III Ta utgangspunkt i oppgave Il, men slik at arven etter Per var på tre millioner kroner. Per hadde opprettet testament hvor han hadde bestemt at alt han etterlot seg skulle tilfalle Kreftforskningen. Kari hadde fått kjennskap til testamentet gjennom sin venninne Astrid, som jobbet i skifteretten hvor Per hadde innlevert testamentet til oppbevaring. Per og Kari hadde aldri snakket om testamentet, og barna var heller ikke kjent med det.

Oppgaveformen - blandingsoppgave - må sies å være ny. I realiteten er det gitt en teorioppgave med praktiske oppgaver som må løses på bakgrunn av de regler kandidatene har redegjort for i den teoretiske oppgaven. Denne formen synes ikke å ha skapt noen problemer for kandidatene - snarere tvert i mot.

De praktiske oppgaver har fingert som kontrolloppgaver. I mange tilfeller oppklares tvil fra teoridelen om hvorvidt kandidaten har forstått reglene i de praktiske oppgaver dessverre ofte i kandidatens disfavør.

Oppgave I inneholder teknisk sett fire hovedbolker: livsarvingenes rett til arv etter loven, gjenlevende ektefelles rett til arv etter loven, beskyttelsen av livsarvingenes arverett og beskyttelsen av gjenlevende ektefelles rettigheter. Kandidatene bør f°a frem sammenhengen og forskjellene - på fordelingsregler og beskyttelsesregler. Fordi livsarvinger og ektefelle ofte "konkurrerer" om arven, vil også forholdet mellom de to arvingegruppers rettigheter ha særlig interesse. Noen kandidater fremhever dette systematiske skillet, men svikter når det kommer til fremstillingen av reglene. Alt for mange betegner al § 29 som en bestemmelse om omfanget av livsarvingenes rett til arv etter loven.

Oppgaven kan disponeres på mange måter. Utgangspunkt kan tas i de fire nevnte temabolker, og så får det i stor utstrekning være overlatt til den enkelte å finne den mest hensiktsmessige disposisjon. De fleste får til en rimelig grei disposisjon.

Etter min mening vil en hovedinndeling i de to regelsett, fordelingsregler (rett til arv etter loven) og beskyttelsesregler (begensninger i arvelaters testamentariske råderett) være et naturlig utgangspunkt. I fremstillingen av de respektive regelsett bør likeledes forholdet mellom de to arvingegruppers rettigheter være en sentral del av fremstillingen. Kandidatene bør også her stå fritt til om de vil fremstille livsarvingenes og ektefellens plass i arvetavlen hver for seg og deretter gi en særskilt fremstilling om sammenhengen, eller om de vil bygge sammenhengen inn i fremstillingen av reglene for den enkelte arvingegruppe. I korte trekk går denne sammenhengen ut på at livsarvingenes rett til arv etter loven begenses av gjenlevende ektefelles rett til arv eller uskifte, mens gjenlevende ektefelles arvelodd varierer med hvilke andre slektsarvinger arvelater etterlater seg. Oppgaven spør ikke direkte om sammenhengen mellom de to (fire) regelsett, men det må likevel gis store uttellinger til de kandidater som får frem noe om dette.

Oppgaveteksten refererer til "gjenlevende ektefelles rett til arv etter loven". Når det gjelder spørsmålet om oppgaven også omfatter gjenlevende ektefelles rett til uskifte, får kandidatene etter min mening avgjøre dette selv. På den ene side må det være greit å avgrense mot uskifte fordi det språklig sett faller utenfor. På den annen side kan uskifte betegnes som en form for arverett. I alle fall må uskiftemuligheten nevnes for å fa frem helheten både i livsarvingenes og ektefellens arverettslige posisjon. Overtar gjenlevende ektefelle boet uskiftet, settes eksempelvis livsarvingenes rett til arv etter § I (midlertidig) til side. Det vil imidlertid falle utenfor oppgaven å gå nærmere inn på uskiftereglene - i alle fall gjelder dette reglene om gjenlevende ektefelles rådighet under uskiftet. Reglene om arvens fordeling ved opphør av uskiftet faller derimot innenfor oppgaveteksten. De fleste kandidater avgrenser mot uskiftereglene, eller uskifte nevnes som en ordning som må ses i sammenheng med de øvrige arverettigheter.

Oppgavens tema er sentralt i arveretten og godt dekket i pensum. Det er reglene om livsarvingenes pliktdelsrett som har fatt størst oppmerksomhet i læreboka. Av den grunn må det aksepteres at kandidatene vektlegger denne delen mest.

4.1 Oversikt

Den teoretiske oppgaven (1) legger opp til en todeling, nemlig først en fremstilling av hvordan arven skal fordeles etter loven og deretter en redegjørelse for hvilke grenser arveloven setter for arvelaters adgang til å gripe inn i de respektive arvingegruppers rett til arv etter loven.

Denne todelingen i oppgaveteksten sikter til det forhold at arvelovens regler om rett til arv systematisk kan sies å være inndelt i to sett av regler. For det første har vi de rene fordelingsregler - lovens arvetavle. Disse regler fordeler arven i den utstrekning ikke noe annet er bestemt i testament. Det annet sett av regler -beskyttelsesreglene - regulerer arvelaters adgang til selv å bestemme arvens fordeling, dvs reglene beskytter vedkommende arvingegruppes rett til arv etter loven. Det er bare arvelaters livsarvinger og ektefelle som materielt sett er beskyttet på denne måten. I forhold til livsarvingene består vernet i korte trekk av at to tredjedeler av det arvelater etterlater seg som utgangspunkt er unntatt hans testamentariske råderett (al § 29). Gjenlevende ektefelles rettigheter etter loven (til legalarv og uskifte) er generelt beskyttet gjennom et kunnskapskrav (al § 7 første punktum). I tillegg er retten til minstearv fullstendig fratatt ektefellens råderett ved testament (al § 7 siste punktum).

Den systematiske oppdeling i fordelingsregler og beskyttelsesregler går ikke frem av læreboka, men er vektlagt i undervisningen. Det kan imidlertid ikke forventes at kandidatene skal fremheve selve systematikken. På den annen side bør det kanskje kunne forventes at kandidatene får frem denne prinsipielle forskjell i rettsreglene. Eksempelvis at pliktdelsreglene ikke er en minstearvsregel som gir livsarvingene rett til minst to tredjeparter av arven, men som retter seg mot arvelater og begrenser hans testasjonsfrihet. Alt for mange skriver at pliktdelsreglene regulerer omfanget av livsarvingenes rett til arv etter loven. I disse tilfeller dukker denne misforståelse gjerne opp igjen i de praktiske oppgaver - særlig del II hvor pliktdelsreglene overhodet ikke kommer til anvendelse.

Jeg har funnet det mest hensiktsmessig først å gi en oversikt over fordelingsreglene i henholdsvis § 1 og § 6, men med reglene om gjenlevende ektefelles minstearvv utskilt tilegen behandling. Deretter behandles livsarvingenes pliktdelsrett og den generelle beskyttelse av ektefellens rett til arv etter loven. I et eget punkt behandles forholdet mellom de to sett av beskyttelsesregler, herunder også (det misforståtte) spørsmålet om forholdet mellom ektefellens rett til minstearv (som fordelingsregel) og livsarvingenes pliktdelsrett.

4.2.1 Generelt om rett til arv etter loven De generelle vilkår for rett til arv etter loven (for eksempel i § 71) kan kort nevnes, men betinger ingen egen fremstilling. Oppgaven knytter seg til to arvingegruppers rettsstilling. Det bør derfor avgrenses mot regler som generelt gjelder rett til arv etter loven. Det samme gjelder oppbyggingen av lovens arvetavle - for eksempel linjeprinsippet, likedelingsprinsippet, parentelsesystemet osv. Det må likevel aksepteres at reglene nevnes - de er tross alt en del av reglene om livsarvingers rett til arv etter loven.

Selv om reglene i § 4 første ledd gir uttrykk for et generelt prinsipp om at det slektskap som påberopes som grunnlag for legalarverett må være fastslått, må det være greit at bestemmelsen i denne sammenheng fremstilles som en særlig regel om barns (livsarvingers) rett til arv etter loven. Regelen i § 4 annet ledd gjelder derimot først og fremst arveretten for annen arvegangsklasse (arvelaters far).

Når det gjelder gjenlevende ektefelles rettigheter kan det være på sin plass å kort vise til reglene i § 8, som systematisk kan ses som et unntak fra § 6. En fraseparert ektefelle er fortsatt ektefelle, men har ikke lenger en ektefelles arverett. Det kan også kort presiseres at faktisk samlivsbrudd ikke fører til tap av legalarverett. Noen nærmere behandling av § 8 fordrer oppgaven ikke. Det kan heller ikke trekkes noe dersom § 8 er utelatt.

Reglene i § 7 hører i denne oppgaven inn under fremstillingen av beskyttelsesreglene, og bør derfor ikke (løsrevet) presenteres som vilkår for ektefellens arverett.

4.2.2 Livsarvingenes rett til arv etter loven

Reglene om livsarvingers rett til arv etter loven finnes i al § 1. Det kan for ordens skyld være på sin plass å definere livsarvinger i loven kalt arvelaters avkom, dvs barn, barnebarn osv. Videre kan det påpekes at livsarvingene er nærmeste slektsarvinger etter loven, dvs at de som arvingegruppe i utgangspunktet har første prioritet. De nærmere regler i § 1 om linjedeling mv gjelder som nevnt ovenfor generelt for lovens arvetavle. Det bør derfor bli minst mulig passivt lovreferat fra § 1. Likevel må antakelig noe om disse generelle regler aksepteres.

Mange kandidater trekker frem forloddsreglene i § 36. Så lenge det gjøres helt kort, må det anses som positivt. Jeg synes imidlertid ikke oppgaveteksten vurdert som helhet gir oppfordring til noen detaljert fremstilling av reglene i § 36 (herunder annet ledd). Nevnes § 36, vil det også være naturlig kort å nevne beskyttelsesreglene i § 37.

Det som har størst interesse i oppgaven er sammenheng med reglene om ektefellens rett til arv etter loven. Om hvordan denne sammenheng oppgaveteknisk kan ordnes, er det redegjort for ovenfor.

4.2.3 Ektefellens rett til arv etter loven

Gjenlevende ektefelle utgjør ikke en egen arvegangsklasse, men ektefellens rettigheter er innarbeidet i forhold til den enkelte av de øvrige arvegangsklasser. Gjenlevende ektefelles arverettslige posisjon er videre kjennetegnet ved særregler om en minstearv knyttet til et beløp - mens arveloven for øvrig bygger på fordeling etter brøker.

Etterlater arvelater seg livsarvinger er ektefellens arvelodd en fjerdedel - minstearven utgjør fire ganger folketrygdens grunnbeløp' på arvefallsstidspunktet. Konkurrerer ektefellen med slektsarvinger i annen arvegangsklasse er arvelodden en halvpart - minstearven er 6 G, se § 6 første ledd annet punktum. Finnes det ikke livsarvinger eller slektsarvinger i annen arvegangsklasse arver ektefellen alt, se § 6 annet ledd. Overfor disse slektsarvinger er det (som fordelingsregel) ikke behov for noen minstearvsregel.

Det må gis pluss til de kandidater som kan knytte reglene i § 6 opp til de korresponderende regler i §§ 1-3. For første og annen arvegangsklasse fremgår sammenhengen av henholdsvis § 1 tredje ledd og § 2 fjerde ledd. Fordi ektefellen arver alt i konkurranse med tredje arvegangsklasse (§ 6 annet ledd), vil det således være et vilkår for denne arvegangsklassens arverett at arvelater ikke etterlater seg ektefelle. Dette vilkår er kommet til uttrykk i innledningsordene (vilkårene) i § 3 første ledd.

4.2.4 Gjenlevende ektefelles rett til uskifte

Uskiftet er en kombinert ekteskaps- og arverettslig ordning, som i første rekke utsetter både delingen mellom ektefellene og fordelingen av arv etter førstavdøde ektefelle. Som nevnt innledningsvis hører etter min mening uskiftereglene som arverettighet hjemme i oppgaven, selv om det også må anses forsvarlig å avgrense mot uskiftet.

Uskiftereglene behandlet i et eget kapittel, men regelen i § 6 tredje ledd (og dels fjerde ledd) viser sammenhengen med de rene arverettigheter. Fremstillingen bør først og fremst dreie seg om hvilken betydning uskiftereglene har for livsarvingenes og ektefellens rett til arv etter loven.

Det kan kort vises til "vilkårene" i §§ 9-11, men noen detaljert fremstilling er det ikke plass til. Det kan imidlertid være på sin plass å påpeke at retten til uskifte ikke gjelder overfor førstavdødes særkullsbarn. Det bør honoreres for gode begrunnelser for unntaket (dvs manglende interessefellesskap mellom gjenlevende og særkullsbarna, fellesbarn opplever det mer naturlig at arven etter foreldrene faller samlet ved lengstlevendes død osv).

Det bør gis pluss til kandidater som får frem at uskiftet utsetter arvefallet både overfor livsarvingene og gjenlevende selv, se § 1 tredje ledd og § 6 fjerde ledd. 2

4.2.5 Øvrige rettigheter for gjenlevende ektefelle på det sammensatte skiftet

Enkelte kandidater tar også opp reglene i sl § 63 annet ledd om gjenlevende ektefelles rett til å overta tidligere felles bolig. Dette faller strengt tatt utenfor oppgaveteksten som spør etter rett tilarv etter loven. Det er imidlertid helt på sin plass helt kort å nevne denne rettigheten, men det bør presiseres at reglene nevnes for å vise helheten.

Når det gjelder gjenlevende ektefelles rett til å beholde egne eiendeler (sl § 63 første ledd, få utlagt på sin lodd) bør det på den annen side være klart at dette ikke er noen arverettighet.

For helhetens skyld kan kandidatene helt kort nevne de særrettigheter som gjenlevende ektefelle har fremfor førstavdødes arvinger, se el § 77 annet ledd. Som jeg kommer tilbake til under pkt 4.3.1 om livsarvingenes pliktdelsrett bør imidlertid kandidatene se skillet mellom delingen mellom ektefellene (felleseieskiftet) og fordelingen av arven etter førstavdøde ektefelle. Gjenlevende ektefelles rett til eksempelvis å kreve vederlag etter el § 63 jf § 77 er ingen arverettighet, men det er en av reglene som er bestemmende for hvor mye førstavdøde etterlater seg som arv.

4.2.6 Forholdet mellom livsarvingene og gjenlevende ektefelle

Fordi oppgaven både spør om livsarvingenes og gjenlevende ektefelles rett til arv etter loven, vil særlig sammenhengen mellom reglene ha særlig interesse. Livsarvingene er arvelaters nærmeste slektsarvinger etter loven. Denne arvingegruppen skulle derfor som utgangspunkt arve alt. Livsarvingenes rett til arv etter loven må imidlertid vike (eller justeres) i forhold til gjenlevende ektefelles rettigheter etter loven, se § 1 tredje ledd. Gjennom henvisningen til både kap II og kap III gjelder dette både rett til legalarv og rett til uskifte. Kandidatene brør følgelig fa frem at selv om livsarvingene er nærmeste slektsarvinger etter loven, risikerer de enten at deres rett til arv utsettes fordi gjenlevende ektefelle overtar boet uskiftet (§ 6 tredje ledd jf kap III), eller - dersom det skiftes - at de må dele arven med gjenlevende (§ 6 første ledd). Kandidatene bør i denne sammenheng presisere at hvor arven etter førstavdøde ikke overstiger minstearvsbeløpet, blir gjenlevende ektefelle enearving. Livsarvingenes rett til arv etter loven settes da helt til side.

Forholdet mellom gjenlevende ektefelles rett til minstearv og livsarvingenes pliktdelsrett kommer jeg tilbake til nedenfor.

4.3.1 Livsarvingenes pliktdelsrett

Reglene om livsarvingers pliktdelsrett finnes i kap IV, med hovedregelen i § 29: To tredjedeler av arvelaters formue er som utgangspunkt unndratt hans testamentariske råderett. Det er et stort pluss om kandidatene får frem det prinsipielle grunntrekket i pliktdelsreglene. Bestemmelsen i § 29 gir ikke livsarvingene krav på å arve minst to tredjedeler - den er mao ingen fordelingsregel (slik som minstearvsreglene i § 6). Pliktdelsreglene regulerer først og fremst arvelaters testamentariske råderett i forhold til livsarvingene. Når det således sies i § 29 første ledd at to tredjedeler av arvelaters formue er pliktdelsarv for livsarvingene, sikter dette bare til hvor stor del av formuen som reguleres av pliktdelsreglene, se nærmere nedenfor.

Når det innledningsvis poengteres at pliktdelsreglene ikke gir livsarvingene et krav på en viss andel av arven, men bare begrenser arvelaters råderett over den, er det fordi § 29 ikke begrenser lovgivers adgang til å disponere over mer enn en tredjedel av arven etter en arvelater med livsarvinger. I boer hvor arvelater etterlater seg barn, ektefelle og begrensede midler vil eksempelvis reglene om ektefellens minstearv føre til at livsarvingene arver langt mindre enn to tredjedeler - kanskje intet. Det kan likevel ikke reises noe spørsmål om gjenlevende ektefelles rett til minstearv er i strid med livsarvingenes pliktdelsrett. Fremstillingen i læreboka (§ 4 V) er i denne sammenheng noe misvisende, og det kan derfor tenkes at en del kandidater tar opp spørsmålet. Det må gis pluss til de kandidater som viser selvstendig forståelse, samtidig som det på den annen side ikke gis trekk for at kandidatene tar opp problemstillinger som reises i læreboka.

Selv om det etter min mening er viktig å presisere det prinsipielle utgangspunkt, er det vanlig å presentere pliktdelsreglene som regler om hva livsarvingene har krav på etter arvelater. Bortsett fra de tilfeller hvor lovgiver har "disponert" over pliktdelsarven, vil jo resultatet i en tvist som regel bli at livsarvingene har krav på pliktdelen. Språkbruk hos kandidatene som avspeiler den gjengse oppfatning må derfor også tolereres.

I paragrafens første ledd gis regler om hvor del av arvelatere formue som er pliktdelsarv, mens annet ledd angir hovedregelen for pliktdelsreglenes innhold. Det er et pluss om kandidatene får frem denne systematikken, og ikke minste konsekvensene av den - nemlig at § 29 ikke regulerer livsarvingenes rett til andel av arv etter loven.

Det bør presiseres at pliktdelsreglene beregnes av hele arvelaters formue, og ikke bare av den arv livsarvingene etter loven har krav på. Dette har bl a betydning når livsarvingene må dele arven med gjenlevende ektefelle - nærmere nedenfor.

Innledningsvis kan det også være greit å presisere at pliktdelsarvens størrelse - som all annen arv - beregnes utfra nettoverdier. Hovedregelen er at to tredjedeler av arvelaters nettoformue er pliktdelsarv, se § 29 første ledd første punktum. I utgangspunktet kan derfor arvelater disponere over en tredjedel - den såkalte fri tredjedel.

Ved større formuer kan pliktdelsarven begrenses ytterligere, dvs at arvelaters testamentariske råderett utvides, se § 29 første ledd annet punktum. Reglene kan synes noe uklare. For forståelsen av reglene er det viktig å ha de prinsipielle utgangspunkter klart for seg. Reglene i annet punktum setter vilkår for en utvidelse av arvelateres testamentariske råderett. Er ikke vilkårene oppfylt er vi tilbake i hovedregelen i første punktum.

Reglene går i korte trekk ut på at pliktdelsarven kan begrenses til en million kroner til hvert barn - eller til hvert barns linje. Det er særlig bestemmelsen om forholdet til fjerne livsarvinger (barnebarna) som har skapt forvirring. Er ett av arvelaters barn død, men selv etterlater seg barn (arvelaters barnebarn) går regelen ut på at arvelaters testamentariske råderett overfor denne linjen bare kan utvides dersom linjen samlet har fått minst en million og hvert barnebarn har fått minst kr 200.000.

Etterlot arvelater 20 millioner og to barn hvorav ett er død men selv etterlot seg åtte barm, vil pliktdelsarven i

fortrold til disse åtte barnebarna utgjøre 1,6 millioner (mens den for det gjenlevende barnet utgjør en million).

Var formuen derimot på 3 millioner , slik at den ordinære pliktdelsarven utgjør to millioner- dvs, en million for hvert barns linje, kommer annet punktum ikke til anvendelse.. At barnebarna i et slikt tilfelle kan

kreve 1,6 millioner forklares helt enkelt med at annet punktum ikke gir regler om noen minstearv for

barnebarna men gir regler om når pliktdelsarven kan begrenses ytterligere.I eksemplet her var ikke disse vilkårene oppfylt og pliktdelsarven forblir to tredjedeler av formuen

Dette standpunkt kan også belyses ved å spørre hva som vil bli løsningen hvis arvelater i eksemplet etterlot seg to millioner. Har hvert barns linje krav på en million? Eller bamebama 1,6 millioner ? Eller hva hvis arvelater bare etterlater seg 100.000 kroner?

Et talleksempel som er brukt i undervisningen og som derfor kanskje kommer igjen i besvarelsene går ut på følgende: Arvelater etterlater seg seks milloner og tre barn hvorav ett er død og. Selv etterlot seg åtte barn. Pliktdelsarven beregnes slik i forhold til den enkelte linje. I forhold til de to gjenlevende barna er pliktdelsarven en million for hvert barn. For de åtte barnebarna er pliktdelsarven 1,33 millioner, nemlig denne linjens ordinære pliktdelsarv. Pliktdelsarven er i utgangspunktet samlet fire millioner(2/3 av seks millioner), og i forhold til denne ene av tre linjer er pliktdelsarven 1,33 (4 delt på 3).

Hovedregelen for innholdet i pliktdelsreglene fremgår av § 29 annet ledd: Over pliktdelsarv kan ikke arvelater disponere ved testament med mindre det finnes en særskilt hjemmel. Dette utgangspunktet er forstått slik at pliktdelsarven i sin helhet er unndratt arvelaters råderett. (Opphavet til denne oppfatning sies gjerne å være Rt 1948 side 359.) Han kan for eksempel ikke gi en utenforstående rett til å overta en eiendom som utgjør halvparten av hans formue, mot at testamentsarvingen (legataren) innbetaler det beløp som overstiger den fri tredjedel (og heller ikke om han betaler hele eiendommens verdi). Dette siste er gjerne kalt pliktdelsreglenes kvalitative begrensning i råderetten (i motsetning til den kvantitative som gjelder hvor stor andel av verdiene arvelater kan disponere over).

Særlige hjemler for å råde over pliktdelsarv finnes i de påfølgende paragrafer i kapittel III. Jeg går ikke nærmere inn på innholdet i disse. Samtykke fra livsarvingene kan også være en særskilt hjemmel for å råde over pliktdelsarv I tråd med pliktdelsreglenes kvalitative begrensning går vanlig lære ut på at skal det disponeres over en gjenstand som i verdi overstiger den fri tredjedel, må samtlige livsarvinger samtykke. De enkelte livsarvinger kan imidlertid hver for seg samtykke i at en testamentarisk disposisjon beløps- eller brøksmessig belastes vedkommendes pliktdelsarv.

I læreboka (§ 9 HI 6-7) er det også nevnt enkelte særhjemler i andre lover, som godt kan nevnes - men som like gjerne av tidsmessige grunner kan sløyfes.

I læreboka (§ 9 III 8) er også ekteskapsloven § 42 tredje ledd om "særeie i live, felles eie ved død" og § 42 om rett til uskifte med særeie nevnt som regler som gjør "vesentlige skår i pliktdelen". Etter min mening er ikke dette regler som griper inn i livsarvingenes pliktdelsrett - de regulerer i det hele tatt ikke fordeling av arv. Avtaler om formuesordningen regulerer hvor mye førstavdøde ektefelle etterlater seg som arv - ikke hvordan arven etter ham skal fordeles. Siden disse reglene er tatt med i læreboka, kan det imidlertid ikke trekkes noe hos kandidater som anfører at det i ekteskapsloven finnes særlige hjemler for å gripe inn i livsarvingenes pliktdelsrett.

Når det gjelder virkningene av at pliktdelsreglene er overtrådt er det viktig at kandidatene får frem at pliktdelsreglene ikke er absolutte ugyldighetsregler, men at de gir livsarvingene en rett til å angripe testamentet. Den våkne kandidat kan i denne sammenheng vise til at innsigelser mot det pliktdelskrenkende testamentet prekluderes dersom de ikke reises i tide, se § 70 annet ledd.

Hvilke konsekvenser krenking av pliktdelsretten får, er sammenfallende med hva den enkelte livsarving kan samtykke til - se ovenfor. Har arvelater disponert over en brøk eller et beløp som overstiger den fri tredjedel, blir virkningen bare at testamentet reduseres til hva testator fritt kunne rådet over. Har han derimot disponert over en gjenstand som i verdi overstiger den fri tredjedel, er det vanlig lære at han ikke kan kreve tingen - med mindre samtlige livsarvinger samtykker.

Når således testamentsarvingen ikke kan kreve selve tingen, oppstår spørsmålet om han kan kreve den del av gjenstandens verdi som ligger innenfor den fri tredjedel. Som alltid når et testament ikke (fullt ut) kan oppfylles etter sin ordlyd, må testamentet tolkes, jf § 65. Kan et generelt ønske om å berike testamentsarvingen innfortolkes i testamentet - og som oftest kan det det, må utgangspunktet være at testamentsarvingen kan kreve verdien av den fri tredjedel (eller mer presist den verdi testator gyldig kunne disponere over i forhold til denne testamentsarvingen).

4.3.2 Beskyttelse av ektefellens arverettigheter

Regler om beskyttelse av ektefellens arverettigheter finnes i § 7. Bestemmelsen inneholder en generell regel for alle ektefellens arverettigheter og en særregel for minstearven.

Ektefellens generelle arverettigheter er beskyttet gjennom et kunnskapskrav. Skal førstavdødes testament kunne påberopes overfor gjenlevende ektefelle, må han eller hun ha fått kunnskap om testamentet før dødsfallet, se § 7 første punktum.

Innledningsvis bør det pekes på at § 7 både gjelder rett til legalarv og rett til uskifte. Dette fremgår av formuleringen "rettar etter § 6, jfr. kap. III".

Kandidatene bør videre behandle de mest sentrale spørsmål knyttet til § 7. Særlig gjelder dette tolking av uttrykket "testament som han har fått kunnskap om" - dvs hvilken kunnskap gjenlevende må ha flatt før testamentet blir gyldig. Tolkingen bør skje på bakgrunn av lovens formål, nemlig å gi ektefellen nødvendig kjennskap om sin arverettslige stilling. (Sammenlign reglene om opplysningsplikt og innsynsrett i el § 39.) Ektefellen trenger ikke ha fått eksakt kunnskap om alle detaljer i testamentet. Eksempelvis er det tilstrekkelig å vite at gjenlevendes arverett er begrenset til minstearven. Det er intet vilkår at gjenlevende vet hvem som er tilgodesett.

Likeledes bør det presiseres at dette ikke er noen varslingsregel. Det er likegyldig hvordan ektefellen har fatt kunnskap om testamentet - noe som kontrolleres i praktisk oppgave C.

Unntakene i § 7 annet punktum bør også kort fremstilles. Med dagens kommunikasjoner vil det stort sett være mental utilgjengelighet som kan begrunne unntak. Er testators ektefelle så alderdomssvekket at han eller hun ikke har noen forståelse av hva opprettelsen av testamentet innebærer, er det heller ikke mulig å gi vedkommende kunnskap om det.

Gjenlevende ektefelles rett til minstearv etter § 6 er totalbeskyttet mot testamentariske disposisjoner, se § 7 siste punktum. (Dette er selvfølgelig ikke til hinder for at ektefellen selv gir avkall eller avslag på alle arverettigheter.)

Den våkne kandidat bør se at det oppstår et tilsynelatende uavklart spørsmål om minstearvsbeskyttelse når avdødes nærmeste slektsarvinger er tredje arvegangsklasse. Etter reglene i § 6 har ikke gjenlevende krav på -og heller ikke behov for - noen minstearv. Dette synes oversett ved utformingen av beskyttelsesregelen i § 7 siste punktum. Det kan imidlertid ikke være tvilsomt at gjenlevende i en slik situasjon må ha minst samme beskyttelse mot arvelaters testamentariske disposisjoner som hvor de nærmeste slektsarvinger er i annen arvegangsklasse. Har eksempelvis en testator som etterlater seg ektefelle og en fetter som nærmeste slektsarving disponert over alt han eier i testament, må løsningen bli at ektefellen har krav på 6 G som minstearv.

Kandidatene bør foreta en sammenligning med reglene om livsarvingers pliktdelsrett. Særlig bør det fremholdes at mens § 29 annet ledd antas å sette et totalt forbud mot testamentariske bestemmelser over eiendeler som i verdi overstiger den fri tredjedel, sikrer § 7 siste punktum bare ektefellen rett til selve minstearvsbeløpet. Det bør gis et pluss til de kandidater som kan si noe fornuftig om denne forskjell -nemlig at den er svakt begrunnet! Arvelaters ektefelle vil som regel har et større behov for beskyttelse mot at eiendeler testamenteres enn livsarvingene har. I denne sammenheng bør det kanskje også nevnes at gjenlevende ektefelles rett til å overta tidligere felles bolig etter sl § 63 antas å være beskyttet mot førstavdødes testamentariske disposisjoner.

Arven etter Per var på netto 400.000 kroner. Han ertered seg kona Kari og sine to særkullsbarn Pål og Espen. Kari mente at hun hadde krav på halvparten av arven. Pål og Espen hevdet på sin side at de hadde krav på to tredjedeler som pliktdelsarv etter faren.

Hvordan skal arven etter Per fondet? (Grunnbeløpet er kr 46.9.)

Kandidatene bør starte. med å vise til at når Per ikke hadde opprettet testament, skal spørsmålene utelukkende avgjøres. ut fra lovens fordelingsregler, dvs § 1 jf § 6. Av samme grunn kan det raskt konstateres av pliktdelsreglene i § 29 ikke far anvendelse.

Som livsarvinger er barna i utgangspunktet de nærmeste slektsarvinger (§ 1), men må dele arven med avdødes ektefelles (§ 1 tredje ledd). Etter § 6 første ledd arver gjenlevende ektefelle en fjerdedel, dog minimum 4 G, dvs kr 187.800. Kari har mao ikke rett i at hun har krav på halvparten - som en brøk. Derimot har hun praktisk talt "nesten rett", fordi hennes andel av arven utgjør nesten kr 200.000.