I. PENSUM

Lødrup, Familieretten, Oslo 1991: Det er ikke mulig å plukke ut eksakte pensumhenvisninger, fordi oppgaven går ut på å trekke ut linjer fra det meste av pensum hvor felleseie/særeie har betydning. Det er således særlig Fjerde kapittel, FORMUESFORHOLDET MELLOM EKTEFELLER og Femte kapittel DELINGEN AV FORMUEN VED SEPARASJON OG SKILSMISSE som er av interesse.

Unneberg, Arveretten, Oslo 1990, s.458-496 (467-478) og 514-520 omhandler betydningen av felleseie/særeie ved naturalutlegg på sammensatt skifte. Reglene om formuesordningens betydning for hva som kan overtas uskiftet, er behandlet på s.340-345.

Det må gjøres oppmerksom på at de nye regler i ekteskapsloven 1991 ikke er innarbeidet i Arveretten. De sentrale bestemmelser om naturalutlegg på det sammensatte skiftet er imidlertid uendret (med enkelte redaksjonelle endringer i sl.§ 63). Den endring som de fleste har fått med seg er at "startpunktet" er ekteskapslovens kap 15. Her henvises det i el.§ 77, 3.ledd til "reglene i skifteloven og arveloven". Studentene har også fått utdelt et stensilert hefte som inneholder en oversikt over hvilke steder i Arveretten det må korrigeres for lovendringer.

En ajourført fremstilling av reglene for sammensatt skifte og rett til uskifte finnes hos Lødrup, Arverett, Oslo 1992 s.338-353 og 357-360.

Oppgaven ber om to ting, en fremstilling og en sammenligning av reglene om naturalutlegg. Det kan følgelig tenkes flere måter å disponere på.

Innledningsvis kan det sies litt om hva det vil si å beholde eller overta eiendeler på skifte. Det bør presiseres at dette spørsmålet ikke dreier seg om fordeling av verdier, men om fordeling av de enkelte gjenstander. Oppgaveteksten inneholder alternativene overta og beholde. Dette er bare en språklig presisering. Ektefeller vil som regel beholde eiendeler, mens arvinger overtar.

Det bør videre sies litt om de tre ulike former for skifte, og hvilke ulike hensyn som gjør seg gjeldende. På skifte mellom ektefeller skal eiendeler som ektefellene som regel har brukt sammen fordeles mellom dem. På det sammensatte skifte er det den gjenlevende ektefelles interesse i å beholde en gjenstand som de to ektefeller tidligere brukte sammen som skal veies opp mot avdødes arvingers interesse i å overta den. For det rene dødsboskifte gjelder at ingen av arvingene tidligere har hatt eller brukt gjenstanden som sin. Det er derfor andre tilknytningsformer som kan få betydning.

Sammenligningen av reglene kan gjerne deles opp. Først noe innledningsvis om de ulike hensyn, og deretter den nærmere sammenligning under behandlingen av de enkelte regler. Eksempelvis er reglene om en ektefelles ulike adgang til å overta/beholde eiendeler egnet for sammenligning ved at felleseieskiftereglene først gjennomgås og ved at det under behandlingen av det sammensatte skifte i stor grad vises til de tilsvarende regler for felleseieskifte, og endelig ved at forskjeller påpekes.

Avgjørende for rett til eiendeler på felleseieskifte er hvem som eier eiendelen. For det sammensatte skiftet er dette formulert som brakt inn. Kandidatenebør enten innledningsvis eller under de enkelte drøftelser, få frem at meningsinnholdet er det samme. Innledningvis kan det også sies litt om hvordan en ektefelle blir eier av en eiendel, og kanskje et par ord om eierforholdene mellom ektefellene under ekteskapet. Dette kan gi en bakgrunn når det skal redegjøres for hensynene bak de enkelte regler.

Av emner eller spørsmål som kan nevnes men som i forhold til resten av oppgaven ikke bør ta for stor plass er spørsmål om når det skal skiftes (el.§§ 57 og 76, sl.§ 60), det økonomiske oppgjør hvor eiendelenes verdi overstiger lodden (el.§§ 69-70, sl.§§ 65-66) tidspunktet for verdsettelsen (el.§ 69, 2.ledd, sl.§ 66), om skiftetakster (el.§ 69, 1.ledd, sl.§ 125) osv. (Det kan i denne sammenheng nevnes at mange overser den kodifisering av rettspraksis som har kommet til uttrykk i el.§ 69 og i den nye ordlyd i sl.§ 125 om at skiftetakst skal svare til markedsverdi.)

Et annet spørsmål som kan/bør tas opp er forholdet til testamentariske bestemmelser på dødsboskifte og sammensatt skifte. Når det gjelder det rene dødsboskifte er spørsmålet løst i sl.§ 61, 4.ledd. I forhold til gjenlevendes rettigheter etter sl.§ 63 er det imidlertid antatt at disse går foran et gjenstandslegat. Når det gjelder sl.§ 63, 1.ledd er dette selvsagt. En ektefelle kan ikke testamentere bort den annens eiendeler. (Sammenlign med reglene for uskiftebo, al.§ 18, 2.ledd 2.pkt.)

En del kandidater tar opp spørsmålet om forloddsrettigheter (el.§ 61 jfr § 77). I den utstrekning forloddsrettigheten gjelder en rett til å beholde enkelte eiendeler, faller spørsmålet innenfor oppgaven. Disse spørsmål er imidlertid heller ikke av de mest sentrale. Det samme gjelder særrettigheter iht el.§ 62.

Ut fra oppgaveteksten kan ikke oppgaven begrenses til felleseieskifte mellom ektefeller, selv om det er fordelingen av eiendeler som har vært i felleseie som er det mest interessante. Kandidatenebør likevel nevne eller komme inn på reglene om adgangen til å overta en gjenstand som tidligere var den annen ektefelles særeie, jfr el.§ 74, 1.ledd, og for det sammensatte skifte sl.§ 63, 2.ledd if. Det kan imidlertid ikke bety noe særlig om kandidateneavgrenser mot dette. Det viktigste er om kandidateneser problemet og tar stilling til avgrensningsspørsmålet.

Reglene om bruksrett faller utenfor oppgavens ordlyd, men det er helt i orden at spørsmålet nevnes. Det samme gjelder gjenlevende ektefelles adgang til å overta/beholde/få bruksrett til odelseiendom iht odl.§§ 34-36.

Felles for alle disse spørsmål er at det anses som et pluss at de nevnes for å sette det hele i en større sammenheng. Det må derimot trekkes hvis behandling av disse spørsmål går på bekostning av de mer sentrale spørsmål. Det vises til oppgaveteksten hvor det er retten til å overta eller beholde eiendeler som skal behandles, ikke konsekvensene av det — og heller ikke alle forutsetningene for det.

Selv om problemstillingen er interessant, må det klart avgrenses mot fordeling av gjeldsansvar.

I det følgende vil fortrinnsvis hovedreglene bli behandlet.

Enhver av ektefellene har rett til å beholde eiendeler han fullt ut eller for det vesentlige eier. Om hvordan eierforholdene kan oppstå eller endres vises det til el.§ 31. Som regel gjelder dette eiendeler en ektefelle brakte med seg inn i ekteskapet eller som han senere har ervervet på egenhånd. Det kan være på sin plass å nevne adgangen til skjevdeling iht el.§ 59, og samtidig presisere at dette kun er en verdiregel, jfr ordlyden.

Vilkåret er bare at det ikke ville være åpenbart urimelig etter forholdene å la ektefellen få beholde sine eiendeler. De fleste klarer å presisere at dette er et meget strengt vilkår.

Det fremgår av både forarbeider og teori at "for det vesentlige" anses å ligge et sted mellom 70-80% eierandel. Hvordan en ektefelle kan bli sameier i den annens eiendel (el.§ 31, 2. og 3.ledd) kan nevnes, men bør ikke gis for stor plass.

Det må anses som et pluss om kandidateneklarer å gi den enkle begrunnelsen for reglene, nemlig at disse eiendeler under hele ekteskapet har tilhørt vedkommende ektefelle og at ekteskapet som utgangspunkt ikke har medført noen innskrenkninger i hans rådighet over den, jfr el.§ 31, 1.ledd.

Regelen i el.§ 66, 2.ledd om rett til å overta odelseiendom er sammenfallende med den tilsvarende bestemmelse for sammensatt skifte og dødsbo i sl.§ 62.

Fra hovedregelen ovenfor oppstiller el.§ 67 unntak for felles bolig og vanlig innbo i felles bolig. Bokstavene a-c omhandler bare ulike tilknytningsforhold til felles bolig, herunder leiekontrakt. (Det siste er nytt i sin nåværende form, se også husleielovens ny § 32.) Vanlig innbo omfattes av bokstav d. Det er verdt å merke seg de to begrensninger; vanlig innbo i det felles hjemmet. Utenfor faller altså innbo som er av mer ekstraordinær karakter, samt innbo i fritidseiendommer mv.

Begrunnelsen for dette unntaket er gitt i bestemmelsens annet ledd. Det skal legges vekt på ektefellenes og barnas behov.

Under hensyntagen til disse momenter, skal det så foreligge en særlig grunn til å fravike hovedregelen i el.§ 66.

Hovedregelen i el.§ 66 gjelder hvor den ene ektefelle eier gjenstanden fullt ut eller for det vesentlige. Hvor gjenstanden ellers er i sameie (enten den er felleseie eller sameie mellom særeiene), har vi i ekteskapsloven 1991 ingen regler som direkte gjelder spørsmålet om rett til å overta.

En bestemmelse finnes i el.§ 71. Etter denne kan hver av ektefellene kreve eiendelen solgt, men likevel slik at hver av dem har forkjøpsrett under ellers like vilkår. Denne regel hjelper oss imidlertid ikke så mye for de tilfelle hvor gjenstanden er i sameie (f eks 50/50) og begge ektefeller ønsker å beholde den. Tidligere hadde vi en regel om dette i sl.§ 50, 3.ledd. Denne regel ga anvisning på en rimelighetsvurdering i samme gate som den vi finner i sl.§ 61, 2.ledds 2.pkt (for det rene dødsboskifte, se nedenfor), men noe strengere.

En annen vei for å løse spørsmålet er henvisningen i sl.§ 31, 2.ledd til sameieloven. men denne løser heller ikke spørsmålet om hvem av sameierne som har rett til å overta hele sameiegjenstanden ved oppløsningen, utover reglene om oppløsning i saml.§ 13. Her er det også viktig å huske på at oppløsningsreglene suppleres av el.§ 36, 2.ledd jfr § 31, 2.ledd.

Når sterke grunner taler for det, kan en ektefelle mot innløsning få rett til å overta felles bolig og vanlig innbo i det felles hjemmet selv om det tilhørte den annens særeie, el.§ 74.

Her bør kandidateneforsøke å fremstille forskjellene mellom "særlige grunner" og "sterke grunner".

Selv om det ikke er sagt i el.§ 74 vil også her barnas og ektefellens behov for bolig være de sentrale momenter.

På samme måte som det er naturlig at en ektefelle ved felleseieskifte beholder sin egne eiendeler, er det enda mer naturlig at han gjør det i konkurranse med avdødes arvinger.

Vilkårene er i begge tilfelle at det ikke vil være åpenbart urimelig eter forholdene.

I forhold til regelen for felleseieskifte, innebærer sl.§ 63, 2.ledd en del forskjeller. For det første gjelder den bare for gjenlevende ektefelle. Videre omfatter den flere eiendeler, og vilkårene er ellers ulike.

Vedrørende retten til å overta felles bolig er anvendelsesområdet i utgangspunktet noenlunde sammenfallende. Forskjellene er følgende:

(1) Fast eiendom som ikke utelukkende eller hovedsaklig har tjent til felles bolig, faller utenfor el.§ 67. Etter sl.§ 63, 2.ledd kan slik eiendom også kreves overtatt av gjenlevende dersom eiendommen hovedsaklig har tjent til felles bolig og de øvrige loddeier ikke har rimelig grunn til å motsette seg at gjenlevende overtar hele eiendommen. Begge bestemmelser bruker uttrykket hovedsaklig. Det må likevel antas at grensene er noe videre på det sammensatte skiftet. Her som ellers må det foretas en konkret interesseavveining som kna falle noe ulikt ut alt ettersom den foretas mellom ektefellene eller mellom gjenlevende og arvingene.

(2) Leierett til felles bolig omtales ikke i sl.§ 63, 2.ledd. Gjenlevendes (og livsarvingenes) rett til å overta husleiekontrakt fremgår imidlertid av husleielovens § 31, 3.ledd.

(3) Retten til å overta innbo mv i sl.§ 63, 2.ledd gjelder alt innbo i det felles hjem (i motsetning til vanlig innbo i el.§ 67). Retten omfatter også løsøre som gjenlevende trenger for å fortsette sin næring.

Bestemmelsen i sl.§ 63, 3.ledd må ses i sammenheng med odl.§§ 34-36.

Dersom særlige grunner taler for det, kan gjenlevende også overta felles bolig og innbo selv om de var førstavdødes særeie, sl.§ 63, 2.ledd if. Begrunnelsen er behov for bolig, tilknytning osv, som må avveies mot tilsvarende forhold hos øvrige interesserte loddeiere. Momenter som kan få betydning er ekteskapets lengde, særkullsbarns barndomshjem, grunnen til opprettelse av særeie osv. I denne sammenheng må det antas at påbudt særeie fra giver eller arvelater (el.§ 48) er til hinder for utlegg til gjenlevende. I disse tilfelle må man antagelig finne tilsvarende ordninger som iht odl.§§ 34-36. Har førstavdøde disponert over bolig eller innbo i testament, vil dette være sterke argumenter mot utlegg til gjenlevende.

Kandidatenebør her vise til forskjell i formuleringer fra tilsvarende bestemmelse i el.§ 74 (sterke grunner/særlige grunner) og si noe om begrunnelsen for denne forskjellen.

De eiendeler i boet som ikke omfattes av noen av de ovennevnte bestemmelser, må gjenlevende konkurrere med arvingene på lik linje. I så tilfelle kommer de alminnelige regler i sl.§ 61 til anvendelse. Se nærmere om dette nedenfor. I den interesseavveiningen som der skal foretas, vil det forhold at gjenlevende som ektefelle har hatt en sterk tilknytning til gjenstanden kunne få betydning.

På det rene dødsboskifte finner vi ikke den samme oppdeling alt ettersom hvilke eiendeler det gjelder. Det er et pluss om kandidatenefår frem at oppdelingen på felleseieskifte og sammensatt skifte, er begrunnet i det særlige behov barn og ektefelle kan ha for bolig og innbo.

Dersom arvelater i testament har bestemt fordelingen av sine eiendeler, skal dette følges så fremt testamentet er materielt og formelt gyldig. En testamentarisk bestemmelse går foran de generelle regler i sl.§ 61, jfr dennes 4.ledd.

De materielle begrensninger er først og fremst pliktdelsbestemmelsen i al.§ 29 om at testator ikke uten særskilt hjemmel kan disponere over gjenstander hvis verdi overstiger den fri tredjedel. Etter al.§ 30 kan arvelater utvide adgangen for livsarvinger til å overta en gjenstand som ligger innenfor summen av hans pliktdelsarv og den fri tredjedel. Det finnes også en særbestemmelse i al.§ 33 om arvelaters rett til å utpeke en av sine livsarvinger til å overta næringsvirksomhet.

Disse regler bør bare kort nevnes. Det sentrale er at retten til å overta eiendeler på dødsboskifte kan følge av arvelaters testament. Formkravene skal ikke behandles.

Utgangspunktet etter sl.§ 61 er at hvor loddeierne ikke blir enige, kan hver av dem begjære (eller skifteretten bestemme) at boets eiendeler selges.

Hvor loddeierne således ikke blir enige, må den som krever en gjenstand utlagt har gode grunner for dette, og de øvrige må ikke ha rimelig grunn til å motsette seg utlegget. Kandidatenebør ellers få frem at det etter lovens ordlyd kreves en meget kvalifisert interesseovervekt.

Som nevnt innledningsvis er ikke påstått forskjell mellom skiftetakst og markedsverdi relevant. Dette følger av rettspraksis (Rt.1981:513 og Rt.1984:552), og etter lovendringen er det i nå sagt i sl.§ 125 at skiftetakst skal tilsvare markedsverdi.

De ulike hensyn og momenter som kan få betydning er nærmere omtalt i Arveretten s.468-474.

Som nevnt innledningsvis kan oppgaven disponeres på flere måter. Det avgjørende er at kandidatene har valgt en fornuftig løsning, uten for mye dobbeltbehandling. Av betydning for karaktersettingen bør også være i hvilken grad kandidaten har foretatt en fornuftig avgrensning, herunder fornuftig avveining av hvilken vekt og omfang de ulike perifere spørsmål skal få. Det vises her til hva som er sagt om dette innledningsvis.

For å bestå må kandidatene etter min mening vise at de har forstått hva oppgaven spør om, og ha behandlet disse ulike regelsett på en akseptabel måte. Den laudable besvarelse må vise et minimum av forståelse og oversikt. Det er innledningsvis også antydet en del om hva jeg mener er av betydning i denne sammenheng.