UNIVERSITETET I TROMSØ

Candjur.‑eksamen

2. avdeling, høsten 2002

Praktisk oppgave onsdag 27. november 2002 kl 0900‑1700

På Trangøya utenfor Lillevik lå det opprinnelig to småbruk. 11980 solgte den ene gårdbrukeren, Ole Vold, en hyttetomt til advokat Lars Holm. Ole Vold hadde fått fradelingstillatelse, og Lars Holm bygget samme året ei hytte og et lite anneks. Eiendommen lå praktfullt til, med utsikt ut over sjøen. Fra hytta og ned til sjøen var det bratt og ulendt. Da det til tider var ganske værhardt og det var mange skjær i sjøen, var det heller ikke egnet for båtbrygge der. I kjøpekontrakten hadde derfor Lars Holm fatt rett til å anlegge brygge i forlengelsen av brygga til Vold, som lå på Volds eiendom på den andre siden av øya. Kontrakten ga ham også rett til å føre opp en sjøbod i umiddelbar tilknytning til brygga.

Kontrakten inneholdt ingen bestemmelser om veirett eller annen adkomstrett fra brygga til hytteeiendommen. Familien Holm og deres gjester hadde imidlertid i alle år gått over Volds eiendom, på gårdsveien og deretter over en liten smal teig som ikke var dyrket. Vold hadde dessuten hjulpet Holm med å peke ut hvor han burde anlegge sin egen gangsti fra teigen og frem til hytta.

På slutten av 90‑tallet ble det andre småbruket på øya i sin helhet overdratt til et utbyggingsselskap som bygget ut en liten hytteby med i alt 120 hytter. Hyttebyen ble utbygget med bilveier og det ble bygget bryggeanlegg som fikk anløp av den lokale bilferga. Bryggeanlegget ble bygget i umiddelbar nærhet til Ole Volds brygge, slik at det nå ble mulighet for ham til å kjøre bil frem til sin eiendom. Ole Vold hadde til nå klart seg med en liten tohjulstraktor. Vold var ikke så opptatt av biler, men han vurderte å kjøpe en ordentlig traktor, men da måtte han forsterke gårdsveien som bare var bygget med tanke på hest og kjerre.

Holm ble meget begeistret for utviklingen på øya. Det hadde vært strevsomt å frakte alt med båt, og så bære det med seg til hytta. For frakt av større ting hadde de fatt hjelp av Vold, som hadde en liten tilhenger han koplet til tohjulstraktoren sin.

Sommeren 2002 brakte Holm med seg bilen sin til øya for første gang. Han kjørte opp gårdsveien og parkerte på den teigen de hadde pleid å gå over. Grunnen var rimelig flat, og det var plass til å parkere flere biler der.

En ny verden hadde nå åpnet seg. Nå kunne de lett frakte med seg varer og utstyr. Holm gledet seg også over at eiendommen hans med dette var blitt betydelig mer verdt.

Ole Vold hadde først ikke sagt noen ting da han så bilene sto parkert, men Holm skjønte at Vold ikke likte bilkjøringen. Holm tenkte at så lenge Vold ikke protesterte, var det greit nok.

Etter at kona til Holm også hadde tatt meg seg sin egen bil, hadde Vold satt en lapp på Holms frontrute om at bilkjøring og parkering på eiendommen ikke var tillatt, og at bilene måtte fjernes umiddelbart.

Holm brydde seg ikke så mye om dette og fortsatte kjøringen. En uke senere ble han stoppet av Vold som sa at han nå måtte stoppe bilkjøringen. Dere ødelegger veien, sa Vold. Den er ikke bygd for så tunge kjøretøyer som biler. Holm trodde ikke så mye på dette. Riktignok var det blitt enkelte hjulspor, men dette var slikt naturen selv ordnet med ‑ mente Holm.

Etter en helg med mye biltrafikk, med gjester som kom og dro, ble den ellers så sindige Vold forbannet. I god grunneierånd tilbrakte han derfor natt til mandag med å grave en dyp grøft mellom veien og teigen Holms biler sto parkert på, slik at Holm ble stengt inne.

Da Holm oppdaget grøfta ble han fortvilet. Holm hadde nemlig et viktig møte med direktøren for den lokale møbelfabrikken den formiddagen, for å diskutere et engasjement med Holm som fast advokat for bedriften.

Heldigvis hadde Holm nylig fatt levert noen bærebjelker som skulle brukes til å bygge et tilbygg på hytta hans. Med disse fikk han laget en provisorisk bro, slik at han fikk ut bilene sine. Holm kom imidlertid for sent til møtet, og på kontoret hadde direktøren for møbelfabrikken lagt igjen beskjed om at de ikke ønsket noe samarbeid med en advokat som ikke holdt avtalene sine. Det viste seg også at bærebjelkene var blitt så tilgriset og skadet at de ikke kunne anvendes, slik at Holm måtte kjøpe nye.

Vold innhentet en rapport fra et entreprenørfirma for å avklare hva skadene på veien besto i, hvordan skaden hadde skjedd og hva det ville koste å reparere skadene. Skadene hadde oppstått på deler av veien som gikk over myrlendt terreng og som var bygget opp av trestokker som dannet en flåte det var fylt masse over. Rapporten fastslo at flere stokker hadde sklidd ut som følge av bilkjøringen, slik at det ikke var forsvarlig å bruke veien lenger. Rapporten konkluderte videre med at hele flåten måtte brytes opp, og legges ned på nytt for å få veien i den stand den var før bilkjøringen startet. Dette arbeidet ville koste kr 100.000 inkludert moms. Firmaet anbefalte imidlertid en annen konstruksjon, basert på påler slått ned i marka. Dette arbeidet ville koste totalt kr 150.000 inkludert moms, men ville gjøre vegen betydelig sterkere slik at den kunne bære personbiler, traktorer og mindre lastebiler. Fordi den opprinnelige konstruksjonen uansett måtte tas opp, ville det koste kr 150.000 å forsterke veien selv om skaden ikke hadde skjedd.

Rapporten fastslo videre at kjøringen den første uka hadde skapt bevegelser i trestokkene, men ikke mer enn at dersom kjøringen hadde opphørt da Vold første gang ba Holm om å stanse kjøringen, ville flåten av trestokker over tid ha stabilisert seg igjen. Selve utglidningen skjedde som følge av den hyppige kjøringen den påfølgende helgen da Holm hadde så mange gjester på besøk. De tidligere bevegelsene i laget med trestokker ble beskrevet som en nødvendig forutsetning for at utglidningen skulle skje.

Uka etter tok Ole Vold ut stevning mot Lars Holm med påstand om at Holm verken var berettiget til å gå, kjøre eller parkere på Volds eiendom. Vold krevde dessuten erstatning for skader på veien som følge av bilkjøringen. Erstatningskravet ble også rettet mot Holms trafikkforsikrer Vesta.

Holm innga umiddelbart tilsvar hvor han påsto å være berettiget til både å gå over Volds eiendom, kjøre bil på gårdsveien og til å parkere på teigen. Han påsto seg frifunnet for erstatningskravet, og reiste dessuten motsøksmål med krav om erstatning for skader på bærebjelkene og for tapte inntekter fordi han hadde mistet avtalen med møbelfabrikken.

Vesta innga også tilsvar hvor de påsto seg frifunnet. Selskapet hevdet at denne form for skadeforvoldelse falt utenfor bilansvaret, men aksepterte at dersom skaden var omfattet av bilansvaret var Vesta som trafikkforsikrer ansvarlig for skaden.

Partene møttes i tingretten kort tid etter.

Vold viste til kontrakten hvor det ikke sto noe om veirett, adkomstrett eller rett til parkering. Av god vilje hadde han latt familien Holm få gå over eiendommen hans, men nå var den gode vilje borte.

Når det gjaldt skadene på veien påsto Vold prinsipalt at Holm var ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler. Subsidiært mente Vold at Holm som bruker av veien måtte være med å dele utgiftene til nødvendige reparasjoner av veien. Atter subsidiært hevdet Vold at dersom Holm skulle fa rett til å kjøre bil på veien, måtte han også være med å betale for den nødvendige utbedringen.

Holm på sin side mente det fulgte av en naturlig tolkning av kontrakten at retten til brygge måtte forstås slik at den også ga adkomstrett fra brygga og til hytta.

I alle fall måtte Holm ha hevdet adkomstrett over Volds eiendom.

Da kontrakten ikke sa noe spesifikt om hvordan adkomsten kunne skje, mente Holm videre at adkomstsretten måtte utøves slik det til en hver tid var naturlig og i tråd med utviklingen og forholdene på stedet. Etter at det ble utbygd veinett på øya med anløp av bilferge mente Holm at adkomstretten naturlig måtte forstås som en rett til å kjøre med bil. For det tilfellet at han ikke fikk medhold i at kontrakten hjemlet bruk av bil, mente Holm han uansett måtte få rett til bilbruk fordi det var så viktig for ham. Holm viste dessuten til at bilbruk også ville være i Volds interesse, slik at Vold slapp alle transportoppdragene for dem. Vold hadde aldri tatt betalt for turene med tohjulstraktoren sin.

Når det gjaldt erstatningskravet for skadene på veien, aksepterte Holm at entreprenørrapporten måtte legges til grunn både når det gjaldt skadeårsakene og kostnadene ved utbedring. Han hevdet imidlertid at det ikke forelå noe ansvarsgrunnlag, prinsipalt fordi han ikke kunne regne med at en gårdsvei ikke skulle tåle alminnelig bilkjøring. Uansett måtte Vold selv ‑ helt eller delvis ‑ bære ansvaret for skadene, fordi han ikke hadde gjort det som kunne forventes av ham for å forhindre at skade skjedde. Holm viste til at Vold, på det store skiltet ved brygga med oppslag om privat vei, også kunne ha skrevet at veien ikke tålte bilkjøring. I alle fall burde Vold umiddelbart ha sagt klart fra til Holm at veien var for svak.

På spørsmål fra dommeren hadde Vold forklart at han ville forsterke veien slik entreprenøren hadde anbefalt, og at han ville gjøre alt arbeidet selv med hjelp av gode venner. Vold erkjente også at han i lengre tid hadde vurdert å forsterke veien, slik at han kunne kjøre der med en vanlig traktor.

For det tilfelle at han ble kjent erstatningsansvarlig for skaden på veien, påsto Holm for det første at det måtte gjøres et direkte fradrag for momsen, idet verken eget arbeid eller vennetjenester var momspliktig. For det annet måtte det gjøres et betydelig skjønnsmessig fradrag fordi Volds reelle utgifter til reparasjon og utbedring ville bli betraktelig lavere når han selv gjorde arbeidet, eventuelt sammen med venner ‑ selv om det ble beregnet en rimelig timegodtgjørelse både til ham og vennene. For det tredje påsto Holm at det måtte tas hensyn til at Vold ved å fa erstatning for skadene slapp med å betale tillegget på kr 50.000 for å få forsterket veien, mens han ellers hadde måttet betale kr 150.000 for noe han likevel hadde tenkt å gjøre.

Vesta sluttet seg til Holms anførsler vedrørende utmålingen av tapet.

Sitt eget erstatningskrav mot Vold begrunnet Holm med at Vold hadde forvoldt skadene med vilje, og at han derfor måtte være ansvarlig for alle de økonomiske konsekvensene.

Vold nektet erstatningsansvar både for skadene på bærebjelkene og for inntektstapet. Han aksepterte at Holm hadde mistet kontrakten som følge av at han kom for sent til møtet, og partene var enige om at oppdragene for møbelfabrikken hadde gitt Holm årlige ekstrainntekter på om lag en halv million kroner. Vold hevdet imidlertid at han ikke kunne holdes ansvarlig fordi han var i sin fulle rett til å grave grøfter på egen eiendom. Han forklarte at gravingen var ment for å drenere teigen med sikte på oppdyrking. Uansett hadde Holm fatt beskjed om at parkering var forbudt og at han måtte fjerne bilene fra teigen. I et hvert tilfelle kunne ikke Vold regne med at Holm skulle gå glipp av så store inntekter bare som følge av en forsinkelse. Dette var et så spesielt forhold at Holm måtte bære risikoen for det selv. Hvis Holm hadde det så travelt, kunne han vel ha reist til byen dagen før.

Drøft og avgjør de prinsipale og subsidiære rettsspørsmål som oppgaven reiser.

Tromsø, 28. november 2002