Fra Sosialrett, 3.utgave 1993, Ørnulf Rasmussen: Det psykiske helsevern, pkt 2.1-3.3, (s.395-412).

Oppgavens formulering gir grunnlag for enkelte avgrensninger. Særlig gjelder dette ordene vilkårene og innleggelse. Jeg kommer nærmere tilbake til dette.

Slik oppgaven er formulert dekker den både frivillig og tvungen innleggelse. Dette gir en naturlig todeling av oppgaven, nemlig først om vilkårene for selv å begjære seg innlagt (phvl.§ 4) og deretter vilkårene for tvangsinnleggelse (phvl.§ 5). I en mellomstilling er tvungen tre-ukers opphold etter undersøkelse (phvl.§ 3, 2.ledd) og frivillige innleggelse som skjer på vilkår av tvungent opphold i tre uker (phvl.§ 4, 2.ledd). I phvl.§ 2, 6.ledd finnes også regler om øyeblikkelig innleggelse. Den nærmere avgrensning kan nok by på tvil. Det viktigste er etter min mening om kandidatene makter å lage en selvstendig disposisjon av stoffet, og presterer noe mer enn en ren lovavskrift med kommentarer. De felt som kanskje kan skape problemer er spørsmål som undersøkelsesplikt, grunnlag for å beholde, utskrive osv. Et eget tema er også saksbehandlingsreglene; alt fra sykehusets (overlegens) til kontrollkommisjon og rettslig prøving.

De fleste kandidater er kritiske til innleggelse, og er på vakt mot maktmisbruk og overgrep. Det er eksempelvis få som trekker inn hensynet til omgivelsenes sikkerhet som begrunnelse for tvangsinnleggelse. Det kan jo utmerket godt tenkes tilfelle hvor "pasienten" trives best på frifot, men hvor dette ikke er særlig sunt for hans omgivelser.

Det kan ikke ha noen betydning om kandidatene roter litt med medisinske begreper (f eks pasientens "maniske depresjoner").

De fleste kommer brukbart gjennom denne oppgaven, og viser stort sett kunnskaper og en viss forståelse. Mange virker engasjert, men uten at besvarelsen skjemmes av det.

De fleste har en innledning om hva det psykiske helsevern består i, og hvem som har ansvaret for det. Dette kan være greit å nevne, men bør ikke få for stor plass.

De fleste kandidater finner oppgavens tema, og avgrenser på en forstandig måte. De fleste innleder også med å vise til hovedskillet mellom frivillig og tvungen innleggelse. Enkelte tar også med øyeblikkelig innleggelse.

Som nevnt ovenfor følger det klart av ordlyden at det er vilkårene for innleggelse som skal behandles. I hvilken utstrekning de prosessuelle regler (vilkår) skal behandles, kan være noe tvilsomt. Etter min mening bør saksbehandlingsreglene nevnes i sammenheng med de enkelte bestemmelser. Noe som også mange kandidater gjør på en elegant måte. Poenget er nettopp at det er noe ulikheter i fremgangsmåten alt etter som det dreier seg om phvl.§§ 2, 3, 4 eller 5. Reglene om klage til kontrollkommisjonen (og eventuell rettslig prøving) er mer perifert, men det må antagelig ses som et pluss at de nevnes. Som nevnt er mange opptatt av rettssikkerhet. Når de materielle regler er såpass vage, er det derfor på sin plass å vise til de garantier som ligger i strenge prosessuelle regler og en vid klage- og overprøvelsesadgang.

I oppgaveteksten er det brukt uttrykket psykiatrisk sykehus. I de for oppgaven relevante bestemmelser brukes ulike uttrykk. Eksempelvis bruker phvl.§ 4 ordet institusjon, mens i phvl.§ 5 brukes sykehus. I phvl.§ 3 vises det til "annet sted". Begrepsbruken i loven er visstnok bevisst, men den ulike begrepsbruk får redusert betydning bl a pga reglene i phvl.§ 7, 2.ledd som gir phvl.§§ 5 og 6 tilsvarende anvendelse ved psykisk helsevern utenfor institusjon. Området for hvor psykisk helsevern utøves, er nærmere regulert i phvl.§ 1, særlig nr 2. Det kan derfor ikke stilles så store krav til kandidatenes avgrensninger i forhold til begrepet "psykiatrisk sykehus". Det er få kandidater som berører dette, og det må nok aksepteres. Enkelte viser til begrepet, men uten at det kommer noe mer ut av det. I et tilfelle har jeg sett at det avgrenses mot phvl.§ 4, under henvisning til oppgaveteksten. Ved en sammenstillelse av oppgaveteksten og systematikken i lov om psykisk helsevern, finner jeg ikke at det er grunnlag for en slik avgrensning.

Hvordan besvarelsene kan avgrenses og disponeres, vises i det følgende. Som allerede nevnt, er det mange mulige avgrensninger og disposisjoner som kan velges. Det nedenstående er bare et forslag.

Generelle regler om øyeblikkelig innleggelse finnes i sykehuslovens § 6, som phvl.§ 2, 6.ledd viser til. Lovens vilkår for innleggelse må også være oppfylt i tillegg til de generelle regler om øyeblikkelig innleggelse. Det kan i denne sammenheng også vises til den såkalte ventelisteforskriften (av 26.7.1990 nr 620) § 3-2. Dette kan imidlertid ikke kreves av kandidatene.

Hvor vilkårene for øyeblikkelig innleggelse foreligger, gjelder ikke den såkalte asylsuvereniteten. Sykehusledelsen eller overlegen kan ikke i disse tilfelle selv velge om man vil la pasienten innlegge eller ikke. Se også legelovens § 27.

Pasienten kan ikke kreve å bli innlagt med mindre lovens vilkår er oppfylt. Disse vilkår er i grove trekk følgende:

Er pasienten under 16 år finnes nærmere regler/vilkår om samtykke mv i phvl.§ 4, 3.ledd.

Overlegen kan sette som vilkår for innleggelse at pasienten underkaster seg tre ukers "tvangsinnleggelse", jfr phvl.§ 4,2.ledd. De fleste kandidater får frem dette, men få begrunner regelen. I enkelte situasjoner kan det tenkes at avbrudd i behandlingsopplegget kan være skadelig. Derfor bør sykehuset ha denne fristen til f eks å utrede pasienten før han begjærer seg utskrevet. I denne forbindelse er det verdt å merke seg at fristen løper fra innleggelsen. Avtalen må videre være inngått skriftlig og før eller samtidig med at innleggelse skjer.

Nærmere regler om avtaleinngåelsen finnes i phvl.§ 4, 2.-4.ledd.

Pasienten skal utskrives uten opphold dersom han begjærer det, jfr phvl.§ 4, 1.ledd siste setning. Dette gjelder likevel ikke dersom det foreligger avtale iht annet ledd. Utskriving må da skje ved utløpet av tre-ukers perioden, med mindre vilkårene etter phvl.§ 5 er oppfylt.

Vilkårene for at en person kan underkastes tvangsmessig undersøkelse, følger av phvl.§ 3, 1.ledd. Slik undersøkelse gjøres gjerne for å vurdere tvangsinnleggelse etter phvl.§ 5. Det kan således hevdes at må foreligge en viss sannsynlighet for at vilkårene for tvangsinnleggelse er til stede. (Sammenlign reglene om varetektsfengsling.)

Etter phvl.§ 3, 2.ledd kan pasienten holdes tilbake i inntil tre uker dersom følgende vilkår er oppfylt;

Dersom undersøkelsen viser at vilkårene for tvangsinnleggelse er oppfylt, kan pasienten straks innlegges med hjemmel i phvl.§ 5. Det kreves mao ikke noen ny undersøkelse iht phvl.§ 5.

Dersom pasienten holdes tilbake iht phvl.§ 3, 2.ledd, kan det eventuelt i løpet av tre-ukers perioden besluttes at han skal tvangsinnlegges iht phvl.§ 5.

Etter phvl.§ 3, 2.ledd kan pasienten innlegges enten i sykehus eller "holdes på annet sted hvor forsvarlig pleie kan skaffes". Se likevel phvl.§ 7, 2.ledd, omtalt ovenfor pkt 3.1.2.

Loven oppstiller tre fakultative vilkår, hvorav det tredje inneholder tre kumulative vilkår. I teorien oppstilles også et fjerde vilkår. Grovt skissert er vilkårene følgende:

De fleste kandidater får disse vilkårene godt frem. Det som varierer er grad av selvstendighet i fremstillingen. Enkelte begrenser seg til et lovreferat, mens andre fremstiller vilkårene helt selvstendig. Den beste fremstillingen er etter min mening å skissere de ovennevnte vilkår, samtidig som det vises til hvordan disse vilkår kan utledes av lovteksten.

Når det i overskriften brukes uttrykket "tidsubestemt" sikter dette bare til at loven ikke selv setter opp en bestem tidsbegrensning slik f eks phvl.§§ 3 og 4 gjør. Pasienten kan imidlertid bare beholdes så lenge vilkårene for innleggelse er tilstede, jfr phvl.§ 5, 3.ledd.

Når vilkårene ikke lenger foreligger, kan pasienten begjære seg utskrevet. Det kan også hans nærmeste hvor han selv ikke er i stand til det, jfr phvl.§ 6, 1.ledd.

Det kan være greit å nevne at de saksbehandlingsreglene i forvaltningslovens kap III og IV ikke gjelder, jfr phvl.§ 7. 1.ledd. Dette repareres imidlertid i en viss grad av de særskilte regler i phvl.§ 9.

Som nevnt innledningsvis (pkt 3.1.2) varierer de prosessuelle regler noe med de enkelte bestemmelser, og behandles derfor mest naturlig i tilknytning til med de materielle regler. Eksempelvis kan innleggelse etter phvl.§ 3 påklages av pasienten selv, mens innleggelse etter phvl.§ 5 kan påklages både av den syke, hans nærmeste eller myndigheten som har begjært innleggelsen, jfr phvl.§ 5, 4.ledd.

Regler om klageadgang og klagebehandling kan også kort nevnes, men det kan neppe kreves. De fleste nevner klage til kontrollkommisjonen. Stort sett hvor det er vist til denne i phvl.§§ 3-5. Enkelte viser også til phvl.§ 8. Svært få viser til adgangen til å få kontrollkommisjonens avgjørelser rettslig overprøvd iht tvistemålslovens 33. kapittel. Det kan imidlertid heller ikke forventes.

Som nevnt er mange kandidater engasjert i de spørsmål oppgaven reiser, og gir derfor også uttrykk for sine vurderinger. De fleste gjør også dette på en balansert måte. Det bør være plass til vurderinger i denne oppgaven. Som ellers gjelder imidlertid at vurderingene må være knyttet til lovens vilkår, eventuelt praktiseringen av dem. Løsrevne generelle betraktninger om psykisk helsevern, psykiske problemer og rettssikkerhet faller utenfor oppgaven.

Unneberg, Arveretten, Oslo 1990, s.79-89, særlig s.82-86.

Det vises også til Unneberg i Lov og Rett 1991 s.259-288, hvorfra noe er gjengitt nedenfor.

Oppgavens tema tar ikke så stor plass i læreboken, men er relativt grundig gjennomgått i undervisningen. Jeg har på forelesninger forsøkt å gi en objektiv fremstilling av rettskildebildet hvor det er uenighet eller uklarheter i teori mv. Etter hva jeg kan se i de besvarelser jeg har vært gjennom, er kandidatene langt fra farget av mine synspunkter eller argumenter. Jeg kommer nærmere tilbake til hvilke spørsmål dette gjelder.

De fleste kandidater får med seg hovedreglene om hva minstearven går ut på, hvor omfattende den er og i hvilke tilfelle regelen kommer til anvendelse, eventuelt at gjenlevende blir enearving. De fleste klarer også å si noe fornuftig om minstearvens beskyttelse mot testamentariske disposisjoner, herunder hvilken betydning minstearven har får førstavdødes testasjonsrådighet. (Dette gjelder særlig i kombinasjon med livsarvingenes pliktdelsarv.)

En gjennomgående svakhet synes å være avgrensningen av oppgaven. Svært mange skriver (for) mye om gjenlevende ektefelles arverettigheter generelt. Det er på sin plass å si noe om gjenlevendes stilling som en begrunnelse for reglene om minstearv, men det faller utenfor å utdype f eks kravene til varsling i al.§ 7 eller drøfte hvorvidt legalarveretten bør falle bort ved midlertidig eller faktisk separasjon. (I forhold til minstearven er ikke varslingsregelen av interesse. Minstearven kan uansett ikke angripes.)

En del kandidater misforstår også bestemmelsen i al.§ 6, 4.ledd og fremholder at gjenlevende ikke kan kreve minstearv etter å ha sittet i uskifte. (Antagelig forveksler kandidatene reglene i el.§ 77 om bortfall av gjenlevendes rett til skjevdeling etter først å ha overtatt boet uskiftet.) I mange tilfelle skriver kandidaten først at retten til minstearv ikke gjelder dersom gjenlevende har overtatt boet uskiftet. Senere ser de presiseringen i al.§ 26, 1.ledd og skriver at gjenlevende har rett til minstearv ved skifte i live. Det må trekkes for dette dersom det er på det rene at kandidaten roter og er inkonsekvens. I mange tilfelle må tvilen komme tiltalte tilgode dersom det er uklart hva kandidaten mener med at retten til minstearv faller bort ved uskifte (dvs om det kan forutsettes at gjenlevende sitter i uskifte til sin død.) Enkelte klarer imidlertid å forklare regelen. Det ligger i minstearvens begrunnelse at gjenlevendes arvinger ikke kan kreve minstearv etter lengstlevendes død. (Slik de forøvrig heller ikke kan for vanlig legalarv fra førstavdøde.)

Jeg skal nedenfor komme noe nærmere inn på hva som må, bør og kan tas med, og hva som bør holdes utenfor.

Kandidatene bør si noe om bakgrunnen og begrunnelsen for minstearven, eventuelt kan det avsluttes med rettspolitiske betraktninger om minstearvens berettigelse. Det som bør fremheves i så måte er at hensynet til gjenlevende ektefelles muligheter i de fleste tilfeller bør gå foran livsarvingene — som gjerne er 45-50 år gamle. De tilfeller hvor regelen kan virke urimelig er hvor førstavdøde etterlater seg yngre barn, og særlig hvor det er særkullsbarn. (Noe vil kunne avhjelpes av regelen om mindreårige livsarvinger forloddsrett i al.§ 36, men denne bestemmelse er svært sjelden brukt.) Spørsmålet om hvem som bør arve — gjenlevende ektefelle eller livsarvingene — kan også stilles. Se nærmere pkt 3.4.

En besvarelse må inneholde en redegjørelse for hva minstearvsregelen går ut på, herunder beregningsgrunnlaget. Det bør tas med noe om bakgrunnen eller begrunnelsen, og at minstearven ikke kan fratas gjenlevende ved testament. Det bør vises til de alminnelige vilkår for ektefellens arverett, og de kan i beskjeden grad redegjøres for. Videre bør forholdet til livsarvingenes pliktdel behandles, gjerne med regneeksempler på hvordan boet/arven fordeles. De fleste kandidater klarer det bra. Enkelte særspørsmål (se pkt 3.3) kan drøftes, men dette kan ikke forventes. Noen kandidater tar opp spørsmålet om forholdet til forloddsretten på en brukbar måte. De fleste har fått med seg innholdet i minstearvens "pliktdelsbeskyttelse".

Det som faller utenfor oppgaven er en generell redegjørelse for gjenlevende ektefelles arve- og/eller skifterettslige stilling, herunder rett til uskifte og naturalutlegg. Gjenlevende alminnelige brøkdelsrett bør nevnes i forbindelse med fremstillingen av minstearven. Den generelle varslingsregel i al.§ 7 faller også utenfor, idet minstearven ikke under noen omstendighet kan fratas den annen ektefelle ved testament.

Enkelte nevner al.§ 73 om fradømmelse av arverett. Dette er den eneste bestemmelse som kan medføre bortfall av rett til arv, herunder minstearv. Det finnes ingen regel om mulighet til ved testament å frata ektefellen retten til minstearv i tilfelle hvor ektefellen ikke er verdig til å ta arv, sammenlign al.§ 34 vedrørende livsarvinger. Det finnes heller ingen rimelighetsklausuler slik det gjøre for alle naturalutleggsregler, og for utbetaling av livsforsikring i fal.§ 15-6. Se nærmere om dette LoR 1991 s.276-277.

Som det fremgår av al.§ 6, 1.ledd varierer minstearven som ektefellens generelle legalarverett med hvilke øvrige arvinger førstavdøde etterlater seg. Etterlater førstavdøde seg livsarvinger, utgjør minstearven fire ganger grunnbeløpet i folketrygden (G). Fire G utgjør pr 1.5.1993 kr 149.200. Er det bare slektninger i annet parentel (foreldre, søsken osv), utgjør minstearven seks ganger grunnbeløpet. Dette utgjør pr 1.5.1993 kr 223.800. I svært mange tilfelle fører denne regelen til at gjenlevende overtar det hele bo uten å måtte dele med de øvrige arvinger. Gjenlevendes behov for å overta boet uskiftet, vil derfor i mange tilfelle reduseres.

Ved beregning av minstearven skal det ikke tas hensyn til gjenlevendes egen boslodd eller hans mulige særeie, slik tilfellet var med den tidligere skiftefordel etter sl.§ 64, 2.ledd. Det samme gjelder for mulige skjevdelingsmidler eller andre midler som skal holdes utenfor likedelingen, jfr el.§§ 59 og 61. Dette er en av de vesentligste forskjeller mellom den tidligere skiftefordel og minstearven. Mens skiftefordelen i sl.§ 64, 2.ledd skulle sikre at gjenlevende totalt sett kom ut av skifteoppgjøret med et visst minimum, skal minstearven sikre gjenlevende et minstebeløp som arv etter førstavdøde. Gjenlevendes egen formuesstilling forøvrig er derfor uten interesse. Til sammenligning er heller ikke livsarvingenes pliktdelsrett "behovsprøvet".

Minstearven skal derfor beregnes av førstavdødes samlede formue, ikke bare av hans boslodd i felleseiet. Minstearven beregnes av den formue førstavdøde etterlater seg som arv, dvs boslodd i felleseiet og eventuelt særeie.

Arvingenes mulige forloddskrav iht el.§ 61 b, jfr § 77, 2.ledd må imidlertid holdes utenfor hva gjenlevendes arverettigheter beregnes av.

Det må likevel presiseres at det er nettoformuen som er grunnlag for arv. På samme måte som det er den enkelte ektefelles netto rådighetsdel som skal likedeles iht el.§ 58, er det også den samlede nettoformue som er gjenstand for arv, enten det gjelder minstearv, pliktdelsarv, vanlig legalarv eller testamentsarv. Kravet på minstearv kan således ikke gjøres gjeldende til fortrengsel av førstavdødes særkreditorer. På den annen side vil gjenlevende i en viss utstrekning være beskyttet gjennom reglene i deknl.§ 2-1, 5.ledd jfr § 2-3.

Gjenlevendes krav på minstearv har preg av pliktdelsarv. Retten til minstearv kan ikke fratas ektefellen ved testament, jfr al.§ 7, siste punktum.

Regelen om minstearv er ingen forloddsrett. Gjenlevende skal først ha sin minstearv. Deretter går arven til dekning av de andre arvingers arvelodd. Er det livsarvinger etter avdøde, må disse først få (tilsammen) 16 G før gjenlevende får mer arv. (Da har gjenlevende fått en fjerdepart og livsarvingene tre fjerdedeler, jfr al.§ 6, 1.ledd.) Arvinger i annet parentel skal tilsvarende ha 6 G før gjenlevende arver mer enn minstearven. (Gjenlevende og arvingene i annet parentel arver likt, al.§ 6, 1.ledd.) Reglene om minstearv får derfor anvendelse i alle tilfelle hvor arven etter førstavdøde ikke overstiger 16 G når han etterlater seg livsarvinger, og 12 G med arvinger i annet parentel. Fordi minstearven skal beregnes av avdødes netto boslodd og eventuelle netto særeie, må det antas at den ofte kommer til anvendelse. (Seksten G utgjør pr 1.5.1993 kr 596.800.) Regelen vil derfor normalt få anvendelse hvor nettoverdiene i fellesboet, dvs etter at begge ektefellers gjeld er fratrukket, ikke overstiger ca 1,2 millioner. Dette omfatter vel de fleste vanlige familier.

Enkeltes kandidater forutsetter uten forbehold at felleseiet skal likedeles. I en viss utstrekning må det bæres over med dette, fordi avsnittet i læreboka om minstearv gjør det samme. Skjevdeling er ikke nevnt her. (På den annen side burde det være vel kjent fra Lødrups Familierett.) Jeg har også sett henvisninger til tvml.§ 426 om midlertidig separasjon. Dette stammer også fra læreboka, s.80. (Studentene har fått utlevert et korrigeringshefte, hvor det fremgår at tvml.§ 426 er erstattet av el.§ 92.)

Livsarvingenes pliktdelsrett har både en kvantitativ og en kvalitativ side. Pliktdelsretten omfatter 2/3 av verdiene i boet (evt beløpsbegrenset iht al.§ 29, 2.pkt), og forhindrer samtidig arvelater (uten særskilt hjemmel) å disponere over gjenstander hvis verdi overstiger den fri tredjedel. Noen slik kvalitativ begrensning inneholder ikke retten til minstearv.

Retten til minstearv kan ikke fratas gjenlevende ved testament, jfr al.§ 7 siste punktum. Retten til minstearv består imidlertid bare i retten til et visst beløp; fire eller seks ganger grunnbeløpet. Det er således intet til hinder for at førstavdøde i testament har bestemt at alt han etterlater seg skal tilfalle Røde Kors, dog slik at de må utbetale ektefellens minstearv. Likevel må det tas i betraktning at gjenlevende i kraft av sl.§ 63 vil ha et fortrinn til mange av boets eiendeler. Disse regler antas å gå foran et testament. Se nærmere Arveretten s.514-520.

Overraskende mange kandidater får frem disse regler. Enkelte nevner også at en ektefelle selvsagt kan frafalle sin rett til minstearv, eksempelvis som et avkall inntatt i den annens testament. (Jeg går ikke nærmere inn på disse spørsmål, men nevner at det er noe usikkerhet om i hvilken utstrekning reglene i al.§ 45, evt § 74 gjelder hvor ektefellen aksepterer et testament som griper inn i retten til (minste)arv. Se nærmere Arveretten s.261-262 med videre henvisninger.)

Jeg har på forelesninger tatt til orde for at de øvrige arvinger bør få status som loddeiere, til tross for at gjenlevende pga minstearven er enearving. Forholdet er ikke identisk med det hvor en f eks en bror ikke arver fordi arvelater etterlater seg livsarvinger. De respektive øvrige arvinger i første og annet parentel, er etter al.§§ 1 og 2 arvinger etter avdøde, men deres lodd kan bli null fordi gjenlevende skal ha et minste beløp. Annerledes i forhold til tredje parentel hvor gjenlevende etter loven skal ha den hele brøk, og slekten i det hele er utestengt.

Det kan også sammenlignes med forholdene hvor en loddeier ikke får utbetalt noen arv, fordi det f eks er motregnet iht sl.§ 61, 3.ledd eller det er avkortet iht al.§ 38 jfr § 41.

En slik adgang har små virkninger idet gjenlevende vil ha et fortrinn til de fleste gjenstander i boet, særlig tidligere felles bolig, jfr sl.§ 63. Poenget er imidlertid at de øvrige arvinger ikke er fullstendig utelukket, og kan gjøre sin rett i de tilfelle hvor naturalutlegg av bolig eller innbo til gjenlevende ville vært åpenbart urimelig (sl.§ 63, 1.ledd), eller hvor det ikke foreligger særlige grunner for at gjenlevende skal få overta bolig som var førstavdødes særeie (sl.§ 63, 2.ledd). Gjenstander som tilhørte avdøde, og som ikke er bolig eller innbo, ville arvingene kunne konkurrere om på lik linje, jfr sl.§ 61, 2.ledd.

(I LoR 1991 s.278-279 tar jeg det nærmest for gitt at en slik regel ikke kan oppstilles!)

I al.§ 36 finnes regler om forloddsrett for mindreårig barn av arvelater som ikke har fått fullendt sin oppfostring (1.ledd) og for barn som har gjort særlig mye for arvelater (2.ledd). Forloddsrettens prioritet er regulert i al.§ 37. Ved innføringen av minstearven glemte lovgiver å regulere spørsmålet. Rettskildesituasjonen er følgende: Etter ordlyden i al.§ 37 går forloddsretten foran all annen arv, men står tilbake for gjenlevendes rettigheter etter skifteloven. Minstearven er arv, men avløste en av gjenlevendes rettigheter etter skifteloven. Etter noe om og men ble det i Justisdepartementets rundskriv G-8/91 inntatt det standpunkt at forloddsretten går foran minstearven. (Motsatt i tidligere rundskriv G-141/90.) Lødrup (Arverett s.62) viser noe motvillig til dette. Jeg er imidlertid enig med Lødrup når han skriver at noe "stort spørsmål er dette neppe". Mitt poeng er at forloddsretten ikke på formelt grunnlag skal være avstengt fra å gjøres gjeldende til fortrengsel av minstearven. Forloddsretten er behovsprøvet og beror på en rimelighetsvurdering. Det følger således av de materielle regler i al.§ 36 at forloddsrett ikke kan gjøres gjeldende, f eks hvor dette etter en helhetsvurdering ikke er rimelig eller hensiktsmessig. På den annen side kan forloddsrett være rimelig hvor førstavdøde etterlater seg et mindreårig særkullsbarn som ikke har gode utsikter til øvrig forsørgelse.

En del kandidater tar opp spørsmålet, og drøfter det saklig. Det burde være unødvendig å presisere at det avgjørende er selvsagt ikke hvilket standpunkt kandidatene inntar, men om drøftelsen og vurderingene er fornuftige. Jeg tar det som et kompliment at en del kandidater er uenig med meg.

Som nevnt innledningsvis er de vurderinger som foretas stort sett fornuftige. De fleste gir en god begrunnelse for reglene om minstearv, og enkelte tar opp situasjoner hvor den kan virke urimelig.

Min kritikk av minstearvsregelen var først og fremst at den var lite gjennomtenkt, dvs gjennomarbeidet. En ordning som gjør gjenlevende til enearving i et stort antall dødsbo, og som griper inn i de fleste, burde vært bedre forberedt.

Minstearvsregelen var i en viss utstrekning begrunnet i at gjenlevende ikke kunne sitte i uskifte i forhold til avdødes særkullsbarn, og derfor ofte var nødt til å utløse disse med midler man ikke hadde. De situasjoner man særlig hadde for øye var hvor ektefellenes formue besto i en leilighet som f eks var kjøpt for 10-20.000 i 1970 og som på skiftet er taksert til 300-400.000. Uten andre midler kunne gjenlevende bli nødt til å selge leiligheten for å løse ut særkullsbarna. Et nærliggende alternativ til minstearv i slike sammenhenger kunne vært å gi gjenlevende rett til uskifte i forhold til særkullsbarn, eventuelt med utvidede rådighetsbegrensninger. Det kritikkverdige er i alle fall at ikke andre alternativer ble vurdert og at konsekvensene av minstearven i så liten grad ble vurdert. Se nærmere LoR 1991 s.282-288.

Etter å ha vært gjennom en del besvarelser er det mitt inntrykk at kandidatene gjennomgående mestrer stoffet og fremstillingen godt. De fleste skriver mer om del I enn del II, og gjør det også regelmessig bedre på del I. (Irriterende nok!)

Det vanskelig å si noe eksakt om dette, utover hva som ovenfor er antydet om hva besvarelsen bør inneholde og hvordan de ulike forhold skal vurderes. For å passere må kandidaten ha gitt en fremstilling av hovedreglene i begge deloppgaver, uten for mye utenforliggende eller graverende feil. De rene lovreferater kan ikke passere. Etter min mening bør det være tilstrekkelig for laud at kandidaten har gitt en systematisk fremstilling av reglene og herunder har vist oversikt og forståelse. Forøvrig er det gitt noe veiledning under veis.