SENSORVEILEDNING TIL PRAKTISK OPPGAVE HØST 1990.

Innledningsvis gjør jeg oppmerksom på at det er undertegnede som har utarbeidet denne praktikumsoppgaven, og at nærværende veiledning er skrevet uten at jeg har lest noen av besvarelsene, idet jeg ikke har sensur på 2. avd. dette semesteret.

Stoffet til oppgavene er sentralt. Hele erstatningsretten hører med til 2. avd. Oppgaven går inn på alle tre grunnvilkår for erstatning: Ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og utmåling av erstatningsbeløpet.

Pensumssituasjonen er god. På Tromsømodellen er Peter Lødrups lærebok pensum. Emnet er godt dekket også i Nils Nygård, Skade og ansvar, 3. utgave. Jeg minner forøvrig om at man ikke opererer med begrepet "pensum" i streng forstand, men med begrepet "anbefalt litteratur".

Ansvarsgrunnlag.

Kandidatene må drøfte ansvar for Hans Tastad både på subjektivt og objektivt grunnlag.

Når det gjelder ansvar på subjektivt grunnlag, er dette den vanlige skyldregelen. Denne bygger på ulovfestet rett. Ved bedømmelsen av Tastad`s handlemåte får man legge til grunn den alminnelige oppfatning av kravet til forsvarlig handling i dagliglivet, sammen med kravet til forsvarlig handling i relasjon til det å være eier av en slik tank for spillolje. Som eier har Tastad åpenbart tilstrekkelig tilknytning til den risiko som har materialisert seg ved oljeutslippet.

Tastad`s alternative handling var å kontrollere sikkerhetsventilen. Imidlertid forelå det en nødsituasjon, idet han måtte kjøre sin sønn til lege. Et slikt dilemma er omhandlet hos Nygård på side 195‑96. Det kan i denne sammenheng drøftes om det har betydning at det er Tastad selv som indirekte har skapt nødsituasjon, ved at han har oppbevart vaskemiddelet på en uforsvarlig måte. Jeg tror likevel neppe dette kan komme Tastad til skade.

Alt i alt er det min oppfatning at det ikke kan bli tale om skyldansvar her, særlig hvis man i tillegg trekker inn de to skadelidtes egen opptreden. Dette må dog prinsipielt holdes fra spørsmålet om ansvar for Tastad, og jeg kommer tilbake til dette nedenfor.

Kandidatene må imidlertid gå videre og , eventuelt subsidiært drøfte spørsmålet om objektivt ansvar.

Dette ansvarsgrunnlag bygger på langvarig rettspraksis. Det kreves at det foreligger en skade som skyldes en ting eller innretning. Videre at risikoen er stadig, typisk og , for skadelidte ,ekstraordinær.

Man bør her ha in mente at det er tale om en tank som står inne på Tastad's eget gårdsområde, hvor allmennheten normalt ikke ferdes. Når det ellers gjelder den fare som er oppstått, må man si at risikoen for glatt vei som følge av oljesøl, ikke akkurat er noen "typisk" risiko ved tanken. Alt i alt kan jeg vanskelig se at det kan bli tale om noe objektivt ansvar.

På dette stadium vil en rekke kandidater allerede kunne frifinne Tastad, og det følgende må da eventuelt drøftes subsidiært.

Det neste spørsmål som melder seg er om ansvaret kan nedsettes eller falle bort som følge av:

1. Ansvarsfraskrivelse.
2. Skadelidtes medvirkning.
3. Skadelidtes samtykke/aksept av risiko.

Når det gjelder ansvarsfraskrivelse vil kandidatene måtte ta utgangspunkt i den plakaten Tastad satte opp på veien. De flinke kandidatene bør vise at man vet at en ansvarsfraskrivelse må kontrolleres på tre punkter: Om den er gyldig, om den er vedtatt og om den dekker tilfellet. Lødrups bok er dog lite opplysende på dette punkt.

Når det gjelder vedtagelsen er utgangspunktet alminnelig avtalerettslige regler om aksept. På 2. avd. har kandidatene ikke avtalerett, og man kan vel ikke vente så mye på dette punkt. Likevel bør kandidatene komme til at noen ansvarsfraskrivelse ikke kan anses vedtatt i dette tilfellet. Jeg viser her til Nygård s. 294 i.f.

Når det så gjelder skadelidtes medvirkning reguleres dette av Skl. § 5‑1 nr. 1. Denne bestemmelsen gjelder enten ansvarsgrunnlaget er subjektivt eller objektivt.

Ved bedømmelsen får plakaten betydning som opplysning for skadelidte. Videre var begge kjent på stedet, og visste om den bratte bakken. Jeg er tilbøyelig til å mene at det her kan være tale om hel eller delvis nedsettelse av ansvaret som følge av medvirkning.

Når det så endelig gjelder samtykke/aksept av risiko, reguleres dette av ulovfestede regler. Et samtykke vil medføre fullstendig bortfall av ansvaret, ikke bare en nedsettelse, jfr. Nygård side 288.

Samtykke må i denne saken begrunnes ved såkalt konkludent adferd, og jeg viser for så vidt til Rt. 1966 s. 1485 (Oksen på Stanghelle).

Ved bedømmelsen av medvirkning og samtykke, har det neppe noen betydning at Peder hadde en avtalefestet rett til ferdsel, mens Lars ikke hadde noen rett. Jeg tror heller ikke dette har noen betydning for ansvarsgrunnlaget.

Erstatningsutmåling m.m.

Peder Ås:

Utgifter til legebehandling kan kreves dekket etter skl. § 3‑1, 1. ledd.

Tapt arbeidsfortjeneste kan kreves etter samme bestemmelse, ikke etter 2. ledd, jfr. Nygård s. 96. Spørsmålet er om den tapte arbeidsfortjenesten er en adekvat tapspost. I denne forbindelse er min oppfatning at man neppe kan bebreide Peder at han har innrettet seg slik han har gjort. Det er tross alt tale om en enmannsbedrift. Videre kan det anføres at dersom Peder skulle leie hjelp ved eget fravær, ville dette koste like mye som det han selv taper i inntekt. Dog med den korreksjon at de skattemessige fradragsregler vil endre regnestykket noe, hvilken man dog ikke kan vente at kandidatene skal se. Etter min oppfatning er tapsposten adekvat.

Etter ftl. § 3‑10 ville vel Peder dog ha fått sykepenger med 65% etter 14 dager. Dette kan nevnes, idet disse kommer til fradrag, jfr. skl. § 3‑1, 3. ledd.

Utmålingen av inntektstapet beregnes som brutto inntektstap før skatt og folketrygdavgift. Dette ettersom erstatning for lidt tap er skattepliktig.

Tastad anfører at Peder skulle ha tegnet en sykeavbruddsforsikring. Dette kan skje etter ftl. § 3‑10, 3. ledd eller i privat forsikringsselskap. Peders mulige plikt i så måte må bedømmes etter skl. § 5‑2 (lemping). Spørsmålet er da om ansvaret for Tastad blir "urimelig tyngende". Dette blir neppe, idet dette er et strengt vilkår. Ved bedømmelsen kan imidlertid skadelidtes forsikringsmuligheter trekkes inn.

Knut Ås:

Knuts krav ville tidligere blitt bedømt under synsvinkelen "obligatoriske kravs rettsvern". Dette er en foreldet forestilling, og i dag spør man helst om det foreligger en adekvat årsakssammenheng. Det er her tale om en avgrensning mot avledede skader (sekundærskader), jfr. Nygård s. 322.

Tastad's skyldgrad får betydning for ansvarets utstrekning.

Jeg viser her til Rt. 1955 s. 872 (kabeldommen) og Rt. 1973 s. 1268 (flymanøverdommen).

Det har antakelig betydning at det er tale om en liten bedrift med kun 1 ansatt. Knuts tap bør vel anses som adekvat. For Knut blir det intet fradrag for sykepenger, idet han jo ikke vil motta slike.

Lars Holm:

Det reiser seg her et spørsmål om Holm's tidligere rygglidelse får betydning for årsaks eller ansvarsforholdet. Man kommer her kanskje inn på betraktninger om den såkalte hovedårsakslæren kontra den såkalte betingelseslæren.

Det finnes ingen avgjørende rettspraksis, men det er antatt at skadevolderen må ta skadelidte som han er. Konsekvensen av denne betraktningen er at Holm's tidligere rygglidelse ikke får noen betydning. Det avgjørende må nemlig være at han uten den skadevoldende handling ville ha fungert tilfredsstillende.

Under dette spørsmålet er det for de flinke kandidater også rom for betraktninger om bevisspørsmål og tvilsrisiko.

Ved selve utmålingen av Holm's krav er det klart nok at uføretrygden må komme til fradrag, jfr. skl. § 3‑1, 3. ledd. Holm's skyldgrad er her uten betydning.

Når det så gjelder spørsmål om erstatning for tapt overtidsgodtgjørelse reguleres dette av skl. § 3‑1, 2. ledd. Det er spørsmål om tapsposten er adekvat. Overtidshonorarer innen rimelige rammer må vel anses som adekvate tapsposter, som skal dekkes.

Til slutt krever Holm oppreisning. Rettsgrunnlaget er skl.

§ 3‑5. Ved avgjørelsen av dette spørsmål legger man til grunn en vanlig skyldvurdering. I tillegg blir det spørsmål om graden av avvik fra det forsvarlige, jfr. Nygård s. 209 flg.

Det må være nokså opplagt at Tastad ikke har opptrådt grovt uaktsomt.

Subsidiært blir det spørsmål om utmåling av oppreisningskravet. Holm's evnt. medvirkning får her betydning. Rettspraksis viser nokså beskjedne beløp. Jeg viser her til referatene hos Nygård s. 140‑41. Det kan vel for Holm's vedkommende evnt. bli tale om et beløp stort ca. kr. 30.000. Det kan dog ikke kreves at kandidatene går nærmere inn på beløpets størrelse.

AVSLUTNING:

Oppgaveteknisk er denne oppgaven oversiktlig. Det må derfor kreves at kandidatene makter å holde de enkelte spørsmål klart fra hverandre.

Alle kandidater må finne frem til de relevante paragrafer i skadeserstatningsloven. Man kan dog ikke kreve full utredning av alle spørsmål. Dog er vel de fleste krav og innsigelser utformet slik at også de svakeste kandidatene kan si noe på hvert enkelt punkt.

Jeg vil anta at det blir relativt lite stryk på denne oppgaven.De flinke kandidatene vil formodentlig utmerke seg særlig på spørsmålene om skyldvurdering, ansvarsfraskrivelse og medvirkning.

Tromsø, den 10 des. 1990