Disse kommentarene er skrever etter at 13 besvarelser er lest. Skulle inntrykket endre seg etter at flere besvarelser er lest, eller dersom øvrige sensorer har merknader, vil dette komme som tillegg til veiledningen. De øvrige sensorer oppfordres til å ta kontakt med undertegnede så snart som mulig om en mener noe må tilføyes eller endres i veiledningen.

Oppgaven må sies å være noe utradisjonell, mht form og fag. Oppgaveteksten er nokså omfattende, og alle spørsmål knytter seg til en sammenhengende tekst. Videre er det ikke disse fag og disse problemstillinger studentene vanligvis får på en praktikum. Det kan synes som om dette har gitt en del av kandidatene panikk, hvorpå drøftelsene blir svært generelle, lite knyttet til loven og til dels teoretiske. Til tross for at oppgaven synes noe "uvanlig", kan det ikke godtas at kandidatene glemmer alt de har lært om oppgaveteknikk og juridisk metode. Fagområdene som berøres er i tillegg godt behandlet både i pensum og i undervisningen, og kandidatene må kunne forvente å få alle deler av pensum også i en praktikum.

De aller fleste kandidater tar problemstillingene i den rekkefølgen oppgaven reiser dem. Dette synes som en helt naturlig og grei måte å disponere på. Disposisjonen vil dermed få fire deler;

1. Spørsmålene om Peders krav på økonomisk stønad fra Lillevik kommune. 2. Spørsmålene om bankens mulighet til å ta utlegg. 3. Spørsmålene om aldershjem/bolig, hjelp i hjemmet og omsorgslønn. 4. Spørsmålene rundt Oles innleggelse på sykehuset.

I hvilken rekkefølge kandidatene behandler spørsmålene har selvsagt ingen betydning så lenge alt drøftes, og disponeringen ikke medfører rot.

Pensumdekning: Asbjørn Kjnnstad og Aslak Syse: Velferdsrett, 1997, kap. 2.3 (rettighetsbegrepet) og kap. 9 (økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven) særlig s.329 -338. Peter Lodrup og Lucy Smith: Barn og foreldre, 5. utg. 1998, s.135 -136 (utgifter i forbindelse med utøving av samværsrett) og s.156 -160 (om fastsetting og endring av bidra.

Begge punkt i Peders saknad må vurderes i forhold til kap. 5 i lov om sosiale tjenester av 31.12.1991 nr. 81. Kommunens organisatoriske og økonomiske ansvar for ytelser etter dette kapitel er slått fast i lovens §§ 2-1, 10-1 og 11-1.

Etter § 5-1 vil Peder ha krav på økonomisk stønad fra kommunen hvis han "ikke er i stand til å sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter. " Det går fram av såvel ordlyd som forarbeider at bestemmelsen hjemler en rettighet, et rettskrav som innebærer en lovbunden utgift for kommunen hvis kriteriene er oppfylt. Men denne rettigheten er subsidiær, alle andre muligheter skal være prøvd først. Det skal foretas en konkret, individuell vurdering.

Kandidatene bor få fram at begrepet "livsopphold " som utgangspunkt omfatler også nødvendige utgifter til forsørgelse av barn. Utfra oppgaveteksten må de videre kunne legge til grunn at Peders inntekter etter konkursen ikke er tilstrekkelig til å dekke alle hans utgifter til nødvendig livsopphold. Dog må en gi honnør til de som nevner at en må vurdere om det er mulig å redusere noen av de andre utgiftene Peder har. Det må deretter drøftes om Peder kan gjøre gjeldende noen økonomiske rettigheter. Her har sosialkontoret en veiledningsplikt overfor Peder, jfr. sostjl. § 4-1. Det er ingen aktuelle trygdeytelser å søke på. Kandidatene bør vite at samboeren ikke har noen forsørgelsesplikt overfor Peder, enda mindre overfor hans særkullsbarn, og at denne delen av sosialkontorets begrunnelse for avslag ikke er holdbar.

Derimot kan sosialkontoret som utgangspunkt kreve at Peder nytter den adgang han har til å begjære bidraget redusert, enten etter barnelovens §§ 54, 2. ledd eller § 57, ledd, - alt avhengig av hvordan det opprinnelige bidrag er fastsatt. Kravet om særlige grunner i § 57 må anses oppfylt. Ved fastsetting av bidraget skal det tas hensyn til Peders økonomiske situasjon. Her må kandidatene kombinere sin barnerettslige kunnskap med kravet i sostjl.§ 5-I om at alle andre muligheter skal være prøvd først.

De gode kandidatene bør få fram at det uansett vil ta noen tid å få fastsatt et lavere bidrag og at Peder i mellomtiden kan ha krav på sosialhjelp etter § 5-1. Et stort pluss til dem som ser at saken også bør vurderes i forhold til § 5-2. Selv om dette ikke er en rettighetsbestemmelse, har fylkesmannen kompetanse etter § 8-7 til å endre vedtaket hvis skjønnet finnes åpenbart urimelig. Viktige moment her er at det kun er behov for hjelp i en overgangsfase og hensynet til barna.

Utgifter til samvær skal som utgangspunkt dekkes av den samværsberettigede, altså Peder, jfr. barnelovens (bl.) § 44 b første setning. Slike utgifter regnes som nødvendige i relasjon til livsoppholdskriteriet i § 5-1. Men en må også her vurdere mulige alternative løsninger til sosialhjelp. Kan samværet legges om slik at det blir billigere ? Er det grunnlag for at moren kan være med å betale, jfr. bl. § 44 b 2. - 4. setning ? (Neppe, hvis underholdsbidraget fra Peder blir redusert.) Oppgaveteksten gir ikke mange holdepunkt og det kan ikke stilles store krav til drøftelsen av dette spørsmål. Denne utgiftsposten ligger langt bedre an i forhold til § 5-1 enn underholdsbidraget. I relasjon til § 5-2 må det være relevant å foreta en samlet vurdering slik Peder anfører.

Kandidatene kommer i hovedsak greit fra disse drøftelsene. Uttelling må gis til de som drøfter både § 5-1 og § 5-2, og som gjennom drøftelsene klarer å vise forståelse for reglenes innhold. Spørsmålet gir også kandidatene mulighet til å vise god oversikt over både sosialtjenesteloven og en del av barneloven. Mange kandidater ser ikke sammenhengen mellom påstanden om at barnebidraget må forsøkes nedsatt, og kravet i § 5-1 om at alle andre økonomiske muligheter skal være prøvd først. Dette må sies å være en svakhet. I tillegg avviser enkelte kandidater dette spørsmålet meget kort, med den begrunnelsen at disse utgiftene klart ikke inngår i begrepet "livsopphold". Dette må etter min mening gi klare trekk.

Bolighuset: Utgangspunktet er at samboere er ansvarlig for egen gjeld, og at den andre samboerens gjeld er uvedkommende, og av dette følger at utlegg bare kan tas i debitorsamboerens eiendeler. Dersom en eiendel er i sameie, kan utleggfølgelig tas i vedkommendes ideelle part.

Svaret på om utlegget står seg eller ikke, beror i utgangspunktet på forståelsen av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13 tredje ledd som også gjelder samboere. Her er det en formodning om at felles bolig ervervet under samlivet er sameie. Det blir samboerne som må sannsynliggjøre et annet eierforhold. Definkeste kandidatene vil påpeke at denne regelen bare gjelder under utleggsforretningen, og at i klageomgangen er presumsjonen svekket ved at de reelle forholdene skal legges til grunn. HR har vinglet noe ved lovtolkningen i slike tilfelle. Ri. 1995 s. 1395 gjaldt ektefeller og HR kjæremålsutvalg sier her at selv en ektepakt om at boligen er hustruens særeie ikke er nok til å fravike presumsjonen i § 7-13 tredje ledd. Rt. 1996 s. 486 og 1998 s. 313 kommer til motsatt resultat. Den siste kjennelsen i Rt. 1999 s. 901 setter tingene på plass og gir § 7-13 tredje ledd et naturlig innhold, nemlig at en normalt bindende avtale slår igjennom i forhold til presumsjonen. Det gjelder selv om et av formålene er å verne formuen mot kreditorangrep og at § 7-13 først og fremst er en praktisk regel ved den konkrete utleggsforretningen, mens de reelle forholdene må legges til grunn siden. Det sies også at kreditorene er vernet gjennom reglene i el. § 51 og dekningsloven § 5-2. (Disse kjennelsene inngår i en seminaroppgave.) De som kan redegjøre for praksis på en forståelig måte, bør fa' god uttelling her. Dersom det er gjort en rimelig avveining direkte på grunnlag av loven, må det være en fullt godtagbar løsning.

Når det gjelder huset er det to måter å sannsynligg/øre et annet eierforhold. Antakelig vil noen vil behandle forholdene rundt ervervet først, slik som nedenfor, mens andre vil behandle avtalen først, uten at det ene er å foretrekke framfor det andre.

Den første måten er eiendomsrett på grunnlag av ervervsbidrag. Marie påstår at hun er eneeier av huset fordi det er hun som har betalt det. Hun sier nemlig at avtalen ikke inneholder noen gave. Hun viser til at hun har god nok økonomi til å betale huset alene. Som støtte for standpunktet kan vises til at hun har grunnbokshjemmelen og at hun alene er ansvarlig for lånene. Avtalen kan ses på som en dokumentasjon av hvordan partene anser å ha brukt sine midler og slik sett støtte opp om det synspunktet at Marie er eneeier av huset. Den lille egenkapitalen som Peder har satt inn, er ikke større enn den overfinansieringen som skjedde ved ervervet for å dekke gebyrer og kjøpe møblement. På den annen side er huset et felles prosjekt og partene har ikke hatt adskilt økonomi. Både i avtalen og fra senere dokumentasjon var det klart at Peder faktisk har vært med å betale både renter og avdrag på boliglånene. Heller ikke Peders innsats når det gjaldt omsorg for familien, står tilbake for Martes. I en slik situasjon vil et bolighuset normalt bli betraktet som sameie. Litt spesielt er det likevel her ved at det er den kvinnelige parten som formelt sett er oppført som eier. Sameie oppsto bl.a. fordi man anså det som en formalitet og gammel vane at pengeforsørgeren i familien, mannen, registrerte boligen på seg. Alle avvik fra denne situasjonen, kan i utgangspunktet tenkes å være mer bevisst og ønsket og en del av et arrangement. Den mest naturlige konklusjonen så langt er likevel at huset er i sameie. I såfall er det naturlig å anse partene som eier av en ideell halvdel hver, jf sameigelova § 2 første ledd.

Det andre måten er om avtalen inneholder en gaveoverføring som er bindende. Hadde partene vært gift, måtte en gave vært gitt i ektepakts form og tinglyst. Dette er imidlertid ingen mulighet for samboere. Her er det ikke noe formkrav ved slike overføringer. Det er desto større grunn til å være på vakt angående innholdet av avtalen, om den er reell eller om den er en ren proformakontrakt. At avtalen også er bindende ved oppløsning av samlivet, taler for at den er reell. Et argument kan dessuten være at den ligger forholdsvis nært opp til de økonomiske realitetene mellom partene, jfr. ovenfor og at gavemomentet kan ses på som marginalt eller til og med bare avklarende i det uklare bildet som økonomien i et samliv er. Det kan også anføres som Marie gjør, at lovgivningen inneholder flere regler om hvordan

kreditorer kan få hånd om overførte gaver, og at det må være kreditors problem om de ikke klarer å bruke dem. Under konkursen kunne kreditorene ha benyttet seg av dekningsl. § 5-2 som også gjelder samboere. I denne sammenhengen kan det være et poeng at el. § 51 ikke gjelder for ugifte samboere. Jeg syns at det standpunktet kandidatene kommer til her, er mindre viktig enn argumentasjonen. Det standpunktet som stemmer best medpraksis skulle likevel være at avtalen er bindende og slår igjennom i forhold til § 7-13 tredje ledd.

Fritidseiendommen: Her gjelder ikke presumsjonen i § 7-13 tredje ledd ettersom det ikke gjelder felles bolig. Avtalen omfatter ikke hytta. Utgangspunktet vil her være at den er registrert på Marie, jf. § 713 første ledd (denne kan ikke tolkes antitetisk slik at utlegg ikke kan tas dersom den står registrert på en annen og da særlig ikke om dette er samboeren.) Svaret på spørsmålet om utlegget kan tas og opprettholdes kommer da an på om Peder reelt sett er eier av en ideell halvpart eller ikke.

Når det gjelder partenes inntekter og utgifter herunder at Peder har hatt store utgifter til sine fire særkullsbarn, er det ikke noe i veien for at Marie er eneeier. Hun står alene ansvarlig for lånene og at hun står registrert som eier, kan vurderes å være et uttrykk for begge parters vilje, jfr. det som er sagt ovenfor om registrering på hustruen. Når det gjelder de øvrige momentene, kan vi merke oss at begge parter hadde en drøm om å fa en fritidseiendom. Slik sett er det et felles prosjekt. Når det gjelder hvem som har betalt hva og gjort innsats i det felles husholdet for øvrig, har det vært et samvirke og en uklar fordeling mellom partene. Et støttemoment for en sameieløsning kan være ai el. § 31 tredje ledd omfatter alt som er til felles bruk, slikt som en fritidseiendom. Det er ikke noen motsetning mellom ekteskapsloven og den ulovfestede retten som også omfatter samboere, når det gjelder stiftelse av sameie. Arbeid i hjemmet er imidlertid bare en mindre del av Peders innsats. Men man kan se det slik at også når det gjelder utgiftsfordeling står slike formuesgoder i en særstilling. Det skal likevel antakelig mindre til å anse den felles bolig som sameie enn en fritidseiendom. Jeg er tilbøyelig til å si at Marie er eneeier, men også den motsatte løsningen må kunne forsvares.

Besvarelsene synes svært forskjellige på dette spørsmålet. En del får til grundige og gode drøftelser, mens andre ikke synes å forstå problemene. Enkelte kandidater lar seg i tillegg forvirre noe av snakketom konkurs og omstøtelse, noe som klart er synd og uheldig. Etter min mening kan det ikke være meningen at kandidatene skal drøfte omstøtelse ut fra dekningslovens regler. En del later likevel til å tro det, noe oppgaveteksten nok må ta skylden for. Dersom kandidatene får noe fornuftig ut av en slik drøftelse, skal de selvsagt ha uttelling for det. Om kandidatende derimot skulle rote seg noe bort i drøftelser av dekningslovens omstøtelsesregler, mener jeg at dette ikke kan medføre noe særlig trekk. Riktignok er reglene omtalt i pensum og nevnt i undervisningen, men regler omkring konkurs må likevel sies å være perifert andre avdelingsstoff. Det må derfor bero på en konkret helhetsvurdering hvordan dette skal bedømmes.

Mange kandidater behandler boligen og fritidseiendommen under ett, noe som etter min mening ikke er heldig. Tvangsloven § 7-13, 3 ledd gjelder kun felles bolig og samboeravtalen omfatter også kun direkte den felles boligen. Drøftelsene bør derfor bli noe forskjellige, men dette er det svært mange av kandidatene som overser.

Videre må det gi et lite trekk om kandidatene ikke ser og vet, at det er de reelle eierforholdene som er avgjørende. Tvangsloven § 7-13, tredje ledd er ingen materiell rettsregel om beslagsrett, men kun en presumsjonsregel til hjelp for namsmannen. Uttelling bør gis til de kandidater som viser forståelse for innholdet i tvangsloven § 7-13, og som dermed drøfter riktig problemstilling; hvem er reell eier av de to eiendommene? Imidlertid har det vært en del frem og tilbake, og til dels uklarheter, i rettspraksis omkring dette spørsmålet. En må derfor ikke trekke for mye om kandidater til andre avdeling jus, også roter litt her. Den siste kjennelsen på området, Rt 1999 s 901, er derimot svært klar og tydelig mht forståelsen av tvangsloven § 7-13 og betydningen av en foreliggende avtale. Denne kjennelsen skal kandidatene være gjort kjent med i undervisningen, og de som klarer å bruke den måfå uttelling for det. Foreløpig har jeg sett svært få som klarer å bruke rettspraksis på en grundig og god måte, men skulle de dukke opp, må uttelling gis.

Det bør på den annen side gis trekk til de kandidater (synes som nokså mange) som kort og klart avfeier samboeravtalen. At avtalen dels er begrunnet i ønske om å beskytte mot kreditorforfølgning fra Peders kreditorer, er i seg selv ikke avgjørende. Spørsmålet er om avtalen er reell, noe den etter min mening nokså klart er i dette tilfellet. Enkelte kandidater trekker sågar inn avtaleloven § 36, og setter avtalen til side da den er urimelig overfor Peder. Dette er lite heldig, og må medføre trekk.

Dette spørsmålet har klart voldt kandidatene en del bry. Mange ser ut til å ha gjort drøftelsen vanskeligere enn hva den behøver å være. Dette bør vel likevel ikke gi de store trekk, hvis kandidaten synes å ha forstått innholdet i tvangsloven § 7-13, tredje ledd, og klarer å drøfte eierforholdene på en grei måte. Åpenbare misforståelser og feilskjær må inudlertid gi trekk.

Pensumdekning: Kjønstad og Syse: velferdsrett, 1997, kap. 2.3 , kap. 4 (sosiale jenester) særlig s.146 -159, s.166 -169 og s.172 og kap. 5 (helsehjelp) s.180 -192.

For spørsmålene om aldershjem/bolig og hjelp med morgenstell er både sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven (19. november 1982 nr. 66) aktuelle. Sosialtjenesteloven regulerer "bolig med heldøgns omsorgstjenester " som utfra forarbeidene også omfatter sosiale institusjoner i kommunen, - i forskriften presisert til aldershjem og avlastingshjem. Kommunehelsetjenesteloven regulerer "sykehjem og boform med heldøgns omsorg og pleie ".Forskjellen går både på omfang av hjelpebehov og arten (pleie, sykepleie, helsehjelp).

Tilsvarende regulerer sosial tenesteloven (sos Vil.) hjemmehjelp, mens hjemmesykepleie er regulert i kommunehelsetjenesteloven. (khyl.). Etter begge lover er dette tjenester kommunen har plikt til å ha etablert, såkalte "skal-tjenester ", jfr. sos jl. SS 4 - 2 d) og a) og kh jl. § 1- 3 annet ledd nr. 5 og nr. 3.

Etter begge lover er spørsmålet om hvem som har rettskrav på slike tjenester, regulert i egen bestemmelse, jfr. sostjl. § 4 - 3 og khtjl. § 2 -1 første ledd. Selv om den siste utfra forarbeidene må tolkes med et visst økonomiforbehold, er det etter Fusadommmen (RI. 1990 s. 874) helt klart at også denne bestemmelsen har en rettskravskjerne hvor ressursforbeholdet ikke gjelder. Etter begge lover gjelder et krav om et forsvarlig minstenivå på tjenestene.

Utfra faktum i oppgaven kan det ikke være tvilom at Helga er i en slik situasjon at hun er "helt avhengig av praktisk og personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål " slik at,hun som utgangspunkt har rettskrav på hjelp på et forsvarlig nivå. Utfra forarbeidene og sidebemerkning i Fusadommen er det som utgangspunkt opp til kommunen å velge hva slags hjelp, hvordan behovet skal imøtekommes. Men etter sostjl. § 8 - 4 skal det legges stor vekt på hva brukerne ønsker. Dagsenterplassen er åpenbart ikke tilstrekkelig.

Marie har ingen rettslig omsorgsplikt overfor sin mor. At hun påtar seg et delansvar, skal ikke svekke Helga sin rettigheter på hjelp ut over det Marte kan klare. Verken Helga eller Marie sin økonomiske situasjon er relevant i forhold retten til hjelp, men kommunen kan kreve vederlag, jfr. sosijl. § 11- 2.

Kommunens sosiale tjenester skal etter § 4 - 2 e) omfatte en ordning med lønn til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid (omsorgslønn). Oppgaven gir noen momenter her til en drøftelse av om Marte er i en slik situasjon. Denne ytelsen faller utenfor det en kan ha rettskrav på fordi § 4 - 3 bare viser til bokstav § 4 -2 a) til dl. Men et avslag kan ha åpenbart urimelige konsekvenser og av den grunn bli satt til side, jfr. § 8 -7.

Dette spørsmålet preges hos en del kandidater av generelle, teoretiske vurderinger omkring retten til sosiale tjenester. Dersom kandidatene ikke klarer å foreta en konkret drøftelse av de spørsmål faktum reiser, må det medføre klare trekk. Likeledes kan det ikke gis noen uttelling til de som roter seg litt bort i generelle forvaltningsrettslige spørsmål omkring underretning, begrunnelse, osv. Kandidatene bør konsentrere seg om de spørsmål som er omtvistet. Det må også medføre trekk om kandidatene bare drøfter spørsmålet ut fra kommunehelsetjenesteloven. Uttelling bør gis til de som får til fornuftige drøftelser ut fra begge lover. Det kan imidlertid også forsvares å kun drøfte spørsmålene ut fra sosialtjenesteloven.

Spørsmålet krever en del forståelse og innsikt mht hva/hvilke tjenester en har rettskrav på. De som klarer å få dette frem på en grei måte, bør få uttelling for det. "Fusa-dommen" må forventes kjent av de fleste, og uttelling bør gis til de som klarer å bruke denne i drøftelsen.

Også her er det mulig å bruke faktum og rettskildene til å få til nokså omfattende drøftelser, noe de fleste kandidatene synes å ha gjort.

Pensumdekning: Kjønstad og Syse: Velferdsrett, 1997, kap. 10.10. 7 (s.406 - 409) og pkt. 10.10. 9

Spørsmålene reguleres av lov om psykisk helsevern av 28. april 1961 (phvl) og lov om leger av 13. juni 1980 nr. 42 som fortsatt er gjeldende reit på området. Disse lover vil bli erstattet av nye lover om psykisk helsevern og om helsepersonell av 2. juli 1999 (nr. 62 og 64) som trer i kraft en gang i år 2001. De nye lovtekstene er delt ut i forbindelse med undervisningen i helse- og sosialrett og er lovlig hjelpemiddel under eksamen.

Samtykkespørsmålet. Det går fram av phvl § 4 første og tredje ledd at Ole, som er over 16 år, selv kan begjære seg innlagt i psykiatrisk institusjon og kan mottas der hvis han har evne til selv å ta bestemmelsen om dette og det medisinske vilkåret er oppfylt. Det er ikke nødvendig med samtykke fra foreldrene. Samme regel videreføres og uttales klarere i den nye loven (§ 2-1, første ledd).

Utfra oppgaveteksten må en kunne legge til grunn at Ole forsto hva en beslutning om innleggelse innebar. Men det kan være greitt å problematisere dette noe utfra den sterke ubalansen Ole var i. Informasjon til foreldrene.

Lov om psykisk helsevern gir ingen holdepunkt her.

Det kan ikke kreves noen kjennskap til tolkingen av legelovens regler ut over ordlyden fordi pensumdekningen er meget spinkel, - problemstillingene nevnes kort og oversiktsmessig på s. 26 - 27. Kandidatene bør utfra ordlyden i legelovens § 26 slå fast at overlegens plikt til å informere foreldrene bare gjelder i den utstrekning forholdene tilsier det, og kople dette opp mot oppgavens opplysning om de hadde fått noe informasjon og at Ole motsatte seg at ytterligere informasjon ble gitt. Det erflott hvis noen klarer å hente argument fra § 26, annet ledd i f om ungdom mellom 12 og 16 år og fra § 32 om samtykke til å bringe videre taushetsbelagt informasjon.

Hovedregelen ved frivillig innleggelse er at pasienten skal skrives ut når han ber om det, jfr. phvl § 4 første ledd siste setning. Sykehuset har ikke rett til å holde han tilbake eller hente han tilbake hvis det ikke er inngått gyldig avtale om innleggelse på vilkår som nevnt i annet ledd. Delfølger indirekte av ordlyden at slik avtale må inngås ved innleggelsen for å være gyldig. Ole er følgelig ikke bundet av en avtale inngått under oppholdet.Betydningen av gyldigheten av at Ole lot seg overtale til å skrive underformularet, kan evt. tas opp subsidiært.

Kontrollkommisjonens kompetanse er etter phvl § 8 i hovedsak å treffe de avgjørelser som særlig er tillagt den. Det går fram av øvrige bestemmelser i loven hvilke avgjørelser dette er. I samband med frivillig innleggelse er det bare de avgjørelser som positivt nevnes i § 4 tredje og fjerde ledd som kan bringes inn for kontrollkommisjonen. Det innebærer at det bare er klagerett over vilkåret/avtalen om å holde Ole tilbake i tre uker, men ikke over avgjørelsen om den frivillige innleggelsen. Heller ikke spørsmålet omforeldrene hadde fått tilstrekkelig informasjon kan bringes inn for kontrollkommisjonen.

Disse spørsmålene er ikke spesielt grundig behandlet i pensum, og en kan derfor ikke forvente veldig mye fra kandidatene. Imidlertid reiser oppgaven bare spørsmål som nokså enkelt kan besvares ut fra lovteksten. At kandidatene klarer å lese loven og bruke denne på en fornuftig måte må kunne forventes.

Samtykkespørsmålet og informasjonsspørsmålet klarer de aller fleste å besvare på en grei måte. Omfanget av klageretten volder mer bry, eller overses, men også dette må en kunne forvente at kandidatene klarer å lese seg fram til i loven. Tilbakeholdsretten bommer en del på, da de overser vilkåret i pvhl § 4 om at avtalen må underskrives ved innleggelsen. Her blir det ofte løsrevne vurderinger av Oles selvmordstanker, noe som ikke er heldig.

Denne delen reiser ingen store spørsmål, og en må kunne forvente at kandidatene løser dette nokså kort og greit.

Som sagt innledningsvis virker det ikke som oppgaven reiser spesielt vanskelige problemstillinger. Like fullt må det være mulig å oppnå de helt gode karakterene. Det må da kreves at alle oppgavens spørsmål besvares på en grundig og god måte, samtidig som bruken av den juridiske metode er god. Kandidaten må vise god forståelse for de temaer oppgaven reiser, og rettskildebruken må være grundig og god.

Lauden bør fortsatt være i behold selv om kandidaten bommer litt på enkelte spørsmål. Forståelse og rettskildebruk må vektlegges. Lauden bør imidlertid være i fare om kandidaten viser manglende kunnskap eller forståelse på større eller flere områder. Om kandidaten trår litt feil mht omstøtelsesreglene bør dette ikke frata ham eller henne lauden, eller få særlig betydning ellers.

Hauden kjennetegnes av at kandidaten ser problemene, og stort sett finner de rettslige grunnlag, men har problemer med drøftelsene. Disse kan bli for generelle, for lite knyttet til loven, for dårlig bruk av faktum, varierende/dårlig metode osv. Også her mener jeg at helhetsforståelsen må vektlegges, og bidra til den nærmere plasseringen på karakterskalaen.

De kandidater som utelater store deler av spørsmålene, eller som viser generell mangelfull forståelse og kunnskap, samt behersker metoden dårlig, vil fort komme i faresonen for stryk. Gjennomgående svake drøftelser kombinert med åpenbare hull, må også medføre stryk.

Det er vanskelig å si noe klart om vektleggingen av de ulike delene. De siste spørsmålene omkring Oles innleggelse må nok sies å være en del mindre i omfang og vanskelighetsgrad enn de øvrige delene, og bør derfor tillegges mindre vekt. De tre øvrige delene synes nokså like i omfang, og bør vel telle noenlunde likt. Litt mindre grundighet en plass må imidlertid kunne oppveies av grundighet en annen plass.