Sensorveiledning i forbindelse med eksamen i rettshast/filosofi 2.avd. jus ved Universitetet i Tromsø høsten 1989. Teori 2

Oppgave: Redegjør for menneskerettsideens historiske fremvekst og de rettsfilosofiske begrunnelser som ble fremført for denne ideen. Oppgaven skal besvares såvel i sine rettshistoriske som i sine rettsfilosofiske aspekter.

Pensum i faget rettshistorie ved Tromsø Universitetet er angitt på følgende måte: Kjenneskap til hovedtrekkene i den europeiske rettshistorie.

Pensum i rettsfilosofi er følgende: Kjenneskap til de rettsfilosofiske grunnproblemer.

I. Generelt om bakgrunnen:

Oppgaven er en sentral naturrettsoppgave. Kandidaten får vise om de har forstått noe av naturretten. Utgangspunkt bør nettopp tas i naturretten, og denne bør også være den sentrale premiss i både disposisjon og drøftelser. Nettopp i forholdet til naturretten ligger den innledende vanskelighet i oppgaven; klarer kandidaten å koble seg til naturretten eller ikke.

Innledningsvis må det sies noe om "menneskerettsideen". Utgangspunktet tas altså i en ide om menneskeretter. Dette innebærer en abstrahering i forhold til "menneskerett". Denne ideen skal så følges gjennom historien (rettshistorie)p.d.e. og p.d.a.s. skal kandidaten gå inn i denne ideen og drøfte den (rettsfilosofi).Disposisjonen kan etter dette legges an parallellt eller sekvensielt (1. rettshist. 2.rettsfil.)

Når det gjelder den rettshistoriske fremvekst, må denne selvsagt avgrenses. Den avanserte kandidat kan kort si litt om hvordan en ide utvikler seg : i forhold til andre ideer og/eller i forhold til den sosio‑økonomiske og politiske virkelighet. Ideen om menneskeretter må så innholdsbestemmes. Det er en ide om at mennesker til alle tider og steder har visse retter ,uavhengig av de konkrete samfunnsforhold. Dette kan kalles absolutte retter eller grunnretter, i motsetning til relative rettigheter(dersom man går inn på terminologien rett‑rettighet) som er avhengige av tid og sted. I det sistnevnte tilfelle ser man mennesket i sammenheng med de konkrete samfunnsforhold, og rettigheter er således hva som kan hevdes og etterleves ved hjelp av rettsapparat f.eks. I motsetning til menneskeretter som er retter mennesket har uansett konkrete samfunnsforhold og konkret rettsanvendelse. Denne ideen om menneskeretter henger sammen med et menneskesyn. Etter dette har mennesker uansett tid og sted noe felles som mennesker. Mennesker er ikke kun et produkt av konkrete samfunnsforhold, men som mennesker overalt og til alle tider bærer menneskene på fellestrekk.

Poenget i denne forbindelse er kort å peke på sammenhengen med et menneskesyn, uten nødvendigvis å gå nærmere inn på dette. Men nettopp dette at menneskesynet kan variere, er egnet til å forklare utviklingen av forskjellige sider ved menneskerettsideen, f.eks. på religiøs/kirkelig mark i middelalderen og mer profan rasjonalistisk mark i nyere tid. Det tilsvarende kan også sies om samfunnssynet, f.eks. når det gjelder utviklingen av menneskerettsideen etter 1700‑tallet.

Videre er det viktig å koble menneskeretter sammen med det nærmest synonyme begrepet " naturrett", idet menneskerett som antydet ovenfor, nettopp er en rett mennesket av naturen har, i motsetning til en rett det har på et bestemt sted til en bestemt tid og i en bestemt samfunnsmessig sammenheng. Naturen har gitt mennesket visse retter, i motsetning til rettigheter gitt av makthavere til enhver tid. Så tidlig som mulig i besvarelsen bør "menneskerett" kobles sammen med "naturrett" idet dette er to sider av samme sak. tid. Nettopp fordi oppgaven kombinerer både historiske og filosofiske aspkter kan det være hensiktsmessig innledningsvis å gå litt inn på menneskerettsideen, som f.eks. antydet ovenfor.

Selv om det moderne gjennombruddet av menneskerettsideen i moderne tid er uløselig knyttet til naturretten i opplysningstiden, har forestillingen om menneskets naturgitte retter/ menneskeretter vært en bestanddel av vest‑eurepeisk tekning fra det antikke Hellas og gjennom der. middelalderlige kirkelige skolastiske tradisjon.

I en historisk oversikt er det derfor naturlig å starte i gresk filosofi, hvor naturretten utvikles.

I den greske tradisjon var det opprinnelig et skille mellom nomos (den menneskeskapte moral) og fysis ( den menneskelige natur som bl.a. gav seg uttrykk i en streben etter lykke), eller m.a.o. mellom natur og rett. Rett skulle forholde seg til rettferigheten, og var et moralsk anliggende. Mens naturen derimot var noe annet. Tilsvarende begrepsparet sjel og legeme(fysis). Sjelen tilhørte den åndelige sfære som var guddommelig. (dette siste uttrykt noe brutalt og litt upresist for å få frem noe av forskjellen). Hos sofistene var forholdet mellom nomos og.fysis et motsetningsforhold, mens både Platon og Aristoteles opererer med et mer harmoniske forhold. Adskillelsen og forskjellen opprettholdes imidlertid. Først i bestemmelsen av det moralske, skiller Platon seg fra Aristoteles, idet Platon hevder at det moralske mennesket har innsikt, mens Aristoteles hevder at det moralske mennesket har innsikt og handler. Begge to betraktet imidlertid mennesket som et fornuftsvesen (jfr. ovenfor om menneskesyn) og mente at moral, nytte og fornuft var knyttet sammen.

Først ved Philo av Alexandia (20 f.kr.‑40 e.kr) brytes denne tradisjonen ved at nomos og fysis settes sammen til enheten "naturrett". Dette innebærer f.eks. forestillingen om lovmessighet som binder virkeligheten sammen, både den naturgitte og den menneskeskapte. Mennesket bør forme sin rett i samsvar med den lovmessigheten som kjennetegner kosmos, og som er av guddommelig natur og som har rettferdighet som et kjennetegn.

Når det gjelder menneskesyn, blir mennesket betraktet som et sosialt og/eller politisk vesen ifølge sin natur. Selvsagt kan man ikke forvente at kandidaten går særlig inn på disse greske forestillingene. Gresk rett er dessuten ikke med i pensum. Men kanskje kan enkelte kandidater koble litt sammen med det som måtte være gjennomgått til forberedende i filosofi. Jeg nevner det kun her for at det kan danne litt bakgrunnsstoff i forbindelse med retting av oppgavene.

Det viktigste å ta med fra den greske filosofi i vår sammenheng er begrepene jus naturale humanorum ( menneskenes naturlige rett) i motsetning til jus positivum (den faktiske gjeldende retten). Dette er også nevnt hos Anners på side 189.

Den greske naturrettsideen ble utviklet videre i middelalderen av de kirkelige teoretikerne. Augustin (død 430 e.kr.) utviklet de naturrettslige tankene i kristen sammenheng. Guds skapte ordninger er gode og rettferdige, og for å fremme godhet og rettferdighet må den menneskeskapte rett være i samsvar med de guddommelige lover. Det onde og urettferdighetens tilstedeværelse ble forklart med et avvik fra de guddommelige ordninger.

Hos Thomas Aquinas (død 1274) ble den greske tradisjonen knyttet sammen med den kristne naturretsstradisjonen i et omfattende skolastiske system, hvor disse delene ble satt i sammenheng.Guds evige lov (lex aeterna) beror hos Gud og er utilgjengelig for mennesket. Guds åpenbarte lov (jus divinum voluntarius ) var derimot tilgjengelig for mennesker i den hellige skrift: eks. de ti bud. Det viktige er her jus divinum som en egen rettskilde, som står over de to andre rettskildene: jus naturale (gresk filosofi) og jus positivum ( den faktisk gjeldende retten). viktig er også fornuftens evne til å gripe de to nederste rettskildene. Menneskets naturgitte retter var dermed inkludert i et omfattende system (skolastikk) hvor Gud var den ytterste garantist og hvor den positive retten skulle forholde seg til de overordnete rettskildene og dermed også menneskerettene.

Reformasjonen innebar idemessig at den skolastiske sammenheng ble brutt, bl.a. med en annen forståelse av det ondes problem. Luthers forestilling om arvesynden innebar bl.a. at menneskets fornuft også var preget av synd. Fornuften er dermed ikke så pålitelig som den forutsettes å være i den skolastiske tradisjon. Dermed blir det hos Luther et skille mellom jus divinum p.d.e.s. og jus naturale og jus positivum p.d.a.s.

Ettertiden bygger videre på dette skillet. Jus divinum blir et anliggende for teologene. Mens naturretten og den positive retten nå utvikles i en rasjonalistisk , som forutsetter mennesket mer som et fornuftsvesen enn som et guddommelig vesen. I den moderne naturretten utvikles dette på en imponerende måte. Dette medfører en kraftig videreutvikling av både den naturrett og den positive retten, slik det f.eks. sees i de nasjonale lovbøkene som blir til på denne tida. Her er siktemålet bl.a. å sette den positive retten i sammenheng med den grunnleggende naturrett, hvor de grunnleggende menneskeretter utgjør en vesentlig bestandel.

Dette går sammen med veldige politiske og samfunnsmessige omveltninger (naturretten søker også å sette disse inn i en sammenheng og påvirke forløpet av dem). Forestillingen om menneskets naturlige retter utvikles f.eks. av John Locke (død 1704). Blant de sentrale menneskelige rettene er liv, helse, frihet og eiendomsrett. De menneskelige rettene er ukrenkelige og må respekteres og hensyn tas i den positive retten. Interessant er også understrekning av eiendomsretten som en menneskerett. Dette lar seg best forstå på bakgrunn av middelalderens feudalsystem, hvor godseieren eide all jorden og bandt den Øvrige befolkning til seg i et feudal rettssystem. Opplysningstidas frigjøring av mennesket innebar både en løsrivelse fra de kirkelige autoriteter og bånd og en fokusering på enkeltmennesket. Men det innebar også en frigjøring fra de feudale godseiere. Nettopp i denne forbindelse ble det nødvendig å understreke at jorda skulle eies av dem som bodde og arbeide på den, og ikke av godseierne. Dermed ble eiendomsretten en viktig del av individets rett. Dessuten var jorda det folk stort sett levde av, noe som innebar at skulle man overleve og sikre seg et utkomme var det nødvendig med et stykke jord. Eiendomsrettens endrede status medførte formuesrettslige konsekvenser når det gjaldt den positive retten .

De menneskelige rettene til liv og helse må også sees på bakgrunn av blodige religionskriger som var så karakteristisk for senmiddelalderen og medførte så mye grusomheter i det 15. og 16. hundreåret. Grusomme straffemetoder med dødsstraff og pining var også vanlige. Tortur likeledes. Understrekningen av de menneskelige rettene til liv og helse innebar således en kritikk av den gjengse positive retten. Strafferetten ble utsatt for sterk kritikk og ble som følge tildels reformert.

En menneskerett var også rett til l.frihet og 2.likhet. Dette medførte kritikk av den gjeldende statsrett bl.a. hvor ulikhet og ufrihet ble betraktet som krenkende av menneskets naturgitte retter.

Ideen om menneskerettene inneholdt på denne bakgrunn mye politisk sprengkraft, og inspirerte samtidens revolusjonære bevegelser. I 1776 ble således den amerikanske frigjøringskrig fra britisk styre markert med en uavhengighetserklæring hvor ideen om menneskerettene.spiller en betydningsfull rolle. Likeledes markeres den franske revolusjon i 1789 med en erklæring om menneskerettene.

Her blir altså menneskerettene som et politisk program, og grunnlaget for hele forfatnings og statsretten.

I vårt eget land kan ikke Eidsvoll og 1814 forstås uten på bakgrunn av den naturrettslige forestilling om menneskets medfødte retter, og disse er da også omhandlet , om en usystematisk, i Grunnlovens kap. E. I den forbindelse kan det være naturlig å se nærmere på en del av de aktuelle grunnlovsbestemmelsene.

I de omfattende og ambisiøse nasjonale lovbøkene blir disse menneskerettene grunnlaget for utformingen av den positive retten på de fleste områdene. Når det gjelder den videre utvikling etter opplysningstiden, kan det pekes på at folkeretten også er et resultat av naturretten og opplysningstiden. Etter den annen verdenskrig har en så fått koblingen av folkerett med menneskerettene, slik dette er kommet til uttrykk i FN‑menneskerettighetserklæring og den Europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Etterhvert har man kommet i den situasjon at menneskerettene er en rettskilde med internasjonal gyldighet som kan påberopes i den faktiske rettsanvendelse i alle land. Menneskerettenes idemessige utgangspunkt er således et annet enn det vanlige hvor retter mer utvikles "nedenfra", dvs anvendes og forekommer i faktiske tvister mennesker imellom. Denne sistnevnte forståelse av "rett" er imidlertid preget av en ret s positivistisk Oppfating med utgangspunkt i den tyske historiske skolen som er en reaksjon mot det sterke normative elementet i naturretten. Det normative elementet er også sentralt i menneskerettsideen, som jo er en ide om hvilke retter mennesket til alle tider bør ha. Menneskerettsideen blir på denne bakgrunn en kritikk av den dominerende rettsoppfatning bl.a. i vårt eget land hvor den skandinaviske rettspositivisme står så sterkt (jfr. Uppsalaskolen).

Når en skal gå ideen om menneskerettene nærmere etter i sømmene, må en gruppere og konkretisere forskjellige retter. De viktigste er nevnt ovenfor. Nevnes bør også prosesuelle retter eller retter som omhandler rettssikkerhet. På denne bakgrunn kan man således operere med fire gruppe: 1. frihetsretter, 2. likhetsretter, 3. prosessuelle retter og 4. Økonomiske/ sosiale retter.

Dette kan utvikles videre og man kan innføre flere generasjoner, hvor første generasjon kan< knyttes til opplysningstiden hvor frihets og likhetsrettene ble sterk understreket gjerne i individualistisk retning (individuelle retter), 2.generasjon hvor perspektivet utvides til samfunnsmessige forhold (politiske retter) 3. generasjon knyttet til velferdssamfunnets utvikling med en fokusering på Økonomiske, sosiale og kulturelle retter.

Angående de politiske rettene, kan disse f.eks.både utvikles som en rett for flertallet mot de eneveldige fyrstene/monarkene p.d.e.s. og p.d.a.s. også et vern/rett for minoriteten overfor majoriteten. I forbindelse med de politiske menneskerettene ( som jo preger Grunnlovens hoveddeler) kan det også pekes på forholdet mellom det enkelte individ og folket/ev.menneskeheten. Slik kan de politiske menneskerettene utvikles til et vern for individet, men også vern og støtte for kollektivet (en gruppe av folk eller hele folket, jfr. Ovenfor nevnte minoritet‑majoritet)/menneskeheten. I nær sammenheng er også kritikken fra u‑land om det meningsløse i å fokusere på individets retter så lenge folket holder på å gå til grunne av sult og fattigdom. M.a.o. et visst Økonomisk og materielt nivå må forutsettes før det gir mening å tale om individuelle menneskeretter.

I en tid hvor menneskeheten synes truet av miljøkatastrofer og ressurssløsing, kan menneskehetens rett til liv understrekes. En videre utvikling av dette kan også være f.eks. moderne genteknologi.

Viktig er det i alt dette å behandle forholdet mellom menneskerettene og den positive retten. Det er en målsetting at den positive retten skal ta utgangspunkt i og gjenspeile menneskerettene, slik disse etterhvert er nedfelt i de internasjonale konvensjonene. Samtidig er menneskerettene et kritisk korrektiv til den positive retten.

II

Når det gjelder oppgavens disposisjon, synes det mest naturlig med en kronoligisk og parallell fremstilling etter en innledende begrepsklargjøring og avgrensing, jfr. det ovenfor antydede. Slik omhandles de filosofiske aspekter etterhvert som de dukker opp i sin historiske sammenheng. Gitt tid til disposisjon (3 timer) og pensum vil det være det greieste og enkleste. Men oppgaven gir gode muligheter til individuelt preget besvarelse, noe vel også disposisjonene vil være preget av.

III

Drøftelse bør i hovedsak være konsentrert omkring naturettstidens forestillinger. Bare innledningsvis kan en forvente at gresk filosofi og middelalderens skolastikk nevnes. Jeg synes likevel at begrepene jus divinum, jus naturtile humanorum og jus positivum bør nevnes. Menneskerettsideens sammenheng med de politiske omveltninger bør behandles. Videre må menneskerettene konkretiseres og gjerne grupperes. Diskusjonen må forventes knyttet an til de begrepene som ovenfor er nevnt stikkordsmessig. Det er nettopp i drøftelsene de flinke kandidatene vil vise seg. Det bør være rikelig anledning til slik drøftelse. Disposisjonsmessig bør oppgaven være enkel når innledningsvansken om å knytte an til naturretten er passert. Dette skulle gi desto mer tid til drøftelsene.

IV

Som en oppsummering vil jeg i besvarelsene forvente at de ovennevte problemstillinger er behandlet. Men hvordan de er behandlet, vil i stor grad variere og dette må aksepteres. Rettingsarbeidet bør konsentreres om kandidatens evne til å utvikle resonnementer og perspektiver som i størst mulig grad henger sammen og er gjennomgående. Dette gjelder både de historiske og de filosofiske aspekter. Slik sett vil den dårlige kandidats besvarelse være en usammenhengende opplisting av forhold, men de gode besvarelsene har perspektiv og linjer. Det er å forvente at perspektivene gjerne vil være annerledes enn det undertegnede stikkordmessig har antydet, uten at besvarelsen av den grunn må vurderes negativt. Individuell og selvstendig tenkning vil i denne oppgaven være ubetinget positivt og bør belønnes deretter. Med dette utgangspunktet kan en forvente at drøftelsene står på egne ben hos den flinke kandidat. Den ikke‑fullt‑så flinke kandidat vil vel begrense seg til en stikkordsmessig oppramsing, uten å gå inn i selve drøftelsen, .

Denne sensorrettledningen er skrevet i all hast, nærmest på sparket. Som det vil fremgå er den i hovedsak basert på en rettshistorisk oversikt over menneskerettene/ menneskerettsideen. Dette for kort å gi en viss bakgrunn. Jeg har ikke gått gjennom kompendiet i rettsfilosofi, men etter et raskt blikk på innholdsfortegnelsen i dette, antar jeg at det som ovenfor stikkordsmessig er antydet, skulle være tilstrekkelig som utgangspunkt for den rettsfilosofiske drøftelse.

Sensorveiledning til TEORI 2, del Il, 2.avd UiTø høst 1989.

Legalarverettsfølgen

Anbefalt litteratur: Unneberg, Kompendium i arverett, s.30‑64.

Alternativt: Arnholm, Arveretten, s.58‑72, 123‑128 og 148‑149.

Innledning:

Oppgaven må sies å være sentral i arveretten, men er ikke bestandig viet like stor oppmerksomhet. Det må imidlertid kunne kreves at studentene har en rimelig klar oversikt over hvordan lovens arverekkefølge er. Som alle oppgaver hvor hoveddelen i besvarelsen hentes fra lovtekst, vil det alltid være en del oppgaver som utelukkende er referat eller avskrift av lovteksten. I de tilfelle er det vanskelig å bedømme hva kandidaten egentlig kan. Det må kunne kreves at kandidatene på en eller annen måte viser at de har forstått reglene. Enten gjennom en fri fremstilling eller f eks ved bruk av eksempler.

Avgrensning av oppgaven:

Dette synes ‑ overraskende nok ‑ vanskelig for en del. En direkte tolking av ordlyden tilsier at det skal gis en fremstilling av hvilke subjekter som arver i kraft av loven, og i hvilken rekkefølge disse tar arv. (Rent språklig hadde det vært mer korrekt å kalle oppgaven "legalarverettsrekkefølgen".) Arverett i kraft av loven bygger på slektskap og ekteskap, samt staten som "oppfanger". Det sentrale i oppgaven blir fremstillingen av lovens arvetavle, slik den beskrives i al.§§ 1‑3. Den gode kandidat vil også få frem hvordan gjenlevende ektefelle ikke er en selvstendig arveklasse, men er "innvevd" i de øvrige.

Pliktdelsreglene er det mange som kommer inn på. Det bør da klargjøres hvorfor man behandler pliktdelsreglene. Pliktdelsreglenes karakter er noe omstridt. Kan de ses som en begrensning i testasjonsretten, eller er de en del av slektsarveretten? Dersom man mener at pliktdelsreglene er en del av legalarveretten, må fremstillingen likevel begrense seg til å vise at arverekkefølgen i første parentel er gitt er gjort (delvis) preseptorisk. Det er bra hvis kandidaten kan få frem at dette kan ses fra to synsvinkler. Pliktdelsreglene gir livsarvingene et særlig vern, og legger en korresponderende begrensning på arvelater. Et pluss bør videre gis dersom kandidaten kan få frem at begrensningen ikke bare gjelder arvelaters adgang til å testamentere til andre. Den begrenser også adgangen til avvikende fordeling blandt livsarvingene. Loven har på en måte tatt to tredjedeler av arven ut av arvelaters rådighet og bestemt at den skal gå til livsarvingene og videre bestemt at den skal fordeles likt.

Uskiftereglene kan kort nevnes, eller det kan avgrenses mot disse. Det kan være noe diskutabelt hvilken karakteristikk man vil gi uskifteinstituttet. Er det en form for (legal‑)arverett? Eller er det skifteregler som begunstiger gjenlevende ektefelle? (Ved at skifteoppgjøret etter førstavdøde utsettes.) Kandidaten bør vise at han har vurdert avgrensning mot uskifte. Det ligger etter min mening utenfor oppgaven å behandle reglene om uskifte. Særlig gjelder dette dersom man kommer inn på de regler som gjelder under uskiftet. En kandidat har fremstilt uskiftereglene som en begrensning i slektsarveretten. Det er mulig dette er riktig, men det kan likevel ikke berettige en fremstilling av reglene i denne oppgaven.

Testamentsarveretten kan også ses som en begrensning av slektsarveretten. Et annet synspunkt er at det er loven som gir adgang til å gi arverett gjennom testament. Ingen av disse synspunkter kan berettige en fremstilling av reglene om testament. Ved testament er det testator selv, gjennom testamentet, som gir grunnlag for arverett og som bestemmer arverekkefølgen.

Tilsvarende synspunkter gjør seg gjeldende hvor arverekkefølgen eller fordelingen forrykkes gjennom avkall eller avslag på arv, eller ved avkorting. Tilsvarende også hvor staten gir avslag på arv iht al.S 47. Det kan imidlertid være greit å nevne at det på denne måten bli gjort unntak fra den arverekkefølge loven oppstiller.

De generelle vilkår for å ta arv etter loven kan nevnes, men man bør ikke gå for mye inn på disse. Det er legalarverettsfølgen som skal fremstilles, ikke vilkårene for å ta arv. Det samme gjelder også reglene om arverett for og etter farslekten i al.§ 4 og i kraft av adopsjon iht al.§ 5.

Forslag til disposisjon:

Det bør innledningsvis forklares hva man legger i legalarverett. Med dette har man også avgrenset oppgaven. Her vil det på et tidlig tidspunkt vises om kandidaten har forstått hva oppgaven dreier seg om. (Enkelte bommer innledningsvis, men henter seg inn senere. Dette må ses som en liten skjønnhetsfeil.) Det bør redegjøres for de tre nevnte former for legalarverett. En del skriver ganske mye om begrunnelse, bakgrunn og historikk. Jeg antar at det mye skyldes inspirasjon fra del I. Jeg synes det er fint å få et perspektiv på og begrunnelse for legalarveretten, men det må igjen pekes på at det er rekkefølgen som er det sentrale. "Innledningen" må derfor ikke bli for omfattende. I denne delen kan det nevnes hvordan slektsarveretten kan sies å være oppstått som en etterfølger av at de enkelte slektsmedlemmer fikk selvstendig eiendomsrett. Når det gjelder dagens begrunnelse for slektsarverett, bygger den på en forventet tilknytning mellom arvelater og arving. Lovens arvetavle omfatter de personer som et flertall av arvelatere presumtivt Ønsker skal ta arv. "(F)ormålet med regler om legal arverett er å nå frem til en arvetavle som er så naturlig og rimelig at folk i minst mulig utstrekning føler behov for å opprette testament." (Arvelovkommiteen 1962 s. 33.)

Fremstillingen av arvetavlen må nødvendigvis følge lovens systematikk. Det bør gis et stort pluss til de som sier en del generelt om arvetavlens oppbygging. Sentralt her er linje‑, likedelings‑ og representasjonsprinsippet. De som gir en god fremstilling av dette har vist at de har forstått oppbyggingen, og ikke bare referer lovteksten. Slektsarverettens utstrekning bør det sies noe om. Dette kan gjøres generelt innledninsvis, eller i tilknytning til fremstillingen av arvegangsklassene. Jeg synes videre at illustrasjoner og eksempler bør honoreres. Særlig gjelder dette fordelingen i annet og tredje parentel når enkelte arvinger eller linjer er utdødde. Unntaket i al.S 2,3.ledds 2.pkt er det ikke alle som har forstått. Det sentrale her er at arvelaters foreldre på det tidspunkt den ene av dem døde ikke hadde arverett etter hverandre (herunder manglende forventet tilknytning), slik at det er unaturlig at den gjenlevende av foreldrene skal arve barnet gjennom førstavdøde.

Gjenlevende ektefelle står i en arverettslig særstilling. For oversiktens del kan det være på sin plass kort å nevne hvordan ektefellen ellers er tilgodesett. Her faller henvisningen til uskiftereglene naturlig inn. Retten til uskifte har i. de fleste tilfelle større betydning enn arveretten iht al.s 6. Videre kan det vises til skiftefordelene i s l.ss 63‑64. Det bør ikke gås inn på disse regler. En henvisning til, og kanskje en helt kort redegjørelse for hva reglene går ut på, må være nok. Reglene om fordeling av arven mellom de to arvingegrupper ved opphør av uskiftebo kan nevnes, men ikke noe særlig mer.

Som nevnt bør det komme frem at ektefellens arverett er innvevd i den øvrige arvetavle. Det bør gis et pluss til de som viser til at arveretten bygger på en forventet tilknytning mellom arvelater og arving. Dette begrunner hvorfor ektefellens arvelodd øker i forhold til fjernere arvegangsklasser.

Tilslutt kan det vises til at dersom det ikke finnes arveberettigede slektninger, ektefelle eller testamentsarving trer staten inn som arving. begrunnelsen for dette er å unngå at arvemassen blir eierløs. Det kan nevnes at staten kan gi avslag til fordel for nærstående. Dette bør ikke behandles nærmere.

Bedømmelse:

Oppgaven har plankepreg. Det skal ikke mye til for å komme i land. De som bare har gjort det, kan heller ikke oppnå særlig karakterer. Derimot bør det lett premieres at kandidaten viser forståelse og oversikt.

For å oppnå laud må det være tilstrekkelig å gi en grei og oversiktlig fremstilling av lovens arvetavle, helst med eksempler. (Fremstillingen må imidlertid overstige det å være et referat av loven.) Videre må gjenlevende ektefelles posisjon tas med. Jeg anser det ikke som noe stort minus at statens arverett ikke er nevnt. De som skriver mer om selve legalarveretten, enn om rekkefølgen må trekkes for det. Oppgaveteksten er rimelig klar.

Jeg synes det er vanskelig å antyde noen strykgrense. Her får hver enkelt utøve et skjønn på bakgrunn av de retningslinjer som er gitt ovenfor.

Vektlegging i forhold til del 1:

På oppgavemøte ble det enighet om at vektleggingen kunne være noe flytende, uten at man fant å ville opplyse dette i oppgaven. Del 2 har preg av plankeoppgave. Del 1 kan gi den kunnskapsrike kandidat oppfordring til å skrive relativt mer enn til del 2. De som har valgt å foreta en fornuftig fordeling ut ifra sine kunnskaper må til en viss grad "respekteres" for det.

Grimstad, 6.12.1989