Universitetet i Tromsø Cand. jur. eksamen 1. avdeling våren 1996.

Revidert sensorveiledning. Oppgave nr 1. tirsdag 28. mai 1996. Praktisk oppgave.

Dette er en revidert utgave etter at førsteutgaven er sendt til sensorene og de fagansvarlige ved IRV. Den faglige i arbeidsrett har etter anmodning fra undertegnede og eksamenslederen skrevet vedlagte notat til spm. 7. Jeg har nå sensurert min andel av praktikumsbesvarelsene.

Oppgaven reiser spørsmål fra kjøpsrett, forvaltningsrett og arbeidsrett. Av disse fagene er det pensumlitteraturen i forvaltningsrett som synes å være mast utfyllende (Eckhoff: Forvaltningsrett), så her er det på sin plass å kreve endel av kandidatene. Spørsmålene innen kjøpsrett og arbeidsrett gjelder imidlertid sentrale problemstillinger, hvor den angitte pensumlitteratur skulle gi gode forutsetninger for å finne hovedprinsippene. Det kan likevel være tvil om i hvilken grad vi kan forvente at jevne kandidat går i dybden.

Spørsmål 1: Er velforeningens innkjøp av møbler et forbrukerkjøp?

Det er kanskje ikke nødvendig, men jag synes det virker ryddig hvis kand. raskt konstaterer at det dreier seg om et løsørekjøp og at kjøpsloven dermed gjelder, se kjl. § 1.

Den sentrale regelen i drøftelsen av dette spørsmålet, er kjl. § 4 (2), forbrukerkjøpsdefinisjonen. Det springende punkt er <personlig bruk» siden kjøperen er en forening, en juridisk person. Siden kjøperen her altså er en abstrakt størrelse, er det pr definisjon ikke mulig at tingen kan være til personlig bruk for kjøperen (og en forening kan jo ikke ha "familie, husstand eller omgangskrets"). Da spiller det ingen rolle at formålet med kjøpet er at salgstingen skal tjene til medlemmenes personlige bruk, da denne busk er felles og kollektiv. Dermed finner jag det rimelig klart at kjøpet ikke er et forbrukerkjøp.

Det er imidlertid naturlig at kand. kommer inn på den glidning det har vært særlig i Forbrukertvistutvalgets (FTU) praksis, i retning at å akseptere foreningsinnkjøp som forbrukerkjøp. Denne glidning synes å være akseptert i forarbeidene (proposisjonen s. 52), men særlig Stordrange har skarpt kritisert denne utviklingen (se nærmere GaarderStordrange 1992 s. 36‑37, som imidlertid ikke står på pensumlisten, men som muligens endel likevel har lest)..

Stordrange har fått tilslutning i NOU 1993:27 om forbrukerkjøpslov (han var leder i utvalget), se s. 34.

I denne sammenheng er det imidlertid nok å konstatere at praksis, så vidt jeg vet, og heller ikke FTU, har gått så langt at det kan redde Velforeningen i vår sak. Proposisjonen betoner (l.c.) at formålet må være 'knytt til den enkeltes personlige bruk', og som tilføyes av meg; ikke til felles kollektiv bruk. FTUs praksis har da også dreid sag om medlemmers klubbdrakter og vinduer til det enkelte borettslagsmedlem, og altså ikke til fellesarealer.

I tillegg er det problematisk i vår sak at Velforeningen driver nokså stort, med godtgjørelse (?) til lederen, og inntektsbringende virksomhet (bingo m.v.). Mens FTU først og fremst har villet holde sine hender over de små og amatørmessige foreninger.

Videre bør kandidatene drøfte om kommunen er "yrkesselger", jfr. kj1. § 4 (2) og (3) . Kontraktspart er Lillevik kommune, og spørsmålet blir om den juridiske person kommunen er å anse som yrkesselger. (Om personen Lars Holm

(innkjøpssjefen) kan kalles yrkesselger, er ikke så interessant.) En person kan være yrkesselger selv om salg bare

er en mindre bigeskjeft for personen. Men det må kreves at salgsvirksomheten har et Økonomisk sikte, selv om det ikke er

noe krav om at målet må være d oppnå overskudd. Videre må salg skje noenlunde regelmessig, selv om det neppe kreves stor frekvens. Dermed kan det diskuteres om Lillevik kommunes salgsvirksomhet (f.eks. av møbler og annet utrangert

materiell) er tilstrekkelig regelmessig. Oppgaven sier ikke mye om dette, så begge løsninger må godtas her.

Spørsmål 2: Har Velforeningen reklamert i tide?

Tre mangler er påberopt; sprukket lakk, ustødige stoler og sprekker i sofaskinnet. Kjøpsavtalen ble inngått 1. februar, og da ble nok møblene også overlevert, siden Løwe ringte 15. februar, etter at manglene var oppdaget etter to uker. Det ser ut til at alle manglene ble oppdaget samtidig.

Det første spørsmålet som bør stilles, er om manglene burde vært oppdaget før, jfr. formuleringen i kjl. § 32 (1)

"burde ha oppdaget". Oppgaveteksten er knapp, og jeg finner det vanskelig å kritisere foreningen for at de ikke oppdaget

dette tidligere i bruksperioden, og to uker er jo også tidlig i forhold til møblers bruksperiode. Da er det kanskje

mistenkelig at såvidt alvorlige mangler ikke ble oppdaget ved overtakelsen, jfr. plikten til å undersøke etter kjl. § 31

(gjelder utenfor forbrukerkjøp, se fjerde ledd). Men oppgaveteksten gir ikke holdepunkter her, og heller ikke holdepunkter for å si om foreningen har vært uaktsomme etter kjl. § 20 (1) og (2). Riktig nok hevder kommunen at foreningen "hadde en oppfordring til å undersøke møblene skikkelig, herunder skinn‑ og lakkvaliteten", men det sies ikke noe om hvordan denne oppfordringen er framkommet eller i hvilken grad den er fulgt av foreningen. Det må likevel være greitt om kand. drøfter hvorvidt opplysningen i annonsen "kunne forstås som en oppfordring til å undersøke møblene", slik kommunen hevder. Hvis vi ikke skal spekulere i oppgaven, har jeg vanskelig for å finne grunnlag for å si at foreningen burde oppdaget manglene før de faktisk gjorde.

Kand. må også drøfte kommunens innsigelse om at telefonhenvendelsen 15.2 ikke kan regnes som reklamasjon, og at reklamasjon dermed er fremmet først 7. mars. Dersom kommunen gis rett i dette, bør den etter min mening også få medhold i at reklamasjonen er kommet for sent. Tiden fra 15.2 til 7.3 synes ikke å være innen rimelig tid, særlig fordi det ikke dreier seg om en uerfaren forbruker, men en aktiv og veldrevet velforening i en stor innkjøpssak. Men kand. bør ikke trekkes for konklusjonen her.

Etter dette blir det avgjørende om telefonhenvendelsen av 15.2 kan regnes som reklamasjon etter kjl. § 32 (1). Løwe snakket med innkjøpssjef Holm som ser ut til å ha stått for både innkjøp av de nye møblene og salg av de gamle. Henvendelsen er derfor kommet til rette vedkommende. Det er videre helt på det rene at kjl. § 32 (1) ikke krever at reklamasjonen skal skje skriftlig. Jeg nevner spesielt at kjl. § 82 er en ren riskoregel, som ikke kan anføres til støtte for at en melding må sendes. Det er nok å gi selgeren "melding som angir hva slags mangel det gjelder".

Dermed blir spørsmålet om Løwes budskap til Holm den 15.2 angir hva slags mangel det gjelder: "Hun sa til Holm at de var skuffet over kvaliteten på møblene, og at de angret på at de ikke handlet et annet sted". Av dette framgår at det klages over mangler (kvaliteten), men ikke noe om "hva slags mangel det gjelder", slik kjl. § 32 (1) etter ordlyden helt klart krever. Det kan innvendes at en streng bokstavfortolkning av regelen ikke er på sin plass, og at det må være nok at selgeren får et forvarsel om at de kan vente seg krav og forberede seg på det, jfr. de legislative hensyn. Men selv om vi mener det, virker Løwes utsagn nærmest som en alminnelig besværelse og beklagelse,. mer enn et varsel om at krav vil bli fremmet. Så det riktige er kanskje å gi kommunen medhold. Men kand. bør vurderes etter sine drøftelser, og ikke etter hvilken konklusjon de kommer til.

Spørsmål 3: Under forutsetning av at det foreligger et forbrukerkjøp: Kommer ansvarsfraskrivelsen i annonsen til anvendelse?

Ansvarsfraskrivelsen i annonsen lyder slik: "Kommunen tar intet ansvar for skjulte feil og mangler".

vi vet ikke om denne formuleringen er inntatt i kontrakten eller om kontrakten viser til den. Likevel finner jeg det klart at ansvarsfraskrivelsen er vedtatt av kjøperen. Annonsen trekker opp rammen for kjøpet på den tydelig mate, og da det ikke framgår at foreningen har reservert seg, er den bundet av klausulen.

Dernest må klausulen tolkes, og her er iallfall to alternativer:

1) Klausulen sees på som en "som den er"‑klausul, altså som "et liknende alminnelig forbehold" som kjl. § 19 uttrykker det. siden formuleringen står i en kort avisannonse, er det kanskje ikke grunn til å anta at den er så gjennomtenkt at det ligger noe mer i den enn det. Dessuten er det en klar tendens i rettspraksis at ansvarsfraskrivelser så langt som mulig tolkes i samsvar med loven, her kjøpsloven. Etter dette alternativet fører klausulen til at kjøpet regnes som et "som den er"‑kjøp etter kjl. § 19, noe det helt klart er anledning til også i forbrukerkjøp. Ansvarsfraskrivelsen kommer til anvendelse.

2) Klausulen tas helt på ordet, og fører til at selgeren ikke under omstendighet skal ha ansvar for mangler.

Videre må klausulen kontrolleres mot preseptoriske regler og mot generalklausulen i avtl. § 36. Kjøpslovens

mangelsregler er preseptoriske i forbrukerkjøp etter kjl. § 4 (1). Selv ikke en "som den er"‑klausul skal kunne stille kjøperen dårligere enn etter kjl. § 19.

En drøftelse mot avtl. § 36 blir vel nå "atter subsidiær", slik de færreste kand. vil ta den med. Eventuelt kan noen ta den i spørsmål 4. Til spørsmålet er å si at kjl. § 19 (1) litra a ‑ c på en måte representerer visse minstekrav, slik at det lett vil stride mot avtl. § 36 om kjøperen skal fratas sine rettigheter etter reglene, jfr. uttrykket at ingen kan fraskrive seg ansvaret for sin egen uaktsomhet, sammenholdt med kjl. § 19 (1) litra b.

Hovedkonklusjonen blir da at ansvarsfraskrivelsen kommer til anvendelse hvis den tolkes som en "som den er"‑klausul, mens den settes til side dersom den skal tas på ordet.

I "mine "besvarelser synes dette spørsmålet å være det som er dårligst besvart. De som får til gode drøftelser her, bør honoreres kraftig. Som et minstekrav bør gjelde at kand. kommer inn på kjl. 5 4 (1) om preseptoriske regler i forbrukerkjøp og får fram at det ikke er anledning til å fraskrive seg ethvert mangelsansvar, og helst også nevner kjl. § 19.

Spørsmål 4: Kan Velforeningen kreve prisavslag?

Først må kand. finne ut om mangel foreligger, se kjl. § 30 jfr § 38. Det spørsmålet avhenger av hvilke standpunkt kand. har tatt tidligere. Hvis kand. legger til grunn at dette ikke er et forbrukerkjøp og at ansvarsfraskrivelsen ikke faller bort eller endres etter avtl. § 36, foreligger ikke mangel. Da kan ikke prisavslag kreves, og spørsmål 4 er løst. Disse kand. bør ikke glemme subsidiære drøftelser.

Dersom dette er et forbrukerkjøp, eller dersom klausulen må fortolkes som en vanlig "som den er"‑klausul, eller eventuelt endres til en slik etter bruk av avtl. § 36, må kjl. § 19 (1) drøftes:

Kommunen har vel ikke gitt noen feilaktige opplysninger, og må frifinnes etter kjl. § 19 (1) litra a. Det er vel heller ikke grunnlag for å si at kommunen "måtte kjenne til" manglene, og den går dermed klar av litra b også. Dermed blir litra c igjen, og her gir oppgaven lite av holdepunkter til å drøfte hvilken valuta foreningen har fått for pengene. Det er mulig at såvidt mange og alvorlige mangler som foreligger i denne saken, fyller vilkårene i kjl. § 19 (1) litra c, selv om prisen er lav. Kand. får drøfte så godt de kan og komme fram til en konklusjon.

Mangelsdrøftelsene er av svært vekslende kvalitet. De som drøfter uten å trekke Inn kj1. § 19 bør etter min mening trekkes kraftig. Noen kand. tar mangelsdrøftelsen under spm. 2 eller spm. 3, noe som må aksepteres, og da vil kand. kunne henvise dit slik at svaret på spm. 4 kan gjøres svært kort.

Hvis mangel foreligger, har kjøperen krav på prisavslag etter kjl. § 38. Oppgaven spør ikke etter prisavslagets størrelse, og den gir heller ikke opplysninger til å beregne dette.

Spørsmål 5 : Har Velforeningen rett til innsyn i kjøpekontrakten?

Saken ligger innenfor virkeområdet både for forvaltningsloven og offentlighetsloven, se fvl. § 1 og offl. § 1.

Her er det klart at innsynsreglene i forvaltningsloven ikke kommer til anvendelse. Det er likevel et pluss om kand. kort forteller hvorfor: For det første gjelder fvl. § 18 kun for sakens parter, og velforeningen er ikke part i saken etter fvl. § 2 e, fordi saken om kjøp av rye møbler ikke "direkte gjelder" foreningen. Foreningens tilknytning, ved at den har kjøpt de gamle møblene, er høyst indirekte.

For det andre er‑dette ingen enkeltvedtakssak, se fvl. § 3 jfr. § 2 a ‑ b. Avgjørelsen om møbelkjøpet er ikke offentlig myndighetsutøvelse, men en rent privatrettslig disposisjon.

Etter dette må foreningens krav om innsyn støtte seg til offentlighetslovens regler, som verken krever partsstilling eller at det skal være en enkeltvedtakssak. Derimot kreves det at kontrakten er et saksdokument, noe den helt klart er etter offl. §§ 2 ‑ 3. Dermed gjelder hovedregelen om innsynsrett. Spørsmålet blir da om det finnes noen anvendelig unntaksregel.

En kjøpekontrakt som denne kan vanskelig sies å være et internt arbeidsdokument, og dermed kan det ikke unntas etter of fl. § 5.

Hvis kjøpekontrakten inneholder taushetsbelagte opplysninger, kan de delene av den (eventuelt hele) unntas etter offl. § 5 a. Det er vel ikke vanlig at en kjøpekontrakt som denne inneholder forretningshemmeligheter som er . taushetsbelagte etter fvl. § 13 nr 2. Oppgaven sier ikke roe om dette, så vi får kanskje anta at kontrakten ikke inneholder slikt. Offl. § 5 a omfatter lovbestemt taushetsplikt..

Ordførerens instruks om "taushetsplikt" i denne saken hjemler ikke unntak.

Dermed gjenstår offl. § 6 nr. 2 om forsvarlig gjennomføring av bl.a. økonomiforvaltning. Det er antatt at dokumenter i forbindelse med anbudskonkurranser kan unntas etter denne regelen. Her er det imidlertid en ferdig sluttet kontrakt hvor unntak kanskje ikke er "påkrevd " . De (hos meg nokså få) kand. som ser problemstillingen, bør honoreres. Vi får godta begge løsninger her.

Spørsmål 6: Var ordføreren inhabil ved avgjørelsen om Innkjøp av møbler? ,

Inhabilitetsreglene gjelder for ordføreren etter fvl. § 10. Reglene om inhabilitet er ikke begrenset til enkeltvedtakssaker, og gjelder derfor i denne saken.

Jeg finner det klart at ingen av underpunktene i fvl. § 6, første ledd kan medføre inhabilitet. Dette kan raskt konstateres uten noen drøftelse av punktene.

Drøftelsen må altså konsentreres om § 6, annet ledd. Av "særegne forhold" finner vi følgende innfløkte konstellasjon: Vennskapelig forhold mellom ordføreren og møbelhandler Peder Ås, deres døtre spiller på samme lag, sponset av Godstolen, og trent av ordførerens sønn, som er sjåfør i samme møbelfirma. Kand. må vurdere relevans og vekt av de foreliggende omstendigheter opp mot regelen. Alt dette burde vel være nok til at forholdene er egnet til å svekke tilliten til ordførerens upartiskhet etter fvl. § 6, 2. ledd. Men også her må drøftelsen telle mer enn konklusjonen. Nester alle mine

kandidater kommer til at ordføreren ikke er inhabil, og det er utvilsomt riktig hvis det enkelte moment sees for seg, og muligens samlet sett også. Jeg savner imidlertid hos mange en samlet helhetsvurdering, hvor det innses at momenter som hver for seg ikke er tilstrekkelige, samlet vurdert kan være egnet tit å svekke tilliten til ordførerens upartiskhet.

Spørsmål 7: Foreligger de materielle vilkår for å avskjedige Ingvild Løwe?

Her ligger første utfordring i å ordne partenes respektive påstander: Løwes prinsipale påstand er vel at det ikke er grunnlag for noen beføyelser, subsidiært at det kun er grunnlag for advarsel, og atter subsidiært at hun skulle hatt oppsigelsestid, og ikke avskjed. Mot dette står kommunens avskjedigelse av Løwe, men det framgår ikke at kommunen subsidiært hevder at det er saklig grunn for oppsigelse. Dermed er det vel tvilsomt om en domstol, om den skulle underkjenne avskjeden, kan gå inn på å vurdere oppsigelse når dette ikke er påstått av kommunen, Slike prosessuelle spørsmål ligger imidlertid klart utenfor det vi kan forvente noe om (Spørsmålsformuleringen avgrenser vel også mot slike spørsmål).

Oppgaven gir flere ting å ta tak i, og det kan være flere måter å legge opp besvarelsene. Det kan kanskje være naturlig først å vurdere om ordførerens instruks til Løwe om taushet er gyldig. Det vil avhenge av om dokumentet er offentlig eller ikke, jfr. spm. 5. Riktignok må et forvaltningsorgan kunne bestemme at bare utvalgte tjenestemenn skal kunne vise fram dokumenter, og at andre tjenestemenn ikke kan vise fram dokumenter selv om de er offentlige. Men her er det imidlertid ikke snakk om noe reglement, men om en individuell instruks til en bestemt tjenestemann om et bestemt dokument. Gyldigheten av instruksen' vil da stå og falle med om dokumentet er offentlig. Få kand. er inne på denne problemstillingen, men de som får til noe, bør honoreres.

Hvis dokumentet er offentlig, kan det kanskje innvendes at Løwe burde gått tjenestevei for å prøve å få det

'nedgradert' for hun handlet på egenhånd. Men denne innvendingen kan neppe gi grunnlag for arbeidsrettslige beføyelser,

j fr. likevel den ansattes lojalitetsplikt, som mange kand. er inne på, se også det vedlagte notat.

Det er et viktig moment at dokumentet er solgt. Det ville skape helt uholdbare tilstander om tjenestemenn skulle kunne drive salg av offentlige dokumenter i sin egen private regi. Dermed er det kanskje grunnlag for avskjed, selv om dokumentet er offentlig og ordførerens instruks er ugyldig.

Hvis dokumentet imidlertid kan unntas fra offentlighet, er instruksen klart gyldig, for ordføreren må som overordnet kunne instruere Løwe om ikke å praktisere meroffentlighet. I tillegg til det klare instruksbruddet, kommer så at dokumentet er solgt, jfr. like ovenfor. Dermed har vi samlet sett å gjøre med et temmelig grovt forhold, som muligens kan gi grunnlag for avskjed etter arbeidsmiljølovens § 66 (en regel jeg går utfra kand. ikke har vanskelig for å finne. Et par kand. bruker feilaktig reglene for staten i tjenestemannsloven, noe jeg imidlertid ikke har trukket for). På den annen side er avskjed den sterkeste av reaksjonsmåtene, og det dreier seg om en enkeltstående episode i en helt spesiell sak der Løwe var provosert av ordførerens pålegg og kanskje også av behandlingen av saken før det. Dermed er det vel ikke så stor fare for gjentakelse dersom Løwe får et skudd for baugen, f.eks. i form av en advarsel. Jeg helte selv først sterkt i retning av avskjed, men har etterhvert nyansert meg noe. Begge konklusjoner bør passere her.

Selv om vilkårene for avskjed er til stede, er det mulig Løwe kan hevde at kommunen har p1ikt til å bruke advarsel først og iallfall gi henne mulighet til oppsigelse.~ Loven krever imidlertid ikke at advarsel skal gis før avskjed. Men avskjedsregelen er en rettslig standard, slik at enkelte forgåelser ikke kan gi grunnlag for avskjed hvis de ikke gjentar seg tross advarsler, jfr. også ovenfor. Men her er det et spørsmål om ikke Løwes forhold er grovt nok til avskjed allerede første gang.

Dernest kan en spørre om det kanskje kan ha blitt praksis at ansatte sies opp eller får anledning til å si opp selv, også der vilkårene for avskjed er til stede. Til dette kan vel sies det samme som m.h.t. advarsel over, at det beror på hvor graverende forholdet er. F.eks. er det kritisert i media at ansatte etter økonomisk utroskap er gitt anledning til selv å si opp stillingen, uten anmeldelse. Vi får her, som ellers i dette spørsmålet, vurdere kvaliteten av kand.s drøftelser, uten å autorisere spesielle synspunkter.

Noen kand. vil vel drøfte subsidiært om Løwes forhold, hvis det ikke er nok til avskjed, kan være saklig grunn til oppsigelse etter arbeidsmiljøl. § 60. Det må være greitt, men en slik drøftelse kan vel ikke kreves, da kommunen, som før nevnt, ikke har fremmet noe subsidiært krav om dette.

Om bedømmelsen.

Det kan ikke regnes som vanskelig å finne fram til de reglene som er aktuelle, da disse ligger sentralt i pensum. Derfor bør nok en kand. få med seg det alt vesentlige av relevante regler for å bestå. Likevel skulle oppgaven gi god anledning til å vise kunnskaper og forståelse, særlig i spørsmålene 3 og 7, samt mangelsvurderingen i spørsmål d, og dermed burde toppkandidatene kunne greie å hale 1 land toppkarakterer. Men, som vanlig, skal besvarelsen ikke behøve å være glimrende for å greie laudabel karakter. Det må være tilstrekkelig å få grunnlagene ryddig fram og vise alminnelig bra håndverk i drøftelsene. Et visst nivå må imidlertid kreves. Jeg har skrevet få laudable karakterer på mine kandidater, mens det i andre bunker kan være annerledes.

Stavanger 27.5.96

Vedlegg: Notat av 28.5.95

Sensorveiledning til spørsmål 7 på praktikum våren 1996, første avdeling juridisk embetseksamen, Institutt for Rettsvitenskap, Universitetet i Tromsø

Spørsmål 7: Foreligger de materielle vilkår for å avskjedige Ingvild Løwe?

Dette spørsmålet berøres i den anbefalte litteratur Fr. Fr. Gundersen og Yngve Svendsen, Bedrifts‑ og personalrett, 5. utgave, Oslo 1995 i kapittel 3.3.7.5, 3.3.8 og 5.4.

Ingvild var ansatt i kommunen. Det er derfor arbeidsmiljøloven som kommer til anvendelse. Tjenestemannsloven kommer bare til anvendelse på ansettelsesforhold i staten.

Vilkårene for avskjed reguleres av arbeidsmiljøloven § 66. Det følger av bestemmelsen at Ingvild må ha gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen, dersom avskjeden skal anses gyldig.

Ordlyden «grovt» og < vesentlig» taler for at det skal mye til for at det er adgang til å avskjedige en arbeidstaker. Vurderingstemaet er det samme som ved oppsigelse begrunnet i arbeidstakers forhold, jf. § 60 nr. 1. Det kreves imidlertid et grovere forhold dersom det skal være adgang til avskjed. Det følger av rettspraksis at det må foretas en helhetsvurdering hvor en rekke momenter er relevant å ta i betraktning.

I dette tilfellet er spørsmålet om Ingvild har brutt sin lojalitetsplikt overfor Lillevik kommune som arbeidsgiver. Og videre om dette pliktbruddet må anses å være grovt.

Det følger forutsetningsvis for enhver arbeidsavtale at arbeidstaker har lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver. Innholdet av denne plikten kan uttrykkes som en p1ikt til å opptre lojalt overfor arbeidsgiver og hans interesser. Omfanget av lojalitetsplikten beror prinsipielt på en tolking av arbeidsavtalen. Denne må imidlertid utfylles med momenter fra rettspraksis og reelle hensyn.

En del kandidater vil nok under drøftelsen av dette punkt trekke inn i hvilken grad Velforeningen hadde rett til innsyn i kontrakten eller ikke. Dersom Velforeningen hadde krav på å få innsyn i avtalen etter offentlighetsloven, ville ordførerens pålegg om taushet ut fra lex superior‑prinsippet måtte stå tilbake for kommunens p1ikt å offentliggjøre avtalen. Dette er. imidlertid ikke avgjørende for hvorvidt vilkårene for avskjed er oppfylt. Lojalitetsplikten i arbeidsforhold strekker seg lengre enn bare til forhold som er underlagt taushetsplikt. På den annen side vil det at avtalen ikke var offentlig etter offentlighetslovens bestemmelser slik at ordførerens instruks om taushet var gyldig i forvaltningsrettslig forstand, gjøre Ingvilds opptreden mer klanderverdig.

I tilfeller hvor arbeidstakeren offentliggjør forhold som ikke er taushetsbelagt, har det særlig betydning hvordan dette gjøres.

På den ene side må tjenestemenn i den offentlige forvaltning i en viss utstrekning ha adgang til å komme med kritikk om forvaltningens virksomhet. Dette ut fra samfunnets interesse i en best mulig forvaltning. Forbedringer av forvaltningens virksomhet vil ofte best kunne skje ved at tjenestemennene bidrar i debatten om virksomheten. På den annen side er det grenser for hvor fritt tjenestemenn står til å offentliggjøre forhold om virksomheten av eget tiltak. De må opptre lojalt overfor forvaltningen, som arbeidsgiver.

Et grunnvilkår må sies å være at det som offentliggjøres er holdbart, i den forstand at en tjenestemann ikke må offentliggjøre feilaktige opplysninger. Det har ikke Ingvild gjort.

I dette tilfellet foreligger det imidlertid en offentliggjørelse av et forhold som er direkte i strid med arbeidsgivers uttrykkelig uttalte interesse. Ingvild arbeidet som sekretær ved ordførerens kontor. Det må derfor antas at disse hadde et nært samarbeid, og at det var viktig for ordføreren å ha tillit til Ingvild. Hennes opptreden vil imidlertid vanskeliggjøre samarbeidet mellom dem, siden offentliggjørelsen rammer ordføreren direkte. Dette taler for at hun har brutt sin lojalitetsplikt.

Det taler videre for at hun har brutt sin lojalitetsplikt, at kopi av avtalen ble gitt til media. Dersom Ingvild ønsket å forfølge denne saken burde hun først ha gjort det internt i kommunen, i de kanaler som er ment til dette. Når saken blir presentert i media på denne måten uten at saken har vært drøftet internt i kommunens organer, vil dette kunne svekke borgernes tillit til kommunen f. eks i økonomiske saker. Det er svært uheldig.

Det har stor betydning i dette tilfellet at hun solgte kopien av avtalen til Verdensbladet. Hennes motiv med offentliggjøringen var ikke bare å rette søkelyset mot mulige kritikkverdige forhold i kommunen, men også å oppnå egen økonomisk vinning i forbindelse med dette. Dette har et sterkt preg av illojalitet over seg.

Hennes opptreden har videre et preg av å være en hevn mot ordføreren og kommunen, på grunn av deres opptreden overfor Velforeningen hvor Ingvilds mor var leder.

Ut fra dette, særlig at hun tok seg, betalt for kopien, må det etter mitt skjønn anses relativt klart at Ingvild har brutt sin lojalitetsplikt overfor kommunen.

Spørsmålet blir så om bruddet på arbeidsavtalen må anses som et grovt pliktbrudd slik at vilkårene for avskjed er oppfylt.

Som nevnt ovenfor skal det mye til for at vilkårene for avskjed foreligger. Ingvild anførte at hun burde ha fått en advarsel eller i verste fall en oppsigelse, istedenfor en avskjed.

Her bør kandidatene få frem at det i rettspraksis legges vekt på om advarsel er gitt eller ikke. Begrunnelsen for dette er at en oppsigelse eller avskjed ikke skal komme som noen overraskelse på arbeidstakeren. Dersom forgåelsen fra arbeidstakerens side er av bagatellemessig art, blir det ofte sagt at det er et vilkår for at en oppsigelse skal anses saklig at det er gitt en advarsel. Ellers vil en oppsigelse komme som en overaskelse på han.

Disse synspunkter slår ikke til i forhold til Ingvild. Hun fikk et uttrykkelig pålegg om taushet i forbindelse med innholdet i avtalen, og i tillegg fikk hun beskjed om at brudd på dette pålegget kunne få alvorlige følger for henne. En avskjed eller oppsigelse kan ikke sies å komme som noen overaskelse på henne når hun klart har handlet i strid med arbeidsgivers uttrykkelige uttalte interesser. Her kan det sammenlignes med Dommen i Rt. 1992 s. 1023 Flykaptein‑dommen, som er nevnt på forelesningene.

Innsigelsen om at Ingvild burde ha fått en advarsel kan derfor ikke føre frem.

Spørsmålet blir så om Kommunen burde nøyet seg med å si opp Ingvild i stedet for å avskjedige henne.

Her vil de gode kandidater få frem at avskjed rammer arbeidstakeren hardt, i forhold til en oppsigelse. Vedkommende mister sitt arbeid med øyeblikkelig virkning, uten tid til å områ seg når det gjelder å skaffe nytt arbeid. I tillegg vil en avskjed kunne gjøre det vanskeligere for arbeidstakeren å få sec en ny jobb. Jeg nevner her at det i en attest er adgang til å oppgi at arbeidstakeren er blitt avskjediget, jf. § 68 tredje ledd.

I tillegg til dette må det tas i betraktning om kommunen like godt kunne klart sec med en oppsigelse av Ingvild. Her kan det anføres at det vil bli vanskelig med hensyn til samarbeidet og miljøet på ordførerens kontor, dersom hun skulle arbeide ut oppsigelsestiden.

I tillegg til disse to forhold må graden av pliktbruddets grovhet tas i betraktning.

Det er også relevant å legge vekt på hvor lenge Ingvild har vært ansatt i kommunen. Jo lengre hun har vært ansatt, jo mer alvorlig må forgåelsen fra hennes side være, dersom det skal være adgang til avskjed. I dette tilfellet har vi ingen opplysninger om hvor lenge Ingvild hadde vært ansatt i kommunen.

Det må anses forsvarlig å komme til begge konklusjoner. Personlig synes jeg det at kopien av avtalen ble solgt, slik at offentliggjøringen ikke i første rekke skjedde i den hensikt å rette saklig kritikk mot forhold i kommunen, tilsier at vilkårene for avskjed er oppfylt.

Fremstillingen overfor er skrevet uten at noen besvarelser er gjennomlest.

Tromsø 28. mai 1996