Teori 2, del 1,
Sensorveiledning ‑ juridisk embedseksamen 2. avd, høsten 1990.
Oppgavetekst:
Hva menes med pasientrettigheter?
Gi en fremstilling og vurdering av de bestemmelsene om pasientrettigheter som du mener er viktigst.
1. Avgrensning av oppgaven.
Oppgaven faller i to deler, den første må alle
studenter besvare mer eller mindre likt.
I den andre delen må studentene foreta et utvalg
selv, både m.h.t. hvor mange pasientrettigheter de skal ta med og hvilke. Det
finnes ikke noe "riktig svar" på denne oppgaven.
Når det gjelder antallet pasientrettigheter må
teksten forstås slik at det kreves at de behandler minst to.
Når det gjelder utvalget av hvilke pasientrettigheter
som skal behandles, er dette opp til hva studenten mener er viktig. Her synes
jeg en begrunnelse for valget er på sin plass. Etter min mening er det
vanskelig å komme utenom "retten til å bli pasient" som de fleste
andre rettighetene utledes fra. I tillegg til denne er. det en smakssak hvor
mange og hvilke som tas med.
2. Hva man kan forvente at studentene behandler.
2.1. Begrepet pasientrettigheter.
Ut. pkt. er begrepet pasient en person som på grunn
av sykdom, skade eller lyte blir tatt hånd om av helsevesenet.
Begrepet pasientrettigheter brukes som betegnelse på
visse rettigheter som springer ut av det forhold at en person er pasient. det
kan dreie seg om rettigheter av formell eller materiell art.
Hvis noen ønsker å si noe mer om begrepet kan det tas
med at begrepet er av nyere dato. At det bl.a. har sammenheng med veksten i de
offentlige legetjenestene. Lege‑pasientforholdet har gått over fra å være
et privatrettslig kontraktsforhold mellom legen som liberal yrkesutøver og han
"kunde" til å bli et rettforhold mellom det offentlige,
fylkeskommunen som sykehuseier, eller kommunen som ansvarlig for legetjenestene
, og den enkelte bruker av sykehusets tjenester.
Begrepet rettigheter passer når det offentlige er
part på tjenesteytersiden, men det er fortsatt visse innslag av mer
privatrettslig karakter i forholdet mellom den enkelte og helsevesenet.
2.2. De enkelte pasientrettigheter.
Her sier jeg noe om hva jeg vil forvente at en god
besvarelse inneholder.
2.2.1. Retten til å bli pasient.
oversikt over hjemler.
‑ Sykehuslovens § 6 første ledd mottaksplikt
for institusjonen.
‑ Legeloven av 13. juni 1980 nr. 42 § 27
yrkesplikt for den enkelte lege, uavhengig av ansettelsesforhold.
‑ Tannlegeloven av 13. juni 1980 nr. 43 § 27.
‑ Jordmorloven av 26.
april 1985 nr. 23 § 5
‑
Kommunehelsetjenestelovens § 2‑1
‑ Abortlovens § 2.
2.2.2. Pasientens rett til selvbestemmelse.
Utg. pkt.: Det er en frivillig sak å søke
helsevesenets hjelp. man kan når som helst trekke seg fra påbegynt behandling.
Ingen kan drive behandling på en person uten vedkommendes samtykke, med mindre
det finnes en klar lovhjemmel for det eller det er begrunnet i nødrett.
Dette er positivt kommet til uttrykk i legelovens §
25 siste ledd. Denne bestemmelsen må ses på som en presisering av en generell
regel.
Bruk av forsøkspersoner i medisinsk forskning kan
bare skje når pasienten har gitt et såkalt "informert samtykke". Dvs.
han skal orienteres om hva forsøket går ut på og hva han risikerer ved å delta.
2.2.3. Hva slags behandling har man krav på?
Legelovens § 25.
Forsvarlig virksomhet.
Sykehuslovens § 18
Hjemmel for helsedirektøren til å gi pålegg om å
rette mangler og om nødvendig stenge et sykehus dersom det "drives på en
måte som må antas å ha skadelige følger for pasientene og deres
omgivelser"
KHL § 6‑3. Forsvarlighetskrav for
kommunehelsetjenesten.
Lov av 30. mars 1984 om statlig tilsyn med
helsetjenesten.
Pålegger kommunene og fylkeskommunene plikt til å
drive egenkontroll(!). Pålegger fylkeslegen og helsedirektøren plikt til å føre
kontroll med at virksomheten er forsvarlig.
2.2.4. Pasientens krav på at det føres ordnede
opptegnelser og journal.
Legelovens § 43
Psykologloven av 9. mars 1973 nr. 13 § 5
Helsepersonelloven av 14. juni nr 47 § 4
Jordmorlovens § 5
Det kan tas med de viktigste punktene om hva en
legejournal ifølge forskriften fra sosialdepartementet skal inneholde, men det
forventes ikke at studentene har en fullstendig oversikt.
For oversiktens skyld gjengis fra forskriften:
Pasientens navn, personnummer, fødselsdato, adresse, inn‑ og
utskrivningsdato.
De nærmeste pårørendes navn, adresse og telefonnr.
Sykehistorie, herunder aktuelle sykmeldingsperioder.
Status ved innleggelsen.
Viktige undersøkelser med resultater.
Diagnose.
Behandling og forløp med eventuelle komplikasjoner.
Status ved utskrivning.
Opplysning om andre forhold som antas å være av
betydning for diagnose, behandling eller prognose.
2.2.5. Pasientens rett til å se sin egen journal.
Sykejournaldommen av 25. okt 1977 (rt. 1977 s. 1035)
slo fast at en pasient har rett til å se sin egen journal. Unntak kan gjøres når
hensynet til pasientens helse eller til forholdet til personer som står han nær
utgjør det utilrådelig at han får kjennskap til journalen eller deler av den.
Disse vurderingene lå til grunn for utformingen av
bestemmelsene i
Legelovens § 46
Tannlegelovens § 46
Jordmorlovens § 8
Pasienten kan kreve feil i journalen rettet, jfr.
forkr. § 8. Finner legen at pasienten ikke bør se journalen, kan pasienten
kreve at den vises til en representant for seg. Avslag på krav om innsyn kan
klages inn for sosialdepartementet.
Juklerødsaken dreide seg om innsyn i opplysninger som
var gitt om paisienten av hans kone under taushetsløfte til henne fra legen.
Disse opplysningene fikk Juklerød ikke innsyn i. Opplysningene var omfattet av
legens taushetsplikt etter legelovens § 31. Det ble vurdert om det var grunn
til å gjøre unntak fra legens taushetsplikt etter § 31, annet ledd. Retten kom
til at innsynsretten måtte vike for taushetsplikten. Det ble bl.a. lagt vekt på
at opplysningene ble gitt etter at han var tvangsinnlagt og at de således ikke
hadde vært avgjørende for vedtaket om tvangsinnleggelse.
2.2.6. Retten til informasjon.
Legelovens § 25 tredje ledd. Informasjon til
pasienten. Jordmorlovens § 4 Legelovens §26. Informasjon til pårørende. Barn
over og under 12 og 16 år.
2.2.7. Retten til taushet og diskresjon.
Her forventes det at studentene kjenner til at de
fleste grupper helsepersonell har profesjonsbestemt taushetsplikt som re
hjemlet i profesjonslovene.
Oversikt over
hjemler:
Legelovens § 31
Jordmorlovens § 6
Tannlegelovens § 31
Psykologlovens § 6
Lov om godkjenning
av helsepersonell § 5
Lov om sykepleiere §
11
Denne taushetsplikten følger av utdannelse og
autorisasjon og gjelder uten hensyn til ansettelsesforhold.
Det er bra hvis de nevner at det er en egen
straffehjemmel for brudd på profesjonsbestemt taushetsplikt i strl. § 144.
De viktigste unntakene fra taushetsplikten kan også
nevnes.
Opplysninger kan bare gis videre med klientens
samtykke, når det ved lov er fastsatt at taushetsplikten ikke skal gjelde,
eller når det av andre særlige grunner må anses rettmessig å meddele
opplysninger som er undergitt taushetsplikt.
I
noen tilfelle foreligger det opplysningsplikt:
Hjemmel:
Legelovens §§ 39‑42
Straffelovens § 139
Det er bra hvis det tas med at helsepersonell som er
ansatt i det offentlige også har taushetsplikt som offentlig tjenestemann.
Hjemmel: Forvaltningslovens §§ 13 ‑ 13 f. jfr.
KHL § 6‑6 og sykehuslovens § 16 som også gjelder det psykiske helsevern,
jfr. sykehuslovens i 1 fjerde ledd.
Brudd på taushetsplikten som offentlig tjenestemann
straffes etter strl § 121.
Den romerske prosessretten.
1.
Innledning.
Romerrett:
sentral for rettsutviklingen i kontinental europa, via middelalderen til nyere
tid. Sammen med angelsaksisk
tradisjon har den hatt størst
betydning internasjonalt.
Tid: (jfr. JV 5/90 s. 252: Sandviks
fremstilling)
510 29 f.kr 284 476 528
kongedømme Republikk Prinsipatet Dominatet
Sted:
fra Romas situasjon som et landbruksområde til Romerrikets omfattende
utbredelse i hele middelhavsområdet, Vest‑ og Sentral Europa med
omfattende handel ‑ hånd verksliv
rundt urbane miljøer. (Organiseringen av riket bla. avhengig av byene som
administrative sentra)
2.
Materiell rett vs prosessrett.
Vårt rettssystem
abstraherer til en "rettighet" av materiell art som påberopes ved en
prosess, slik at "rettighet" kan løsrives fra selve prosessretten og
kan påberopes uavhengig av prosessretten.
Romerrett var annerledes:
her knyttes rettighet til og er avhengig av prosessreglene. Valg av prosesstype
er dermed avgjørende for rettigheten.
Utviklingen av det romerske
rettssystem er således avhengig av utviklingen av påprosessreglene.
(Prosesstype kalles i
romerretten actiones).
Dette muliggjorde
utstillingen av et fleksibelt og anvendelig rettssystem som kunne utvikle seg
parallellt med utviklingen av romerriket i tid og rom.
I følge Anners (s. 56) var
den organisatoriske forutsetning for denne utviklingen å finne i "den
særegne republikanske statsform med den forfatningsrettslige konstruksjon av
deres embetsmannsstand."
3.
Prosessrettens utvikling fra legisaksion via formularprosessen til
kognisjonsprosessen.
Den romerske prosessretten
gjennomgår en utvikling over tid og avspeiler bl.a. den øvrige retts og
samfunnsutvikling.
Denne utviklingen
kan inndeles i følgende tre faser: (jfr. Jv 5/90)
1.
legisaksjonen (under kongedømmet og første del av republikken)
2.
formularprosessen (mesteparten av republikktiden og første del av prinsipatet)
3.
kognisjonsprosessen (mesteparten av prinsipatet, hele dominatet)
Legisaksjonen
Opprinnelig var
presteskapet sterkt involvert i prosessretten, ca 300 f.kr. ble rettsformularer
og rettskalenderen offentliggjort, og etterhvert løsrevet fra kulten.
Med grunnlag i kulten er
det forståelig at prosessen fra først av var strengt formbunden. nærmest som en
liturgi, hver det var av avgjørende betydning at formlene ble overholdt til
punkt og prikke.
Tolvtavleloven (ca. 450
f.kr.) inneholder regler av materiell og prosessuell art.
Legisaksjonen innebærer en
to‑instans behandling:
1. instans: in jure;
partene møter hos pretor (først hos konge og konsul, fra 300 tallet f.kr.
pretormagistrat)
pretor finner høvelig
actio, eventuelt avslår dette, og velger/utpeker en dommer (først prest(, eller
voldgiftsdommer (arliter)
2. instans: in judicio/apud
judicum: dommeren avgjør på bakgrunn av den instruks pretor har trukket opp.
Becisspørsmål avgjøres her på bakgrunn av den rettslige rammen gitt ved valgt
actio.
Eldste actio: legis actio
per sakramentum; mønster av veddemål, en pengesum ble av begge parter deponert
i tempelet eller hos pretor (sacramentum henspiller på tempelet), fullt medhold
eller frifinnelse.
Legis actio per sacramentum
ble senere utuklet til den mer smidige legis actio per condictionem hver en
overenskomst benyttes for å få en enklere og raskere prosess.
Legis actio per
judicic arbitrivi postulationem hvor en voldgiftsdommer (arliter) skulle dele
opp den omtvistede gjenstand, eks. et bo.
Prosessen kunne rettes mot
ting (in rem) eller mot personer (in personam‑obligatio)
F.eks. kunne en legisaksjon
brukes til å kreve en ting tilbake: actio rei inndicatio, dette var en aktuell
prosesstype og gjenspeiler et enkelt jordbrukssamfunn hvor dette er mulig å
gjennomføre.
Da lovene (vedtatt i
senatet) var få, skjedde rettsutviklingen bla. gjennom lovtolking
(interpretatio)
Formularprosessen.
Gjenspeiler pretors
rettsskapende funksjon.
Pretor; høyt embete, kun
konsuler stod høyere, opprettet 367 f.kr. med ansvar for rettspleier, valgt for
ett år om gangen, med full myndighet og autoritet.
Ediktet: pretors
programtale ved begynnelsen av sin funksjonstid.
Formula: instruks til
dommeren etter at partene hadde presentert sin sak for pretor.
Pretor benyttet den
muligheten som lå i formulaen til å videreutvikle prosessreglene slik at de
kunne anvendes på ny tvister som handels‑ og omsetningsliv medførte. Dette
var livsområder som ikke var omhandlet i de få lovene (ius civile).
Pretor peregrinus; fra 242
f.kr. ble det opprettet en pretor for de "fremmede", dvs. personer
bosatt innenfor romerriket, men uten romersk statsborgerrett. Det var særlig
fremmedpretorer (i motsetning til pretor urbanus) som stod for
videreutviklingen av prosessreglene til nye livsområder og gjorde reglene mer
fleksible.
F. eks. ex tide bona ; i
instruks til dommeren om å dømme etter god forretningsskikk.
Analogier og fiksjoner
m.h.t. fakta og eldre prosstyper.
Etterhvert følgende grupper
av nye aksjoner.
1.
actiones in factura concentae; forutsatte visse presiserte fakta
2.
actiones ex tide bona; god forretningsskikk, gav iudex stor handlefrihet. i
motsetning til actiones stricti iures, brukt ved sjø‑ og handel.
3. actiones
ticticiae/actiones utiles
aksjoner med fiksjoner (som
om bestemte fakta forelå), utiles : tradisjonelle aksjoner kunne nyttes i det
foreliggende tilfellet.
Formula hadde faste ledd:
litis contestation ‑ innledning bl.a. med utnevnelse av dommer
in tentio ‑ søksmålet
condemnatio ‑
domsslutning
eventuell: demonstratio :
presisering av intentio adiucatio: oppdeling av omtvistet eiendom
Vudex ‑ høy sosial
rang, honorære utnevnelse (som pretor), som pretor var også judex avhengig av
et råd jurister (consilium)
ca. 130 lex Acbutia :
avskaffet de gamle legisaksjonene
Cognitio extra ordinaria:
pretor formet den ekstraordinære prosessen for rettsbrudd mot res publica (de
felles ting) bl.a. høyforræderi, religiøse forbrytelser.
Her overtok pretor selv
behandlingen av saken in judicio, utredet selv de faktiske forhold. Selve
dommen ble gjerne felt av en kollegial domstol.
Jus honorarium: den
pretorskapte retten som egen rettskilde ved siden av lovene (jus civile)
Edictum perpetuum; 130 e.
kr. pretors edikt som opprinnelig ble formet av hver ny pretor, ble nå fastlagt
ut over den enkelte pretor‑oppnevnelse.
Cognitio extra ordinaria
utvikles og utbres keiserens embetsverk kommer sterkere inn i prosessretten
under prinsipatet og dominatet etterhvert som keisermakten og embetsverket
rundt keiseren utbygges.
Kognisjonsprosessen ble
etterhvert den normale rettergangsformen. Dommerne utnevnes av keiseren (ikke
som tidligere av senatet) og er ansvarlige overfor ham:
Dette ble fast praktisert i
provinsene hvor guvernærene hadde embetsdommere til hjelp. Guvernæren kunne
omgjøre uriktige dommer og ble således en ankeinstans. Etterhvert ble
apellprosessen utviklet slik at den til slutt lå hos keiseren i Roma.
Ca. 250 e.kr. ble ikke
formularprosessen lenger brukt i Roma og keiser Diokletian avskaffet den.
En dom tilsvarte et
forvaltningsvedtak.
Kirka overtok i
middelalderen kognisjonsprosessen i den kauoriske retten og slik ble den
prosessen etterhvert mønsterdannende i en rekke land.
Som i formularprosessen,
ble det også i kognisjonsprosessen benyttet faste eller medbrakte advokater
(advocati eller togati pga den kappen som ble benyttet)
Kjennetegn: det
kontradiktoriske prinsipp, muntlighet, offentlighet og umiddelbarhet. Den fri
bevisbedømming hos judex ble erstattet med legal bevisbedømming. Skiftlige
dommer.
4. Fullbyrdelse.
Både straffe‑ og
eksekusjonsretten var primitiv. Tvangsfullbyrdelse hvor keiserens embetsverk
blir ansvarlig for fullbyrdelse av dommer først på 500‑tallet under
kognisjonsprosessen.
Tidligere var det opp til
den vinnende parten å kreve iverksetting av dommen, f.eks. ved en egen
legisaksjon. Strafferett ble i hovedsak betraktet som et privat anliggende
mellom de berørte parter. Kun ved de alvorligste majestets og religiøse
forbrytelser var det annerledes. Her satt pretor selv dommen til fullbyrdelse.
f.eks. ved eksil og deportasjon. Forøvrig eksisterte en politidomstol i Roma og
andre byer med summarisk rettergang og avstraffelse gjerne til forlystelse for
massene ved colosseum, eks. løvekamp.
5.Prosessretten og
juristene.
Både pretor og judez var
avhengig av et råd av jurister (concilium). Juristene kom fra ledende familier
i Roma og juristkarrieren innebar mulighet til embetsutnevnelser. Dessuten var
det advokater som opptrådte som prosessfullmektiger.
Under keiser Augustus fikk
enkelte jurister adgang til å utgi keiserlige betenkninger, respona. Dette
medførte etterhvert en egen rettskilde i jus respondendi sitatlova fra 426
e.kr. autoriserte følgende jurister: Papiman, Paulus, Ulpian, Gaius og
Modestin.
Kandidatene kan gjerne
skrive litt om privatrett vs offentlig rett. I hovedsak dreide romerretten seg
om privatrett.
Patria potestas gjenspeiler
den sentrale stilling husbonden eller familiefaren har med doms‑ og
tvangsmakt overfor familiemedlemmene.
Hovedvekten i besvarelsen
ligger på pkt. 3 ovenfor. Det må forventes en del av det jeg har medtatt. Pluss
til de kandidater som klarer å vise sammenhenger mellom prosessretten og den
øvrige politiske og organisatorisk utvikling av romerriket.