan skyldes slike forhold.

Derimot kan det være grunn til å spørre seg om kjøperen har reklamert for sent. Kjøpsloven inneholder ingen regel om spesifisert reklamasjon ved prisavslags- eller erstatningskrav, men plikten til såkalt nøytral reklamasjon etter kjl. § 32 (1) må overholdes. Reklamasjon skjedde i advokatens brev av 9.2, som svar på Peders heving i telefon av 28.1. Når en først finner behov for juridisk bistand etter den annen parts heving, kan det gå med noe tid. Men på den annen side trenges ikke juridisk bistand for rent faktisk å avdekke sprekkene, og Holm innrømmer da også indirekte at de kjente til sprekkene før. Han ønsket imidlertid å vise romslighet. Det er mulig alminnelig lojalitet tilsier at Holm burde gjort Ås oppmerksom at salgstingen rent faktisk var mangelfull, for § 32 (1) krever ikke mer enn det, og altså ikke at kjøperen har vurdert sine rettigheter og hvilke krav han vil fremme. Her hadde jo Holm, som er forretningsmann, mottatt gjenstanden 5.1. Men her er både salgsting og mangel av såpass stabil art at selger ikke har noe presserende behov for kunnskap. Her er altså argumenter i begge retninger, som kandidatene får prøve å sortere og drøfte som best de kan. De kandidater som drøfter dette skikkelig, kommer til at Holm har reklamert for sent, bl a under henvisning til Hjullasterdommen (Rt. 92.166) som stiller strenge krav til reklamasjon fra en sakkyndig kjøper. Men begge løsninger bør godtas. Et eller annet sted bør den gode kandidat også drøfte om Holm burde undersøkt tingen bedre før eller ved kjøpet, se i denne forbindelse enten kjl. § 20 eller § 31.

Så til selve mangelsspørsmålet. Det synes ikke grunn til å betvile at mangelen var til stede ved leveringen, se kjl. § 21. Siden dette er et typisk brukt-kjøp, er det mulig vi bør tolke inn i avtalen et "som den er"-forbehold, slik at § 19 blir å anvende. Peder virker nokså uerfaren og skjødesløs når det gjelder kontrakter, så han er nok typen til ikke å huske på å få inn en "som den er"-klausul, og Holm er kanskje typen til ikke å gjøre Peder oppmerksom på forglemmelsen. Hvis ikke, blir utgangspunktet § 17 (1) og (2) a. De kandidater som sier noe fornuftig om regelvalget her, bør honoreres.

Selve mangelsvurderingen er her ikke så lett for lekfolk i skogsteknikkfaget, men det vil klart være lettere for Holm å få medhold etter § 17 enn etter § 19. Uansett er det et poeng til Holms fordel at det ser ut til at Ås har fått en god pris for maskinen.

Hvis Holm etter dette kan påberope seg mangel, er prisavslagregelen kjl. § 38. (Sammenholdt med § 37, men det ser ikke ut til at retting eller omlevering her er så aktuelt.) Vi har vel ikke grunnlag for annet enn å anta at markedsverdien er redusert med reparasjonskostnadene på kr 100.000, slik at prisavslaget følgelig blir på dette beløpet.

Når vi altså forutsetter at hevingen var uberettiget, samt ser at utsiktene til å få gjennomført kontrakten nå er dårlige på grunn av Peders manglende medvirkning, foreligger kontraktsbrudd fra kjøperens side. Utgangspunkt kan tas i kjl. § 51 (1) eller (2), eventuelt jevnført med § 50 litra b. Vi må videre kunne legge til grunn at Skogsmaskiner kan heve kjøpet etter kjl. 54 fordi As nå selvsagt ikke vil betale, eller etter § 55 fordi han ikke vil medvirke ved å motta salgstingen. Denne hevningen kan så kombineres med erstatningskrav med ansvarsgrunnlag i § 57, henholdsvis (1) og (2) .

Et annet mulig grunnlag er å vurdere den uberettigede hevning som en avbestilling etter mønster av regelen for tilvirkningskjøp i kjl. § 52 (2), som gir anvisning på tapsdekning etter kjøpslovens kap. X.

Nå der gjelder utmålingen, er nok avbestillingsgebyret det enkleste. Det er et direkte utlegg etter kjl. § 67 (1) som vel klart er et adekvat tap, særlig fordi det er ut til å være et tapsbegrensingstiltak.

Fortjenestetapet på 450.000 er mer tvilsomt. Vi vet lite om Holms muligheter for å solgt maskinen videre, hel eller i de enkelte komponenter. Holm bør vel først tilpliktes å sondere markedet og så eventuelt kreve erstatning for tap ved dekningssalg etter § 68.

Den ekstra skarpsindige kandidat vil kanskje se at erstatningsregelen i kjl. § 57 (1) dekker indirekte tap, mens regelen i § 57 (2) ikke gjør det, og dermed drøfte § 67 (2). Utlegget er da klart direkte, mens fortjenestetapet kan være indirekte etter § 67 (2) litra c.

Det kan også være naturlig å drøfte skyldansvar etter kjl. § 57 (2) jfr § 27 (5) i og med at Peder forsettlig nekter å være med på å fullføre kontrakten.

Generelt gjelder at det ved erstatning i kjøp er viktig å holde tunga rett i munnen, og de kandidater som greier det må honoreres. Ellers er det på dette tidlige stadium ikke så lett å si så mye konkret om bedømmelsen. En bør kunne få laudabel karakter med rimelig bra oversikt over de aktuelle regler i kjøpsloven. Det må også tas hensyn til at det er mye faktum som må leses før en kommer fram til spørsmålene, og at det derfor er lett å gå glipp av relevante poenger i teksten. Selv om jeg hadde lest oppgaven grundig og skrevet utkast til veiledning, oppdaget jeg ved å lese noen besvarelser at jeg hadde oversett endel enkelte relevante momenter i teksten.

Jeg tar gjerne imot kommentarer til dette utkastet