Endelig

SENSORVEILEDNING

Teori 1

Cand.jur.-eksamen

2. avdeling vår 1995, Universitetet i Tromsø

 

Oppgavetekst

"Det ulovfestede objektive erstatningsansvaret"

Pensum

Nils Nygaard, Skade og ansvar, 4.utgave 1992, kapitel 4, III, sidene 257-287.

Tilleggslitteratur: Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, §§ 10 og 12, sidene 136-142 og 152-180.

Om oppgaven

Til denne oppgaven er det er vanskelig å gi noen spesifikk gjennomgang av hva som bør med i en besvarelse – utover at kandidatene selvsagt må gi en fornuftig fremstilling av hva dette ansvarsgrunnlaget går ut på. Jeg skal først gi en slags oversikt over ansvarsgrunnlaget, for til slutt å si noe om hvordan kandidatene har besvart oppgaven, og hva som etter min mening bør legges vekt på ved karakterfastsettelsen.

Oversikt over det ulovfestede objektive erstatningsansvar

Risikoansvaret

Kjerneområdet av det ulovfestede objektive ansvar kan betegnes som det objektive risikoansvar. I Nygaards bok (sidene 277-284) tar han også opp særvarianter av ansvarsgrunnlaget, nemlig ansvar for teknisk svikt og uforsvarlig ordning. Disse behandles nedenfor på side *.

Ved det objektive risikoansvar spør vi etter hvem av to i utgangspunktet uskyldige som står nærmest til å bære det tap som i første omgang har rammet den ene av dem.

I betegnelsen risikoansvar karakteriseres ansvarsgrunnlaget ved at ansvar pålegges den som har størst tilknytning til den risiko som har gitt seg utslag i en skade. Vedkommende er nærmest til å bære tapet. Ansvarsgrunnlaget tar således utgangspunkt i en stadig foreliggende risiko for skade, i motsetning til skyldansvaret hvor man vurderer det enkelte skadetilfellet.

Forskjellen er formulert slik av Hagstrøm, Culpanormen s.10: "Helt forenklet kan det sies at området for culpanormen er de påregnelige og avvergelige skader, mens det objektive ansvar fanger opp de konkret uavvergelige, men generelt påregnelige skader."

Det ulovfestede objektive ansvaret var opprinnelig kalt ansvar for farlig bedrift, og tok i utgangspunktet sikte på "bedriftsskader". Området for ansvaret ble etterhvert utvidet til også å omfatte farlige ting og innretninger, samt ansvar for teknisk svikt og ufullkommenhet. Vilkåret om ekstraordinær og særlig fare ble imidlertid hengende ved.

Et godt eksempel på de nye tanker finnes i den første dom som fastslo "rent" objektivt ansvar, nemlig Rt.1905:715 Vannledningsdommen. Bergen kommune ble her pålagt ansvar for skade ved at en hovedvannledning sprang lekk og påførte et bakeri vannskader. Begrunnelsen i dommen var at vannverksdriften innebar en stadig risiko for omgivelsene. Denne risiko måtte vannverket stå nærmest til å bære, uten hensyn til skyld. Man konstaterte således først at risikoen stammet fra vannverket, og likeledes at vannverket sto nærmest til å bære denne skade.

Ved vurderingen av hvem som står nærmest til å bære ansvaret, er det sentralt hvem som har den største tilknytningen til den skadevoldende virksomhet, innretning eller gjenstand. Vi må derfor spørre hvor risikoen stammer fra. Det kan således oppstilles som generelt vilkår om at skadevolder må ha den nødvendige tilknytning til den risikoen som skaden stammer fra.

I Rt.1983:758* Granatdommen fant man at risikoen for at gamle miner kunne eksplodere stammet fra krigen og dessuten hadde tilknytning til det kaianlegget de lå i nærheten av. Den skade som skjedde ved at en minedykketropp fra Forsvaret forsøkte å uskadeliggjøre minene stammet derfor ikke fra Forsvarets virksomhet. Tilsvarende betraktninger finner vi i Rt.1978:482 Røntgenstråledommen hvor risikoen for skade ved operasjon ble ansett i større utstrekning å stamme fra pasienten selv og hans sykdom, enn fra sykehusets drift. I Rt.1964:474* Acetylendommen ble det drøftet om risikoen stammet fra oppbevaringen av gassflaskene eller fra en brann i nabolokalet. Eksempel på tilknytning til en skadevoldende gjenstand har vi i Rt.1969:109* Løftekrandommen og Rt.1983:1052* Gol Byggdommen.

Den risiko som kan gi grunnlag for ulovfestet objektivt ansvar må medføre et særegent eller ekstraordinært faremoment. I Rt.1972:965* Mønepannedommen gir Høyesterett (på s.968) et godt svar på hvordan et hustak kan utgjøre et slikt særegent faremoment.

"Jeg legger i faktisk henseende til grunn, som lagmannsretten, at det var den ytterste mønepanne i den ene grad mot gaten som falt ned, og at stenen som var slitt, var sprukket i spikerhullet.
Et tak hvor man har en nedhellende grad hvor mønepanner er festet til underlaget, hver med en spiker, frembyr i seg selv et faremoment. Dette øker dersom taket ikke, og det var ikke tilfellet her, er forsynt med snøfangere som kan stoppe taksten som løsner fra underlaget. Jeg må bygge på at man ikke selv med vanlig aktsomhet ved tilsynet og vedlikeholdet av taket kan gardere seg mot at stenene sprekker eller bringes ut av stilling og løsner på grunn av de forskjellige påkjenninger et slikt taktekke er utsatt for. Det foreligger således i et tilfelle som dette etter min oppfatning en betydelig risiko for at sten kan falle ned fra taket og ned på gaten.
I tillegg til de momenter jeg her har nevnt, peker jeg på at eiendommen ligger til den sterkt beferdede Sannergaten, slik at muligheten for at nedfallende sten skal ramme forbipasserende og på grunn av sin fart og tyngde anrette skade, blir betydelig.
Under disse omstendigheter knytter det seg til denne bygning et slikt særpreget og ekstraordinært faremoment at gårdeieren uten hensyn til skyld må betale erstatning for den skade som oppstår når disse risikomomenter i det konkrete tilfellet manifesterer seg. Gårdens eier, som for en meget billig premie kan dekke sitt tap gjennom en ansvarsforsikring, er etter min oppfatning nærmere til å bære de økonomiske følger av en slik ulykke enn den tilfeldig forbipasserende som rammes. Jeg legger ved min vurdering på dette punkt vekt på at gårdeieren ved tilsyn og vedlikehold av taket har muligheter for å forminske risikoen og dermed for å forebygge skader."

Tradisjonelt er vilkårene om et "særpreget og ekstraordinært risikomoment" som skadevolder har den nødvendige tilknytning til, sammenfattet i stikkordene stadig, typisk og ekstraordinær risiko. Det stadige og typiske refererer til skadevolder, og skal vise tilknytningen til hans virksomhet eller innretning. Det ekstraordinære er sett fra skadelidtes side. Den risiko som ikke overstiger dagliglivets, må han finne seg i.

Selv om det tilsynelatende er noe uenighet i teorien om hvorvidt dette er tre minstevilkår for ansvar, kan vi i alle fall konstatere tre hovedgrupper av momenter. Vi skal se litt nærmere på disse tradisjonelle hovedvilkår ¾ eller momenter ¾ som anvendes ved spørsmålet om det foreligger objektivt ansvar.

- "stadig": Det må være en viss statistisk påregnelighet for at skade skal skje. Skadene trenger ikke inntre til stadighet, men selve risikoen for skade må stadig være til stede. Skadeforvoldelsen skal ikke ha et tilfeldig preg, men må være generelt påregnelig.

Se eksempelvis den historiske Rt.1875:330 Lysakerdommen hvor en sprengstoffabrikk eksploderte. Et så farlig stoff som nitro-glyserin vil før eller senere føre til skade. Tilsvarende i Rt.1905:715 Vannledningsdommen. Vannledninger utgjør en stadig risiko for omgivelsene. Selv om de konkrete skadetilfellene ikke er så veldig hyppige, er det noe man må regne med. "Det hører til dagens orden at slike skader skjer." En plenumsdom inntatt i Rt.1940:16 Klatredom I omhandler kraftverkets ansvar for skader en åtte år gammel gutt pådro seg ved klatring i en høyspentmast. Dette ble betegnet som et "årvisst tilbakevendende fenomen." Det ligger også i barns natur at de vil klatre opp i slike master. Mastene vil derfor utgjøre en stadig risiko. "Det er noe man generelt må regne med." I Rt.1936:345 Kullgrabbdommen falt et kullstykke ut av grabben fra en kullkran og drepte en sjømann. Det heter i dommen at driften medfører "såvidt stor risiko for tredjemann at anleggets eier bør anses erstatningspliktig", og at "man må regne med at kullstykker tross utvist forsiktighet faller ut av grabben og kan volde skade". Det er mao en stadig risiko for slik skade. En grense kan sies å være trukket opp i de to "Knallperledommer". Begge gjaldt skader ved at sprengstoff (knallperler) var kommet på avveie. Rt.1909:851 Knallperledom I omhandler NSB's anleggsdrift. Her brukes sprengstoff regelmessig, og det er en stadig risiko for at noe kommer på avveie. I Rt.1917:202 Knallperledom II gjaldt det en fløtingsforening. Det er sjelden, kun leilighetsvis, at tømmerfløterne bruker sprengstoff. Den samme stadige risiko er derfor ikke til stede.

- "typisk": For at den påståtte skadevolder skal være nærmest til å bære risikoen, må risikoen for denne type skader være typisk knyttet til hans virksomhet eller innretning.

De to knallperledommer kan igjen brukes som eksempel. Bruk av sprengstoff er typsik knyttet til anleggsdrift, men ikke til tømmerfløting. To andre eksempler som viser grensen omhandler krananlegg. I Rt.1936:345 Kullgrabbdommen ble det ansett typisk for drift av bunkersstasjoner at kullstykker kan falle ut og volde skade. I Rt.1935:951 Krananleggdommen skulle en fisker ombord i et skip og passerte på brygga en malmkran. Han snublet og fikk en hånd i maskineriet på malmkrana. Skaden var i dette tilfelle ikke utslag av en risiko som var typisk knyttet til kraner. Som eksempler kan også fremholdes to andre dommer som omhandler like forhold ¾ reindrift. I Rt.1978:521 Reinbeitedommen var det noe uklart hvilken virksomhet skadetypen var knyttet til. Jernbanen var lagt gjennom reindriftsområde. Flertallet (3-2) kom med noe ulike begrunnelser for at NSB ikke var objektivt ansvarlig. "Risikoen for påkjørsel av rein og de årvisse påkjørsler har ikke utelukkende sin årsak i den fare jernbanen representerer, men i minst like høy grad i de særegenheter som kjennetegner reindriften sammenlignet med annet husdyrhold, og i reinens egenskaper." Resultatet ble det motsatte i Rt.1986:1019 Reinsdyrdommen. Dommen dreide seg om et kraftverks ansvar for reinsdyr som falt ned i issprekker som oppsto ved at et vann ble tappet tomt. Det het i dommen at uttapping av vann er typisk knyttet til drift av kraftverk. Issprekkene utgjorde videre et nytt faremoment for reinen, og dette nye faremomentet stammet fra kraftverkets virksomhet.

Kravet om at risikoen må være typisk, kan også formuleres som et krav om at den må stamme fra den aktuelle virksomhet eller innretning. Se Rt.1983:758* Granatdommen referert ovenfor.

- "ekstraordinær": For skadelidte må risikoen fremtre som ekstraordinær. Den må overstige eller ligge utenfor "dagliglivets risiko", eller mao overstige skadelidtes tålegrense. Med dette menes at risikoen må være av en annen grad eller art enn den vi daglig må være forberedt på.

Et eksempel på at skaden var typisk og påregnelig for skadevolder, men ekstraordinær og upåregnelig for skadelidte er Rt.1939:766 Gesimsdommen. For skadelidte som stod og pusset vinduer ligger den påregnelige og "daglige" risiko i faren for å ramle av stigen eller få salmiakkvann i øynene. Derimot er det ekstraordinært at en gesims ramler ned i hodet på ham. Dette var mao en risiko av en annen art enn den han måtte vente. I Rt.1957:1011 Åsanedommen kom retten til at en bro uten rekkverk ikke var verre enn de fleste andre norske veier på den tiden. I Rt.1966:1532* Florisdommen hvor en dame ble skadet i en svingdør, fant retten at det skjedde alt for få skader og at risikoen ved slike dører ikke overstiger dagliglivets risiko. Derimot utgjør det en ekstraordinær risiko at en heisdør i femte etasje lar seg åpne uten at heisen er der. Se Rt.1957:1097 Heisdørdommen hvor en bergenser falt ned en heissjakt fra femte etasje, fordi låsemekanismen i heisdørlåsen sviktet. Huseieren kunne ikke klandres, men ble ansatt objektivt ansvar for den tekniske svikt i dørlåsen. Risikoen for teknisk svikt er huseieren nærmest til å bære. To dommer som kan illustrere grensen er Rt.1960:429 Tubsmittedom I og Rt.1960:841*Vaksinedommen. Den første gjaldt en soldat som ble smittet under verneplikten. Smittefaren i det militære ble ikke ansett å være større enn i det sivile, mao ingen ekstraordinær risiko. I den annen dom ble en 18-åring som skulle i utenriksfart pålagt koppervaksine. Det er en meget lav statistisk påregnelighet (0,056 promille) for at vaksinen medfører hjernehinnebetennelse. Det er likevel en viss risiko, og dette "er ikke en risiko som man ellers er utsatt for i dagliglivet". I Rt.1986:1019 Reinsdyrdommen ble det bl a lagt vekt på at issprekkene utgjorde et nytt faremoment for reinen, og at dette nye faremomentet stammet fra kraftverkets virksomhet. Se også Rt.1972:965* Mønepannedommen referert ovenfor.

I tillegg til disse minstevilkår eller sentrale momenter, finnes det også enkelte andre momenter som det må tas hensyn til.

I spørsmålet om hvem som er nærmest til å bære risikoen, er det av betydning å spørre om hvem som har størst interesse av den skadevoldende virksomhet eller innretning.

I de fleste dommer som er referert ovenfor er det skadevolder som har interesse i virksomheten. Interessen er som regel av økonomisk art, men kan også omfatte andre motiver. I Rt.1960:841* Vaksinedommen ble koppervaksine pålagt av og utført i samfunnets interesse. Derfor bør også samfunnet bære tapet ved skader som følge av vaksineringen. Virksomheten kan også være i skadelidtes interesse. I Rt.1983:758* Granatdommen sprengte Forsvaret noen miner fra krigen som ble funnet utenfor et vannverks kaianlegg. Sprengningen ble foretatt for å avverge en allerede eksisterende fare, og i vannverkets interesse.

En annen form for interesseavveining ligger i den såkalte ekspropriasjonstanken. Den farlige virksomheten tillates pga dens nytte, men må betale erstatning for skader den forårsaker.

I Rt.1986:1019 Reinsdyrdommen, ble det uttalt at dersom man på den tiden det ble ekspropriert rettigheter til kraftverket, hadde hatt kunnskap om skadene, ville reineierne antagelig fått erstatning for inngrep i deres rettigheter.

Prevensjonshensynet gjør seg gjeldende ved at det tas hensyn til hvem som har størst mulighet til å forhindre skaden. Dette vil ofte gjelde ved mangelfulle sikkerhetsforanstaltninger.

I Rt.1948:1111 Trikkedom I hadde passasjeren som falt av trikken ved bråstans små muligheter til å påvirke trikkens konstruksjon. Så lenge det bare er ståplass, kan han heller ikke på annen måte redusere eller fjerne risikoen. En fotgjenger har også meget små muligheter til å forhindre at takstein eller gesimser ramler ned på fortauet. Se Rt.1972:965* Mønepannedommen og Rt.1939:766 Gesimsdommen.

For skadevoldende virksomheter ligger det også en økonomisk preventiv effekt i at det skal være billigere for virksomheten å gjøre den sikrere enn å måtte betale erstatninger.

Pulveriseringshensynet gjør seg også gjeldende. Hvem har størst mulighet til å pulverisere tapet ¾ f eks ved at det inntas som en driftkostnad ¾ eller er dekket av en forsikring.

I Rt.1978:521 Reinbeitedommen la mindretallet vekt på at siden ingen av partene kunne forhindre skaden, burde ansvaret legges på den som hadde størst mulighet for pulverisering, nemlig NSB. I Rt.1986:1019 Reinsdyrdommen ble det lagt vekt på at kraftlaget kunne tegne forsikring, men det kunne ikke reineierne. Tilsvarende i Rt.1940:16 Klatredom I hvor det ble pekt på elektrisitetsverkets mulighet til å ansvarsforsikre seg, slik at erstatningsutbetalinger bare ble en driftskostnad. Det er mer naturlig at hus- og hotelleiere tegner ansvarsforsikring enn at fotgjengere har ulykkesforsikring. Se Rt.1972:965* Mønepannedommen og Rt.1939:766 Gesimsdommen.

Særlig om ansvar for teknisk svikt

Det objektive risikoansvaret knytter seg stort sett til den normale drift. "Men dersom årsaka til skaden er konkrete tekniske svikt, feil eller manglar, konsentrerer ein ansvarsspørsmåla meir om dette." (Nygaard s.277.)

Kravet er som ellers at den tekniske svikten må ligge innenfor den typiske risikoen som blir skapt av vedkommende drift eller innretning. Det samme gjelder kravet til stadig risiko. Derimot vil det være selve den tekniske svikten som utgjør det ekstraordinære for skadelidte, jfr Nygaard s.278. Selv om man bruker heis daglig, vil en teknisk svikt f eks i en dørlås være ekstraordinær, se Rt.1957:1097 Heisdørdommen.

Av andre eksempler fra rettspraksis nevnes: Rt.1969:109 Løftekrandommen, hvor en kranen brakk under løft med vekt godt under lasteevne. Rt.1969:1308 Balticdommen, hvor også en lastebom knakk. "Men når et teknisk utstyr er stillet til disposisjon under slike omstendigheter, antar jeg at det efter norsk rett foreligger ansvar uten hensyn til om noen enkeltperson kan overføres skyld eller ikke" (s.1312).

Nygaard (s.279-280) nevner også enkelte områder hvor det rene risikoansvaret ikke har "nådd fram", men hvor objektivt ansvar er avhengig av teknisk svikt. Dette gjelder motorvogner (Rt.1912:993 og Rt.1916:9), sporvogn (Rt.1933:817, Rt.1964:272 ogRt.1975:710) og skip (Rt.1921:519, skade på bru og Rt.1952:1170, skade på kai. Kollisjoner og skade på passasjerer reguleres uttømmende av sjøloven).

Særlig om ansvar for uforsvarlig ordning

Objektivt ansvar for uforsvarlig ordning ligger i mange tilfeller tett opp til arbeidsgiveransvar basert på anonyme eller kumulative feil, særlilg ved manglende tryggingstiltak mv. Eksempelvis i Rt.1991:303 Golvlukedommen hvor flertallet ila objekt ansvar for uforsvarlig ordning, mens mindretallet ville bygge ansvaret på uaktsomhet hos ansatte. Arbeidsgiveransvaret fordrer imidlertid at en eller annen ansatt har opptrådt uaktsomt. "Men når ingen einskildperson kan klandrast, og arbeidsgjevaransvar heller ikkje kan byggjast på anonyme eller kumulative feil, er det altså etter mitt stn på sin plass å påleggja objektivt ansvar på den som innstår for den stadige, typiske og ekstraordinære risikoen ved det manglande tryggingstiltaket, den manglande tekniske oppdateringa eller det manglande vedlikehaldet. Det er mangelen som her er det sentrale. Å ha mangelen ståande open på denne måten, kan normalt ikkje forsvarast, skadebotrettsleg sett, uansett skyld. Sjølve tilstanden eller innretninga representerer ei uforsvarlig ordning, som innehavaren normalt er nærmest til å bera ansvaret for." (Nygaard s.283-284.)

Etter min mening ligger Nygaards synspunkter her nær den såkalte skyldpresumsjon i arbeidsgiveransvaret.

Ansvar for uforsvarlig ordning kan etter min mening noe forenklet betegnes som et objektivisert skyldansvar. Handlingen eller innretningen må være uforsvarlig, men det er intet krav om subjektiv skyld.

Karakterfastsettelse

Temaet er omfattende, og det kan nok tenkes at en del kandidater har problemer med å få en balansert fremstilling. Oppgavens tema er også vel kjent, slik at alle burde klare å få noe fornuftig ut av den.

Ved karakterfastsettelsen bør man etter min mening legges vekt på i hvilken grad kandidaten viser forståelse av stoffet, eksempelvis ved egne forklaringer, formuleringer og eksempler. Videre må det også premieres for kunnskaper, særlig til rettspraksis. Kombinasjonen må selvsagt belønnes godt.

De kandidater som for øvrig leverer en passabel besvarelse har små problemer med å avgrense eller disponere oppgaven. Klare strykkandidater vet ikke hva dette ansvarsgrunnlaget går ut på, og skriver som regel løst og fast om erstatningsrett. Bortsett fra noe variasjon i når de legislative hensyn behandles, har de fleste en relativt likeartet disposisjon – stort sett i tråd med oversikten ovenfor. Stort sett alle har med spørsmålet om "stadig typisk, ekstraordinær" er kumulative minstevilkår eller sentrale momenter. Det er greit nok å vise til denne problemstillingen, men de som bruker for mye tid på dette kommer sjelden godt ut av det. Ellers forekommer det en del sammenblanding av legislative hensyn og "andre momenter". Den flinke kandidat vil se at dette er to sider av samme sak. Så lenge det som skrives om disse forhold er fornuftig, har jeg ikke trukket særlig at disposisjonen ikke er helt gjennomtenkt.

Mange fremstiller – i tillegg til kravet om den påstått ansvarliges tilknytning til risikoens kilde – som et selvstendig krav at risikoen skal stamme fra "innretning, ting, virksomhet eller drift". Jeg kan vanskelig tenke med en aktuell risikokilde som ikke stammer fra et av de siterte alternativer. Fokuseringen på dette ha antakelig sammenheng med lærebok som bruker en del plass på dette innledningsvis. Likeledes fremholder en del at kravet til at risikoen skal være ekstraordinær for skadelidte, innebærer at den skal være upåregnelig. Mange blander dette sammen med det ordinære krav om adekvat årsakssammenheng. Uttrykket upåregnelig for skadelidte stammer også fra læreboken. Nygaards poeng er imidlertid en vurdering av risikoens art og grad. En risiko er ekstraordinær når den er av en for skadelidte uventet (upåregnelig) karakter eller art. (Den ligger utenfor dagliglivets risiko.) På den annen side kan en risiko anses ekstraordinær for skadelidte selv om risikoens eksistens og art i seg selv er påregnelig. Men den kan i et gitt tilfelle i grad overstige skadelidtes tålegrense. (Den overstiger dagliglivets risiko.) I så fall er det overstigelsen som er upåregnelig. Den gode kandidat bør fremholde at påregnelig i denne sammenheng brukes som en betegnelse på risikoens forekomst, art og grad. Klarer man samtidig å vise til Nygaards "dreiescene", har kandidaten etter min mening vist stor forståelse for stoffet, og bør belønnes for det. (Den samme risiko må være stadig og typisk (påregnelig) for skadevolder, og samtidig ekstraordinær (upåregnelig) for skadelidte.

For å bestå må det vesentligste av besvarelsen ligge innenfor oppgavens tema, og hovedpunktene må være tilfredsstillende behandlet. For å oppnå laud må kandidaten ha vært gjennom de sentale punkter; tilknytning, det særegne faremoment og de øvrige hensyn.. Det bør i tillegg ha vært vist en viss forståelse, gjennom bruk av rettspraksis og gjerne egne eksempler.

En del forsøker å være selvstendige i fremstillingen. Etter min mening bør det premieres for egne formuleringer og tanker som viser at kandidaten har forstått hva ansvarsgrunnlaget går ut på. Derimot må det trekkes for de som skaper uinteressante problemstillinger og bruker tid på å drøfte disse.

Synspunkter på momenter ved karaktersettingen er fortsatt velkomne.