Lødrup, Familieretten, Oslo 1991, s.137-145 samt s.97-108 og 227-235.

(Kirsti Bull, Avtaler mellom ektefeller, Oslo 1993, s.52-54.)

Oppgaven må anses ganske aktuell i praksis. Temaet er omhandlet i eget hovedavsnitt (§ 12) i Lødrups lærebok, samt at en del tilgrensende spørsmål er omhandlet andre steder i pensum. På den annen side har disse spørsmål vært viet liten oppmerksomhet i den tradisjonelle familieretten. Symptomatisk er i så måte at spørsmålene om såkalt internt medansvar for gjeld ikke er regulert i den nye ekteskapsloven (verken i kapittel 8 om ektefellers ansvar for gjeld eller andre steder), og at reglene om likedeling og gjeldsavleggelse på mange måter forutsetter at den enkelte ektefelle er solvent.

Når det gjelder ansvaret utad, er hovedregelen gitt i el.§ 40. Unntak fra hovedregelen gis i el.§ 41 (tilsvarende efl.1927 § 7).

Dette er en oppgave det skulle være mulig å komme igjennom for de fleste, og hvor det samtidig er muligheter for de viderekommende til å gjøre det bra. Det avgjørende vil antagelig være hvor heldig kandidatene klarer å disponere stoffet, herunder klare å få frem hovedlinjene.

Det fremgår av el.§ 40 sammenholdt med øvrige bestemmelser i ekteskapsloven — f eks § 31 — at ektefellene som utgangspunkt har atskilt økonomi under samlivet. Ved formuefellesskapets opphør er utgangspunktet at nettoverdiene i felleseiet skal likedeles, jfr el.§ 58. (I alle fall verdiene skapt under ekteskapet, jfr el.§ 59.) Noen tilsvarende regel finnes ikke for ektefellenes gjeld. Det kan synes noe underlig — og kanskje inkonsekvent — at en ektefelle helt passivt blir medeier i den annens formue ved skilsmisse, mens gjelden får de bære hver for seg. Som nevnt innledningsvis kan det synes som om reglene tar sikte på "pluss-boene", dvs hvor det blir et overskudd å dele. Gjennom reglene om gjeldsavleggelse vil da den enkeltes gjeld knyttet til likedelingsmidler ha gått til fradrag i vedkommendes bidrag til likedelingen, og derved fått betydning for den annen ektefelle, jfr el.§ 58, 2. og 3.ledd. Denne regelen om "likedeling" av gjeld er imidlertid bare et utslag av regelen om at det er den enkelte ektefelles netto rådighetsdel som gjensidig skal likedeles. Det vises til ordlyden i el.§ 58; "etter at det er gjort fradrag for gjeld". Dersom bare den ene er i minus, vil også den annen i en viss utstrekning "betale" den annens underskudd ved at den insuffisiente ektefelle får et bosloddskrav mot den suffisiente. Denne virkning er også bare et utslag av regelen om at hver ektefelle plikter å avstå halvparten av sin netto rådighetsdel (likedelingsmidler).

Selv om den ene ektefelles gjeld kan få betydning for hvordan den annen kommer ut av et skifteoppgjør, kan ikke selve gjeldsansvaret (utad eller innad) uten særskilt hjemmel veltes over på den annen. Den enkelte ektefelles bidrag til likedelingen kan aldri settes til mindre enn null. Denne regel er ikke uttrykkelig lovfestet, men fremgår av el.§ 58. Regelen må sies å være et utslag av et generelt ekteskapsrettslig prinsipp om ektefellene som i utgangspunktet økonomisk selvstendige individer. Prinsippet er også kommet til uttrykk i el.§§ 31 og 40. Ordningen er videre klart forutsatt i teorien. Se f eks Augdahl, Skifteloven med kommentarer, 3.utg 1974 s.69 og 83, Lødrup, Materiell skifterett, 7.utg 1986 s.97-98 og 103-104 og Lødrup, Familieretten, 1991 s.227.

Det finnes som nevnt ingen bestemmelser i skifteloven eller ekteskapsloven som direkte regulerer situasjonen hvor passiva overstiger aktiva, og heller ingen regler om fordeling av gjeldsansvar. (I el.§ 64 finnes en oppgjørsteknisk regel om dekning eller sikring av gjeld begge ektefeller er ansvarlige for, men den sier intet om når og eventuell i hvilken utstrekning ektefellene er medansvarlige.) Spørsmålet om fordeling av gjeldsansvar er tradisjonelt ansett som et avtale- eller pengekravsrettslig spørsmål, fortrinnsvis når det gjelder forholdet til kreditor, men også mht det underliggende interne forhold mellom ektefellene.

Det er også viktig å presisere at spørsmålet om ansvar for gjeld har to sider. Den ene er i forhold til kreditor, og den annen er i forhold til den annen ektefelle (som har opptatt gjelden). Det kan således oppstilles tre ulike perspektiver: Forholdet til kreditor, forholdet til den annen ektefelle og virkningen av den annens gjeld ved formuefellesskapets opphør (el.§ 58).

Oppgaven legger naturlig opp til en firedeling av fremstillingen — som utgangspunkt. Ansvaret utad under og etter ekteskapet, og tilsvarende om ansvaret innad. I oppgaveteksten er det spurt om reglene "etter separasjon og skilsmisse". Kandidatene bør se denne oppdelingen i teksten, men finne frem til at reglene i grove trekke er like enten det er etter separasjon eller etter skilsmisse. Nærmere om dette nedenfor.

Selv om oppgaveteksten bruker uttrykket "ansvar for gjeld", vil det være et pluss om kandidatene også nevner reglene om gjeldsavleggelse — forutsatt at det behandles i rett sammenheng. Etter min mening har reglene om gjeldsavleggelse naturlig sammenheng med spørsmålet om en ektefelles mulige interne medansvar for gjeld den annen ektefelle er alene ansvarlig for utad.

Ekteskapslovens kapittel 8 har overskriften "Ektefellers ansvar for gjeld". Som nevnt fastslår el.§ 40 hovedregelen om at ektefellene ikke kan forplikte hverandre. I el.§ 41 finnes unntak som gjelder rett til å sørge for det daglige underhold. Ordlyden i el.§ 40 gir et godt utgangspunkt for disposisjon: Først bør det gjøres rede for hovedregelen, og deretter mulige særskilte hjemler for unntak. I hovedsak er dette reglene i el.§ 41, samt avtalerettslige regler om å stifte forpliktelser for en annen. Enkelte særbestemmelser kan også nevnes.

Det interne medansvaret — både under og etter ekteskapet — vil i mangel av lovbestemmelser bygge på avtale eller avtalelignende forhold. Et særskilt forhold i denne forbindelse er spørsmålet om sammenheng mellom etablering av ikke-avtalt sameie og internt medansvar for "sameiegjeld". (Se f eks el.§ 31, 2.ledd jfr saml.§ 9.) I forbindelse med det interne medansvaret bør det også vises til hvilken betydning den enkeltes gjeldsansvar indirekte har for den annen ved et skifteoppgjør.

Hovedregelen i el.§ 40 er klar: "En ektefelle kan ikke stifte gjeld med virkning for den andre ektefellen hvis det ikke er særskilt hjemmel for det."

Formuleringen "med virkning for den andre ektefellen" viser både til det formelle ansvaret utad og det interne medansvar. Som vi kommer til kan på den annen side en ektefelles gjeldsopptak få stor indirekte virkning for den annen.

Ekteskapet gjør ikke de to ektefeller til en økonomisk enhet. De to ektefeller er fortsatt selvstendige individer med hver sine rettigheter og forpliktelser. De eier fortsatt hver sine ting og har med visse (nødvendige) unntak fri rådighet over sine aktiva, el.§§ 31-33.

Når det gjelder stiftelse av gjeld, er det også viktig å presisere den avtalerettslige siden av en ektefelles selvstendighet. Hovedregelen i norsk rett er at ingen kan forplikte andre uten særskilt hjemmel, f eks en fullmakt. Det er et pluss om kandidatene klarer å fremheve dette enkle utgangspunkt. Uten særskilt hjemmel kan jeg verken forplikte min nabo eller min ektefelle.

Fra dette utgangspunkt kan besvarelsen konkretiseres ved å vise til at de viktigste låneopptak under ekteskapet som regel dreier seg om lån til kjøp av felles bolig. I denne sammenheng er det viktig at den oppdelingen mellom ansvaret utad og internt fremheves. Selv om ektefellene er enige om å ta opp et lån de begge skal være ansvarlige for, er det (som utgangspunkt) bare den som har inngått låneavtalen som er ansvarlig overfor kreditor. (Om unntak, se nedenfor pkt 0.)

Det fremgår av ordlyden i el.§ 40 at en ektefelle ikke kan forplikte den annen med mindre det foreligger særskilt hjemmel. Det er derfor naturlig å behandle hva som kan være en slik særskilt hjemmel. Dette kan være både en lovhjemmel og et annet særskilt grunnlag. I dag er det den avtalerettslige hjemmel som er det mest interessante.

"En ektefelle kan under samlivet med ansvar for begge ektefellene inngå vanlige avtaler om det daglige hushold og oppfostringen av barna og vanlige avtaler for å dekke den enkelte ektefelles nødvendige behov." (El.§ 41, 1.pkt.)

Det som kan drøftes er hva som ligger i "vanlige avtaler", "det daglige husholdet", "oppfostringen av barna" og særlig hva som ligger i "den enkelte ektefellens nødvendige behov". Kandidatene bør få frem litt om hva som ligger i disse begreper, og at begrepene setter en materiell begrensning i retten til å forplikte den annen. Det fremgår direkte av lovteksten (2.pkt.) at leie av felles bolig omfattes.

Det bør også fremkomme at avtalen også er forpliktende for den handlende. Dersom den annen ikke betaler, er den som inngikk avtaler fortsatt forpliktet.

Etter el.§ 41, 2.ledd blir ikke den andre ektefelle forpliktet dersom den handlende gikk ut over de grenser første ledd setter, og den avtalepartneren forsto eller burde forstå dette.

Adgangen til å inngå nødvendige avtaler, omfatter ikke opptak av lån selv om lånet går til dekning av slike innkjøp eller gjeld knyttet til slike innkjøp.

I ektefelleloven 1927 var det i § 9 også oppstilt en særskilt regel om en ektefelles adgang til foreta nødvendige "forføininger" på den annens vegne. Hvor det var nødvendig for å sikre familiens underhold, kunne ektefellen også selge eller pantsette den annens eiendeler. Under henvisning til NOU 1987:30 s.93 hevder Lødrup (s.140) at regelen ble opphevet fordi den neppe gikk "vesentlig lenger enn alminnelige formuerettslige prinsipper". Det kan heller ikke her kreves at disse spørsmål skal tas opp, men det vil likefullt være et pluss for de som nevner den tidligere regel i efl.1927 § 9. Kunnskaper om "alminnelige formuerettslige prinsipper" kan ikke kreves til annen avdeling.

Utgangspunktet i skatteloven § 16 [1] er at ektefeller skal lignes sammen. I så fall oppstår (i realiteten) også felles betalingsansvar, jfr skattebetalingsloven § 37 (med mindre det er krevd fordeling iht skatteloven § 16 [9]). Blir ektefellene separert eller skilt, eller de "til stadighet lever atskilt", lignes de hver for seg, jfr sktl.§ 16 [3].

Regelen i skattebetalingsloven § 37 er også å betrakte som en særskilt hjemmel for felles gjeldsansvar. Det kan ikke forventes at kandidatene tar opp denne bestemmelse, men den er nevnt hos Lødrup (s.139), som for øvrig er skeptisk til regelen, jfr også NOU 1987:30 s.103.

Det er intet i veien for at en ektefelle gir den annen fullmakt til å opptre på den førstes vegne. Når den ene eller begge ektefeller blir bundet direkte overfor kreditor, reguleres av alminnelige avtalerettslige regler som det ikke kan forventes at kandidatene skal si noe om. At en ektefelle kan binde den annen på grunnlag av dennes fullmakt er imidlertid nevnt i pensum (s.140), og kan derfor gjerne nevnes i denne oppgaven.

Kandidatene bør få frem at skal begge ektefeller være direkte ansvarlig overfor kreditor, må det foreligge en felles avtale om dette med kreditor. For de fleste lån til felles bolig, vil vel dette være tilfelle. Ektefellene opptrer begge som låntakere, og begge underskriver lånedokumentene.

I de tilfeller hvor lånet bare tas opp i den enes navn, blir ikke den annen ektefelle uten videre ansvarlig overfor kreditor — selv om det dreier seg om erverv av felles bolig og de begge er enige om å oppta lånet. I disse tilfeller kan det presiseres at det er det underliggende forhold overfor kreditor — og ikke nødvendigvis bare den formelle underskrift — som er avgjørende. Begge ektefeller kan f eks har forhandlet lånet, og det fremgår at kreditors forutsetning for lånet var at begge sto ansvarlig som låntakere, men bare den ene har undertegnet lånedokumentene. (Lødrup s.143 nevner som et tilsvarende eksempel felles ansvar overfor håndverkere basert på forhandlingssituasjonen.)

En ektefelle kan også bli medansvarlig overfor den annens kreditorer gjennom en kausjonserklæring.

Et ikke helt upraktisk tilfelle er hvor den annen ektefelle trer inn som meddebitor for boliglån knyttet til bolig den annen ektefelle hadde fra før.

Lødrup (s.138-139) nevner også som eksempel på felles ansvar at begge ektefeller står som arbeidsgivere og pådrar seg et solidarisk ansvar etter skl.§ 2-1. Det samme gjelder selvsagt også i andre tilfeller ektefellene skulle bli solidarisk ansvarlige som skadevoldere, jfr skl.§ 5-3.

Som nevnt under pkt 0 omfatter hovedregelen i el.§ 40 også det interne medansvaret. En ektefelle blir således ikke uten særskilt hjemmel internt medansvarlig for den annens gjeldsopptak eller lignende disposisjoner. Uansett om ektefellene har felleseie eller særeie, uansett om låneopptaket eller kjøpet er skjedd til felles nytte eller forbruk osv, blir ikke den annen ektefelle medansvarlig — uten særskilt hjemmel. Kjøper mannen på kreditt — eller opptar lån til kjøp av — dyre møbler eller feriereiser utelukkende for å glede sin kone, blir ikke hun medansvarlig av den grunn.

Selv om utgangspunktet er det samme som når det gjelder ansvaret utad, vil forholdene være noe annerledes vedrørende det interne medansvaret ektefellene i mellom. Overfor en tredjemann reguleres forholdene av alminnelige avtalerettslige regler. Vedrørende det interne ansvaret, må de særlig hensyn som gjør seg gjeldende i forholdet mellom ektefeller også tas i betraktning.

I de tilfeller som er nevnt ovenfor under pkt 0 om medforpliktelse utad, vil det måtte bero på en konkret vurdering av det enkelte tilfellet om hvordan ansvarligheten er i det interne forhold mellom ektefellene. Eksempelvis vil vi raskt kunne komme til at den ektefelle som har måttet tåle et utlegg for den annens skatterestanse, vil kunne ha et internt regresskrav. Som nevnt ovenfor vil den ektefelle som forplikter den annen iht el.§ 41, normalt også selv være ansvarlig, men unntak kan tenkes. Retningslinjer for når en ektefelle også eller alene er internt medansvarlig, vil bli nærmere skissert nedenfor.

Det som i praksis er det mest interessante er låneavtaler som på en eller annen måte berører begge ektefeller, men som bare er inngått i den enes navn, typisk boliglån. Er lånet opptatt bare i den enes navn, er det klare utgangspunkt at bare denne ektefelle er ansvarlig overfor kreditor. Om unntak se pkt 0.

Problemene oppstår i praksis som regel ved skifteoppgjør, og hvor resterende boliglån overstiger verdien av den. Det følger av el.§ 32 at det ikke kan opptas lån med pantesikkerhet i felles bolig uten at den andre ektefelle samtykker. Med den utforming standard pantobligasjoner har i dag, vil det normalt klart fremgå om ektefellen er meddebitor eller bare samtykker til pantsettelsen. (Om mulig tredjemannspant, se nedenfor.)

Det kan også tenkes internt medansvar for andre typer lån, f eks til vanlig forbruk. Ektefellene er enige om ta en feriereise de ikke har råd til, og videre enige om å finansiere den ved å overtrekke konas lønnskonto. Internt er de begge ansvarlig for lånet.

Det konkrete spørsmål som må løses i denne sammenheng er om den annen ektefelle ved sitt samtykke også har gitt sin tilslutning til låneopptaket, i den forstand at han eller hun stiller seg internt medansvarlig. Dette spørsmål løses stort sett etter de samme retningslinjer som gjelder for etablering av ikke-avtalt sameie. Som et klart utgangspunkt kan det tenkes at ektefellene har en klar avtale av kjøp av bolig med opptak av lån, men hvor mannen alene blir stående som hjemmelshaver og låntaker. Hustruen vil likevel være sameier og internt medansvarlig for lånet. Hvor det ikke foreligger noen uttrykkelig avtale, må det undersøkes om det foreligger avtalelignende elementer eller andre "rettsstiftende moment".

Etter min mening må det avtalelignende element (eller et annet rettsstiftende moment) være knyttet til selve opptaket av lån. Det har mindre betydning hva lånet er brukt til. Likevel slik at dersom den enes lån utelukkende har gått til hans personlige forbruk eller investeringer, er medansvar ganske utelukket. På den annen side kan det ikke være nok for medansvar at midlene er medgått til felles forbruk. Det kan heller ikke alene være nok at pengene er brukt av den ene ektefelle alene, f eks til hans hobbyvirksomhet eller lignende. Dersom A har finansiert B's hobbyvirksomhet i en utstrekning som overstiger hans underholdsplikt, vil dette anses som en gave fra A til B. Når det gjelder ektefellenes forbruk, skal det imidlertid mye til før man vil si at dette ikke lenger er forsørgelse. Dersom en ektefelle opptar lån for å forsørge den annen i større utstrekning enn hans underholdsplikt tilsier, medfører ikke dette at den forsørgede blir medansvarlig for lånet.

Det mulige rettsstiftende moment må således være knyttet til forholdene omkring opptaket av lån. (Det kan likevel tenkes et etterfølgende samtykke, f eks i forbindelse med omdisponering av midler.)

Når det gjelder de konkrete krav som skal stilles for at medansvar foreligger, er en del retningslinjer trukket opp i Rt.1990:1226. I denne dommen ble en gjeldspost på kr 185.000 ansett som fellesgjeld. Hustruen hadde imidlertid undertegnet som skyldner for noe av beløpet og samtykket til pantsettelse for resten. Vedrørende spørsmålet om særgjeld eller fellesgjeld var det dissens 3-2. Dommen er likevel av stor interesse når det gjelder vilkårene for medansvar. Det fremkommer ingen uenighet mellom dommerne om hva som må kreves for at det foreligger medansvar. Uenigheten går på vurderingen av de faktiske forhold. Førstvoterende som representant for flertallet la (på s.1232) til grunn at "ektefellene har 'dradd lasset sammen' og hatt én økonomi". På den bakgrunn fant flertallet "at ektefellene ved de ulike låneopptak ... må ha ment i sitt innbyrdes forhold å forplikte seg i fellesskap". Mindretallets representant fant (på s.1233-1234) "ikke bevismessig grunnlag for å si at hustruen er personlig ansvarlig" for låneopptakene. Mindretallet la til grunn at det var mannen som hadde hånd om økonomien i ekteskapet. Videre at det i liten grad hadde vært "slike felles drøftelser om økonomiske anliggender at man med rette kan si at ektefellene har vært sammen om låneopptak, og at forutsetningen mellom dem har vært at begge skulle hefte personlig". Det heter også at hustruen "har ikke hatt noen innflytelse på hva låneopptakene skulle brukes til".

Både flertallet og mindretallet synes således enige om at ektefellene må ha hatt et visst økonomisk fellesskap og samarbeid ("dratt lasset sammen"), for at begge skal hefte personlig for lån opptatt i den enes navn. Dette samarbeidet må være av en slik art at ektefellene i sitt innbyrdes forhold må ha ment å forplikte seg i fellesskap, eller den annen må anses å ha samtykket i at gjelden stiftes på begges ansvar.

I de tilfeller hvor gjeld er knyttet til en sameiegjenstand, vil felles internt gjeldsansvar kunne være fundert på to grunnlag.

Når det forutsetningsvis foreligger sameie, vil for det første gjeldsopptaket som regel være en del av grunnlaget for sameiet. Dette gjelder både avtalt og ikke-avtalt sameie. Ovenfor er nevnt den klare avtale mellom ektefellene om felles anskaffelse av bolig, men med bare den ene som hjemmelshaver og låntaker. Hvor det ikke foreligger noen uttrykkelig avtale, vil de samme rettsstiftende moment som tilsier sameie normalt også tilsi medansvar. Dette kan gjerne uttrykkes som at det man (f eks ved husmorsameie) blir sameier til, er en nettoandel.

En viss hjemmel for medansvar kan for det annet følge av saml.§ 9, jfr el.§ 31, 2.ledd. Opptar den ene sameier (ektefelle) lån til bekostning av nødvendig vedlikehold på felles bolig, vil den annen normalt få et internt medansvar etter reglene i saml.§ 9.

Etter ordlyden i el.§ 40 kan ikke den ene ektefelle stifte gjeld med virkning for den annen ektefelle. Ved et skifteoppgjør etter separasjon eller skilsmisse, vil den annens gjeld likevel kunne få indirekte betydning. Reglene om gjeldsavleggelse i el.§ 58 er noe mer nyansert enn de tidligere reglene i sl.§§ 45-47.

De fleste gjeldsposter av betydning har sammenheng med anskaffelse eller vedlikehold av en formuesgjenstand. I grove trekk går reglene i el.§ 58 ut på at dersom den formuesgjenstand gjelden er knyttet til inngår i likedelingsgrunnlaget, vil også knyttet gjelden til den kunne trekkes fra. Inngår alt en ektefelle eier i likedelingsgrunnlaget, vil også all gjeld kunne trekkes fra, jfr el.§ 58, 2.ledd. Ved særeie eller hvor det kreves skjevdeling, kan som utgangspunkt bare gjeld knyttet til likedelingsmidler kunne trekkes fra, jfr el.§ 58, 3.ledd. (Fradrag for gjeld knyttet til skjevdelingsmidler er bare en teoretisk konstruksjon, idet det bare er den del av verdien som er brakt inn i ekteskapet etter reglene i el.§ 59 som kan kreves skjevdelt. Har mannen arvet en hytte, og senere tatt opp lån til å bygge den ut, er det bare det som kan føres tilbake til den opprinnelige verdi som kan kreves skjevdelt.)

Er det stiftet gjeld uten tilsvarende etablering eller varetakelse av verdier, kan det etter forholdene kreves vederlag, el.§ 63.

Det faller utenfor oppgaven å gå for detaljert inn på disse regler. Likevel ser jeg det som et pluss for de kandidater som ser at reglene om gjeldsavleggelse medfører at den annens gjeld likevel kan få (indirekte) virkning for den annen ektefelle.

Et spørsmål som av og til dukker opp i forbindelse med tvangsdekning av gjeld, er om den sameiende ektefelle som har samtykket til den annens opptak av pantegjeld også stiller sin egen sameieandel som panteobjekt — eller om det bare foreligger et (nødvendig) samtykke til pantsettelse av den annens andel.

Normalt vil teksten i pantobligasjonen løse spørsmålet. Forøvrig må løsningen baseres på en tolking av hele avtalen. Er et lån f eks gitt på betingelse av at det gis pantesikkerhet innenfor 60% av lånetakst, vil det ofte være klart at forutsetningen for lånet var at hele boligen ble omfattet av pantet.

Forøvrig vises det til rettspraksis referert hos Lødrup (s.139-140).

Disse spørsmål kan det imidlertid ikke forventes at kandidatene tar opp. De er nevnt her mest for sammenhengens skyld.

Det samme gjelder spørsmålet om hvorvidt en avtale om medansvar for den annens gjeld kan være en gavedisposisjon som krever ektepakts form.

Som det har fremkommet ovenfor, er en del av de problemer som oppgaveteksten reiser av formue- og avtalerettslig art. Det kan således ikke kreves så mye av kandidatene på dette området. Det må også utvises overbærenhet dersom kandidatene bommer litt på disse spørsmål. Det er på den annen side et pluss om kandidatene viser forståelse.

For å stå må kandidaten vært inne på hovedregelen i el.§ 40, og de særskilte hjemler som danner unntakene. For å oppnå laud bør kandidaten ha vist forståelse for de ulike problemstillinger, herunder ha vist en del oversikt f eks om forholdet mellom gjeldsansvar og gjeldsavleggelse (gjeldsfradrag) på skiftet. Det er også et pluss om kandidaten ser trekantforholdet mellom kreditor og de to ektefeller.

Jeg er takknemlig for snarlige kommentarer til sensorveiledningen eller besvarelsene.