Pensum: K. Andenæs og L. Olsen (red), Sosialrett, S. utg. (1996) kap. 4; Kristin Sandberg, Barnevernloven.

Oppgaven reiser en problemstilling som ikke hører inn under noe enkelt kapittel i pensum. Den krever derimot at en på egen hånd makter å se sammenhengene i det en har lest, og på selvstendig vis systematisere stoffet. Undervisningen dette semesteret har vært problembasert. Seminarundervisningen har fulgt normalt mønster, med praktiske og teoretiske oppgaver. Utover den alminnelige oppmerksomhet oppgavens tema fortjener, er det ikke særskilt behandlet på seminarene.

Strengt tatt kan en vel se hele bamevernloven under synsvinkelen rettssikkerhet. Det overordnede formål med loven er å sikre at barn får betryggende oppvekstvilkår. Til å forfølge dette formål, er det i loven angitt forskjellige virkemidler. Oppgaveteksten spør imidlertid om rettssikkerhetshensyn knyttet til inngrep. Det skulle etter dette være klart at det er lovens kapittel 4 som skal behandles.

Som alltid kan det tenkes flere veier til mål. To angrepsmåter faller imidlertid umiddelbart naturlig. For det første kan disposisjonen følge oppgaveteksten, slik at en tar de materielle vilkår for inngrep, og saksbehandlingsreglene hver for seg. For det annet kan oppgaven disponeres slik at en følger det enkelte inngrep, med felles behandling av materielle og prosessuelle vilkår. I alle tilfelle er det et poeng at oppgaven krever at en gjennom disposisjonen får vist oversikt og forståelse. Gjennomgangstema. bør være å forsøke å belyse at jo mer inngripende tiltaket er, jo strengere er de materielle vilkår og kravene til saksbehandlingen.

Her bør det sies noe om hvorfor rettssikkerhetshensyn står sentralt. Barnevernloven er en typisk inngrepslov, hvor avveiningen mellom behovet for inngrep og respekten for den private rettssfære er gjennomgående.

Begrepet rettssikkerhet fortjener etter oppgavens ordlyd særskilt oppmerksomhet. Det må kunne forventes at kandidatene i alle fall forsøker seg på en definisjon. Begrepet er ikke definert i pensum i barnevernsrett, men andre steder i pensumlitteraturen, se Kjønstad og Syse, helferdsrett, kap. 2, som er pensum i hele- trygde og sosialrett på avdelingen. Her lanseres to "hovedbetydninger" av begrepet: (1) For det første brukes begrepet om kravet til rettsriktige avgjørelser. (2) Dernest kan begrepet brukes om at lovgivningen gir borgerne visse grunnleggende rettigheter. Kjønstad og Syse legger den første betydningen til grunn for sin fremstilling. De belyser at rettssikkerhetsbehov kan ivaretas ved materielle regler som fremmer forutsigbarhet, ved saksbehandlingsregler, ved regler om kompetanse og ved regler om intern og ekstern kontroll.

Et sentralt spørsmål er hvem sine interesser loven er satt til å ivareta. På den ene siden star foreldrene, og deres interesser i barnet. På den andre siden står bamevemmyndighetene, og deres behov for å sikre at barn far betryggende oppvekstvilkår. I en mellomstilling star barnet selv. Dets interesser kan gå i begge retninger. Det må være klart at loven primært er satt til å ivareta barns interesser. På den annen side kan det være nær sammenheng mellom barnets interesser og foreldrenes interesser. Det problematiske er å to stilling til når barnets situasjon tilsier at det vil få det bedre etter en " innblanding" fra barnevernmyndighetenes side. Fra barnets synsvinkel kan en således se rettssikkerhetsbehovet i to perspektiver; (1) på den ene siden behovet for vern mot overgrep fra foreldrenes side, (2) på den annen side behovet for vern mot vilkårlige inngrep fra barnevernmyndighetenes side. Det første perspektivet er noe utradisjonelt, og kan neppe forventes behandlet i denne oppgaven. Det andre perspektivet må videre suppleres med foreldrenes rettssikkerhetsbehov. Hvem som skal være subjekt for oppgavens tema, kan altså være noe vanskelig å presisere. Kanskje kan det derfor innledningsvis være på sin plass med noen ord om partsbegrepet knytte opp rnot saksbehandling etter barnevemloven, jf. her særregelen i bvl. § 6-3.

Legalitetsprinsippet bør nevnes, uten at en kan forvente det store her.

Det er et poeng at loven regulerer et utall av tilfeller, med store variasjoner. Dette skaper problemer i forhold til behovet for skarpt tilskårne materielle regler, i overensstemmelse med legalitetsprinsippet klarhetskrav. Som uttalt i forarbeidene er kriteriene for når tiltak etter barnevernloven kan eller skal iverksettes "svært skjønnsmessige". Problemet er søkt avhjulpet gjennom saksbehandlingsreglene. ( Det skulle dermed være mest å hente i å sammenligne saksbehandlingsreglene for det enkelte inngrep - her fremkommer forskjellene mest tydelig. )

Det bør videre sies noe kort om hvilken fremstillingsmåte som er valgt, gjeme med begrunnelse for valget. Je:g velger en disposisjon som tar for seg de materielle vilkår først, for deretter å behandle saksbehandlingsreglene. På denne måten mener jeg man klarest far frem forskjellene mellom de ulike inngrep.

Her kan det være naturlig innledningsvis å vise til minste inngreps prinsipp. Prinsippet er ikke kommet eksplisitt til uttrykk i noen enkeltbestemmelse, men kan utledes bl.a. av § 4 - 12 (2',), 2. pkt. Prinsippet bør være gjennomgangstema for fremstillingen av de materielle vilkår. I et rettssikkerhetsperspektiv må formålet med fremstillingen være å få frem at vilkårene blir strengere jo mer inngripende tiltaket er. Dette skulle fremgå nokså klart av ordlyden. Særlig viktig er skillet mellom regler som sikter mot frivillige tiltak og regler om bruk av tvang. Et felles vilkår vil vaere at en etter bvl. § 4-1 skal legge avgjørende vekt på hensynet til barnets beste.

Bvl. § 4-3; "rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter dette kapitlet".

Bvl. § 4-4; "når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det".

BVI. § 4-12 a) De generelle vilkår i annet ledd. b) De spesielle vilkår i første ledd.

Bvl. § 4-8.

Bvl. § 4-19.

BVI. § 4-20, første ledd; "Har fylkesnemnda vedtatt å overta omsorgen for et barn, kan fylkesnemnda også vedta at foreldreansvaret skal fratas foreldrene."

De kan kritiseres at et såpass inngripende tiltak ikke er undergitt andre skranker enn BB.

BVI. § 4-20, annet og tredje ledd.

a) Akuttsituasjoner - § 4-6. b) Vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling - § 4-10. c) Barn med særlige behandlings- og opplæringsbehov - § 4-11.

Bvl. §§ 4-24 og 4-26.

Her kan det være på sin plass med en presisering av oppgaven. Betryggende saksbehandling som et hele kan tenkes å inngå i et rettssikkerhetsperspektiv. Det vil imidlertid være for mye forlangt at en skal gå inn på hvert enkelt ledd i saksbehandlingen. Det som i første rekke egner seg til en behandling i denne oppgaven, er regler om kompetanse, om partsrettigheter og om klage. Jeg vil mene at hovedvekten bør ligge på kompetansereglene i kapittel 4. Innledningsvis kan det videre sies noe om hvilke hensyn som er styrende ved utformingen av saksbehandlingsreglene. Hensynet til en praktikabel, effektiv og økonomisk saksbehandling må avveies mot rettssikkerhetshensyn. Resultatet av denne avveiningen kan tydelig spores i reglene om hvem som har kompetanse til å iverksette frivillige tiltak, tiltak som krever tvang og tiltak i akuttsituasjoner.

Bakgrunnen for opprettingen av fylkesnemnda bør utgjøre en sentral del her. Etter tidligere rett var vedtakskompetansen i tvangssakene lagt til helse- og sosialstyret, eventuelt et særskilt opprettet underutvalg. Denne ordningen ble kritisert bl.a. fordi den innebar en uheldig sammenblanding av saksforberedelse og vedtakskompetanse. Ved å legge vedtakskompetansen til en fylkesnemnd oppnådde at tvangssakene ble " løftet opp" fra lokalt nivå. Videre kan fylkesnemndas sammensetning bidra til en mer betryggende saksbehandling. Reglene om sammensetningen finnes i sosialtjenesteloven § 9-2, jf. bvl. § 7-1 bokstav b.

a) Tiltak som kan iverksettes av barneverntjenesten. - § § 4-3 og 4-4.

b) Akuttiltak; barnerverntjenestens leder. - § 4-6. - § 4-9. b) Tiltak som krever vedtak av fylkesnemnda. - § 4-4, fjerde ledd. - § 4-8.- ete.

De alminnelige regler i forvaltningsloven gjelder som utgangspunkt, jf. bvl. § 6l. særregelen i bvl. § 6-3 bør nevnes. Den flinke kandidat kjenner kanskje til at det i forarbeidene til loven ble drøftet hvorvidt en skulle opprette en egen "verge" som skulle tale barnets sak. Dette ble forkastet etter at en kom til at det neppe kunne være til barnets beste at Here enn foreldrene, barnet selv etter fylte 15 år samt deres advokat, skulle kunne utøve partsrettigheter.2 Se likevel bvl. § 7-4, som ble vedtatt i 1993.

Det går her et grunnleggende skille mellom vedtak truffet av barneverntjenesten og vedtak truffet av fylkesnemnda. Etter bvl. § 6-5 kan vedtak truffet av barneverntjenesten påklages til fylkesmannen, mens vedtak truffet av fylkesnemnda etter sosialtjenesteloven § 9-10, jf. bvl. § 7-1, bokstav i, skal bringes inn til herreds- eller byrett for overprøvelse. De sist nevnte bestemmelsene, må for øvrig etter rettspraksis tolkes innskrenkende, se læreboken s. 345.

Oppgaven burde være forholdsvis enkel å disponere, men her må kandidatene stilles forholdsvis fritt så lenge det blir en fornuftig fremstilling av temaet. De fleste har valgt å dele fremstilli.ngen i materielle regler og saksbehandlingsregler. En god fremstilling av emnet krever at kandidatene klarer å definere rettssikkerhetsbegrepet. Videre vil en god besvarelse knytte den videre fremstilling opp mot denne definisjonen. En slik besvarelse hvor kandidaten evner å redegjøre for rettssikkerhetsgarantiene i barnevernloven bør honoreres med laud.

De som ikke klarer å forholde seg til rettssikkerhetsbegrepet faller fort igjennom, men en bør likevel tolerere en del før kandidaten strykes. Oppgaven er ganske krevende for 2. avd. og en bør ha i mente at de neppe behersker legalitetsprinsippets innhold.

De kandidater som gir en vilkårlig fremstilling av reglene i barnevernloven uten at dette knyttes opp mot rettssikkerhetsbegrepet er i faresonen. Oppgaven synes godt egnet til å skille mellom de som har god innsikt og forståelse og de som "koker suppe på en spiker" fordi de har nedprioritert sosialretten på lesesalen.

Bodø/Tromsø, 26.05.1999