Sensorveiledning til halvdags teorioppgave innen faget EU-EØS‑rett, 1. avdeling/jus grunnfag, Universitetet i Tromsø, våren 1999. Oppgavens ordlyd:

GJØR REDE FOR HOVEDTREKKENE I LOVGIVNINGSPROSESSEN I EF-RETTEN OG ETTER EØS‑AVTALEN.

1. Oppgavetittelen samsvarer med en kapitteloverskrift i pensum (kapittel 7 ‑ "Lovgivningen i Er‑retten og etter EØS‑avtalen"). Dette kapittelet gir dermed et naturlig utgangspunkt for å besvare oppgaven. Resultatet vil likevel ikke kunne bli helt godt uten at kandidaten også har fått med seg store deler av det øvrige pensumet. Dels gir dette en bakgrunn som nok er nødvendig for å forstå kapittelet om lovgivningen tilstrekkelig godt til å kunne "gjøre rede for hovedtrekkene" på en rimelig måte. Dels inneholder det mer presise opplysninger som det er naturlig å presentere som ledd i besvarelsen.

Under arbeidet med sensorveiledningen har jeg forutsatt at en del av sensorene ikke arbeider med EF EØS‑rett til daglig. jeg har derfor, i noe større grad enn det som er vanlig, tatt mål av meg til å framstille både temaet for og omkring oppgaven i sensorveiledningen. Her har jeg først og fremst bygget på pensumlitteraturen, Sejerstedt m. fl. "EØS‑rett" 1995, kapittel I ‑ 8. Oppgaven har som nevnt særlig tilknytning til det som er omtalt i kapittel 7, men det er også nødvendig med kunnskaper fra andre deler av pensum. I det som er oppgitt som tilleggslitteratur, er lovgivningsprosessen direkte behandler i Gulmann og Hagel‑Sørensen, EU‑ret , i kapittel 13 (men akkurat dette kapittelet er det ikke henvist til i pensumlista). Dessuten er det en klar fordel å ha lest gjennom de sentrale traktatene; Romatraktaten og EØS‑avtalen (hoveddelen).1 tillegg til at sistnevnte er tatt inn i lovsamlinga, finnes begge i heftet "EU‑ og EØS‑relevante tekster", som er tillatt hjelpemiddel til eksamen. Romatraktaten er inntatt i konsolidert versjon, under tittelen "Traktat om opprettelse av Det Europeiske Fellesskap". (Den het opprinnelig EEC aaktaten; EØF på norsk. E/Ø for "økonomisk" er senere strøket for å markere at målsettingen for samarbeidet nå er bredere.) Begge traktatene inneholder selvsagt artikler av direkte betydning for oppgaven. I og med at oppgaven bare spør etter hovedtrekk, og siden det er snakk om en halvdagsoppgave, vil det ikke ligge til retie for noen detaljert behandling av disse. Likevel går jeg ut fra at gode besvarelser både vil henvise konkret til enkelte traktatbestemmelser og bruke dem som illustrasjon til det som framstilles.

2. En naturlig innledning vil være å si noe om hva "EF‑retten" og "EØS‑avtalen" er. Dette er det vanskelig å framstille uten et visst innslag av historikk, og dermed vil innledningen lett kunne to overhånd. Det vil selvsagt være uheldig, særlig hvis det går på bekostning av selve emnet for oppgaven. Men noen presise, faktiske opplysninger

for å plassere oppgaven i en sammenheng, bør en god besvarelse inneholde.

Blant annet vil det ‑ om ikke annet så for terminologiens skyld ‑ være et poeng å få fram at EF bare er en del av EU‑samarbeidet, nemlig den "pilaren" som består av de ire opprinnelige fellesskapene (Stål‑ og kullunionen, Euratom og Det europeiske fellesskap, sistnevnte opprettet ved Romatraktaten av 1957). EU ‑ etablert ved Maastricht‑traktaten, ikraft fra 1.1.1993 ‑ består av ytterligere to "pilarer"; samarbeidet om utenriks‑ og sikkerhetspolitikk og samarbeidet om justis‑ og utenrikspolitikk. Det er bare regelverket som er dannet innenfor de tre opprinnelige fellesskapene, og i første rekke på grunnlag av Romatraktaten, som det er naturlig å snakke om som et rettssystem. En korrekt betegnelse på dette ovemasjonale rettssystemet vil derfor, også etter Maastricht, være EF‑retten (ikke EU). Det er også bare innenfor de tre opprinnelige fellesskapene domstolen i Luxembourg ("EFdomstolen") har kompetanse.

EØS‑avtalen (undertegnet i 1992, ikraft fra 1.1.1994) betød en utvidelse av det geografiske virkeområdet for store deler av EF‑retten. Siktemålet med EØS‑avtalen var å skape grunnlag for at EFTA‑landene kunne bli en del av EF's såkalte "indre marked". Bokstavene står for Europeisk Økonomisk Samarbeidsområde, på engelsk European Economic Area; EEA. EFTA‑landene hadde fram til da i mange år hatt frihandelsavtaler med EF. Etter hvert som EF‑landene, blant annet gjennom en hel mengde rettsakter, seg imellom også maktet å fjerne de såkalte "skjulte handelshindringer" og dermed virkeliggjøre idealet om fri bevegelighet av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital ("de fire friheter"), fryktet EFTA‑landene at de ‑ tross avtaler om frihandel ‑ i praksis ville bli utestengt fra sitt viktigste marked. Det grepet som ble gjennomført ved EØS‑avtalen, var at EFTA‑landene, for å bli en intergrert del det indre markedet, overtok EF's regelverk for de fire frihetene, samt konkurransereglene. Det er dette som er kjernen i EØS‑avtalen.

Et viktig poeng her, som også har nær forbindelse med selve oppgaven, er at EØSavtalen ikke bare forpliktet EFTA‑landene til gjøre EF‑retten, slik den var på avtaletidspunktet, til en del av sin interne rett (EØS‑avtalen Art. 7). Avtalen inneholder også et dynamisk element. Dette går fram av den såkalte "fortalen", nærmere bestemt fjerde ledd. Etter hvert som EF‑retten utvikles med nye rettsakter innenfor de områder som omfattes av EØS‑avtalen, skal avtalen endres til også å gjelde disse nye rettsaktene. Det er særlig det dynamiske elementet som gjør spørsmålet om lovgivningsprosessen i EF‑retten og etter EØS‑avtalen til et interessant tema. Kandidater som får dette fram på en poengtert måte, bør belønnes for det.

3. Oppgaven spør om "hovedtrekkene i lovgivningsprosessen i EF‑retten og etter EØS avtalen". Det er naturlig å framstille de to delene hver for seg. Det er mest å si om den første.

3.1 Lovgivningsprosessen i EF‑retten

I virkeligheten er dette et omfattende emne, med mange detaljer. At oppgaven ber om en redegjørelse for "hovedtrekkene", innebærer selvsagt at det ikke er spørsmål etter detaljer. På den annen side forutsetter en vellykket framstilling av hovedtrekk, at kandidaten evner å se en viss generell struktur blant detaljene. Selv om pensumlitteraturen etter min mening er meget god nettopp når det gjelder å få fram de sentrale trekkene ved lovgivningsprosessen, tror jeg at dette kan bli vanskelig for mange.

Og om kandidaten ser hovedtrekkene, er det ikke opplagt hvordan dette bør framstilles oppgaveteknisk. Et alternativ er å forutsette kjent det meste av det grunnleggende stoffet (om f. eks. organene, deres sammensetning og virkemåte) og gå rett på beskrivelser av lovgivningsprosessene. I og med at det er tale om en halvdagsoppgave, er dette antagelig den mest adekvate tilnærmingsmåten. Et annet alternativ er å redegjøre for blant annet organene som en del av framstillingen. Fordelen med et slikt opplegg er at det blir lettere å tå fram hva det i praksis innebærer at lovgivningsprosedyrene er som de er, og hvorfor de er slik. Men samtidig er det en fare for at man fortaper seg i en generell EUbeskrivelse og mister lovgivningsprosessen av syne. Jeg har i sensorveiledningen valgt den brede tilnærmingen også noe av hensyn til sensorer som ikke har dette helt under huden. Ved sensureringen er det imidlertid viktig å være seg bevisst at sensorveiledningen ikke er skrevet på en halv dag, og at den ‑også av den grunn ‑ ikke i seg selv kan brukes som mal på hvordan en besvarelse bør være.

I praksis kan man si at grunnlaget for lovgivningen i EF er Romatraktaten. Den kan sammenlignes med en slags grunnlov, som ‑ i tillegg til en god del materielle bestemmelser ‑ også inneholder regler om ytterligere lovgivning ("sekundærlovgivning").

Romatraktaten artikkel 189 (i pensumlitteraturen er dette forkortet "EF art. 189") inneholder en oversikt over hvilke typer "rettsakter" EF‑retten består av. I vår forbindelse er det særlig forordninger og direktiver som er av interesse. Hva dette er, og forskjellen mellom dem, er direkte sagt i art 189, jf også EØS‑rett, side 25 ‑ 28. Det er ikke noen automatisk sammenheng mellom type rettsakt og type vedtaksprosess. Likevel hører det med til oppgaven å nevne forskjellen mellom de ulike rettsaktene.

Videre hører det klart med til oppgaven å nevne hvilke organer som har oppgaver i forbindelse med lovgivningen i Fellesskapet; Rådet~ Kommisjonen og EuropaparIamentet. Deres sammensetning og oppgaver er utførlig framstilt i EØS‑rett kapittel 5. Det vil sprenge alle rammer å gjøre detaljert rede for dette, både her og i besvarelsene, og som nevnt ovenfor tror jeg ikke oppgaven forutsetter at dette skal behandles, i hvert fall ikke som en separat del. Følgende nevnes her, mest som bakgrunnsstoff:

EU Ministerråd ("Rådet") er det viktigste lovgivende organet. Men det har ikke ekskiusiv kompetanse. Lovgivningen skjer i samarbeid mellom Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet. Rådet består av en statsråd ("minister") fra hvert medlemsland; EF art 146. Formelt er det ett råd, i praksis like mangc som det er fagområder. Rådet har diverse komiteer som "hjelpeapparat". Vedtak treffes ved enstemmighet eller flertall, simpelt eller kvalifisert~ avhengig av hva slags vedtak det er tale om. Etter Enhetsakten 1987 er det vanligste, når det gjelder lovsaker, kvalifisert flertall.

Kommisjonen har eksklusiv initiativrett når Rådet skal vedta ny lovgivning, og er dessuten ‑ på en rekke områder ‑ delegert kompetanse til å vedta lover (det vil si forordninger og direktiver). På enkelte områder følger kompetansen direkte av Romatraktaten, jf art 48(3) og 90(3). Kommisjonen er et kollegialt organ som har 20 medlemmer kommissærer jf EF art 157. Kommisjonsmedlemmene er tjenestemenn; de kommer riktignok fra medlemsstatene, men skal ikke stå i noe underordningsforhold til sine respektive regjeringer, jf art 157. Kommisjonen bar et stort forvaltningsapparat, blant annet de såkalte Generaldirektorater. I forbindelse med lovarbeid bistås kommisjonen av ulike ekspertkomiteer.

Europaparlamentct har ikke selv noen direkte lovgivende myndighet, men deltar likevel i lovgivningsprosessen. Innflytelsen varierer. i noen prosesser har parlamentet bare rådgivende myndighet etter andre utsettende eller absolutt veto. Etter EF art 13813(2) kan parlamentet anmode Kommisjonen om å leggc fram forslag til ny fellesskapslovgivning.

Et sentralt poeng når man skal gjøre rede for lovgivningsprosessen i EF‑retten, er å få fram at de lovgivende organer i prinsippet har begrenset kompetanse. De kan bare vedta rettsakter som uttrykkelig har hjemmel i traktatene‑ Det er flere forskjellige hjemmelsbestemmelser, og disse stiller igjen ulike krav til vedtaksprosessen. Systemet med Mike hjemmelsbestenunelser gjør det også mulig å anvise bruk av ulike virkemidler, for eksempel hvilken lovform (forordning elIer direktiv) som skal anvendes. Se om dette EØS‑rett, side 28, som også gir noen eksempler.

Hjemmelsbestemmelsene finnes spredt rundt omkring i Romatraktaten. Mange gjelder spesielle forhold og finnes i tilknytning til reglene for vedkommende, saksområde. Gode besvarelser vil antagelig illustrere dette med eksempler Enkelte hjemmelsbestemmelser er mer generelle. Dette innebærer at selv om man sier at Fellesskapets lovgivningskompetanse er positivt avgrenset, så er ikke dermed grensa klar. Eksempler her kan være EF art. IOOA og 235. Det ligger klart utenfor oppgaven å gå nærmere inn på hva fellesskapet kan gi lover om. Derimot er det et sentralt poeng å få. fram at det kan være korrespondanse mellom dette og krav til vedtaksprosessen: Vide hjemler, eller hjemler til lovgivning på områder hvor medlemsstatene har behov for å beholde kontroll, kan for eksempel balanseres av strenge krav til vedtaksprosessen, herunder til krav til enstemmighet i Rådet. Dette er instruktivt behandlet i EØS‑rett side 55, i tilknytning til omtalen av Rådets generelle kompetanse etter art 235.

Som det vil ha gått fram, er det flere ulike lovgivningsprosedyrer. En nærmere framstilling, selv om det bare er av hovedtrekkene, forutsetter en eller annen form for systematisering. l pensumboka skilles det mellom lovgivningsprosesser for Rådet (hovedprosedyrene her kan betegnes konsultasjonsprosedyren, samarbeidsprosedyren og medbestemmelsesprosedyren) og lovgivningsprosesser for Kommisjonen, som i andre framstillinger (Gulman og Hagel‑Sørensen side 125) kalles "komiteprosedyren". Hva slags system kandidatene velger for sin framstilling, er selvsagt uten betydning, bare det gir en rimelig oversikt.

Lovgivningsprosesser for Rådet

De innledende faser er felles for de ulike prosedyrene. Av de enkelte hjemmelsbestemmelsene går det fram at det er Kommisjonen, ikke noe annet organ, som kan sette fram forslag i lovsaker. Kommisjonen skal representere fellesskapet og traktatgrunnlaget og skal være hevet over nasjonale interesser, jf det som er sagt om kommisjonsmedlemmenes uavhengighet ovenfor. Gjennom bestemmelsene som legger intitiativretten til Kommisjonen, er det meningen å sikre at lovforslag i størst mulig grad har Fellesskapets interesse som målsetting. Dette poenget bør kandidatene is fram.

Et annet poeng som bør fram, er at bestemmelsene om formell "eneinitiativrett" for Kommisjonen, ikke er til hinder for at andre, det være seg Rådet, Europaparlamentet eller andre, anmoder om at Kommisjonen setter i gang arbeid med å forberede forslag til lovgivning på ulike områder. For Rådets og Europaparlamentets del er dette direkte regulert i henholdsvis EF art 152 og art 138B, men også utenforstående, for eksempel interesseorganisasjoner, kan henvende seg til Kommisjonen med ønske om at en lovgivningsprosedyre blir salt i gang. I praksis skjer dette i betydelig grad.

Forslag fremsettes fra Kommisjonen som kollegium i form av et utkast til "lovtekst", etter forutgående behandling av vedkommende Generaldirektorat (kan sammenlignes med norsk departement). Selve utarbeidelsen av utkast foretas enten av ansatte tjenestemenn, eller av komiteer, som kan være mer eller mindre permanente, og sammensatt på ulike måter (uavhengige eksperter, nasjonale tjenestemenn, representanter for interesseorganisasjoner).1 prinsippet treffer Kommisjonen vedtak om å fremsette et forslag. De fleste forslag er ukontroversielle, og gir ikke grunnlag for noen avstemning. Hvis det skal stemmes, er simpelt flertall tilstrekkelig.

Når Kommisjonen har vedtatt å fremme et forslag, sendes det til Rådet og til Europaparlamentet. Rådet kan forelegge forslaget for medlemslandene til høring. Den videre gangen i arbeidet avhenger av hvilken prosedyre som, i henhold til hjemmelsgrunnlaget, skal følges.

Den ordinære beslutningsprosessen er den såkalte konsultasjonsprosedyren. Betegnelsen henspeiler på at Rådet her bare behøver å konsultere Europaparlamentet ved å innhente en høringsuttalelse fra dette, parallelt med høringsrunden i forhold til medlemslandene. Rådet behøver ikke to hensyn til disse synspunktene, og Parlamentet har dermed ‑ hvor hjemmelsgrunnlaget foreskriver at det er denne prosedyren som skal følges ‑ begrenset innflytelse på innholdet av det som blir vedtatt.

Ofte vil likevel det videre arbeidet i Rådets regi avvente høringsuttalelsene. Som nevnt har Rådet et hjelpeapparat som består av ulike komiteer, og det er også vanlig å opprette egne arbeidsgrupper til å gå gjennom Kommisjonens forslag til lovgivning. Disse består da av en representant fra hvert medlemsland, pluss en fra Kommisjonen. Siktemålet er dels å foreta en teknisk gjennorngang av Kommisjonens forslag, dels å søke å oppnå enighet om det mellom medlemslandene. Under denne prosessen, helt fram til selve rettsakten er vedtatt, står Kommisjonen fritt til å endre sitt forslag, jf EF art 189A(2).

Hvis det ikke lar seg gjøre å oppnå enighet i arbeidsgruppen, er neste trinn det såkalte "Coreper" (Comite des représentants permanents, som består av medlemslandenes faste sendemenn til EU Her er det større mulighet til hestehandling, ved at Coreper kan se flere omstridte forslag under ett.

Forslag som det på denne måten blir oppnådd enighet om, vedtas av Rådet uten debatt. Andre forslag kan vedtas, hvis de får tilstrekkelig tilslutning i Rådet. Hvor stor tilslutning som kreves, avhenger dels av hva som er bestemt om dette i hjemmelsgrunnlaget, dels av om Rådet ønsker å endre det forslaget til vedtak som er satt fram av Kommisjonen. Denne siste regelen, som går fram av EF art. 189A(1), er utslag av samme tanke som nevnt ovenfor, om at Kommisjonen er det organ som forutsetningsvis best vil ivareta Fellesskapets interesser. Kravet om enstemmighet for å fravike Kommisjonens forslag, bidrar denne til at Kommisjonens oppfatning om hva som er best for Fellesskapet blir tillagt størst mulig vekt. Selv om dette kan fortone seg som en detalj, bør etter min mening kandidater som ser dette poenget, få belønning for det. Et ekstra pluss vil det være om man også ser sammenhengen mellom denne bestemmelsen og bestemmelsen i art 189A(2) om Kommisjonens endringsadgang, jf ovenfor.

Samarbeidsprosedyren innebærer større innflytelse for Europaparlamentet. Denne prosedyren er detaljregulert i EF art 189C. Som det går fram av EF art 189C(1) får denne prosedyren anvendelse dersom hjemmelsbestemmelsen henviser til art 189C. Rettsteknisk er dette kanskje ikke så elegant gjort, men det er i alle fall ikke til å misforstå

Siden detaljene i prosedyren går direkte Ø av bestemmelsen, er det liten grunn til å premiere kandidater som gjenforteller denne med sine egne ord. Det sentrale må være å få fram at Rådet må foreta en form for "dobbelthøring" av Parlamentet, at prosedyren også trekker inn Kommisjonen, og at Rådet bare kan overkjøre Parlamentet gjennom et enstemmig vedtak, eventuelt med kvalifisert flertall, dersom Rådet og Kommisjonen er enig.

De enkelte leddene i medbestemmelsesprosedyren går fram av EF art 189B. Der det følger av hjemmelsgrunnlaget at denne skal følges, er det lagt opp til at eventuell vedvarende uenighet mellom Rådet og Parlamentet skal kunne løses gjennom flere runder med forliksforsøk. Dersom det ikke er mulig å komme fram til noe kompromiss, har Parlamentet i siste instans vetorett.

Både når det gjelder samarbeidsprosedyren og medbestemmelsesprosedyren kan det, fordi framstillingen i boka er så konsentrert om mulig uenighet mellom Rådet og Parlamentet, være en nærliggende misforståelse at disse prosedyrene bare skal brukes i til felle slik uenighet. Slik er det altså ikke. Det er hjemmelsbestemmelsene som foreskriver hvilken prosedyre som skal brukes, og det er i og for seg godt mulig at lovgivningsproscssen går helt smertefritt, selv i de tilfellene hvor hjemmelsbestemmelsene gir mye makt til Parlamentet.

Lovgivningsprosesser for Kommisjonen.

I enkelte tilfelle følger Kommisjonens lovgivningskompetanse direkte av Romatraktaten. Da gjelder ikke noen spesiell prosedyre; disse rettsaktene blir vedtatt i tråd med Kommisjonens ordinære forretningsorden.

Når man snakker om lovgivningsprosesser for Kommisjonen er det imidlertid i hovedsak den lovgivningen som skjer i henhold til kompetanse delegert fra Rådet man har i tankene. Det opprinnelige grunnlaget for slik delegasjon var EF art 155, som på dette punkt ikke sier annet enn at Kommisjonen skal utøve den myndighet den får av Rådet til å gjennomføre de regler Rådet gir.

Rådet la seg tidlig på den praksis at Kommisjonen bare fikk delegert myndighet til å vedta direktiver og forordninger og kommisjonsdirektiver og kommisjonsforordninger) på visse vilkår. Disse besto, i ulike varianter, av kontrollprosedyrer, utøvd av ulike komiteer underlagt Rådet I forbindelse med Enhetsakten av 1987 ble det ryddet opp i dette. EF art 1,45 inneholder nå en bestemmelse om at kontrollvilkårene skal være i samsvar med på forhånd fastlagte regler og prinsipper. På dette grunnlag er det fastsatt flere ulike prosedyrer, som alle har til felles at Kommisjonens lovgivning i henhold til delegert kompetanse kontrolleres av komitéer, hvor medlemsstatene er representert omtrent på samme måte som i Rådet. Uenighet mellom Kommisjonen og den relevante "kontroll‑komiteen vil normalt føre til at Rådet på en eller annen måte blir trukket inn i avgjørelsen, enten ved at Rådet overtar hele saken eller ved at det må godkjenne, eventuelt nekte å godkjenne, Kommisjonens vedtak.

3.2 Lovgivningsprosessen eller EØS‑avlalen.

EØS‑avtalen legger ikke opp til noen egentlig lovgivningsprosess. All ny lovgivning skjer i Fellesskapet, dvs av EU's organer, som beskrevet foran. Beslutningsprosessen etter EØS‑avtalen går grovt sagt ut på å avgjøre om nye EF‑rettsakter skal tas inn i EØS‑avtalen eller ikke. At en ny EF‑rettsakt tas inn i avtalen, innebærer for øvrig heller ikke at den blir gjeldende rett i vedkommende EFTA‑land. Hvorvidt den nye rettsakten blir gjeldende rett, avhenger av vedkommende lands statsrettslige holdning til folkerettslige bestemmelser (monisme/dualisme) og ‑ i tilfelle dualisme ‑av at de nødvendige skritt for gjennomføring i intern rett blir foretatt.

Som nevnt innledningsvis, er det et hovedpoeng med EØS‑avtalen at den skal utvikle seg "dynamisk", og slik at den ‑innenfor sift område ‑ sørger for at det gjelder de samme rettslige vilkår i EØS som innenfor EF. Dette forutsetter at avtalen endres etter hvert som EF‑retten utvikler seg, og at EFTA‑landene deretter foretar de nødvendige forfatningsrettslige skritt. En nærmere beskrivelse av det siste, faller imidlertid klart utenfor oppgaven. Det som skal behandles, er hvordan avtalen kan endres.

Det er etter avtalen to framgangsmåter for å vedta endringer. Hvis det er tale om å gjøre endringer i selve hoveddelen av avtalen, eller i visse av protokollene, må dette skje som vanlig ved inngåelse av folkerettslige avtaler. EØS‑avtalen art 118 inneholder en bestemmelse om en "forberedende prosess", men bortsett fra den er dette tradisjonell folkerett. Dette har, så vidt jeg forstår, ennå ikke vært gjort.

Det som derimot blir gjort, er endringer i vedleggene. De opprinnelige vedleggene til EØS‑avtalen inneholdt lange lister over gjeldende EF‑rettsakter som skulle være en del av avtalen. Det er 22 vedlegg, som dekker hvert sitt rettsområde. Nye EFrettsakter som kommer til på disse områdene må, for at forutsetningen om at samarbeidet i EØS skal være "dynamisk og ensartet" skal bli oppfylt, tas inn i vedleggene etter hvert. Fra EØS‑avtalen var ferdig forhandlet til den trådte i kraft var det for eksempel kommet til ca 400 nye EF‑rettsakter, som måtte tas inn i vedleggene. Dette ble dengang (våren 1994) gjort som en pakke, EØS II. Prosedyren for slike endringer går fram av EØS art 102.

Det sentrale organet i denne sammenheng, er EØS‑komitéen. Den er sammensatt av "representanter for avtalepartene", jf art 93(1). I tillegg til de aktuelle landene (18 stk, hvorav 1 S nå i EU) er EF og Det europeiske kull‑ og stålfellesskapet formelle avtaleparter. Komiteens viktigste funksjon er, etter EØS‑avtalen art 102, å avgjøre om nye rettsakter fra EF skal gjøres til en del av avtalen. Etter avtalen art 93(2) må vedtak i komitéen treffes "ved enighet mellom Fellesskapet på den ene side og EFTA‑statene, som opptrer samstemt, på den annen side".

Dette innebærer at det kan oppstå problemer på to kanter, enten ved at Fellesskapet motsetter seg at en ny EF‑rettsakt gjøres til en del av avtalen (fordi man ikke ønsker å gi EFTA‑landene de fordeler rettsakten vil gi) eller ‑ kanskje mer praktisk ‑ ved at et EFTA‑land legger ned veto mot at en ny EF‑rettsakt, som Fellesskapet mener skal høre med, tas inn. Slik nekting kan bero på politisk motvilje. Som relativt ferskt eksempel kan nevnes spørsmålet om en ny EF‑rettsakt som innebar mulighet for "patent på liv", skulle tas inn i det relevante vedlegget.

EØS‑avtalen inneholder, i art 102(3), en "godviljeerklarring" om at partene skal bestrebe seg for å komme til enighet om slike spørsmål. Hvis de ikke gjør det, inneholder art 102(4) ‑ (6) en viss regulering av hvordan situasjonen skal håndteres. Ut fra ordlyden i oppgavetekstern har jeg vanskelig for å se at det hører under oppgavcn å behandle dette nærmere, men fra fakultetet har jeg fått opplyst at dette har vært forutsatt fra oppgaveforfatterens side. Siden han har hatt undervisningen i faget er det vel grunn til å regne med at i hvert fall studenter som har fulgt undervisningen, vil komme til å behandle også denne siden av saken. Jeg går ikke nærmere inn på dette her, men viser til avtaleteksten og til behandlingen i EØS‑rett, på side 128. Slik oppgaveteksten er formulert, har jeg vondt for å se at kandidater som unnlater å behandle denne siden av saken automatisk må få trekk for det. En annen sak er at det vel må telle positivt for kandidater som behandler også dette problemet, i hvert fall i den forstand at dette kan trekke opp dersom resten er tynt.

Avslutningsvis kan det, under punktet om lovgivningsprosessen etter EØS‑avtalen, være grunn til å nevne følgende: EØS‑avtalen gjør ingen endring i de regler som gjaldt for lovgivningsprosessen i EF‑retten tidligere. EFTA‑landene gis med andre ord ikke noe formelt inngrep i selve vedtaksprosessen. I og med at EFTA‑landene likevel forutsettes å skulle overta nye EF‑rettsakter etter hvert som de gis, var dette et problem under forhandlingene. Løsningen ble enkelte nokså løse bestemmelser som dels pålegger Kommisjonen uformelt å innhente synspunkter fra sakkyndige i EFTAstater på et tidlig stadium, dels å sende gjenpart av sine formelle forslag til Rådet også til EFTA‑landene. I følge EØS art 100 skal Kommisjonen også sikre EFTA‑statene en bredest mulig deltagelse i enkelte av de komiteer som assisterer Kommisjonen i dens gjøremål.

4. Det er vanskelig å antyde noe om bedømmelsen av denne oppgaven, uten å ha lest endel besvarelser. Oppgaven gir absolutt mulighet til å overbevise for den som virkelighar tatt seg bryet med å sette seg inn i EF/EU's oppbygging og virkemåte samt det reelle innholdet i EØS‑avtalen. Men jeg ser for meg at det vil bli servert mye upresist,

halvfordøyd oppgulp, basert på omtrentlig hukommelse. Det er etter min mening verdiløst.

For å bestå, bør det vel i hvert fall kreves at kandidaten viser et visst minimum av noenlunde presis kjennskap til deler av lovgivningsprosessen i EF, herunder den normale rollefordelingen mellom Kommisjonen, Rådet og Europaparlamentet, samt et minimum av presis kjennskap til EØS‑avtalen og dens mekanisme for å to opp i seg nye rettsakter fra EF‑retten. For laud må vel antagelig i tillegg kreves at kandidaten viser forståelse for enkelte sammenhenger.

Som nevnt foran er det viktig å huske at det bare er snakk om en halvdags‑oppgave, hvor det dessuten bare er spørsmål etter hovedtrekk, ikke detaljer. Sensorveiledningen er ment som "førstehjelp" for sensorer med liten egen EF/EØS‑rettslig erfaring, og den er derfor lagt vesentlig bredere opp enn man kan vente at kandidatene vil ha mulighet for innen den tiden som er til rådighet.

Med tanke på fastsetting av samlet karakter for teori‑dagen, kan jeg i utgangspunktet ikke se noen grunn til å la denne delen telle mer eller mindre enn den andre halvdagsoppgaven, som gjelder det mer klassiske emnet "Stillingsfullmakt". Her kan imidlertid erfaring med retting av oppgavene tilsi at man bø justere seg i en eIler annen retning. Dette får vi eventuelt komme tilbake til på sensormøtet i Tromsø.

Jeg er vil gjerne ha kommentarer til sensorveiledningen. Særlig vil jeg være takknemlig for å få påpekt eventuelle feil og misforståelser så tidlig at jeg, eventuelt, kan sende ut et revidert eksemplar før sensur‑arbeidet er kommet så langt at dette blir uinteressant.

"STILLINGSFULLMAKT"

Anbefalt litteratur: Jo Hov, Avtaleslutning og ugyldighet, kap 1‑12, 16, særlig kap 16 er relevant (ny ordning). T Bråthen, Foretaksrett, kap IV særlig s 141 ‑146. (gammel ordning)

Innledningsvis bør det klargjøres hva en "fallmakt" er og hva det innebærer. Kandidaten må få frem at fullmektigen innenfor visse rammer har rett ‑ en kompetanse til å disponere i annens navn og slik stifte rett og p1ikt på den annens vegne. Dvs at fullmektigen kan disponere (eventuelt være adressat for disposisjon) med samme virkning som om disposisjonen var foretatt av, eller overfor, den representerte selv. Fullmektigen blir stående utenfor avtalen.

Kandidatene bør videre nevne de ulike typer fullmaktstyper. Det er positivt om det kort sies at årsak til at en skiller mellom de Mike typer fullmaktstyper, at medkontrahentens grunnlag for å vurdere hva fullmektigen har kompetanse til, er ulik ved fullmaktstypene.

Sentralt i oppgaven må være selve begrepet "stillingsfullmakt men kandidatene må og behandle spørsmålet om overskridelse ‑ tilbakekall av fullmakt my og kandidatene kan i innledningen med fordel si noe om forholdet mellom fullmektigens materielle rett og legitimasjon til å binde oppdragsgiver.

"Stillingsfullmakt" ‑ avt § 10 2. ledd Kandidatene må si noe om begrepet stillingsfullmakt, Etter avtl. § 10, 2. ledd er en stillingsfullmakt et fullmaktsforhold som oppstår ved at fullmektigen her en ‑ stilling ‑ etter avtale med fullmaktsgiveren som ‑ e er lov eller sedvane medfører rett til å binde fullmaktsgiver.

Hvis det hverken ut fra lov eller sedvane kan utledes hvilken kompetanse stillingshaveren har innehar fullmektigen ikke stillingsfullmakt. Stillingsfullmakt kan en ha ved ordinære ansettelser, offentlig eller privat og ved oppdrag.

De beste kandidatene vil muligens si noe om at kravet til avtale ikke tolkes slik, i følge J Hov s 330 "at det er et krav om "avtale" i streng juridisk‑teknisk forstand", samt om stillingsfullmakt ved offentlige ansetteler. Sedvane tolkes vidt: skikk og bruk ‑ Fast praksis vanlig oppfatning i bransjen ol. Kandidatene bør kunne komme med eksempler på hvor loven sier noe om stillingsinnehaverens kompetanse (signatur og selskapsfullmakt er behandlet kort på s 338 ‑ J Hov, Bråthen s 143).

Kandidaten bør komme inn på overskridelse av rett og legitimasjon for stillingsfullmektig. J Hov disponerer dette slik ‑ fullmektigen handler innenfor sin rett ‑ fullmektigen handler utenfor sin rett men innenfor sin legitimasjon ‑fullmektigen handler utenfor rett og legitimasjon ‑ godkjennelsesadgangen ‑ rettstap ved passivitet.

Utgangspunktet er da, som kandidaten bør få frem i løpet av oppgaven, at sålenge fullmelktigen handler innenfor det han er materielt berettiget til, så etableres rett og p1ikt mellom fullmaktsgiver og medkontrahent. Fullmektigens rett beror på hvilke instrukser som arbeidsgiver/ ppdragsgiver har gitt.

Handler fullmektigen utenfor sin rett men innenfor sin legitimasjon vinner medkontrahenten rett dersom han er i god tro, avtl.§ 11. Kandidatene kan med fordel si noe om begrunnelsen for dette, nemlig at fullmektigen fremtrer som berettiget og det er fullmaktsgiveren som er årsak til dette. Kandidatene bør si noe om stillingsfullmaktens rammer. Det avgjørende for legitimasjonsgrensen i § 10, 2. ledd er angitt til hva som etter "lov ‑ sedvane" tilligger stillingsinnehaveren. I relasjon til alternativet sedvane er det sentralt hva den alminnelige oppfatning av stillingen er. Andre Momenter : bransje, stillingsbetegnelse, fullmektigens funksjon i virksomheten, avtalens karakter.

Det er positivt om kandidaten ser at god tro ikke alltid fører til at fullmaktsgiver er bundet. Det er antatt også ved stillingsfullmakt, at en tildeling av fullmakt er ugyldig av grunn som kan gjøres gjeldende (sterke ugyldighetsgrunner sinnsykdom ‑ falsk) vil medkontrahenten ikke vinne rett.

Handler fullmektigen utenfor sin legitimasjon kommer ikke noen bindende avtale i stand uansett god tro.

Det er positivt om kandidatene nevner godkjennelsesadgangen samt at en kan bli bundet ved passivitet.

Tilbakekall av stillingsfullmakten skjer ved at fullmektigen fjernes, avtl § 15,(se og § 14). Kandidatene bør drøfte hva dette kan innebære: ‑ fysisk fjerning av arbeidstager ‑ gyldig oppsigelse ‑ tilbakekall av oppdrag ‑varsling av medkontrahenter ‑ tilbakelevering av dokumenter som gir legitimasjon

Bestemmelsene i § § 19, 20, 21, 23 og 25 er det e.m.m ikke nødvendig å gå inn på.

Vurdering:

Pensumdekningen er bedre for ny enn for gammel studieordning. Oppgavens tema er relativt kortfattet behandlet i Bråten, Foretaksrett, noe som sensorene bør være oppmerksom på ved karakterfastsettelsen.

Oppgaven er muligens ikke helt enkel å avgrense i og med at deler av det som det spørres etter er mer generell fullmaktslære:. For å bestå må kandidatene vise at de forstår hva en fullmakt ‑ stillingsfullmakt er, samt k‑unne redegjøre for begrepene rett og legitimasjon, i oppgavens sammenheng. Besvarelsene kan være greit laudable uten at kandidatene går i dybden i drøftelsene. Dette må sees i sammenheng med at det er en 1/2 dags oppgave. Jeg legger til grunn at de to oppgavene skal telle like mye.