Endelig utgave

Formelt pensum: Nygaard, Skade og ansvar, 4.utg 1992, s.179-227.

Faktisk pensum: Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 98-136

Fra vårsemesteret 1993 ble Nygaard formelt pensum i erstatningsrett. De studenter som nå går opp til eksamen har hatt undervisning i erstatningsrett i høstsemesteret hvor Lødrup var pensum. Undervisningen har til en viss grad tatt hensyn til det, og ikke minst er det Lødrups bok studentene har lest. Det kan ikke kreves at studentene nå kjøper nye bøker og setter seg inn i eventuelle forskjeller.

For denne oppgaven gjelder nettopp at systematikken og fremstillingen generelt er ganske forskjellig i de to lærebøker. Sensuren bør derfor ta utgangspunkt i Lødrups bok. Oversikten over skyldansvaret som gis nedenfor er også stort sett bygd på sistnevnte fremstilling. De aller fleste kandidater følger også denne systematikken. Et par av mine har vært innom Nygaard, og én har lest (og gjengir) Hagstrøm, Culpanormen.

Oppgaven er meget sentral i erstatningsretten. Spor av culpavurderinger finner vi igjen i nesten alle andre ansvarsgrunnlag. Det må derfor kreves at kandidatene utviser et minimum av forståelse av hva skyldansvaret dreier seg om. Etter min mening bør det honoreres at kandidaten utviser forståelse, selv om kanskje huskestoffet er svakere representert. Ellers er det ikke så særlig mye å si om innholdet av oppgaven. Som antatt og nevnt har de aller fleste kandidater lagt Lødrups fremstilling til grunn. Mange kandidater har åpenbart også lest på en oversikt over de ulike ansvarsgrunnnlag jeg ga ut under forelesningene. Denne er også systematisk knyttet til Lødrups lærebok.

Skyldansvaret (culpa) er det viktigste og mest "utbredte" ansvarsgrunnlag. Dersom en skade er forvoldt ved uaktsomhet, kan skyldansvaret alltid påberopes selv om andre "mer aktuelle" ansvarsgrunnlag ikke foreligger. Eksempelvis kan det kreves erstatning fra en kontraktspart som har oppfylt selve kontrakten, men hvor det likevel foreligger uaktsomhet.

Skyldansvaret går i korthet ut på ansvar for handlinger eller unnlatelser som skadevolder kan bebreides for, og hvor det foreligger en skadefri alternativ handling som vi med rimelighet kunne kreve at skadevolder skulle ha valgt. Vi kan følgelig stille to enkle spørsmål: Burde skadevolder ha handlet annerledes? Og i tilfelle; kunne han det?

Et ansvarsgrunnlag er en begrunnelse for å overflytte det tap som i utgangspunktet har rammet skadelidte over til skadevolder. Når skaden skyldes en handling skadevolder har gjort, og det kan bebreides ham at han ikke i stedet gjorde den alternative handling som ikke ville ført til skade, er dette nettopp en begrunnelse for at skadevolder skal erstatte skadelidte hans tap, dvs at tapet overføres fra skadelidte til skadevolder. For å avgjøre om skadevolder kan bebreides må det oppstilles en norm — "culpanormen" — for hva som er akseptabel handlemåte i den aktuelle situasjonen. Culpanormen er relativ, og varierer med gruppe skadevolder, skadelidte og type interesse. Det kreves mer av voksne enn av barn, mer av spesialister enn vanlige folk. En handling kan være betryggende overfor voksne, men uaktsom overfor barn. Er det fare for skade på liv eller helse, kreves skjerpet aktsomhet.

I den nærmere vurdering av om skyldansvar foreligger kan følgende momenter få betydning:

-Handlingens skadeevne omfatter både hvor store muligheter det er for at skade skal skje, og hvor stor skade som kan skje. Desto større skadeevnen er, desto større aktsomhetskrav stilles det.

-Risikoen må være synbar eller påregnelig for skadevolder. Skal vi kreve at skadevolder skulle ha handlet annerledes, må han ha hatt muligheter til å se at handlingen kunne medføre skade.

-Uvitenhet og feilvurderinger kan medføre at skadeevnen ikke er synbar. Da må det spørres om selve uvitenheten eller feilvurderingen var uaktsom. Det skilles gjerne mellom faktisk uvitenhet som kan være fritagende, og rettslig uvitenhet som sjelden er fritagende.

Når skadevolder bygger på andres vurderinger, må det spørres om han har grunn til å stole på disse vurderinger.

-Skadevolder må ha en viss tilknytning til risikoen og skadelidte. Skadevolder blir bare ansvarlig dersom skaden kommer fra en risiko han har tilknytning til.

Gjennom sin tilknytning til skadelidte kan skadevolder få en særskilt aktsomhetsplikt.

-Det må finnes en alternativ skadefri handling som vi med rimelighet kan kreve at skadevolder skulle valgt. Finnes ingen slik handling, kan ikke skadevolder bebreides.

-Nødvendigheten av handlingen får betydning når vi spør om hva vi med rimelighet kunne forvente av skadevolder. Er handlingen viktig og nødvendig, tillates mer enn om den er unødvendig.

-Tidsmomentet får betydning på to måter. For det første hvor god tid hadde skadevolder til å vurdere situasjonen.

For det annet må skadevolders handling vurderes etter forholdene på skadetidspunktet.

-Skrevne og andre atferdsnormer kan få betydning når vi skal finne den akseptable handling. Det finnes mange forskrifter og regler for hvordan man skal opptre i ulike situasjoner, f eks ved omgang med våpen, sprengstoff, ildsfarlige stoffer, elektriske innretninger, maskiner osv. I straffeloven (f eks strl.§§ 156, 157, 351 og 354) settes forbud mot enkelte farlige handlinger. Brudd på slike normer tyder på at skadevolder har opptrådt uaktsomt, og omvendt. Men unntaksfritt er ikke dette. Reglene må pålegge skadevolder en plikt til å handle annerledes, de må være gitt av hensyn til skadelidte for å avverge en slik skade som den inntrådte.

-Skadelidtes forhold kan få betydning både ved at han kan anses for å ha medvirket til skaden, han kan ha akseptert den risikoen skadevolders handling medfører, eller forholdet mellom skadelidte og skadevolder kan være slik at skadelidte må akseptere den aktuelle risiko. Uaktsomhet foreligger hvor skadevolder ikke har oppfylt sin plikt overfor skadelidte til å opptre på en bestemt måte. Skadelidte har i disse tilfelle en berettiget forventning om å ikke bli skadet, en forventning som ikke innfris. Hvor skadelidte har akseptert en risiko, reduseres skadevolders aktsomhetsplikt (og skadelidtes forventninger) tilsvarende. Hvor skadelidte aktivt eller passivt har medvirket til skaden på uaktsom måte, vurderes dette normalt etter medvirkningsreglene i skl.§ 5-1. Under selve culpavurderingen faller i større utstrekning forhold som ikke kan bebreides skadelidte, men som likevel har hatt betydning for skadeutfallet. Skadelidte er f eks skadet i en avgjørende fotballkamp. Han kan ikke bebreides for å ha deltatt, men har ved sin deltagelse akseptert en viss mulighet for å bli skadet.

Forholdet mellom skyldkrav og årsakssammenheng kan det også være grunn til å nevne. Eksempelvis vil skyldansvarets krav om synbar skadeevne langt på vei være sammenfallende med spørsmålet om påregnelig årsakssammenheng. En forskjell ligger i at spørsmålet om synbar skadeevne gjelder den generelle mulighet for skade, mens man ved spørsmål om adekvat årsakssammenheng vurderer den konkrete årsaksrekke og spør om det var upåregnelig at slik skade skulle skje eller at skaden skjedde på denne måten.

Oppgaven er som nevnt innledningsvis ganske sentral og det må derfor kreves en viss innsikt og forståelse. De aller fleste kommer seg også greit gjennom. Etter min mening bør det være tilstrekkelig for å passere at kandidaten har fått frem hovedessensen i skyldansvaret og en del av de sentrale momenter nevnt ovenfor. For å oppnå laud bør kandidaten vist en klar forståelse, kjenne til de enkelte momenter og kunne eksemplifisere med eksempler fra rettspraksis.

Som også forventet har en del kandidater brukt dommer som "hører hjemme" under andre ansvarsgrunnlag. Så sant selve eksemplet er relevant, synes jeg ikke det kan trekkes noe særlig for dette. Dette forutsetter imidlertid at saksforhold og problemstilling er relevante. Har kandidaten også misforstått problemet eller poenget i dommen, må dette trekke ned.