SENSORVEILEDNING

CAND.JUR. EKSAMEN

TEORI 1, 2.AVD HØST 1994

Universitetet i Tromsø

«Skyld som vilkår for arbeidsgiveransvar>

1.PENSUM MV

Om oppgaven

Selv om oppgaveteksten peker på et begrenset område innenfor arbeidsgiveransvaret, må oppgaven likevel betraktes som sentral innen erstatningsretten. Spørsmålet om den tillempede culpanorm er sentral i arbeidsgiveransvaret. Oppgaven er også sentral ved at den samtidig forutsetter god kjennskap til det alminnelige skyldansvaret.

Pensum:

Nils Nygaard, Skade og ansvar, 4.utgave, Oslo 1992.

Arbeidsgiveransvaret behandles s.227‑257. Av særlig interesse er pkt 11.4 «Særleg om forsvarligkravet i arbeidshøve» på s.242‑250. Fremstillingen på dette punkt viser også i en viss utstrekning til fremstillingen om skyldansvar like foran.

2. FORSLAG TIL DISPOSISJON

2.1 Avgrensning

Oppgaveteksten gir to hovedstikkord; «skyld» og «som vilkår for ...„. Mange oppfatter dette som en naturlig todeling av oppgaven. Det mest korrekte vil være å se at oppgaven gir oppfordring til å redegjøre for hvordan skyldregelen (eller culpanormen) anvendes når det dreier seg om skyld som vilkår for arbeidsgiveransvar. Som jeg kommer tilbake til må det i stor grad godtas disposisjoner som ligger et stykke utenfor det optimale. Det er noe varierende om vekten legges på fremstillingen av skyldkravet eller på de tillempninger og særregler som gjelder for arbeidsgiveransvaret. Jeg synes ikke det er mulig å sette opp en norm for hva som er riktig. Så lenge både skyldkravet og arbeidsgiveransvarets tillempninger er behandlet, må det aksepteres. Der hvor det må trekkes, og hvor ofte strykgrensen kommer faretruende nær, er når kandidaten utelukkende skriver om skyldansvaret generelt (dvs som ansvarsgrunnlag) eller skriver generelt om arbeidsgiveransvaret, herunder skyldkravet på linje med de øvrige vilkår.

2.2 Hva bør være med?

Slik oppgaven er formulert, er det rent teknisk naturlig å ta utgangspunkt i vilkårene for arbeidsgiveransvar, og deretter konsentrere fremstillingen om skyldkravet. Kandidatene bør innledningsvis gi en kort redegjørelse for hensynene bak arbeidsgiveransvaret. De fleste velger en innledende og ofte for generell fremstilling, og mange bruker kanskje noe unødig mye tid på å fortelle om de generelle vilkår for erstatningsansvar osv.

En vellykket besvarelse bør starte med å plassere skyldkravet som en del av vilkårene for arbeidsgiveransvar. Kandidaten bør få frem at skyldkravet i utgangspunktet bygger på den alminnelige skyldregel. Fordi skyldvilkåret her er et element i spørsmålet om arbeidsgiveransvar, vil den nærmere presisering av det ofte måtte ses i sammenheng med de øvrige vilkår. Igjen er det viktig å fremheve at det som skal behandles er ikke skyldansvaret, men skyldkravet i arbeidsgiveransvaret.

Etter presentasjon av problemstilling og sammenheng, kan/bør kandidatene gi en redegjørelse for arbeidsgiveransvarets legislative begrunnelse. Helst for å belyse de ulike presiseringer av skyldkravet. Henvisninger til legislative hensyn kan også presenteres under veis knyttet til de enkelte drøftelser. Allerede her vil kandidatene kunne skilles alt etter hvorvidt hensynene presenteres med tanke på skyldvilkåret, eller bare generelt. Eksempelvis kan det vises til forskjellen på arbeidsgiveransvar og ulovfestet objektivt risikoansvar. Arbeidsgiveransvaret er ikke et objektivt ansvar for en risikofylt virksomhet, men bygger på en skyldpresumsjon. Vilkåret om skyld hos arbeidstaker kan ses i sammenheng med dette. For øvrig kan det vises til interessesynspunktet, pulveriseringshensyn, økonomiske prevensjon, deknings‑ eller reparasjonshensynet osv.

Vilkåret om skyld er et av flere vilkår for arbeidsgiveransvar. Kandidatene kan derfor nevne de øvrige vilkår, men dette må imidlertid gjøres helt kort, og kun for å sette oppgaven inn i sin sammenheng. I mine grupper synes det som om de fleste klarer denne avgrensningen bra. Mange nevner de to øvrige vilkår, og avgrenser mot dem. Det er fullt akseptabelt. På samme måte er det også akseptabelt at kandidaten skriver noe mer om øvrige vilkår, så sant dette ikke blir for omfattende og ikke går på bekostning av oppgavens sentrale deler.

Blant mine besvarelser er det få som bare skriver generelt om arbeidsgiveransvaret.

Derimot er det en del som skriver for mye om skyld generelt, og enkelte skriver nesten utelukkende om den generelle skyldregel. Et par kandidater er foreslått satt til stryk grunnet slik misforstått avgrensning.

Det er vanskelig å gi generelle retningslinjer for vurderingen av de ulike varianter av mislykket disposisjon eller avgrensning. Det hele må bero på en vanlig vurdering av hvordan en kunnskapsrik kandidat som har bommet på oppgavens avgrensninger skal behandles.

Når det gjelder oppgavens hoveddel , presentasjon av skyldvilkåret , må dette kunne gjøres på to måter. Oppgaveteksten kan sies å legge opp til to perspektiver , eller hovedemner. Det ene er skyld og det andre er som vilkår for arbeidsgiveransvar. Det er derfor fullt forsvarlig å gi en generell fremstilling av den generelle skyldregel. dersom dette følges opp med at skyldkravet settes inn i sammenhengen som vilkår for arbeidsgiveransvar.

Mange kandidater velger å gi en generell fremstilling av den alminnelige skyldregel. Dette må følgelig aksepteres dersom kandidaten klarer å hente seg inn igjen. Eksempelvis ved at kandidaten redegjør for at skyldvilkåret i arbeidsgiveransvaret bygger på den generelle skyldregel, og derfor velger å gi en innledende generell fremstilling av dette, for senere å redegjøre for de nødvendige presiseringer. Etter min mening vil små faktorer være egnet til å skille kandidatene her. Det bør trekkes kraftig for den som kritikkløst gir seg i kast med en generell presentasjon av skyldregelen, og med bare enkelte avsluttende kommentarer knyttet til arbeidsgiveransvaret. Den annen presentasjonsmåte er å knytte hele fremstillingen til det som er spesielt for skyldkravet som del av arbeidsgiveransvaret. Etter min mening må det også godtas at kandidaten bare viser til den generelle skyldregel, og redegjør for preliseringene.

Under eventuell fremstilling av den generelle skyldregel, bør kandidaten samtidig ha arbeidsgiveransvaret i bakhodet. Eksempelvis gjør det besvarelsen mer elegant at kandidaten under redegjørelsen for den relative culpanorm samtidig nevner at den direkte skadevolders personlige forutsetninger er av mindre betydning ved arbeidsgiveransvaret, men at kravene vil variere med forventningene til virksomheten.

Et annet forhold som ofte går igjen, og som jeg er noe usikker på betydningen av, er hvorvidt kandidaten omtaler skadevolder som skadevolder eller som arbeidstaker. I siste tilfellet fremstår besvarelsen mer sentrert om oppgaveteksten.

Fremstillingen av den alminnelige skyldregel kan variere noe. En del bygger på Nygaards fremstilling, men overraskende mange har systematikk som stammer fra Lødrups lærebok og/eller forelesning/forelesningsdisposisjon og utdelte oversikter.

Svart få er spesifikt inne på spørsmålene knyttet til det offentlige som arbeidsgiver, men begrenser seg til å si litt om det i forbindelse med service‑ og bevilgningshensynet.

Uansett hvilken disposisjon kandidaten velger, vil det etter min mening være avgjørende i hvilken utstrekning kandidaten klarer å fremholde oppgavens tema, herunder få frem hva som følger av den generelle skyldregel og hva som er en konsekvens av at det er et vilkår for arbeidsgiveransvar. Eksempelvis bør det skilles mellom hvilke forskjeller i krav som følger av den relative culpanorm (risikoens art, grad og nærhet, alternativ handling, tidsmoment osv) og hvor relativiteten er et utslag av at kravene (forventningene) er knyttet til virksomheten og ikke til den enkelte arbeidstaker.

Dersom kandidaten velger å gi en egen fremstilling av det alminnelige skyldansvar, er det viktig at dette følges opp av en presentasjon av presisering som følger av skl.§ 2‑1 nr 1, l.pkt. Det sentrale i denne sammenheng er at skyldvilkåret er presisert til å dreie seg om hva skadelidte med rimelighet kan forvente av virksomheten eller tjenesten.

Konsekvensen er i hovedtrekk som nevnt ovenfor at rolleforventningene knytter seg mer til selve virksomheten enn den enkelts direkte skadevolder, dvs arbeidstaker. Enkle eksempler (fra forelesningen og som går igjen i besvarelsene) er når rørleggesrmesteren sender sin lærling vil kravene til lærlingen normalt være de samme som til en ferdig opplært rørlegger.

Videre må kandidatene komme inn på reglene om anonyme og kumulative feil. Egnet til å skille vil være hvorvidt kandidatene bare husker stikkordene, eller om man også begrunner reglene.

En annen konsekvens av den lovfestede presisering er de såkalte service‑ eller bevilgningshensynene. Normalt medfører disse regler en innskrenkning av arbeidsgivers ansvar, fordi det foreligger begrensninger i hva som kan forventes av slik virksomhet.

En del kandidater bruker også mye plass på det negative vilkår om at arbeidstaker ikke må har gått utenfor hva det er rimelig å. regne med, skl.§ 2‑1 nr 1, 2.pkt. For å være berettiget til spalteplass i disse besvarelser må drøftelsen i tilfellet være knyttet til skyldgrad, dvs spørsmålet om forsettlige handlinger faller utenfor. Se Nygaard s.242 (og 252‑253) og nedenfor.

Ovenfor er det gitt enkelte betraktninger om hva en besvarelse bør inneholde. Nedenfor foretar jeg en kort og generell gjennomgang av de ulike temaer som en besvarelse bør inneholde. Jeg finner det ikke hensiktsmessig å gå nærmere inn på de materielle regler, henvisning til læreboka er tilstrekkelig. Til slutt skal jeg forsake å oppsummere noe om hva som har betydning for karakterfastsettelsen.

2.3 Innledning, plassering av oppgaven

Innledningsvis bør kandidatene gi en rask oversikt over hva arbeidsgiveransvaret går ut på; at det gjelder en arbeidsgivers objektive ansvar for arbeidstakers culpøse handlinger. De sentrale vilkår for arbeidsgiveransvar fremkommer i skl.§ 2‑1, nr 1, l.pkt. Dette er i hovedtrekk at en arbeidstaker (dvs det må foreligge et ansettelsesforhold) på uaktsom måte har gjort skade under utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiver. Om kravet til at arbeidstaker ikke skal ha gått utenfor hva arbeidsgiver kunne regnes med (jfr 2.pkt), skal behandles som eget vilkår eller inngå i vilkåret under utføring av arbeid», kommer jeg nærmere tilbake til. Poenget er at kandidatene bare skal gi en kort presentasjon av vilkårene for derved å sette oppgaven inn i den sammenheng som naturlig fremgår av dens formulering.

2.4 Presiseringer av skyldvilkåret

Etter ordlyden i skl.§ 2‑1 er det et vilkår at skaden skal være voldt «forsettlig eller uaktsomt». Dette viser til den alminnelige skyldregel. Det ligger imidlertid «innebygget» i den alminnelige skyldregel at den kan variere med gruppe mulige skadevolderes eller skadelidtes forutsetninger, hvilke interesser som står på spill, de ulike livssituasjoner osv. Se nærmere Nygaard s.186‑210.

Den relative culpanorm er videre presisert i skl.§ 2‑1 nr 1, l.pkt if. I vurderingen av om det foreligger skyld skal hensyn tas til ”om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt». Det er således ikke bare den enkelte arbeidstaker og hvilke krav som personlig kan stilles til ham som er avgjørende, men i større grad hva skadelidte kan forvente av en arbeidstaker ansatt i denne virksomheten og for så vidt av hele virksomheten.

La meg gi et par banale eksempler: Leier jeg byens beste og dyreste anleggsgartnerfirma kan jeg forvente et godt resultat fra de gartnere eller andre ansatte som skal ordne opp i min hage. Leier jeg derimot naboens 12 år gamle datter som sender sin 9‑årige bror som hun for anledningen har ansatt, er mine berettigede forventninger mindre. På samme måte er det forskjeller på hva jeg med rimelighet kan forvente av hvis jeg lar reparasjonen av min Jaguar E‑type foretas på merkeverksted eller overlater det til yrkesskolens mekanikerlinje. Ovenfor er nevnt eksemplet med rørleggerlærlingen.

Det er følgelig presisert i lovteksten at det er hva som kan forventes av virksomheten eller tjenesten ‑ ikke den enkelte ansatte ‑som er utgangspunktet. Det er dette arbeidsgiver har ansvaret for å passe på; at rett mann kommer på rett plass.

På den annen side vil forventningene til den enkelte virksomhet kunne variere. Ved at virksomheten eller tjenesters som sådan er gjenstand for aktsomhetsvurderingen, gjøres det visse utvidelser og innskrenkninger i erstatningsansvaret i forhold til det som ville blitt resultatet etter «den vanlige» culparegelen. Ansvaret utvides ved at det også omfatter såkalte anonyme feil og kumulative feil. Innskrenkningene gjelder fortrinnsvis det offentliges ansvar. Disse innskrenkningene kalles gjerne servicehensynet og bevilgningshensynet.

2.4.1 Utvidelser; anonyme og kumulative feil

Med anonyme feil menes at det kan bevises at en eller noen av de ansatte har begått en feil, men vi vet ikke hvem. Men virksomheten har begått en feil. Det som følgelig må påvises fra skadelidtes side, er at noen innen virksomheten har begått en feil.

En sentral dom er Rt.1950:330 Lommebokdommen. Det uttales i dommen (s.330): .Retten finner det godtgjort at entreprenøren hadde påtatt seg å ... ta vare på hans lommebok. Den finner det videre godtgjort at lommeboka ble hentet på sykehuset av en av [entreprenørens) funksjonærer etter ordre fra kontorsjefen], og at det er denne funksjoner som har tilegnet seg boka. Det er da uten betydning at det ikke kan fastslås hvem av funksjonærene det var som henter og tilegnet seg lommeboka.

Kumulative eller sammenlagte feil foreligger når det er på det rene at flere innen virksomheten har begått flere småfeil hvor hver enkelt feil ikke er tilstrekkelig til å si at det foreligger culpa. Vurderer man derimot virksomheten som en enhet og det skal gjøres iht ordlyden i skl.§ 2‑1 ‑ fremstår summen av småfeilene utad som en culpøs feil. Summen av de mange småfeil gjør at «de krav skadelidte med rimelighet kan sette til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt».

Se Rt. l 959:666 Steinrasdommen hvor en trafikant ble truffet av en steinblokk som raste ned på veien. Den hadde løsnet som følge av sprengning noen timer tidligere. Det heter i dommen (på s.669): .Selv om det kanskje ikke er så meget å bebreide den enkelt av veivesenets folk, antar jeg at en samlet vurdering av forholdet som helhet må føre til ansvar. Slik saken ligger an, kan veivesnet ikke anses å ha truffet de sikringstiltak man med rimelighet må kunne forlange, ...Dette passer godt med formuleringen i skl.§ 2‑1.

2.4.2 Innskrenkninger, service og bevilgningshensynet

At ansvaret også kan være innskrenket, følger på samme måte av ordlyden i skl. § 2‑1 nr 1, hvoretter det skal vurderes hva skadelidte med rimelighet kan forvente. Et forhold som gjerne trekkes frem er det såkalte servicehensynet. Som nevnt får dette oftest betydning når det gjelder det offentliges ansvar, men vurderingen vil være den samme når det gjelder private servicevirksomheter. Det sentrale i hensynet er at den interesseavvening som ellers tilsier at arbeidsgiver bærer ansvaret, ikke slår ut på samme måte når virksomheten er foretatt i serviceøyemed, dvs i skadelidtes interesse. Når det gjelder det offentliges ansvar nevnes virksomheter som kart, veg, helsevesen osv. Av private virksomheter er det vel særlig humanitære hjelpeorganisasjoner ol som omfattes.

Det må i det konkrete tilfelle foretas en vurdering av om det er skadelidtes eller skadevolders interesser som er de sentrale. Når det f eks gjelder sykehusdrift er dette noe det offentlige i utgangspunktet har påtatt seg som en velferdsoppgave. Det offentlige har på en måte ingen spesifikk egeninteresse av driften, utover et alminnelig ønske om at samfunnets medlemmer skal være ved god helse. Likevel fremholdes det av Nygaard s.249 at «kravet om aktsemd [er] relativt strengt». For private sykehus vil vurderingene som regel være enda strengere, fordi det private sykehuset (som regel) har et fremtredende økonomisk motiv for driften. Slike sykehustjenester er også noe pasienten ofte betaler dyrt for, og derfor må kunne forvente seg noe mer.

En sentral dom vedrørende offentlig virksomhet (fyrvesen) finnes i Rt.1970:1154 Tirrannadommen. Det heter i dommen (på s.1156): .Men en spesiell begrensning synes å være naturlig og riktig når det gjelder offentlig virksomhet som tar sikte på å bidra til å skape ferdsels‑ og trafikksikkerhet, slik som Fyr‑ og merkevesenet gjer det:

Feil og forsømmelighet som skal kunne lede til rettslig ansvar, må fremtre som et betydningsfullt avvik fra den grad av trygghet for de sjøfarende som virksomheten tar sikte på å tilveiebringe.» Noe tilsvarende, kom frem i Rt.1966:351; Sjøkartdommen som gjaldt spørsmål om ansvar for Staten fordi et skip var gått på en grunne som ikke var avmerket på sjøkartet. Staten ble frifunnet bl a fordi et kart ikke er noe en ubetinget kan stole på. Det er et hjelpemiddel, ikke noe mer.

Det såkalte bevilgningshensynet kan også tilsi at ansvaret begrenses, ut fra synspunktet om hva skadelidte med rimelighet kan kreve. Det er særlig for offentlig virksomhet dette hensynet får betydning. Mangler det bevilgninger kan det vare vanskelig eller umulig å oppfylle det forventede.

Dette synspunktet kom frem i den ovennevnte Tirrannadommen (på s.1156). Det ble her fremholdt at ”borgerne må kunne vente ... at vedkommende tjenestegren holder en faglig og administrativt forsvarlig standard innenfor rammen av de vedtak som er truffet og de bevilgninger som er gitt av du øverste statsmyndigheten”. Det samme syn ble bla fremmet i Rt.1970.95 om erstatning for mangelfull skolegang. Det offentlige ble frifunnet bl a fordi skolevesenet manglet bevilgninger til å gi den nødvendige undervisning. Det heter i dommen (på s.96‑97): ‑En annen sak er at vurderingen av hvor langt ansvaret rekker, må være avhengig av hvilke ressurser ,av økonomisk og annen art en kommune har til å møte de behov som foreligger, bl.a. på undervisningens område.» Avslutningsvis blir det uttalt (på s.100): .Det må vel kunne fastslås at vårt skoleverk på den tiden ... ikke hadde ressurser som var tilstrekkelige til å møte problemer av den art og det omfang som det her gjelder.

Senere har den generelle oppfatningen gått mer i retning av at manglende bevilgninger tillegges mindre vekt, dersom skade skjer ved at det offentlige (eller andre) unnlater å oppfylle en pålagt plikt, slik som f eks rett til skolegang. Til sammenligning med f eks fyrvesen er dette noe det offentlige yter som en service. Ansvar blir bare aktuelt dersom de forventningene fyrvesenet selv har påtatt seg ikke oppfylles. Ved at det gis lover som gir rettigheter, skapes det en tilsvarende plikt for det offentlige til å oppfylle. Det offentlige har på en måte ved rettighetslovene skapt forventninger de er pliktige å oppfylle.

Dette syn er hevdet i en betenkning av professor CA Fleischer (inntatt som vedlegg til Innst.O nr 4 (1982‑83)) og er kommet til uttrykk i Frostating lagmannsretts dom av 28. mai 1988 om erstatning for manglende skolegang til en døv dame som man trodde var dum. Se også Rt 1990:874 Fusadommen som ikke gjaldt erstatning, men hvorvidt en rettighetslov pålegger en kommune plikt til oppfyllelse uavhengig av egen økonomi, og som kan håndheves av domstolene.

For private arbeidsgivere kan ikke dette påberopes på samme måte. En privat bedrift kan ikke unnskylde skadeforvoldelsen med at «vi hadde ikke dessverre ikke råd til å ansette noen med de nødvendige kvalifikasjoner». Lignende hensyn kan likevel gjøre seg gjeldende i det konkrete tilfellet.

2.4.3 Særlige om det offentliges ansvar for utøvelse av kontroll‑ og tilsynsoppgaver

Nygaard s.248‑249 konkluderer med at aktsomhetskravet ved utøvelse av kontroll og tilsynsoppgaver også er relativt mildt. Han viser bl a til Rt.1992:453 Furunkolosedommen Rt.1991:954 Reisebyrådommen og Rt.1990.‑768 HIV‑dommen. Aktsomhetskravet i Reisebyrådommen tilsvarer etter Nygaards mening kravet ved servicevirksomhet, og var etter hans mening for mildt (s.249).

Et litt skjerpet krav stilles i Furunkulosedornmen vedrørende aktsomhetskravet ved oppfølging og kontroll. Departementet hadde gitt tillatelse til import av smolt fra Skottland. Høyesterett fant at det ikke var uaktsomt å gi importlisensen, men at den skulle vært fulgt opp med bedre kontroll av lisensvilkår om karantene, smittekontroll mv.

2.4.4 Særlig om det negative vilkår om at arbeidstaker ikke må ha gått utenfor hva som med rimelighet kan regnes med, herunder forsettlig skadeforvoldelse.

Etter skl. § 2‑1 nr 1, 2.pkt omfatter ikke arbeidsgiveransvaret «skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med ...». Dette negative vilkår skaper en del problemer for mange kandidater, særlig knyttet til oppgavens avgrensning. De fleste får med seg at vilkåret for arbeidsgivers ansvar er at handlingen faller inn under beskrivelsen i skl. § 2‑1 nr 1, 1, pkt, og samtidig gå klar av det negative vilkår i 2. pkt. Derimot har de fleste problemer med å knytte det negative vilkåret til oppgavens tema, som er skyldkravet.

Det kandidatene bør få frem er at en del tilfeller hvor det er utvist skyld faller utenfor arbeidsgiveransvaret, fordi handlingene er av en annen karakter enn de som omfattes. Selv om det i disse tilfeller er utvist (grov) skyld, er det ikke skyldformen som er det avgjørende kriteriet. Ofte dreier dette seg om handlinger utført kun i egen interesse, og ofte i mot arbeidsgivers interesse og instruks. Som eksempler kan vises til Rt.1959.849 Læreguttdommen og Rt.1982:1349 Rengjøringsbyrådommen.

En del kandidater har problemer med å sammenholde Lommebokdommen og Rengjøringsbyrådommen. De kandidater som tar opp dette, har sett den forskjell som ligger i de ulike type handlinger skaden ble forvoldt under. I Rengjøringsbyrådommen gjorde de ansatte noe helt annet enn de skulle. I Lommebokdommen hentet den ansatte lommeboken rom han ble bedt om, men utførte oppdraget på ”gal» måte.

Nygard kommenterer disse avgjørelser på hhv s.239 og 242.

3. KARAKTERFASTSETTELSE

Etter mitt syn vil de viktigste kriterier for å skille kandidatene være knyttet til avgrensing og forståelse av stoffet. Selv om det er trist, kan det ikke gis særlig gode karakterer til kunnskapsrike kandidater som i hovedtrekk skriver utenfor oppgaven. Derimot vil jeg premiere de som viser forståelse for problemstillingene, selv om de kanskje ikke alltid har de «riktige» løsninger eller at fremstilingen er ganske knapt.

Ovenfor har jeg nevnt enkelte konkrete områder hvor forståelse kan vises. Avgrensning og disposisjon av besvarelsen har nok også sammenheng med forståelse. Det er også innledningsvis pekt på de to hovedemner, eller perspektiver, oppgaven legger opp til. Den kandidat som hele tiden har sammenhengen og perspektivene klart for seg, bør premieres for dette.

Hvilken konsekvens perifert eller utenforliggende stoff skal få, vil avhenge av hvordan besvarelsen ellers er. Er det gitt en grundig fremstilling av det sentrale stoffet, kan det ikke trekkes noe for at også perifert stoff er tatt med. Går derimot det perifere eller utenfor liggende stoffet på bekostning av det sentrale, kan det tenkes at besvarelsen nærmer seg stryk, selv om det som presenteres i og for seg er «riktig».

Noen nærmere retningslinjer for stryk og laudgrense enn hva som var antydet ovenfor, finner jeg det vanskelig å gi.

For å bestå må kandidatene ha presentert skyldkravet som vilkår for arbeidsgiveransvar og dette vilkårets plassering på en rimelig forstandig måte. Etter min mening bør det som utgangspunkt kunne honoreres med laud for de kandidater som i tillegg klarer å fremheve sammenhengen mellom den alminnelige skyldregel og de presiseringer som er gitt i lovteksten, og sum generelt viser en god «erstatningsrettslig forståelse».

Tromsø, 7. desember 1994