Endelig utgave
SENSORVEILEDNING
PRAKTIKUM, 2.AVD VÅR 1993
Universitetet i Tromsø
PENSUM
Peter Lødrup, Familieretten, Oslo 1991 og Inge Unneberg, Arveretten, Oslo 1990 (med korreksjonshefte). Sidehenvisninger er gitt under de enkelte hovedspørsmål.
OM OPPGAVEN
Oppgaven omfatter rett til uskifte med særeiemidler, gyldighet og forståelse av ektepakt, spørsmål om endring av den annen ektefelles påbud om avkorting, rett til livsforsikring og fordelingen ved opphør av uskifteboet. Pensummessig synes oppgaven greit dekket, jfr oversikten ovenfor.
De fleste kandidater kommer greit igjennom, men jeg savner de meget gode besvarelser. I mine grupper har jeg til sammen et par laud og et par-tre stryk. Resten ligger stort sett rundt 2.80-90. Det er mulig jeg har satt kravet til laud for høyt. Det jeg særlig har savnet er oversikt over hva som kan avtales i ektepakt og forholdet til de arverettslige regler. Svært få har tatt opp spørsmålet om adgang til å tidsbegrense likedelingsbestemmelsen. Etter min mening gir både lovteksten og fremstillingen hos Lødrup bakgrunn for drøftelser. Nærmest ingen har tatt opp spørsmålet om konsekvenser av en ulovlig begrensning.
Forøvrig er en gjennomgående feil at kandidatene overser vilkåret om å være forsørget (eller foreliggende forsørgelsesplikt) som vilkår for rett til å kreve omgjøring etter fal.§ 15-6.
Det er videre overraskende mange som i arveoppgjøret fordeler hele arven etter Peder med 1/4 til Marte og 2/3 til livsarvingene! Enkelte begrenser barnas arv til beløpsgrensen i al.§ 29, 2.pkt, og enkelte gir Marte bare minstearven! Dette er også relativt uforståelig. Generelt synes jeg også få kandidater kom brukbart gjennom booppgjøret i del IV. Dette kan for mange kanskje forklares med tidsnød, men oppgavens omfang burde ikke tilsi dette.
Når det gjelder lovvalg skulle det være klart at ekteskapsloven av 1991 kommer til anvendelse. Enkelte ser at ektepakten er opprettet før denne loven (og også før arveloven av 1972). De fleste av disse løser dette bra ved å forutsette at dagjeldende krav var oppfylt. Reglene var stort sett de samme, og det likeledes dagens regler som kommer til anvendelse, jfr el.§ 94.
Enkelte nærmere kommentarer følger under de enkelte avsnitt nedenfor.
Familieretten, s.145-162 særlig s.154-156, Arveretten s.341-344 (samt s.221-225 og 351-354 om hva som gyldig kan avtales i ektepakt).
Pensum i Arveretten er foreldet når det gjelder lovhenvisninger til efl. og el., men studentene har fått utdelt et korreksjonshefte som også er vedlagt sensorveiledningen. Den nye ekteskapsloven innebar ingen særlige materielle endringer vedrørende spørsmålene om adgang til uskifte med særeiemidler. Adgangen til å lage ulike varianter avhengig av hvem som dør først, holde den enes særeie utenfor osv er imidlertid lovfestet i større grad enn før. Noen større materielle endringer er det likevel ikke snakk om.
Likevel er det særlig én endring som har betydning for denne oppgaven. Det er regelen i el.§ 43, 3.ledd om at ektefellene kan avtale en mer lik fordeling av formuen ved opphør av uskifte. Den tilsvarende regel i efl.§ 26, 2.ledd ga bare en generell hjemmel til å avtale noe annet. Nærmere om dette nedenfor.
De lovfestede regler om rimelighetssensur av slike ektepakter som vi nå finner i el.§ 46, 2.ledd er også en viktig nydannelse. Den tidligere sensurregel i el.1918 § 59, 2.ledd gjaldt bare for skifteavtaler. Imidlertid var det antatt i både teori og rettspraksis at den generelle rimelighetsklausul i avtl.§ 36 også kunne anvendes på ektefellers avtaler om formuesforholdet.
Innsigelsen som reises er at felleseiemidlene i det vesentligste er skjevdelingsmidler. Det kan raskt avklares at barna ved et umiddelbart skifte kunne krevd skjevdelingsmidlene holdt utenfor likedelingen, jfr el.§ 77 jfr § 59. Derimot gjør al.§ 9 ingen forskjell mellom likedelings- og skjevdelingsmidler. Marte har således en klar rett til å sitte i uskifte med felleseiemidler overfor fellesbarna. De fleste kandidater slår dette enkelt fast uten noen videre drøftelse, og det er bra. Det må gis et pluss til de som eksplisitt ser at al.§ 9 ikke sondrer mellom likedelings- og skjevdelingsmidler. Et par kandidater har bommet og ansett disse midler som særeie, og det er ikke særlig skjønnsomt.
Pers og Påls påstand om at overformynderiet må samtykke i uskifte overfor den mindreårige Espen, kan også raskt avfeies. Overformynderiets samtykke er bare nødvendig når mindreårige særkullsbarn skal samtykke, jfr al.§ 10, 2.pkt. Enkelte gjør mye ut av dette med redegjørelser om bestemmelser i vergemålsloven osv. Det må være greit å bare vise til at samtykke i det hele tatt ikke er nødvendig. Det må imidlertid være et pluss å vise til al.§ 15 om oppnevning av setteverge, men samtidig fastslå at dette ikke får noen betydning for adgangen til uskifte.
For den som finner fram til reglene i el.§ 43, burde ikke disse spørsmål by på særlige vansker. De fleste kommer også greit ut av dette, men enkelte roter stygt. Noen oppfatter ektepakten som "særeie i live, felleseie ved død", særlig på bakgrunn av bestemmelsen om likedeling hvis Marte skifter i live. Dette kan ikke være noen alvorlig feil, skjønt poenget med ektepakten er at særeie skal forbli særeie dersom det skiftes etter Martes død. Det må også være akseptabelt å oppfatte ektepakten som at den gir Marte valget mellom å få halvparten av særeiet ved skifte umiddelbart eller å overta det hele uskiftet. I så fall blir det en kombinasjon mellom el.§ 42, 3.ledd og § 43, 2.ledd.
Rett til uskifte med særeie kan avtales iht el.§ 43, 1.ledd. Det følger av 2.ledd at det kan bestemmes at den annens særeie ikke skal inngå i uskifteboet, og av 4.ledd at denne avtale kan begrenses til det tilfelle at en av ektefellene dør først. Av 3.ledd fremgår det at ektefellene kan fastsette "en mer lik fordeling" ved opphør av uskifteboet.
Etter utgangspunktet i al.§ 26, 2.ledd skulle særeiet isolert sett deles i forholdet 0:1 i Martes disfavør. (Fordelingsbrøken for hele uskifteboet ville blitt justert i forhold til at Marte brakte inn sin halvdel av felleseiet.) Bestemmelsen om likedeling fastsetter således "en mer lik fordeling" mellom de to arvingegrupper Marte og barna. (Forholdet til pliktdelsreglene kommer jeg tilbake til nedenfor.)
Det som ikke følger umiddelbart av loven er hvorvidt en slik avtale kan begrenses til det tilfelle at gjenlevende skifter i live. Dette er det som nevnt få som ser. Klausulen er åpenbart motivert i et ønske om å tilgodese Marte på barnas bekostning. Derfor er likedeling betinget av at Marte skifter i live. Før vi går nærmere inn på disse spørsmål, kan det fastslås at en slik klausul ikke ville innebære noen forskjell for de arvingene vi har i denne oppgaven. Peder og Marte har bare fellesbarn. Hvordan uskifteboet fordeles i "Marte- eller Pederdeler" etter Martes død, vil derfor ikke få noen betydning for dem, dvs om de mottar farsarv eller morsarv. (Med de summer vi opererer med, får det heller ingen betydning for arveavgiften.) Problemstillingen ville imidlertid blitt aktuelt dersom Marte hadde eller senere fikk særkullsbarn. (Overfor Peders mulige særkullsbarn ville likevel ikke ektepakten kunne gjøres gjeldende uten deres samtykke, al.§ 10.)
For arvingene i denne konkrete oppgaven har det ikke så stor betydning hvorvidt ektefeller med fellesbarn kan gjøre en bestemmelse iht el.§ 43, 3.ledd betinget av at gjenlevende skifter i live. Dersom man finner at en slik betingelse ikke lovlig kan oppstilles, oppstår likevel spørsmålet om hvilken virkning dette får for hele ektepakten, og da særlig retten til uskifte med særeiemidler. Nærmere om dette nedenfor.
Det må antagelig aksepteres om kandidatene finner ut at skifteklausulen ikke har noen betydning for det aktuelle skiftet, og derfor ikke drøfter spørsmålet særlig grundig. (Så vidt jeg husker har imidlertid ingen av mine kandidater oppfattet dette.) På den annen side bør det honoreres for gode drøftelser. Problemstillingen må sies å være reist i oppgaven. Gjennom en drøftelse av dette spørsmålet vil kandidaten kunne vise innsikt og oversikt. Vi skal i det følgende se noe nærmere på adgangen til denne type betingelser.
Når det gjelder spørsmålet om hva som kan godtas av ikke-lovhjemlede varianter av ektepakter om uskifte eller deling etter den enes død, er utgangspunktet at en slik avtale er en klar dødsdisposisjon. Når det gjelder forholdet til formkravene (al.§ 53), vil ektepaktsformen langt på vei avhjelpe dette. Det andre sett av problemer er i forhold til pliktdelsreglene. Utgangspunktet er gitt i al.§ 29. En ektefelle kan ikke i ektepakt gripe inn i sine livsarvingers pliktdelsarv "med mindre det er særleg heimel for det". På den annen side må vi godta ordninger som lovlig kunne vært oppnådd ved å gå andre veier (eller bruke andre navn). (Dette er f eks den bærende begrunnelse for resultatet i Rt.1985:1291. Sammenlign også Familieretten s.155-156.) Bestemmelsen om rett til uskifte med bare Peders særeie og med likedeling ved skifte mens Marte lever, har stort sett samme realitet som en "særeie i live, felleseie ved død"-ektepakt med tillempninger iht el.§ 42, 2. og 3.ledd. Men så vidt jeg kan se kan en ikke heller her oppnå at det opprinnelige særeiet igjen blir særeie ved skifte etter lengstlevendes død.
Hvis vi forutsetter at Martes arvinger ikke er identiske med Peders, oppstår spørsmålet om Peder lovhjemlet kan redusere sine arvingers pliktdelsrett dersom Marte skifter i live, men uten å gjøre det dersom det skiftes etter hennes død. Etter min mening bør en slik klausul godtas. Som regel vil en arvelater ha et ønske om å tilgodese sin ektefelle på barnas bekostning, men uten at han ønsker å tilgodese sine stebarn på egne barns bekostning. Nettopp det ville blitt resultatet av en bestemmelse om forskyvning av forholdstallet mellom særeiene iht el.§ 43, 3.ledd. Det ville i tilfelle være meget forståelig om Peder ønsket å "ta" av sine arvingers pliktdelsarv for å tilgodese Marte. Loven bør ikke tvinge ham til å la denne forfordeling også gjelde til fordel for Martes særskilte arvinger.
Etter min mening bør således ektepakten godtas slik den er, med det resultat at uskifteboet likedeles på det skiftet som behandles i oppgaven.
Et annet spørsmål som må drøftes i denne oppgaven er hvilken virkning det skal få dersom bestemmelsen om likedeling ikke lovlig kan gjøres betinget av at Marte skifter i live. Faller begrensningen bort, slik at et skifte etter Martes død også skulle skjedd med like parter? Eller faller bestemmelsen om likedeling bort, fordi den er påheftet en ulovlig betingelse? Det er vel det siste som hevdes av Per og Pål, og som kandidatene derfor må ta stilling til. Det er nærmest ingen som tar opp andre spørsmål om gyldig eller ikke gyldig ektepakt. Videre må det tas stilling til Martes påstand om at i så fall må ektepakten falle bort i sin helhet. De fleste får med seg dette.
Det må hele tiden has for øyet at selve bestemmelsen om likedeling av særeiet er lovhjemlet. Vi bør derfor først se på hva som i tilfelle skulle begrunne at betingelsen ikke lovlig kan oppstilles. Siden dette her blir en klar subsidiær drøftelse, blir det litt vanskelig å gi en begrunnelse for hva som gjør betingelsen ulovlig. Etter hva jeg kan se, er den eneste begrunnelsen for å finne betingelsen ulovlig at dette alternativet ikke er nevnt i loven. Det er ellers intet ved ordningen som strider mot grunnleggende prinsipper i arveretten eller familieretten, som f eks pliktdelsregelen. Som vist ovenfor taler også reelle hensyn for å godta betingelsen.
Selve det mulige inngrep i pliktdelsretten er hjemlet i el.§ 43, 3.ledd. Ved å begrense avtalen til bare å gjelde dersom gjenlevende skifter i live, vil inngrepet bli mindre omfattende. Betingelsen kan heller ikke stride mot reglene om livs- og dødsdisposisjon. Riktignok gjelder selve avtalen fordelingen av førstavdødes formue, men denne er som nevnt lovhjemlet. Ved å begrense avtalen til å gjelde i gjenlevendes levetid, får avtalen noe mindre preg av dødsdisposisjon ved at den ikke gjelder fordelingen etter gjenlevendes død.
Det som etter min mening bør være avgjørende for om man skal se bort fra avtalens begrensning til gjenlevendes levetid, eller sette hele avtalen til side, er en tolkning av selve ektepakten (avtalen mellom ektefellene).
Vi har ovenfor lagt til grunn at formålet med avtalen er å sikre Marte etter Peders død. Generelt vil tolkingsspørsmålet bli om dette var så viktig for førstavdøde at han også ville inntatt bestemmelsen om brøkforskyvning selv om det senere ville kunne gå utover hans arvinger ved skifte etter lengstlevendes død. Som nevnt innledningsvis vil det i dette tilfelle ikke være vanskelig å finne ut hva ektefellene (eller Peder) ville gjort. Selv om delingsforholdet legges til grunn også på skifte etter Martes død, får dette ingen betydning for Per, Pål og Espen.
Dersom betingelsen finnes ulovlig, må derfor resultatet etter min mening bli at bestemmelsen om likedeling av særeiet også må legges til grunn ved et eventuelt skifte etter Martes død.
Atter subsidiært må kandidatene ta stilling til Martes påstand om at dersom likedelingsbestemmelsen settes til side, må samtidig hele ektepakten falle bort. Det er vel naturlig å ta utgangspunkt i el.§ 46, 2.ledd, som iht el.§ 77 kan påberopes av gjenlevende seg overfor førstavdødes arvinger. Jeg vil anta at regelen ved sammensatt skifte også omfatter tilfeller hvor gjenlevende og førstavdøde var enige om ektepaktens innhold, men hvor deler av den må settes til side på skiftet. Ektepaktens resterende innhold kan da bli urimelig overfor gjenlevende, slik Marte påstår. Langt på vei blir dette spørsmål om uriktige eller bristende forutsetninger, men det er i rendyrket form 3.avdelings pensum.
Vi vet ikke så mye om bakgrunnen for opprettelsen av særeiet, men de fleste viser til oppgavetekstens opplysning om at opprettelsen skjedde i forbindelse med Peders forretningsdrift. I mangel på andre holdepunkter kan vi imidlertid forutsette at opprettelsen av særeie er gjort med tanke på mulig separasjon eller skilsmisse, men at man ønsket den gjenlevende best mulig stilt dersom ekteskapet ble oppløst ved død. Etter min mening må kandidatene uten videre kunne legge dette til grunn, eller uttrykkelig si at dette tas som en forutsetning. Dette er den vanlige begrunnelse for opprettelse av slike ektepakter, og det må derfor kunne legges til grunn uten at det regnes som å spekulere i faktum.
Peder og Martes ekteskap ble oppløst ved at Peder døde. Formålet med ektepakten var å sikre Marte mest mulig. Dersom innholdet i ektepakten gjør at bestemmelsen om rett til uskifte med Peders særeie må settes til side, er det klart mest i tråd med begge ektefellers forutsetninger og ønsker at ektepakten i sin helhet settes til side, slik at Marte overtar hele den felles formue uskiftet. (Bestemmelsen om hennes rett til å holde eget særeie utenfor uskiftet, vil også falle bort.) Det må også honoreres for de som ser at vurderingen om rimelighet må bli en annen når det gjelder i forholdet mellom gjenlevende og førstavdødes arvinger, enn i forholdet mellom de to ektefeller. Særlig må dette gjelde når det er en ordning ektefellene var enige om. (Annerledes om arvingene påberopte seg urimelighet overfor førstavdøde.)
Marte gis således medhold i at dersom bestemmelsen om rett til uskifte med Peders særeie ikke kan opprettholdes, må det ses bort fra ektepakten i sin helhet, jfr el.§ 46, 2.ledd.
De fleste gjør dette brukbart. Enkelte deler drøftelsen opp i to, nemlig først om retten til uskifte hører slik sammen med opprettelsen av særeie at de må stå eller falle sammen. Deretter drøftes forholdet til el.§ 46, 2.ledd. Dette bør det honoreres for. På den annen side er det enkelte som bare foretar en ren rimelighetsdrøftelse basert på Marte og barnas økonomi, ofte uten å vise til el.§ 46, 2.ledd i det hele tatt. Dette må det trekkes for.
Når det gjelder Pers og Påls påstand om at ektepakten er urimelig overfor dem, bør kandidatene raskt finne el.§ 77, 2.ledd c) som klart fastslår at førstavdødes arvinger ikke kan påberope seg lempingsregelen i el.§ 46, 2.ledd. Enkelte gjør dette, mens andre overser spørsmålet. Andre drøfter konkret urimelighet iht el.§ 46, 2.ledd.
Det bør også sies noe om begrunnelsen for denne forskjell i gjenlevendes og arvingenes stilling, jfr ovenfor.
Når det gjelder Pers og Påls påstand om at ektepakten er i strid med pliktdelsreglene, er dette dels besvart ovenfor. Iht al.§ 29, 2.ledd kan pliktdelsregelen fravikes når det finnes særskilt hjemmel for det. Bestemmelsene i el.§§ 42 og 43 er slike særskilte hjemler. Ektepaktens hovedinnhold er således i tråd med en klar lovhjemmel for å gjøre bestemmelser om fordelingen av formue som ville vært pliktdelsarv, med virkning utelukkende etter arvelaters død. Det må gis et pluss til de kandidater som viser til ordlyden i al.§ 29, 2.ledd og fastslår at særskilt hjemmel foreligger.
I en del teoretiske fremstillinger har det tidligere vært drøftet hvorvidt ektefellene kan omgå pliktdelsreglene med slike bestemmelser om delingsforhold av særeie i gjenlevendes favør. Dette spørsmålet må anses avklart gjennom den nye ekteskapsloven og behandlingen av dette spørsmål i lovens forarbeider. Det kan imidlertid ikke utelukkes at enkelte kandidater tar opp spørsmålet. På bakgrunn at pensum kan det ikke tas for hardt på dette.
Per og Pål kan heller ikke få medhold i at ektepakten er ugyldig fordi den etter sin innhold (delvis) er en dødsdisposisjon uten at testamentsformen er benyttet. Det må i denne sammenheng også være tilstrekkelig å vise til at ektepakten både etter sitt innhold og sin form er opprettet i tråd med bestemmelser i ekteskapsloven. Enkelte kandidater avfeier spørsmålet med å vise til at formkravene til ektepakter og testamenter er de samme. Det er etter min mening lite skjønnsomt å fastslå dette uten videre. Spørsmålet om ektepaktsformen kan godtas, oppstår først dersom det foreligger en ren dødsdisposisjon som ikke er hjemlet i ekteskapsloven (eller arveloven).
Arveretten s.232-242
Etter min mening kan det innledningsvis være klargjørende å ta stilling til om det foreligger et påbud om avkorting fra Peders side. Spørsmålet er ikke direkte reist i denne delen, men kandidatene må ta stilling til spørsmålet under del IV.
Vilkårene for avkorting finner vi i al.§ 38. Det må anses lite skjønnsomt dersom noen anvender al.§ 21 under henvisning til at Marte sitter i uskifte når det skiftes. Gaven er gitt av Peder mens begge ektefeller levde.
Det er på det rene at konfirmasjonsgaven på kr 200.000 er vesentlig. Den er også gitt til en livsarving. Spørsmålet blir om det er gitt påbud om avkorting, eller om det kan godtgjøres at avkorting ville vært i tråd med Peders forutsetninger for gaven. Ut fra opplysningene i teksten kan vel heller ikke dette være tvilsomt. Peder ga et betinget påbud om avkorting. Betingelsene er oppfylt. Han etterlot seg betydelige midler, og Per og Pål er ikke lenger velstående.
I utgangspunktet er derfor Espens konfirmasjonsgave gjenstand for avkorting. De fleste kommer greit gjennom dette, men enkelte drøfter ikke spørsmålet særskilt ¾ og det er en mangel.
Disse spørsmål må betegnes som ganske vanskelige, og det kan ikke forventes at alle kandidater styrer like klart gjennom. Det har heller ikke arveloven klart.
Umiddelbart gir det god mening som Per og Pål anfører at Marte ikke kan omgjøre et påbud gitt av Peder for en gave han alene har gitt. Vi skal se noe nærmere på hvilken betydning det har at gaven er gitt av felleseiemidler, og de ulike argumenter som anføres.
Arveloven har ingen bestemmelser som direkte regulerer gjenlevende ektefelles adgang til å omgjøre førstavdødes påbud om avkorting. Særlig aktuelt kan spørsmålet bli hvor gjenlevende sitter i uskifte og således "bestyrer" førstavdødes formue.
De nærmere regler om hvordan avkortingen skal gjennomføres finnes i al.§§ 39-43. Den bestemmelse som Marte viser til en al.§ 39. Her heter det at gave gitt til felles livsarving av felleseiemidler skal avkortes i arven etter førstavdøde dersom det skiftes mens lengstlevende er i live. Etter sin ordlyd omfatter denne bestemmelse enhver gave gitt til felles livsarving av formue som er felleseie. Den forutsetter således at gaven er gitt av begge ektefeller i fellesskap. Denne bestemmelsen harmonerer ikke særlig godt med regelen i el.§ 31, 1.ledd om at ekteskapet som utgangspunkt ikke medfører noen begrensning i en ektefelles rådighet over sine midler.
For å gjøre en lang historie kort, har denne regelen sitt utspring og forklaring i en bestemmelse i ekteskapsloven av 1888 som bestemte at mannen ikke kunne gi barna større gaver uten samtykke av hustruen. (Mannen bestyrte fellesformuen alene.) Vedrørende avkorting for slike gaver, fantes det en regel i arveloven av 1854 tilsvarende någjeldende al.§ 39. Da ektefelleloven av 1927 innførte separate rådighetsdeler ble regelen i al.1854 oversett. Det samme skjedde ved forberedelsen av 1972-loven. Den gamle bestemmelse gikk rett inn i den nye loven. Forklaringen på bestemmelsen er altså en relativt antikvert regel som forutsatte at en vesentlig gave til felles livsarving av felleseiemidler forutsatte den andre ektefellens (hustruens) samtykke. For slike gaver kunne en derfor samtidig legge til grunn at gaven var gitt av begge ektefeller. Regelen passer ikke særlig godt i dag.
Når det gjelder gjenlevende som sitter i uskifte får vi også spørsmålet om hvor langt gjenlevende kan disponere pva sin avdøde ektefelle. Som nevnt "bestyrer" gjenlevende arven etter førstavdøde. Men er det derved gitt at gjenlevende kan omgjøre et avkortingspåbud?
Etter min mening må det være helt klart at gjenlevende i alle fall ikke kan omgjøre påbudet om avkorting for hele arven. Spørsmålet blir om vi i lys av al.§ 39 kan si at dersom gaven anses gitt av begge ektefeller, må gjenlevende kunne gjøre om påbudet i den utstrekning det gjelder arv etter seg selv. En viss sammenligning kan gjøres med reglene om rådighet over arv til felles livsarvinger. Gjenlevende kan bare gripe inn i arven etter seg selv, jfr al.§ 18, 2.ledd.
Vi har en rettsavgjørelse hvor et lignende spørsmål var oppe. I Rt.1949:49 (Eidsivating) ønsket gjenlevende hustru å påby avkorting for en forstrekning gitt av hennes avdøde mann. I denne dommen la retten uten nærmere drøftelse til grunn at gaven var gitt av felleseiemidler, og derfor av ektefellene i fellesskap. Mor ble derfor ansett berettiget til å påby avkorting for en halvpart av gaven. Lødrup, Arverett s.128 hevder at en ektefelle uansett formuesordning ikke kan omgjøre den annens bestemmelser om avkorting.
Spørsmålene er som nevnt vanskelige, og det kan ikke forventes at kandidatene finner ut av dette. Det avgjørende må være hvorvidt kandidaten har en fornuftig drøftelse hvor de ulike problemstillinger er sett. Hvilket resultat man kommer til kan heller ikke være avgjørende.
Jeg har foreløpig ikke noe trygt grunnlag for å ta et personlig standpunkt, men min mening er at Marte ikke kan gripe inn i Peders påbud i det hele tatt.
Når det gjelder Pers og Påls anførsel om at gaven var gitt av midler Peder selv hadde arvet, kan ikke det etter gjeldende arvelov få noen automatisk betydning. Regelen i al.§ 39 omfatter felleseiemidler, og det er gaven fra Peders far. Ved innføringen av den nye ekteskapsloven, gjorde man i arveloven ingen endringer som følge av at store deler av felleseiet ikke lenger var gjenstand for likedeling. Etter min mening burde det i al.§ 39 uansett gjøres den endring at den gjaldt midler som ved den ene ektefelles død skal likedeles.
Jeg synes kandidatene også stort sett kommer greit gjennom dette relativt rettstomme rom. Enkelte ser al.§ 39 og trekker konklusjoner av den, og det må godtas. Vel så mange foretar en reell drøftelse, og finner helt enkelt at Marte ikke kan gripe inn i Peders bestemmelser om gaver han alene har gitt. Det er etter min mening også fullt forsvarlig, og antagelig den riktigste løsning de lege ferenda.
Arveretten s.273-278
Under forberedelsen til den nye forsikringsavtaleloven av 1989 ble det drøftet hvorvidt en livsforsikring skulle regnes som arv etter avdøde eller ikke. Etter fal.1930 § 104, 1.ledd gikk livsforsikring hvor det ikke var oppnevnt noen begunstiget inn i forsikringstakers dødsbo. Med innføringen av fal.1989 ble det innført en egen forsikringsrettslig fordelingstavle, og samtidig klargjort at livsforsikringen uansett begunstigelse ikke skulle regnes som arv og derved heller ikke inngå i avdøde forsikringstakers dødsbo. Livsforsikringen går således ikke inn i Peders dødsbo.
Det er få som eksplisitt drøfter dette. De fleste viser bare til fal.§ 15-1 om at forsikringen tilfaller Marte, men sier samtidig at den inngår i uskifteboet jfr fal.§ 15-1, 2.ledd 3.pkt (jfr al.§ 17, 1.ledd). Det siste spørsmålet er først eksplisitt reist under del IV, men det må aksepteres at kandidatene slår det fast under del III og siden henviser til drøftelsen ovenfor. Det må også aksepteres at man under del IV hopper over dette spørsmålet, dersom det er drøftet og løst ovenfor.
Hovedregelen finner vi i fal.§ 15-1. Dersom det ikke er oppnevnt noen begunstiget tilfaller forsikringen prinsipalt gjenlevende ektefelle, fal.§ 15-1, 2.ledd jfr 1.ledd.
Når ingen er begunstiget tilfaller forsikringen således Marte utenom dødsboet, dvs ikke som arv. Som nevnt finner de aller fleste greit ut av dette. Hvilken skjebne forsikringen videre får, kommer vi tilbake til.
Etter fal.1930 § 104, 2.ledd kunne livsarvinger ubetinget kreve revisjon av forsikringsoppgjøret. I forhold til pliktdelsreglene skulle forsikringen anses å tilhøre dødsboet og være tillagt den begunstigede ved testament. Noen slik automatisk revisjonsregel finner vi ikke i fal.1989. Enkelte kandidater tar likevel opp forholdet til pliktdelsreglene med noe varierende hell. En slik drøftelse må i alle fall samsvare med drøftelsen om forsikringen skal regnes som arv eller ikke.
I fal.§ 15-6, 1.ledd finnes det likevel en generell regel om at en begunstigelse kan omgjøres dersom den finnes å virke "klart urimelig". Etter fal.§ 15-6, 2.ledd gjelder regelen tilsvarende overfor livsarvinger dersom gjenlevende mottar forsikringen iht fal.§ 15-1, 2.ledd, slik Marte gjør det i oppgaven. Slik omgjøring kan imidlertid bare kreves av "livsarving som forsikringstaker forsørget eller hadde plikt til å forsørge".
Etter opplysningene gitt i oppgaveteksten er det ingen holdepunkter for å anta at Peder forsørget eller hadde plikt til å forsørge Per og Pål. De kan således ikke kreve noen omgjøring.
Svært mange kandidater går likevel løs på en rimelighetsvurdering, eventuelt som subsidiær drøftelse. For en slik drøftelse må det være nok at kandidaten utviser en rimelig grad av fornuft. Lovens krav er at det skal virke klart urimelig over for Per og Pål at Marte får utbetalt forsikringen. Ulik økonomisk stilling eller uhell i forretninger kan ikke være nok.
Når det derimot gjelder Espen var han på tidspunktet for Peders død fortsatt forsørget, og kunne derfor ha krevd omgjøring. Det har han imidlertid ikke gjort, og det er ingen grunn til å drøfte spørsmålet. De fleste klarer også dette, eventuelt kort nevner at Espen etter forholdene kunne ha krevd omgjøring. det må være akseptabelt.
Arveretten s.354-355 om forsikringen og uskifteboet.
Det første spørsmålet er raskt å svare på. Det fremgår av fal.§ 15-1, 2.ledd 3.pkt if at dersom gjenlevende ektefelle som mottar livsforsikringen overtar boet uskiftet, inngår forsikringen i de midler som skal deles likt på det senere skiftet. Dette er også i tråd med hovedregelen i al.§ 17, 1.ledd. Som nevnt finner de fleste kandidater frem til dette, og styrer greit gjennom.
Marte har krevd skifte av uskifteboet innen tre måneder etter at forsikringen ble utbetalt. Hvorvidt hun kan kreve å holde forsikringen utenfor under henvisning til al.§ 17, 3.ledd, er noe usikkert. Så vidt meg bekjent er det ikke sagt noe uttrykkelig om dette i forarbeidene. Jeg har selv i Arveretten s.355 tatt til orde for at begjæring om skifte innen tre måneder etter utbetaling av forsikringen medfører at den kan holdes utenfor delingen. En del kandidater finner at forsikringen må regnes som arv eller gave, de fleste gave (fordi den ikke er arv etter Peder). Uansett om de øvrige sensorer er uenige i dette, må det aksepteres at kandidatene inntar samme standpunkt som læreboka. Det må imidlertid også aksepteres at kandidatene kommer til motsatt resultat, f eks under henvisningen til ordlyden i al.§ 17, 3.ledd. Det er en del som gjør det.
For dette spørsmålet gjelder også at det er hva kandidaten viser gjennom drøftelsen som er avgjørende.
Dette spørsmål kan raskt besvares. I utgangspunktet har førstavdødes arvinger samme rett som avdøde selv ville hatt til å kreve skjevdeling. Imidlertid kan verken arvingene eller gjenlevende kreve skjevdeling når boet først er overtatt uskiftet, jfr el.§ 77, 1.ledd 2.pkt. De fleste kandidater finner greit frem til denne regelen.
Det kan i denne sammenheng reises spørsmål om "angrefristregelen" i al.§ 17, 3.ledd kan anvendes analogisk med tanke på å kreve skjevdeling. Tre-månedersfristen måtte i tilfelle regnes fra etableringen av uskiftet. Jeg finner ikke grunn til å komme nærmere inn på disse spørsmål her.
Boet består av følgende midler:
Felleseiet: Hytte Sørlandet kr 600.000 (skjevdeling Peder)
Peders bankbok kr 200.000 (400'- konf.gave 200', skjevdeling Peder)
Smykker kr 300.000 (Halvparten Martes skjevdelingsmidler)
Martes bil kr 150.000
Sum felleseie: kr 1.250.000
Peders særeie: Forretningen kr 2.400.000
Martes særeie: Boligen kr 1.200.000
Martes særeiemidler på kr 1.200.000 skal holdes utenfor uskifteboet. I det følgende ser vi også bort fra livsforsikringen på kr 1.000.000.
Det som inngår i uskifteboet og som etter ektepakten skal likedeles er følgelig felleseiet på kr 1.250.000 og Peders særeie på kr 2.400.000, tilsammen kr 3.650.000. Av dette skal Marte først ha sin boslodd (al.§ 26) på halvparten, kr 1.825.000. Av den annen halvpart skal Marte ha en fjerdedel i arv etter Peder, al.§ 26, 1.ledd jfr § 6, kr 456.250. De resterende tre fjerdedeler, kr 1.368.750 tilfaller brødrene Per, Pål og Espen til fordeling. I utgangspunktet skulle de ha en tredjedel hver, nemlig kr 456.250.
I brøker blir fordelingen slik: Marte 5/8, og Per, Pål og Espen 1/8 hver.
Det er imidlertid påbudt avkorting for Espens konfirmasjonsgave med kr 200.000 (eventuelt kr 100.000).
Avkortingen skal som utgangspunkt skje med verdien av gaven da den ble gitt, dvs kr 20.000, jfr al.§ 40. Avkortingen innebærer kun en intern forskyvning mellom arvingene, jfr al.§ 43. Espen skal således ha kr 200.000 mindre enn Per og Pål av de kr 1.368.750 som er til fordeling.
En måte å regne ut dette på er å legge avkortingssummen til det beløpet som er til fordeling, og så foreta et tenkt oppgjør: 1.568.750 : 3 = 522.917. Av dette har allerede Espen fått 200.000, som fratrekkes hans lodd.
Fordelingen mellom brødrene blir derfor slik: Per og Pål kr 522.917 hver og Espen kr 322.917, tilsammen kr 1.368.750.
Dersom avkorting gjøres for kr 100.000, blir de respektive arvelodder slik: Per og Pål kr 489.583 hver og Espen kr 389.583, tilsammen kr 1.368.750.
Som nevnt synes jeg ikke kandidatene kom særlig heldig ut av booppgjøret. Det må aksepteres at tallene er ulike, f eks på grunn av ulike forutsetninger. Derimot er det en del som avslører stor svikt i kunnskaper eller oversikt gjennom oppstillingen av oppgjøret, og dette må det trekkes en del for, jfr innledningsvis.
KARAKTERFASTSETTELSE
Som det har fremkommet ovenfor finnes det ikke noe entydig svar til alle spørsmål som reises i oppgaven. Det avgjørende vil derfor være kandidatens evne til å finne frem til problemstillingene, og foreta en fornuftig drøftelse.
For å passere må kandidaten ha funnet frem til de viktigste problemstillinger, og drøftet og løst dem på en akseptabel måte.
For å få laud bør kandidaten ha utvist evne til å takle uløste spørsmål på en fornuftig måte, og gjennom det ha vist oversikt og forståelse for stoffet.