SENSORVEILEDNING VÅR 1991, 2.AVD, TEORI 2, Universitetet i Tromsø
Det ulovfestede objektive ansvar
Pensum: Lødrup, Lærebok i erstatningsrett s.136-142 og 152-180.
Tilleggslitteratur: Nygaard, skade og ansvar 238-263.
Eksamenskrav: "Grundig kjennskap til ... reglene om ansvarsgrunnlag ...".
OM DET ULOVFESTEDE OBJEKTIVE ANSVAR
Mens culpaansvar bygger på personlig skyld og klanderverdighet fra skadevolders side, bygger det objektive ansvaret mer på en vurdering av hvem som står nærmest til å bære ansvaret for en fremkalt skade eller den risiko som ligger bak uten at noen direkte kan bebreides. En viss form for bebreidelse ligger det likevel i at man holder noen ansvarlig for skaden.
Forskjellen er formulert slik av Hagstrøm (s.10): "Helt forenklet kan det sies at området for culpanormen er de påregnelige og avvergelige skader, mens det objektive ansvar fanger opp de konkret uavvergelige, men generelt påregnelige skader."
Mens man ved skyldansvar spør etter hvem som kan bebreides for skaden, er utgangspunktet ved ulovfestet objektivt risikoansvar at man spør hvem som er nærmest til å bære ansvaret. Ansvarsgrunnlaget kan derfor bedre betegnes som det "objektivt risikoansvar", i stedet for det intetsigende ulovfestet objektivt ansvar. Tidligere kalte man dette ansvaret "ansvar for farlig bedrift". I betegnelsen "risikoansvar" karakteriseres ansvarsgrunnlaget ved at ansvar pålegges den som står nærmest til å bære tapet når en bestemt risiko manifesterer seg i en skade. Dette ansvarsgrunnlaget tar følgelig utgangspunkt i den stadig foreliggende risiko for skade, i stedet for skyldansvaret som vurderer det enkelte skadetilfellet.
Minstevilkår?
Tradisjonelt læres det at må foreligge en "stadig, typisk og ekstraordinær" risiko. Det er imidlertid noe uenighet i teorien om hvorvidt dette er minstevilkår for ansvar eller ikke. Nygaard (s.241) hevder dette. Lødrup (s.154) hevder at det er for kategorisk å oppstille minstevilkår. Dette er jeg enig i, selv om de nevnte momenter må regnes for å være meget sentrale. Det hele er antagelig noe avhengig av hva man legger i begrepene. Kan det f eks regnes som en ekstraordinær risiko at et hustak har takstein som kan ramle ned?
Noe forenklet går de tre vilkårene eller momentene ut på følgende:
- "stadig": Det må være en viss statistisk påregnelighet for at skade skal skje. Skadene trenger ikke inntre til stadighet, men selve risikoen for skade må stadig være til stede. Skadeforvoldelsen skal ikke ha et tilfeldig preg, men må være generelt påregnelig.
Se eksempelvis den historiske Lysakerdommen, Rt.1875:330, hvor en sprengstoffabrikk eksploderte. Et så farlig stoff som nitro-glyserin vil før eller senere føre til skade. Tilsvarende i den første dom om ulovfestet objektivt ansvar, Vannledningsdommen, Rt.1905:715. Vannledninger utgjør en stadig risiko for omgivelsene, selv om de konkrete skadetilfellene er relativt få. "Det hører til dagens orden at slike skader skjer." En plenumsdom inntatt i Rt.1940:16 (Klatredommen) omhandler kraftverkets ansvar for skader en 8 års gutt pådro seg ved klatring i høyspentmast. Dette ble betegnet som "Et årvisst tilbakevendende fenomen." Det ligger også i barns natur at de vil klatre opp i slike master. Mastene vil derfor utgjøre en stadig risiko. "Det er noe man generelt må regne med." I Kullgrabbdommen, Rt.1936:345 falt et kullstykke ut av grabben på en kullkran og drepte en sjømann. Det heter i dommen at driften medfører "såvidt stor risiko for tredjemann at anleggets eier bør anses erstatningspliktig", og at "man må regne med at kullstykker tross utvist forsiktighet faller ut av grabben og kan volde skade". Mao en stadig risiko for slik skade. En grense kan sies å være trukket opp i de to "Knallperledommer". Begge gjaldt skader ved at sprengstoff (knallperler) var kommet på avveie. Rt.1909:851 omhandler NSB's anleggsdrift. Her brukes sprengstoff regelmessig, og det er en stadig risiko for at noe kommer på avveie. I Rt.1917:202 gjaldt det en fløtingsforening. Det er sjelden, kun leilighetsvis, at tømmerfløterne bruker sprengstoff. Den samme stadige risiko er derfor ikke til stede.
- "typisk": For at den påståtte skadevolder skal være nærmest til å bære risikoen, må risikoen for denne type skader må være typisk knyttet til denne virksomhet eller innretning.
De to knallperledommer kan igjen brukes som eksempel. Bruk av sprengstoff er typisk knyttet til anleggsdrift, men ikke til tømmerfløting. To andre eksempler som viser grensen omhandler krananlegg. I Kullgrabbdommen, Rt.1936:345 ble det ansett typisk for drift av bunkersstasjoner at kullstykker kan falle ut å volde skade. I Rt.1935:951 skulle en fisker ombord i et skip og passerte på brygga en malmkran. Han snublet og fikk en hånd i maskineriet på malmkrana. Skaden var i dette tilfelle ikke utslag av en risiko som var typisk knyttet til kraner. (Det var også argumentert med liten risiko.) Som eksempler kan også fremholdes to andre dommer som omhandler like forhold reindrift. I Reindriftdommen, Rt.1978:521, var det noe uklart hvilken virksomhet skadetypen var knyttet til er. Jernbanen var lagt gjennom reindriftsområde. Flertallet (3-2) kom med noe ulike begrunnelser til at NSB ikke var objektivt ansvarlig. "Risikoen for påkjørsel av rein og de årvisse påkjørsler har ikke utelukkende sin årsak i den fare jernbanen representerer, men i minst like høy grad i de særegenheter som kjennetegner reindriften sammenlignet med annet husdyrhold, og i reinens egenskaper." Resultatet ble motsatt i Reinsdyrdommen, Rt.1986:1019. Dommen dreide seg om et kraftverks ansvar for reinsdyr som falt i issprekker som oppstod ved at et vann ble tappet tomt. Det het i dommen at uttapping av vann er typisk knyttet til drift av kraftverk. Issprekkene var videre et nytt faremoment for reinen, og dette nye faremomentet stammet fra kraftverkets virksomhet. En dom som ofte fremholdes er Stagboltdommen, Rt.1948:719 hvor en bolt i en fortøyningsbøyle røk pga metalltretthet. Dette ble ikke ansett å være noe som særpreget havnevesenets drift. Dette ble ikke ansett å være noe som særpreget havnevesenets drift. (Dommen bygger også på et årsaksperspektiv; forårsaket av metallets egenskaper, ikke havnevesenets drift.)
At risikoen må være typisk kan også ses som at den må stamme fra denne virksomhet eller innretning, eller at risikoen har den nødvendig tilknytning til skadevolder.
I Granatdommen, Rt.1983:758, hvor Forsvaret sprengte noen miner fra krigen som ble funnet utenfor vannverkets kaianlegg, stammet risikoen fra krigen og ikke Forsvarets virksomhet. Forsvaret hadde ikke den nødvendige tilknytning til risikoen.
- "ekstraordinær": For skadelidte må risikoen fremtre som ekstraordinær. Den må overstige eller ligge utenfor "dagliglivets risiko", eller mao overstige skadelidtes tålegrense.
Et eksempel på at skaden var typisk og påregnelig for skadevolder, men ekstraordinær og upåregnelig for skadelidte er Gesimsdommen, Rt.1939:766. For skadelidte som gikk på fortauet ligger den påregnelige og "daglige" risiko i faren for å få en paraply i ansiktet eller kollidere med en travel handlende. Derimot er det ekstraordinært at en gesims ramler ned i hodet på ham. I Åsanedommen, Rt.1957:1011, kom retten til at en bro uten rekkverk ikke var verre enn de fleste andre norske veier på den tiden. I Florisdommen, Rt.1966:1532, hvor en dame ble skadet i en svingdør, fant retten at det skjedde alt for få skader og at risikoen ved slike dører ikke overstiger dagliglivets risiko. To dommer som kan illustrere grensen: Gimlemodommen, Rt.1960:429, gjaldt en soldat som ble smittet under verneplikten. Smittefaren i det militære ble ikke ansett større enn i det sivile, mao ingen ekstraordinær risiko. På den annen side har vi Vaksinedommen, Rt.1960:841, hvor en 18-åring skulle i utenriksfart og ble derfor pålagt koppervaksine. Det er en meget lav statistisk påregnellighet (0,056 promille) for at vaksinen medfører hjernehinnebetennelse. Det er likevel en viss risiko, og dette "er ikke en risiko som man ellers er utsatt for i dagliglivet".
Andre momenter som kan nevnes, er for det første interesseavveiningssynspunktet. For å belyse spørsmålet om hvem som har står nærmest til å bære tapet, kan vi spørre om hvem som har størst interesse av den skadevoldende virksomhet eller innretning.
I de fleste dommer som er referert ovenfor er det skadevolder som har interesse i virksomheten. Interessen er som regel av økonomisk art, men omfatter også andre motiver. I Vaksinedommen, Rt.1960:841, ble koppervaksine pålagt av og utført i samfunnets interesse. Derfor bør også samfunnet bære tapet ved skader som følge av vaksineringen. Virksomheten kan også være i skadelidtes interesse. I Granatdommen, Rt.1983:758, hvor Forsvaret sprengte noen miner fra krigen som ble funnet utenfor vannverkets kaianlegg. Sprengningen ble foretatt i for å avverge en allerede eksisterende fare, og i vannverkets interesse.
I tråd med interesseavveiningssynspunktet er også ekspropriasjonstanken. Den farlige virksomheten tillates pga dens nytte, men må betale erstatning for skader den forårsaker.
I Reinsdyrdommen, Rt.1986:1019, ble det uttalt at dersom man på den tiden rettighetene ble ekspropriert, hadde hatt kunnskap om skadene, ville reineierne antagelig fått erstatning for inngrep i deres rettigheter.
Prevensjonshensynet gjør seg gjeldende ved at det tas hensyn til hvem som har størst mulighet til å forhindre skaden. Dette vil ofte gjelde ved mangelfulle sikkerhetsforanstaltninger.
I Trikkedommen, Rt.1948:1111, hadde passasjeren som falt av trikken små muligheter til å påvirke trikkens konstruksjon. Så lenge det bare er ståplass, kan han heller ikke på annen måte redusere eller fjerne risikoen. En fotgjenger har også meget små muligheter til å forhindre at takstein eller gesimser ramler ned på fortauet. Se Mønepannedommen, Rt.1972:965, og Gesimsdommen, Rt.1939:766.
For skadevoldende virksomheter ligger det også en økonomisk preventiv effekt i at det skal være billigere for virksomheten å gjøre den sikrere enn å måtte betale erstatninger.
Pulveriseringshensynet gjør seg også gjeldende. Hvem har størst mulighet til å pulverisere tapet f eks ved at det inntas som en driftskostnad eller er dekket av en forsikring.
I Reindriftdommen, Rt.1978:521 la mindretallet vekt på at siden ingen av partene kunne forhindre skaden, burde ansvaret legges på den som hadde størst mulighet for pulverisering, nemlig NSB. I Reinsdyrdommen, Rt.1986:1019 ble det lagt vekt på at kraftlaget kunne tegne forsikring, men det kunne ikke reineierne. Tilsvarende i Klatredommen, Rt.1940:16 hvor det ble pekt på at elektrisitetsverkets mulighet til å ansvarsforsikre seg, slik at erstatningsutbetalinger bare ble en driftskostnad. Det er mer naturlig at hus- og hotelleiere tegner ansvarsforsikring enn at fotgjengere har ulykkesforsikring. Se Mønepannedommen, Rt.1972:965 og Gesimsdommen, Rt.1939:766.
Ansvar for uforsvarlig ordning ligger i grenseland mellom culpa og ulovfestet objektivt ansvar. Som regel plasseres det under det objektive. I uforsvarlig ligger det en bebreidelse for selve ordningen av virksomheten eller innretningen, men det er ingen konkret handling som er uaktsom.
Se eksempelvis Rt.1948:1111 hvor Oslo Sporveier ble ilagt ansvar for at en person falt av trikken. Det var her konstruksjonen av selve vognen som ikke var sikker nok, ikke hvordan den ble ført. I Rt.1970:1192 ble en gammel kjenning av politiet som var epileptiker satt i en ventecelle som var utstyrt med en dampradiator uten noen beskyttelse. Under et anfall grep den innsatt fast i radiatoren og ble forbrent. Staten ble pålagt objektivt ansvar for uforsvarlig ordning.
Ansvar ved teknisk svikt betegner tilfelle hvor det ved normale forhold ikke foreligger noen stadig eller typisk risiko. Skaden skjer ved en teknisk svikt ved en ting eller innretning. For så vidt kan vi risikoen for teknisk svikt må være stadig og typisk.
Som eksempel nevnes Heisdørdommen, Rt.1957:1097 hvor ansvar ble pålagt gårdeieren for teknisk svikt i en heisdørs låsemekanisme, slik at en mann ramlet ned i heissjakten. Eksempel på at risikoen for teknisk svikt må være typisk for virksomheten, finner vi i Stagboltdommen, Rt.1948:719 hvor en bolt i en fortøyningsbøyle røk pga metalltretthet, men hvor svikten ikke ble ansett å være noe som særpreget havnevesenets drift.
Skadelidtes forhold kan for det første få betydning dersom skadelidte er kjent med risikoen og likevel ikke tar de forholdsregler han bør. Det kan da tenkes at vi ikke risikoen ekstraordinær for denne skadelidte.
Skadelidte kan også ved egen uaktsomhet være en dominerende årsaksfaktor. Dette plasseres likevel oftest under synspunktet medvirkning, skl.§ 5-1. Se som eksempel Potetkokerdommen, Rt.1970:1427, hvor skadelidte hadde gått opp i et transportbånd for poteter. Hadde selv frembragt den vesentligste risikoen.
Ved vurderingen av betydningen av skadelidtes forhold, kan vi benytte det generelle begrep "aksept av risiko". Skadelidte kan være kjent med risikoen han utsettes for uten å gjøre noe for å fjerne eller redusere den, eller han kan selv oppsøke den.
I Ulnarisnervedommen, Rt.1980:1299, hvor en pasient fikk en skade på ulnarisnerven under narkose, uttaler retten: "Man står med andre ord overfor en del av den risiko for uhell som følger av ethvert operativt inngrep og som pasienten må bære, om operasjonen ønskes utført." Et eksempel på at skadelidte oppsøker risikoen er Acetylendommen, Rt.1964:474, hvor en tilskuer til en brann ble drept ved at en acetylenflaske eksploderte. Det at han selv hadde nærmet seg risikoen brannen ble ansett som et moment for at han selv var den nærmeste til å bære risikoen. P-pilledommen, Rt.1974:1160, hvor det forgjeves ble påstått at p-pillebruk var årsaken til at en kvinne døde av blodpropp, kan også brukes som et eksempel på aksept av risiko. Brukere av p-piller er kjent med mulige bivirkninger, og må ved bruken sies å ha akseptert denne risikoen.
En viktig gruppe er de som kommer inn under begrepet "aksept av yrkesrisiko". Tanken var her at den som var betalt for å utføre et arbeid som innebar en risiko måtte sies å ha akseptert den. Yrkesrisiko vil normalt ikke omfatte alvorlig skade eller død, skade som skyldes manglende sikringstiltak eller uaktsom handling fra andre. Tidligere praksis går antagelig lenger i å legge til grunn aksept av yrkesrisiko enn man vil gjøre i dag. Se Innst.O. 92 (1984-85) s.6 og Lødrup s.173-174.
Se f eks Rt.1949:688 og Rt.1950:448 hvor det at sykehuspersonell er smittet av pasienter ble ansett som en naturlig yrkesrisiko. Tilsvarende i Sveiserdommen, Rt.1957:25, hvor en sveiser som var blitt stanget av en okse, ikke fikk erstatning av arbeidsgiveren fordi ulykken la innenfor det som fulgte av tjenesten.
Skadelidte kan også være spesielt utsatt for skade. Dette omfatter både personlige forhold og det at skadelidte driver en virksomhet som er spesielt utsatt. Eksempel på personlige forhold vil være personer med svak helse, for eksempel hjerteproblemer ol.
Force majeure foreligger hvor det inntrer uavvendelige forhold som fører til skade, f eks naturkatastrofer, krig og lignende. Spørsmålet om slike forholds betydning for ileggelse av objektivt ansvar, løses ved å spørre hvem som står nærmest til å bære risikoen for disse forhold. Ofte blir det også et spørsmål om årsakssammenheng. Når eksempelvis en dynamittfabrikk treffes at en lynnedslag, må det spørres om skaden stammer fra fabrikkens skadepotensiale eller fra lynets.
I Mønepannedommen, Rt.1972:965 ble det tatt et forbehold for det tilfelle at mønepannen var løsnet som følge av sterk vind.
OM BESVARELSENE
De fleste bygger på en disposisjon som ligner den Lødrup har i sin lærebok (se nærmere på innholdsfortegnelsen), Dette gir en grei fremstilling. Mange har også lest Nygaard, og de aller fleste har med (den teoretiske) uenighet om hvorvidt det finnes kumulative minstevilkår. Slik rettsstillingen er, må det sies å være en fordel om kandidatene har med en gjennomgang av vilkårene "stadig, typisk og ekstraordinær". Men dersom kandidaten på annen måte får fremhevet risikoen som det sentrale, og på andre måter (eller med andre begreper) karakteriserer denne, må det aksepteres.
De fleste har godt kjennskap til rettspraksis, og refererer mange dommer. Som ellers kan det ikke kreves referanse til år og side, men dommen må kunne identifiseres. (Til hjelp for sensorene er derfor en del dommer referert ovenfor.) Enkelte er noe uetterrettelige med faktum, det bør tilgis dersom det er begrenset til faktum og hvis det rettslige poeng kommer frem. Jeg har imidlertid også funnet mange eksempler på noe som ligger et sted mellom dårlig hukommelse og fri fantasi mht dommens rettslige innhold. En del dommer brukes også feil, f eks feil ansvarsgrunnlag. Dette bør det trekkes for. Etter mitt syn er det bedre å la være å skrive det man ikke er sikker på, enn å forsøke seg med en bløff.
OM KARAKTERSETTING
Oppgaven er sentral i erstatningsretten, og i undervisning og pensumslitteratur. Det må derfor kunne kreves at kandidatene har en viss oversikt over emnet.
Det er vanskelig å oppstille krav om hva som skal være behandlet. Ovenfor er det antydet at det sentrale er risikoen art og størrelse, og dens tilknytning til den påståtte skadevolder. Hvor mange og hvilke særemner man tar opp, har mindre betydning. Men selvsagt må den som har behandlet flere spørsmål på en tilfredsstillende måte, få uttelling for dette. Jeg synes at lærebøkenes innholdsfortegnelse gir en god ramme for hvilke spørsmål som bør tas opp.
For å bestå, må det sentrale i ansvarsgrunnlaget være behandlet på en forståelig måte. Det må kreves at det fremgår at kandidaten har forstått hovedtrekkene. At han husker en del dommer, og refererer disse uten noen særlig sammenheng og trekker mer eller mindre tilfeldige argumenter ut, kan ikke være nok.
For å få laud, bør det være en gitt en bredere fremstilling, hvor hovedtrekkene forklares på en brukbar måte. Mitt inntrykk er at man ganske fort får et inntrykk av dybden i kandidatens forståelse. Kandidaten bør videre ha behandlet de fleste av de emner som er tatt opp i lærebøkene.
Tromsø 29.5.1991