SENSORVEILEDNING
VÅREN
1989
PRAKTIKUM
1
Eksamenskrav:(NÆRINGSRETT)
Kjennskap til reglene om kontrakter med hovedvekt på reglene om kjøp. Kjennskap
til arbeidsrett. Kjennskap til de ulike selskapsformer med hovedvekt på reglene
om aksjeselskap og ansvarlige selskap. Kjennskap til skatterett.
Tilrådd litteratur: Knophs
oversikt over Norges rett, (9 utg. 1987, Universitetsforlaget), §§ 90‑97
Tore Bråthen:
Selskapsretten. (stensil fås kjøpt i eksp. IRV). (Artikkelen finnes i
"HUSADVOKATEN", Tore Bråthen (red)min anf. )
Spørsmål 1: Ta stilling til
om VU må betale restsummen.
Dette spørsmålet innebærer
at kandidaten må drøfte om Holm har bundet selskapet i egenskap av å være
adm.dir. De aktuelle bestemmelser som må drøftes er aksjelovens (aksjl) §§ 8‑13.
8‑7 og 8‑15.
Slik oppgaven er utformet,
må det først tas stilling til om Holm va: legitimert til å handle på selskapets
vegne. Kandidaten må først drøfte § 8‑13, som sammenholdt med § 8‑7,
sier at Holm i egenskap av adm.dir. alltid kan representere selskapet utad.
Vilkåret for denne representasjon er at Holm gjennom sin handling utøver den
"daglige ledelse" av VU.
Det første problemet er om
det er av betydning at Holms stilling i realiteten bare var en
undervisningsstilling. Dette kan ikke være avgjørende siden Holm er ansatt som
adm.dir. Holms legitimasjon følger som nevnt direkte av loven. Han innehar en
stillingsfullmakt, og kan bare fratas sin legitimasjon ved å fjernes fra
stillingen. Innslaget av undervisning i stillingen fratar derved ikke Holm rett
til å representere selskapet.
Oppgaven gir opplysning om
at Holm ikke er meddelt prokura. At Holm ikke er meddelt prokura, innskrenker
ikke stillingsfullmakten. Representasjonsretten etter prokura antas å være
videre enn for den rene stillingsfullmakt. De av kandidatene som ser dette
poenget, og bruker opplysningen om manglende prokura til å beskrive Holms
legitimasjon som lovens minimumsregel, bør honoreres for dette. Det motsatte
standpunkt, at manglende prokura innebærer en svakere legitimasjon for Holm, må
trekke ned.
Dette punktet om prokura må
allikevel ikke få avgjørende betydning ved bedømmelsen av besvarelsene. En
utelatelse av prokuraspørsmålet i sin helhet skal derfor ikke trekke besvarelsen
ned.
Utgangspunktet for den
videre drøftelse er etter dette at Holm var legitimert til å binde selskapet i
egenskap av adm.dir., lovens § 8‑13, jfr § 8‑7.
Spørsmålet er så om
selskapet likevel ikke blir ansvarlig fordi Holm har overtrådt sin stillingsfullmakt
og/eller styrets instruks. Oppgaven åpner på dette punktet for en mer eller
mindre spekulativ drøftelse omkring bilens verdi i forhold til styrets instruks
om "større og viktigere" saker, samt adm.dirs adgang til å inngå
avtale‑ om firmabil for sin egen disposisjon uten styrets vitende. Det er
på det rene at oppgaven gir liten informasjon til støtte for sikre antakelser.
Kommer en til at Holm ikke
har overtrådt sine fullmakter, er saken klar. Selskapet blir bundet allerede
etter den avtale Holm har inngått på vegne av VU, og som han var legitimert til
etter § 8‑13, jfr § 8‑7. Det er et spørsmål om en kan la drøftelse
stoppe her, uten å forutsette det motsatte resultat og drøfte § 8‑15
subsidiært. Etter min mening legger oppgaven opp til en drøftelse også av § 8‑15,
slik at en utelatelse i alle tilfeller må stille strenge krav til drøftelsen av
selve legitimasjonsspørsmålet.
Kommer en til at Holm har
overtrådt sine fullmakter, eventuelt at en forutsetter denne løsningen og
drøfter subsidiært, må det tas stilling til om bilforhandleren var i god tro
med hensyn til overtredelsen. Hovedregelen etter § 8‑15 fører til at
Holms overskridelse av sin stillingsfullmakt eller styrets instruks, ikke kan
gjøres gjeldende overfor godtroende tredjemann.
Det er lovens forutsetning
at medkontrahenten normalt ikke skal ha noen undersøkelsesplikt om disse
forhold, se Marthinussen/Aarbakke side 248. Bilforhandleren må derfor normalt
kunne gå ut fra at en disposisjon som i ok for seg er av en slik art at deri
kan gå inn under den daglige ledelse, også ligger innenfor hva en adm.dir er
bemyndiget til i det enkelte tilfelle, Marthinussen/Aarbakke side 249. 1 dette
tilfellet har medkontrahenter, i tillegg undersøkt i handelsregisteret for å
bringe på det rene at Holm virkelig var i en slik stilling at han kunne
forplikte selskapet.
Løsningen følger derfor av
hovedregelen i § 8‑15, som forutsetningsvis slår fast at selskapet er
bundet overfor bilforhandleren selv om Holm har overtrådt sine fullmakter. ,
Spørsmål 2: Forutsett at VU
må betale. Har selskapet derved noe krav mot Lars Holm?
Her må kandidaten i det
minste finne den riktige lovbestemmelse som er aksjl § 15‑1. Etter denne
bestemmelsen plikter Holm å erstatte den skade som er påført selskapet dersom
der. er voldt forsettlig eller uaktsomt under utøvelse av hans oppgave for
selskapet.
Holms ansvar er betinget av
at de alminnelige vilkår for erstatningsansvar er oppfylt; det må foreligge
skade (tap for VU), en handling/unnlatelse og årsakssammenheng mellom disse. Kandidaten
forventes ikke å ha kjennskap til de erstatningsrettslige problemstillinger.
Det er derfor ikke meget som må forventes under dette punktet. Det bør
allikevel komme frem at Holm i dette tilfellet må kunne bebreides for at VU er
påført et tap.
En viktig begrensning i erstatningsansvaret er at
Holm må ha påført VU tapet under utøvelse av sin oppgave for selskapet. Her er
det fare, for dobbeltbehandling. Spørsmålet om Holms handling ligger innenfor
den daglige drift av selskapet har vært oppe før. Det må uten videre kunne
aksepteres at forutsetningen for spørsmål 2, at VU er bundet av Holms handling,
legges til grunn. Dette fører til at VU kan gå på Holm for å få dekket sitt tap
i medhold av § 15‑1. En fornuftig drøftelse av Holms opptreden overfor selskapet
må imidlertid kunne trekke besvarelsen opp.
Det tør være
innlysende at kandidaten, etter de foreliggende opplysninger og krav til
kunnskap om denne problemstilling må komme til at VU kan rette krav mot Holm.
Det er vanskelig å bedømme denne oppgaven uten først
å ha lest gjennom noen besvarelser. Generelt sett kan det likevel sies at kand
må vite at aksjelovens er forstått, og minstekravet må under enhver
omstendighet finnes fram til de aktuelle bestemmelser. Siden faktum til denne
oppgave er relativt kort bør en være på vakt mot spekulative drøftelser, hvor
faktum forsøkes tøyet ut slik at det skal passe med den enkeltes angrepsmåte.
Alle drøftelsene under denne oppgaven kan gjøres korte, og en må være varsom så
det ikke stilles krav til besvarelsen som går ut over eksamenskravet om
kjennskap til hovedreglene om aksjeselskap.
II
Eksamenskrav: kjennskap til
reglene om saksforberedelse i forvaltningssaker. Grundig kjennskap, til reglene
om inhabilitet, forhåndsvarsel, forvaltningens ansvar for opplysning av saker,
partsoffentlighet, begrunnelser og klager. Grundig kjennskap til de
grunnleggende reglene om den kompetanse forvaltningen har og om
forvaltningsavtaler, til reglene om omgjøring av forvaltningsvedtak,
ombudsmannsordningen og om når forvaltningsvedtak blir ugyldige.
Tilrådd Litteratur:
Torstein Eckhoff: Forvaltningsrett, unntatt kap. 5, 13 (VII‑X) og
14. (Alle henvisninger til Eckhoff er
til 1986 utgaven, henvisninger i parentes er til 1989 utgaven)
Generelt:
Det må kreves at kandidaten, enten innledningsvis, eller der hvor spørsmålet
først dukker opp, drøfter og tar stilling til om de alminnelige vilkår i fvl §§
1 og 2 er oppfylt. Flere av de lovhjemler som nyttes avhenger av om det er
enkeltvedtak, om vedkommende er part, osv. Erfaringer fra tidligere oppgaver av
denne type, viser at enkelte har en tendens til å "lire" av seg en
standard regle om §§ 1 og 2 foran hver enkelt drøftelse. Dette fører til at
drøftelsene blir unødig lange, og viser, vei også at kandidatene kanskje ikke
er seg bevisst hvilken betydning disse innledende bestemmelsene i
forvaltningsloven har.
Spørsmål 3: Var konsulent
Kari Mo inhabil ved behandlingen av saken?
Løsningen av dette
spørsmålet krever en tolkning av fvl § 6.
Selv om ingen bestrider
det, bør det innledningsvis anføres at Mo er offentlig tjenestemann ifvl § S.
første ledd, bokstav d), og at hun har tilrettelagt grunnlaget for vedtaket,
jfr fvl § 6,1 ledd. Dette kan gjøres svært kort.
Mo's slektskapsforhold med
en av de ansatte i VU, fører ikke til inhabilitet etter fvl § 6, første ledd,
jfr bokstav b. Bestemmelsen tolkes antitetisk, og fører til at søskenbarn
(fetter) faller utenom.
Spørsmålet er så om det
foreligger andre "særegne forhold", og om disse er egnet til å svekke
tilliten til Mo's upartiskhet.
Det faktum at Mo er
beslektet med en ansatt i VU, innebærer ikke at kravet til i inhabilitet etter
andre ledd uten videre anses oppfylt. Som Eckhoff anfører på side 425 (437), må
en respektere lovgivers sondring mellom første og andre ledd i § 6. Og det
vises til at søskenbarn ble positivt unntatt fra vilkåret i første ledd,
bokstav b, både ved vedtakelse og ved endring av loven. Allikevel kan slektskap
alene føre til inhabilitet etter andre ledd, men bare dersom det er et særlig
nært forhold mellom de beslektede. Slike opplysninger har vi ikke her.
Det faktum at Mo har hatt
arbeidsoppdrag for VU, kan alene neppe være nok til inhabilitet etter § 6,
andre ledd. Det er et poeng at tilknytningen til VU bare var på oppdragsbasis,
og ikke hadde karakter av fast arbeidsforhold. I tillegg var tilknytningen av
kortvarig karakter.
Det kreves altså noe mer,
og da i første rekke om Mo hadde noen interesse i sakens utfall Vedtaket
innebærer ingen personlig fordel for Mo. Derimot kan det innebære mer eller
mindre fordel for Mo's fetter, som er ansatt i VU. Hvorvidt dette kan føre
frem, må bero på om drøftelsen er fornuftig. Det vil være av avgjørende
betydning at Mo's forhold til sin fetter ikke opplyses å være særlig nært og
personlig. Drøftelsens kvalitet må bli avgjørende, og begge resultater kan
godtas ‑forutsatt at kandidaten begrunner sitt standpunkt godt.
Hvis kandidaten anfører at
inhabilitetsinnsigelse er reist av en part, jfr fvl. § 6, annet ledd if., må
det samtidig vises til at dette momentet bare får anvendelse i tvilstilfelle,
Eckhoff side 428 (440). En annen sak er at bestemmelsen først får en fornuftig
anvendelse i tiden før et vedtak treffes.
En drøftelse av § 6, fjerde
ledd er feilaktig i denne oppgaven. Bestemmelsen er, etter uttalelse i
forarbeidene ‑ som beskrevet hos Frihagen, Forvaltningsloven 1 side 164‑1615.
ment brukt bl.a. på regelbundne vedtak. Den kan også brukes der hvor
inhabilitetsspørsmålet ikke får noen som helst betydning.
Drøftelsene av lovens § 6,
og særlig dens annet ledd, har en tendens til å bli for lite rettslig fundert.
Det må kreves noe mer enn at kandidaten veier og vurderer de faktiske forhold,
for så å avgjøre det hele etter ren rimelighetsbetraktning. Loven gir her mange
gode tolkningsmomenter, som i seg selv er egnet til å gi argumenter i
drøftelsen.
Spørsmål
4. Var det saksbehandlingsfeil at det
ikke ble gitt begrunnelse
a) overfor Video
Undervisning?
Hovedregelen om samtidig
begrunnelse i § 24, første ledd bør nevnes kort. Av unntaksreglene er det
bestemmelsens annet ledd. 2 punktum,, sml. 1 punktum som er utgangspunktet for
drøftelsen. VU har søkt om et bestemt beløp, og fått tildelt dette. Her kan det
ikke kreves hverken samtidig eller etterfølgende begrunnelse, jfr 3 punktum.
b) overfor de som hadde
fått sin søknad avslått?
Også her må det være riktig
å bruke unntaksregelen i § 24, annet ledd, 2 punktum, sml. 1 punktum. Det
skulle være klart at her foreligger en saksbehandlingsfeil.
c) overfor de som fikk
mindre beløp enn de søkte om?
Temaet for, drøftelsen er her
om departementet likevel hadde grunn til å tro at søkerne ville være fornøyd
med det de fikk, § 24, annet ledd, 2 punktum, jfr 1 punktum som gjelder
tilsvarende. Det er vel liten tvil om at det er relativt stort misforhold
mellom det omsøkte og det tildelte beløp. Vi har ingen opplysninger om hvordan
søkerne faktisk oppfattet tildelingen, mer, etter forholdene må det være
forsvarlig komme til at begrunnelse var nødvendig.
Under enhver, omstendighet
kan, det drøftes om vilkårene for etterfølgende begrunnelse foreligge:, jfr §
24 annet ledd, 3 punktum. Løsninger, her må være at slik begrunnelse må gis.
Selve spørsmålet ordlyd kan peke i retning av at bare samtidig begrunnelse skal
drøftes. Departementets anførsel om at det ikke var vanlig ; gi begrunnelse i
"slike typer saker", oppfordrer etter mitt syn til videre drøftelse
av etterfølgende begrunnelse. Etter oppgavens ordlyd, må det likevel være fullt
forsvarlig å utelate denne drøftelse.
Kommentar: Drøftelsene
under spørsmål 4 bør kunne gjøres korte. Det er grenser for hvor mye som kan
"drøftes" i streng forstand. Det må derfor ikke trekke ned om
"drøftelsene" synes ubalanserte dvs. at kandidaten legger ensidig
vekt på argumenter til støtte for sin konklusjon, uten å føre motargumenter.
Foreligger lovens vilkår for begrunnelse, har det ingen hensikt i å trekke inn
mer eller mindre tvilsomme motargumenter. Motsatt bør det derfor trekke ned
dersom drøftelsene gjøres unødig omstendelige og lange.
Spørsmål 5: Hadde
Peder As krav på å få se
a) de andre søknadene?
Ås har, som part i saken, i
utgangspunktet krav på å få se sakens dokumenter, fvl § 18, 1 ledd. Det er ikke
tvilsomt at de andre søknadene må defineres som "sakens dokumenter",
og det vises forsåvidt til dokumentbegrepet i offentlighetsloven § 3, og til
Eckhoff side 476 (492). Selv om hovedregelen i § 18 synes enkel og grei, er det
etter min mening ingen grunn til ikke å drøfte de momenter som bestemmelsen
selv legger opp til. I dette tilfellet kan det med fordel drøftes hvorvidt
søknadene er sakens dokumenter. Kandidaten bør altså få frem at det her dreier
seg om en og samme sak. Av unntak fra hovedregelen om partsinnsyn, er det bare
§ 19 som er aktuell her. Det fremgir av oppgaven at søkerne måtte legge frem
tildels svært omfattende opplysninger om sin virksomhet. Den aktuelle
bestemmelse er her § 18, første ledd, bokstav b. Om unntaket får anvendelse, må
overlates til den enkeltes drøftelse. Det er kvaliteten på denne som må bli
avgjørende. Allikevel må det være et minstekrav at kandidaten ser såpass av
oppgaveteksten at han/hun får frem poenget med "relevante opplysninger om,
søkerens totale virksomhet" i relasjon til unntaket i § 19 for
forretningsmessige analyser mv. Merk at Eckhoff ikke skriver særlig utfyllende
om dette, op.cit side 455 (501).
Det kan vel tenkes at de
litt finurlige kandidaten kommer trekkende med offentlighetslovens § 5 a, og
samtidig viser til at taushetsplikt ikke gjelder overfar parter i en sak, fvl §
13 b, nr 1. Det er imidlertid klart at dette ikke kan gå foran det unntak. for
innsyn som ligger i fvl § 19, se herom Eckhoff side 485 (501 petitavsnitt).
b) Kari Mos saksfremlegg?
Her kan det kort vises til
hovedregelen som bør være behandlet, før en går direkte på unntaket i § 18,
annet ledd, 1 punktum. Det skulle være liten tvil om at innsyn må nektes
grunnet dokumentenes karakter av interne saksdokumenter. Det er selvsagt
positivt om kandidaten viser, til at departementet her har anledning til utvise
"mer‑offentlighet", ut fra hensynet til at § 18, annet ledd
bare gir rett , men ikke plikt til å nekte innsyn. Dette må allikevel ikke føre
til at Ås gis medhold i sin påstand.
Hvis innsyn nektes, vil det
være nødvendig å drøfte om Ås allikevel kan få se deler av Mo's saksfremlegg.
Det dreier seg her om rent faktiske opplysninger, jfr § 18, tredje ledd. Dette
er en drøftelse som det må forventes at kandidatene tar med selv om det ikke er
påstått særskilt.
Kommentar: Drøftelsene
under spørsmål 5 behøver ikke bli altfor lange. Det må allikevel gis rom for
lengere drøftelser, forutsatt at disse er relevante og rettslig funderte.
Spørsmål
6: Hadde departementet adgang til å endre vedtaket på denne måten?
Her er det omgjøring uten
klage som er aktuell, jfr fvl § 35, første ledd. Av de alternative hjemler
listet opp i § 35 første ledd, bør det raskt komme frem at det er bokstav c som
er aktuell.
Det må aksepteres at
kandidaten prøver å etablere ugyldighet på flere alternative grunnlag. Jeg
tenker særlig på muligheten for å bruke de ulovfestede regler om
myndighetsmisbruk. Det er vel spesielt læren om usaklig forskjellsbehandling
som kan tenkes å være aktuell. Kravet til besvarelsen må hvile på drøftelsens
kvalitet, samtidig som det må slås ned på spekulative drøftelser med
konstruerte grunnlag.
Man må i hvert fall få med
betydningen av de ulike saksbehandlingsfeil som er gjennomgått ovenfor i
drøftelsene. Det er her fare for dobbeltbehandling, slik at det uten videre må
godtas at kandidaten nøyer seg med å vise til sine forutgående drøftelser, og
bruke resultatene av disse i den videre drøftelse av ugyldighet.
Der det er påvist
saksbehandlingsfeil, må det kreves at kandidaten ser og tar stilling til fvl §
41. Etter denne bestemmelsen er utgangspunktet at et vedtak beheftet med feil
likevel er gyldig, så lenge det ikke er grunn til å tro at feilen virket
bestemmende på, vedtakets innhold. Her er det rom for gode drøftelse.
Det kan tenkes at enkelte
finner det fruktbart å drøfte omgjøring med grunnlag i alminnelige
forvaltningsrettslige prinsipper, jfr § 35 siste ledd. Dette kan jeg vanskelig
se vil føre frem her, jfr Eckhoff side 515 (544) flg, som viser til ulike
hensyn som kan begrunne slik omgjøringsadgang.
Kommentar: Spørsmål 5 er
vanskelig, og her kan en skille ut de riktig flinke kandidatene. En må
allikevel være forsiktig så det ikke stilles for strenge krav.
Avslutningsvis: Det er
vanskelig å gi noen generelle synspunkter om grensene mellom bestått og ikke
bestått, samt laud/haud. Det selvsagte minstekrav er at kandidaten finner frem
til forvaltningsloven. For å få bestått må det kreves at alle de relevante
bestemmelser i loven er funnet. Den videre sondring må bero på drøftelsenes
kvalitet. Her vil det være veiledende om kandidaten utviser skjønn med hensyn
til forholdet mellom spørsmålets vanskelighetsgrad og drøftelsens lengde. Også
språkets klarhet må få betydning, "et klart språk ‑ en klar
tanke". En ryddig fremstilling med god progresjon viser i de fleste
tilfeller at stoffet beherskes.
Som nevnt er denne
veiledning skrevet uten å ha lest en eneste besvarelse. Dette, sammen med faren
for ulik oppfatning og tolking av rettsregler og faktum, gjør at jeg er svært
takknemlig for kommentarer fra de andre sensorene underveis. Eventuelle
kommentarer kan sendes direkte til meg, og jeg vil sørge for at de blir
formidlet videre til alle sensorene.
Tromsø den 28. mai 98
KOMMENTARER OG RETTELSER TIL SENSORVEILEDNING ‑
PRAKTIKUM.
Jeg har mottatt endel
kommentarer vedrørende sensorveiledningen. og vil kort få orientere de øvrige
sensorer.
1. Vedr. spørsmål om KUD's tildeling av midler
er offentlig myndighetsutøvelse, jfr fvl § 2, første ledd, bokstav a. Dette får
avgjørende betydning for løsningen av flere spørsmål i oppgaven, sml.
virkeområdet for kap. IV ‑ V1, som fordrer enkeltvedtak.
Det tør være klart at
vedtaket faller inn under lovens vilkår om utøvelse av offentlig
myndighetsutøvelse. Dette er også påpekt av flere kandidater i de oppgavene jeg
har rettet. Jeg viser i denne forbindelse til Frihagen, kommentarutgave bd 1,
sidene 48 ‑ 49. I siste avsnitt side 49, poengteres det at
"utbetaling av offentlige midler til private anses for myndighetsutøving
der det ikke er tale om noen mer forretningspreget
gjenytelse fra mottakeren..." Det vises samme sted til Ombudsmannens
årsmelding 1983, s. 55.
2. Vedr. inhabilitetsdrøftelsen i spm. 3,
er det et poeng at Mo's fetter heller ikke er part i saken, jfr § 6, første
ledd, bokstav b: "...slekt eller svogerskap med en part...".
3. Vedr. spm. 4 om unntak fra plikten til
samtidig begrunnelse. Det er blitt påpekt overfor meg at sensorveiledningen her
må være misvisende mht. sammenhengen mellom § 24, andre ledd, første og annet
punktum, se veiledningens punkt c.
Det påpekes at annet
punktum er en selvstendig unntaksregel, hvoretter vurdering av misnøye
kriteriet i første punktum ikke er nødvendig. Dette strider forsåvidt mot en
normal språklig forståelse av bestemmelsen, men det synes å være best i tråd
med forarbeidene. I Ot.prp. nr. 3 (1976‑77) side 86 andre spl. og side 87
første spl, drøftes behovet for samtidig begrunnelse. Det fremholdes av
Justisdepartementet at:
"Når vedkommende organ
i en slik sak. (når flere parter konkurrerer) bestemmer seg for å tilgodese
søker A, skal det etter forvaltningsloven begrunne hvorfor A ble foretrukket
fremfor de øvrige søkere. Det kreves ikke at det også blir foretatt en
uttrykkelig skriftlig vurdering de øvrige søkere innbyrdes eller i forhold til
den som blir foretrukket. Dette betyr at de som mener seg forbigått, slett ikke
alltid får noen egentlig vegledning av begrunnelsen . ......
Alt dette taler for at man
i disse saker generelt bør nøye seg med etterfølgende begrunnelse, en begrunnelse som da kan utformes slik at
den som ber om den får vegledning om hvordan han står i bildet."
Denne problemstillingen er
ikke tatt opp i Frihagens kommentarutgave til forvaltningsretten. I den
anbefalte litteratur (pensum) sies det ingenting om forholdet mellom første og
annet punktum i annet ledd, jfr Eckhoff side 496‑497 (512‑513). Det
går ihvertfall ikke klart frem hvilken måte dette skal løses på.
Jeg
har undersøkt bl.a ved telefoner til prof. Eckhoff og til Sivilombudsmannen. Førstnevnte kom til at misnøye‑kriteriet nok ikke skal
drøftes etter annet punktum. Sistnevnte var usikker, og det ble ikke tatt noe standpunkt.
Konsekvensen av dette,
særlig i forhold til pensumdekningen, er at kandidatene ikke kan trekkes for
ikke å ha sett sondringen mellom de to punktum. Det bør vel heller trekke
kraftig opp dersom kandidaten ser problemstillingen, og har en fornuftig
løsning/begrunnelse.
Selv om det begynner å bli
sent i sensuren, mottar jeg gjerne flere kommentarer og/eller innvendinger.