SENSORVEILEDNING
PRAKTIKUM
2.AVD HØST 1993
Universitetet
i Tromsø
Nils Nygaard, Skade og ansvar, 4.utgave, Oslo 1992, sidene 227-257, særlig
s.230-242. De aktuelle bestemmelser innen vegfraktavtaleloven er omtalt på
s.222, 256, 258 og 296.
Asbjørn Kjønstad, Folketrygden, 2.utgave, Oslo 1992, avsnitt 5.3.
Tilleggslitteratur:
Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, Oslo 1986, særlig sidene 188-193.
Oppgaven omfatter arbeidsgiveransvar, herunder skyldansvar, noe årsakssammenheng, samt vegfraktansvar. Det siste er ikke direkte pensum, men det er i oppgaven henvist til de aktuelle lovbestemmelser som skal anvendes. Oppgaven skal teste kandidatenes evne til å anvende generelle erstatningsrettslige prinsipper på ukjent lovtekst. Spørsmålene knyttet til vegfraktansvaret er ikke spesielt vanskelige. Det mest sentrale spørsmål i denne forbindelse er antakelig om Peder Ås har utvist grov uaktsomhet. Det må likevel understrekes at vegfraktansvaret verken er pensum eller tatt opp på forelesninger. Det må således bæres over med rene «vegfraktansvarsfeil». Enkelte kandidater roter seg litt bort og finner andre bestemmelser enn de som det er henvist til. Dette fører ofte galt av sted.
Fra studenthold er det kommet kritikk mot oppgaven. Kritikken går på at vegfraktansvaret er gitt for stor del. På bakgrunn av de retningslinjer som er gitt ovenfor, er jeg ikke umiddelbart enig i dette. Kritikken bygger mye på at det ukjente stoff får kandidatene til å blokkere, og at de derfor ikke får vist hva de kan. Av de besvarelser jeg har vært gjennom har ikke dette vært noe problem. De fleste klarer å se hva som er problemet og anvender lovteksten godt. Som ventet bommes det noe på spørsmål som utelukkende gjelder vegfraktansvaret, men som nevnt kan ikke det bety så mye. Dersom noen sensorer har inntrykk av at en kandidat generelt kan mye erstatningsrett, men har rotet seg bort i et forsøk på å forstå ukjent lovstoff, må det kanskje vises overbærenhet. Slike spørsmål kan tas opp enten på sensurmøtet, eller før enten til eksamensleder eller til undertegnede.
Det finnes en skrivefeil øverst på side 2 hvor det står «For disse tjenestene betalte TURBO pr oppdrag». Det riktige skal være Linjefrakt, men jeg har ikke sett at dette har skapt problemer for noen. Poenget med opplysningene er at det foregikk et nært samarbeid mellom de to bedrifter, og det har kandidatene fått med seg.
De spørsmål som skal drøftes er om Trygg Transport og TURBO har fraktføreransvar iht vfrl.§ 27 jfr § 6. TURBO er også påstått ansvarlig som arbeidsgiver for Peder Ås. Denne drøftelse bør få god plass. I alle tilfelle må det drøftes om reglene om ansvarsfritak eller -begrensninger i vfrl.§§ 28, 29, 32, 34 og 37.
En del tar opp spørsmålet om Trygg Transport (og/eller TURBO) er ansvarlig på ulovfestet objektiv erstatningsgrunnlag. Dette spørsmålet er overhodet ikke reist i oppgaven, og drøftelsene gir sjelden mening. Jeg har også sett drøftelser om hvorvidt firmaene er ansvarlig på skyldgrunnlag. Jeg har vurdert om oppgaven kan være uklar på dette område, men har funnet at så ikke er tilfelle. Etter min mening fremgår det klart av oppgaveteksten hvilke ansvarsgrunnlag som gjøres gjeldende. Om noen er uenig i dette, vil jeg gjerne ha tilbakemeldinger.
Spørsmålet om hva som forårsaket skaden må også tas opp, dvs om årsaken var for svak palle eller uaktsom håndtering. Enkelte kandidater tar opp dette som et rent spørsmål om adekvat årsakssammenheng (for eventuelt senere å vise til denne drøftelse vedrørende vfrl.§§ 28-29). Selv om oppgaven legger opp til en drøftelse av årsaksspørsmålene knyttet til vfrl.§§ 28-29, må ovennevnte være fullt akseptabelt. Som nevnt skal kandidatene prøves i erstatningsrett, ikke vegfraktansvar. Imidlertid bør kandidatene i tilfelle sørge for at det er konsekvens og oversikt i drøftelsene. I de besvarelsene jeg har lest, ser ikke kandidaten sammenhengen og blir gjerne litt overrasket når han under skrivingen ser at det gjelder de samme spørsmål.
Sentralt er også spørsmålet om Peder Ås har opptrådt grovt uaktsomt. Den våkne kandidat som har funnet at TURBO ikke kan være fraktfører, vil også ta opp spørsmålet om TURBO kan påberope seg vfrl.§ 37, se nærmere nedenfor pkt 3.3.5.
I mitt forslag til disposisjon har jeg først behandlet spørsmålet om vegfraktansvar og da særlig hvorvidt reglene om ansvarsfritak og -begrensing kommer til anvendelse. Deretter behandles spørsmålet om arbeidsgiveransvar for TURBO. Mange kandidater har andre disposisjoner, og det kan være like naturlig. En del behandler selve ansvarsgrunnlagene først, og deretter begrensningsreglene. Dette er selvsagt en fullgod disposisjon. En del behandler begrensningsreglene som spørsmål om utmåling. Det er vel strengt tatt ikke riktig. I alle fall ikke når det gjelder vfrl.§§ 28-29. Noe særlig trekk for dette kan det på den annen side ikke bli tale om. Det avgjørende må være om kandidaten har en oversiktlig og ryddig disposisjon. Etter å ha vært gjennom noen besvarelser sitter jeg igjen med inntrykket av at mange disponerer svært dårlig.
Dette skal her behandles relativt overfladisk og det kan heller ikke forventes at kandidatene gått så grundig inn på spørsmålene. Det avgjørende må være kandidatens evne til drøftelse og resonnementer; dvs kandidatens judisium. Det kan ikke forventes inngående kunnskaper om vegfraktansvaret utover hva som kan leses ut av lovteksten. De fleste kommer også godt gjennom dette. Det fastslås ofte at loven kommer til anvendelse jfr vfrl.§ 1, og at vilkåret for ansvar iht § 27 er oppfylt. Enkelte tar opp spørsmålet om når godset er overlevert kunden, og finner at det ikke skjer før den er på plass på lageret. jeg har ikke sett noen som har hatt problemer med disse spørsmål.
Til sensorenes orientering kan det nevnes at Trygg Transport ikke er utførende fraktfører, men har i følge NSAB § 2 A 3) fraktføreransvar som speditør. Trygg Transport er også den eneste Kjøleservice har inngått avtale om befordring mot vederlag med, jfr vfrl.§ 1. Som utgangspunkt er derfor Trygg Transport ansvarlig på grunnlag av fraktføreransvaret som er nærmest objektivt, jfr vfrl.§ 27. (Hvorvidt ansvaret kan bortfalle etter §§ 28-29, behandles nedenfor.)
Når det gjelder TURBO, er det mindre naturlig å anse Peder Ås som utførende fraktfører. Det er ikke vist til denne bestemmelse, men den våkne kandidat vil kunne se spørsmålene knyttet til vfrl.§ 1 (avtale? mot vederlag? befordring på vei? kjøretøy? osv). De fleste konstaterer også dette raskt og greit.
Når det gjelder Peder Ås sin rolle, må han antagelig anses som medhjelper for Trygg Transport (via Linjefrakt), og som Trygg Transport er ansvarlig for iht vfrl.§ 6. Det kan ikke bety så mye om kandidaten roter litt med dette, men som ellers må det gi et pluss til de som viser oversikt. Det må trekkes for de som drøfter hvorvidt Peder Ås er fraktfører og i det hele tatt om det kan kreves erstatning fra Peder Ås. Spørsmålet er ikke reist i oppgaven.
Drøftelse av forholdet mellom Peder Ås, TURBO og Linjefrakt hører mer hjemme under spørsmålet om arbeidsgiveransvar. Det er imidlertid viktig at kandidaten ser sammenhengen og er konsekvent.
Det mest nærliggende alternativ er § 29, 1.ledd b) fordi aggregatet var «mangelfullt pakket», dvs at transportpallen var for svak. Regelen i § 28 er tatt med for å gi en åpning for de kandidater som (forståelig nok) finner ordet «pakket» kunstig når det gjelder en palle. Valg av henvisning kan ikke ha betydning. Det avgjørende vil være hva kandidaten kommer til på bakgrunn av oppgavetekst og alminnelig fornuft. Oppgaveteksten kan synes noe «teknisk», men poenget med alle detaljer har vært å spare kandidatene for spekulasjoner og besvarte faktiske spørsmål. Vurderingen er rett og slett om en transportpall skal være så kraftig at den tåler uforsvarlig håndtering. Kandidatene må raskt kunne konstatere at pallen ikke trenger å være så kraftig at den kan holde igjen dersom aggregatet først har kommet i overbalanse. (I så fall måtte den antagelig vært av herdet stål.) På den annen side kan det nok hevdes at det trebordet som aggregatets vange hvilte på kunne vært noe kraftigere. Dette må imidlertid sammenholdes med hvor lite som skulle til for at løftet skulle være trygt, se nærmere nedenfor pkt 3.3.3. Dersom drøftelsen er forsvarlig, må det aksepteres at kandidaten kommer til at pallen var for svak. Det avgjørende vil her som ellers være kandidatens evne til forstandig drøftelse. Antagelig må det også bæres over med misforståelse av teknisk eller faktisk art.
Etter min mening kan fraktføreransvaret ikke bortfalle pga reglene i vfrl.§§ 28-29.
I oppgaveteksten er det avgrenset til § 29, 1.ledd b). I annet ledd finnes en noe komplisert bevisbyrderegel. Det må gis et lite pluss til de kandidater som viser til den, og får noe fornuftig ut av det. Mislykkede forsøk må det kanskje utvises en viss overbærenhet med, selv om det nok påvirker helhetsinntrykket.
Det følger av § 34, 1.ledd at erstatningen skal fastsettes «på grunnlag av godsets verdi etter reglene i § 32 første og femte ledd». I § 32, 1.ledd gis en generell regel som ikke får anvendelse her. Derimot fastslås det i femte ledd at erstatningen ved internasjonal befordring (som her), skal fastsettes etter ovenstående ledd, dvs tredje ledd som begrenser erstatningen til 8,33 SDR pr kg. Det fremgår av oppgaveteksten at partene er enige om at en SDR settes til kr 10 (som er ca dagens kurs), og at markedsverdien forøvrig var kr 350.000.
Trygg Transport må derfor som utgangspunkt få medhold i at en eventuell erstatning fastsettes til 3.000 (vekten) x 8,33 x 10 = 249.900 (kroner).
I følge § 38, 2.ledd kan
ikke Trygg Transport påberope seg bl a reglene i § 32 dersom Peder Ås (som de
hefter for iht § 6) har opptrådt grovt uaktsomt. Om dette vises det til nærmere
drøftelse nedenfor pkt 3.3.4.
Det er på det rene at Peder Ås var ansatt hos TURBO. Spørsmålene blir om han har opptrådt uaktsomt og om skaden skjedde under «utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiver», jfr skl.§ 2-1.
Det må vurderes om Peder Ås under lossingen utførte arbeid eller verv for sin arbeidsgiver TURBO. Som nevnt er det på det rene at han var ansatt, og skaden skjedde på hans arbeidsplass og i arbeidstiden. Det kan heller ikke legges til grunn at Peder Ås gikk «utenfor det som er rimelig å regne med» for TURBO, jfr skl.§ 2-1 nr 1. Det lå under Peder Ås' arbeidsoppgaver å utføre oppdrag for Linjefrakt, og det måtte antagelig være kjent for hans arbeidsgiver at det også ble utført uoffisielle vennetjenester. Spørsmålet er om han da skaden skjedde utførte arbeid for sin faste arbeidsgiver TURBO, eller om man må legge til grunn at han på dette tidspunkt utførte arbeid for andre, f eks Linjefrakt.
Det faste ansettelsesforholdet i TURBO, kan ikke være til hinder for at Peder Ås i denne relasjon anses for å ha utført arbeid for andre. Ovenfor er det lagt til grunn at selve handlingen ikke faller utenfor det arbeidsgiveren må regne med, og derfor i utgangspunktet er ansvarlig for. Skal TURBOs ansvar som arbeidsgiver bortfalle, må det kunne konstateres at Peder Ås ved lossingen av aggregatet var i arbeid for en annen — i dette tilfellet Linjefrakt. Eller med andre ord om Linjefrakt kan regnes som Peder Ås' arbeidsgiver.
TURBO fikk aldri noe arbeidsoppdrag verken fra Kjøleservice, Trygg Transport eller Linjefrakt. Henvendelsen skjedde uformelt og direkte til truckfører Peder Ås. Det kan drøftes, men jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på hvorvidt Lars Holm hadde fullmakt til å forplikte Linjefrakt eller om Peder Ås hadde fullmakt til å ta i mot oppdrag på vegne av TURBO. På bakgrunn av de avtaler som forelå mellom Linjefrakt og TURBO, finner jeg det mest naturlig å legge til grunn at også vennetjenestene mellom de ansatte, var en utveksling av tjenester mellom de to arbeidsgivere, og ikke utlån av ansatte. På en arbeidsplass hvor to selskaper jobber så tett sammen, må det også legges til grunn at arbeidsgiver — eller i alle fall den direkte arbeidsledelse — var klar over utvekslingen av vederlagsfrie vennetjenester. Vi må også kunne legge til grunn at de to arbeidsgivere ikke motsatte seg denne ordning. Det arbeid eller oppdrag som Peder Ås utførte var meget kortvarig. Det blir derfor mindre naturlig å anse Linjefrakt — og ikke TURBO — som arbeidsgiver for denne korte perioden. Se i denne forbindelse Nygaard s.230-242 med henvisninger til bl a Rt.1876:1117, samt Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 2.utg 1987 s.188-193.
Etter min mening er det mest naturlig å legge til grunn at Peder Ås var under arbeid for TURBO under lossingen av aggregatet. Samtlige vilkår for arbeidsgiveransvar er således oppfylt.
Det må antagelig aksepteres om enkelte kandidater kommer til at Peder Ås var i arbeid for Linjefrakt. Kandidaten må i tilfelle gå videre å vurdere hvordan ansvarsforholdene i et slikt tilfelle blir. Det er ikke reist krav mot Linjefrakt, og det må kandidatene akseptere. Likevel må det være på sin plass å vise til at Linjefrakt var engasjert av Trygg Transport, og at Trygg Transport derfor kan bli ansvarlig for Peder Ås' handlinger iht vfrl.§ 6. Det må gis litt trekk for inkonsekvens dersom kandidaten kommer til at Peder Ås verken var i arbeid for TURBO eller Linjefrakt. Vil kandidaten «frifinne» begge, må han gå veien om at Peder Ås gikk utenfor det arbeidsgiver kunne regne med.
Ved lossingen ble Peder Ås tilkalt fordi Linjefrakts truck ikke var egnet. Peder Ås kjørte truckens gafler inn under aggregatet etter anvisning fra vognmand Jørgen Jørgensen. På grunn av møblene som sto stablet helt inntil aggregatet, kom ikke gaflene så langt inn under pallen som de burde ha gjort. Det må her drøftes om Peder Ås med rette kunne stole på vognmand Jørgensens anvisninger, eller om hadde sin selvstendige plikt. Det fremgår av teksten — selv om det ikke kan legges avgjørende vekt på det — at vognmand Jørgensen dirigerte trucken fordi han var redd for at møblene bak skulle bli skadet. Vognmand Jørgensen var antagelig mest opptatt av at gaflene ikke skulle skade møblene. Den metode som vognmand Jørgensen viste til med først å trekke aggregatet noe til seg, for deretter å få nytt og bedre tak, må antas å være en metode som Peder Ås burde kjenne til. Det kan heller ikke legges til grunn at vognmand Jørgensen hadde noen plikt til å anvise lossemetode. Peder Ås kunne selv ha sett hvordan aggregatet og pallen så ut, og herunder ha dannet seg opp en mening om hvordan lossingen skulle foretas. Som truckfører hadde han et selvstendig ansvar for dette. I tillegg kommer at et aggregat av denne type lå litt utenfor de gjenstander Peder Ås til daglig håndterte. Han hadde derfor en særskilt oppfordring til å undersøke forholdene nærmere.
Enkelte kandidater tar opp spørsmål om ansvar for vognmand Jørgensen og Lars Holm. Dette er et pluss så sant kandidaten drøfter det som et spørsmålet om hvilken betydning mulig uaktsomhet fra de to får for spørsmålet om ansvar for Trygg Transport og TURBO. Enkelte drøfter spørsmålene helt uten sammenheng med det oppgaven spør om, og det må trekke ned. Enkelte går også videre og drøfter hvilke andre som kan være ansvarlige, f eks Samson, vognmand Jørgensen, Carrier osv. Dette ligger også helt utenfor oppgaven.
Det er i oppgaveteksten ingen holdepunkter for at selve manøvreringen av trucken skjedde på en irregulær eller uaktsom måte.
Det er oppgitt i teksten at pallen brøt sammen og aggregatet falt ned, fordi gaflene ikke hadde kommet langt nok inn under de stålvanger aggregatet hvilte på, og at senere vibrasjoner førte til at aggregatet sklei ytterligere ut på kanten av gaflene.
Etter min mening har Peder Ås utvist uaktsomhet ved å ikke sørge for et skikkelig feste under aggregatet. Om dette skyldtes at han var ukjent med pallens og aggregatets konstruksjon, om han fikk feil anvisninger osv, har mindre betydning. En forsvarlig lossing ligger innenfor de krav en vareeier eller speditør «med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten», jfr skl.§ 2-1 nr 1. Den alternative og forsvarlige handling ville for Peder Ås ha vært å gå ut av trucken og kaste et blikk på pallen og vangene — for derved å konstatere hvordan gaflene måtte plasseres. Deretter skulle Peder Ås ha løftet aggregatet noe opp og tilbake, for så å sette det ned for fritt å kunne kjøre gaflene helt inn under aggregatet. I forhold til det faremoment som lå i operasjonen og den betydelige verdi aggregatet utgjorde, er dette en alternativ handling som med rimelighet må kunne kreves fra en truckfører. Det er heller ingenting som tilsier at det hastet med lossingen.
Det må videre kunne legges til grunn at dersom lossingen hadde foregått på den ovenfor beskrevne måten, ville skaden ikke ha skjedd. Ved et skikkelig feste, ville ikke transportpallen ikke gitt etter.
Ovenfor er det vist til momenter som handlingens synbare skadeevne, alternative handlinger og tidsmomentet. Det som vil ha størst betydning i vurderingen av om det foreligger grov uaktsomhet, er særlig risikograden og hva slags risiko.
Hva slags risiko var til stede? Aggregatet kunne jo også ha veltet over Lars Holm og drept ham. I så fall ville det vært lettere å konkludere med grov uaktsomhet. I et slikt tilfelle ville imidlertid noe av det uaktsomme også ligge i at Lars Holm gikk ved siden av, og det blir en annen vurdering enn selve måten han løftet aggregatet på.
Personlig vil jeg karakterisere lossingen for usedvanlig klønete, men finner ikke grunnlag for å konstatere grov uaktsomhet. Med den tyngde og skadepotensiale man opererte med, finner jeg det likevel helt forsvarlig å komme til et annet resultat.
Etter vfrl.§ 37 kan en fraktfører som holdes ansvarlig på annet grunnlag en fraktføreransvaret, også påberope seg reglene om ansvarsbegrensning. I dette må det inntolkes at fraktføreren også er ansvarlig på annet grunnlag, dvs at skadevolder også har fraktføreransvar.
Ovenfor har jeg antydet at TURBO ikke kan regnes som fraktfører, jfr vfrl.§ 1. TURBO kommer derfor ikke inn under vegfraktavtaleloven i det hele tatt, og kan følgelig heller ikke påberope seg § 37. Det kan imidlertid ikke trekkes mye for de kandidater som bommer på dette. Uansett må det (evt subsidiært) drøftes om retten til ansvarsbegrensning bortfaller fordi Peder Ås utviste grov uaktsomhet, jfr vfrl.§ 38.
Det kan i denne sammenheng nevnes at dersom man finner at Trygg Transport ansvarlig som fraktfører for skader medhjelperen Peder Ås (eller TURBO) påførte godset, kommer vfrl.§ 37 til anvendelse på vanlig måte, og § 38 må tilsvarende vurderes. Se forøvrig pkt 3.2.1.
Det er et vilkår for uføretrygd at den trygdede «etter gjennomgått behandling, arbeidstrening, opplæring eller annen form for attføring som anses hensiktsmessig» fortsatt er varig ufør, ftrl.§ 8-3, 1.ledd. Det sentrale spørsmålet i oppgaven er derfor om «attføring til arbeidsløshet» kan anses hensiktsmessig.
De ytre forhold er det i stor grad enighet slik at kandidatene skal slippe å spekulere i eller forutsette faktum. Det er likevel ikke til å unngå at enkelte uttaler seg om hvordan arbeidsmarkedet vil eller kan utvikle seg. Dette er jo trygdekontorets sentrale argument, nemlig at det kan ble bedre tider. Videre blir det en del meningsytringer om hvorvidt Peder Ås (og andre i hans situasjon) bør få trygd. Mange viser til generelle innstramninger uten å spesifisere dette. Den gode kandidat vil imidlertid vise til lovendringene i 1991 hvoretter nedsettelsen av ervervsevnen «i vesentlig grad» må skyldes sykdom, skade eller lyte, jfr ftrl.§ 8-3, 1.ledd. Dette gjentas i forskrift av 26.9.1991 nr 628, § 1, 2.ledd (inntatt hos Kjønstad s.237). Av samme forskrifts § 3, 2.ledd fremgår det at uførheten skal vurderes uavhengig av arbeidsmarkedet. Det kan ikke forventes at forskriftene skal behandles, jfr eksamensreglementet ## hvor det fremgår at sentrale forskrifter i så fall skal vedlegges oppgaven. Det må likevel forventes at kandidatene behandler lovens kriterium. Vesentlighetskravet i loven må vurderes med attføringsmulighetene for øyet, dvs situasjonen etter gjennomført attføring. Spørsmålet blir således om det etter gjennomført attføring fortsatt er sykdom, skade eller lyte som er den vesentlige årsak til manglende erverv. Relevant i denne sammenheng er rimelighets- eller rettferdighetsbetraktninger i forhold til friske arbeidssøkende.
Det er intet i oppgaveteksten som gir oppfordring til å drøfte de øvrige vilkår for uførepensjon. Slike drøftelser ligger således utenfor. Det er selvsagt på sin plass å konstatere eller forutsette dette, men noen drøftelse åpnes det som nevnt ikke for. Svært mange kandidater kommer dessverre ikke lenger enn til dette, og det må anses å være svakt. Enkelte tar også opp spørsmålet om det foreligger en yrkesskade. Oppgaven gir heller ingen oppfordring til å drøfte dette.
Avgjørende for karakterfastsettelse vil være hvilke trygderettslige kunnskaper kandidaten har på dette området, og i hvilken utstrekning han klarer å knytte drøftelser og vurderinger til gjeldende — og dels tidligere gjeldende — rett.
Etter min mening bør det ved karakterfastsettelsen legges vekt på kandidatenes evne til å se de ulike rettslige problemer, og drøfte foreliggende fakta på bakgrunn av relevante rettsregler. Særlig gjelder dette «ansvarslinjene», dvs hvem som er ansvarlig for hva og hvem, og på hvilket grunnlag. Det bør gi god uttelling at kandidaten viser oversikt og forståelse vedrørende ansvarsforholdene. Som nevnt ovenfor er fraktføreransvar relativt ukjent, slik at det ikke kan trekkes særlig for feilgrep som utelukkende gjelder fraktføreransvaret.
For å passere må kandidaten på en fornuftig og forståelig måte ha vært innom de fleste sentrale spørsmål. Særlig gjelder dette spørsmålet om det foreligger arbeidsgiveransvar.
For å få laud bør kandidaten ha vist oversikt og forståelse av erstatningsretten.
Jeg er takknemlig for synspunkter på oppgaven, besvarelsene og sensorveiledningen. Dersom det kommer tilbakespill, vil veiledningen bli supplert.
Tromsø, 29. november 1993