Nils Nygaard, Skade og ansvar, 4.utgave 1992, kapitel 4, III, sidene 257-287

Tilleggslitteratur: Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 3.utgave 1995, § 12

Oppgaven er enkel og krevende på samme tid. Enkel fordi den ikke reiser særlige avgrensningsspørsmål. Krevende fordi temaet i seg selv er vanskelig. Dette skulle innebære at de fleste burde klare å gi en brukbar besvarelse, samtidig som det er muligheter for å vise kunnskaper og forståelse. Det som etter min mening vil være mest egnet til å skille kandidatene, er i hvilken utstrekning det vises forståelse for hva ulovfestet objektivt erstatningsansvar egentlig går ut på.

Mange kandidater tar innledningsvis opp forholdet mellom ulovfestet objektivt erstatningsansvar og skyldansvaret. Det må aksepteres at skyldansvar og objektivt ansvar oppstilles som motsetninger – eller motpoler. Jeg har ikke sett besvarelser hvor kandidatene får frem fellestrekkene. Tross alt har de to ansvarsgrunnlag felles opphav.

Enkelte kjenner også "slagordene" fra Viggo Hagstrøm, som etter min mening er meget treffende:

"Helt forenklet kan det sies at området for culpanormen er de påregnelige og avvergelige skader, mens det objektive ansvar fanger opp de konkret uavvergelige, men generelt påregnelige skader." Hagstrøm, Culpanormen s.10

Enkelte kandidater viser forståelse vedrørende de ulike ansvarsgrunnlag når forholdet mellom det ordinære objektive risikoansvaret og ansvar for uforsvarlig ordning drøftes. Det bør det gis uttelling for.

De fleste avgrenser oppgaven greit. Oppgaven reiser jo heller ingen særlige avgrensningsspørsmål. De fleste tar opp forholdet til to "særvariantene" av ansvarsgrunnlaget, teknisk svikt og uforsvarlig ordning. Det varierer imidlertid en del hvilken plass denne fremstillingen får. Enkelte nevner de to særvarianter helt kort, og det må aksepteres. På den annen side må det gis pluss til de som gir en god fremstilling av hva ansvar for teknisk svikt og ansvar for uforsvarlig ordning innebærer – herunder om forholdet til det rene risikoansvaret. Nærmere om dette nedenfor.

Det er også relativt store forskjeller i hvordan kandidatene vektlegger de ulike punkter. Mange skriver f eks mye om tilknytningskravet og "kravet" til at risikoen skal stamme fra drift, virksomhet, innretning eller ting. Å formulere det siste som et krav, er etter min mening ikke særlig skjønnsomt. Heller ikke er det behov for å si så mye om hva denne avgrensningen innebærer. Antakelig kan en del være inspirert av læreboka, som bruker mye plass på å gi eksempler.

De kandidater som skriver mye om hva og hvor risikoen skal stamme fra, får som regel ganske "for tunge" besvarelser. Når kandidaten kommer frem til selve risikoen ("stadig, typisk og ekstraordinær"), er ofte de fleste dommer – og mye av tiden – brukt opp. Noe trekk bør dette medføre, men hvis kandidaten gjennom dette har fått frem en del om hva ansvarsgrunnlaget går ut på, og herunder fremstilt en del dommer, kan det ikke slås for hardt ned på skjev disposisjon.

Et annet forhold jeg har lagt merke til, og som også går på det å disponere besvarelsen, er at mange ikke klarer å vente med å fortelle alt de vet om en dom. Under fremstillingen av den stadige risiko, finner f eks kandidaten en illustrerende dom som også sier noe om betydningen av forsikringer – og må fortelle det samtidig. Dette er ingen alvorlig feil, men fremstillingen blir lett springende og usystematisk på den måten.

Enkelte kandidater supplerer den alminnelige lære, med å lansere nye momenter. Hvis resonnementene er fornuftige, er det greit. I motsatt fall får fremstillingen preg av bløff.

Jeg synes også enkelte kandidater legger for stor vekt på at det skal skje en helhetsvurdering – nærmest en rimelighetsvurdering – av hvem som skal bære tapet. Slagordet om hvem som står nærmest til å bære risikoen for skaden, brukes hyppig i denne sammenheng. Etter min mening er ikke dette helt treffende. Én ting er at det ikke kreves (direkte) skyld hos den påstått ansvarlige skadevolder, men det må likevel finnet en begrunnelse – et grunnlag – for ansvar. Ansvarsgrunnlaget kan kort beskrives som ansvar for skader som skyldes en risiko fremkalt ved skadevolder virksomhet eller innretning, og som overstiger skadelidtes tålegrense. Selve begrunnelsen for ansvaret er da helt enkelt at skadevolder har utsatt skadelidte for en risiko han ikke trenger å finne seg i. De nærmere krav til risikoen er ikke bare momenter i en helhetsvurdering, men – som påpekt av Nygaard – minstevilkår for å pålegge ansvar.

Noen få kandidater tar opp spørsmål knyttet til servicevirksomhet (og kontrollvirksomhet). Jeg har sett Tirrannadommen som eksempel. Dette er stort sett misforstått, idet kandidatene blander sammen med arbeidsgiveransvaret. Heller ikke blir det riktig å si at kravene er lempeligere ved servicevirksomhet. Det kandidatene i så fall overser, er at servicevirksomhet sjelden skaper noen risiko. Fyrvesenet utsetter ikke sjøfarende for noen risiko som ikke var der fra før. Der hvor ansvar blir aktuelt, er når de på uaktsom måte ikke utfører sine selvpålagte oppgaver godt nok. Det samme gjelder til sammenligning sykehus, som også kan tenkes å bli nevnt.

Av og til bruker kandidatene skyldansvars-dommer som eksempler. Helt bra er dette selvfølgelig ikke, og et lite minus må noteres. Hvis derimot det faktiske forhold – eller dommen som sådan – kan tjene som et eksempel, kan ikke trekket bli for stort. Eksempelvis hvor kandidaten bruker Rt 1950 1091 Rulledommen som et eksempel på en stadig risiko. (Dommen gjaldt skyldansvar, men for byretten var for øvrig også prosedert på objektivt ansvar for farlig bedrift.)

Enkelte kandidater omtaler "Blindeforbunddommen" e l, som omhandler en grøft som er gravd like i nærheten av Blindeforbundets lokaler. Hvis noen av sensorene ikke kjenner igjen dommen, så er det fordi det ikke er noen dom – men et eksempel i min oppgavebok! I seg selv gjør det ikke så mye at kandidatene blander eksempler og dommer – så fremt de får frem poengene. De jeg har sett bruke dette eksemplet har imidlertid stort sett misforstått, idet det dreier seg om skyldansvar. Risikoen ved grøften vil ikke være mer ekstraordinær for de blinde enn de seende, men det kan være uaktsomt av grøftegraveren å ikke sikre den mer enn hva som ellers gjøres.

Noen kandidater blander Rt 1875 330 Lysakerdommen og Rt 1983 1052 Dynamittlagerdommen. Så fremt de rettslige poeng kommer frem, kan det heller ikke trekkes særlig for dette.

1. Oversikt

Kjerneområdet av det ulovfestede objektive ansvar kan betegnes som det objektive risikoansvar, dvs et ansvar for en stadig og typisk risiko som overstiger det skadelidte med rimelighet trenger å finne seg i. I læreboka (side 277-284) presenteres også særvarianter av ansvarsgrunnlaget, nemlig ansvar for teknisk svikt og uforsvarlig ordning. Erfaringsmessig skaper disse særvarianter problemer – etter min mening med rette! Særlig gjelder dette uforsvarlig ordning. Det første spørsmål som kan reises er om disse ansvarsgrunnlag i det hele tatt kan regnes som varianter av det ulovfestede objektive erstatningsansvaret. For det annet kan det spørres hva som i så fall kjennetegner dem i forhold til risikoansvaret. Etter min mening er det intet spesielt knyttet til ansvar for teknisk svikt, mens ansvar for uforsvarlig ordning ikke er et objektivt ansvarsgrunnlag i det hele tatt. Nærmere om dette i henholdsvis pkt 3.4 og 3.5.

2. Kjernen i det ulovfestede objektive erstatningsansvaret

Det bør gis god uttelling til kandidater som viser forståelse, dvs som med egne ord kan forklare hva dette ansvarsgrunnlaget egentlig går ut på. Det som særlig bør presiseres er at risikoansvaret knytter seg til en stadig foreliggende risiko – ikke en konkret hendelse. Et bakeri innebærer ingen ekstraordinær risiko for omgivelsene – herunder forbrukerne. Kommer noen til skade fordi det er rottegift i kneipen eller småstein i wienerbrødet, kan ikke det knyttes sammen med den stadige og typiske risiko forbundet med bakerivirksomhet. Ansvaret for skadene må i slike føres tilbake til en konkret forsømmelse, dvs skyldansvar eller eventuelt produktansvar.

Likeledes bør det poengteres at risikoen må være skapt av virksomheten (eller tingen, innretningen eller driften). Et sykehus skaper ikke risiko for kreft, hjerteinfarkt, komplikasjoner ved fødsler osv. Derimot har de et ansvar for å opptre forsvarlig, enten det er i forbindelse med fødsler eller behandling av skader og sykdommer. Oppfyller ikke sykehuset forsvarlighetskravet, kan de eventuelt holdes ansvarlig på skyldgrunnlag. Med de har ikke skapt risikoen for skade.

3. Risikoansvaret

I betegnelsen risikoansvar karakteriseres ansvarsgrunnlaget ved at ansvar pålegges den som har størst tilknytning til den risiko som har gitt seg utslag i en skade. Vedkommende er nærmest til å bære tapet. Ansvarsgrunnlaget tar derfor som nevnt utgangspunkt i en stadig foreliggende risiko for skade – i motsetning til skyldansvaret hvor man vurderer det enkelte skadetilfellet.

Det ulovfestede objektive ansvaret var opprinnelig kalt ansvar for farlig bedrift, og tok i utgangspunktet sikte på "bedriftsskader". Området for ansvaret ble etterhvert utvidet til også å omfatte farlige ting og innretninger, samt ansvar for teknisk svikt og ufullkommenhet. Vilkåret om ekstraordinær og særlig fare ble imidlertid hengende ved.

Et godt eksempel på de nye tanker finnes i den første dom som fastslo "rent" objektivt ansvar, nemlig Rt.1905:715 Vannledningsdommen. Bergen kommune ble her pålagt ansvar for skade ved at en hovedvannledning sprang lekk og påførte et bakeri vannskader. Begrunnelsen i dommen var at vannverksdriften innebar en stadig risiko for omgivelsene. Denne risiko måtte vannverket stå nærmest til å bære, uten hensyn til skyld. Man konstaterte således først at risikoen stammet fra vannverket, og likeledes at vannverket sto nærmest til å bære denne skade.

Ved vurderingen av hvem som står nærmest til å bære ansvaret, er det sentralt hvem som har den største tilknytningen til den skadevoldende virksomhet, innretning eller gjenstand. Vi må derfor spørre hvor risikoen stammer fra. Det kan således oppstilles som generelt vilkår om at skadevolder må ha den nødvendige tilknytning til den risikoen som skaden stammer fra.

I Rt.1983:758^* Granatdommen fant man at risikoen for at gamle miner kunne eksplodere stammet fra krigen og dessuten hadde tilknytning til det kaianlegget de lå i nærheten av. Den skade som skjedde ved at en minedykketropp fra Forsvaret forsøkte å uskadeliggjøre minene stammet derfor ikke fra Forsvarets virksomhet. Tilsvarende betraktninger finner vi i Rt.1978:482 Røntgenstråledommen hvor risikoen for skade ved operasjon ble ansett i større utstrekning å stamme fra pasienten selv og hans sykdom, enn fra sykehusets drift. I Rt.1964:474^* Acetylendommen ble det drøftet om risikoen stammet fra oppbevaringen av gassflaskene eller fra en brann i nabolokalet. Eksempel på tilknytning til en skadevoldende gjenstand har vi i Rt.1969:109^* Løftekrandommen og Rt.1983:1052^* Dynamittlagerdommen.

Den risiko som kan gi grunnlag for ulovfestet objektivt ansvar må medføre et særegent eller ekstraordinært faremoment. I Rt.1972:965^* Mønepannedommen gir Høyesterett (på s.968) et godt svar på hvordan et hustak kan utgjøre et slikt særegent faremoment.

"Samfunnet, – både borgerne og myndighetene – har en alminnelig interesse i ordnede privatrettslige og privatøkonomiske forhold. Både hos oss og i andre land med lignende rettstradisjoner er det imidlertid ulike oppfatninger om innhold og omfang av statens ansvar på dette området.

Jeg legger i faktisk henseende til grunn, som lagmannsretten, at det var den ytterste mønepanne i den ene grad mot gaten som falt ned, og at stenen som var slitt, var sprukket i spikerhullet.

Et tak hvor man har en nedhellende grad hvor mønepanner er festet til underlaget, hver med en spiker, frembyr i seg selv et faremoment. Dette øker dersom taket ikke, og det var ikke tilfellet her, er forsynt med snøfangere som kan stoppe taksten som løsner fra underlaget. Jeg må bygge på at man ikke selv med vanlig aktsomhet ved tilsynet og vedlikeholdet av taket kan gardere seg mot at stenene sprekker eller bringes ut av stilling og løsner på grunn av de forskjellige påkjenninger et slikt taktekke er utsatt for. Det foreligger således i et tilfelle som dette etter min oppfatning en betydelig risiko for at sten kan falle ned fra taket og ned på gaten.

I tillegg til de momenter jeg her har nevnt, peker jeg på at eiendommen ligger til den sterkt beferdede Sannergaten, slik at muligheten for at nedfallende sten skal ramme forbipasserende og på grunn av sin fart og tyngde anrette skade, blir betydelig.

Under disse omstendigheter knytter det seg til denne bygning et slikt særpreget og ekstraordinært faremoment at gårdeieren uten hensyn til skyld må betale erstatning for den skade som oppstår når disse risikomomenter i det konkrete tilfellet manifesterer seg. Gårdens eier, som for en meget billig premie kan dekke sitt tap gjennom en ansvarsforsikring, er etter min oppfatning nærmere til å bære de økonomiske følger av en slik ulykke enn den tilfeldig forbipasserende som rammes. Jeg legger ved min vurdering på dette punkt vekt på at gårdeieren ved tilsyn og vedlikehold av taket har muligheter for å forminske risikoen og dermed for å forebygge skader."

Tradisjonelt er vilkårene om et "særpreget og ekstraordinært risikomoment" som skadevolder har den nødvendige tilknytning til, sammenfattet i stikkordene stadig, typisk og ekstraordinær risiko. Det stadige og typiske refererer til skadevolder, og skal vise tilknytningen til hans virksomhet eller innretning. Det ekstraordinære er sett fra skadelidtes side. Den risiko som ikke overstiger dagliglivets, må han finne seg i.

Selv om det tilsynelatende er noe uenighet i teorien om hvorvidt dette er tre minstevilkår for ansvar, kan vi i alle fall konstatere tre hovedgrupper av momenter. Vi skal se litt nærmere på disse tradisjonelle hovedvilkår  eller momenter  som anvendes ved spørsmålet om det foreligger objektivt ansvar.

- "stadig": Det må være en viss statistisk påregnelighet for at skade skal skje. Skadene trenger ikke inntre til stadighet, men selve risikoen for skade må stadig være til stede. Skadeforvoldelsen skal ikke ha et tilfeldig preg, men må være generelt påregnelig.

Se eksempelvis den historiske Rt.1875:330 Lysakerdommen hvor en sprengstoffabrikk eksploderte. Et så farlig stoff som nitro-glyserin vil før eller senere føre til skade. Tilsvarende i Rt.1905:715 Vannledningsdommen. Vannledninger utgjør en stadig risiko for omgivelsene. Selv om de konkrete skadetilfellene ikke er så veldig hyppige, er det noe man må regne med. "Det hører til dagens orden at slike skader skjer." En plenumsdom inntatt i Rt.1940:16 Klatredom I omhandler kraftverkets ansvar for skader en åtte år gammel gutt pådro seg ved klatring i en høyspentmast. Dette ble betegnet som et "årvisst tilbakevendende fenomen." Det ligger også i barns natur at de vil klatre opp i slike master. Mastene vil derfor utgjøre en stadig risiko. "Det er noe man generelt må regne med." I Rt.1936:345 Kullgrabbdommen falt et kullstykke ut av grabben fra en kullkran og drepte en sjømann. Det heter i dommen at driften medfører "såvidt stor risiko for tredjemann at anleggets eier bør anses erstatningspliktig", og at "man må regne med at kullstykker tross utvist forsiktighet faller ut av grabben og kan volde skade". Det er mao en stadig risiko for slik skade. En grense kan sies å være trukket opp i de to "Knallperledommer". Begge gjaldt skader ved at sprengstoff (knallperler) var kommet på avveie. Rt.1909:851 Knallperledom I omhandler NSB's anleggsdrift. Her brukes sprengstoff regelmessig, og det er en stadig risiko for at noe kommer på avveie. I Rt.1917:202 Knallperledom II gjaldt det en fløtingsforening. Det er sjelden, kun leilighetsvis, at tømmerfløterne bruker sprengstoff. Den samme stadige risiko er derfor ikke til stede.

- "typisk": For at den påståtte skadevolder skal være nærmest til å bære risikoen, må risikoen for denne type skader være typisk knyttet til hans virksomhet eller innretning.

De to knallperledommer kan igjen brukes som eksempel. Bruk av sprengstoff er typisk knyttet til anleggsdrift, men ikke til tømmerfløting. To andre eksempler som viser grensen omhandler krananlegg. I Rt.1936:345 Kullgrabbdommen ble det ansett typisk for drift av bunkersstasjoner at kullstykker kan falle ut og volde skade. I Rt.1935:951 Krananleggdommen skulle en fisker ombord i et skip og passerte på brygga en malmkran. Han snublet og fikk en hånd i maskineriet på malmkrana. Skaden var i dette tilfelle ikke utslag av en risiko som var typisk knyttet til kraner. Som eksempler kan også fremholdes to andre dommer som omhandler like forhold  reindrift. I Rt.1978:521 Reinbeitedommen var det noe uklart hvilken virksomhet skadetypen var knyttet til. Jernbanen var lagt gjennom reindriftsområde. Flertallet (3-2) kom med noe ulike begrunnelser for at NSB ikke var objektivt ansvarlig. "Risikoen for påkjørsel av rein og de årvisse påkjørsler har ikke utelukkende sin årsak i den fare jernbanen representerer, men i minst like høy grad i de særegenheter som kjennetegner reindriften sammenlignet med annet husdyrhold, og i reinens egenskaper." Resultatet ble det motsatte i Rt.1986:1019 Reinsdyrdommen. Dommen dreide seg om et kraftverks ansvar for reinsdyr som falt ned i issprekker som oppsto ved at et vann ble tappet tomt. Det het i dommen at uttapping av vann er typisk knyttet til drift av kraftverk. Issprekkene utgjorde videre et nytt faremoment for reinen, og dette nye faremomentet stammet fra kraftverkets virksomhet.

Kravet om at risikoen må være typisk, kan også formuleres som et krav om at den må stamme fra den aktuelle virksomhet eller innretning. Se Rt.1983:758^* Granatdommen referert ovenfor.

- "ekstraordinær": For skadelidte må risikoen fremtre som ekstraordinær. Den må overstige eller ligge utenfor "dagliglivets risiko", eller mao overstige skadelidtes tålegrense. Med dette menes at risikoen må være av en annen grad eller art enn den vi daglig må være forberedt på.

Et eksempel på at skaden var typisk og påregnelig for skadevolder, men ekstraordinær og upåregnelig for skadelidte er Rt.1939:766 Gesimsdommen. For skadelidte som stod og pusset vinduer ligger den påregnelige og "daglige" risiko i faren for å ramle av stigen eller få salmiakkvann i øynene. Derimot er det ekstraordinært at en gesims ramler ned i hodet på ham. Dette var mao en risiko av en annen art enn den han måtte vente. I Rt.1957:1011 Åsanedommen kom retten til at en bro uten rekkverk ikke var verre enn de fleste andre norske veier på den tiden. I Rt.1966:1532^* Florisdommen hvor en dame ble skadet i en svingdør, fant retten at det skjedde alt for få skader og at risikoen ved slike dører ikke overstiger dagliglivets risiko. Derimot utgjør det en ekstraordinær risiko at en heisdør i femte etasje lar seg åpne uten at heisen er der. Se Rt.1957:1097 Heisdørdommen hvor en bergenser falt ned en heissjakt fra femte etasje, fordi låsemekanismen i heisdørlåsen sviktet. Huseieren kunne ikke klandres, men ble ansatt objektivt ansvar for den tekniske svikt i dørlåsen. Risikoen for teknisk svikt er huseieren nærmest til å bære. To dommer som kan illustrere grensen er Rt.1960:429 Tubsmittedom I og Rt.1960:841^*Vaksinedommen. Den første gjaldt en soldat som ble smittet under verneplikten. Smittefaren i det militære ble ikke ansett å være større enn i det sivile, mao ingen ekstraordinær risiko. I den annen dom ble en 18-åring som skulle i utenriksfart pålagt koppervaksine. Det er en meget lav statistisk påregnelighet (0,056 promille) for at vaksinen medfører hjernehinnebetennelse. Det er likevel en viss risiko, og dette "er ikke en risiko som man ellers er utsatt for i dagliglivet". I Rt.1986:1019 Reinsdyrdommen ble det bl a lagt vekt på at issprekkene utgjorde et nytt faremoment for reinen, og at dette nye faremomentet stammet fra kraftverkets virksomhet. Se også Rt.1972:965^* Mønepannedommen referert ovenfor.

I tillegg til disse minstevilkår eller sentrale momenter, finnes det også enkelte andre momenter som det må tas hensyn til.

I spørsmålet om hvem som er nærmest til å bære risikoen, er det av betydning å spørre om hvem som har størst interesse av den skadevoldende virksomhet eller innretning.

I de fleste dommer som er referert ovenfor er det skadevolder som har interesse i virksomheten. Interessen er som regel av økonomisk art, men kan også omfatte andre motiver. I Rt.1960:841^* Vaksinedommen ble koppervaksine pålagt av og utført i samfunnets interesse. Derfor bør også samfunnet bære tapet ved skader som følge av vaksineringen. Virksomheten kan også være i skadelidtes interesse. I Rt.1983:758^* Granatdommen sprengte Forsvaret noen miner fra krigen som ble funnet utenfor et vannverks kaianlegg. Sprengningen ble foretatt for å avverge en allerede eksisterende fare, og i vannverkets interesse.

En annen form for interesseavveining ligger i den såkalte ekspropriasjonstanken. Den farlige virksomheten tillates pga dens nytte, men må betale erstatning for skader den forårsaker.

I Rt.1986:1019 Reinsdyrdommen, ble det uttalt at dersom man på den tiden det ble ekspropriert rettigheter til kraftverket, hadde hatt kunnskap om skadene, ville reineierne antagelig fått erstatning for inngrep i deres rettigheter.

Prevensjonshensynet gjør seg gjeldende ved at det tas hensyn til hvem som har størst mulighet til å forhindre skaden. Dette vil ofte gjelde ved mangelfulle sikkerhetsforanstaltninger.

I Rt.1948:1111 Trikkedom I hadde passasjeren som falt av trikken ved bråstans små muligheter til å påvirke trikkens konstruksjon. Så lenge det bare er ståplass, kan han heller ikke på annen måte redusere eller fjerne risikoen. En fotgjenger har også meget små muligheter til å forhindre at takstein eller gesimser ramler ned på fortauet. Se Rt.1972:965^* Mønepannedommen og Rt.1939:766 Gesimsdommen.

For skadevoldende virksomheter ligger det også en økonomisk preventiv effekt i at det skal være billigere for virksomheten å gjøre den sikrere enn å måtte betale erstatninger.

Pulveriseringshensynet gjør seg også gjeldende. Hvem har størst mulighet til å pulverisere tapet  f eks ved at det inntas som en driftskostnad  eller er dekket av en forsikring.

I Rt.1978:521 Reinbeitedommen la mindretallet vekt på at siden ingen av partene kunne forhindre skaden, burde ansvaret legges på den som hadde størst mulighet for pulverisering, nemlig NSB. I Rt.1986:1019 Reinsdyrdommen ble det lagt vekt på at kraftlaget kunne tegne forsikring, men det kunne ikke reineierne. Tilsvarende i Rt.1940:16 Klatredom I hvor det ble pekt på elektrisitetsverkets mulighet til å ansvarsforsikre seg, slik at erstatningsutbetalinger bare ble en driftskostnad. Det er mer naturlig at hus- og hotelleiere tegner ansvarsforsikring enn at fotgjengere har ulykkesforsikring. Se Rt.1972:965^* Mønepannedommen og Rt.1939:766 Gesimsdommen.

4. Særlig om ansvar for teknisk svikt

Det objektive risikoansvaret knytter seg stort sett til den normale drift. "Men dersom årsaka til skaden er den konkrete tekniske svikt, feil eller manglar, konsentrerer ein ansvarsspørsmåla meir om dette." (Nygaard s.277.)

Kravet er som ellers at den tekniske svikten må ligge innenfor den typiske risikoen som blir skapt av vedkommende drift eller innretning. Det samme gjelder kravet til stadig risiko. Derimot vil det være selve den tekniske svikten som utgjør det ekstraordinære for skadelidte, jfr Nygaard s.278. Selv om man bruker heis daglig, vil en teknisk svikt f eks i en dørlås være ekstraordinær, se Rt.1957:1097 Heisdørdommen.

Av andre eksempler fra rettspraksis nevnes: Rt.1969:109 Løftekrandommen, hvor en kranen brakk under løft med vekt godt under lasteevne. Rt.1969:1308 Balticdommen, hvor også en lastebom knakk: "Men når et teknisk utstyr er stillet til disposisjon under slike omstendigheter, antar jeg at det efter norsk rett foreligger ansvar uten hensyn til om noen enkeltperson kan overføres skyld eller ikke" (s.1312).

Nygaard (s.279-280) nevner også enkelte områder hvor det rene risikoansvaret ikke har "nådd fram", men hvor objektivt ansvar er avhengig av teknisk svikt. Dette gjelder motorvogner (Rt.1912:993 og Rt.1916:9), sporvogn (Rt.1933:817, Rt.1964:272 ogRt.1975:710) og skip (Rt.1921:519, skade på bru og Rt.1952:1170, skade på kai. Kollisjoner og skade på passasjerer reguleres uttømmende av sjøloven).

Få kandidater får noe særlig ut av dette, og personlig har jeg stor forståelse for det. Slik jeg ser det, er det intet ved ansvar for teknisk svikt som skiller seg fra det ordinære risikoansvaret. Kravene er som ellers at det må foreligge en stadig og typisk (dvs påregnelig) risiko for teknisk svikt, og at denne risikoen overfor skadelidte må anses som ekstraordinær. Det vil f eks alltid være en risiko for teknisk svikt ved heiser – uansett vedlikehold og periodisk kontroll. I motsetning til det å gå i en trapp eller en svingdør, vil denne risikoen normalt overstige skadelidtes tålegrense, dvs den dagligdagse risiko. Som regel vil det kunne dreie seg om svikt i dørlåser, en wire som ryker eller faller av, dører som klemmer osv.

Hvis kandidatene refererer læreboka, er det selvfølgelig helt greit. Klarer de i tillegg å gi uttrykk for egne fornuftige meninger, bør det gis pluss for det.

5. Særlig om ansvar for uforsvarlig ordning

I undervisningssammenheng m v har mange studenter reist spørsmålet om forholdet mellom skyldansvar og objektivt ansvar for uforsvarlig ordning. Etter min mening dreier det som regel om to overlappende ansvarsgrunnlag. I de tilfeller det ikke kan utpekes en konkret uaktsom skadevolder, vil ansvar ofte kunne bygges på arbeidsgiveransvar for anonyme og/eller kumulative feil. Dette gjelder særlig ved manglende tryggingstiltak m v. Se f eks Rt.1991:303 Golvlukedommen hvor flertallet ila objekt ansvar for uforsvarlig ordning, mens mindretallet (1) ville bygge ansvaret på uaktsomhet hos ansatte. Det samme gjelder Rt.1970:1192 Epileptikerdommen hvor mindretallet (2) ville ilegge ansvar for skyldgrunnlag fordi de hevdet det ikke var grunnlag for objektivt ansvar. I Rt 1988 1003 Kabelfergedommen reiste førstvoterende spørsmålet om skyldansvar, men fant ikke grunn til å gå inn på det, idet velforeningen etter hans mening allerede heftet på objektivt grunnlag

Arbeidsgiveransvar fordrer at en eller annen ansatt har opptrådt uaktsomt. "Men når ingen einskildperson kan klandrast, og arbeidsgjevaransvar heller ikkje kan byggjast på anonyme eller kumulative feil, er det altså etter mitt syn på sin plass å påleggja objektivt ansvar på den som innestår for den stadige, typiske og ekstraordinære risikoen ved det manglande tryggingstiltaket, den manglande tekniske oppdateringa eller det manglande vedlikehaldet. Det er mangelen som her er det sentrale. Å ha mangelen ståande open på denne måten, kan normalt ikkje forsvarast, skadebotrettsleg sett, uansett skyld. Sjølve tilstanden eller innretninga representerer ei uforsvarleg ordning, som innehavaren normalt er nærmast til å bera ansvaret for." (Nygaard s.283-284.)

Etter min mening ligger Nygaards synspunkter her nær den såkalte skyldpresumsjon i arbeidsgiveransvaret.

Ansvar for uforsvarlig ordning kan etter min mening noe forenklet betegnes som et objektivisert skyldansvar. Handlingen eller innretningen må være uforsvarlig, men det er intet krav om konkret eller personlig subjektiv skyld.

Overraskende mange viser god forståelse for disse spørsmål, og bør få god uttelling for det. Spørsmålene er vanskelige, og det bør derfor ikke trekkes for mye for de som ikke treffer helt.