Arverett; foreldelse av rett etter testament og til å gjøre innsigelser mot ugyldig testament, pliktdelsregler – er det verdien av gjenstanden i seg selv eller en testert bruksrett som skal legges til grunn ved spørsmålet om overskridelse av den frie tredjedel?

Skifterett; adgangen til å begjære offentlig skifte, herunder tidsfrister.

Husmor- og samlivsrett (ugift samliv); etablering av ikke (uttrykkelig) -avtalt sameie mellom samboere, rett for gjenlevende samboer til å beholde felles bolig.

Unneberg, Arveretten pkt 2.6 om pliktdelsreglene, pkt 4.4 om foreldelse av arverett mv, pkt 8.3.5 om etablering av ikke-avtalt sameie mellom samboer og pkt 10.2.3 om adgangen til å begjære offentlig skifte. Mange leser Lødrup, Arverett, og det skulle være tilstrekkelig på de fleste områder. De aktuelle spørsmål om offentlig dødsboskifte er kanskje noe mer overfladisk behandlet hos Lødrup, og Lødrup har intet om gjenlevende samboer. (Dette er derimot også behandlet hos Strøm Bull, jfr nedenfor.)

Om sameiespørsmålet, se også Strøm Bull, Ugift samliv pkt 2.6 om gjenlevende samboers rett til boligen. (Se til sammenligning Lødrup, Familieretten § 11 om sameie mellom ektefeller.)

Spørsmålet om offentlig skifte har egentlig to sider, en formell og en materiell. For selve spørsmålet om offentlig skifte, ville det for skifteretten ikke være nødvendig å ta endelig stilling til de materielle spørsmål, idet skifteretten for spørsmålet om offentlig skifte kan nøye seg med å avgjøre dem prejudisielt. Det kan neppe forventes at kandidatene er klar over dette. Det kan kanskje heller ikke ventes at alle kandidater finner sl.§ 88 og får noe vettugt ut av den. Kandidater som finner en hensiktsmessig disposisjon bør i alle fall honoreres.

Etter min mening er det mest hensiktsmessig å behandle de materielle spørsmål senere i besvarelsen, idet disse har sin mest naturlige plassering i drøftelsen om rett til leiligheten. Jeg vil imidlertid anta at mange vil drøfte de materielle spørsmål innledningsvis under spørsmålet om adgang til offentlig skifte. Som nevnt må det viktigste være at kandidaten får en ryddig og oversiktlig disposisjon.

Vurderingen av testamentet vil også få betydning for spørsmålet om hvilket ledd i sl.§ 84 som kan brukes for begjæringen om offentlig skifte.

For sammenhengens skyld nevnes at det selvsagt kan reises alminnelig sivilt søksmål om de fleste av de spørsmål som er omtvistet i oppgaven. Oppgaven gir ingen oppfordring til å komme inn på dette, og det kan ikke forventes at noen av kandidatene nevner dette.

De fleste behandler spørsmålet om offentlig skifte først, men en del går rett på de materielle spørsmål om sameie og pliktdelsregler. Valg av disposisjon kan ikke være av betydning, så lenge den er ryddig og gir en god fremdrift. Det er tydelig at mange ikke helt har forståelsen av hva offentlig skifte innebærer, sammenlignet med privat skifte. Enkelte finner for eksempel at offentlig skifte er nødvendig for at Lars skal kunne påberope seg testamentet. Denne sammenblandingen mellom skifte i det hele tatt og offentlig skifte, vises også ved at svært mange utelukkende bruker sl.§ 60 ved spørsmålet om offentlig skifte. (Derimot får de med seg § 85 om tre årsfristen.) I det hele virker valg av hjemmel ofte tilfeldig, og avslører manglende kjennskap til skifteloven. Dette er kanskje ikke annet enn vi må forvente, idet undervisningen ikke har vektlagt skifte i særlig grad. Den nevnte fokusering på sl.§ 60 kan ha sammenheng med fremstillingen hos Lødrup hvoretter § 60 gis en forholdsmessig større plass enn de aktuelle regler i § 84. Etter min mening er det også forståelig at § 60 misforstås, idet de fleste oppfatter det som selvsagt at et dødsbo skal og kan kreves skiftet ved arvelaters død, men mindre gjenlevende ektefelle overtar det uskiftet. Reglene i § 60 kan derfor lett oppfattes som å regulere noe annet, for eksempel spørsmålet om offentlig skifte.

Videre viser mange svake kunnskaper om skillet mellom legatar og loddeier. De fleste finner sl.§ 124, men mange får lite ut av den.

Etter min mening er det naturlig først å ta stilling til om tre-årsfristen i § 85 er oversittet, hvilket den klarligvis er. (Marte døde i februar 1992, og begjæringen er fremsatt i ca mars 1995.) Det må derfor drøftes om det foreligger "sterke rimelighetsgrunner" som kan begrunne unntak. Lars har selv anført enkelte argumenter. Det finnes ingen fasitsvar på dette spørsmål. Det avgjørende må være kandidatens evne til å fremføre gode argumenter. Personlig ville jeg ikke latt tre-årsfristen stå i veien, dersom begjæringen ellers var fundert.

De fleste finner sl.§ 85 og konstaterer at tre års fristen er oversittet, og går deretter over til annet ledd. Jeg har funnet få besvarelser som får frem noe fornuftig om "sterke rimelighetsgrunner".

Enhver loddeier kan kreve skifte (§ 60) og derved offentlig skifte, jfr § 84, 1.ledd. Noen spesielt grunn kreves i utgangspunktet ikke. Etter skiftelovens egne definisjoner i § 124 må det kunne konstateres at Lars i testamentet som utgangspunkt er gitt en legatars status. Hans er tilgodesett med en særlig avgrenset rett. En loddeiers rett er knyttet til en brøk, det hele, resten osv. Selv om det ofte er noe vaklende, finner de fleste at Lars er legatar fordi hans rett kan karakteriseres som "nogen fordel", og det må være akseptabelt. Det er få som har noen praktisk innfallsvinkel til spørmsålet om legatar eller loddeier, og det kan vel heller ikke forventes.

Dersom man kommer til at Lars ikke kan kreve bruksrett, men likevel har krav på den frie tredjedel (eventuell verdien av bruksretten, se side *), vil han kunne få status av loddeier. (Lars krever, og de fleste behandler det som et spørsmål om rett til verdien av den frioe tredjedel, mao en brøk. Det mest korrekte er at bruksretten er verdsatt til et bestemt kronebeløp, som ligger innenfor den frie tredjedel.) Før dette spørsmålet er avgjort det mest praktiske å gi Lars status av loddeier. En begjæring om offentlig skifte, kan her på sett og vis også tas til følge på grunnlag av sl.§ 88, 1.ledd.

I dette tilfellet foreligger det også andre konkrete grunner som taler for å la Lars få status av loddeier, dvs slik at han får medbestemmelsesrett på skiftet. Selv om han som samboer ikke har noen legalarverett, pretenderer han å eie en halvpart av leiligheten. Videre gir hustandsfellesskapsloven ham en mulig rett til å overta boligen til skiftetakst. Det må videre gjennomføres et "sammensatt skifte"-lignende fordelingsoppgjør, når gjenstandene i Marte og Lars sitt "sambo" skal fordeles. Disse forhold kan det imidlertid ikke kreves at kandidatene ser eller kommer inn på.

Dersom man finner at Lars er loddeier, må det avgjøres om det private skiftet er avsluttet. Dette spørsmålet har sammenheng med hvorvidt testamentet (bruksretten) er oppfylt, se nærmere nedenfor.

En legatar kan kreve offentlig skifte dersom han er tilgodesett med en vesentlig del av boet (sl.§ 84, 3.ledd) eller ikke har fått sitt legat oppfylt innen et år (4.ledd).

Om disse spørsmål kan det heller ikke kreves for mye av kandidatene. En diskusjon om boretten kan anses som en vesentlig del av boet, kan lett føre galt av sted. Kandidatene bør i alle fall få med seg at partene er enige om at borettens verdi ikke overstiger den frie tredjedel. Etter lovforarbeidene er det da tvilsomt om boretten kan kalles en vesentlig del av boet. (Ot.prp 46 for 1989-90 s.22; minst ¾.) En fornuftig betraktning som enkelte får frem, er at bruksretten gjelder boets eneste aktivum, og derfor må anses vesentlig. På den annen side er det mange som uten videre konstaterer at 1/3 må anses vesentlig. Begge lærebøker har klare henvisninger til forarbeidenes krav om ¾. (Personlig finner jeg imidlertid dette andelskravet alt for høyt.)

Et noe vanskeligere spørsmål er om legatet er oppfylt eller ikke, jfr sl.§ 84, 4.ledd. Lars har vel aldri fra livsarvingene (som nå er boligens hjemmelshavere) mottatt noen erkjennelse av sin borett. Når de i tillegg nå har krevd at han flytter ut, må det i forhold til spørsmålet om offentlig skifte kunne legges til grunn at legatet ikke er oppfylt. På den annen side har alle parter innrettet seg som om Lars har borett. Overraskende mange utviser fornuftige betraktninger om dette spørsmålet.

Dette spørsmålet er ikke så sentralt, men de kandidater som kan gi en rask henvisning til sl.§ 68, bør honoreres for det. Så lenge det skiftes privat, har ikke skifteretten noe ansvar for at testamenter blir oppfylt, også selv om skifteretten er kjent med deres eksistens. Skifteretten har heller ikke plikt til å varsle legatarer, kun loddeiere, se sl.§ 82, 3.ledd 1.pkt. Varsling av legatarene ligger innenfor de gjeldsovertakende loddeieres forpliktelser, jfr samme sted 2.pkt.

Som ventet er det mange som overser sl.§ 68. Derimot bygger en del oppfyllelsesplikten på sl.§ 82, og plikten til å forestå det private skiftet. (Fra Arbeidsgruppen ble det foreslått en tilsvarende bestemmelse som krevde en uttrykkelig erklæring om plikt til å fordele arv og oppfylle testamenter.) For de som ikke finner sl.§ 68, er dette en akseptabel begrunnelse for Per og Karis plikt til å oppfylle gyldige testamenter.

Rett til arv etter testament må i følge al.§ 70, 1.ledd gjøres gjeldende innen seks måneder etter at den tilgodesette fikk kunnskap om innholdet i testamentet og at testator er død. Det er på det rene at Lars hadde nødvendig kunnskap slik at fristen begynte å løpe ved Martes død. Det som skal drøftes er således om han i tide har avbrutt fristen, herunder hvordan dette gjøres.

Etter ordlyden avbrytes fristen ved at han varsler skifteretten. Slikt varsel er likevel ikke nødvendig dersom skifteretten eller slektsarvingene hadde kunnskap om testamentet. Alle disse alternative vilkår er oppfylt. Det fremgår av oppgaveteksten at Lars varlset skifteretten i juni 1992, og at Kari og Per allerede før dette hadde innlevert en kopi av testamentet

Det er følgelig intet krav om at Lars må fremsette noe uttrykkelig krav verken overfor skifterett eller slektsarvinger.

De kandidater som finner al.§ 70 kommer lett ut av dette. Overraskende mange finner imidlertid ikke § 70, men anvender den generelle fordelsesregel i § 75 – hvoretter arveretten klarligvis ikke er foreldet. En del tar også opp på fritt grunnlag om Lars har tapt sin rett ved passivitet, men uten å få noe særlig ut av drøftelsen.

Slektsarvingene har ikke uttrykkelig påberopt seg al.§ 70, 2.ledd, men en påstand om at det nå er for sent å protestere, må i oppgavesammenheng kunne forstås som en påstand om foreldelse. Lars påstår dessuten at adgangen til å gjøre innsigelser er falt bort pga passivitet fra livsarvingenes side. (Spørsmål om ulovfestet preklusjon ved passivitet er omhandlet i Unneberg, Arveretten s.188-189.)

Hvorvidt adgangen til å påstå testamentet er foreldet på grunnlag av al.§ 70, 2.ledd, blir igjen et spørsmål om varsling av skifteretten eller den berettigede etter testamentet (Lars). Det fremgår av oppgaveteksten at testamentet er fremlagt for skifteretten av Per og Kari. De skulle således være kjent med det.

Det kan være noe tvil om utgangspunktet for fristen, dvs når de har den tilstrekkelige kunnskap om de forhold som gjør testamentet ugyldig. Løsningen vil avhenge av hvilket grunnlag kandidaten har valgt for ugyldigheten. Dersom det er bruksretten i seg selv, er tidspunktet sammenfallende med da livsarvingene fikk kunnskap om testamentet. Dersom kandidaten imidlertid forutsetter at bruksretten overstiger den fri tredjedel og derfor er ugyldig, må fristen starte fra det tidspunkt verdsettelse ble (eller burde vært) foretatt. Imidlertid er dette en lite skjønnsom forutsetning, idet teksten klart oppgir at verdien ligger inennfor den frie tredjedel.

å løpe Enkelte kandidater hevder dette må være tidspunktet hvor Antakelig må dette være det tidspunkt det ble (eller burde ha blitt) klar over

Fristen avbrytes ved at livsarvingene protesterer på testamentet. Det er i teksten ikke opplyst noe om at de har protestert eller varslet protester, verken overfor skifteretten eller Lars. Den første protest ble fremsatt først etter tre år. Etter min mening er således adgangen til å angripe testamentet prekludert etter reglene i al.§ 70, 2.ledd.

Hvorvidt adgangen til å angripe testamentet er prekludert pga passivitet, er en drøftelse som det i en oppgave som dette vil være vanskelig å få noe fornuftig ut av. Relevante argumenter vil selvsagt være at både Lars og Per og Kari har innrettet seg på at han i kraft av testamentet har en borett til Martes andel.

Svært mange kandidater overser denne påstand fra Lars, og enda flere er de som ikke finner al.§ 70, 2.ledd. Jeg har også sett eksempler på at kandidaten anvender § 75 i spørsmålet om innsigelsesadgangen er prekludert.

Det avgjørende er her om det er verdien av leiligeheten eller av bruksretten som skal legges til grunn. Dette er et litt vanskelig spørsmål, som jeg såvidt har tatt opp i Arveretten s.65-66. Derfra hitsettes:

I dette tilfellet er det disponert over bo- og bruksretten til en leilighet. Bo- og bruksretten utgjør den alt vesentligste funksjonen ved leiligheten. Eksempelvis vil den bli ganske verdiløs på det åpne marked ved påhefte av Lars sin borett. (Se som eksempel Gulating lagmannsretts dom av 19.5.1994.) Sett på denne måten griper testamentet langt inn i livsarvingenes pliktdelsrett. Konklusjonen er nok derfor at testamentet er i strid med gjeldende pliktdelsrett. Er argumentasjonen god, kan det etter min mening ikke trekkes for å komme til det motsatte resultat.

De kandidater som foretar en drøftelse, viser stort sett gode kunnskaper og forståelse. derimot er det en del som bare konstaterer at verdien av bruksretten ligger innenfor den frie tredjedel, og at testamentet derfor er gyldig.

Dersom testamentet finnes å være i strid med pliktdelsreglene, er det klart at Lars ikke kan kreve boretten oppfylt. (Et annet spørsmål er om han kan kreve borett i kraft av hustandsfellesskapsloven, noe vi kommer tilbake til på side *.) Spørsmålet oppstår derved om testamentet faller bort i sin helhet, eller om Lars i alle fall kan kreve verdien av boretten, som forutsetningsvis ligger innenfor den fri tredjedel. Som nevnt ovenfor drøfter de fleste om Lars kan kreve verdien at den frie tredjedel. Dette er litt unøyakktig, men har egentlig ingen betydning for det spørsmålet som skal drøftes her, nemlig tolking av testamentet.

Spørsmålet er etter min mening ikke særlig tvilsomt, men det må også kunne aksepteres andre synspunkter

Gamle tiders "straffereaksjon" i form av at hele testamentet faller bort, har jeg liten forståelse for. Etter al.§ 65 må det riktige være å foreta en konkret tolkning av testamentet.

Etter min mening må det kunne legges til grunn at Martes formål med testamentet var å sikre Lars muligheten til å bli boende i den tidligere felles bolig etter hennes bortgang. Dersom han ikke kan kreve boretten, dvs at han ikke kan bli boende, vil det være innenfor testasjonen å gi ham verdien av boretten for å lettere sette ham i stand til å løse ut slektsarvingene (iht hustandsfelleskapsloven § 2, se side *). Dersom Lars ikke har borett og heller ikke kan løse ut livsarvingene, må det etter min mening må også ligge innenfor testasjonen å gi Lars verdien av bruksretten for i det hele tatt å gjøre ham bedre i stand til å skaffe seg bolig.

Så og si samtlige kandidater inntar et annet standpunkt. De fleste kommer til at det er selve boretten, og å kunne forbli i det tidligere felles hjem som er det sentrale. Konklusjonen blir derfor at han ikke kan kreve verdien av bruksretten. For de som etter en tolking av testamentet finner at Marte ikke hadde noen ønsker om berikelse, er det en akseptabel slutning at Lars ikke kan kreve verdien av bruksretten. For de som bare finner at muligheten til å forbli boende var sentral, finner jeg det lite skjønnsomt at man uten videre sier nei til verdien. Kandidatene må i tillegg vurdere om Marte også ønsket å gi Lars en berikelse, ved å gjøre ham bedre i stand til å sikre eller skaffe seg bolig.

Enkelte baserer seg løsning på al.§ 66 nr 4. Det kan ikke være riktig.

Grunnlaget for eventuell sameierrett kan være sammenblanding av økonomi, men kanskje aller helst avtale eller annet avtalelignende rettstiftende moment, herunder det faktum at Lars har betalt en viss andel av lån og avdrag.

Det vil være lite skjønnsomt å vise til el.§ 31, eller analogier fra denne. Det burde være kjent at ekteskapslovens regler ikke kan anvendes analogisk på samboere. Derimot vil det være et pluss for de som hevder at reglene i el.§ 31 og reglene om etablering av sameie mellom samboere, er utslag av de samme prinsipper, og at retningslinjer og vilkår av den grunn er ganske sammenfallende.

Ut fra oppgaveteksten finner jeg det ganske klart at Marte og Lars mente at seksjonen var i sameie. De anskaffet den sammen, og har finansiert den sammen. Husleiesynspunktet er ikke særlig relevant i dette tilfellet. Noe annet kunne tenkes dersom Lars hadde flyttet inn i Martes leilighet. (Slike synspunkter ble gjort gjeldende for lagmannsretten i saken referert i Rt.1989:513.) Formaliteter omkring lån og tinglysing er motargumenter, men etter mitt syn ikke avgjørende.

Det forhold at Kari og Per fikk leiligheten overført i sitt navn, vil kanskje noen trekke inn. Disse forhold har imidlertid ingen relevans i forhold til hvilke oppfatning Marte og Lars hadde seg i mellom. Marte var død, og Lars visste intet om det. Tinglysingsmyndighetene visste vel heller intet om de underliggende faktiske forhold.

Lars har påstått å være sameier for en halvpart. I mangel av andre holdepunkter er dette også den mest natulige brøk, jfr saml.§ 2.

Når det gjelder testamentets ordlyd som tolkningsmoment, bør det kanskje presiseres at det vi ser etter er testamentet som uttrykk for Martes forståelse av eierforholdene. På den ene side kan det se ut som om Marte testamenterer over sin andel i "leiligheta nede". På den annen side kan hun ha disponert over sin i "andel i Brattlia 12 ", nemlig "leiligheta nede". Ordlyden kan her følgelig tolkes i begge retninger.

Momenter i retning av sameie er testamentets siste passus om salg. Dersom Marte var av den oppfatning at hun var eneeier til leiligheten, gir forholdsregler som forutsetter at Lars selger leiligheten lite mening.

De fleste får til brukbare drøftelser om sameie. Ryddighet og vektlegging av de ulike momenter varierer selvsagt også en del. Alt i alt synes kandidatene på dette området å ha gode kunnskaper og forståelse. De fleste er også edruelige i sitt forhold til ekteskapsloven. Derimot starter enkelte noe unøyaktig med å si at løsningen må bygge på sameieloven, hvilket ikke er riktig. Sameieloven får først anvendelse dersom det på ulovfestet grunnlag kan konstateres et sameie.

I følge hustandsfellesskapsloven § 2 kan Lars kreve å overta Martes andel dersom "særlige grunner taler for det". I dette tilfellet skulle det ikke være vanskelig å anføre argumenter for utløsningsrett. Motargumenter må være Ole og Karis behov for større plass. Pers boforhold vet vi intet om.

Lars sin rett til å overta leiligheten gjelder enten Marte eide hele eller halvparten. Hans stilling vil nok likevel anses å være noe sterkere dersom han selv også er sameier. Sameielovens regler vil være anvendelige, men får ingen betydning i dette tilfellet. Reglene i saml.§ 11 ville uansett ikke fått noen selvstendig betydning ved siden av reglene i hustandsfelleskapsloven. Lars har ikke innløsningsrett etter saml.§ 11, 1.ledd, idet erverv etter vanlig arvegang ikke anses som avhendelse, se Falkanger, Tingsrett, Oslo 1993, s.125.

Hustandsfellesskapsloven trådte i kraft 1.10.1991, og kommer således til anvendelse på Lars og Marte. En kandidat fant at loven ikke kunne gjelde direkte, fordi Marte og Lars ikke hadde vært samboere i to år etter ikrafttredelsen. Det er intet grunnlag for denne oppfatning. Loven gjelder ved samlivsbrudd (herunder dødsfall) etter ikrafttredelsen, og som før samlivsbruddet har bodd sammen i minst to år, eller har barn osv.)

Overraskende mange er ukjent med denne loven, og roter seg derfor bort i analogi og mye annet rart fra både ekteskapslov og skiftelov (§ 63). Enkelte anvender også den generelle regel om naturalutlegg i sl.§ 61, 2.ledd 2.pkt. Det de imidlertid glemmer er at denne regel forutsetter at Lars er loddeier. De som anvender § 61, kommer heller ikke like heldig ut av det, idet man er litt for hjelpsom overfor Lars, og ser bort fra de strenge vilkår i lovteksten. Det fleste foretar en interesseavveining, og finner derfor at Kari behov for større plass – i sammenheng med Lars sine behov – ikke er en rimelig grunn til å motsette seg overtakelse for Lars. Dette er hjelpsomt, men ikke helt riktig.

Underveis har jeg sagt litt om hvilke feil som går igjen, og hvilke som kan unnskyldes. Svakheter som kan føres tilbake til "feil" (!) lærebok, må det bæres over med, idet jeg selv på forelesninger har sagt at det likegyldig hvilken lærebok som brukes.

Av de besvarelser jeg har lest er nivået ganske bra. De fleste klarer det meste. Oppgaven ble fra studentenes side ansett som vanskelig og krevende. Ved karaktersettingen må det tas hensyn til at mye er ukjent stoff, iden forstand at de er lite vektlagt i undervisning og pensum. Selv om jeg finner det underlig at mange overser hunstandsfellesskapsloven, bør det nok ikke trekkes for mye for dette.

For å bestå må kandidaten ha vært innom de fleste sentrale spørsmål, og ikke avslørt for mange hull. Den kandidat som kommer seg brukbart gjennom samtlige spørsmål, og på en rimelig ryddig måte, bør premieres med laud, selv om det kan påvises en del svakheter.

Tromsø, 26. mai 1995