Endelig

Cand.jur.-eksamen

2. avdeling høst 1999, Universitetet i Tromsø

Det tredje spørsmål som oppgaven i og for seg reiser, og som de fleste kandidater tar app, er trafikkforsikrers påstand om at skaden var upåregnelig. Etter min mening er dette spørsmål innbakt i de to foregående. Selve ansvarsgrunnlaget i bilansvaret er et kvalifisert årsakskrav, hvor en påregnelighetsvurdering ligger innbakt, se pkt 3.1.2. Det samme gjelder også spørsmålet om bilens bidrag var vesentlig nok i årsaksbildet, se pkt 3.1.3. Når det gjelder bilansvar, som er et lovfestet ansvarsgrunnlag hvor ansvaret kanaliseres til en trafikkforsikrer, blir i det hele upåregnelighetsvurderingen av en helt annen karakter enn ellers. Spørsmålet er ikke hva trafikkforsikrer kunne forvente, men hva lovgiver mente skulle være omfattet_av bilansvaret - se nærmere pkt 3.1.4.

knyttet til utmålingen herunder om det i det hele tatt foreligger noe tap) drøftes senere i oppgaven.

3.1.2 Faller tilfellet inn under bilansvaret?

Peders skade skjedde dels ved at en veltet flaggstang traff biltaket over hodet hans, og dels ved at airbagen ble utløst. Er dette skade som motorvogn gjør, jf bal.§ 4 jf § 1? I hvilken utstrekning er bilen i det hele tatt en nødvendig årsaksfaktor. Følgene sitatet fra lærebok kan klargjøre noe:

"Ansvaret gjeld all skade som motorvogna gjer. Ikkje all skade motorvogna er med på, vil falla inn under

uttrykket skade som mototvogn gjer. Uttrykket gjer, inneheld eit visst akfivitetsmoment. Men om vogna i

seg sjølv ikkje er aktiv, kan den gjera skade ved at den representerte ein feil, eller at bruken av vogna gjorde

at skaden skjedde. Det er altså tre grupper av tilfelle: Aktivitet, feil og bruk- Men det er aktivitetsmoment

som er det viktigaste, ..." (Nygaard, Skade og ansvar, side 290)

Vedrørende aktivitetsmomentet kan det spørres om bilens årsaksbidrag kan føres tilbake til "dens fremdriftsmaskineri, bevegelighet og tyngde, dvs. egenskaper som er en del av det farekompleks som er grunnlaget for motorvognansvaret" jf Rt 1980:1061 Truckdommen Formuleringen inneholder en referanse til uttalelser i bilansvarslovens forarbeider:

'Regelen om den objektive erstatningsplikt omfatter enhver skade som har en noenlunde naturfg sammenheng med en motorvogns tilstand, egenskaper eller andre forhold - - -. Ved bedømmelsen av om en skade er voldt av motorvogn, vil det være et vegledende synspunkt om skaden er voldt ved en naturlig realisering av det farekompleks som er lovgrunnen for motorvognansvaret, nemlig særlig den risiko som er knytt til motorvognens fart, tyngde, lettbevegelighet, motor, signaler og teknisk utstyr for øvrig - - -." (Motorvognansvarskomiteens innstilling av 1957 side 58.) l samme innstilling side 60 ble det videre uttalt: "Erstatningsplikten bør ikke omfatte skadefølger som er uten noen naturlig eller rimelig årsakssammenheng med motorvognens tilstand, egenskaper eller andre forhold."

I Truckdommen var det gaflene på en truck som satte en stabel med papirballer i bevegelse, slik at disse rullet av et lasteplan og skadet en person. Tilfellet ble ansett omfattet av truckers trafikkforsikring fordi den var forårsaket som referert ovenfor. Etter min mening har ikke Karis bil bidratt til Peders skade ved sin tyngde, bevegelighet eller fremdriftsmaskineri.

En annen dom til belysning av det mer prinsipielle spørsmål om bilens bidrag som årsaksfaktor finnes i Rt 1968:878 Steinblokkdonrmen. En steinblokk anslått til mellom ett og tre tonn falt ned og traff en lastebil. Føreren og flere passasjerer (på lasteplanet) ble drept. To av de overlevende, men skadde, passasjerer krevde erstatning fra lastebilens trafikkforsikrer. Kravet førte ikke frem. Høyesterett anførte bla:

'"Blokken som falt ned, fremtrer som den avgjørende, og praktisk sett - eneste - skadeåreak. Blokken ville knust alt der den falt enten det gjaldt bil eller annet. I forhold til bilen og kjøringen fremtrer fallet av blokken som et helt selvstendig, tilfeldig og utenfra kommende element i årsaksrekken. Førerens forhold, bilens utstyr eller manøvrering har ikke spilt og kunne heller ikke spille noen rolle for hendelsesforløpet.

Det er et bilansvar loven regulerer. Dette må forutsette at motorvognen på en eller annen måte utgjør et virkende element i hendelsesforløpet. Her har bilen spilt en passiv rolle. Skaden er voldt på bilen og dens passasjerer av blokken som falt ned. Jeg kan ikke finne det rimelig og naturlig å se det inntrufne som skader volt av bilen i lovens forstand. Jeg mener derfor at selskapet ikke er ansvarlig etter bilansvarslovens § 4."

Tilfellet i oppgaven må sies å kunne sammenlignes med faktum i Steinblokkdommen. Bilen - eller bruken av den - har ingen direkte sammenheng med skaden. Det forhold at Peder befant seg på skadestedet fordi han skulle flytte bilen, kan ikke tillegges vekt.

En del kandidater nevner i denne sammenheng Rt 1959:525 "Forgasserbranndommen" hvor skaden skjedde ved at en brennende bensinkanne ble kastet i hodet på en læregutt, og hvor Høyesterett kom til at bilansvaret omfattet skadetilfellet fordi uhellet skjedde under startforsøk. Etter min mening er ikke forholdene helt sammenlignbare, fordi brannfaren kan knyttes til egenskaper ved bilen. (Det heter ikke eksplosjonsmotor for ingen ting!)

I Steinblokkdommen ble det ikke tillagt betydning at skaden skjedde under kjøring.

I læreboka (Skade og ansvar) side 292 hevder Nygaard at Høyesterett tolket lovens vilkår for strengt i forhold til faktum, og at lastebilen som trafikkmiddel ikke var uvesentlig som årsaksfaktor. Se nærmere om dette i NNygaard, Bilansvar, Bergen 1990 side 87-90. Her sier Nygaard bla at Høyesterett burde "lagt større vekt på bilen som trafikkmiddel. Bilen kan skapa vibrasjon i eit slik tilfelle, og den kan med sin dur døyva andre lydar."

I vår oppgave er bilens funksjon som transportmiddel ingen del av årsaken - utover at Peder befant seg i bilen fordi han skulle flytte den.

Det som etter min mening kan begrunne et bilansvar, er at skaden delvis skyldes utløsning av airbagen. Det fremgår av side 4 i eksamensoppgaven at airbagen er en del av årsaken. Derimot er det i oppgaven ikke opplyst noe om hvorvidt utløsningen kan betraktes som en feil, dvs en teknisk svikt ved bilen. I forhold til airbagen kan en sammenligning med Forgasserbranndommen være treffende, så fremt kandidaten makter å få frem at det skaden i begge tilfeller skyldes "bivirkninger" av bilfunksjonen.

Enten kandidatene anser det som en feil eller ikke at airbagen ble utløst, må vel dette kunne falle inn under begrepet skade som motorvogn gjør. Om dette sier Nygaard følgende:

I de tilfellene skader skjer mens bilen star stille, hevder Nygaard - under henvisning til forarbeidene - at tilleggsvilkårene i bal.§ 8 (om skade en motorvogn gjør på en annen motorvogn) må komme til tilsvarende anvendelse. Ansvar vil etter dette bare kunne pålegges dersom skaden skyldes uaktsomhet, teknisk svikt eller objektivt brudd på trafikkreglene. Se nærmere Nygaard, Bilansvar side 95-97.

Etter min mening må det være mulig å komme til begge løsninger. Dersom utløsningen av airbagen anses som et ansvarsbetingende forhold, mens smellet i taket ikke anses gjort av bilen, vil også dette kunne utløse spørsmål om airbagen var vesentlig nok i årsaksbildet. Kandidatene har lite holdepunkter i oppgaveteksten om forholdet mellom airbag og smell.

Det viktigste i denne del av oppgaven er at kandidatene kan formulere spørsmålene om dette er skade bilen har forvoldt, og om de klarer å henføre dette spørsmålet til bal.§ 4 eventuelt jf § 1. Noen knytter spørsmålet bare til bal.§ 1, og det må etter min mening aksepteres - selv om § 1 angir lovens anvendelsesområde mens ansvarsgrunnlaget er formulert i § 4.

En del kandidater drøfter om unntakene i bal.§ 2 b) far anvendelse, under henvisning til at bilen sto parkert. De fleste som gjør dette overser tilleggskravet om at bilen må være bortsatt på et sted andre personer ikke har tilgang til, f eks innlåst i en garasje. Selv om bilen står parkert på privat eiendom, er ikke allmennheten - f eks postbudet og gjester- avskåret fra å komme i-nærheten av bilen.

De fleste kommer til at skaden omfattes av bilansvaret, som regel under henvisning til at skaden ble gjort av airbagen - som en del av bilens utstyr.

Spørsmålene er som nevnt vanskelige, og det må vises en viss overbærenhet.

3.1.3 Er bilens bidrag en vesentlig årsaksfaktor?

Denne drøftelsen må foretas ut fra en forutsetning om at bilens årsaksbidrag faller inn under bilansvaret. Spørsmålet blir derfor om bilens bidrag er så vidt vesentlig i årsaksbildet at det kan knyttes ansvar til den. Problemstillingen er beskrevet slik i Rt 1992:64 P pilledom II:

"Spørsmålet blir etter min mening om bruken av p-pillen Lyndiol var en nødvendig betingelse for at [skadelidte] ble rammet av hjernetrombosen. På bakgrunn av de opplysninger som foreligger og som jeg kommer tilbake til, kan mye tale for at det her foreligger et tilfelle av samvirkende skadeårsaker, hvor flere faktorer har vært nødvendige for skaden. Når jeg i det følgende drøfter om p-pillebnrken er en nødvendig betingelse eller årsak til skaden, legger jeg samtidig i uttrykket "nødvendig" at den har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den.

Når det foreligger flere samvirkende skadeårsaker, vil noen av disse - de som tidsmessig inntrer først -kunne være "disponerende", mens en enkelt vil kunne fremtre som den "utløsende" årsak. Men såfremt de "disponerende" skadeårsaker er nødvendige for å fremkalle skaden, vil også de kunne være ansvarsbetingende"

Ut fra oppgaveteksten må det legges til grunn at Peders følsomme sinn var en disponerende årsak, mens smellet og airbagen var de utløsende årsaker. I denne oppgaven må også det første smellet (i hustaket) anses som en disponerende årsak, idet den gjorde Peder mer sårbar.

Oppgaven reiser også et spørsmål om hypotetisk årsakskonkurranse, ved at Peder kunne havnet i samme tilstand av andre grunner. Det forhold at skaden kunne vært utløst på annen måte, kan vanskelig være ansvarsbefriende for trafikkforsikrer, så lenge det oar en trafikkbegivenhet som rent faktisk utløste skaden.

Som i P-pilledommen bør det kunne konkluderes med at airbagen (og eventuelt smellet i biltaket) var en nødvendig og utløsende årsaksfaktor, som ikke kan anses uvesentlig. For helhetens skyld refereres den avsluttende argumentasjon i P-pilledommen:

"Spørsmålet blir så om p-pillens årsaksevne har realisert seg i dette tilfellet. Det har vært trukket frem en rekke mulige årsaker. Det har vært påpekt at [skadelidte] har en medfødt misdannelse som kan disponere for hjerneslag, at visse opplysninger kan tyde på at hun hadde en infeksjon i dagene forut for trombosen, at hun under håndballspill kan ha blitt rammet av et traume, at hun i ca 5 år hadde røkt en pakke tobakk i uken og at hun hadde nytt alkohol den kvelden hun ble syk. Også muligheten for at det kan foreligge andre årsaker enn de som hittil er kjent må tas i betraktning. Jeg minner imidlertid om at den erstatningsrettslige problemstilling er om p-pillen liar vært en nødvendig årsak tit hjemetrombosen Dette er - som tidligere fremhevet - ikke til hinder for at det også foreligger andre nødvendige årsaksfaktorer.

Etter en samlet vurdering av det foreliggende materialet er jeg blitt stående ved at det er sannsynfighetsovervekt for at p-pillen oar en nødvendig årsak til [skadelidtes] trombose. Det er ikke usannsynlig at et traume eller en infeksjon, som er de alternativene professor Olsson har fremhevet, også har vært medvirkende til trombosen. Det samme kan være tilfellet når det gjelder [skadelidtes] moderate alkoholkonsum og røkningen. Men mitt standpunkt er altså at p-pillebnrken har vært en nødvendig årsak til trombosen, eventuelt sammen med ett eller flere av disse forhold."

De fleste som aksepterer skaden som omfattet av bilansvaret, finner også at bidraget er vesentlig nok til å kunne betinge ansvar. De fleste viser også til formuleringene i Ppilledommen. Dette må etter min mening anses som en forsvarlig argumentasjon

3.1.4 Upåregnelig skade?

Storemann har som nevnt anført som selvstendig argument at det var alt for upåregnelig at smellet i taket skulle få slike alvorlige konsekvenser. Utfordringen i denne del av oppgaven ligger etter min mening i hvordan kandidatene vil angripe spørsmålet om påregnelighet. De gode kandidater vil se at det allerede i ansvarsgrunnlaget ligger innbakt påregnelighetskriterier. Bilansvaret omfatter bare skadehendelser som er påregnelige i forhold til bruken av motorvognen og dens egenskaper. Forutsettes det at skadehendelsen som sådan anses som en bilansvarsskade, og finner man at bilens bidrag som årsaksfaktor ikke er uvesentlig, er det således vanskelig å se hvordan skaderesultatet skal bli upåregnelig. Mange drøfter likevel dette som et selvstendig spørsmål. Det kan neppe trekkes noe for at spørsmålet tas opp - oppgaven gir i og for oppfordring til det. De fleste drøftelsene blir imidlertid relativt løse. Selv om det etter min mening ikke er særlig skjønnsomt, kan det antakelig heller ikke trekkes for at kandidatene spør hva Storemann (eller trafikkforsikrere generelt) kan påregne av skader.

Det må legges til grunn at skaden neppe ville skjedd uten skadelidtes disposisjon og den bråe oppvåkningen. Fordi bilens (airbagens) årsaksbidrag således bare var en av flere nødvendige årsaksfaktorer, dreier spørsmålet seg egentlig om hvem som må bære risikoen for tilstedeværelsen av de ikke-ansvarlige årsaksfaktorer. Som nevnt innledningsvis er ikke dette en tradisjonell påregnelighetsvurdenng, dvs av hva den ansvarlige skadevolder kunne forutse av skader. Vurderingen knytter seg til hvilke skader og skadehendelser lovgiver mente skulle være omfattet av bilansvaret. Hva trafikkforsikrere kan påregne av skader, er således av mindre betydning. Sett fra lovgivers side, må det ha fremstått som sannsynlig at det i trafikken alltid vil være personer som er mer sensible for påkjenninger enn andre. Så lenge skadelidtes sårbarhet ligger innenfor en generelt påregnelig variasjonsbredde må trafikkforsikrer bære ansvaret for tilstedeværelsen av slike samvirkende årsaksfaktorer. I forarbeidene til bilansvarsloven er det ikke tatt noen reservasjoner i forhold til slike samvirkende (disponerende) forhold på skadelidtes side. Snarere tvert i mot er det uttalt:

"Når man skal avgrense trafikkforsikringens dekningsområde, må man ha for øye at en snever grense kan være i strid ikke bare med det utsatte publikums interesser, men også med motorvognfolkets interesse i sikring mot det personfige ansvar soon følger av aIrninnelige erstatningsregler. Stort sett bør dekningsområdet søkes gjort så vidt at trafikkforsikringcn dekker alle praktiske skader som det ikke er naturlig å henvise fil dekning på annen måte, særlig ved annen forsikring eller trygd." (Motorvogilansvarskomiteen innstilling av 1957 side 58.)

Nygaard, Bilansvar, side 90 er inne på dette i sine merknader til Steinblokkdommen Han viser til uttalelser i forarbeidene om hva som hva var tilsiktet dekningsområde for bilansvaret. Uttalelser som for øvrig Høyesterett unnlot å gjengi i sitt referat fra samme sted i forarbeidene.

Ansvarsgrunnlagets betydning ser man også i Rt 1973:1268 Flymanøverdommen. Selv om flertallet uttalte at det ikke kunne tillegges selvstendig betydning at det gjaldt "skade voldt av fly med de særskilte ansvarsregler som gjelder for disse", ble det holdt åpent at grad av skyld kunne få betydning i slike spørsmål. Flertallet underbygget også sitt standpunkt (om frifinnelse) på en risikobeg, dvs en vurdering av hvem som burde bære risikoen for tilstedeværelsen av de øvrige nødvendige årsaksfaktorer.

"De vurderinger som etter dette, slik jeg bedømmer forholdet, må lede frem fil at den lidte skade i dette tilfelle ikke anses erstatningsmessig, kan underbygges ved at man innfører en nsikobetraktning. Spørres det om hvem som i alminnelighet er nærmest til å bære risikoen for skader av den omhandlede art, kan svaret neppe være særlig tvilsomt."

For mindretallet hadde ansvarsgrunnlaget - objektivt ansvar for skader voldt av fly - sentral betydning for "vurderingen av hvorvidt ansvaret bør strekkes så langt som til strømabonnenters tap".

Dersom skadelidte selv er klar over sin sårbarhet, kan det tenkes å anses som uaktsom medvirkning dersom han ikke selv har tatt sine forholdsregler, jf skl.§ 5-1 nr 2. I dette tilfellet er det ingen holdepunkter for at Peder var klar over sin disposisjon.

Vi er inne på et meget vanskelig område, hvor også studentene er utsatt for et krysspress ved at det på forelesningene er gitt noe andre perspektiver på spørsmålene enn de som fremkommer i lærebøkene. Det avgjørende i forhold til karaktersettingen må være i hvilken utstrekning kandidatene makter å foreta fornuftige vurderinger av de ulike årsaksspørsmål. Er det foretatt en fornuftig (tradisjonell) påregnelighetsvurdenng, må kandidatene få uttelling for det.

3.1.5 Kan eventuelt ansvar bortfalle fordi Peder brukte bedøvende midler? Spørsmålet forutsetter at skadetilfellet faller inn under bilansvaret, og må i motsatt fall drøftes subsidiært.

Etter bal.§ 7 tredje ledd bokstav b) kan føreren av bilen ikke kreve erstatning med mindre særlige grunner taler for det, dersom han frivillig kjørte bilen til tross for at han var påvirket av alkohol eller andre bedøvende midler ("døyvande råder"). Sovepiller må i utgangspunktet anses som bedøvende midler, men et vilkår for bortfall må i tilfelle være at Peder var påvirket - i vtrl.§ 22's forstand. I vårt tilfellet bør kandidatene raskt se at unntaksbestetnmelsen i annet punktum kommer til anvendelse. Skaden ville skjedd likevel, helt uavhengig av om Peder var påvirket eller ikke.

Det vil føre for langt å drøfte om Peder uten sovepillene ville vært mindre omtåket, slik at det første smellet i hustaket eventuelt ville gjort mindre skade.

Det er i denne sammenheng heller ingen oppfordring til å drøfte om Peder uten å ha tatt sovepillene ville ha holdt seg innendørs.

Mange kandidater er mer opptatt av at Peder ikke kjørte bilen, enn hva som er årsaken til skaden. Dette er egentlig ikke noe selvstendig vilkår her, men må sies å være innbakt i spørsmålet om bilansvarsloven i det hele kommer til anvendelse. Det forhold at Peder ikke har kjørt, og at hans kjøring i påvirket tilstand således ikke har forvoldt noen skade, fører imidlertid til at årsakskravet i annet punktum ikke er oppfylt.

3.1.6 Har Peder medvirket til skaden ved egen uaktsomhet?

Under forutsetning av at skaden omfattes av bilansvaret, må det drøftes om Peder har medvirket etter reglene i bal.§ 7 . Fordi bilen sto stille da skaden skjedde (og heller ikke var en følge av bilens farlige egenskaper), kommer bal.§ 7 annet ledd - og ikke første ledd - til anvendelse. Konsekvensen av dette er at enhver uaktsomhet fra Peders side, kan tas i betraktning. Få ser dette, og det må gis pluss til de som får det med seg.

Enkelte overser bal.§ 7 totalt, og anvender skl.§ 5-1. Det er svakt.

Medvirkningsspørsmålet dreier seg om hvorvidt det var uaktsomt av Peder å gå ut for å forsøke å flytte bilen. Det er vel ingen som vil hevde at det var en synbar (påregnelig) risiko for at flaggstangen skulle falle over bilen slik at airbagen smalt i ansiktet på Peder. På den annen side må det ha vært synbart for ham - bl a på bakgrunn av erfaringen med greina i taket - at han kunne bli truffet av grener og annet som ble tatt av stormen. At skaden skjedde indirekte - gjennom smell og utløsning av airbag - kan i denne sammenheng ikke få betydning. Han ville neppe kommet bedre ut av det dersom han hadde fått flaggstangen i hodet.

Den alternative, skadefrie handling ville vært å holde seg innendørs. Spørsmålet blir derfor om det med rimelighet kunne forventes at Peder skulle velge dette alternativet.

Mange argumenterer med at Peders handling var forståelig, og i tråd med hva de fleste andre ville ha gjort. Dette er forsvarlige argumenter etter min mening. Selv om "berre lite til last-terskelen" ikke direkte kommer til anvendelse, må det være akseptabelt å to hensyn til at "den ansvarlige skadevolder" er en forsikringsordning. Det bør derfor fortsatt være noe rom for toleranse mht hva som aksepteres fra Peders side.

Enkelte viser det til at Peder gikk ut for å forhindre skader. Dette forhold kan tillegges betydning i forhold til om det med rimelighet kunne forventes at han valgte å bli innendørs. I forhold til den synbare risiko for skade, er forholdet ikke relevant. Det var ikke for å forhindre personskade på seg selv, Peder gikk ut.

De fleste finner at det ikke foreligger medvirkning, og det er helt greit.

3.2 Utmålingen av Peders personskadeerstatning

3.2.1 Kan Peder kreve erstatning for sitt "inntektstap"? Kandidatene må to utgangspunkt i sl.§ 3-1 annet ledd siste punktum hvor det sies at arbeid i hjemmet skal likestilles med inntekt, dvs inntektsgivende arbeid. Redusert evne til å utføre arbeid i hjemmet - i vid forstand - faller således inn under posten tapt inntekt eller tap i fremtidig erverv. Selv om tapsposten måles i påførte utgifter (til å få arbeidet utført), anses det som tap i ervervsevnen, se til sammenligning Rt 1998:1916.

De fleste kommer greit lit av dette. Mange kaller erstatningsposten for utgifter, og det må nok aksepteres, selv om det strengt tatt dreier seg om ervervstap.

For å underbygge regelen om at arbeid i hjemmet skal likestilles med lønnet arbeid, er det mange som trekker en parallell til el.§ 31 og "husmorsameiet". En kort sammenligning kan være på sin plass, men det blir galt når kandidatene hevder at regelen i skl.§ 3-1 annet ledd if (vedtatt i 1973) er en konsekvens av Husmordommen fra 1975.

3.2.2 Tap i fremtidig erverv frem til avsluttet studie Peders personskade har ført til at han ikke lenger kan utføre arbeid i hjemmet. Dette kan som nevnt kreves erstattet som tapt inntekt frem til oppgjørstidspunktet (eller domstidspunktet om man vil). For tiden etter dette og frem til han har avsluttet sine studier, krever Peder erstatning for tap i fremtidig erverv. Er dette godkjent som lidt tap, må det som utgangspunkt også godkjennes som tap i fremtidig erverv. Den tilleggsvurdering som må gjøres, knytter seg til sannsynligheten av at Peder uten skaden ville fortsatt med sitt arbeid i hjemmet. Vi har vel lite holdepunkter for at det ville skjedd noen endringer.

Mange kandidater nøyer seg med å henvise til drøftelsen av lidt inntektstap, og det må aksepteres - selv om man vel burde tatt med sannsynligheten av at Peder ville fortsatt som hjemmearbeidende.

Oppgaven reiser ingen spørsmål om hvilken tidsperiode det kan kreves slik erstatning for. Peder selv begrenser kravet til avslutningen av studiene. For perioden etter dette krever Peder erstatning for tapt ervervsevne som jurist, se pkt 3.2.5.

3.2.3 Betydningen av at Kari betaler utgifter til leid hjelp

Det har selvfølgelig ingen betydning at det er Kari som betaler utgiftene. I utgangspunktet er det Peders ansvar å betale for å få utført det arbeidet han ikke lenger kan utføre selv. Det er for å bli i stand til dekke disse utgiftene at han krever erstatning.

3.2.4 Plikter Kari å begrense tapet gjennom større innsats hjemme?

Kari er ikke direkte skadelidt, og har derfor egentlig ingen plikt til å begrense noe tap. I tilfeller hvor en hjemmearbeidende blir skadet, vil det likevel lett skje en identifikasjon mellom ektefellene. Det er egentlig ingen grunn til å gjøre noe stort poeng ut av dette, og det kan ikke trekkes om kandidatene ikke ser spørsmålet. Den strengt tatt korrekte synsmåte er at Peder må få erstattet sine (familiens) utgifter til å få utført det husarbeidet han tidligere utførte selv. Peder vil i denne sammenheng ha en viss tapsbegrensningsplikt.

Det fremgår av oppgaveteksten at Kari stort sett tar seg av barna når hun ikke er på jobb. Skal hun bruke mer tid på husmorarbeid, vil det innebære et inntektstap. Skulle Kari være mer hjemme, ville dette således øke tapet - ikke redusere det.

Spørsmålet som er reist i oppgaven er på en måte snudd på hodet. Mer forståelig ville det kanskje vært hvis Peder krevde erstatning for det inntektstap Kari led ved å være mer hjemme, mens trafikkforsikrer på sin side ville ha hevdet at Peder pliktet å leie billigere hjelp.

Storemanns anførsel bygger på en forutsetning om at Kari - som identifisert med Per - plikter å jobbe gratis i hjemmet, dvs uten å få kompensasjon for inntektsbortfall. Dette er selvfølgelig ikke holdbart. Trafikkforsikrer kan ikke kreve at skadelidtes ektefelle påføres et inntektstap slik at forsikringsselskapet skal få redusert sin erstatningsplikt.

3.2.5 Kan Peder kreve erstatning for tap i fremtidig erverv basert på arbeid som advokat?

Kandidatene bør raskt finne frem til skl.§ 3-1, 2.ledd, og deretter fastslå at løsningen beror på en konkret vurdering av mulighetene for at Peder ville komme ut i arbeid etter at studiene var avsluttet - herunder om han kom til å fullføre studiene. Det er av mindre betydning hva kandidatene kommer til, men drøftelsen må bygge på den argumentasjon som fremkommer i teksten og de opplysninger i teksten som ellers er relevant.

3.2.6 Menerstatningen

Noen få kandidater har tatt opp spørsmål om Peders rett til menerstatning. Oppgaven gir ingen oppfordring til å drøfte dette. Den formulering som antakelig er opphavet til misforståelsen, er følgende:

"Storemann hevdet at dersom de ble holdt ansvarlige som trafikkforsikrer måtte eventuell erstatning bare dekke menerstatning basert på den medisinske uførhetsgraden

Selv om Storemann viser til utmåling basert på medisinsk uførhetsgrad, og lovteksten også gir anvisning på en individuell tilleggsvurdenng, er ikke dette et omtvistet tema i oppgaven.

3.3 Kan Kari kreve erstatning for skadene på bilen fra trafikkforsikrer Storemann?

Karis argument - om at hun ikke selv var i bilen - sikter til unntaket i bal.§ 5 b) om at den som fører vogna ikke kan kreve; erstatning for skade på eget gods. Hun vil imidlertid bli oppfanget av det generelle unntaket fra bilansvaret i bal.§ 5 a), nemlig at ens egen trafikkforsikring ikke dekker skade på bilen selv. Dette spørsmålet må besvares helt enkelt.

Omtrent alle finner bal.§ 5 a). Kans innsigelse skaper stedvis noe forvirring For de kandidater som ikke klarer å gjette seg til at oppgavegiver har tenkt på bal.§ 5 b), er det beste svaret at det ikke finnes noe grunnlag for Kans anførsel.

3.4 Kan Kari kreve erstatning for skadene på bilen fra grunneier Lars Holm?

Kari har anført to alternative ansvarsgrunnlag, skyldansvar og ulovfestet objektivt ansvar. Teksten gir kanskje også en mulighet for å drøfte uforsvarlig ordning, men ingen av mine kandidater tar opp dette spørsmålet. De fleste knytter drøftelsen bare til skyldansvar, og enkelte bare til det objektive ansvarsgrunnlaget. Slik oppgaveteksten er formulert, er dette en feil. Enkelte foretar dessverre drøftelsen av de to ansvarsgrunnlag under ett, og det røper ofte manglende forståelse av grunnlagene.

Når det gjelder ulovfestet objektivt erstatningsansvar vil det alltid være en viss risiko for at en flaggstang kan brekke/velte og volde skade. Kravene til stadig og typisk risiko vil være oppfylt. Spørsmålet blir derfor om det å ha en flaggstang hagen, i seg selv utsetter omgivelsene for en risiko som overstiger deres tålegrense (dagliglivets risiko). Her er det nok mulig å komme til begge resultater. Med bakgrunn i Mønepannedommen og Gesimsdommen må det antakelig være grunnlag for å hevde at også flaggstenger innebærer en ekstraordinær risiko for å få dem i hodet. På den annen side utsetter en flaggstang i en privat hage en mindre krets av mennesker for risiko, enn taksten og gesimser i nærheten av fortau i en by.

Et viktig poeng i drøftelsen av ulovfestet objektivt erstatningsansvar er at det må tas utgangspunkt i en gjennomsnittlig flaggstang i god behold. Det vil være galt å spørre om en råtten flaggstang innebærer en ekstraordinær risiko. Noe av meningen med dette spørsmålet er å teste kandidatenes forståelse av forskjellen mellom skyldansvar og ulovfestet objektivt erstatningsansvar. Mange innretninger kan være trygge nok ved alminnelig vedlikehold og lignende, men blir farlige hvis dette svikter. I så fall vil ansvaret bygge på den uaktsomme unnlatelse av å foreta nødvendig vedlikehold. Få kandidater ser dette.

Drøftelsen av skyld som ansvarsgrunnlag bør være enkel. Lars har sett råten, og bør som flaggstanginnehaver (Inkludert handelsreisende som har flaggstenger i haven) forstå farene. Den alternative, skadefrie handling er også enkel, nemlig å to flaggstangen ned - og eventuelt få den reparert.

De fleste avfeier argumentet om at handelsreisende må fritas for ansvar for råtne flaggstenger. Derimot er det mange som i denne sammenheng bare viser til hva en gjennomsnittlig person måtte forstå. Poenget er hva en huseier (flaggstangeier) burde ha forstått.

3.5 Er Peder yrkesskadedekket?

Som registrert student ved Folkeuniversitetet vil Peder falle inn under persongruppen studenter i ftrl§ 13-10, Lledd c). Han oppfyller imidlertid ikke situasjonsvilkåret i samme bestemmelses tredje ledd: "på undervisningsstedet i undervisningstiden".

Betraktet som hjemmearbeidende vil han heller ikke være yrkesskadedekket. Hjemmearbeidende (herunder husmødre) er ikke med i de persongrupper som er regnet opp i ftrl.§§ 13-6 - 13-13.

Noen kandidater har anvendt yrkesskadeloven fra 1958. Denne loven er ikke formelt opphevet, men regulerer ikke skadetilfeller som inntrer etter 31.12.1970, jf lovens § 55.

3.6 Vilkårene for uførepensjon

Kandidatene bør se at trygdekontorets innvending går på at Peder ikke oppfyller kravet om uførhet grunnet sykdom, skade eller lyte. Trygdekontoret hevder at det er hans asosiale holdning og manglende vilje som er hovedårsaken til at han ikke kan (eller ikke vil) jobbe. De aller fleste kandidater foretar en gjennomgang av samtlige vilkår for uførepensjon. Oppgaven gir etter min mening ingen oppfordring til dette. Det er greit at de øvrige vilkår nevnes, og herunder at de enkle vilkår (trygdet, trygdetid, alder osv) konstateres oppfylt. Derimot gir verken partenes anførsler eller opplysninger i oppgaveteksten oppfordring til å drøfte om hensiktsmessig attføring er forsøkt. Alt for mange kandidater spinner rundt dette spørsmålet, uten å ha forutsetninger i oppgaveteksten å bygge på. Etter min mening er det oppgaveteknisk sett mest korrekt å vise til at spørsmålet om attføring ikke er omtvistet.

Det samme gjelder kravet til vang tilstand. Heller ikke dette punkt er omstridt, og det må på bakgrunn av oppgaveteksten legges til grunn at tilstanden er varig.

3.7 Skal Peder bedømmes som hjemmearbeidende eller yrkesaktiv?

Trygdekontoret hevder at Peder er asosial og ikke vil jobbe. Likevel må man innrømme at han de siste årene har utført et arbeid - i hjemmet. Trygdekontorets siste anførsel må oppfattes slik at de mener Peder må vurderes som hjemmearbeidende ("husmor"), og slik at han også med eventuell skade/sykdom fortsatt kan utføre hjemmearbeid -eller det meste av det.

Oppgaven legger i første rekke opp til en prinsippdrøftelse av om Peder kan bli vurdert som yrkesaktiv, hjemmearbeidende eller kombinert yrkesaktiv/hjemmearbeidende.

En viss utfordring ligger i å to stilling til Peders anførsel om at han må vurderes som dagdriver. Anses han som dagdriver, vil han etter forholdene innrømmes uførepensjon, fordi skaden eller sykdommen har fratatt ham hans arbeidspotensiale. Etter hva jeg har forstått, gjelder ikke det samme for husmødre fordi det ikke i samme grad aksepteres at de har et generelt fremtidig arbeidspotensiale. De er bundet til et liv ved kjøkkenbenken, og det vil de kunne fortsette med uansett hvor syke de er!

De fleste studenter viser rimelig innsikt og forståelse i forhold til spørsmålene om Peder skal bedømmes som hjemmearbeidende, yrkesaktiv eller kombinert. Enkelte får også frem det paradoks at Peder vil komme gunstigere ut vurdert som dagdriver.

Alt for mange bruker for mye tid på spørsmål som ikke er omtvistet. Fremstillingene preges gjennomgående av tidsnød, hvor disposisjonen blir relativt tilfeldig.

Under de enkelte drøftelser er det flere steder nevnt forhold av betydning for karakterfastsettelsen. Særlig viser jeg til hva som er sagt vedrørende årsaksproblematikken i erstatningsdelen. Problemstillingene er vanskelige, og det hersker mye usikkerhet om hva som er gjeldende lære, eller i det hele om hva som er hva! Derfor må det som nevnt vises overbærenhet både overfor enkle fremstillinger og overfor forståelige feilskjær. Trekk foretas hvor kandidaten viser mangler i generell erstatningsrettslig forståelse.

Oppgaven reiser vanskelige spørsmål om forholdet mellom ansvarsgrunnlaget i bilansvaret (som er et årsakskrav) og de generelle årsaksregler. Såfremt kandidaten viser en viss helhetsforståelse, kan det ikke gjøres særlig trekk dersom man ellers går seg litt vill.

For å bestå må de fleste av oppgavens spørsmål være tatt opp og drøftet. Er drøftelsene gjennomgående svake, samtidig som kandidaten viser åpenbare hull om sentrale spørsmål, kommer man fort i faresonen

Laud bør kunne gis til kandidater som på en tilfredsstillende måte besvarer de fleste spørsmål, og som viser et minimum av forståelse. Etter min mening bør helhetsforståelse vektlegges. Lauden bør etter min mening fortsatt kunne være i behold selv om man bommer på enkelte spørsmål, så lenge ikke kandidaten avslører manglende kunnskaper om sentrale eller åpenbare rettsregler.

Trygderettsdelen er betydelig mindre enn erstatningsdelen, og bør neppe telle mer enn en fjerdedel. Også her bør det legges vekt på vist forståelse omkring de spørsmål oppgaven reiser.