Sensorveiledning gitt i Tromsø ‑ Praktikumsoppaave 1. avdeling våren 1992 ‑Endelig versjon.

1. Innledning.

Denne kjøpsrettsoppgaven er sentral innenfor kjøpsretten og pensum til 1. avdeling. Den spenner fra relativt enkle spørsmål til noe av det vanskeligste innenfor kjøpsretten. Det må derfor forventes god spredning blant kandidatene. Jeg vil avslutningsvis si litt om hvordan kravene bør stilles. Denne endelige versjon er noe korrigert etter at ca. 20 besvarelser er lest, og på bakgrunn av diskusjon med enkelte av de øvrige

sensorer.

2. Prisspørsmålet.

Det er naturlig å starte med å drøfte hva slags kjøp man står overfor. Kandidatene bør se at dette er et forbrukerkjøp, jfr. § 4, annet ledd, uttrykket "omgangskrets". Etter forarbeidene er det klart at kjøp til personlige gaveformål faller innenfor forbrukerkjøpsdefinisjonen. Kandidatene bør videre finne frem til § 11, annet ledd, hvoretter det i for brukerkjøp kan avtales at kostnader som følge av forsendelsen skal betales av kjøperen i tillegg til kjøpesummen.

Konklusjonen etter dette må bli at Petra skal betale for anlegget i tillegg til transportomkostningene med kr 200,‑.

Kandidatene kan i og for seg komme frem til det samme uten å gå veien om forbrukerkjøpsdefinisjonen, nemlig ved å konstatere at partene har avtalt at transportomkostningene skal dekkes av kjøperen. Et slikt resonnement blir riktig, men bare fordi man har særregelen i § 11, annet ledd. Det er derfor en mangel ved besvarelsen om man ikke går veien om forbrukerkjøpsdefinisjonen og § 11, annet ledd.

3. Skulle forretningen ha sendt stereoanlegget tidligere?

Utgangspunktet er at partene har avtalt et spillerom for leveringstiden. Det kreves bare at stereoanlegget måtte være fremme innen bryllupsdagen, den 30. mai. Lovens hovedregel er da at valgfriheten med hensyn til oppfyllelsen innen spille romstiden tilkommer selgeren, jfr. § 9. annet ledd.

Dette betyr at selgeren ikke var forpliktet til å sende anlegget tidligere.

Det kan ikke legges vekt på at kjøperen kan komme i en usikker stilling ved at stereoanlegget muligens ikke kommer frem like før bryllupet. Dette er en konsekvens av den avtale som er inngått. Mange kandidater har en tendens til å "moralisere" her.

4. Kunne Petra heve kjøpet den 29. mai ?

Det har her ikke skjedd noe mislighold fra selgerens side som gir hjemmel for hevning. Spørsmålet blir,om det foreligger et forventet, antisipert, mislighold som gjør at det kan heves før leveringstiden inntrer. Vilkåret etter kjøpslovens § 62, første ledd er at det er "klart" at et vesentlig mislighold vil inntre. Dette vilkåret er ikke oppfylt her, og Petra er avskåret fra å heve. Besvarelsene bør ikke ha for stor vekt på

de generelle leveringsvilkårene under dette spørsmålet.

5. Må forretningen betale erstatning for duken?

Det forutsettes at spørsmålet løses etter kjøpsrettslige regler.

Grunnvilkåret for at selgeren blir erstatningsansvarlig her, er at varen har en mangel, jfr. § 40, første ledd. I dette tilfellet er anlegget påført uvedkommende flekker av olje. Om dette er en kjøpsrettslig mangel, er ikke helt opplagt. Det følger ikke av mangeldefinisjonsregelen i §§ 17‑19 at det utgjør en mangel om varen har en egenskap den ikke skulle ha. Lovens mangelsregler sikter mer på tilfeller hvor gjenstanden savner egenskaper den skulle ha. Likevel må man si at tilsmussingen av olje på stereoanlegget utgjør en mangel. En viss støtte for dette kan finnes i kjøpslovens § 17, annet ledd, d), og i forutsetninger kjøperen har.

Etter at dette er avgjort, er det naturlig å reise spørsmål om hva slags ansvarsgrunnlag som foreligger. Studentene bør her ta utgangspunkt i kontrollansvarsregelen, jfr. kjøpslovens §§ 40 og 27, annet ledd. Utgangspunktet er at selgeren er erstatningsansvarlig med mindre de fire kumulative vilkår for ansvarsfritak er oppfyllt. Her er kravet attpåtil at det må foreligge dobbelt fritak, både for selgeren og for Lillevik Transport AS, noe som åpenbart ikke er tilfelle. Det må være tilstrekkelig å konstatere at det ikke lå utenfor selgerens eller transportførerens kontrollsfære å sikre lasten på grunn av transporten.

Etter dette gjenstår å ta stilling til om tapsposten dekkes under kontrollansvarsregelen. Kandidatene må se at skaden på duken utgjør et indirekte tap, jfr. § 67, annet ledd, d). Duken utgjør en ting som ikke har nær og direkte sammenheng med stereoanleggets forutsatte bruk. Konsekvensen av dette blir at skaden ikke dekkes under kontrollansvarsregelen.

Kandidatene bør da gå tilbake og drøfte om det foreligger culpa, noe som vil medføre at også indirekte tapsposter omfattes, jfr. § 40, tredje ledd, a). Spørsmålet er om det foreligger feil eller forsømmelse fra selgerens side. Det kan ikke kreves omfattende culpadrøftelser, men kandidatene må se at transportøren bevisst valgte ikke å sikre lasten og dessuten kjørte fort. Dette er en bevisst uaktsomhet, som rammes etter culparegelen. At det er transportøren og ikke selgeren selv som utviser uaktsomheten, spiller ingen rolle, jfr. ordlyden i § 40, tredje ledd, a). "selgers side".

Konklusjonen blir således at selgeren hefter for skaden på duken.

De besvarelser jeg har lest, er inn flere av bestemmelsene, men drøftelsene er tynne og springende. Mitt inntrykk er imidlertid at de fleste kjenner de grunnleggende reglene.

6. Hadde Peder reklamert i tide?

Utgangspunktet etter kjøpslovens § 32 er at kjøperen skal reklamere innen rimelig tid etter at han oppdaget eller burde ha oppdaget mangelen. Forholdet i vår sak er at mangelen blir oppdaget den 1. juli. Det kan spørres om den burde vært opp daget tidligere. Det opplyses at Peder la merke til oljeflekker og skader på emballasjen da han pakket ut anlegget, men undersøkte den bare overfladisk. Det må drøftes om Peder har

forsømt å foreta en undersøkelse som han hadde foranledning til på grunn av disse omstendighetene.

Gode kandidater kan her få til en interessant drøftelse, der regelen i § 31 om kjøperens undersøkelsesplikt etter levering trekkes inn. Denne gjelder riktignok ikke i forbrukerkjøp, men forbrukerkjøpere kan heller ikke lukke øynene for mangler som burde vært oppdaget etter levering. Konklusjonen bør nok bli at Peder ikke pliktet å foreta en slik undersøkelse som ville avdekke mangler ved stiften, selv om denne i og for seg ikke behøvde være omfattende.

Det neste spørsmålet blir når Peder reklamerte. Hans telefon til forretningen den 1. Juli kan neppe sees som en reklamasjon. Det fremgår ikke at han gjorde gjeldende mangler ved anlegget. Det gikk derfor en måned før Peder reklamerte. Dette synes å være lang tid, selv i et forbrukerkjøp, og det opplyses heller ikke at Peder hadde noen aktverdig grunn til å la denne måneden passere. I FTU‑praksis er imidlertid kravene til forbrukerens reklamasjon stillet svært lite strengt.

Uavhengig av hva man kommer til i denne drøftelsen, bør flinke kandidater ta opp spørsmålet om det må gjøres unntak fra reklamasjonsregelen etter kjøpelovens § 33, fordi selgeren har opptrådt grovt aktløst. Det er tidligere lagt til grunn at transportøren opptrådte uaktsomt, og opplysningene tyder på at opptredenen også kan karakteriseres som grovt uaktsomt. Problemet er imidlertid at § 33 retter seg mot uaktsomhet fra selgeren selv, mens uaktsomhetsvurderingen etter culparegelen omfatter alle som opptrer på selgerens side. At § 33 her bare retter seg mot selgeren, må tilsi at den uaktsomhet transportøren har vist, ikke kommer selgeren til skade. Reelle hensyn kan nok tilsi en annen løsning, og konklusjonen er usikker. Dette siste problemet har ingen kandidater sett, og de fleste stanser ved rimelighets‑drøftelsen. Det kan passere.

7. Reklamerte Peder i tide?

Dette spørsmål oppstår egentlig både overfor den nye stiften og i forhold til platene. Når det gjelder stiften, reklamerte han så snart han oppdaget mangelen, og noe problem oppstår ikke her. Fristen løper fra han fikk den nye stiften.

Når det gjelder platene, er de ødelagt av den gamle stiften, hvor reklamasjonsfristen løper fra Peder overtok tingen, altså for 2 år og 1 dag siden. Det er lite skjønnsomt å si at dette er så liten overskridelse at det må aksepteres. I stedet bør kandidatene få frem at den første reklamasjonen også dekker den nyoppdagede skaden. Reklamasjonen over stiften var jo nøytral og åpner for at Peder kan komme tilbake med særlige krav. Det kan spørres om Peder burde ha oppdaget denne skaden før, og dessuten kan prinsippet i kjøpelovens § 33 reises på samme måte som ovenfor.

Enkelte kandidater drøfter i stedet om femårsregelen 1 § 32, tredje ledd kan anvendes i forhold til platene. Det er feil, for det er jo ikke platene som var mangelfulle. Spørsmålet om denne type varer går inn under femårsregelen er for øvrig ikke klart, jfr. Stordrange, Forelesninger i kjøpsrett, s. 143.

8. Kunne Peder kreve erstatning for platene og hvordan må den i så tilfelle utmåles?

Vilkåret for erstatning er også her at det foreligger en mangel ved varen, jfr. kjøpslovens § 40. Det er tidligere konstatert at det forelå en mangel, og at selgeren hefter både etter kontrollansvarsregelen og etter culparegelen. Imidlertid er skaden i dette tilfelle dekket allerede under kontrollansvarsregelen, idet skaden på platene på grunn av den defekt i stiften utgjør et direkte tap. § 67, annet ledd, d) må her tolkes antitetisk, slik at skader på ting som har sammenheng med dens forutsatte bruk, utgjør direkte tapsposter. Skade på

plater av defekte platespillere, og klær av defekte vaske maskiner, er standardeksempler på hva som utgjør direkte tap etter § 67, første ledd. Konklusjonen må bli at det foreligger et dekkende ansvarsgrunnlag.

Spørsmålet er så hvordan utmålingen skal skje. Man står her overfor valget mellom kjøpesummen og dagens verdi for samlere. Kandidatene bør se at Peder først blir stillet som om kontraktsbruddet ikke hadde skjedd, hvis han får erstattet dagens verdi. Utgangspunktet er at kjøperen skal ha erstattet den positive oppfyllelsesinteressen, noe som tilsier erstatning for platene fullt ut. Mange kandidater hopper over drøftelsene av direkte/indirekte tap. Det må det trekkes for.

Det kan reises spørsmål om tapet var så indirekte og avledet at det faller utenfor hva selgeren hefter for etter adekvansregelen i § 67, første ledd, annet punktum. Vilkåret for at selgeren i så fall skal slippe fri, er at han ikke med rimelighet kunne ha forutsett dette som en mulig følge av kontraktsbruddet. Regelen må sees som en lovfesting av det alminnelige prinsipp om årsaksadekvans, og i denne sammenheng kan det neppe anses upåregnelig at en skade på et stereoanlegg kan medføre skade på tildels verdifulle platesamlinger. Noen dyptpløyende drøftelser kan her ikke kreves, men det må honoreres om kandidatene ser problemet, hvilket ingen (hittil) har gjort.

9. Forutsatt at Peder får erstattet stiften: Hvor stor skal erstatningen i så fall være?

Kandidatene er her fritatt for drøftelsene av ansvarsgrunnlag. Spørsmålet er bare om Peder skal få erstattet det han ga for stiften, (kr 250,‑) eller den fulle kjøpesummen (kr 500,‑).

Drøftelsen her vil ha visse trekk felles med den drøftelsen som må foretas ovenfor. Utgangspunktet er full erstatning for økonomisk tap. Dette tilsier at Peder må få erstattet de 500 kronene.

10. Kan selgerens ansvar lempes?

Hjemmelen for lempningskravet er kjøpslovens § 70, annet ledd. Kravet er at det vil virke urimelig for den ansvarlige at han må bære det fulle økonomiske tap. Det skal legges vekt på tapets størrelse i forhold til det tap som vanligvis oppstår i lignende tilfeller.

Forholdet her er at tapet totalt utgjør kr 3.500,‑. Det er mindre enn verdien på stereoanlegget. Verdien og størrelsen på tapet i seg selv tilsier ikke lempning. I samme retning taler hensynet til butikkens bæreevne og den skyld som er utvist. Konklusjonen må bli at kravet ikke blir lempet. Svært mange kandidater vil lempe. Det er svakt.

11. Konklusjon.

Oppgaven spenner som nevnt over et vidt felt. Den vil derfor skille godt mellom flinke og mindre flinke kandidater. Enkelte spørsmål er relativt vanskelige for kandidater til 1. avdeling. Det må derfor kunne gis laud selv om de vanskeligste spørsmål ikke er drøftet til bunns. Det viktigste må være at problemene sees og at kandidatene viser evnen til å finne frem i loven. På den annen side er flere spørsmål som enkle at de fleste får noe ut av dem. Jeg har hittil få stryk.

Siden listen ikke skal legges høyt, må det kunne gis ståkarakter om kandidatene har svart tilfredsstillende på ca. halvparten av spørsmålene.

Oslo, den 1. juni 1992