I.
PENSUM
Lødrup Lærebok i erstatningsrett, Oslo, 2.utgave
1987, sidene 57‑61, 91‑142, 152‑198 og 262‑270.
II.
OM OPPGAVEN
Som det fremgår av henvisningene ovenfor, spenner
oppgaven over store deler av pensum. De rettslige spørsmål knyttes til de
sentrale ansvarsgrunnlag, og noe medvirkning. Mye av vanskelighetene i denne
oppgaven består i å ordne opp i de mange tvister på kryss og tvers. Dette kan
kanskje virke forvirrende på mange, men må anses som en viktig evne for en
jurist. Fordi kravene er rettet mot så mange og ofte er gjensidige, stilles det
store krav til god disposisjon. Dobbeltbehandling bør unngås.
Oppgaven er nok noe omfattende. Studenter har klaget.
Jeg har ennå ikke fått lest særlig gjennom besvarelsene. Av tidsmessige grunner
sendes denne foreløpige veiledning ut. Det som kan volde tvil er hva som kan
ventes av kandidatene når det gjelder å bli ferdig. Jeg vil komme tilbake med
en revidert veiledning etter å ha fått lest flere besvarelser. Jeg er
takknemlig for synspunkter på dette.
III.
FORSLAG TIL LØSNING OG DISPOSISJON
Det kan være hensiktsmessig først å dele opp i fem
skadeforvoldelser. (A) Personskaden på Fix, (B) Skaden på taket, (C) Fallskaden
på EDB‑utsyret, (D) Vannskadene på EDB‑utstyret og (B) Vannskadene
på eggekartongene. Den enkelte skadeforvoldelse kan deretter deles inn i de
ulike krav og påstander. I det følgende setter jeg for oversiktens del opp en
systematisk inndeling av tvistene. Dette kan være nyttig for å kontrollere at
kand har behandlet alle spørsmål. Andre disposisjoner er selvsagt også
forsvarlige. Antagelig vil f eks mange behandle takskade og fallskade på EDB‑utstyret
under ett. Det avgjørende er at drøftelsene er ryddige og systematiske, og at
unødig dobbeltbehandling unngås.
(A) Personskaden på Fix
(A):1 Hvem er ansvarlig?
Under diskusjonen om ansvarsgrunnlag reises også
spørsmålet om betydningen av forhold på Fix sin side, herunder spørsmålet om
medvirkning. Jeg finner det naturlig å ta opp spørsmålet om betydningen av
skadelidtes forhold under hvert ansvarsgrunnlag, og behandle medvirkning under
ett i et eget punkt. Betydningen av skadelidtes forhold er noe forskjellig ved
culpa og objektivt ansvar, mens medvirkningsreglene i skl. § 5‑1 gjelder
generelt. Dessuten er det en liten nyanse mellom spørsmålet om det foreligger
ansvarsgrunnlag og spørsmål om bortfall av erstatningsplikt pga medvirkning.
(A):l.l
ER og PA ansvarlige som arbeidsgivere?
Det kan være greit å starte med dette spørsmålet,
fordi det er det minst tvilsomme. Arbeidsgiveransvaret forutsetter at en
arbeidstager har opptrådt uaktsomt. Det må i tilfelle være Fix selv. Det må
derfor være ansvarlig kort å fastslå at Fix ikke kan kreve erstatning for skade
han gjør på seg selv. Det er liten grunn til å foreta en prinsipiell drøftelse
av hvorvidt arbeidsgiveransvaret omfatter slik skade. Det er nok å vise til
alminnelige medvirkningsregler og at arbeidsgiveransvaret forutsetter at
arbeidstageren uaktsomt har forvoldt skaden. Fordi spørsmålet er såpass
åpenbart, har det ingen hensikt (i denne sammenheng) å drøfte hvem som kan
regnes for å være arbeidsgiver for Fix. Etter mitt skjønn må det heller anses
som lite skjønnsomt. Kand bør likevel nevne spørsmålet og kanskje vise til at
dette tas opp under en annen drøftelse. Betydning av skadelidtes forhold er det
heller ikke grunn til å skrive om her.
Selv om arbeidsgiver ikke blir ansvarlig som
arbeidsgiver, kan han bli ansvarlig på selvstendig culpagrunnlag. Det er
nettopp det Fix også påstår.
(A):1.2
Er ER ansvarlig på subjektivt grunnlag?
Innledningsvis kan det være greit å vise til at Fix
og ER gjensidig hevder at den annen er ansvarlig. Fix mener ER er ansvarlig for
takets forfatning, mens ER mener det var uaktsomt av Fix å gå på taket. Vi tar
her utgangspunkt i Fix sin påstand om ansvar for ER.
Det er opplyst at taket var råteangrepet, men at
dette ikke var synlig fra lagerhallen. Det er derfor ikke grunnlag for å si at
det var uaktsomt av ER ikke å utbedre taket. Skademuligheten var ikke synbar
for ham. Jfr Rt.1973:1364 Ubåtdommen.
Var det uaktsomt av ER å faktisk akseptere at Fix
fortsatte å gå på taket? Som eier og bedriftsleder er det i utgangspunktet ikke
nok bare å si fra, så lenge han ser at Fix fortsetter å gå som før. Sammenlign
RG.1988:315 Bolerodommen hvor det ikke var fritagende at opphold på bildekk var
forbudt ved skilt, så lenge mannskapet var klar over at passasjerer overnattet
i bilene og uten at det ble grepet inn.
Men det må også sperres etter hvilken alternativ handling
vi kan kreve fra ER. Av betydning for dette spørsmålet er risikograden. Desto
større fare taket innebærer, desto mer kreves fra ER. I dette tilfelle var ikke
risikoen så stor. Taket holder under normale forhold en mann, og Fix har gått
over det i lengre tid. Vi kan ikke kreve at ER står og passer på Fix hver
lunsj, eller gjemmer samtlige stiger, låser loftstrapper ol. Det kan heller
ikke kreves at ER sier opp Fix for å unngå at han ramler gjennom eller ned fra
taket. Det finnes følgelig ingen alternativ handling vi med rimelighet kan
kreve at ER foretar seg. Det har også en viss betydning hvor stor
"omsorgsplikt" ER har overfor Fix. I dette tilfelle må Fix være like
nær til å passe seg selv, som ER er det. ER må derfor sies å ha overholdt sin
plikt overfor Fix.
Etter min vurdering foreligger ikke culpa. En annen
løsning må kunne aksepteres dersom argumentasjonen er god.
Når det gjelder betydningen av Fix sitt forhold,
kommer vi nærmere tilbake til det under spørsmålet om medvirkning. Under
drøftelsen her, kan det nevnes at det er mindre uaktsomt av ER å akseptere at
Fix går på taket, enn om det hadde vært utenforstående. Eksempelvis lekende
barn. Fix er gjort kjent med at taket ikke skal gås på, og er gitt et forbud
mot dette. Som altmuligmann og vaktmester har han antagelig også et visst
tilsyn med bygningen, selv om det ikke er opplyst noe om at dette er en av hans
arbeidsoppgaver. Han er derfor like nær som ER til å kjenne takets forfatning.
Sammenlign Rt.1958:675 Hotelltrappdommen hvor en stamgjest som snublet i en slitt trapp ikke fikk erstatning fordi
han var kjent med trappens forfatning.
(A):1.3
Er ER ansvarlig grunnlag av ulovfestet objektivt ansvar?
Spørsmålet blir om ER som eier og bedriftsleder har
et objektivt risikoansvar for lagerbygningen. Tradisjonelt læres det at må
foreligge en «stadig, typisk og ekstrordinær» risiko. Det er et lite pluss om
kand kort viser til (en tilsynelatende) uenighet i teorien om hvorvidt dette er
absolutte minstevilkår for objektivt ansvar. Nygaard (s.241) må tolkes i denne
retning.' Lødrup (s.154) hevder det er for kategorisk å oppstille dette som
minstevilkår. En fare ligger på den annen side i at kand trekker inn for mye
teori. I denne oppgaven reises nettopp spørsmålet om en lagerbygning utgjør et
særlig faremoment.
Før vi ser nærmere på vilkårene, kan det være greit å
sammenligne med Rt.1972:965' Mønepannedommen, og kanskje Rt.1939:766
Gesimsdommen. Fra Mønepannedommen refereres følgende (fra s.968‑969):
Et tak hvor man har en nedhellende grad hvor mønepanner
er festet til underlaget, hver med en spiker, frembyr i seg selv et faremoment.
Dette øker dersom taket ikke, og det var ikke tilfellet her, er forsynt med
snøfangere som kan stoppe taksten som løsner fra underlaget. Jeg må bygge på at
man ikke selv med vanlig aktsomhet ved tilsynet og vedlikeholdet av taket kan
gardere seg mot at stenene sprekker eller bringes ut av stilling og løsner på
grunn av de forskjellige påkjenninger et slikt taktekke er utsatt for. Det
foreligger således i et tilfelle som dette etter min oppfatning en betydelig
risiko for at sten kan falle ned fra taket og ned på gaten. I tillegg til de
momenter jeg her har nevnt, peker jeg på at eiendommen ligger til den sterkt
beferdede Sannergaten, slik at muligheten for at nedfallende sten skal ramme
forbipasserende og på grunn av sin fart og tyngde anrette skade, blir
betydelig. Under disse omstendigheter knytter det seg til denne bygning et
slikt seerpreget og ekstraordinært faremoment at gårdeieren uten hensyn til
skyld må betale erstatning for den skade som oppstår når disse risikomomenter i
det konkrete tilfellet manifesterer seg. Gårdens eier, som for en meget billig
premie kan dekke sitt tap gjennom en ansvarsforsikring, er etter min oppfatning
nærmere til å bære de økonomiske følger av en slik ulykke enn den tilfeldig
forbipasserende som rammes. Jeg legger ved min vurdering på dette punkt vekt på
at gårdeieren ved tilsyn og vedlikehold av taket har muligheter for å forminske
risikoen og dermed for å forebygge skader.
I vårt tilfelle er det også spørsmål om det «til
denne bygning [knytter seg] et slikt særpreget og ekstraordinært faremoment at
gårdeieren uten hensyn til skyld må betale erstatning». Sammenlignet med taket
i Mønepannedommen utgjør ikke ERs lagerbygning samme uavvergelige risiko for
tilfeldig forbipasserende. Risikoen knyttet til lagertaket oppstår først dersom
noen går over det, i motsetning til fotgjengere i en sterkt beferdet gate.
Skadelidte må mao selv oppsøke risikoen for at den skal gi seg utslag i en
skade. Risikoen kan derfor sies også å stamme fra skadelidtes egen aktivitet.
Fix hadde i dette tilfelle, både som altmuligmann og takvandrer, minst like god
kunnskap om takets forfatning som ER. Sammenlign igjen med Rt.1958:675
Hotelltrappdommen, nevnt ovenfor.
OBS Enkelte vil nok dele drøftelsen opp i de tre
vilkår (eller momenter); stadig, typisk og ekstraordinær. Man kan neppe hevde
at det er en stadig risiko for at personer faller gjennom tak på
lagerbygninger. Som regel skyldes slike skader ekstraordinære forhold som f eks
råteskader, sprukne plater, takvinduer dekket av sne osv. Det er heller ingen
typisk risiko for lagerbygninger. De mer typiske skader er at noe faller fra
taket, f eks takstein, takplater, sne og is osv. Det å falle gjennom et tak,
overstiger klart nok dagliglivets risiko.
Det er et pluss for de som betydningen av forhold på
Fix sin side. Nå er det ikke selve Fix sin handling ‑å gå over taket ‑
som vurderes. Men som nevnt ovenfor stammer risikoen også fra aktivitet fra Fix
sin side. Risikoen for den skade han er blitt utsatt for, inntrer ikke med
mindre han selv opptrer aktivt. Han har videre all mulighet til å unngå
risikoen. Han er utsatt for en risiko han selv kan forhindre i å slå ut i en
skade.
(A):2
Har Fix medvirket?
Dersom kand har kommet til at det ikke foreligger
ansvarsgrunnlag, må spørsmålet om medvirkning drøftes subsidiært. Vi har
ovenfor sett på enkelte konsekvenser av forhold på Fix sin side. Med
utgangspunkt i skl. § 5‑1 nr 1 kan vi vurdere Fix sin opptreden både i et
skyldperspektiv og et årsaksperspektiv, jfr ordlyden «atferden, og dens
betydning for at skaden skjedde». Det er opplagt at skaden ikke hadde skjedd
dersom Fix hadde overholdt instruksen, og latt være å gå på taket. Han er
således en samvirkende årsaksfaktor. Var det uaktsomt av Fix å gå over taket?
Han har fått et forbud. Er forbudet relevant? Er det gitt for å avverge en
skade som den intrufne og for å verne Fix sine interesser?2 Forbudet ble dels
begrunnet med at man kunne slite hull i pappen. Men det ble også tilføyet at
taket ikke var til å gå på. Fix oppfatter selv forbudet delvis begrunnet i den
ublide skjebne som rammet ERs katt, nemlig å falle ned. Forbudet er derfor ikke
gitt uttrykkelig med tanke på å
unngå at noen skal ramle gjennom taket, men avstanden er ikke stor. En tynn
forbindelse ligger også i ønsket om å forhindre hull i pappen, noe som igjen
kan føre til råteskader. Fix har i alle fall fått en sterk oppfordring til å la
være å gå på taket.
Et annet forhold ‑ som er nevnt ovenfor ‑
er at Fix måtte kjenne takets beskaffenhet, dvs konstruksjon. Om han ikke hadde
oppfordring om å kjenne til den konkrete råteskade, burde han ha kunnskap om
den generelle mulighet for slike skader (f eks pga slitasje eller hull på
pappen).
Fix må derfor sies å ha medvirket til skaden ved egen
uaktsomhet.
Han har også "latt være i rimelig utstrekning å
fjerne eller minske risikoen for skade" ved å fortsette å gå på taket
tross forbud, jfr skl. § 5‑1 nr 2. Det er ikke urimelig å kreve at Fix
går omveien rundt på vei til gatekjøkkenet. Antagelig ville han bare hatt godt
av det!
Når det gjelder konsekvenser av medvirkningen, bør
mange løsninger godtas. Det må aksepteres at erstatningen faller helt bort, og
at den reduseres noe. Den kand som kommer til at Fix ikke har medvirket, bør
føre gode argumenter i marken for dette.
(B) Skaden på taket
Spørsmålet kan disponeres på flere måter. En måte er
å starte med spørsmålet om ER i det hele tatt kan kreve erstatning eller om han
må holde seg til sin egen forsikring. Men fordi et av vilkårene for anvendelsen
av reglene i skl. § 4‑2 er at skaden ikke skal være forvoldt ved grov
skyld eller i yrke eller erverv. Disse spørsmål må følgelig avklares før det
svares på spørsmålet om forsikring. Jeg finner det derfor mest hensiktsmessig å
starte med ansvarsgrunnlagene. Det er likevel fullt forsvarlig å ha en annen
rekkefølge på behandlingen. Det avgjørende er at dobbeltbehandling unngås, og
at det er en viss systematikk i behandlingen av spørsmålene.
(B):1
Foreligger det ansvarsgrunnlag?
(B):1.1
Er Fix ansvarlig på skyldgrunnlag?
Var det uaktsomt av Fix å gå over taket? Dette
spørsmålet er i stor grad sammenfallende med spørsmålet om Fix har medvirket på
uaktsom måte. Det kan derfor bare vises til at skademuligheten var synbar for
Fix, at handlingen var ganske unødvendig og at det fantes et
handlingsalternativ som ikke ville ført til skade. Disse forhold var ovenfor
nok til å konstatere at Fix har medvirket på uaktsom måte. Men er forholdene
nok til at han er erstatningsansvarlig for takskaden? For å pålegge ansvar for
Fix, må det kreves mer enn for at eventuell erstatning til Fix reduseres pga
medvirkning.
Resultatet er litt avhengig av takets beskaffenhet og Fix sine kunnskaper om dette. Det er oppgitt at plankelaget under normale forhold bærer en mann. Dette forutsettes Fix å vite. Spørsmålet blir derfor om muligheten for råteskader eller lignende er synbart for Fix. Ved at han daglig går på pappen, bør han være klar over muligheten for slitasje og hull. På den annen side må det legges til grunn at han ikke har sett noen hull i pappen. Råten var heller ikke synlig nedenfra. Fix var vaktmester og altmuligmann, men det er ikke opplyst at han hadde noe spesielt ansvar for bygningens stand. Det avgjørende er om Fix bør være klar over at han på en eller annen måte kan komme til å ramle gjennom taket. Se til sammenligning Rt.1958:984' Blystaddommen hvor det ble lagt vekt på den generelle risiko for skade ved at brannfarlig film ikke ble plassert på en betryggende måte. At det konkrete hendelsesforløp , en full gartners påtenning , var noe upåregnelig, var ikke avgjørende. (Muligheten for å f eks snuble og falle ned fra taket, er relevant når det gjelder medvirkning til egen personskade, men ikke for skaden på taket.)
Etter mitt syn må vi også se litt på årsakene til
skaden, nemlig en råteskade som ikke var synlig. Det er nærliggende å si at
skaden var et hendelig uhell. Fix har opptrådt litt uaktsomt. Men det
er ikke denne uaktsomheten som i seg selv har ført til skaden. Det må
aksepteres at kand kommer til at det foreligger ansvarsgrunnlag, men at
skadehendelsen var for upåregnelig. Og det må også aksepteres at kand kommer
til at det ikke foreligger ansvarsgrunnlag fordi denne konkrete skademuligheten
ikke var synbar for Fix.
(B):1.2
Er MU medansvarlig?
Dette spørsmålet kan raskt besvares. MU har ingen
plikt til å passe på hvor Fix går. Han kan heller ikke sies å ha medvirket
psykisk. Ideen om å gå over taket, stammer åpenbart fra Fix. Noen plikt for MU
til å søke å forhindre turene, kan ikke foreligge. MU står ikke i noe slikt
forhold til ER. Det er ikke opplyst noe om faktisk samvirkning til skaden, f
eks ved at taket ga etter pga vekten av dem begge. Det er jo oppgitt at taket
normalt tålte vekten av en mann. Det må anses lite skjønnsomt å spekulere over
dette.
(B):1.3
Er PA ansvarlig som arbeids eller oppdragsgiver?
Dette spørsmålet forutsetter culpa hos Fix. Det er
drøftet ovenfor, og kand bør vise til (eventuell) tidligere drøftelse. Under
forutsetning av culpa hos Fix, må det deretter tas stilling til
tilknytningsforholdet mellom Fix og PA.
Det må antagelig legges til grunn at Fix under
arbeidet med garasjen hadde to arbeidsgivere. Han var fortsatt ansatt hos ER,
men ER hadde ikke noe med garasjebyggingen å gjøre. PA skulle betale direkte til
Fix. Dette indikerer et arbeidsforhold. Er han ansatt eller selvstendig
oppdragstaker? Ut fra. de opplysninger vi har, kan Fix neppe betraktes som
oppdragstaker. Han har ikke samme selvstendige stilling som MU. Han må heller
anses som midlertidig å ha samme jobb hos PA som han ellers har hos BR. Vi
kommer derfor til at PA er arbeidsgiver for Fix i relasjon til
garasjebyggingen.
Er skaden skjedd under utføring av arbeid for PA?
Skaden skjedde i spisepausen og utenfor arbeidsplassen hos PA. Hiren over taket
hadde ingenting med garasjebyggingen å gjøre. Etter mitt syn må det også være
anledning til å ta i betraktning at Fix nå rent fysisk oppholdt seg hos sin
hovedarbeidsgiver. Dette forhold taler også mot at ER kan kreve erstatning fra
PA.
Dersom Fix anses som selvstendig oppdragstaker, har
ikke PA noe objektivt ansvar. PA har heller ikke utvist uaktsomhet ved
manglende kontroll eller lignende. Det må ligge utenfor PAs ansvarsområde å
forhindre at Fix tar veien over sin egentlige arbeidsplass når han skal spise
lunsj.
Konklusjonen blir at PA verken er ansvarlig som
arbeids eller oppdragsgiver, og heller ikke på selvstendig culpagrunnlag.
(B):2
Har ER eventuelt medvirket?
På samme måte som ved spørsmålet om ER var ansvarlig
for Fix sitt fall, må vi nå spørre om betydningen av forhold på ERs side. Denne
sammenhengen bør kand se. Det er lite heldig at man er inkonsekvent i dette
spørsmålet. Betydningnen av forhold på ERs side blir dels et spørsmål om
medvirkning fra ER, og dels hvilken betydning disse forhold har ved spørsmålet
om culpa hos Fix. Når det gjelder betydningen ved culpavurderingen er det intet
i forholdet mellom Fix og ER som virker inn på aktsomhetskravet til Fix.
Kanskje bortsett fra hans vaktmesterfunksjon. Men ut fra de opplysninger vi har,
er ER som eier i alle fall like nær til å sørge for bygningens stand.
Når det gjelder medvirkning har vi ovenfor funnet at
ER har gjort hva vi med rimelighet kan forvente av ham for å hindre at Fix går
over taket. Det forhindrer imidlertid ikke at vi finner at ER på uaktsom måte
har medvirket til skaden på taket. Han kan ikke holdes ansvarlig for fallet til
Fix, men antagelig må han anses for å ha medvirket til skaden. Dels ved at han
aksepterte Fix sine spaserturer, og dels ved at han ikke holdt taket i bedre
stand.
(B):3
Er ER henvist til å kreve skadeforsikring i stedet for skadeserstatning?
I det følgende forutsetter vi at Fix er opptrådt
uaktsomt. I den utstrekning det er på det rene at ER kan få skaden dekket av
sin skadeforsikring, kan han ikke kreve erstatning fra Fix, PA eller MU, se
skl. § 4‑2. Unntak gjelder hvor skadelidte har forvoldt skaden forsettlig
eller grovt uaktsomt, eller hvor den er forvoldt i ervervsvirksomhet eller
lignende.
Det er på det rene at selskapet betaler for skadene
på taket og de skadene på EDButstyret som skrev seg fra fallet. Dette har de
erkjent ansvar for.
Det må deretter vurderes hvorvidt unntakene i skl. §
4‑2 nr 1 a og b) kommer til anvendelse, slik at den ansvarlige
skadevolder likevel kan kreves.
Vi kan raskt konstatere at skaden ikke er forvoldt
forsettlig eller grovt uaktsomt. Ansvarsgrunnlagene er drøftet ovenfor. Det
neste spørsmål er om skaden er voldt i skadevolders "yrke,
ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet", jfr b). Vi har funnet
at Fix verken har forvoldt skaden som arbeidstager eller som selvstendig
oppdragstager. Unntaket i b) kommer derfor heller ikke til anvendelse.
Hvis vi legger til grunn at PA er ansvarlig som
arbeidsgiver, er skaden straks forvoldt i yrke. PA blir derfor ansvarlig
overfor ER. Men hva med det personlige ansvar for Fix, jfr skl. § 2‑3 nr
1? Riktignok er skaden forvoldt i hans yrke, men begrunnelsen for unntaket er
at skader voldt i næringsvirksomhet er virksomheten like nær til å bære som et
forsikringsselskap. Denne begrunnelsen holder ikke når det gjelder
arbeidstagerens personlige ansvar. Spørsmålet er ikke direkte behandlet i
forarbeidene. Det fremholdes imidlertid at unntaket omfatter enhver skade
forvoldt i yrke, og som eksempel fremholdes skader en ansatt gjør. Se også
Lødrup s.59. Den urimelighet som måtte oppstå ved at den personlige ansvarlige
arbeidstager ikke er vernet av hovedregelen i skl. § 4‑2, får man
eventuelt oppveie i regressomgangen mellom arbeidstager og ‑giver, jfr
skl. § 2‑3. Er PA ansvarlig som arbeidsgiver, kan følgelig ER kreve hele
tapet dekket av ham, eventuelt kan selskapet kreve regress, jfr skl. § 4‑3.
ER kan i et slikt tilfelle (antagelig) også kreve erstatning direkte fra Fix.
Det kan imidlertid ikke forventes at kand kommer inn på dette. Antagelig bør de
la det være.
(B):4
Kan Fix eventuelt kreve å reparere skaden selv?
Det finnes ingen lovbestemmelser som regulerer dette.
Men det er en fast oppfatning at skadelidte som hovedregel kan kreve
pengeerstatning, og ikke trenger å akseptere naturaloppfyllelse. I et tilfelle
som dette hvor det er på det rene at taket skal repareres, kan jeg ikke
se noen vektige grunner som tilsier at Fix ikke kan få reparere i stedet for å
betale. Forutsatt at reparasjonen blir fullgod. Det generelle prinsipp om at
skadelidte plikter å gjøre sitt for å begrense tapet, tilsier også at ER
plikter å samarbeide såpass. Jeg er imidlertid i tvil om disse synspunkter
holder de lege lata. Når det gjelder besvarelsene, mener jeg at all fornuftig
argumentasjon må godtas, uansett konklusjon.
(C) Fallskaden på EDB‑utstyret
Dette er på mange måter samme skade som takskaden.
Det er likevel grunn til å dele opp drøftelsen. De forhold som er forskjellige
er stort sett følgende: Forholdet til forsikningsselskapet er et annet, det er
et ekstra spørsmål om skaden er upåregnelig og spørsmålet om medvirkning blir
også noe annerledes.
(C):1
Ansvarsgrunnlaget
Spørsmålene om ansvarsgrunnlag for de forskjellige må
løses på samme måte som under (B):1.
(C):2 Er ER henvist til å kreve skadeforsikring?
Forholdet til forsikringsselskapet er drøftet ovenfor under (B):3.
(C):3
Var fallskadene på EDB‑utstyret upåregnelige?
Ovenfor har vi sett på spørsmålet om det var
upåregnelig for Fix å ramle gjennom taket. Spørsmålet nå gjelder om det var
upåregnelig at han skulle ramle ned på dyrt EDB‑utstyr. Normalt er det
personskade som er den alvorligste konsekvens ved et slikt fall. Det er mindre
vanlig at man samtidig lander på dyre gjenstander. På den annen side er Fix
kjent med hva slags varer lagerbygningen inneholder. Det er således ikke så
uventet for ham. Her må flere løsninger godtas. Personlig vil jeg si at
erstatningen kan reduseres noe, fordi skaden fikk et upåregnelig stort omfang.
Sml Rt.1980:1498 Båtbranndommen hvor erstatningen ble nedsatt («lempet») fordi
skaden fikk et upåregnelig stort omfang, dels pga forhold på skadelidtes side.
(C):4
Har ER eventuelt medvirket?
I tillegg til de medvirkningsspørsmål vi har drøftet
ovenfor, blir det nå et spørsmål om ER har medvirket passivt ved å lagre dyrt
utstyr i en slik bygning. Vi kommer noe tilbake til dette når det gjelder
vannskadene. Når det gjelder fallskadene, er det ingen grunn til å spekulere
over hvorvidt ER hadde grunn til å regne med at noen ville ramle gjennom taket.
ER kan ikke sies å ha medvirket til skadene på EDB‑utstyret ved å lagre
det der han gjorde.
(D) Vannskadene på EDB‑utstyret
(D):1
Er ER henvist til å kreve skadeforsikring?
I dette tilfellet nekter selskapet å utbetale
forsikringen. Det er for erstatningsspørsmålet unødvendig å ta stilling til
holdbarheten av selskapets påstander. For at reglene i skl. § 4‑2 skal
komme til anvendelse, må det være «på det rene at en skade kan kreves dekket av
forsikring». Gjør selskapet innsigelser, er ikke dekning på det rene. ER kan
derfor gå direkte på skadevolder. Det blir så skadevolders oppgave å kreve
regress fra selskapet, jfr skl. § 4‑2 nr 2. Skadevolder trer inn i
forsikringstager ERs mulige krav på forsikring.
(D):2
Hvem er ansvarlig?
For at noen andre enn ER skal bære tapet for
vannskadene, må skaden anses som en følge av fallet gjennom taket. Fallet
skapte hullet som vannet regnet gjennom. Ansvarsspørsmålet er derfor
sammenfallende med spørsmålet om ansvar for takskaden. Disse spørsmål er
drøftet ovenfor under (B). Forutsatt at noen er ansvarlig for fallet, blir det
neste spørsmål om følgen er for upåregnelig eller avledet og fjern.
(D):3 Var vannskadene på EDB‑utstyret en for
for påregnelig eller fjern og avledet skadefølge?
Denne
drøftelsen blir den samme uansett hvem som er ansvarlig.
Vi kan konstatere faktisk årsakssammenheng. Etter
betingelsesteorien hadde ikke vannskadene skjedd dersom ikke Fix falt gjennom
taket. Spørsmålet blir som nevnt om det er for stor avstand mellom fallet og
vannskaden, slik at risikoen for slik skade etterhvert går over på ER. Vi må
også trekke inn om det var for upåregnelig for eventuell skadevolder at
høststormen skulle inntre.
Selve uværet med regn var ikke spesielt upåregnelig
på høsten. Heller ikke at det kan komme til å regne inn fra et hull i taket.
Uværet skjedde en uke senere. Det hadde således gått
noen tid. Sammenlign Rt.1967:697' Lierdommen hvor de siste årstapene falt
utenfor ansvaret, dels fordi tapene lå upåregnelig langt etter skaden i tid.
Det kan spørres om ikke risikoen for slik skade har
gått over på ER etter at han hadde tettet hullet. A foreta slik reparasjon må
han anses å være pliktig til, se skl. § 5‑1 nr 2. Risikoen for at det
skal regne gjennom hullet, er på en måte avverget ved reparasjonen. Den
årsakssrekken Fix ved sitt fall satte igang, er nå stanset. Et tilsvarende godt
eksempel har vi i den gamle dommen fra Rt.1891:814 Ellidadommen. Ved å finne
til nødhavn og få roret reparert, var den årsaksrekken som taubåten Skytten ved
uaktsomhet hadde satt i gang, nå avbrudt. Skytten hadde foranlediget, men ikke
forårsaket det senere forlis. Tilsvarende må man si om Fix sitt fall.
Konklusjonen blir at en eventuell ansvarlig
skadevolder ikke hefter for vannskadene.
(D):4
Har ER eventuelt medvirket?
Fix, MU og PA hevder at ER må bære risikoen selv for
at taket ikke er tettet skikkelig og at utstyret er lagret på en skjødesløs,
måte. Spørsmålet forutsetter at det finnes en ansvarlig skadevolder. Dette er
drøftet ovenfor.
Fordi det synes ganske klart at vannskadene ikke kan
omfattes av eventuelt ansvarsgrunnlag, bed heller ikke drøftelsen av
medvirkningsspørsmålet få for stor plass.
Vi vet ikke så mye om hvordan taktettingen ble
foretatt, annet enn at den blåste bort. Vi har før kommet til at uvær kunne
påregnes. Ved at det var dyrt og sårbart utstyr som var lagret under hullet,
tilsier det en særlig påpasselighet for ER.
Det ovenstående sammenholdt med et mulig «tynt»
ansvarsforhold fra de påståtte skadevoldere, gjø at konklusjonen må bli at ER
ikke kan kreve noen erstatning for vannskadene.
(E) Vannskadene på eggekartongene
(E):1 Er Fix ansvarlig?
Når det gjelder spørsmålet om ansvar for Fix er dette
sammenfallende med spørsmålet om ansvar for takskaden og vannskadene på EDB‑utstyret,
som er drøftet under (B):1.1.
(E):2
Er ER ansvarlig?
ER kan bli ansvarlig overfor PA som arbeidsgiver for
Fix eller på culpagrunnlag. Hvorvidt Fix har opptrådt culpøst er som nevnt
drøftet under (B):1.1 og spørsmålet om hvem som er arbeidsgiver er drøftet
under (A):1.1.
Hvorvidt ER er ansvarlig på selvstendig culpagrunnlag
er også delvis sammenfallende med spørsmålet om ER var ansvarlig for Fix sitt
fall. Dette er drøftet ovenfor under (A):1. Vinklingen blir imidlertid noe
annerledes fordi det spørres om ansvar i forhold til PA. Har ER forsømt sine
plikter overfor PA til å holde lagerbygningen i forsvarlig stand? Frest må vi
finne ut hva ERs plikter gikk ut på. ER betaler intet for lagringen. ER har
derfor ikke påtatt seg noe ansvar som kan skjerpe kravene til hans
påpasselighet. (Det ses bort fra spørsmålet om mulig kontraktsansvar.)
Eggekartonger er vel like sårbare for vann som EDButstyr, men er ikke så
kostbare. Overfor PA som har fått låne lagerlokale som en ren vennetjeneste, må
ER anses å ha gjort hva PA med rimelighet kunne forvente. Det blir derfor ikke
ansvar for ER.
(E):3 Var vannskadene på eggekartongene en for for
påregnelig eller fjern og avledet skadefølge?
Det kan her henvises til den tilsvarende drøftelsen
under (D):3. Det vises også til det som er nevnt ovenfor om sårbarhet.
Tromsø, 28. november
1991