UNIVERSITETET I TROMSØ

Candjur.‑eksamen

2. avdeling, høsten 2002

Sammensatt oppgave fredag 29. november 2002 kl 0900‑1500

I

I det følgende oppstilles enkelte rettslige problemstillinger knyttet til et oppgitt faktum. Det er videre referert fra forarbeider og rettspraksis knyttet til al § 19. Kandidatene kan legge til grunn at det ikke finnes andre forarbeider eller rettspraksis av interesse.

Etter at ektemannen Peder døde, ble Kari Ås sittende i uskifte med de tre fellesbarna Per, Pål og Espen. Etter at Per og Pål hadde fått seg jobb i Kongens tjeneste, ble Espen gående hjemme hos moren.

Foruten gården de bodde på, besto uskifteboet av flere eiendommer, bl.a en seter som Kari og Peder hadde tilbrakt mange somrer på. Kari ønsket at Espen skulle få overta seteren. Fordi Espen ikke hadde noen penger overførte hun den til ham som gave.

Setra ble taksert til kr 90.000.I uskifteboet var det ellers nettoverdier for ca ni millioner kroner.

Da Per og Pål fikk vite om overføringen, krevde de på grunnlag av al § 19 at overføringen til Espen måtte omstøtes og at seteren måtte tilbakeføres til uskifteboet.

Kari og Espen erkjente at det dreide seg om en gavedisposisjon og at Espen hadde vært klar over at moren satt i uskifte. De mente likevel at Per og Pål ikke kunne kreve omstøtelse, fordi gaven ikke sto i misforhold til boets størrelse.

Per og Pål hevdet at kravet om misforhold til boets størrelse ikke gjaldt for gavedisposisjoner over fast eiendom.

1. Kan Per og Pål kreve gavedisposisjonen omstøtt uten hensyn til om gaven står i misforhold til boets størrelse? Hva begrunner en slik regel? Hvilke mothensyn gjør seg gjeldende?

Subsidiært påsto Espen at han under enhver omstendighet bare pliktet å tilbakeføre verdien av gaven, ikke selve eiendommen. Per og Pål mente det fulgte av lang og sikker rettspraksis at omstøtelse etter al § 19 innebar plikt til naturalrestitusjon, dvs plikt til å tilbakeføre selve eiendommen. Espen hadde ikke samme oppfatning av rettspraksis, og hevdet at en slik regel uansett ville vært helt fjollete. Gamlemor Kari ga klar beskjed til barna sine at dersom Espen måtte tilbakeføre eiendommen til uskifteboet, ville hun gi Espen en pengegave på kr 90.000, og deretter la Espen kjøpe seteren til full pris.

2. Drøft hvorvidt spørsmålet om naturalrestitusjon er fastslått i rettspraksis.

3. Hvordan vil du med mer juridiske termer omformulere Espens påstand om at regelen i så fall er fjollete? Hvilke argumenter kan utledes av forarbeider og rettspraksis? Er det andre argumenter du vil anføre?

Fordi Kari var lite fornøyd med tvisten mellom barna, fremsatte hun et forlikstilbud. Kari mente overføringen av seteren til Espen måtte anses som et delvis arveoppgjør etter faren, slik at det eneste Per og Pål kunne kreve var tilsvarende oppgjør etter reglene i al § 21. Hun tilbød Per og Pål derfor en utbetaling på kr 90.000 til hver, og mente at de deretter ikke kunne kreve noe mer.

Per og Pål avslo tilbudet, og fastholdt sitt krav om at Espen måtte tilbakeføre seteren til uskifteboet.

4. Kan Per og Pål motsette seg at Espen mottar arveoppgjør etterfaren i form av en bestemt eiendel, mens de selv må nøye seg med kontanter? Hva bygger du ditt standpunkt på?

5. Dersom det forutsettes at Per og Pål etter al § 21 ikke kan kreve annet enn tilsvarende pengeverdier, hvilken betydning får Kari tilbud om utbetaling for tvisten om plikt til naturalrestitusjon etter al § 19?

Høyesterettspraksis:

‑ Rt 2002 side 127 gjaldt spørsmålet om uskiftearvingene kunne kreve verdien av en eiendom tilbakeført når tilbakeføring av selve eiendommen ikke var mulig fordi den var overtatt av andre ved odelsløsningssøksmål. Om forståelsen av al § 19 ble følgende uttak:

"Arveloven § 19 første ledd inneholder et ubetinget forbud for gjenlevende ektefelle mot å bortgi fast eiendom fra uskifteboet. Det samme gjelder for andre "gåver som står i mishøve til formuen i buet". I fjerde ledd er det bestemt at det som er fastsatt om gaver, også gjelder for salg som inneholder en gave. Dersom disposisjonen krenker forbudet kan hver av arvingene etter bestemmelsen i andre ledd kreve gaven omstøtt ved dom dersom gavemottakeren skjønte eller burde ha skjørt at gjenlevende ektefelle ikke hadde rett til å gi gaven.

I dommen i Rt 1982 948 var partene enige om at dersom Høyesterett i den saken kom til at det forelå et gavesalg av en fast eiendom var det verdien av gaven som skulle tilbakeføres boet, ikke den faste eiendommen i seg selv. Førstvoterende bemerket at han derfor ikke behøvde "å gå inn på det om kravet på å "få gåva omstøytt" ville gi rett til en tilbakehøring av eiendommen mot å gi tilbake vederlaget." Jeg har funnet dette spørsmålet noe tvilsomt, men jeg er ‑ i likhet med lagmannsretten ‑ blitt stående ved at arveloven § 19 må forståes slik at arvingene har adgang til å kreve at gavegjenstanden tilbakeføres boet mot å tilbakebetale kjøpesummen. Dette standpunktet har også en viss støtte i en bemerkning i dommen i Rt 1993.1474 om at det er naturlig å forstå bestemmelsen i arveloven § 19 slik at "selve omstøtelsen innebærer at det bortgifte formuesaktivum skal tilbakeføres boet, eventuelt mot at gavemottageren far sin ytelse tilbake dersom han har ydet vederlag." En forutsetning for at et krav om tilbakeføring av selve gavegjenstanden kan føre frem, er selvsagt at denne gjenstand er i behold hos gavemottakerne. Det vil i den forbindelse kunne oppstå forskjellige tvilsspørsmål men disse spørsmål er det ikke her grunn til å gå nærmere innpå."

‑Rt 1997.1037 gjaldt spørsmålet om uskiftearvingene hadde samtykket, og fra hvilket tidspunkt søksmålsfristen begynte å løpe. I dommen ble al § 19 første ledd kommentert slik:

"Loven stiller altså opp et absolutt forbud mot å gi bort fast eiendom fra et uskiftebo uten samtykke fra arvingene ”

‑Rt 1993 side 1474 gjaldt spørsmålet om gjenlevendes kausjonsstillelse for en av uskiftearvingene innebar en omstøtelig gavedisposisjon, og om omstøtelse i tilfelle kunne kreves overfor banken som tredjemann. Om den generelle forståelse av reglene ble følgende uttalt:

"Arveloven uskifteregler gir gjenlevende ektefelle rett til å sitte med fellesboet uskiftet i forhold til

førstavdødes øvrige arvinger, og med en ‑ i utgangspunktet ‑ eiers rådighet jf loven § 18. Om gjenlevende

ektefelle misbruker sin rett ved å vanskjøtte eller forringe boformuen, gir loven anvisning på ulke

sanksjoner fra arvingenes side. De kan kreve skifte av boet, § 24 annet ledd. De kan også kreve vederlag av

boet, § 27. Har ektefellen foretatt arveoppgjør til en arving, men ikke til andre, kan de sistnevnte kreve

tilsvarende arveoppgjør, § 21 annet ledd. Og så § 19 ‑ som retter seg mot en særlig form for disposisjoner

fra gjenlevendes side: Har ektefellen gitt bort fast eiendom, eller gitt andre gaver som står i misforhold til

boformuen, kan arvingene ‑ "dersom gåvemottakaren skjøna eller burde ha skjøna at ektemaken ikkje

hadde rett til å gi gåva" ‑ kreve gaven omstøtt.

Slik § 19 er formulert, må det være naturlig å oppfatte bestemmelsen slik at det forutsettes at

omstøtelseskravet kan rettes mot gavemottageren, og at selve omstøtelsen innebærer at det bortgitte

formuesaktivum skal tilbakeføres til boet, eventuelt mot at gavemottageren får sin ytelse tilbake dersom

han har ytet delvis vederlag, jf fjerde ledd."

Forarbeider mv:

I Ot prp nr 36 (1968‑69) Om lov om arv m. m. uttales følgende om al § 19, på side 149‑150

"Paragrafen regulerer gjenlevende ektefelles rett til å gi gaver, og arvingenes rett til å kreve omstøtelse

Etter første ledd må gjenlevende ikke uten arvingenes samtykke gi bort fast eiendom, eller gi andre gaver som står i misforhold til boets midler. Bestemmelsen er i samsvar med § 19 første ledds annet punktum i komiteutkastet og vil avløse uskiftelovens § 7 første ledds annet punktum På samme måte som i gjeldende lov er forbudet mot å gi gaver som består i fast eiendom, absolutt. For andre gaver er det et vilkår om at de står i misforhold til boets midler.

Annet ledd gjelder adgangen til å omstøte gaver som gjenlevende ektefelle har gitt i strid med første ledd. Departementets utkast svarer til § 19 annet ledd i Arvelovkomiteens utkast. Vilkåret for å få en gave omstøtt er at gavemottakeren forsto eller burde forstått at ektefellen ikke hadde rett til å gi gaven. For så vidt er utkastet i samsvar med uskiftelovens § 7 annet ledd."

Uskifteloven av 1927 § 7 hadde følgende ordlyd:

§ 7. Den gjenlevende ektefelle har en eiers rådighet over all den eiendom som hører til det uskiftede bo. Dog må ektefellen ikke uten arvingenes samtykke av boets midler gi en gave som står i misforhold til dets formue, og aldri en boet tilhørende fast eiendom, medmindre arvinger samtykker heri.

Har ektefellen foretatt en sådan rettshandel uten samtykke, kan enhver av arvingene få den omstøtt ved dom, hvis mottageren av gaven forstod eller burde ha forstått at ektefellen ikke var berettiget til å foreta rettshandelen. Søksmål må reises innen tre måneder, efterat arvingen fikk kunnskap om rettshandelen, og senest innen ett år eller dens fullbyrdelse eller, for så vidt den gjelder fast eiendom, efter dens tinglysning.

Fra Ot prp nr 401927 Om uskiftet bo, side 4 spalte 1:

"§ 7‑8 og § 12 annet ledd nr. 2 inneholder bestemmelser om den gjenlevende ektefelles rett over det uskiftede bo. Hovedregelen er overensstemmende med gjeldende rett, at den gjenlevende ektefelle utøver en eiers rådighet over all den eiendom som hører til boet. Men utkastes regler vil føre plikt for den gjenlevende til å ta hensyn til arvingenes interesser ved å vise aktsomhet under utøvelsen av rådighetsretten. Om en enkelt art av rettshandler som i særlig grad kan gi anledning til misbruk, gaver som står i misforhold til boets midler, gis særlige bestemmelser. Forøvrig slutter de regler som foreslåes om den gjenlevende ektefelles ansvar overfor arvingene for uforsvarlig bestyrelse av boet seg nær til de regler, som elter den ventede nye lov om ektefellers formuesforhold vil gjelde om den ene ektefelles ansvar overfor den annen under bestyrelsen av midler som er felleseie. Der gis ved bestemmelsen i § 12 annet ledd nr. 2 hver av arvingene rett til å forlange boet skiftet under de samme betingelser, som under ekteskapet gir en ektefelle rett til å forlange formuesfellesskapet ophevet. Og ved reglene i § 8 får arvinger rett til vederlag, når boet er blitt vesentlig forminsket ved utilbørlig adferd av den gjenlevende ektefelle under utøvelsen av rådigheten over det, på samme måte [spalte II] som en ektefelle efter §§ 18‑19 i den nevnte lov vil få rett til vederlag når felleseiet blir vesentlig forminsket ved utilbørlig adferd av den annen ektefelle. Det er i komiteutkastet ingen tilsvarende til § 8. Reglene om vederlagskravene er gitt anvendelse ved at der i komiteutkastets § 75 er henvist til kapitlet om skifte, hvor de omhandlede regler finnes. I lovforslaget blev reglene inntatt i kapitlet om formuesfellesskap."

Fra Innst O XXI ‑1927 side 4 spalte 1:

"Komiteen slutter seg visstnok til proposisjonen, men antar at fast eiendom ikke bør kunne bortgis uten at samtlige arvinger gir sitt samtykke. En rettshandel i strid hermed kan etter proposisjonen bare omstøtes ved dom. Da avgjørelsen oftest vil kreve tid og utgifter å innbringe saken for domstolene, har komiteen vært inne på den tanke å henlegge avgjørelsen til overformynderiet. Departementet hevder imidlertid at der er et rettsspørsmål hvis avgjørelse må henligge under domstolene. Komiteen finner dør å burde slutte sig til proposisjonen."

II

I denne oppgaven skal kandidaten sette seg inn i rollen som advokat.

Ekteparet Per og Kari kommer til deg og ber om råd. Ektefellene er i 60‑årene, og har vært gift i fem år. De har begge voksne særkullsbarn, men ingen felles barn.

Fellesboligen var fullt ut eid av Kari, mens Per eide et landssted på sørlandet som han hadde kjøpt for pengene han fikk for leiligheten han bodde i før han flyttet sammen med Kari.

Ektefellene hadde også hver for seg en del andre verdier. De eide ingen ting i sameie.

Per og Kari ønsket seg en ordning som var slik at dersom de ble skilt, skulle den enkelte beholde sine egne ting og verdier så langt det var mulig. Hvis derimot ekteskapet ble oppløst ved den enes død, ønsket de en orientering fra advokaten om hvordan de ‑ på ulike måter ‑ kunne sikre at den lengstlevende av dem beholdt mest mulig av verdiene, og aller helst også både boligen og landstedet.

Begge oppgaver skal besvares!

Del I bør som utgangspunkt utgjøre 213 av besvarelsen.

Tromsø, 29. november 2002