Peter Lødrup, Arverett, 4. utgave 1999 § 7

Peter Lødrup, Familieretten, 3. utgave 1997 §§ 17, 18, 19 og 22

Forrige semester forsøkte vi for første gang å gi en kombinasjonsoppgave, dvs oppgaver hvor hovedvekten legges på teoretiske spørsmål, men med mindre praktiske oppgaver hvor de teoretiske problemstillinger konkretiseres. Erfaringene har vært positive – både for sensorer og kandidater.

Det som er faren ved slike oppgaver er først og fremst at kandidatene ikke klarer å avgrense – eller begrense – fremstillingen knyttet til de enkelte spørsmål. Spørsmålene er ulike – både i omfang og art. Noen vil derfor kunne besvares helt kort, mens andre krever en større innsats. Dette er vurderinger kandidatene må gjøre underveis. Oppgaven inneholder ingen retningslinjer for vekting av de enkelte spørsmål. Fordi oppgaveformen er ny, bør det nok vises overbærenhet overfor kandidater som ikke kommer gjennom alt fordi enkelte spørsmål er vektlagt for mye.

Mange besvarelser er alt for tunge, dvs at kandidaten har brukt uforholdsmessig mye tid på de første spørsmålene, slik at de siste blir knappe, heseblesende eller ubesvarte. Hvis kandidaten samtidig har skrevet for mye perifert eller utenforliggende under de første spørsmålene, må det trekkes en del for dette. Min erfaring er at dette gjelder en del kandidater. Hvis kandidaten derimot helt enkelt ikke har fått tid til å gjennomføre en balansert besvarelse, kan det ikke trekkes særlig for det.

De faglige spørsmål som oppgaven reiser, må alle anses å være sentrale innen ekteskapsrett (samlivsrett) og arverett. De fleste kandidater synes å ha kunnskaper nok om de temaer som berøres. De aller fleste svakheter ligger i oppgaveteknikken. Dette gjelder både avgrensning og det å sentrere besvarelsen om det oppgaven spør om.

Det spørres etter "de alminnelige formkrav ved opprettelse av testamenter", hvilket sikter til al § 49. Reglene for nødtestamenter og "utenlandske" testamenter skal således ikke behandles. Overraskende mange bruker (ubegrunnet) alt for stor plass på nødtestamenter. Etter min mening kan det ikke være vanskelig å forstå oppgaveteksten. Formuleringen "alminnelige formkrav" må fremkalle visse vurderinger hos kandidatene.

Det bør likeledes avgrenses mot testasjonshabilitet i vid forstand (al §§ 48, 62 og 63). Om kandidatene kort nevner disse bestemmelser må være helt greit, men det må trekkes dersom de behandles på linje med al § 49. Den typisk svake besvarelse består i lovreferater av bestemmelser som inneholder noe om testament.

Kandidatene blir bedt om en kort redegjørelse. Det skal således ikke gis noen detaljert fremstilling. Stoffet burde være kjent. De fleste gir en grei fremstilling og gir også enkelte forklaringer og begrunnelser under veis.

Det er kanskje min skyld pga eksempelbruk i undervisningen, men svært mange kandidater er opptatt av at et testament kan males på en vegg. Vi får kanskje alle for fremtiden erkjenne at problemstillingen neppe er særlig praktisk.

Likeledes presiserer mange kandidater at det må aksepteres at et testament er skrevet på maskin. Det må være Lødrups skyld at den problemstillingen i det hele tatt reises.

Er testamentet formriktig opprettet?"

Drøftelsen bør som alltid ta utgangspunkt i partenes anførsler. Slektsarvingene må anses å anføre at det kreves underskrifter – i tradisjonell forstand – fra begge testamentsvitnene. Testamentsarvingen viser til loven, hvor det strengt tatt bare står at testamentsvitnene skal skrive navnet sitt på testamentet. Spørsmålet blir således hvordan vi skal forstå – tolke – ordlyden i al § 49 første ledd tredje punktum.

Spørsmålet må på mange måter løses ut fra en vurdering av testamentsvitnenes funksjon. Er det tilstrekkelig at to personer er tilstede mens testator underskriver, og at det eneste de i tillegg skal gjøre er å legitimere seg ved å skrive navnene sine på dokumentet?

På bakgrunn av de utdelte forarbeider må det kunne utledes at testamentsvitnene ikke bare skal bekrefte testators underskrift, men at de også ved sine egne underskrifter skal markere at testamentet nå er endelig opprettet. Jeg viser særlig til følgende uttalelser:

"Endelig bør det kreves at vidnene bekrefter testamentet ved sin underskrift og at dette gjøres efter testators ønske og i hans nærvær. Så meget bør det efter departementets mening kreves for å sikre at der foreligger en definitiv testasjonsvilje fra vedkommendes side, og ikke bare overveielser og foreløbige utkast som testator innvier mer eller mindre tilfeldige personer i."

Hvis det legges til grunn at testamentsvitnene må underskrive testamentet, oppstår spørsmålet om det kan regnes som underskrift at lensmannen egenhendig skriver navnet sitt med maskin. (Det fremgår av teksten at lensmannen skrev navnet sitt i testators påsyn.) For dette spørsmål kan det sammenlignes med nyere rettspraksis om kravet til testators underskrift.

Dommen i Rt 1996 side 98 dreide seg i korte trekk om hvorvidt påføringen av testators navnetrekk øverst i et hjørne av dokumentet kunne regnes som underskrift. Det var ikke omtvistet at det forelå en signatur, dvs at testator hadde "skrevet navnet sitt på testamentet på den måten hun vanligvis skrev sin signatur." Testamentet ble likevel ikke godtatt. Resultatet begrunnes slik:

"Selv om verken plasseringen eller tidsmomentet er avgjørende for spørsmålet om testamentets gyldighet, er de etter min mening momenter som taler mot å oppfatte navnetrekket som hennes underskrift. Testamentet fremtrer ikke som underskrevet. Det er en nærliggende mulighet for at hun enten hadde glemt å undertegne, eller hadde ment å undertegne i vitnenes nærvær. Det er opplyst at testator hadde vært selvstendig næringsdrivende, og hun måtte da være vel kjent med hvor en underskrift vanligvis er plassert."

Testamentet i oppgaven fremtrer heller ikke som underskrevet av lensmannen.

Kravet om at et navnetrekk skal være ment som en underskrift av et testament, finner vi også igjen i Rt 1995 side 67. I dette tilfellet ble testamentariske bestemmelser tatt inn i et annet, allerede underskrevet og bevitnet dokument. Formkravene ble ikke ansett oppfylt:

"[Testator] underskrev ikke noe testament da han satte sitt navn på dokumentet."

På samme måte kan det hevdes at lensmannen ikke mente å gi noen underskrift da han skrev navnet sitt med maskin. Det ligger vel i kortene at lensmannen først skulle gjøre testamentet ferdig til underskriving, og at han deretter glemte å underskrive selv.

Lensmannens navn ble skrevet før testator underskrev. Navnetrekket kan derfor vanskelig sies å være en bekreftelse på testators underskrift. Selv om det maskinskrevne navnet skulle anses som en underskrift, må testamentet også av denne grunn anses ugyldig.

De aller fleste kandidater har fornuftige betraktninger omkring de spørsmål som her reises. Selv om svaret etter min mening må være ganske opplagt, kan det ikke gjøres trekk for de kandidater som kommer til et annet resultat – så lenge begrunnelsen er god.

Mange kandidater får frem det enkle poeng at lovteksten isolert sett ikke sier så mye, men at en tolking på bakgrunn av forarbeidene leder til et krav om underskrift. Disse kandidater før få et pluss for rettskildebruk og argumentasjon.

For dette spørsmålet er det viktig at kandidatene leser oppgaveteksten nøye. Det skal redegjøres kort for skjevdelingsreglene, mens det for de generelle verdidelingsregler bare skal redegjøres for hovedtrekkene (hvilket er enda løsere en hovedreglene). Ønsket om begrunnelse knytter seg både til skjevdelingsreglene og til de generelle verdidelingsregler. (En del kandidater oppfatter begrunnelseskravet kun knyttet til det andre spørsmålet.)

Bortsett fra at kandidatene må sikte inn på å besvare de konkrete spørsmål som er reist, mener jeg det bør være en viss frihet i måten besvarelsen legges opp. Det kan eksempelvis ikke være noe i veien for at kandidaten først redegjør for hovedtrekkene, og herunder gir en begrunnelse for utgangspunktet om likedeling og for skjevdelingsretten som et unntak. Deretter kan det gis en noe nærmere redegjørelse for skjevdelingsreglene. Samtlige besvarelser jeg har lest foretar en klar inndeling av oppgavens to første setninger. Mange foretar også en (oppsummerende) begrunnelse, mens andre gir begrunnelsen under veis. Begge deler er like forsvarlig.

Ved en redegjørelse for skjevdelingsreglene i el § 59 bør først presisere at det dreier seg om et verdikrav, ikke om rett til å beholde eller overta eiendelene (se spørsmål II d). De fleste gjør det.

Deretter bør det gis en kort redegjørelse for vilkårene for skjevdeling. Dette innebærer dels en fremstilling av hvilke midler som kan kreves skjevdelt, og dessuten en redegjørelse for retningslinjene for fastsettelsen av skjevdelingskravet. En fremstilling av reglene må nødvendigvis bygge på lovteksten, men kandidater som viser forståelse gjennom selvstendig fremstilling må gis ekstra poeng for det.

Det som kan kreves skjevdelt er de av en ektefelles verdier ved skifteoppgjøret som klart kan føres tilbake til midler han hadde ved ekteskapets inngåelse eller som han senere har mottatt ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen. Vilkårene for skjevdeling er derfor ikke bare at ektefellen opprinnelig hadde skjevdelingsverdier. Han må også ha dem i behold på skiftetidspunktet. Dette fremgår av ordlyden "verdien av formue som klart kan føres tilbake til".

Både gjennom formuleringen "verdien av formue" og sammenhengen med hovedregelen om likedeling av nettoverdier i el § 58, kan det utledes at det kun er netto skjevdelingsmidler som kan kreves skjevdelt. Hvordan nettoverdiene beregnes finnes det ingen absolutte regler for. Problemstillingen reises konkret nedenfor i spørsmål II b. Kandidatene kan godt henvise til en eventuell senere drøftelse. Uansett må det foretas en samordning av drøftelsene under spørsmål II a og II b. I sensorveiledningen velger jeg å henvise til drøftelsene nedenfor.

De fleste klarer også å gi en grei fremstilling av vilkårene for skjevdeling. Særlig synes jeg det er positivt at mange presiserer at eventuelle skjevdelingsmidler må være i behold. (På den annen side er det for mange som i neste spørsmål kommer til at skjevdelingskravet utgjør kr 3.000.) En del lager egne eksempler, noe som må honoreres.

Kandidatene bør vise til unntaksreglene i el § 59 annet og tredje ledd. Etter annet ledd kan retten til skjevdeling helt eller delvis falle bort dersom skjevdeling vil "føre til et åpenbart urimelig resultat". Det sies uttrykkelig i lovteksten at det særlig skal legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien. Denne regel er påberopt under spørsmål II b, og kommenteres noe nærmere der.

Etter tredje ledd kan det gis rett til skjevdeling i andre tilfeller enn de som kommer inn under hovedreglene i tredje ledd, dersom "sterke grunner taler for det". Selv om det ikke er gjentatt vil vurderinger som nevnt under annet ledd også kunne gjøre seg gjeldende etter tredje ledd.

Både etter annet og tredje ledd vil en rimelighetsvurdering av det samlede oppgjør være relevant. Sammenlign Rt 1991 side 447 hvor i det i vurderingen av om mannen skulle få holde verdien av et verksted utenfor likedelingen, blant annet ble tatt hensyn til at hustruen hadde boligen som sitt særeie. Skjevdeling ble også begrunnet i konkret rimelighet – mannen ville ikke makte å betale ut hustruen.

Det kan være et poeng å påpeke den ulike vilkårformulering i henholdsvis annet og tredje ledd (åpenbar urimelighet og sterke grunner). Begge regelsett er i forarbeidene fremholdt som sikkerhetsventiler, og det er lite som tilsier at de ulike formuleringer innebærer særlig realitetsforskjell.

Særregelen for de glemske ektefeller i el § 59 fjerde ledd kan det i denne sammenheng avgrenses mot. Det er antakelig vanskelig for kandidatene å stoppe når de først er i gang med referatet av el § 59. Fremstillingen bør imidlertid – i tråd med oppgavens spørsmål – gjøres kort.

De fleste kandidater gir en grei og oversiktlig fremstiling av skjevdelingsreglene. Den vanligste feilen er som regel at fremstillingen blir for omfattende og detaljert. En misforståelse vedrørende de materielle regler som går igjen, er at det bare er verdiskapning gjennom felles innsats under ekteskapet som begrunner unntak fra skjevdelingsretten. (Se også under II b nedenfor, hvor kandidatene fremholder at verdistigning som skyldes begge ektefellers innsats ikke er gjenstand for skjevdeling.)

Et forhold som i og for seg er riktig, men likevel litt irriterende er at så mange understreker at skjevdeling må kreves. Det må jo et krav om likedeling av den annens verdier også gjøres! Skifteoppgjøret skjer ikke av seg selv, men ved at ektefellene fremsetter ulike krav. Ved et offentlig skifte vil skifteretten avklare om skjevdeling vil bli krevd, selv uten at det fremsettes uttrykkelig krav om det.

Hovedtrekkene i det verdimessige oppgjøret mellom ektefeller kan beskrives ut fra el § 58 jf § 59. Utgangspunktet – eller hovedregelen som det sies i § 58 – går ut på at ektefellenes nettoverdier skal likedeles. Det som kan holdes utenfor etter § 59 er skjevdelingsmidler, som det er redegjort for ovenfor. Det kan gjerne avgrenses mot en fremstilling av forloddsreglene i el § 61 og vederlagsreglene i § 63. Kandidatene bør imidlertid vise til at det finnes enkelte særregler – som kan betegnes som øvrige unntak og presiseringer. En detaljert fremstilling av sistnevnte regler, ligger utenfor oppgaven.

Det bør vises til at det som skal likedeles er nettoverdier. Dette kan forklares helt kort ved å vise til at det i likedelingsmidlene som hovedregel bare kan gjøres fradrag for gjeld som er pådratt ved erverv eller påkostning på slike midler. (Eller sagt på en annen måte: Gjeldsfradrag skal gjøres i de verdier som gjelden er knyttet til.) Noen nærmere redegjørelse er det ikke grunnlag for – og kandidatene vil neppe få tid til det heller uten at det går ut over andre deler av oppgaven.

Kandidatene bør vise til at ektefellene gjennom ektepakter kan ha avtalt andre ordninger, men det faller utenfor oppgaven å gå nærmere inn på de ulike alternativer loven gir anvisning på i el §§ 42-44.

Det er særlig på denne delen de fleste skjærer ut. Mange tar mål av seg til å gi en komplett fremstilling av reglene om felleseieskifte. Når dette, som nevnt ovenfor, får som konsekvens at kandidaten ikke klarer å besvare de resterende spørsmål, blir resultatet dessverre ikke særlig godt.

Fordi formen er ny, er det vi ikke kan slå for hardt ned manglende avgrensning. På den annen side kan det ikke være nytt for kandidatene at de må disponere sin tid slik at de kommer gjennom oppgaven. På samme måte mener jeg formuleringen redegjør for hovedtrekkene burde gi klare signaler om hva som forventes.

Begrunnelsen for verdidelingsreglene kan oppsummeres som at verdiskapning under et ekteskap ofte er utslag av felles innsats – på ulike måter. Dette er blant annet kommet til uttrykk i unntaksregelen i el § 59 annet ledd – ektefellenes innsats og ekteskapets lengde skal særlig vektlegges. Det kan være et pluss å vise til at det også i andre sammenhenger gjelder et prinsipp om at ektefellene kan bidra til erverv eller til fellesskapet på ulike måter, se el § 31 tredje ledd og el § 38.

Kandidatene kan også vise til at livsfellesskapet ofte fører til at det er tilfeldig hvem som blir stående som formell eier av anskaffede verdier.

Endelig kan det anføres generelle rettferdighets- og rimelighetsbetraktninger. Når to ektefeller gjennom et langt ekteskap har ytt like stor innsats, men av ulik karakter, vil det ofte være urettferdig at bare den ene (som har ytt sin innsats gjennom inntektsbringende arbeid) skal sitte igjen med det vesentligste av verdier.

De ovenfor anførte begrunnelser knytter seg for så vidt både til utgangspunktet om likedeling og til unntaket om skjevdeling. Begrunnelsen for at verdier bør likedeles gjelder bare verdier som er blitt til under ekteskapet. Dette er derfor samtidig en begrunnelse for at verdier en ektefelle hadde fra før ekteskapet eller som har "kommet utenfra" i form av arv eller gave, ikke skal likedeles. Skjevdeling av arv og gave er også begrunnet i arvelaters eller givers formodede ønske om at verdiene skulle tilfalle den ene ektefellen.

Kandidater som gir en grei fremstilling av reglene, anfører som regel også holdbare begrunnelser. Som nevnt kan begrunnelser også gis under veis i besvarelsen.

Oppgaven inneholder i hovedsak følgende spørsmål – basert på partenes anførsler:

• Er det åpenbart urimelig å la Peder kreve verdien av huset skjevdelt?
• Skal skjevdelingskravet ta utgangspunkt i de opprinnelige verdier eller "skjevdelingsgjenstandens" reelle verdi på skiftetidspunktet?
• Skal nettoverdien fastsettes ved et nominelt fradrag for den opprinnelige gjeld, eller skal det gjøres et forholdsmessig fradrag basert på forholdet mellom bruttoverdi og gjeld ved ekteskapets inngåelse?

Selv om problemstillingene isolert sett kan synes ganske vanskelige, innbyr ikke faktum til de lange drøftelser.

For spørsmålet om Per i det hele tatt kan kreve skjevdeling, må kandidatene ta utgangspunkt i el § 59 annet ledd. Momentene i ordlyden – ekteskapets lengde og Karis innsats for familien – taler mot skjevdelingsrett. På den annen side må det pekes på at skjevdeling er utgangspunktet, og at unntak bare gjøres hvor resultatet ellers vil være åpenbart urimelig.

Spørsmålet om utgangspunktet for skjevdelingskravet må løses på bakgrunn av ordlyden i el § 59 første ledd. Formuleringen "verdien av formue som klart kan føres tilbake til" peker på at det er de aktuelle verdier som danner utgangspunktet. Dette innebærer at eiendeler som stiger i verdi vil øke et skjevdelingskravet, mens verdireduksjon på den annen side kan føre til at skjevdelingskravet går tapt. Den som arvet en nesten ny bil for 15 år siden, kan bare kreve skjevdeling for bilens verdi på skiftetidspunktet.

Denne løsning kan også utledes av at det er ektefellenes aktuelle midler som skal fordeles. For å kreve skjevdeling, må ektefellen således peke på sine verdier og deretter godtgjøre hvor stor del av dem som stammer fra de opprinnelige skjevdelingsmidler.

Skjevdelingskravet er et nettokrav, men det er noe usikkert hvordan fradragene for gjeld skal beregnes. Det kan derfor ikke være avgjørende hvilken løsning kandidatene kommer til, så fremt det argumenteres godt. Slik jeg ser det, er den eneste praktikable løsning å finne frem til et forholdstall mellom nettoverdi og bruttoverdi ved ekteskapets inngåelse – eventuelt da gaven eller arven ble mottatt. Hadde huset vært overbeheftet hadde ikke Per brakt nettoverdier med seg inn i ekteskapet. Hadde det vært gjeldfritt, ville han på skifteoppgjøret i utgangspunktet kreve skjevdeling for hele husets nåværende verdi. I dette tilfellet utgjorde nettoverdiene ved ekteskapets inngåelse tre firedeler av husets verdi. Dette må derfor også danne utgangspunkt for skjevdelingskravet. Den opprinnelige gjeldsbelagte firedel av husets verdi har gjennom nedbetaling av lån ført til en verdiskapning under ekteskapet.. Denne del av husets verdi har derfor ikke Per brakt med seg inn i ekteskapet, og verdiene er gjenstand for likedeling.

Det må være en smakssak om kandidatene først behandler spørsmålet om skjevdeling i det hele tatt kan kreves, eller om man først behandler den mer tekniske fastsettelse av skjevdelingskravet etter første ledd, for deretter å avgjøre om kravet må reduseres eller falle bort. Personlig finner jeg den siste løsningen mest ryddig og naturlig.

Antakelig fordi det er den første påstanden i oppgaven, starter de fleste kandidater med spørsmålet om bortfall etter annet ledd. Noen få av disse – som gir Kari medhold – glemmer å besvare spørsmålene om beregning av (eventuelt) skjevdelingskrav. Det må det trekkes for.

Som nevnt ovenfor er det for mange som kommer til at skjevdelingskravet er på kr 3.000 (eventuelt kr 4.000). Jeg synes det er litt svakt. Det burde ringe en bjelle når man kommer til at den ektefelle som brakte et hus med seg inn i ekteskapet, skal avspises med et skjevdelingskrav på kr 3.000. (At skjevdelingskravet etter en rimelighetsvurdering etter annet ledd reduseres eller faller bort er en annen vurdering.)

Dette spørsmålet bør besvares kort, gjennom en henvisning til reglene i el § 67. Det kan vises til hovedregelen i el § 66 om at hver av ektefellene har rett til å beholde egne eiendeler. Vilkåret for å overta bolig som eies av den andre ektefellen er at det foreligger særlige grunner. Av lovteksten fremgår det at hensynet til barna skal vektlegges på linje med hensynet til den enkelte ektefelle. I denne oppgaven kan særlige grunner kort eksemplifiseres ved at den av ektefellene som skal ha omsorgen for barna, som regel har særlige grunner til å overta huset.

Det bør fremheves at retten til overtakelse bare gjelder eiendom som har tjent til ektefellenes felles bolig. En nærmere gjennomgang av de ulike boligformer som omfattes, synes ikke påkrevd. Det er tilstrekkelig å vise til at regelen gjelder uansett hvordan retten til bolig er organisert (fast eiendom, borettslag, leiekontrakt osv). Unntakene som knytter seg til fast eiendom (bokstav a) kan kort nevnes, men kandidaten bør i tilfelle se sammenhengen med spørsmål II d.

Det bør avgrenses mot regler om hvordan oppgjøret i slike tilfeller skal skje, betydningen for det øvrige skifteoppgjøret osv.

Selv om oppgaven bare spør etter vilkårene, bør det likevel gis pluss til kandidater som kan begrunne reglene. Særlig gjelder dette hvis begrunnelsene trekkes inn for å belyse hvordan vilkårene nærmere skal forstås.

Det kan kort nevnes at reglene i el § 67 omfatter felleseiemidler, men at tilsvarende regler også gjelder for særeiemidler, jf el § 74 første ledd. Det bør påpekes at vilkåret særlige grunner i så fall skjerpes til sterke grunner, men at realitetsforskjellen likevel ikke trenger å bli så stor. (Om forholdet til skjevdelingsmidler, se spørsmål II d nedenfor.)

De fleste – dvs de som ennå har tid igjen – gir en grei fremstilling av reglene om rett til overtakelse av tidligere felles bolig.

Dette spørsmålet fordrer en viss våkenhet hos kandidatene. Som nevnt under spørsmål II c gjelder reglene i el § 66 for felleseiemidler. I loven skilles det ikke formelt mellom likedelingsmidler og skjevdelingsmidler. Det har således ingen formell betydning at eierektefellen hadde anskaffet boligen før ekteskapet (og samlivet) ble inngått. Retten til overtakelse gjelder imidlertid ikke for bolig som eierektefellen har ervervet ved arv eller gave fra sin slekt. Verdien av en slik bolig vil normalt også være gjenstand for skjevdeling, men det er likevel ikke det forhold at den skjevdelingsmidler som er avgjørende. Retten til skjevdeling gjelder også verdier man har mottatt som arv eller gave fra andre enn slekten.

Positivt mange ser poenget. Hvordan de "uriktige" løsninger skal bedømmes, må vurderes konkret ut fra en vurdering om hva kandidaten viser av kunnskaper og forståelse – eller mangel på sådan.

Ordlyden i el § 67 gir ingen anvisning på ulike vurderinger avhengig av om boligen er den annen ektefelles eneeie eller om den er i sameie. Det ligger imidlertid i kortene at ved sameie må en av ektefellene vike. Da vil det naturlig nok kreves en langt mindre interesseovervekt før en av sameierene kan kreve overtakelse – dvs å utløse den annen sameierektefellen.

Det bør gis et pluss til kandidater som peker på at ved sameie vil også generelle sameierettslige regler komme til anvendelse – sammenlign el § 31 annet ledd. Sett i sammenheng med de foregående spørsmål foreligger det imidlertid ingen oppfordring til å gå nærmere inn på dette.

Overraskende mange bommer på dette spørsmålet, dvs ikke forstår spørsmålet. Av den grunn bør det kanskje utvises varsomhet med trekk. Som nevnt ovenfor fremgår ikke svaret av lovteksten, slik at det bare er forståelse og helhetsoversikt som kan gi kandidaten løsningen.

Noen kandidater faller helt bort – noe som kan ha sammenheng med at spørsmålet besvares i en panikklignende tilstand i løpet av de siste minutter før innlevering. Noen svarer også helt kort at sameie ikke har noen betydning, idet det vises til ordlyden hvor det heter "uten hensyn til tidligere eierforhold". Det er et lite treffende svar, men direkte galt er det jo ikke – hvis spørsmålet oppfattes som hvilken betydning det har for valg av lovregler at ektefellene er sameiere i boligen.

Under gjennomgangen av de enkelte spørsmål har jeg gitt uttrykk for hva som bør være med, hvordan det bør avgrenses osv – og for hva som bør aksepteres av "avvik". Dette gir også enkelte føringer for karakterfastsettelsen. Denne oppgaveformen setter antakelig større krav til kandidatenes evne til avgrensning og til å disponere sin tid enn de tradisjonelle teorioppgaver. Som nevnt innledningsvis er det grunn til å vise en viss overbærenhet overfor kandidater som har bommet på disponeringen av tid, slik at de ikke klarer å gjennomføre en balansert fremstilling. Kandidater som derimot går berserk i de første teoretiske spørsmål, må i større utstrekning bære ansvaret for sine forsettlige handlinger. Kombinasjonen av ubesvarte spørsmål og store deler av besvarelsen utenfor oppgaven, er ikke heldig.

Det vil videre være kandidatens evne til å få frem hovedpunkter som ofte vil være avgjørende. Enkelte spørsmål – for eksempel I b – tester kandidatens evne til å anvende foreliggende rettskildefaktorer.

Selv om dette er ment som endelig veiledning, tar jeg gjerne mot innspill som kan føre til en revisjon. Særlig gjelder dette hvordan de ulike feilskjær skal bedømmes.

Tromsø, 6. desember 2000