SENSORVEILEDNING

JURIDISK EMBEDSEKSAMEN 2 AVDELING

UNIVERSITETET I TROMSØ

TEORETISK OPPGAVE NR 1, MANDAG 23 NOVEMBER 1992

"Gi en fremstilling og vurdering av vilkårene for retten til uførepensjon etter folketrygdlovens kapittel 8 for den som på uførhetstidspunktet ikke var ute i arbeidslivet"

1. Fagkrets og pensum.

Oppgaven må kunne karakteriseres som sentral i forhold til anbefalt litteratur i Trygderett. I fagkretsen for UiTØ/IRV faller denne innenfor "Sosialrett", som omfatter Asbjørn Kjønstads utgivelser "Innføring i Trygderett" 2 utg. 1992, utvalgte kapitler, samt "Folketrygdens uførepensjon'' 2 utg. 1992 i sin helhet. Jeg vil også vise til Tone Sverdrups og Hege Brækhus' artikler i IRV's kompendium: "Tre artikler i samlivs‑ og husmorrett" om uførepensjon for husmødre etter folketrygdloven.

2. Momenter til besvarelsen.

Kandidatene bør allerede innledningsvis gi en kort avgrensning av emnet, samt definisjon av de mest sentrale begrepene. Uførepensjonens karakter av løpende ytelse til dekning av utgifter til livsopphold for personer som er i yrkesaktiv alder, bør fremgå allerede her. Det kan med fordel avgrenses mot de utgifter som dekkes i form av grunn‑ og hjelpestønad etter folketrygdloven § 8‑2.

Det må aksepteres at kandidatene gir en oversikt over den videre progresjon i fremstillingen ved å henvise til de kummulative vilkår i folketrygdlovens kap. 8 for innvilgelse av uførepensjon.

De fleste kandidater vil nok også foreta en historisk innledning i besvarelsen, hvor folketrygdlovens tilblivelse og historiske utvikling beskrives. Det bør etter min mening ikke stilles for strenge krav på dette punktet, foruten at kandidaten ikke bør overdimensjonere denne delen av besvarelsen.

I den videre fremstillingen vil det være naturlig å knytte drøftelsen opp mot de enkelte vilkårene for rett til uførepensjon, jfr. folketrygdloven kap 8, og Asbjørn Kjønstads "Folketrygdens uførepensjon'.

Det er verdt å påpeke at også den gruppen trygdede som ikke var ute i arbeidslivet på uførhetstidspunktet, i alminnelighet er undergitt de generelle vilkårene for rett til uførepensjon etter folketrygdloven kap. 8.

De personelle vilkår for rett til uførepensjon er nedfelt i folketrygdloven § 8‑1 første ledd, og beskriver at rett til uførepensjon har den som er "trygdet". De nærmere reglene knyttet til dette begrepet er nedfelt i folketrygdloven § § 1-2, 1‑3 og 1‑4. Folketrygdloven bygger på "domisilprinsippet", og krever at vedkommende var trygdet på det tidspunkt kravet om uførepensjon ble fremsatt. Videre forutsettes det i § 8‑1 første ledd bokstav b at vedkommende også skal ha vært medlem av folketrygden i en viss tid umiddelbart før uførepensjonskravet settes frem. For dem som var psykisk og fysisk i stand til å utføre erverv kreves det minst ett år, ellers tre år.

Det faktum at trygdede ikke var ute i arbeidslivet på uførhetstidspunktet kan i enkelte sammenhenger tyde på at det må kreves forlenget forutgående trygdetid.

Det bør også kort henvises til at folketrygdlovens pgrf 8‑1 første ledd bokstav a krever at trygdede oppholder seg i riket, jfr dog unntaksbestemmelsen i andre ledd.

De aldersmessige vilkår i folketrygdlovens § 8‑3, sml § 8‑9, gir det en kaller "de yrkesaktive aldersgrupper" mellom 16 og 67 år rett til uførepensjon Det er disse som normalt vil leve av arbeidsinntekt.

I sammenheng med de aldersmessige vilkår står også hensynet til ervervsevnen. For unge arbeidstagere uten forutgående yrkeserfaring, vil det regulært være vanskelig å fastslå nivået på ervervsevnen før uførheten inntrer. For de eldre, særlig over 60 år, vil alderen ha betydning for kravet til attføring. Dette hører imidlertid systematisk sett under nedenevnte punkt om fastsetting av nedgangen i ervervsevnen.

Nok et vilkår for rett til uførepensjon er at nedsettelsen av ervervsevnen skyldes "sykdom, skade eller lyte", jfr. folketrygdloven § 8‑3. Dette er et uttrykk for at den ervervsmessige uførhet må ha en medisinsk årsak.

Jeg kan ikke se at denne oppgaven etterspør drøftelse av hverken sykdomsbegrepet, dens alvor/størrelse eller årsakssammenheng mellom sykdom og nedsettelse av ervervsevnen. Det må imidlertid godtas om kandidatene sier noe om de såkalte utestengte uføreårsaker, så som narkomani, alkoholisme og kriminalitet. Dette fordi den aktuelle gruppen trygdede i oppgaveteksten ofte kan falle inn under disse tilfellene.

Uførepensjon skal dessuten ikke tilstås før hensiktsmessig attføring har vært forsøkt. Jeg omtaler ikke medisinsk attføring, all den tid vilkårene er de samme for alle grupper trygdede. Kandidatene bør likevel nevne dette vilkåret. Dog kan det her være behov for avgrensning slik at besvarelsen ikke svulmer unødig opp.

Folketrygdloven krever i § 8‑3 at den trygdede skal ha gjennomgått "arbeidstrening, opplæring eller annen form for attføring som må anses hensiktsmessig". Dersom den trygdede ikke vil medvirke til slik attføringsforsøk, kan det ikke tilstås uførepensjon Det er nedgang i ervervsevnen og ikke ervervsviljen som gir rett til pensjon.

Spørsmålet om hvor langt en skal strekke seg for å imøtekomme den trygdedes yrkesvalgønsker kan lett komme på spissen når han ikke var ute i arbeidslivet på uførhetstidspunktet. På samme måte vil alder spille inn, jfr. ovenfor. Attføring av ikke yrkesaktive over 55‑60 år anses ofte hensiktsløst.

For trygdede som ikke er i arbeidslivet på uførhetstidspunktet kan dette i enkelte tilfeller skyldes sosial situasjon. Kjønstad nevner i "Folketrygdens uførepensjon en ankesak for Trygderetten (699/70) hvor attføring ikke ble ansett mulig da den trygdede gjennom pleie av sine foreldre hadde vært for lenge i et inaktivt miljø. Den sosiale situasjonen kan bli ansett invalidiserende nok, og konsekvensen kan da bli at en uakseptabel grunn til ikke å gjennomgå attføring blir akseptabel bare den varer lenge nok.

Hovedvilkåret for rett til uførepensjon må være at ervervsevnen er nedsatt med minst 50 *, sml folketrygdloven § 8‑5 første ledd.

Dette punktet i oppgaven kan fort bli svært dominerende. Jeg finner det mest hensiktsmessig å kreve at kandidatene drøfter spørsmålet om nedsatt ervervsevne i relasjon til de trygdede som ikke var ute i arbeidslivet direkte, og ikke hengir seg til en omfattende generell fremstilling.

Aktuelle problemstillinger kan på den ene siden være trygdede som ikke hadde yrkeserfaring overhode på uførhetstidspunktet. Dette krever at ervervsevnen uten uførheten vurderes konkret i forhold til den trygdedes evner og planer, før nedsettelsen drøftes. Resultatet kan ofte bli relativt hypotetisk, noe kandidaten bør få frem. På den annen side vil trygdede som på det aktuelle tidspunkt ikke var i arbeide, men som har tidligere yrkesbakgrunn, kunne underkastes en mer sikker vurdering.

Kandidatene bør her få frem grensen mot den vurdering av ervervsevnen som alene knytter seg til trygdedes tidligere yrke, og vise at ervervsmessig uførhet baserer seg på en mer generell nedgang i ervervsevnen i sin alminnelighet. En annen sak, som også med fordel kan nevnes, er at trygdedes tidligere yrke stort sett er det eneste en har til å fastsette troverdige verdier for vurderingen av ervervsevnen.

Kandidaten kan med fordel berøre terskelen for ervervsevnen i de tilfeller den trygdede lider av "arbeidsvegring", i motsetning til der hvor fravær av arbeide skyldes ytre årsaker. Dette kan være generelt dårlig arbeidsmarked eller konkrete innskrenkninger i tilbudet i f.eks. et lite samfunn. Ervervsevnen sett i forhold til kravet om å flytte på seg for å komme i arbeide, er også et poeng å berøre.

Inn under dette punktet går også fastsetting av husmødres uføregrad. Spørsmålet kan, satt på spissen, være om disse faktisk er "i arbeidslivet" eller ikke, idet de på uføretidspunktet utfører sitt normale virke. Oppgaveteksten gir lite holdepunkter for en slik sondring, og det vil vel falle noe anstrengt. "(U)te i arbeidslivet" henspeiler vel på inntektsgivende arbeide i relasjon til folketrygdlovens regler om pensjonsgivende inntekt.

I folketrygdlovens forarbeider er "husmor" definert som "hjemmearbeidende hustru i familie hvor mannen er den som skaffer kontantinntektene".

Denne definisjonen krever endel nærmere drøftelse. For det første må "mannen" som den yrkesaktive og kvinnen som husmoren fortolkes i lys av det moderne kjønnsrollemønster hvor det like godt kan være den omvendte situasjon. I så tilfelle er det mannen som faller inn under disse vurderingene av husmødrenes rett til uførepensjon

Det kreves videre at kandidatene vurderer den forsørgerne parts inntekstnivå i forhold til "husmor" definisjonen. Dersom kontantinntektsnivået er under 2 G, vil den hjemmeværende bli å definere som potensiell yrkeskvinne/mann. De riktig gode kandidater vil her se at selv minstepensjonister med ektefelle og særtillegg tjener mer enn 2 G.

Videre er det et vilkår for rett til betegnelsen "husmor" at vedkommende faktisk lever i et ekteskapsforhold. Fraseparerte og skilte personer skal i prinsippet vurderes i relasjon til yrkeslivet, selv om de er faktisk hjemmeværende.

Nok en gruppe som fortjener oppmerksomhet er dem som er hjemmeværende, men som ville vært yrkesaktiv hvis de ikke hadde vært ufør. Denne gruppen skal vurderes i relasjon til yrkeslivet dersom det er såvidt sannsynlig at yrkeslivet ville vært valgt ved fravær av uførhet.

Den såkalte "Husmorkjennelsen" avsagt av Trygderetten i 1986, bør kandidatene kunne presentere på dette punkt i besvarelsen.

Når den trygdede først er vurdert som husmor i relasjon til folketrygdloven, gjenstår kravet til minst 50 % varig nedsettelse av ervervsevnen. Poenget er at denne gruppen da skal vurderes i forhold til sitt tidligere virke som husmor. Her må kandidatene få frem sondringen mellom husmødrene som gruppe og de Øvrige som vurderes mot yrkeslivet.

Det er flere momenter til denne drøftelsen, så som husarbeidets omfang, hjelp fra familien mv. samt arbeidsevne og uføregrad. Et viktig spørsmål er om husmoren kan kreve å bli vurdert som yrkeskvinne eller må finne seg i vurdering som hjemmearbeidende.

Det vil falle for langt å gå nærmere inn på de ulike aspekter her, og jeg viser til en godt dekkende litteratur.

Spørsmål om uførepensjonens størrelse og utregning faller utenfor oppgaven.

3. Vurderingsdelen.

Vurderingsdelen tror jeg kan falle noe tyngre for enkelte kandidater. Det som kan kreves er at kandidatene faktisk vurderer vilkårene, og ikke bare gjengir dem. En slik drøftelse kan bestå i at kandidatene påviser de særlige vilkår for denne gruppen trygdede, og deretter vurderer dette i forhold til de generelle vilkårene. En del av vilkårene for rett til uførepensjon vil i seg selv gi rom for vurderinger. Dette gjelder særlig for graden av uførhet og kravet til hensiktsmessig behandling og attføring.

Hvorvidt kandidatene vil vurdere vilkårene underveis, eller samle dette i et eget kapittel, må være opp til den enkelte. Jeg vil imidlertid tro at siste alternativ vil være vanskeligere, og øke risikoen for dobbeltbehandling.

Jeg vil ikke gå detaljert inn i drøftelse av vurderingsdelen, men påpeker likevel at denne må være med i besvarelsen. En ren fremstilling av vilkårene uten vurdering holder ikke. Foruten vurdering av vilkårene, der disse inviterer til dette, forholdet mellom trygdede i og utenfor arbeidslivet på uførhetstidspunktet, vil det være poengivende om kandidatene ser noe videre. Her kan det for eksempel vises til hvilken stilling disse trygdede ville vært i uten disse reglene om uførhet.

4. Bedømmelsen.

Selv om det i utgangspunktet er rimelig enkelt å gi en korrekt fremstilling av folketrygdlovens kap. 8 fra begynnelse til slutt, er det neppe nok til å bestå. Det bør etter min mening kreves at kandidaten ser, og drøfter at de fleste generelle vilkår for uførepensjon også gjelder for denne aktuelle gruppen trygdede. Det er et poeng å vise at denne spesielle gruppen trygdede faktisk faller inn under de generelle vilkårene, men de vilkårene som er spesielle for denne gruppen bør skilles ut og påvises særskilt.

Foruten avgrensning av emnet slik at det ikke blir en generell fremstilling av trygderett generelt, eller helhetlig om uførepensjon spesielt, må kandidatene også vise spennvidde. Med dette mener jeg at det vil være feil å begrense besvarelsen til kun å omfatte for eksempel husmødres rett til uførepensjon Fristelsen vil nok for enkelte være stor, hensett til pensumlitteraturens klare utskilling av denne gruppen trygdede. Kjønstad skriver at "spørsmålet om uførepensjon til husmødre, har vært ofret stor oppmerksomhet", uten at kandidatene derved skal premieres for en ensidig vektlegging av dette emnet.

Det er heller ikke riktig å gå ett skritt videre, og hengi seg til utmålingsspørsmålene. Selv om det også her vil være forskjeller mellom trygdede i ‑ og utenfor arbeidsaktivitet på uførhetstidspunktet, faller drøftelsen utenfor oppgaven.

Bedømmelse av karakternivå knyttet til hva som må med i besvarelsen, er alltid vanskelig. Etter min mening må det i alle tilfeller kreves noe mer enn oppramsing av folketrygdlovens kap. 8.

Et gjennomsnitt bør få med seg alle de kumulative vilkårene, og i tillegg ha noen fornuftige vurderinger knyttet til påviste særvilkår for den aktuelle gruppen trygdede.

For de bedre karakternivåer må det i alle fall kreves det som foran er nevnt. I tillegg kan det legges vekt på evnen til å gi besvarelsen en ryddig og oversiktlig form, herunder progresjon og balanse. Alle kan noe, og tildels mye, om folketrygdloven kap. 8. Det er likevel ikke alle som evner å uttrykke dette poengtert og reflektert. Fornuftig balanse mellom generelle vilkår som gjelder alle trygdede, og de spesielle vilkår som kan knyttes til oppgavens angivelse av trygdede, bør etter mitt skjønn premieres.

Tromsø den 2 desember 1992

Rettelser og presiseringer etter kommentarer fra sensorene.

1 Momenter til besvarelsen.

Sensorveiledningen side 2, 3 avsnitt. Her har jeg vist til unntaksbestemmelse i F pgrf 8‑1, andre ledd.Det er bemerket i kommentar at også pgrf 8‑1 nr. 2 er en aktuell unntaksbestemmelse.

Sensorveiledningen side 3, 1 avsnitt flg. Kommentaren går ut på at dette nok var for sterkt sagt, og det er vist til at praksis i de senere år har lempet kravet om gjennomført attføring en smule. Poenget med sondringen mellom nedgang i ervervsevnen og ikke viljen formoder jeg fastholdes tross endringen. Det er likevel et viktig poeng her når dette kobles med den medisinske delen av attføringen, se veiledningen side 2 nederst. Det er på det rene at den trygdede kan vegre seg mot attføringskrav som går ut på bestemte medisinske tiltak.

Jeg har valgt å ikke legge så stor vekt på den medisinske attføringen, men presiserer likevel at dette er et vilkår for attføring på linje med arbeidstrening mv. Det er likevel ikke spesielt for den gruppen trygdede omhandler, og er derfor nedprioritert i veiledningen.

2. Vurderingsdelen.

Det er etter mitt skjønn vanskelig å overhode si noe om vurderingsdelen i en besvarelse som dette. I alle tilfelle dersom det skal være noenlunde kort. Kandidatenes vurderinger bør ikke presses inn i en på forhånd fastsatt form. Det er nettopp her kandidaten kan avsløre sitt juridiske skjenn eller fantasi, eventuelt mangel på slik.

Jeg har likevel kommentert dette kort, og tar inn kommentaren som poengterer at husmødre står i en særstilling og bør vurderes ulikt de øvrige trygdede i denne gruppen. Jeg viser til veiledningens side 5 øverst, hvor dette er kommet til uttrykk i noen grad.

Øvrige kommentarer er ikke innkommet. Jeg er imidlertid fortsatt beredt til å håndtere ytterligere kommentarer, og imøteser disse i så god tid før sensurmøtet at rettelser/presiseringer har noen hensikt.

Tromsø den 4. januar