Endelig

SENSORVEILEDNING

Praktikum

Cand.jur.-eksamen

Annen avdeling høst 2001, Universitetet i Tromsø

1 Innledning

1.1 Om oppgaven

Oppgaven reiser utelukkende erstatningsrettslige spørsmål, som alle må betegnes som relativt sentrale – selv om det også dukker opp enkelte mer spesielle spørsmål. Formålet har vært å få en viss spredning i vanskelighetsgrad.

Spørsmålene knytter seg til en bilkollisjon, slik at spørsmål om bilansvar er sentrale. Erstatningskrav fremsettes imidlertid også mot sjåføren personlig og hans arbeidsgiver. Videre reises spørsmål om medvirkning og om vilkårene for menerstatning og oppreisning. Ved at krav er reist mot flere skadevoldere for samme skade, må kandidatene anvende ulike regelsett på samme faktum. Dette setter noe krav til kandidatenes evne til å disponere besvarelsen. På den annen side er spørsmålene i oppgaveteksten ordnet slik at de med fordel kan drøftes i den rekkefølge de fremsettes. Veiledningen bygger på denne systematikk. Under veis vil jeg si litt om forholdet mellom de ulike spørsmål og drøftelser.

1.2 Pensumlitteratur

Nils Nygaard, Skade og ansvar, 5.utgave, Oslo 2001 side 121-137, 163-169, 232-245, 288-311 og 382-387.

2 Kommentarer til de enkelte spørsmål i oppgaven

2.1 Kort om disponering

Som nevnt ovenfor kan oppgaven i grove trekk disponeres ved å besvare spørsmålene i den rekkefølge de reises. Oppgaven er videre delt inn i to deler. Del I knyttet til Lars sine krav og del II omhandler Martes krav. For del I kan det videre skilles mellom ansvars- og årsaksspørsmål og rene utmålingsspørsmål. De fleste kandidater velger også denne oppdelingen. Det bør gis et pluss for kandidater som innledningsvis påpeker denne oppdeling, og knytter det til de tradisjonelle hovedvilkår for erstatning. Dessverre gjøres det siste ofte som et rent pliktløp, uten at denne innedelingen i hovedvilkår knyttes til disponeringen av besvarelsen.

De fleste følger oppgavens systematikk slik at de først drøfter ansvarsgrunnlagene for de fire påstått ansvarlige, og tar deretter opp vilkårene for de to omstridte tapsposter, menerstatning og oppreisning. Mange kaller de to siste spørsmål for utmålingsdelen eller lignende. Strengt tatt dreier det seg ikke om utmåling, dvs beregning, av en tapspost, men om hvorvidt vilkårene for å kreve posten dekket er oppfylt, se nedenfor. Det må imidlertid i denne sammenheng være helt forsvarlig å benevne spørsmålene som utmåling.

Når det gjelder kravet mot Peder oppstår særlig disposisjonsmessige spørsmål. På den ene side vil det være i tråd med den øvrige systematikken å først drøfte om Peder i utgangspunktet kan holdes erstatningsansvarlig, dvs om han har utvist uaktsomhet, og deretter i ”utmålingsdelen” drøfte vilkårene for oppreisning. Fordi drøftelsene langt på vei vil være sammenfallende, vil det på den annen side være mer naturlig å slå drøftelsene sammen. Det kan imidlertid tenkes ulike løsninger, f eks at man i ”ansvarsdelen” raskt konstaterer at Peder har forvoldt skaden ved uaktsom kjøring, og viser til at man vil komme nærmere tilbake til skylddrøftelsen under spørsmålet om oppreisning.

Spørsmål om Peders uaktsomhet vil også kunne dukke opp under spørsmålet om arbeidsgiveransvar for Lillevik betong – nærmere om dette under pkt 2.4. Det må gis pluss til kandidater som på en ryddig måte samordner de tre steder Peders opptreden kommer i fokus. Mange sliter en del med dette.

I oppgaveteksten er det opplyst at partene var enige om hvordan en eventuell erstatning skulle utmåles, men at det var det stor uenighet om hvorvidt de ulike grunnlag for å kreve erstatning var oppfylt. I den videre teksten fremgår det hvilke spørsmål som er omstridt og på hvilke grunnlag.

Av dette bør kandidatene se at de konkrete vilkår for ervervstapserstatning i skl § 3-1 ikke er omstridt. Det er derfor litt uskjønnsomt hvis kandidatene går inn på en nærmere drøftelse av de ulike vilkår i skl § 3-1. Enkelte gjør det.

Når det gjelder menerstatning gjelder spørsmålet bare lovens vilkår, ikke den konkrete utmåling. For kravet om oppreisningserstatning må det, som en del av vilkårene, også avgjøres hvem kravet kan rettes mot.

Noen kandidater drøfter alle spørsmål knyttet til den enkelte skadevolder under ett, dvs om Lars kan kreve ervervstapserstatning, menerstatning og oppreisning fra Vesta, tilsvarende for Gjensidige osv. Selv om dette nødvendigvis må innebære en rekke henvisninger og kanskje noen gjentakelser, kan det etter min mening ikke i seg selv trekkes for valg av disposisjon – såfremt ikke drøftelsene blir kunstige og gjentakende.

De fleste kandidater får greit frem at ett ansvarsgrunnlag nødvendigvis ikke utelukker et annet. Enkelte viser også til bal § 11 og/eller skl § 5-3. Andre begrunner standpunktet med at det er et erstatningsrettslig prinsipp. Det siste er greit nok, men det gir selvfølgelig bedre uttelling å vise til aktuelle lovbestemmelser. Ekstra pluss må det gis til de som påpeker forholdet mellom den generelle regel i skl § 5-3 og spesialregelen i bal § 11.

Rent disposisjonsmessig bør også kandidatene samordne denne drøftelse, fordi den samme innsigelse fremsettes både av Lillevik betong og av Peder.

Martes krav i del II faller alle inn under kategorien vilkår. Eksempelvis dreier somt om erstatning for boblejakka seg ikke om hvordan jakka skal verdsettes (gjenanskaffelse, nypris osv), men om tapet i det hele tatt faller inn under bilansvaret.

2.2 Innsigelsene fra Vesta – Har Lars medvirket?

2.2.1 Innledning

Det fremgår av teksten at Vesta erkjenner at skadetilfellet faller inn under bilansvaret. Dette spørsmålet skal derfor ikke drøftes. En kort henvisning til bal § 4 (eventuelt jf § 1) er selvfølgelig på sin plass. Det må også være greit, slik mange kandidater gjør det, å foreta en kort konstatering av at vilkårene i bal § 4 er oppfylt. Kandidatene bør imidlertid så raskt som mulig gå rett til medvirkningsregelen i bal § 7 første ledd. Det vil være et pluss om kandidatene ser at bal § 7 kan suppleres av de generelle medvirkningsreglene i skl § 5-1, jf bal § 6 første ledd. Svært få gjør dette, og det er i og for seg greit – selv om det må gis et ekstra pluss til de som vedrørende bilbeltebruk også henviser til skl § 5-1 nr 2.

Ved lovendring 15. juni 2001 nr 61, i kraft 16. juni 2001, ble bal § 7 endret slik at bortfallsreglene ved promillekjøring bare gjelder ”skadeliden vognfører”, dvs at reglene etter gjeldende rett ikke kommer til anvendelse på Lars sitt forhold. Dette var det opprinnelig opplyst om i oppgaveteksten, men opplysningen må ha falt ut. Det er imidlertid gitt orientering til kandidatene i eksamenslokalet at det bare er den rene medvirkningsregelen i første ledd som skal behandles. Såfremt kandidatene ikke skriver seg bort om tredje ledd, må det antakeligvis bæres over med de som likevel tar opp denne problemstillingen.

Jeg har funnet én besvarelse hvor spørsmålet tas opp knyttet til den gamle lovteksten, men der avfeies spørsmålet raskt med at Lars ikke visste eller måtte vite at Peder var påvirket. Jeg har ikke tatt forholdet i betraktning ved karaktersettingen.

Kandidatene må se at Lars kan ha medvirket på to ulike måter. For det første om det var uaktsomt av Lars å sitte på med Peder som hadde drukket, og for det andre om det var uaktsomt ikke å bruke bilbelte. Kandidatene bør se at både bal § 7 første ledd og skl § 5-1 nr 1 krever at skadelidte på uaktsom måte har vært en medvirkende årsak til at skaden skjedde (henholdsvis ”medverka til skaden med vilje eller i aktløyse” og ”medvirket til skaden ved egen skyld”). Skadelidtes medvirkning må således vurderes både i et årsaks- og et skyldperspektiv. De fleste kandidater presiserer dette, og er meget våkne i forhold til oppgavens opplysning om at manglende bilbeltebruk ikke hadde betydning for den varige skaden.

2.2.2 Har Lars medvirket ved å sitte på med Peder?

En nødvendig faktisk betingelse for at Lars ble skadet, var at han var passasjer i bilen. Spørsmålet blir om han kan bebreides for det. I denne vurderingen må det påpekes at erstatningskravet ikke reduseres dersom Lars ”kan leggjast berre lite til last”. Kandidatene får et lite hint om denne vurderingen gjennom Lars sin anførsel. De fleste får dette godt frem, nemlig ved å vise til at Lars kanskje kan bebreides, men i alle fall ikke mer enn bare litt. Etter min mening må det være fullt akseptabelt – og kanskje det beste – og gå rett på ”terskelen”. Enkelte drøfter først om det foreligger uaktsomhet eller ikke, for deretter å drøfte om uaktsomheten er stor eller liten. Dette må i seg selv aksepteres, men drøftelsene blir derved ofte litt tungrodde og gjentakende.

Lars kjente lukten av alkohol, men ble beroliget av tomflaskene. Peder så trøtt ut, men virket ikke beruset. Det må antas at Lars var kjent med at promille og trøtthet regelmessig øker risikoen for skader i trafikken. Hans alternative handling ville være å be om å få gå av. Kan det – ut fra den foreliggende risiko for skade – med rimelighet kreves at Lars ikke ba Peder om å stoppe? Vil en eventuell bebreidelse overstige ”lite til last”?

Hvilket resultat kandidatene kommer til har lite betydning, så fremt argumentasjonen er god. De fleste unnskylder Lars pga hans unge alder.

Den våkne kandidat kan presisere at Lars sin tilstedeværelse neppe hadde noen betydning for at selve kollisjonen skjedde, men for at han selv ble skadet. Spørsmålet er om Lars ved dette ”har latt være i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade”, jf skl § 5-1 nr 2.

2.2.3 Har Lars medvirket ved ikke å bruke bilbelte?

Manglende beltebruk har ikke hatt noen betydning for at kollisjonen skjedde, men førte til et større skadeomfang for Lars sitt vedkommende. Det er imidlertid opplyst i oppgaveteksten at manglende beltebruk ikke hadde betydning for fingerskaden og at det bare var denne som førte til ervervstap og varig medisinsk uførhet som grunnlag for eventuell menerstatning. Lars har således ikke ved manglende bilbeltebruk medvirket til en skade som det kreves erstatning for – i alle fall ikke fra Vesta.

Etter min mening er det ingen grunn til å foreta noen subsidiær drøftelse av eventuell skyld for ikke å ha brukt bilbeltet. Den forutsetning som i så fall må endres, er de faktiske opplysninger i oppgaveteksten. Det kan imidlertid ikke gjøres særlige trekk for de som likevel foretar en slik drøftelse. Kandidatene får heller skilles ved at de som ser dette forholdet får et ekstra pluss.

Som ovenfor nevnt ser de fleste kandidater betydningen av denne opplysning. Mange har imidlertid allerede foretatt en uaktsomhetsdrøftelse før de kommer til at forholdet ikke har medvirket til den varige skade. Jeg vil ikke gjøre særlig trekk for det.

2.3 Innsigelsene fra Gjensidige - Vilkårene etter bal § 8

Gjensidige viser til to grunnlag for ansvarsfrihet, bal § 8 første og annet ledd. Skal erstatning kreves fra ”motpartens” trafikkforsikrer, kreves det – i tillegg til de generelle krav i bal § 4 – at skaden må være forårsaket av uaktsomt forhold, teknisk svikt eller objektivt brudd på trafikkreglene fra den andre bilens side. Igjen er det viktig at kandidatene ser årsaksperspektivet. Marte har kjørt bil i påvirket tilstand. Det er både uaktsomt og i strid med trafikkreglene, men etter oppgaveteksten forårsaket det ikke kollisjonen og derved Lars sin skade. De aller fleste ser dette, og det er gledelig.

De fleste drøfter spørsmålene slik oppgaven legger opp til, med først å drøfte ansvarsgrunnlag etter første ledd, for deretter – som regel subsidiært – å drøfte bortfall grunnet medvirking etter annet ledd. En del slår de to drøftelser sammen, og det er helt greit så fremt det forklares hvorfor. De fleste slike drøftelser jeg har sett, bærer imidlertid preg av manglende oversikt.

2.4 Innsigelsene fra Lillevik Betong

2.4.1 Innledning

Lillevik betong fremsetter to innsigelser, nemlig at en ansvarlig trafikkforsikrer utelukker ansvar for dem og subsidiært at vilkårene for arbeidsgiveransvaret ikke er oppfylt fordi Peder gikk utenfor det påregnelige.

I oppgaveteksten fremgår det at Lillevik betong erkjenner at skaden skjedde under utføring av arbeid for dem. Dette må vel med rimelighet også oppfattes slik at det erkjennes å foreligge et arbeidstakerforhold. Derimot sies det ikke uttrykkelig at det også aksepteres at Peder i denne sammenheng har utvist uaktsomhet. Svært mange tar dette for gitt, og det er etter min mening helt greit – oppgaven legger bare opp til en drøftelse av det negative vilkåret i skl § 2-1 nr 1 if. På den annen side er det like akseptabelt å foreta en rask skyldvurdering, hvor det presiseres at normen nå er knyttet til hva Lars med rimelighet kan forvente seg av en betongbilsjåfør.

Det viktigste er at kandidatene på en eller annen måte begrunner hva de gjør, og at de på en eller annen måte går gjennom alle vilkårene i skl § 2-1. Dette kan som nevnt gjøres ved at kandidaten tokker oppgaveteksten dit hen at skyldkravet ikke omstridt, slik at det sentrale er påregnelighetsvilkåret. Eller kandidaten kan foreta en rask uaktsomhetsdrøftelse, hvor i tilfelle forholdet til spørsmålet om Peders personlige skyldansvar og oppreisningsspørsmålet er avklart og samordnet.

Enkelte viser til at vilkårene i skl § 2-1 nr 2 og 3 er oppfylt. Dette er litt misforstått i det disse bestemmelser bare inneholder definisjoner. Vilkåret om arbeidstaker-arbeidsgiver fremgår av nr 1.

2.4.2 Begrenser bilansvarsloven skadelidtes adgang til å kreve erstatning fra andre?

Lillevik betong tar først opp et prinsipielt spørsmål, nemlig om Lars i det hele tatt kan kreve erstatning fra andre når skaden faller inn under bilansvaret. Lars gir på en måte svaret selv. Bilansvaret utelukker ikke at skadelidte kan kreve erstatning for andre som eventuelt måtte være ansvarlige på andre ansvarsgrunnlag. Dette fremgår forutsetningsvis av bal § 11 første ledd. Andre skadevoldere som måtte ha betalt erstatning til skadelidte, kan imidlertid normalt kreve regress (refusjon) fra trafikkforsikrer, se bal § 11 tredje ledd og Nygaard, Bilansvar side 335-339. Som anført av Lars berører imidlertid disse spørsmål verken ham eller kandidatene.

I lærebokas kapittel om bilansvar er det på side 293-294 behandlet ”motorvognansvaret etter vanlege skadebotreglar”. Det kommer her klart frem at bilansvaret ikke utelukker ansvar på annet grunnlag. Spørsmålene har også vært behandlet på forelesninger, og de aller fleste er som nevnt ovenfor ganske stødige i sin behandling av disse spørsmål. Jeg vil likevel ikke trekke særlig mye for de som går seg vill.

2.4.3 Har Peder gått utenfor det arbeidsgiver med rimelighet kan regne med?

Rent oppgaveteknisk må kandidatene se at det eneste de skal drøfte er anførselen

Formuleringen av anførselen gir kandidatene er klar pekepinn om at de skal drøfte hvorvidt Peder ved å kjøre i beruset tilstand har gått ”utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet”, jf skl § 2-1 nr 1 siste punktum. Det må derfor anses relativt svakt å bomme på lovstedet.

I utgangspunktet må arbeidsgivere til yrkessjåfører kunne regne med at de er edrue under utføring av sitt arbeid. Spørsmålet er om arbeidsgiver i dette tilfellet hadde slik konkret kunnskap om Peders drikkfeldighet at det ikke var upåregnelig for dem at han kjørte med promille. Sett fra et prevensjonssynspunkt er arbeidsgiveransvaret – og det aktuelle unntaket – begrunnet i arbeidsgivers mulighet for å forhindre skade. Vet en arbeidsgiver om at en yrkessjåfør er drikkfeldig og tidvis kjører med promille, plikter arbeidsgiver etter min mening å gjøre sitt for å få slutt på kjøringen. Andre standpunkter må selvfølgelig også aksepteres, så lenge argumentasjonen er god.

De fleste kandidater håndterer spørsmålet godt, og får frem de relevante momenter.

Når det gjelder betydningen av stillingsinstruksen er det få som går inn på en tolkning av den det, og det er etter min mening fornuftig. Kandidatene bør imidlertid få frem at brudd på instruksen ikke har noen automatisk virkning, men at det er et moment som inngår i vurderingen av siste punktum i nr 1. Mange kandidater håndterer også dette på en fornuftig måte, hvor det fokuseres på arbeidsgivers forpliktelser og på hva Lillevik betong i dette konkrete tilfellet måtte påregne fra Peders side.

Enkelte kandidater er alt for bastante ved helt enkelt å vise til at Peder har brutt instruksen, slik at arbeidsgiver ikke lenger er ansvarlig.

2.5 Peders alminnelige skyldansvar

Peder er påstått solidarisk medansvarlig. Innledningsvis bør kandidatene nevne hans prinsipale innvending, som er i tråd med den prinsipale innsigelsen fra Lillevik betong, se pkt 2.4.2. Drøftelsene må samordnes, og de fleste henviser til hva de har anført vedrørende Lillevik betong.

Peder anførte at det ville være meget urimelig å holde ham erstatningsansvarlig når han bare mente å være grei mot Lars. De fleste kandidater avfeier dette. Det er fullt akseptabelt, selv om jeg ikke helt vil se bort fra forholdet. Det ville eksempelvis vært annerledes om Lars var nødt til å kjøre med Peder – f eks fordi han var bussjåfør ved en obligatorisk skoleutflukt. Det forhold at Peder ville være grei oppveies imidlertid ved at Peder grunnet sin formodede kjennskap til egen promille burde sørget for å ikke utsette Lars for risikoen.

Peder viser også til at Lars i alle måtte fall bære noe av ansvaret selv, hvilket må oppfattes som en anførsel om at Lars – også i forhold til Peder – har medvirket til egen skade. Kandidatene bør derfor ta opp spørsmålet selvstendig, men ved at det henvises til drøftelsen knyttet til Vesta og deretter presisere at vurderingen denne gang må skje på bakgrunn av skl § 5-1. Det kan således godt tenkes at Lars anses for å ha medvirket noe, slik at det får betydning i forhold til Peders personlige ansvar, men ikke i forhold til trafikkforsikrer Vesta.

Relativt mange tar opp medvirkningsspørsmålet i forhold til Peder, men alt for få presiserer at vurderingen blir en noe annen. Enkelte foretar heller ingen samordning av de to medvirkningsdrøftelsene, og det er litt uheldig.

Endelig viste Peder til at han ikke hadde økonomiske muligheter til å betale den erstatningssummen Lars krevde. Denne anførselen må oppfattes som en påstand om lemping, og mange kandidater tar opp dette spørsmålet.

Etter min mening må det være en smakssak om man velger å ta opp spørsmålet i tilknytning til den generelle vurdering av om Peder er personlig ansvarlig, eller om man skiller det ut som eget spørsmål under ”utmålingsdelen”.

Av de som tar opp spørsmålet er det mange kandidater som avviser lemping – eller bare tillater lemping i begrenset omfang – under henvisning til Peder store skyld. Standpunktet er forsvarlig og er utledet av ordlyden. Det kan imidlertid nevnes at Høyesterett i Rt 1997 883 Skalledommen lempet erstatningskravet mot en voldsovergriper . Dommer er inntatt i den domssamling studentene har fått utlevert i forbindelse med undervisningen, men ikke eksplisitt gjennomgått.

2.6 Oppfyller Lars vilkårene for krav om menerstatning?

Lars har en varig skade som utgjør 10% medisinsk uførhet. Spørsmålet er om han oppfyller kravet til betydelig skade, jf skl § 3-2 første ledd første punktum. På forelesningene er det understreket at skl § 3-2 ikke inneholder noen fast minstegrense på 15% slik det gjør for menerstatning etter ftrl § 13-17 (tidligere yrkesskadeerstatning) og standardisert erstatning til barn etter skl § 3-2a. Disse nedre grensene gir imidlertid et utgangspunkt for hva som kan oppfattes som betydelige skader. For menerstatning etter ftrl § 13-17 er det imidlertid gjennom reglene om såkalt gruppeopprykk også muligheter for å bli tilkjent menerstatning for lavere invaliditetsgrader. Nygaard (side 128) peker på den språklige motsetningen – de ubetydelige skader.

De aller fleste får frem disse forhold på en ryddig måte.

På grunnlag av de konkrete forhold kommer de fleste til at Lars sin skade er betydelig, og at den har også stor betydning for hans livsutfoldelse. Det motsatte standpunkt er selvfølgelig like ”riktig”. Det avgjørende er som ellers argumentasjonen.

2.7 Kan Lars kreve oppreisning? – og fra hvem?

Oppreisning kan (som hovedregel) bare kreves fra den personlige skadevolder. De fleste får frem dette, og de fleste av disse viser til ordlyden i skl § 3-5: ”Den som …har …”.

De kandidater som drøfter tapspostene under hver påstått ansvarlig, finner for Vesta og Gjensidiges vedkommende som regel også frem til bal § 6 annet ledd hvor det uttrykkelig sies at bilansvaret ikke omfatter oppreisningserstatning.

Det er følgelig bare Peder som eventuelt kan pålegges å betale oppreisning til Lars. Det må derfor vurderes om vilkårene i skl § 3-5 er oppfylt for hans vedkommende. Lars er klart nok påført ”skade på person”. Spørsmålet blir om Peder har forvoldt skaden ved grov uaktsomhet. Oppreisningens størrelse skal ikke drøftes.

Det er opplyst at skaden skjedde fordi Peder var uoppmerksom, og at dette skyldes bakrus og restpromille. Dette må Peder opplagt ha følt på kroppen. Det må også tas i betraktning at kjøringen skjedde med en stor bil, hvor den generelle risiko for alvorlig skade er større enn ved vanlige personbiler.

Det finnes ingen klare kriterier på grov uaktsomhet – utover at det er et uaktsomt forhold som må betegnes som grovt. (”… det må foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet”, Rt 1970 1235.)

De fleste finner at Peder har utvist grov uaktsomhet, men kvaliteten på drøftelsene varierer mye. Som nevnt i pkt 2.1 har mange problemer med å samordne drøftelsene av Peders skyld i de tre ulike sammenhenger hvor spørsmålet oppstår.

2.8 Martes krav mot Vesta

2.8.1 Er tilleggsvilkårene etter bal § 8 første ledd oppfylt?

Innledningsvis bør det vises til at Vesta har erkjent ansvar for selve skadehendelsen (se pkt 2.2.1), dvs slik at bal § 4 er oppfylt ved at betongbilen har forårsaket skaden. Videre må kandidatene samordne denne drøftelsen med spørsmålet om Gjensidiges ansvar overfor Lars, se pkt 2.3.

De fleste kandidater presiserer godt at bal § 8 første ledd oppstiller tilleggsvilkår i forhold til de generelle vilkår i § 4. Videre får kandidatene greit frem at Marte har kjørt med promille, men at det fremgår av teksten at promillekjøringen ikke var årsaken til kollisjonen. Tilleggsvikårene ”berre når skaden kjem av” er følgelig ikke oppfylt.

Forholdet mellom bal § 4 og § 8 må sies å være ganske vanskelig, og klartenkthet på dette området bør premieres.

I kandidatenes drøftelser forekommer det en del variasjoner omkring hvorvidt promillekjøring er uaktsomt, i strid med trafikkreglene eller begge deler. Forholdet oppfanges nok av både første ledd a) og c), men i denne sammenheng kan denne rubriseringen ha liten betydning.

2.8.2 Subsidiært om bortfall grunnet Martes promille, bal § 8 annet ledd

Mange tar subsidiært opp spørsmålet om Martes krav kan falle bort pga medvirkingsreglene i bal § 8 annet ledd, dvs om det også foreligger ansvarsbetingende forhold på skadelidtesiden. På bakgrunn av det som er sagt ovenfor om vilkårene for ansvar, bør det i tilfelle raskt konstateres at det ikke foreligger forhold på skadelidtesiden som har medvirket til at skaden skjedde.

2.8.3 Beløpsbegrensningen i bal § 9

En trafikkforsikrers ansvar for tingskade er beløpsbegrenset til 1.000.000 kroner for én og samme skadehendelse, jf bal § 9 første ledd.

Når det i oppgaveteksten er opplyst at Lillevik Betong ikke hadde tilleggsansvarsforsikring, har dette sammenheng med at de fleste trafikkforsikringspoliser inneholder en slik bestemmelse, og dette er også opplyst i læreboka og på forelesninger.

Martes samlede tap er på 1.401.500 kroner (bil og jakke), men det fremgår av oppgaveteksten at Marte bare krevde skadene på bilen dekket av Vesta. Jakka ble krevd erstattet fra Gjensidige, se nedenfor. Enkelte kandidater roter litt med dette.

Dette spørsmålet bør besvares helt enkelt med at Vestas ansvar i dette tilfellet ikke kan overstige kr 1.000.000 – uansett hvor stort Martes tap hadde vært.

Det er opplyst at betongbilen bare fikk ubetydelig skader. Reglene i bal § 9 annet ledd kommer derfor heldigvis ikke til anvendelse.

2.9 Martes krav mot Gjensidige – boblejakka

Gjensidige har som Martes trafikkforsikrer et selvstendig ansvar overfor Marte – i de fleste sammenhenger uavhengig av om Marte også kan kreve erstatning fra motpartens trafikkforsikrer. Skade på førerens eget gods faller imidlertid utenfor trafikkforsikrers ansvar, se bal § 5 b). Fra dette gjøres det unntak for ” gangklede og andre vanlege eigne bruksting som folk har på seg eller med seg på køyreturen som ferdagods og som vert skadde i samband med at folk eller ei vogn får skade”.

Formuleringen i b) er den samme som i a). Vårt tilfelle omfattes nok av begge, men det er likevel mest korrekt å anvende b). De aller fleste bygger på a). Det samme gjelder det første utkastet til denne veiledningen! Jeg kan derfor vanskelig si annet enn at det ikke kan trekkes for å anvende a). Det bør likevel gis et pluss til de kandidater som ser at det er b) som helst bør anvendes.

Boblejakka til 1.500 kroner er et slikt vanlig ”gangklede” som derfor likevel omfattes av ansvaret, og jakka ble skadet i forbindelse med at folk eller ei vogn fikk skade. Noen går inn på drøftelser av om jakka kan sies å være vanlig. Det må gis et visst pluss for å påvise at vilkåret vanlig også knytter seg til klær. Selv om jeg er uenig, synes jeg ikke det kan trekkes for de som finner boblejakka alt for dyr til å kunne anses som vanlig.

3 Karakterfastsettelse

Ovenfor har jeg under gjennomgangen av de enkelte spørsmål gitt uttrykk for mange synspunkter av betydning for karaktersettingen. Gjennomgående gjelder det at kandidatens løsninger på de ulike spørsmål ikke trenger å tillegges særlig vekt. Det avgjørende er argumentasjonen, herunder kandidatens rettskildebruk og kjennskap til erstatningsrettslige regler og prinsipper.

Noen av spørsmålene er relativt enkle, mens andre er mer kompliserte enn hva det strengt tatt kan forventes at studenter på 2.avdeling skal kunne svare på. Formålet med denne variasjon, er at oppgaven skal kunne besvares relativt enkelt, samtidig som de særlig dyktige kandidater gis muligheter til å vise kunnskaper og forståelse.

Enkelte spørsmål er i seg selv enkle, men hvor det kanskje kan være vanskelig å finne problemsstillingen.

Generelt bør det gis stor uttelling til de som viser kunnskaper, innsikt og forståelse – også der hvor kandidaten kanskje bommer litt på hva som er gjeldende rett.

For å bestå må kandidaten ha foretatt noenlunde brukbare drøftelser av de fleste spørsmål i oppgaven. At enkelte spørsmål er utelatt eller bommet på, bør ikke i seg selv lede til stryk.

For å oppnå laud bør kandidaten ha vist kunnskaper og en viss forståelse, samtidig som de grove feilskjær er unngått. Der hvor besvarelsene varierer fra spørsmål til spørsmål, bør det kunne gis laud samlet selv om enkelte spørsmål er svakt besvart – forutsatt at feilene ikke er for grove.

Mitt inntrykk er at de fleste har godt tak på erstatningsrettslig systematikk, og særlig forholdet mellom ulike ansvarsgrunnlag. De aller fleste gjør det derfor rimelig godt på praktikumsbesvarelsen.

Jeg tar fortsatt gjerne i mot innspill fra medsensorer. Særlig gjelder dette mulige feil eller uklarheter i sensorveiledningen.

Tromsø, 7. desember 2001