SENSORVEILEDNING
TEORI II
Gjenlevende ektefelles råderett over
uskifteboet
Cand.jur.-eksamen
Annen
avdeling høsten 2001, Universitetet i Tromsø
Peter Lødrup: Arverett 4. utg (1999). Reglene om uskiftet bo er behandlet i niende kapittel, §§ 32, 33 og 34. Helt konkret behandles ”Lengstlevendes rådighet over boet” på sidene 358 – 364, men også de øvrige sidene i kapittel ni inneholder relevant stoff for denne oppgaven.
Oppgavens tema er i tillegg behandlet i den litteraturen som på pensumlisten står oppført som tilleggslitteratur. Særlig nevnes her må artikkelen av Inge Unneberg ”Gjenlevende ektefelles råderett over uskifteboet”, Jussens venner, 1997. Det kan ikke forlanges at kandidatene skal ha lest tilleggslitteraturen, men gjennomgangen av besvarelsene viser at en del har gjort det.
Oppgavens tema er svært sentral innenfor arveretten, og temaet må sies å være relativt grundig behandlet både i pensum og i undervisningen. Arveloven inneholder videre et eget kapittel om emnet, kap III ”Uskifte”, så det skulle være enkelt for kandidatene å finne noe å ta utgangspunkt i. Oppgaven reiser så vidt jeg kan se ikke noen store avgrensnings spørsmål, og det burde være nokså klart for kandidatene hva som skal behandles. Oppgaven er tradisjonell i den forstand at den tidligere har vært gitt på eksamen. At det i tillegg er en artikkel med samme tittel oppført på litteraturlisten, gjør at kandidatene nok vil være litt forberedt på at denne oppgaven kan bli gitt. Imidlertid er ikke temaet helt enkelt, og det er aldri enkelt på eksamen å gi en ryddig og god fremstilling på relativt kort tid. Jeg tror likevel at vi kan forvente relativt grundige og gode besvarelser.
Etter at jeg har lest ”mine” 23
besvarelser, har jeg føyd til en del kommentarer, både underveis i veiledningen
og avsluttningsvis. Disse kommentarene står i kursiv.
Besvarelsene kan som alltid disponeres på mange ulike måter, uten at man kan si at det ene er mer riktig enn det andre. Poenget må være at fremstillingen blir ryddig og oversiktlig, og at dobbeltbehandling unngås. Som over nevnt forventer jeg at alle kandidatene kan skrive en del om dette emnet. Uttelling må gis til dem som gjennom forklaringer, begrunnelser og eksempler får vist kunnskap og forståelse. Ren avskrift / omskrivning av lovteksten gir aldri uttelling på karakterskalaen. Nedenfor følger et forslag til disponering av oppgaven, samt hva som bør være med innholdsmessig. Andre måter å disponere på kan imidlertid være like heldige, og det kan videre ikke forventes at alle punktene nedenfor verken skal behandles eller at alle skal behandles like grundige.
Innledningsvis bør kandidatene si noe om de sentrale begrepene i oppgavens ordlyd. Hva som menes med ”uskifteboet” og hva som menes med ”gjenlevendes råderett” bør dermed forklares noe nærmere. Uskifte innebærer at skiftet etter en ektefelles død utsettes. Både felleseieskiftet mellom ektefellene og arveoppgjøret i forhold til avdødes arvinger, utsettes. Isteden for at det skjer et skifte inngår midlene i uskifteboet, og oppgaven spør etter hvorledes den gjenlevende ektefelle kan disponere over dette boet. Utgangspunktet for dette spørsmålet finnes i al § 18, og dette utgangspunktet bør tidlig nevnes av kandidatene.
I forhold til uskifte reiser det seg også spørsmål om vilkårene for og gjenstanden for uskiftet. Vilkårene for uskifte faller etter min mening naturlig utenfor denne oppgavens tema, og kandidatene kan med fordel avgrense mot dette. Eventuelt kan kandidatene helt kort vise til eller nevne disse reglene. Oppgaven spør egentlig heller ikke etter gjenstanden for uskiftet. Imidlertid synes jeg det kan være greit når man skal redegjøre for rådigheten over noe, å også si litt om hva det rådes over. Noen grundig og omfattende utredning om hva som inngår i uskifteboet hører imidlertid ikke hjemme i besvarelsen, men hovedtrekkene kan likevel nevnes. I henhold til al § 9 første ledd, er det først om fremst felleseiet som inngår i uskifteboet, men i visse tilfeller kan også særeiemidler inngå, jf andre ledd. Likeledes følger det av al § 17 at alt ektemaken blir eier av vil inngå, men også her er det særregler for særeiemidler, personlige eiendeler og gaver, jf § 17 andre og tredje ledd.
Konsekvensene av at gjenlevende overskrider sin råderett over uskifteboet, hører etter min mening med som en naturlig del av denne oppgaven. Dette er imidlertid ikke oppgavens hovedtema, og det kan derfor ikke kreves at kandidatene går så veldig grundig inn på dette.
Det er naturlig å ta med noe om begrunnelsen for uskiftereglene i en slik besvarelse. Hvorvidt dette gjøres i innledningen, i et eget punkt eller underveis er en smakssak. Innledningsvis passer det for eksempel å si noe om begrunnelsen for uskifteordningen generelt, mens de enkelte rådighetreglene og begrensningene kan begrunnes nærmere underveis.
Uskifteordningen er begrunnet i at en ektefelles død skal få minst mulig konsekvenser for den gjenlevende, både av økonomiske og følelsesmessige hensyn. Ordningen bidrar til å gi gjenlevende en økonomisk mulighet til å fortsette livet tilnærmet som før, og det gir mulighet for å forhindre de følelsesmessige konsekvensene av et oppbrudd gjennom et skifte. Man kan si at uskifteordningen innebærer en prioritering av den gjenlevende ektefelles interesser foran arvingenes. Kandidatene kan med fordel også vise til andre regler som kan sies å styrke gjenlevendes ektefelles stilling, og gjerne si noe om den historiske utviklingen på området.
Den videre disponeringen av oppgaven kan for eksempel deles i to deler; gjenlevendes råderett i levende live og gjenlevendes råderett ved testament. Jeg velger å kommentere konsekvensene av at rådighetsreglene bli brutt underveis i behandlingen. Det er imidlertid ikke være noe i veien for å ta dette som et eget punkt til slutt.
Kandidatene ser ut til å treffe nokså godt i forhold til hva som skal behandles og hva det skal avgrenses mot. Kun en av de 23 kandidatene jeg har lest besvarelsene til, ser ut til å bomme på oppgavens tema. Denne kandidaten redegjør dessverre helt generelt om uskifteordningen, og skriver svært lite om gjenlevendes råderett. Slike besvarelser havner fort i faresonen. De fleste kandidatene disponerer oppgaven greit. Enkelte fremstillinger blir litt rotete, ved at kandidatene ikke har et bevisst forhold til disposisjonen, men behandler lovens paragrafer fortløpende. Dette gir trekk om det medfører rot og dobbelbehandling.
Utgangspunktet for gjenlevendes råderett mens denne er i livet finnes i al § 18 første ledd. Gjenlevende råder i følge denne bestemmelsen som en eier over hele boet, med de begrensninger som særlig er bestemt. Utgangspunktet er dermed at gjenlevende råder fritt over boet, når ikke annet særlig er bestemt. Vedkommende kan bruke og forbruke verdiene og eiendelene i boet etter eget ønske, og uten tanke for arvingene. Begrunnelsen for denne frie rådigheten, henger nært sammen med begrunnelsen for selve uskifteordningen. Lengstlevende skal kunne fortsette livet mest mulig som før, begrunnet både følelsesmessig og økonomisk. Dersom ikke utgangspunktet var fri rådighet over uskifteboet, ville ikke ordningen med uskifte ha gitt lengstlevende denne muligheten til å fortsette som før.
Som et utslag av gjenlevendes frie rådighet kan også nevnes al § 24 første ledd. Denne gir gjenlevende rett til å kreve helt eller delvis skifte av boet når dette måtte ønskes.
Den frie rådigheten gjelder i følge § 18 bare så langt annet ikke er bestemt. I arveloven oppstilles det begrensninger i råderetten i §§19 og 21. Også al §§ 24 og 27 medfører begrensninger i råderetten. I tillegg kan det spørres om begrensninger også kan følge av en avtale med arvingene eller av en ektepakt eller et testament fra førsteavdøde.
De fleste kandidatene behandler dette med fri rådighet svært kort, og konsentrerer seg om unntakene. Enkelte kandidater bruker imidlertid litt mer tid på hva utgangspunktet om fri rådighet innebærer, og i den grad de får frem noe fornuftig her må det honoreres.
Al § 19 innebærer begrensninger i forhold til gjenlevendes mulighet til å gi bort fast eiendom eller andre store gaver. I forhold til fast eiendom innebærer al § 19 et absolutt forbud mot å gi bort fast eiendom uten samtykke fra arvingene. I forhold til andre gaver gjelder forbudet bare gaver som stå i ”mishøve til formuen i buet”. Ut fra § 19 fjerde ledd gjelder begrensningene i rådigheten også salg eller annet som inneholder en gave.
Kandidatene må gjøre noe mer enn å gjengi bestemmelsene i al § 19. Innholdet må forklares og helst begrunnes, og kandidatene bør også forsøke å gi noen eksempler. Nedenfor skal nevnes en del momenter som kan være med i fremstillingen, og det må kunne kreves at kandidatene er innom en del av disse.
Dersom gjenlevende råder i strid med begrensningene i § 18, kan arvingene kreve omstøtelse etter reglene i andre ledd. Fristen for å kreve omstøtelse er ett år etter at arvingene fikk kunnskap om gaven. Omstøtelsen er i tillegg avhengig av om mottaker var i god tro. Dersom gavemottakeren er en av arvingene kan det vanskelig tenkes at god tro foreligger.
De fleste kandidatene behandler § 19 nokså grundig. Enkelte skiller seg ut med både redegjørelser av innholdet i reglene, begrunnelser for reglene og eksempler fra rettspraksis. Dessverre er der også noen som bare kort gjengir lovteksten. Kandidaten får da verken vist forståelse eller kunnskap, og det blir lite å gi uttelling for karaktermessig.
Al § 21 begrenser gjenlevendes råderett i forhold til å gi fullt eller delvis arveoppgjør til noen av arvingene. Regelen er begrunnet i hensynet til å sikre likhet mellom arvingene. Som ved § 19, er det arvingene etter førsteavdøde som er vernet av reglene i § 21. Det er således gjenlevendes mulighet til å foreta arveoppgjør med de som har er arving i uskifteboet som reguleres, og det er følgelig disse arvingene som også kan samtykke i at slikt oppgjør skjer. Med arvingene etter førsteavdøde må forstås både dennes arvinger og ektefellenes felles arvinger, men altså ikke de som bare har rett til arv etter gjenlevende. Også bestemmelsen i § 21 reiser mange spørsmål, og kandidatene bør forsøke å si noe nærmere om innholdet. Imidlertid kan det ikke kreves svært mye her, da pensumlitteraturen ikke er særlig grundig på dette området.
Konsekvensene av at gjenlevende bryter de rådighetsbegrensningene som oppstilles i § 21, er i følge annet ledd at hver av de andre arvingene kan kreve tilsvarende oppgjør. Dersom gjenlevende ikke går med på det kan boet kreves skiftet. Gjenlevendes rett til å sitte i uskiftet bo vil da oppheves. I følge § 21 tredje ledd skal det ved et senere skifte skje en avkorting etter reglene i al §§ 39-42. Dette gjelder klart både når arvingene har samtykket i at en arving tidligere har fått arveoppgjør, og i de tilfeller arvingene krever skifte etter andre ledd. Spørsmålet som kan stilles er om arvingene isteden for å kreve skifte etter andre ledd, kan vente til det skjer et skifte uavhengig av grunn, og da kreve avkorting etter tredje ledd. En enstemmig juridisk teori anser at det må være mulig, og det må være et klart pluss om kandidatene kjenner argumentasjonen her.
De aller fleste kandidatene behandler også § 21. Som ved behandlingen av § 19 varierer det også mye her mht grundigheten i behandlingen.
Al § 24 og al § 27 er ikke utformet som direkte begrensninger i gjenlevendes rett til å råde over boet. Imidlertid innebærer begge bestemmelsene at om gjenlevende råder over boet på en bestemt måte, får arvingene rett til å kreve uskifteboet skiftet/rett til vederlag. Begge bestemmelsene medfører derfor begrensninger i råderetten, og jeg finner det da naturlig at de omtales i besvarelsen av denne oppgaven.
Al § 24 andre ledd begrenser gjenlevendes råderett i form av at vedkommende ikke må forsømme sin oppfostringsplikt av arvingene. I så tilfelle kan arvingen kreve boet skiftet. Dette er en nokså upraktisk regel. Videre gir al § 24 andre ledd arvingene rett til å få boet skiftet dersom gjenlevende ”fer misleg åt så buet minskar unødig eller blir utsett for vesentlig minking”. Dette innebærer at gjenlevendes råderett over uskifteboet er begrenset til at vedkommende ikke kan handle utilbørlig slik at boet minsker unødig eller blir utsatt for vesentlig reduksjon. Dette innebærer en svært skjønnsmessig vurdering, men det sentrale vil være om reduksjonen av boet er utilbørlig. Begrunnelsen bak regelen er klart å forhindre at gjenlevende reduserer arvingenes fremtidige arvekrav for mye. Hensynene som begrunner selve uskifteordningen gjør seg heller ikke gjeldende når det er snakk om at gjenlevende på en utilbørlig måte minsker boet. Det er således ingen grunn for å tillate eller verne slike disposisjoner. Bestemmelsen er i svært liten grad omtalt i pensum, og det kan neppe kreves så mye mer enn at kandidatene kort nevner den.
Al § 27 første ledd innebærer begrensninger i forhold til at gjenlevnede ikke kan vannstyre boet, misbruke retten til å rå over boet eller opptre utilbørlig på annen måte. Dersom gjenlevende gjør dette får arvingene krav på vederlag av boet eller av gjenlevendes særformue. Igjen er det hensynet til å verne om arvingenes rett til arv som slår igjennom. Andre ledd i § 27 begrenser gjenlevendes rett til å bruke uskiftemidler til å øke sin formue utenfor boet. Også i disse tilfellene får arvingene krav på vederlag om dette skjer. Heller ikke al § 27 er i særlig grad behandlet i pensum.
Det er de færreste kandidatene som behandler §§ 24 og 27. Noen gjør det imidlertid, og disse må få uttelling for det. I hvilken grad man skal trekke de som ikke behandler disse bestemmelsene, må bero på en helhetsvurdering av besvarelsen deres og den forståelse de der får gitt uttrykk for. Siden §§ 24 og 27 er lite behandlet i pensum kan det nok ikke trekkes mye for manglende behandling.
Al § 18 første ledd viser til de ”atterhald som særskilt er fastsette”. Lovteksten sier intet om dette bare viser til begrensninger fastsatt i arveloven, eller om begrensninger også kan følge av enten en ektepakt mellom ektefellene, et testament fra førsteavdøde eller en avtale mellom arvingene og gjenlevende. Særlig praktisk er det å tenke at arvingene i de tilfellene de må samtykke i uskifte, al § 9 andre ledd og §10, som del av samtykket setter visse begrensninger i forhold til gjenlevendes råderett. Lovens forarbeider taler ganske klart i retning av at slike avtalebaserte begrensninger ikke skulle kunne gjøres gjeldende. Juridisk teori har imidlertid argumentert for en annen løsning, og gjennom avgjørelsen i Rt 1992 s 374 fastslo Høyesterett at arvingene kunne sette vilkår for å samtykke til uskifte. Disse vilkårene vi da kunne medføre ytterligere begrensninger i gjenlevendes rett til å råde over boet. Det vil være en klar fordel om kandidatene kjenner til argumentasjonen omkring disse spørsmål, og om kandidatene kanskje kan gi noen eksempler på begrensninger som det kan være praktisk at arvingene stiller.
Svært få kandidater sier noe om dette. De som gjør det bør gis uttelling, selv om de ikke har så mye å tilføre besvarelsen på dette punktet.
Gjenlevendes råderett ved testament er regulert i al § 18 andre ledd. Bestemmelsen fastslår at gjenlevende bare kan rå over det som er arv etter han/henne. Regelen er naturlig begrunnet i det hensyn at man i testament bare kan råde over det som en selv etterlater seg. Førsteavdødes arvingers rett til arv skal selvsagt vernes. Bestemmelsene i al § 18 andre ledd gjelder bare når uskifteboet skiftes først etter lengstlevendes død. Videre bør det fremheves at bestemmelsene gjelder alle dødsdisposisjoner, jf al § 53.
Kvantitativt bestemmes råderetten ved testament av reglene i al § 26. Gjenlevende kan råde over den del av uskifteboet som er hans ut fra reglene i § 26. Begrunnelsen for dette henger sammen med testasjonsadgangen generelt. I testament kan man bare råde over det en selv etterlater seg ved sin død, jf al § 48. Begrunnelsen for å la lengstlevende råde over hele uskifteboet i live, er jo dessuten hensynet til vedkommendes mulighet til å fortsette livet som før. I forhold til testasjonsadgang gjør ikke disse hensynene seg gjeldende. Det er da ingen tungtveiende hensyn som tilsier at lengstlevende skal kunne råde over mer enn sin egen del ved testament. Selvsagt må reglene om pliktdel respekteres, og det følger også utrykkelig av ordlyden i al § 18. Jeg ser ikke at det er nødvendig at kandidatene går grundig inn på reglene om skifte av boet i § 26. Kandidatene må imidlertid gjerne gi et par eksempler på hva lengstlevende dermed kan testamentere bort.
Kvalitativt kan gjenlevende i følge al § 18 andre ledd if, råde over alle gjenstander som ”ikkje førsteavdøde særskilt har ført inn i buet”. Det betyr at gjenlevende kan råde både over gjenstander han selv eide og gjenstander som var i sameie mellom ektefellene. Begrensningene her er som over at gjenlevende ikke kan råde over verdimessig mer enn det som utgjør sin del, samt at pliktdelsreglene må overholdes. Gjenstander som i sin helhet var eid av avdøde, kan gjenlevende ikke råde over ved testament.
(Her kan det imidlertid påpekes at gjenlevende gjennom livsdisposisjoner kan råde også over eiendeler som fullt ut var avdødes sine. Disse kan også fordeles som ledd i et delvis arveoppgjør etter al § 21.)
Testament i strid med disse reglene må undergis vanlig tolkning etter reglene i al §§ 65 og 66, og konsekvensene av overskridelsene fastsettes ut fra denne tolkningen.
De fleste kandidatene behandler råderetten ved testament nokså kort. Uttelling må gis til de som sier noe om forskjellen i råderett i live og ved testament, og som kanskje kan begrunne denne forskjellen noe.
Jeg mener man må kunne forvente og kreve at kandidatene kan si en god del om dette emnet. Det er godt behandlet i undervisningen, greit behandlet i pensum, godt behandlet i tilleggslitteraturen, og det er i tillegg en god del å hente i lovteksten. Man må imidlertid kunne kreve at kandidatene får frem noe mer enn rene gjengivelser av lovteksten. Kandidatene har her gode muligheter til å få vist forståelse og kunnskap gjennom noe selvstendighet i disponeringen og gjennom forklaringer, begrunnelser og eksempler. Enkelte bestemmelser er dårlig behandlet i pensum og her kan det ikke forventes særlig mye, særlig gjelder dette mht al §§ 24 og 27. De kandidatene som behandler også dette må få uttelling for det. For øvrig må kandidatenes metode og bruk av rettskildene være av stor betydning ved karakterfastsettelsen.
Dersom kandidatene bommer på det oppgaven spør etter og skriver en generell uskifte besvarelse, kommer de fort i faresonen. Avgjørende for om de skal bestå, blir hvor mye de likevel får sagt om gjenlevendes råderett. De som konsentrerer seg om gjenlevendes råderett men ikke får frem stort mer en gjengivelser av lovteksten, kan ikke få særlig uttelling for dette. Ved å gjengi lovteksten, mer eller mindre presist, får ikke kandidatene vist særlig grad verken av kunnskap eller forståelse, og det er slik kunnskap og forståelse som etter min mening skal honoreres. Dessverre ser det ut til å være en del slike besvarelser som i all hovedsak bare gjengir lovteksten. Disse er ofte svært korte, 7-10 spalter, og jeg finner lite å gi uttelling for her. Disse besvarelsene må dessverre plasseres nederst på karakterskalaen. De øvrige kandidatene ser ut til å behandle oppgavens tema nokså grundig. Særlig i forhold til al § 19 har de fleste en del å redegjøre for. Mange begrunner reglene godt underveis, og mange trekker inn flere avgjørelser fra Høyesterett. Dette må honoreres. Jeg mener lauden bør sitte nokså ”løst” når kandidatene fremstiller reglene greit uten de store feilskjær, og de i tillegg klarer å komme med en del begrunnelser og eksempler. Et par kandidater behandler oppgavens tema meget grundig og godt, og disse bør etter min mening belønnes med en god laud.
Jeg tar gjerne i mot kommentarer og innspill fra de øvrige sensorene. God sensur!