SENSORVEILEDNING

Universitetet i Tromsø, Juridisk embetseksamen, l.avdeling /grunnfag, våren 1991, del 1.

"Delegasjon av beslutningsmyndighet i forvaltningssaker”

Innledning

Etter hva vi forstår ligger oppgaven innenfor det kandidatene skal ha "grundig kjennskap til", jf eksamenskravet i forvaltningsrett hvor det bl a kreves grundig kjennskap til "de grunnlaggende reglene om den kompetanse forvaltningen har". I statsrett kreves det dessuten bl a "grundig kjennskap til ... reglene om organiseringen av og virksomheten i de øverste statsorganer".

I alle fall er oppgavens tema sentralt, og godt dekket i "tilrådd litteratur", nemlig i Eckhoff, Forvaltningsrett (1989) s 216 til 240 (særlig s 225 ff). Temaet er også berørt flere steder i Andenæs, Statsforfatningen i Norge, men her er det mer snakk om delegasjon av lovgivningsmyndighet. I oppgitt "tilleggslitteratur" er emnet særlig behandlet av Frihagen i Forvaltningsrett ‑Il (1977) s 15‑37.

Avgrensning

Oppgaven gjelder "beslutningsmyndighet i forvaltningssaker". Dette betyr en avgrensning på to måter:

For det første faller delegasjon av gjøremål under saksforberedelsen utenfor. Denne avgrensningen er det imidlertid ikke så viktig for kandidatene å få med seg.

Viktigere, men også mer problematisk, er avgrensningen til ”forvaltningssaker". En side av dette må antas å være at saker som gjelder privatrettslige forhold, kan holdes utenfor ‑ det sentrale vil være saker som gjelder utøving av offentlig myndighet. Det er neppe så viktig om kandidatene presiserer dette.

Dessuten må oppgaven forstås slik at delegasjon av lovgivningsmyndighet i utgangspunktet faller utenfor. Delegasjon av lovgivningsmyndighet fra Stortinget bør i alle fall ikke behandles. Da det ikke er vanlig å kalle det for delegasjon når Stortinget fastsetter vedtakskompetanse i en lov, blir det sentrale i oppgaven delegasjon fra regjeringen og underordnede organer. I denne forbindelse mener vi det må aksepteres (men ikke kreves) å komme inn på (videre)delegasjon av kompetanse til å gi forskrifter, (selv om dette er en slags lovgivningskompetanse). Etter forvaltningslovens ordbruk er også det å gi forskrifter en "forvaltningssak". Rettslig sett blir det dessuten ikke særlig forskjell fra delegasjon av enkeltvedtakskompetanse.

Avgrensningen mot delegasjon av Stortingets lovgivningsmyndighet bør helst presiseres av kandidatene. Direkte trekk må det bli dersom besvarelsene mer enn så vidt kommer inn på slik delegasjon.

Siden det er snakk om en halvdagsoppgave, må det etter vårt syn aksepteres dersom kandidatene nøyer seg med en kort beskrivelse av intern delegasjon, og deretter avgrenser til ekstern. Intern delegasjon bør imidlertid ikke være helt unevnt.

Poeng som bør være med i besvarelsene

Etter vårt syn er det ønskelig om bl a følgende poeng/problemstillinger berøres:

"Definisjon" av "delegasjon" ‑ tildeling av kompetanse, uten å oppgi egen kompetanse

Ulike typer delegasjon ‑ intern (uegentlig) og ekstern (egentlig)

Faktisk bakgrunn for og omfang av delegasjon ‑ avlastning ‑ behov for særskilt kunnskap

Betenkeligheter ved delegasjon ‑ mindre kontrollerbart ‑ fare for forskjellsbehandling (hvis flere kompetente) ‑ dårligere forutsetninger for avgjørelsen

Utgangspunktet m h t delegasjonsadgang ‑ organisasjonsmyndigheten

Instruksjons‑ og tilbakekallsadgang etter delegasjon

Begrensninger i delegasjonsadgangen

Bergrensninger i Grunnloven ,Grl § 28 "saker av viktighet" , Grl §§ 20, 21 og 22

Begrensning fastsatt i lov (og plenarvedtak) ,presumsjonen for delegasjonsadgang og bakgrunnen for denne ,kompetanse loven legger til Kongen, ev "Kongen i statsråd" , kompetanse loven legger til et departement, kompetanse loven legger til et annet, spesielt forvaltningsorgan

Delegasjon til sideordnede organer

Delegasjon til domstoler, kommuner og private m v , behov for særskilt hjemmel

Spesielt om videredelegasjon (subdelegasjon)

‑betydningen av om kompetansen gjelder generelle eller individuelle avgjørelser (Eventuelt spesielt om intern delegasjon

‑videre adgang, hva er samme organ

‑kravet om forsvarlig saksbehandling)

Konsekvenser av å gå utenfor grensene for delegasjon ugyldighet , ved inngripende vedtak , ved begunstigende vedtak

Vurdering av besvarelsene

Oppgaven er sentral, og dette tilsier at det må kunne kreves en del. Men på den annen side viser erfaring at det er vankelig å skrive en god besvarelse om delegasjon.

Vi har ennå ikke hatt anledning til å danne oss inntrykk av prestasjonene ved denne eksamenen. Likevel vil vi antyde at bedømmelse til ståkarakter bør kreve en (riktig) redegjørelse for hva delegasjon er, noe om hvorfor delegasjon praktisk sett er viktig, noe om utgangspunktet for delegasjonsadgangen , og hva dette er forankret i , og dessuten bør de viktigste skranker nevnes, herunder særlig at det ofte egentlig er snakk om lovtolking.

For å få en bedre karakter må det for det første bli riktig om det som er nevnt ovenfor, og det må dessuten fremgå at kandidaten har forstått hovedpoengene. Dessuten bør også en del av de mer spesielle spørsmålene være med (uten at dette går på bekostning av det som er viktigere). Da det som nevnt erfaringsmessig er vanskelig å skrive en riktig god besvarelse om delegasjon, bror en ikke kreve alt for mye for å gi god uttelling til de som likevel klarer å skille seg ut.

Sensorene må huske at kandidatene bare har hatt en halv dag til rådighet for denne oppgaven. I følge oppgavearket skal de to oppgavene på teoridagen som veiledende norm telle likt. Etter vårt syn bør sensorene likevel kunne tillegge kandidatenes egne prioriteringer en viss betydning.

Oslo, 6. juni 1991 ARKIV

STORINGSREPRESENTANTENS YTRINGSFRIHET ETTER GRL § 66

1. Oppgaven er grundig behandlet på forelesninger og i litteraturen, se Andenæs 1990, s. 141 flg.

Foruten i eldre fremstillinger av statsforfatningsretten (Castberg s. 277‑83), er emnet inngående drøftet i Justisdepartementets lovavdelings betenkning, inntatt i Stortingets dok. nr. 5 (1952) og Innst. S. nr. 180 (1953),‑ samt i Stortingsdebatten på grunnlag av denne innstillingen. Disse drøftelsene er utgitt samlet i et hefte "Ytringsfriheten i Stortinget') etter grunnlovens § 66. Dessuten har Mæland drøftet emnet inngående i Ærekrenkelser, s. 309 flg., og jeg har selv skrevet om det i Fra premisser til kompromisser. Her skal bare noen hovedpunkter tas med.

2.Oppgaveemnet skulle være greit og oversiktlig, og bør ikke by på særlige vansker for de fleste kandidatene. Visse vansker for sensuren oppstår imidlertid på grunn av at rettsreglene på området i noen grad er preget av usikkerhet, og av at lærebokens synsmåter ikke på alle punkter er uangripelige. Tvilsspørsmålene (om ytringer i gruppemøter, billighetserstatning m.v.) er imidlertid reist under forelesningene .

3. Disposisjon.

I. Innledning. Begrunnelse.

1.Hensynet til sakens opplysning og den frie debatt.

2.Stortingets uavhengighet, først og fremst av den utøvende makt. Maktfordelingsprinsippet.

3.Den historiske bakgrunnen: Eneveldet. Forbilde for § 66: Den amerikanske forfatning, art. I, sec. VI, den engelske "Bill of Rights" (1689).

4.Andre lands regler om parlamentarisk immunitet. Det er et pluss om kand. har kjennskap til og kan sammenligne med slike.

4. Vilkår for ytringsfriheten.

4.1 Tilkommer "Repræsentanter". Det omfatter også vararepresentanter og representantene i tiden før godkjennelse av fullmakter. Det må godtas om kand. tolker grl. § 74 slik at også statsrådene er vernet, men der. motsatte må være gjeldende rett.

4.2 Gjelder for uttalelser i "Stortingets Forsamlinger": Stortinget, dets avdelinger og komiteene men ikke utenfor Stortinget, og ikke i korridorene og restauranten. Om partienes gruppemøter omfattes, må anses uavklart og tvilsomt.

4.3 Gjelder for de "ytrede Meninger". Dette må antas å omfatte skriftlige og muntlige uttalelser, hva enten de inneholder meningsytringer, påstander, opplysninger eller stemnings‑ eller følelsesutbrudd.

Trolig verner § 66 også i tilfelle der uttalelsen ikke har saklig sammenheng med den sak som behandles. Det er tvilsomt om en begrensning kan oppstilles av rettstekniske grunner.

4.4 Den sikre konsekvens av regelen i § 66 er at repr. ikke kan pålegges straffe‑ eller erstatningsansvar ved de vanlige domstoler, og at også mortifikasjonssøksmål for de vanlige domstoler er utelukket (Rt. 1957 s. 33). Slik sak må avvises. ex_ officio, også om saken søkes fremmet etter at representantens stortingsverv er opphørt. Saken kan heller ikke fremmes med representantens samtykke.

Ansvarsfriheten gjelder også referat (i pressen, radio o.l.) av uttalelsen. Heller ikke Stortinget som utgiver av Stortingstidende kan saksøkes, jfr. Rt. 1981 s. 692.

4.5 Det er uklart om regelen bare er en kompetanseregel (sml. grl. § 86), eller om den også hjemler en materiell ansvarsfritakelse.

a), Siste punktum i § 66 gjør det klart at Stortingel i forretningsordenen må kunne fastsette disiplinæransvar; grl. § 96 setter dog her snevre grenser. Se nå forretningsordenens §§ 38 og 42. Grl. §5 66 og 96 kan vel ikke antas å hindre en intern parlamentarisk "mortifikasjonsordning" i likhet med den engelske.

b) Det er tvilsomt om Riksretten kan sies å høre til "Stortingets Forsamlinger", men dette bør trolig antas p.g.a. praksis fra Grunnlovens første tid, (Flor‑ og Wergelandsakene) og på grunn av Stortingets dominerende stilling i denne domstolen.

I så fall er det teoretisk mulig med ærekrenkelsessak, se ansvl. § 1, annet ledd. Under enhver omstendighet må er. utilbørlig ærekrenkelse eller annen uttalelse kunne forfølges ved riksrett som overtredelse av forretningsordenen, ansvl. § 66, siste pkt.

c) Et spørsmål er om § 66 avskjærer Stortinget fra å bevilge billighetserstatning til en privatperson som er krenket ved uttalelser en representant har kommet med i Stortinget. Hittil foreligger imidlertid intet stortingsvedtak som klart bygger på dette syn. Stortinget må selv kunne gjøre dette, men neppe billighetserstatningsutvalget som også har medlemmer utenfor Stortinget.

5. Bedømmelsen

Veiledningen er skrevet for eksamen, og jeg har bare to synspunkter på bedømmelsen:

a) Kandidater som bare paraferer over grl., kan ikke bestå. For å stå, må kreves at kand. begrunner og drøfter regelen i alle fall i noen relasjoner.

b) For å få laud, bør kreves at kand. ser alle de viktigste hovedproblemene og evner å drøfte dem med forstand. Det kan ikke kreves at alle løsningene fastslås sikkert eller riktig.

Flekkefjord de 01.06.91