Sensorveiledning

til juridisk embetseksamen, første avdeling/grunnfag

Universitetet i Tromsø

våren 1990

eksamensoppgave ‑ teori

Oppgaven er todelt og hver del skal telle likt.

1. Klageinstansens kompetanse etter forvaltningsloven.

Tilrådd litteratur i forvaltningsrett er Torstein Eckhoff. Forvaltningsrett, 3. utgave, Oslo 1989. Kap. 5 og 16 er unntatt. Disse to kapitlene inneholder ingen ting av relevans for denne oppgaven.

Fra eksamenskravet kan følgende siteres: "Grundig kjennskap til reglene om ... klager. Grundig kjennskap til de grunnleggende reglene om den kompetanse forvaltningen har og ... til reglene om, omgjøring av forvaltningsvedtak."

Det er ikke tvil om at oppgaven ligger sentralt innenfor eksamenskravet, og det er godt dekket i litteraturen.

På den annen side er kompetansebegrepet vanskelig og svært omfattende slik Eckhoff bruker det. Han definerer dette på s. 121 i læreboken: "Kompetanse karakteriseres ofte som en evne, f. eks. til å ... treffe forvaltningsvedtak . ... Som regel er det bare når det er spørsmål om å istandbringe bindende disposisjoner eller bestemmelser, at man taler om kompetanse." (Forfatterens uthevinger). På s. 122 skilles det videre mellom personelle, materielle og prosessuelle kompetanseregler.

I læreboken finnes også et eget avsnitt (s. 534‑533) som har tittelen "Klageinstansens kompetanse. I dette avsnittet behandles enkelte sentrale regler sorg, dekkes av oppgaveteksten, men det er ingen helhetlig framstilling. Det er derfor noe uklart hva det spørres om i oppgaveteksten, og besvarelsene er preget av denne uklarheten.

Innledningsvis er det i denne oppgaven naturlig å skrive noe om hvilket organ som er klageinstansen. Dels bør dette gjøres for å klarlegge oppgaveteksten. Det er også et poeng at det som hovedregel bare er rette klageinstans som har kompetanse til å treffe gyldige vedtak i klagesaker, slik at dette også er en kompetanseregel. Hovedregelen er, etter fvl. § 28, at klageinstansen er det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det organet som behandlet saken 1 første instans. I en god besvarelse bør kandidaten gå nærmere inn på hva som skal til for at det foreligger flere forvaltningsorganer. På s. 466 formulerer Eckhoff følgende hovedregel: "det som utad opptrer som en enhet når avgjørelser forbredes og treffes, utgjør ett organ". Noen kandidater nøyer seg her med å nevne eksempler. Det er ikke helt tilfredsstillende så lenge disse ikke brukes til å klargjøre en regelformulering.

Det bør også problematiseres hva som ligger i begrepet "kompetanse". For å skrive godt må man selvsagt ha klart for seg hva begrepet inneholder, og dessverre er det få som går nærmere inn på det. Det er også en del som gir en helt generell definisjon uten å gå nærmere inn på hva denne innebærer for oppgavens problemstilling. Det er ikke så interessant her. Poenget må være å få fram hvilke konkrete problemer denne oppgaveteksten reiser.

En del kandidater søker å gi en begrunnelse for reglene. Det blir ikke så bra dersom dette bare blir en generell begrunnelse for klageretten. Det må i såfall knytte seg til kompetansen, og da er det antakelig best å knytte begrunnelsene til enkeltregler.

En god måte å løse denne oppgaven på er å gjennomgå fvl. kap. VI med problemet "klageinstansens kompetanse" klart for seg. Klageinstansen er gitt kompetanse både ved behandling av klagesaker og omgjøringssaker. Jeg tar først opp klagesakene.

Det første problemet som der oppstår er hva som skal til for at et organ er kompetent til å behandle saken som klagesak.

For det første må det da være rette klageinstans (se over).

For det andre må det dreie seg om et enkeltvedtak. Etter fvl. § 3, l.ledd gjelder kap. VI bare for disse. Det er også en lang rekke enkeltvedtak som ikke kan påklages, bl.a. ansettelsesvedtak (fvl. S 3, 2 .1., 2 .pkt .) .

For det tredje må det foreligge en klage fra en klageberettiget. Fvl. § 28, 1. ledd gir regler om hvem som har klagerett. Fvl. § 32 gir regler om klagens innhold. Formkravene er her ikke strenge, og klageorganet må kunne ta saken opp til behandling dersom de forstår at den framlagte erklæring er ment som en klage.

For det fjerde må klagen være framsatt innen visse frister. Det er her ikke klagefristen i fv1.§ 29 som er interessant. Den kan klageorganet dispensere fra etter fvl. § 30. Det Interessante må her være hvilke grenser som finnes for klageorganets rett til å ta klagesaken under behandling. Etter fvl. § 30, 3.ledd er det en absolutt ett‑års frist. Dersom klagen er framsatt etter klagefristen i § 29, men før ett‑års fristen, gir 30 visse direktiver om når dispensasjon kan gis. Det må innebære at det i en del tilfeller ikke vil være adgang til å gi dispensasjon selv om det er under et år siden underinstansen fattet sitt vedtak.

De problemene jeg her har tatt opp kommer etter min mening klart innenfor oppgaveteksten. Det er samtidig klart at enkeltreglene her ikke bør være hovedpoenger i besvarelsene. En god kandidat bør imidlertid se at dette er kompetanseregler. For de svakere kandidater er vel poenget om det som er skrevet faller innenfor eller utenfor det som er oppgavers tema. Svært mange gir en ganske ureflektert oversikt over disse reglene.

Fvl. kap.VI inneholder også saksbehandlingsregler, særlig i fvl. § 33, som forøvrig viser til kap. IV og V. Saksbehandlingsreglene kan være kompetanseregier ved et saksbehandlingsfeil kan føre til at vedtaket er ugyldig. Klageinstansen vil mao. ikke være kompetent til å treffe et vedtak der det er gjort slike saksbehandlingsfeil at vedtaket er ugyldig. Regler om når en saksbehandlingsfeil gjør et vedtak ugyldig har vi bl.a. i fvl. § 41.

Generelt vil saksbehandlingsreglene falle utenfor denne oppgaven. De kan kort nevnes med en slik begrunnelse som her er gitt. Det er også et poeng, som nevnes av enkelte, at klageinstansen etter fvl. § 33, 5.ledd, 2.pkt. har kompetanse til å pålegge underinstansen arbeid i saksbehandlingen.

De sentrale spørsmål i forbindelse med klageinstansens kompetanse er i hvilken grad klageinstansen er bundet av førsteinstansens vedtak eller av partenes påstander når klagevedtaket skal utformes. Reglene om dette finnes hovedsaklig i fvl. § 34. Det er også dette Eckhoff omhandler i avsnittet: "Klageinstansens kompetanse" på s. 534‑538 i læreboken.

Det er få kandidater som presiserer at det bare er disse problemene som behandles i § 34. Flere kandidater formulerer seg som om de mener at klageorganet står fritt også i forhold til de lovregler som er grunnlaget for den aktuelle saken. Det viser liten klarhet i sammenhengen i de forvaltningsrettslige reglene.

Det er svært få som gir noe mer enn et rent lovreferat her. Av et slikt referat må det i det minste kreves at kandidaten viser at han har forstått reglene.

For de bedre kandidater bør det kreves en viss utdypning av reglene i § 34, 2.ledd, 1. og 2. pkt. En god måte å gjøre dette er ved en sammenligning med domstolenes overprøving. Utgangspunktet er ar klageinstanser. kan prøve saken på ny uten hensyn til underinstansens behandling. Klageinstansen må vurdere klagerens anførsler, men de er ikke bundet av dem.

I forbindelse med unntaksreglene i § 34, 2.ledd, 3. og 4. pkt. er det to problemstillinger en god besvarelse bør utdype. Det ene er i hvilken grad det ligger en rettslig begrensning i formuleringen i § 34, 2.ledd, 3.pkt om adgangen til å endre vedtaket i klageinstansens disfavør. Det andre er om denne begrensningen gjelder når to motparter klager. Her er svaret "nei". Såvel den materielle begrensning i 3.pkt., som tidsbegrensningen i 4. pkt., vil falle bort dersom begge parter klager.

Det er også mange som nevner fvl. § 42 om adgangen til å utsette iverksettelsen av et vedtak mens klagen behandles eller mens saken er oppe for domstolene. Dette har klageinstansen adgang til å avgjøre, så regelen kan meget vei nevnes. Sentral er den imidlertid ikke i denne oppgaven.

Forvaltningsloven gir i tillegg klageinstansen kompetanse til å omgjøre vedtak i en del tilfeller. Slik oppgaven er formulert er det klart at også denne kompetansen dekkes. Hovedvekten bør imidlertid legges på klagesakene i og med at klageinstansen ikke har eksklusiv kompetanse når det gjelder omgjøring.

Bestemmelsene om klageinstansens omgjøringsadgang finnes i fvl. § 35, 2. og 3. ledd.

I § 35, 2. ledd gis "klageinstansen" og "annet overordnet organ" den samme omgjøringskompetansen som underinstansen har etter § 35, 1. ledd. Det er etter min mening liten grunn til å gå nøye inn på vilkårene etter § 35, 1. ledd. Det blir for omfattende og beskriver altså ikke en spesiell kompetanse som klageinstansen har.

Det er imidlertid grunn til å gå noe nærmere inn på regelen i § 35, 3.ledd. Eckhoff behandler denne på s.549‑550. Det er en særlig omgjøringsadgang som 11klageinstans eller overordnet myndighet" har. De kan omgjøre vedtaket innen visse frister selv om vilkårene etter § 35, l.ledd ikke er til stede. Her vil det også være naturlig å foreta en sammenligning med kompetanseregelen i § 34, 2.ledd.

Det er klart at kandidatene har hatt store problemer med å se hva det egentlig spørres om i denne oppgaven. Selv om oppgaven er svært sentral innenfor pensum må det være riktig å oppfatte den som vanskelig. Det må være mulig å få en god karakter uten at man har greid å problematisere begrepet fullt ut. Det forutsetter imidlertid en skikkelig behandling av fvl. § 34.

På den annen side er det klart at kandidatene her er godt hjulpet av forvaltningsloven, som de må forutsettes å kjenne godt. For å bestå er det derfor ikke nok at kandidaten greier å referere de sentrale klagereglene uten feil. Det må ihvertfall kreves at man ser at det er § 34 som er den sentrale i denne oppgaven.

2. Juristene som rettshjelpere

Dette er en sentral oppgave innenfor den tilrådde litteraturen i rettssosiologi. Det er et hovedtema i Ståle Eskeland og Just Finnes artikkel "Almenhetens behov for rettshjelp". Temaet behandles også i Auberts og Mathiesens lærebøker.

Begrepet "rettshjelp" defineres av Eskeland og Finne. De skriver (Jussens Venner 1982 s.176) "at man tenker på hjelp som ytes av en partsrepresentant, altså hjelp fra en person som inntar den rollen (i sosiologisk forstand) man vanligvis forbinder med advokaten" (forfatternes utheving). Det er altså ikke noen generell beskrivelse av juristenes virksomhet man er ute etter. Det er imidlertid klart at også andre enn advokater kan drive rettshjelp. For eksempel vil en forvaltningstjenestemann gi rettshjelp til en klient dersom han gir veiledning om klientens rettigheter etter folketrygdloven.

Det rettssosiologiske problemet blir altså å skrive noe om hvordan advokatene og andre "rettshjelpere" fungerer i samfunnet.

Et minstekrav må være at kandidatene greier å belyse denne problemstillingen. Det er flere som synes å skrive det de husker fra rettssosiologien. Det blir sjelden godt.

Dersom kandidatene først har problemstillingen klart for seg greier de stort sett å få skrive noe fornuftig om hvordan "rettshjelperne” fungerer i samfunnet. Det må de få uttelling for.

For at besvarelsene skal bli virkelig gode må man også kreve at kandidatene viser at de kan faget rettssosiologi. Det faget går ut på er å foreta undersøkelser som så vurderes ut fra en teori eller en analysemetode.

Den analysemetoden som er brukt for å finne ut noe om hvordan "rettshjelperen” fungerer er lagdelingsanalysen. Det finnes såvel undersøkelser som teorier som søker å underbygge at juristenes rettshjelp først og fremst hjelper de som har mye fra før av det vi i samfunnet vil karakterisere som goder. Aubert skriver noe mer om lagdelingsanalyser i Rettssosiologi s.22‑24. Det er også en slik lagdelingsanalyse som er hovedpoenget hos Eskeland og Finne ‑ se Jussens Venner 1982 s.183‑190.

Den sentrale undersøkelsen på dette området er Eskeland og Finnes rettshjelpundersøkelse. Det er redegjort for denne i Jussens Venner 1982 s.190‑203.

Et hovedresultat i undersøkelsen er slik jeg forstår det at man må gå svært aktivt og direkte til verks for å nå fram med rettshjelp overfor de gruppene man i undersøkelsen henvendte seg til. Dette var personer som "sto lavt på den sosiale rangstige" (op . cit . s .190) .

I forlengelsen av dette kunne man også fastslå at ordningen med "fri rettshjelp" ikke nådde fram i og med at økonomen ikke var den eneste hindringen for at de aktuelle gruppene oppsøkte advokater. Minst like viktig mener forfatterne at andre forhold var: f. eks. sosial avstand til advokatstanden, og at folk ganske enkelt ikke forsto at de sto overfor et juridisk problem.

De som refererer denne undersøkelsen på er. skikkelig måte, og i tillegg drøfter hvilke konklusjoner man kan trekke ut fra den må få god uttelling. Det er her kandidatene kan vise rettssosiologiske kunnskaper.