Ressursforvaltningsretten er nytt fag på 2 avdeling i og med innføringen av ny studiemodell. I forhold til da faget befant seg på 3 avdeling, så er intensjonsdybden nå blitt noe redusert. Dette som følge at en har i stedet for Falkangers store "Tingsrett" nå har "lettversjonen" "Fast eiendoms rettsforhold" som pensum. Denne boka behandler ikke de klassiske emnene innen statisk tingsrett like grundig, samt at den har noen flere emner enn "Tingsrett".

Pensum er i alle fall som følger:

Thor Falkanger: Fast eiendoms rettsforhold, 2. utgave Oslo 1997, § 10 - "Begrensninger i rådighetsutøvelsen av hensyn til naboene" (s. 189 - 224).

Av annen litteratur og kilder må selvsagt Falkangers "Tingsrett" nevnes, selv om det blir mye det samme om igjen. Også H.C Bugges ferske avhandling "Forurensningsansvaret" har bidrag til materien. I samme innovative led nevner jeg også Ørnulf Røhnebæks bok "Miljø og Jus".

Forarbeidene til loven er i grove trekk: Rådsegn 2 fra Sivillovbokutvalet, "Om eigedomsretten i grannehøve." Gjøvik 1957. Innstilling fra Røykskadekomiteen om tiltak fra industrianlegg m.v (Oslo 1958), Rådsegn 2a fra Sivillovbokutvalet "Om eigedomsretten i grannehøve. Nytt framlegg om løyvetvang for visse slag tiltak." Oslo 1958. Ot. Prp nr. 24 for 1960-61. lnnst O.XXII for 1960-61. Forhandlinger i Odelstinget for 1960-61 side 836-845. Forhandlinger i Lagtinget for 1960-61 side 180-181.

Forarbeider til tillegg og endringer nabol. § 2, vises til i teksten nedenfor i den grad de berøres.

Det skal normalt ikke være vanskelig å avgrense oppgaven siden det er en "paragraf oppgave" . Spørsmålet blir vel hvor mye av følgesiden det er aktuelt å behandle. Jeg tror de fleste vil konsentrere seg om det essensielle, som er spørsmålet om tålegrensen etter nabol § 2. Jeg antar videre at mange vil spandere noen ord på sanksjonssiden av § 2, noe som må være helt greit. Mer skeptisk er det grunn til å være hvis spesialreglene, eller reglene om naboskjønn behandles selvstendig eller systematisk.

Ellers er det en smakssak hva som skal være med i en "innledning". Jeg tar med noe av det som mest sannsynlig dukker opp, uten at det er noe absolutt krav om at det skal være med.

Det store utgangspunkt er at en skal ikke utøve sin eierrådighet til sjenanse for noen nabo.

Regler som regulerer rettsforhold mellom naboer har en konfliktforebyggende og konfliktløsende funksjon, der reglene i nabol. er de generelle regler. Spesielle regler av naborettslig karakter kan en finne i vassdragsloven (§ 8), gjerdeloven, veiloven (kap. 5), forurensningsloven og i forslaget til ny eiendomsgrenselov i NOU 1988:16, se særlig § 17, krav om minsteavstand fra oppdrettsanlegg til naboeiendom.

Den industrielle revolusjon på 1800-tallet medførte mange nye "ulemper".

Økonomisk liberalisme - Den som bruker sin rett skader ingen.

Vassdragsretten tidlig ute med naborettslige regler, allerede i den såkalte "sagflisloven" fra 1848.

Første steg mot rene naborettslige regler blir her som på så mange andre områder, tatt i rettspraksis.

En rekke dommer om utrasing av masse som rammet naboeiendommer.

En av de mest kjente leirrasdommer i Rt. 1848 s. 41, "Heidekkers løkke". Et teglverk grov ut leire, ras gikk, og hus og vei hos naboen gikk med. Utgravingen fortsatte, og kommunen gikk til sak. Fikk ikke medhold, da : "Formodningen i Tvilstilfælde maa være til Fordel for en eiers uhindrede Dispotionsret over sin Grind"

Første nabolov gis 27. mai 1887 nr.1.

Viktige prinsipper nedfelles, bl.a om den alminnelige tålegrense i 1887 - lovens § 12, og om objektivt erstatningsansvar.

Parallelt utvikles det ulovfestede objektive erstatningsansvar. Rt. 1875 s. 330, Nitroglysennfabrikk - dommen..

Någjeldende nabolov gis 16. juni 1961 nr. 15. Naboloven preges av etterkrigstidens utviklingsoptimisme, som medfører at grensen for det nabostridige fremdeles ligger høyt.

Virkeområdet for § 2 utvides senere med et nytt 2. ledd og sist ved lov av 16. juni 1989 nr. 67, nytt fjerde ledd. Bestemmelsen er grundig omtalt i NOU 1982:19, erstatning for forurensningsskade.

Andre fremskritt som bør nevnes særskilt er forurensningsloven av 13 mars 1981 nr. 6, på grunn av at de to lover dels overlapper hverandre, og at forurensningslovens erstatningsregler viser til tålegrensen i nabolovens § 2.

Siden nabolovens ikrafttredelse har vi hatt en gradvis "senkmg" av tålegrensen ved innføringen av 4. ledd, kravet om at tiltakshaver må gjøre det som er teknisk og økonomisk mulig for å forebygge skade og ulempe, vedtakelsen av forurensningsloven, og ikke minst framveksten av miljørett som eget rettsområde.

De bærende legislative hensyn bak naboretten kan også berøres, sannsynligvis bare av de beste kandidatene. Stikkordsmessig er disse:

1) Hensynet til eiendomsnytelsen 2) Hensynet til nabofreden 3) Hensynet til best mulig utnyttelse av fast eiendom

Viker ifølge §1 for avtale eller "serleg rettshøve", eks. hevd av innpåbyggingsrett.

Lovens viktigste bestemmelse er § 2. Det er den generelle norm for hva en kan tillate seg basert på en interesseavveining. Man må holde ut en hel del del, men når man etter en konkret vurdering kommer til at man erpåført en skade eller ulempe som er urimelig eller unødvendig, er den såkalte tålegrensen passert.

Særlover kan tenkes å gjøre innhugg i nabolovens regler, j f dens deklaratoriske karakter.

Nabol. § 2 har likevel stor gjennomslagskraft, og vil s1å igjennom overfor særlov i de tilfelle det ikke er uttrykkelig gjort unntak eller fremgår av sammenhengen, eks. særloven unntar bare en form for skade/ulempevirkning.

Nabol. § 2 er en vid og skjønnsmessig regel som er subsidiær i forhold til spesialreglene i nabol. §§ 3-5. Bruk av en av spesialreglene utelukker ikke bruk av § 2, som etter omstendighetene kan rekke lenger.

Nabol. § 2 vil angi den alminnelige tålegrense i naboforhold, dvs. hva man etter omstendighetene vil være nødt til finne seg i. Generelt må det sies at tålegrensen ligger høyt, naboer må etter forholdene finne seg i ganske mye. Dette som før nevnt på grunn av at nabol. § 2 er et barn den utviklings- og utbyggingsoptimisme som rådde på slutten av 50-tallet. Andre lover henviser til tålegrensen i nabol § 2 som en størrelse for hva en må finne seg i , f. eks ekspr. erst. loven av 1984 § 8 og forurensningslovens erstatningsregler.

I ettertid har mange av avgjørelsene fra 60 og 70 tallet som setter tålegrensen høyt blitt kritisert. Både samfunnssynet og rettskildebildet med det har endret seg. Folks bevissthet om for eksempel forurensing er en helt annen i dag enn for 30 år siden. Miljøhensyn, særlig uttrykt ved grl § 110b har kommet mer i forgrunnen. Eldre rettspaksis må derfor alltid leses med det forbehold at dommene er et produkt av sin tid.

Endelig kan det nevnes at reglene om grannevarsel og granneskjønn kan forebygge nabotvister, og innsnevre muligheten til å påberope seg nabolovens regler.

Dette har to sider - en objektside og en subjektside. På objektsiden er det tale om hva son] skal regnes som naboeiendom. På subjektsiden er det egentlig både tale om tilknytning til eiendommen både på skadevolder og skadelidtsiden.

Naboeiendom ikke bare fysisk tilgrensende eiendommer. Naboeiendom så langt skaden/ulempen rekker, også utenfor den normale eierrådighet, feks i undergrunnen eller luftrommet. En viss årsakssammenheng må likevel kreves, samt at denne er adekvat hvis erstatning kreves.

Det kreves også en viss tilknytning til den faste eiendom som volder skade/ulempe.

Transport/kommunikasjonsvirksomhet vil falle utenfor, så lenge virksomheten ikke har sin "base" på fast (nabo)eiendom. Eks. jetflyet som går igjennom lydmuren idet det passerer en fast eiendom (uten at det ligger en flyplass i nærheten), kontra støy fra en nærliggende flyplass.

Innenfor § 2 vil skade som er gjort av medlemmer av eiers husstand, - arbeids eller leiefolk falle innenfor ansvaret. Det er også antatt at leier/fester/forpakter/bruksrettshaver omfattes.

På skadelidtes side tilsvarende antatt i teorien at enhver som utøver eiers rådighet eller har en særrett over den faste eiendom, er vernet av § 2.

Skade/ulempe som er et resultat av tilfeldig/kortvarig opphold på den faste eiendom vil også falle utenfor.

Utøvere av allemannsrettigheter er i utgangspunktet ikke vernet av § 2. Tilknytningen for 1øs. Rt. 1960 s. 620. Avsperring av gate i Stavanger. Samfunnsnyttig formål. Den som høster fordeler, må tåle ulemper, synes synspunktet å være. Etter dagens oppfatning må dette ikke tas helt på ordet. Allemannsrettigheter har jo erstatningsrettslig vern etter forurensningsloven og den nordiske miljøvernskonvensjonen (19.2. 1974) , se kjennelsen i Rt. 1992 s. 1618 NaturskyddsforeningenStrømstad/Fremtiden i våre hender, mot SaugbruksforeningenBorregaard.

Veiledende at jo fastere og varig tilknytningen til eiendommen er, jo sikrere er vernet.

Likevel kan en skadelidt som ikke; omfattes av § 2 ha generelt erstatningsrettslig vern.

Rt. 1975 s. 1029. Reindriftssamer fikk erstatning for tapte beiter som følge av kraftutbygging. HR bygde ikke på naborettslig grunnlag ettersom samene ikke kunne anses som grunneiere, eller likestilt med grunneier i nabol.'s forstand.

§ 2 er likevel rundt formulert og har standardpreg, jfr. de lignende regler i servituttlovens § 2 og sameielovens § 3. M.a.o er nabolovens § 2 en elastisk regel som tilpasses endrede samfunnsforhold. Det er jo eksempelvis klart forutsatt i forarbeidene at teknisk utvikling får konsekvenser for nabolovens anvendelsesområde,

Både økonomisk- og ikke økonomisk skade eller ulempe omfattes. Skader, herunder både tings- personskade, også sjokkskade er omfattet. Det er vanlig å regne alle hendelser med fysiske virkninger som skader. Ulemper er mindre fysiske av karakter, men likevel følbare. Typisk støy/støv/lukt, men også estetiske ulemper, f.eks. ved at noe er så stygt at det skjærer i øynene.

Også betydning i vurderingen av om man står overfor en ulempe, er om noe man har gjør eller setter i verk regnes som farlig.

§ 2 retter seg generelt mot alt som kan tenkes å volde skade/ulempe. Både handling og unnlatelse omfattes.

Eks. borerigg i en villahage, kan være nabostridig uansett om den brukes eller ei.

Ved skader rammes både vang virksomhet og engangshendelser, eks. sprengningsskade.

Ulemper som er forbigående vil en ofte måtte finne seg i. Rt. 1969 s. 757 "Sandvika Gjestgiven". Støy fra veiarbeid. Langvarig, men forbigående, likevel erstatning

Likeledes, men ikke erstatning Rt. 1972 s. 142, "Jernverkdommen" og Rt. 1983 s. 513, "Stikkveidommen". I sistnevnte avgjørelse gikk HR langt og godtok gjennomgangstrafikk som ville vare over flere år.

Når det er så vidt beskrevet hva som kan være nabostridig, sier det seg selv at årsakssammenhengen sjelden volder tvil. Tvil kan dog oppstå, i praksis ser vi ofte at advokater påberoper seg mulige andre, konkurrerende skade/ulempe -årsaker. Det vil da bli en konkret bevisvurdering om den påberopte årsak er eneste årsak, hovedårsak, eller en av samvirkende årsaker.

Dette årsakskravet kan utledes av ordene "ha, gjera, setja i verk", men man ville uansett havnet i problematikken når det hadde kommet på tale med erstatning eller annen kompensasjon.

Årsakskravet kommer sjelden på spissen i praksis, men av til blir det et problem, se feks RG 1999 s.1397, tvil om hvor grunnvannsforurensning kom fra.

Uturvande (unødig/unødvendig) er i manges øyne et smalere begrep enn "urimeleg".

Det er alene nok at tiltaket er "uturvande", hvis ikke kan det likevel være "urimeleg" I forarbeidene (Rådsegn 2 fra Sivillovbokutvalet) er forholdet mellom uturvande og urimelig presisert slik -at det er tale om to selvstendige, og alternative vilkår. Vanlig å si at uturvandebegrepet rammer de ulemper som er for små til å være urimelige

I R2 (s.26), sies det at selv om en ulempe ikke kan regnes som urimelig så kan den volde så mye ugagn og uhugnad" at den må regnes for "uturvande".

Etter dette kan en si at kjerneområder for begrepet urimeleg er at ulempen er for stor til at den kan tåles, men det i forhold til uturvandevurderingen er tale om ulemper som er større enn nødvendig. Dette kan også forankres i en antitese fra tredje ledd der det i urimelighetsvurderingen skal legges vekt på om noe er "venteleg etter tilhøva på staden" eller "plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader". For uturvandevurderingen er det ikke tilsvarende direktiv for vurderingen.

På den annen side er det § 2,2 et fellesdirektiv om at det skal legges vekt på både i urimelig- og uturvandevurderingen hva som er teknisk og økonomisk mulig å gjøre for å hindre eller avgrense skaden. Dette medfører at urimelig og uturvande - vilkårene delvis overlapper hverandre.

Grovt kan vi her dele inn i tre typetilfeller:

1) Den klassiske nabokrangel vil ofte innebære tiltak i ren sjikanehensikt, som vanligvis alltid vil være uturvande.

2) Tiltaket har ikke noe fornuftig formål f:eks male sitt ærverdige sørlandshus neongrønt.

3) Tiltaket har et fornuftig formål; dvs. et formål som rettsordenen kan godkjenne. Når selve tiltaket er fornuftig er det i så få11 tiltakets gjennomføringsmåten som rammes som uturvande.

Det er det sistnevnte som er praktisk og som vi skal ha for øye når vi ser litt nænnere på uturvandealtemativet

Følger av nyttig virksomhet kan være unødig, hvis skaden/ulempen kunne ha vært unngått eller redusert, jf § 2,2. Begrenses av hva som er "teknisk og økonomisk mogleg", noe som kom inn som nytt 2. ledd i 1989. Lovgiver ønsket å sette søkelyset sterkere på dette momentet, som i tidligere rettspraksis ofte kom litt i bakgrunnen i avveiningen mot nytten av et tiltak.

I Sandvika-dommen Rt. 1969 s. 757, ble støyen fra veiarbeidet funnet delvis uturvande, og erstatning ble gitt. Man hadde hverken ved prosjekteringen eller gjennomføringen av arbeidet tatt hensyn til støyplagen, enda en kunne ha oppnådd en betydelig bedring uten uforholdsmessige omkostninger. M.a.o dette kunne vært gjort på en annen måte, jf. det som ovenfor er sagt om at det er gjennomføringsmåten som i første rekke rammes. Også verdt å merke seg at kostnadene med å gjøre noe med støyplagen ikke ble vurdert som "uforholdsmessige. Av dette kan vi utlede et forholdsmessighetskrav mellom de merkostnader en alternativ gjennomføringsmåte ville påført tiltakshaver, og den reduksjon i ulempe naboen ville ha oppnådd.

I Jernverkdommen i Rt. 1972 s. 142, ble det funnet å være forsvarlig av jernverket å utsette installering av renseanlegg på bakgrunn av de tekniske og økonomiske vanskeligheten sto overfor i 1962. En hadde hele tiden jobbet med saken, og den omstendighet at det tok ca. 7 år kunne ikke belastes jernverket. Mindretallet viste til at det ved andre jernverk ellers i verden ikke hadde vært noen problemer å installere renseanlegg. I samme retning se Rt. 1972 s. 403, sildefabrikkene Egersund.

Dommen viser uturvandereglenes slektskap med culpa -normen. I jernverkdommen fokuserer man på den alternative handling, eller den alternative gjennomfønngsmåte for tiltaket. Kom som nevnt til at det ikke var noe å belaste jernverket, noe mindretallet var uenig i. Det er likevel slik at man i uturvandevurderingen ikke krever at tiltakshaver er å klandre for sin fremferd, reglen er en objektivisert interesseavveining. Den som ikke tar nok hensyn, typisk den som legger sin luktproduserende virksomhet slik at han selv blir mest mulig forskånet for luktplagene, har uturvande påført naboen en ulempe.

I tråd med 2. ledd ligger det en begrensning at tiltaket må være praktisk gjennomførlig, og det må med en rimelig sikkerhet slås fast det vil virke effektivt.

Rt. 1971 s. 378 "Grisehusdommen". Luktplager fra fleskefabrikk, som skrev seg fra ventilasjon og spredning/ transport av gjødsel. HR fant at luktplagene fra gjødselhåndtenngen falt innenfor det som man måtte være forberedt på i et jordbruksdistrikt, og at selve behandlingen var forsvarlig. Angående plagene fra. ventilasjon, ble det funnet at plassenngen av grisehuset var i overensstemmende med § 2, ettersom om det var tvilsomt om noen annen plassering ville ha ført til noen bedring av luktplagene.

Rt. 1965 s. 933. "Bunkersstasjonsdommen". Estetisk ulempe ved plassering av en lite tiltalende bunkersstasjon på strandeiendom. Uttalelser om at virksomhet som kunne bli ulønnsom, kunne bli ansett som uturvande/unødveridig. Besvart benektende i dette tilfelle.

Rt. 1981 s. 343. Bybrua i Stavanger. Dersom rekkverkskonstruksjonen på brua kunne endres slik at støvplagene ville bli vesentlig redusert, ville en anse plagen som uturvande. Ikke avgjort p.g.a mangelfulle opplysninger.

Etter dette kan vi oppsummere uturvandevurderingen som en konkret, objektivisert vurdering av nytte og ulempe hvor 2. ledd ofte blir avgjørende, ved at den alternative handling ikke må påføre tiltakshaver uforholdsmessige kostnader, samt at handlingen må være effektiv og praktisk gjennomførbar.

"Urimeleg"

Hva som skal regnes som urimelig, utpensles i § 2,2-4.

Etter 2. ledd legges vekt på hva som er teknisk/økonomisk mulig å gjøre, jfr drøftelsen ovenfor. Vil bero på et konkret skjønn i del, enkelte tilfelle.

Viktige momenter i 3. ledd, der det skal legges vekt på hva som er:

"Venteleg etter tilhøva på staden":

Beror på en påregnelighetsvurdering med utgangspunkt i forholdene på stedet,og om det som er "venteleg" (påregnelig), er "verre enn det som play fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåter på slike stader", som beror på hva en regner som sedvanlig.

Det påregnelige bedømmes konkret, og det sedvanlige vurderes generelt.

Må i utgangspunktet kreve at tiltaket både er upåregnelig og usedvanlig, jf."og".

Bedømmes konkret der strøkets karakter er relevant.

Rt. 1965 s. 933 "Bunkersstasjonsdommen". For snever vurdering av overskjønnet. Bare tomta, ikke hele strøket vurdert.

Må også være generelt forberedt på at samfunnsutviklingen kan medføre endringer, ved at byer/tettsteder ekspanderer, RG 1.980 s. 158. Kraftutbygging må man også finne seg i, Rt. 1965 s. 389, "Vågåmo-dommen". I samme retning Rt. 1972 s. 377, Røldal-Suldal

Jordbruksdrift og eksparisjon/driftsomlegging vil ofte være påregnelig, jfr. "Grisehusdommen" og RG 1970 s. 45 'Revefarmdommen". I begge tilfelle typiske jordbruksstrøk. RG 1973 s. 469, bruk av landbruksmaskiner i jordbruksstrøk er påregnelig, men ikke støy fra kjøleanlegg (heller ikke sedvanlig)

Anlegg av skytebane i et typisk jordbruksstrøk vil være upåregnelig, Rt. 1965 s. 310.

Annen bruk enn det eiendommens formål er vil gjeme være upåregnelig. RG 1971 s. 181, upåregnelig at verksted/bensinstasjon ble brukt til lagerplass for sementrør.

Også plagens omfang kan få betydning, Rt. 1964 s. 609, "Hunton - bruk-dornmen". Støvplage økte så mye at det måtte anses upåregnelig selv i et typisk industnstrøk. Motsatt i jernverksdommen, der økningen skjedde mer gradvis.

Tidsprioritet

Forskjell på yngre og eldre naboer, den som etablerer seg etter den aktuelle ulempe, kan normalt ikke høres med at den er upåregnelig, sentralt moment i flyplassdommene, særlig Rt.1973 s. 1193 "Bodø- dommen". Unntak i "Kjevik-dommen", Rt. 1982 s. 588. Tilknytningen til miljø og eiendom så sterk at overtagelse av boliger på stedet fikk en pliktmessig karakter. Tidspriontetsprinsippet har vært hardt kritisert i teorien se Røhnebæk og Bugges bidrag.

Selv om ulempen isolert sett er påregnelig må en i hvert tilfelle konkret vurdere om tålegrensen er overskredet. Et annet klart unntak fra tidspriontetsprinsippet finner vi i RG 1976 s. 84, "Pistolklubbdommen". Etter en helhetsvurdering fant retten at en ved anvendelsen av § 2 måtte to utgangspunkt i dagens situasjon, og se på den store forandring strøket hadde gjennomgått.

Samfunnsnytteargumentasjon kan også føre til at man erstatningsfritt må tåle en ulempe man ellers ville ansett som upåregnelig, jf særlig den rikholdige praksis om vei- og kraftutbygging, der slik argumentasjon flittig er blitt brukt.

Likeledes kan upåregnelige følger anses å være rimelige idet tålegrensen ikke er overskredet

Særlig om støy

Støy en type ulempe det er mange avgjørelser om, gjennom mange store flyplass- og veiutbygginger.

Alminnelig tålegrense for støy har vært forsøkt fiksert til et bestemt nivå. For trafikkstøy har MD laget normer i rundskriv. Disse har ikke blitt tatt alt for alvorlig i rettspraksis. For flystøy ble tålegrensen i Vigra- dommen RG 1988 s. 35 satt til 100 db. I Høyesteretts praksis, Rt. 1978 s. 1369, med tilslutning av (Rt 1996 s 232) og i Ot prp nr 33 (1988 -89) s. 42, sagt at det ikke kan oppstilles noen øvre grense for støy målt i dB. Antakeligvis kan ikke noen grenser fikseres, men veiledende normer kan være et utgangspunkt for en vurdering som kan sette tålegrensen lavere eller høyere. Avgjørende blir hva strøkets karakter tilsier.

Kan ikke fastlegges en gang for alle, må vurderes etter situasjonen til enhver tid, "plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader".

Virksomhet som tidligere ikke var akseptabel, kan være det i dag

Gradvis endring av et strøk flytter grensene for det sedvanlige , jf. "plar fylgja...på staden"

Motsatt kan virksomhet som tidligere var sedvanlig, i dag være usedvanlig, det gamle som sagbruk sverger til å bruke dampsag vil i dag være en vanlig virksomhet med uvanlige følger, sett hen til det som vanligvis "plar fylgja" av slik virksomhet (på slike stader). Uvanlig virksomhet med vanlige følger vil ikke rammes så langt den er påregnelig.

Samfunnsnytte/økonomiske hensyn er som før nevnt relevant ved avgjørelsen av om noe er urimelig, jfr. særlig kraftutbyggingsdommene, Bardufoss og Fanadommen , Rt. 1969 s. 643, der synspunktet var at en vei tjener samfunnsmessige interesser som også gir de berørte eiendommer fordeler.

Et klart lovgiversignal om at kravene til tiltakshaver er strengere der ulempen skyldes forurensning, noe som kan skyldes den stadig økende miljøbevissthet, slik at hensynet til miljøet nå også er et relevant hensyn i krysningspunktet mellom nabolov og forurensningslov. Det å unngå forurensning har blitt en verdi i seg selv. §2,4 gir i tråd med denne lovgiverintensjonen uttrykk for en egen, og lavere tålegrense i disse tilfellene. Det er således tap som ligger i mellom den alminnelige tålegrense og den spesielle lavere tålegrense som kan kreves erstattet etter dette ledd.

Det kreves:

1) At det må være skjedd en vesentlig (monaleg) forverring av bruksforholdene, og 2) denne forverring i utelukkende eller særlig grad har rammet en begrenset krets av personer.

Hva som er vesentlig forverring er et skjønnsspørsmål. Men det er dette kriterium som angir tålegrensen. Utgangspunktet er at forholdene nå skal sammenlignes med hvordan de var tidligere. Ordlyden taler for en høy tålegrense selv om den må ligge under det som følger av tredje ledd. --Ingen skarp forskjell, ingen drøftelser i forarbeidene og lite praksis, se dog Rt. 1995 s. 1529 og 1996 s. 232.

Tidsmomentet er veiledende, idet en sammenligner nåtidig tilstand med utgangspunktet. Brukstilhova vil være den aktuelle bruk av den eiendom det gjelder, særlig praktisk der en eiendom blir hardere rammet enn en annen.

Begrenset krets kan være mange personer, eks. innbyggerne på et tettsted. Avgjørende at gruppen skiller seg ut fra andre personer eller andre grupper av personer i relasjon til de ulemper det er tale om.

III VIRKNINGER AV AT NOE ER I STRID MED NABOL. § 2

Siden jeg allerede har sagt at jeg ;ikke har noe i mot at virkningssiden nevnes, tar jeg med noen stikkord om dette også.

Krav om stansing eller retting, nabol. § 10

Hovedregelen er at det ulovlige skal opphøre. Medfører nødvendigvis ikke at alle ulemper skal falle bort, men ihvertfall at de skal reduseres ned til tålegrensen, jf. Rt. 1991 s. 1281, "Vindmølledommen", og 1964 s. 609, "Hunton Bruk" (forlik)

Unntak, § 10, 2. pkt:

a) tiltaket hjemlet i naboskjønn b) vedtak/samtykke til ekspropriasjon av grunn til tiltaket c) tillatt forurensing etter F § 11, jf. 10,2, el. forurensing tillatt i medhold av forskrift som'sier at nabol. §§ 6-8 ikke gjelder.

Unntaket i § 10, 2. leddkrav på vederlag der retting ikke skjer - sammenhengen mellom vederlag og retting

§ 10, 2. ledd-tilfellene:

Her gjøres det unntak fra retteplikten. Sammenhengen omtales i R2 s. 23 og 33, og drøftes også i dommen i Rt. 95/1303 Avfallsanleggsdommen.

Regelen i seg selv er ekspropnasjonsartet, idet det skjer en avståelse mot vederlag

Vilkåret er at retting vil volde så store utlegg og tap at det klart står i misforhold til gagnet, dvs det som en oppnår ved retting. Også et vilkår at ikke tiltakshaver kan klandres.

For at så skal skje kan det utledes av forarbeidene at tiltaket for det første må være nyttig i seg selv, at det er kommet langt, og at (let er påkostet (noko mykje påkosta).

Kompensasjonen skal ikke utmåles som erstatning, men som en motytelse som ikke må settes lavere enn skaden/ulempen, men kan settes høyere, jf. tilsvarende prinsipp i servituttlovens regler om omskiping.

For ulemper påført for en eventuell retting, kan det ikke kreves vederlag, jf. avfallsanleggsdonunen. Da er en henvist til å kreve erstatning, jf. § 9.

§ 9,1, som sier at for økonomisk tap oppstått som følge av nabostridig adferd, skal det betales erstatning. Ansvaret er objektivt. Typisk i de tilfelle der tiltaket unntas fra retting etter unntakene i § 10 2. pkt, jf. § 9 2. pkt. Jeg går ikke nærmere inn i materielle vilkår for å få erstatning.

Det økonomiske tap utover tålegrensen dekkes, dvs. det skal gjøre et tålegrensefradrag; jf Sandvikadommen

Både direkte og indirekte tap innenfor adekvansens rammer.

Det økonomiske tap må vurderes uavhengig av gjenopprettingssynspunktet, jf. Rt. 1983 s. 329. Avgjørende om tapet kan fares tilbake til tapt omsetningsverdi eller reduserte utnyttelsesmuligheter av økonomisk art. Domstolene kan ikke uten særlig hjemmel pålegge avvergende tiltak

§ 9,2 sier at ansvaret kan lempes etter skl. § 5-2, hvor det kan tas hensyn til at eiendommen tåler mindre enn normalt. Kan lettere medføre lemping. § 9,3. Skadelidtes adferd teller med. Må handle i tråd med "god naboskikk". § 9,4 sier § 9 ikke til hinder for erstatning på annet grunnlag

-Engangsytelse/terminer, nabol. § 16

-Krav som springer ut fra nabostridig adferd, er gjenstand for foreldelse, jf: fel.

§ 9. Rt. 1982 s. 588, "Kjevik flyplass"

Forholdet mellom nabolovens og forurensningslovens regler om erstatning bar ikke kandiatene gi seg i kast med.

Særreglene i naboloven, §§ 3, 4, 5 og 11 ,12 og 13 skal e.m.m ikke behandles.

Det er alltid vanskelig å si noe om dette uten å ha sett noen av besvarelsene, noe jeg heller ikke kommer til å gjøre etter som jeg ikke er sensor.

For å stå må man vise at man lia greid å fremstille det sentrale innhold i § 2 på en noenlunde fornuftig måte. De sentrale tålegrensemarkører uturvande og urimeleg må behandles, og det bør sondres mellom skade og ulempe. Praksis bør nevnes, selv om det blir lite av det, og/eller det som sies er misforstått eller feilerindret Fra den så vidt passable fremstilling vil vi se en gradvis bedring i struktur og helhet i besvarelsene. For å få laud må man kunne gi en fremstilling av vilkår og momenter i N § 2 som fremstår som noenlunde fullstendig og strukturert. Fell og misforståelser bør selvsagt ikke forekomme i for store mengder. Et laudabelt adelsmerke er dessuten at besvarelsen er spekket med eksempler og prinsipper fra rettspraksis, og at disse kommer til riktig tid og på riktig sted.

Mer presis er det vanskelig å være, sensuren er jo en prosess som man må være inne i, for å kunne plassere nivået presist. Skulle det være spørsmål under veis, er det jo bare å to kontakt.

Tromsø, den 6. desember 1999 Side 13

Når det gjelder krav til hva besvarelsene bør inneholde, og momenter som bør vektlegges ved karakterfastsettelsen, viser jeg til hva som er sagt om dette ovenfor. Vedrørende karakterfastsettelse vil jeg imidlertid tilføye at det - her som ellers - bør legges vel så mye vekt på forståelse, innsikt og oversikt, som på løsrevet detaljkunnskap.

Det er særlig hvordan kandidatene disponerer - eller ikke disponerer - besvarelsen som er egnet til å skille ved denne oppgaven. De gode besvarelser har som regel en grei og lett tilgjengelig disposisjon. De fleste bygger på lovteksten, men uten at det blir lovreferater. Eksempelvis slik at det først gis en generell innledning med oversikt over de sentrale spørsmål, bakgrunn, historisk utvikling osv. Deretter gis gjeme en klargjøring eller definisjon av hvilke eiendommer og personer som omfattes av loven. Kandidaten forklarer hva som menes med skade og ulempe, og går deretter inn på en nærmere fremstilling av vilkårene/begrepene "urimeleg eller uturvande". Til å belyse dette brukes gjeme annet til fjerde ledd. Ikke alle ser at annet ledd refererer til både "unmeleg eller uturvande", mens tredje og fjerde ledd bare knytter seg til "urimeleg". Dette kan det imidlertid ikke legges så stor vekt på.

De gode besvarelser nevner virkningssiden, men avgrenser mot nærmere drøftelser.

De typisk svake drøftelser består av en usammenhengende og ustrukturert fremstilling av ulike problemstillinger knyttet til naboloven § 2. Når i tillegg innholdet er svakt, blir resultatet en svak haud eller verre. Jeg har satt noen "udisponerte" besvarelser i nærheten av laud dersom det faglige innhold er ganske brukbart, men slik at hovedinnvendingene går på oppgaveteknikken.

Tromsø, 9. desember 1999