Endelig utgave

SENSORVEILEDNING TEORIOPPGAVE NR. 2 Juridisk embetseksamen 2.avd ‑ høsten 1995

«For hvilke disposisjoner kreves testaments former ?»

Pensumlitteratur:

Inge Unneberg, Arveretten med dødsboskifte, Tano 1990. (samt tilleggshefte av samme forfatter som selges på UiTØ).

Annen litteratur:

Peter Lødrup, Arveretten. 3. utg. Oslo 1995. Augdahl/Hambro, Arveloven ‑ kommentarutgave. Oslo 1992.

Jari Kaariniemi. Testamente ‑formkrav och testationsbehorlighet. Juristforlaget 1992.

Om oppgaven:

Oppgaven må kunne betraktes som meget sentral, og er i tillegg godt dekket i litteraturen. Det må derfor kunne forventes en del kandidatene. I mitt utkast skrev jeg at det ikke burde by på problemer å tolke oppgaveteksten. Etter å ha lest besvarelsene er det overraskende mange som ikke besvarer oppgaven, men skriver om de materielle begrensninger i pliktdelsreglene. Kjennskapen til rettspraksis er også noe skuffende, og evnen til å problematisere stoffet uteblir i for stor grad. Det virker som om kandidatene har dårlig trening i å anvende ulovfestede regler.

Innledning:

Innledningsvis kan det gjøres rede for en del grunnleggende utgangspunkter. Det bør nevnes at hovedregelen i norsk rett er at det ikke oppstilles tvingende formkrav for gyldigheten av sivilrettslige disposisjoner. Formfrihetsregelen i norsk rett har hjemmel i alminnelige kontraktsrettlige prinsipper som er stadfestet gjennom langvarig rettspraksis. Unntak fra regelen krever derfor et særskilt grunnlag. Et slikt særlig grunnlag er kravet til testaments former.

Oppgavens tema blir derfor å redegjøre for hvilke sivilrettslige disposisjoner som krever testaments former.

Betydningen av skillet mellom livs og dødsdisposisjonene.

l arveretten opereres det med et skille mellom de såkalte livs og dødsdisposisjonene. Forskjellen mellom disse ligger i at en livsdisposisjon er ment å ha sin vesentlige virkning mens arvelater er i live, mens av en dødsdisposisjon er ment å ha virkning etter at arvelater er død.

Sondringen mellom døds og en livsdisposisjon har betydning i flere relasjoner. Den viktigste er at dødsdisposisjonene er underlagt kravet til «testaments former». Gyldigheten av en dødsdisposisjon avhenger altså av bindende formkrav. For livsdisposisjonene gjelder derimot den alminnelige formfrihetsregelen. En meget sentral del i denne oppgaven blir således å belyse skillet mellom livs og dødsdisposisjonene, men dog med hovedvekten på sistnevnte disposisjon.

At formkravene er oppfylt, og at disposisjonen ikke forrykker arvingen rettslige stilling etter arveloven, er med andre ord en gyldighetsbetingelse

Dødsdisposisjonene er også underlagt materielle begrensninger. En dødsdisposisjon må ikke gripe inn i livsarvingenes pliktdel samt ektefellens arverettsline stilling herunder retten til minstearv I tillegg vil skillet ha betydning for gjenlevendes stilling i uskiftet bo. Dette innebærer at arvingene kan angripe en disposisjon fra arvelater som griper inn i pliktdelsarven herunder også ektefellens minstearv, selv om den aldri så mye oppfyller formkravene. Mange kandidater trekker inn al§ 29 annet ledd, og skriverom forholdet til pliktdelen Dette følges opp av en refererende gjennomgang av bestemmelsene i al. §§ 30‑35. I «førsteutkastet» skrev jeg at en nærmere redegjørelse for de materiell rettslige begrensningene falt utenfor oppgaven. Dette

holder jeg fortsatt fast på. Oppgaven dreier seg om hvilke disposisjoner som krever testaments former, og ikke om pliktdelsreglene.

Kort om innholdet i formkravene til testament.

Med «testaments former» menes de formkrav som oppstilles i arvelovens kapittel VII. Hovedbestemmelsen finnes i al §§ 49 og 51. Kandidaten trenger ikke foreta en detaljert gjennomgang av formkravene, men kort redegjøre for hovedtrekkene. Lange utredninger om formkravene, og oppramsing av lovstoff er ikke påkrevet, og bør isteden føre til trekk.

Begrunnelse for kravet til testaments former.

En del av begrunnelsen er at formkravene skal sikre en korrekt fremstilling av testamentets innhold, og innerste mening til tross for at testator ikke kan spørres om sin siste vilje. Begrunnelsen for skriftlighet er også at uttrykk for testators vilje best kan skaffes gjennom en forbunden skriftlig erklæring. I tillegg har det vært anført i teorien at formkravene skal vekke testators juridiske bevissthet, dermed sikre at disposisjonene er gjennomtenkte.

Forholdet til ektepakter mm.

Kandidatene kan også nevnte disposisjoner som ikke trenger å foretas i testaments f form selv om de er opprettet for å regulere forhold etter arvelaters død.

Ektepakter ‑ ekteskapslovens 199l § 42 og § 43.

Formkravene er svært like, men ektepaktene krever ikke testaments former. Kandidatene bør si litt om forholdet mellom ektepakter og testamentariske disposisjoner. Begrunnelsen for formkravene er noe forskjellig. Ektepaktsformene er både oppstilt av hensyn til ektefellene; selv, deres kreditorer og såvel livsarvingene.

Forsikringsavtaler FAL 1988 § 15‑2 . § I5‑3.

Oppnevning av begunstiget er heller ikke underlagt reglene om testaments form. Virkningen av en slik oppnevning er tilsynelatende en dødsdisposisjon, men lovgiver har altså valgt en annen løsning. De former som forsikringsavtalene inngås i anses å i tilstrekkelig notoritet over forholdet.

Nærmere om dødsdisposisjonene , enkelte rettskildespørsmål

Skillet mellom livs og dødsdisposisjonene er ikke klart regulert av bestemmelser i arveloven. Verken gjennom legaldefinisjoner eller andre utfyllende bestemmelser.

Et utgangspunkt kan dog søkes i arvelovens § 48 som sier at den som har fylt 18 år i testament "fastsetje kva som skal gjerast med det han let etter seg når han døyr" Formålet med å opprette et testamente er altså å foreta en fordeling av sin formue etter ens død og slike disposisjoner er underlagt formkravene i arveloven. Et testamentarisk disposisjon gir uttrykk for et gaveløfte som skal oppfylles etter man er død. Dette gaveløftet er som utgangspunkt rettslig bindende, men kan tilbakekalles etter nærmere regler, jf. al. § 55 flg. Testamentet er blitt karakterisert som en ensom disposisjon som verken trenger aksept eller være kommet adressaten til kunnskap for å være rettslig bindende. Det sentrale er at disposisjonen må foretas i samsvar med gjeldende formkrav eller med andre ord i «testaments former».

Foruten de «rene» testamentariske disposisjoner krever arveloven også testaments former for gaver som «er meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død" samt gaver mitt på "dødsleiet" (jf. arvelovens § 35 og § 53) Kandidatene bør nevne hvorfor bestemmelsen ble: tatt med i arveloven av 3. mars 1972 ettersom de nevnte disposisjoner også tuller inn under ordlyden i «hovedreglen» i arvelovens § 48 forsto ledd. Bestemmelsen ble inntatt for å oppklure en uenighet i juridisk teori om tolkningen av al. 1854 § 65. Lovgiver ville presisere at gaver som oppfylles på dødsleiet også omfattes av kravene til testaments former.

Kravet til testaments former gjelder videre for en avtale som innebærer at en testator som forplikter seg til ikke å «gjere, endre eller tilbakekalle» et testament. En slik avtale kalles i arveretten for en arvepakt og reguleres av arvelovens § 56. Det viktige å få fram er at både testasjonsdelen, og paktdelen er underlagt reglene om testaments form. Hvilke krav som stilles til paktdelen er diskutert i juridisk teori. Hvor arvepakten inngås etler at testamentet er opprettet er rettstilstanden klar. Her må «formkravene» være oppfylt, og erklæringen om f.eks ikke endre testamentet må være tilstrekkelig dispositivt. Spørsmålet er imidlertid om det kan innfortolkes en slik ugjenkallelighet dersom dette ikke fremkommer direkte av ordlyden i testamentet, men følger av sammenhengen ? Lødrup reiser problemstillingen på bakgrunn av uttalelser i juridisk teori (Hambro) samt en dom inntatt i Rt. 1973 side 940. Han kommer frem til at det ikke er grunnlag for å oppstille en regel om at ugjenkalleligheten kan innfortolkes. Den lovendring som ble foretatt i arvelovens § 56 første ledd medfører nå at det kreves at ugjenkalleligheten kommet til uttrykk i skrevne ord. De som reiser problemstillingen bør honoreres for det.

Tilbakekall og endring av testament må som hovedregel også følge kravene til testaments former. Dette følger klart av arvelovens § 57 første ledd. Kandidatene bør videre nevnte de unntak som oppstilles i annet ledd. Regelen om tilbakekall gjennom overstyrkning og ødeleggelse medfører i realiteten at faktiske handlinger erstatter formkravene i arveloven.

Gjeninnsettelse av arving som er gjort arveløs ved dom forutsetter og i testaments former. Dette følger av arvelovens § 73 femte ledd. Et slikt testamente må stadfestes av Kongen.

Til slutt nevnes også at utnevnelse av testamentsfullbyrder også krever testaments former. Hjemmel for dette finnes i skiftelovens § 87A fyrste ledd.

Utover disse eksemplene et lovgivningen taus med hensyn til hva som nærmere faller inn under dødsdisposisjonene og følgelig kravet til testaments former. Forarbeidene til arveloven berører heller spørsmålet i noen større grad. Derimot finnes det rikholdig rettspraksis rundt spørsmålet og grensen kan derfor belyses ved hjelp av en rekke høyestettsdommer l tillegg kan juridisk teori gi en viss veiledning. I sondringen mellom livs‑ og dødsdisposisjoner spiller oppfyllelsestidspunktet en meget sentral rolle. En nærmere framstilling av dødsdisposisjonene kan illustreres ved hjelp av en del typetilfeller med utgangspunkt i tidspunktet for arvelaters oppfyllelse.

Oppfyllelse fra arvelater er ment å skje etter hans død.

Arvelater har f.eks lovet noen en gjenstand etter sin død. Konflikt vil her typisk oppstå mellom livsarvingene seg imellom eller i forhold til en utenforstående tredjemann.

a) Tilfeller hvor bare arvelater skal yte noe ‑ den typiske dødsdisposisjon.

Dersom virkningen av disposisjonen er «meint» å inntre etter arvelaters død vil det som utgangspunkt foreligge en dødsdisposisjon. Hjemmel for denne regel finnes i arvelovens § 53. Etter bestemmelsen er det er det tilsiktede oppfyllelsestidspunktet som er det sentrale. En gave som er «meint» og oppfylles før arvelaters død eller dødsleie vil således ikke være en dødsdisposisjon. Skal gaven oppfylles etter arvelaters død foreligger derimot den typiske dødsdisposisjon som er underlagt reglene om testaments former. Ved disposisjoner hvor bare arvelater skal yte noe vil fordeling av arven være det sentrale i og med at det ikke foretas en reduksjon av arvelaters formue før hans død. For slike disposisjoner har lovgiver valgt å kreve testaments former.

b) Den annen part skal yte noe etter arvelaters død.

l dette tilfellet har arvelater lovet noen å få overta en gjenstand etter sin død mot vederlag. Tilfellet vil rammes av al. § 48 første ledd i det avtalen regulerer "kva som skal gjerast med det han let etter seg når han døyr" At det betales fullt vederlag endrer ikke dette. Ovenfor livsarvingene kan arvelateren derimot fordele gjenstander innenfor deres arvelodd etter al. § 30. men også her må testamentformene være iakttatt.

c)Arvelateren får en motytelse mens han lever ‑ «stell og pleie» avtalene.

Her er det arvelateren som skal oppfylle etter sin død, mens han mottar motytelsen i live. Ugangspunktet er her at det foreligger en livsdisposisjon såfremt det foreligger likevekt mellom ytelsene.

Spørsmålet blir imidlertid hvilke krav som må stilles til vederlagets størrelse for at det ikke skal foreligge en gavedisposisjon ?

Rettspraksis har i vist at det ikke trenger å være likeverdige ytelser. l praksis kommer dette særlig frem ved overdragelser av fast eiendom mot «stell og pleie for resten av sin levetid». Jeg viser her til dommene inntatt i Rt. 1933 s. 636 og Rt 1963 s. 540. Vederlag som nevnt i disse dommene ble godtatt av Høyesterett ut i fra tanken om at arvelateren selv skal ha rett til å nyttiggjøre seg verdien av sine formuesgoder mens han lever. At han dør for hele avtalen er oppfylt er ikke avgjørende. Verdien av hans ytelse må avgjøres ut i fra forholdene på avtaletidspunktet. Det er den tilsiktede verdien som må leges til grunn ikke hva det faktisk viste seg å bli i ettertid. Unntak kan dog tenkes dersom det tilsiktede vederlaget vil stå i klart misforhold til den innsats som tredjemann skal yte. I så fall vil det foreligge en dødsdisposisjon for den del som overstiger rimelig vederlag. Lødrup fremhever på s.227 at «hensynet til arvelateren og hans interesser må tilsi en betydelig romslighet» med tanke på vederlagets størrelse.

Det er den som påstår å ha en ytelse til gode ovenfor arvelateren norn får bevisbyrden for at avtale foreligger. Derfor kan det i mange tilfeller være vanskelig å nå frem med et krav dersom det ikke foreligger en skriftlig avtale. Dersom testamentsformen er benyttet tilsier ikke dette at avtalen er en dødsdisposisjon. Det vil alltid være innholdet i avtalen som avfør hvilken disposisjon som foreligger.

d) Nærmere om løpende avtaler som ledd i et større avtalekompleks.

Enkelte avtaler som arvelater inngår vil også få betydning etter sin død. Dette gjelder særlig en del løpende kontraktsforhold såsom tomtefeste, leieavtaler, o.l. Disse kan inngås uten at testamentsformene er oppfylt. Slike disposisjoner er ikke ansett som dødsdisposisjoner i arverettslig sammenheng selv om de også i får betydning etter arvelaters død

Begrunnelsen for dette er at arvelatere dødsfall ikke utleder noen ytelsesplikt utover det som partene er forpliktet til. Avtalen forløper og kan gjennomføres uavhengig av den enes død.

Undertiden fremheves det også at avtalen mangler såkalt "dødsmotivasjon". Etter selskapslovens § 2‑31 kan endog deltagerne i et ANS i selskapsavtalen avtale at hver av eierne skal ha rett til å løse ut den avdøde deltakers arvinger. Noe krav om testamenta form oppstilles ikke. Heller ikke andre avtaler som regulerer betydningen av den enes dødsfall vil bli ansett som en dødsdisposisjon, f.eks at en leieavtale opphører ved dødsfall.

Annerledes vil det stille seg for avtaler som setter en gjensidig engangs oppfylles til et tidspunkt hvor partene etter stor sannsynlighet vil være død. Her vil avtalen få preg av å fastsette "kva som skal gjerast med det han let etter seg" og vil at høyst sannsynlig rammes av al. § 48.

Oppfyllelse på dødsleiet

Spørsmålet i det følgende er om gaver som oppfylles på dødsleiet, dvs. at både løftet og fullbyrdelsen skjer samtidig, skal likestilles med gaver som oppfylles etter arvelaters død. l så fall må de foretas i testaments former ?

a) Gaver gitt på dødsleie

Etter al. § 35 siste punktum, jfr. § 53, er gaver gitt på dødsleiet likestilt med ”gåver som er meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død" og er følgelig en dødsdisposisjon som må gjøres i testaments form. Arvelovens § 53 og § 35 må ikke tolkes antitetisk slik at gaver på dødsleiet som ikke krenker pliktdelen er unntatt fra kravet om testamente form.

b) Nærmere om gavebegrepet i al. § 53.

En gave er vanligvis omtalt som en vederlagsfri formuesoverføring fra giveren i den hensikt å berike mottakeren. Oppad avgrenses rene gavedisposisjoner mot såkalte gavesalg hvor arvelater kun mottar et symbolsk vederlag. I Rt 1933 s. 757 kom Høyesterett fram til at også gavesalg rammes av al. § 35 og § 53 for den del som overstiger vederlaget. Derimot kan ikke denne gavedelen forrykke livsarvingene eller gjenlevende ektefelles rettelige stilling selv om det betales fullt vederlag til arvingene. En annen sak er at livsarvingene kan gjøre avtalen gjeldende dersom de finner dette fordelaktig.

c) Når befinner arvelater seg på dødsleie ?

Utgangspunktet må være at arvelater ikke trenger å være sengeliggende. Rettspraksis stiller opp

både subjektive og objektive vilkår som må være oppfylt. Vilkårene er kumulative. Bevisbyrden

for at arvelateren befant seg på dødsleie da løftet ble avgitt hviler på den som påstår at det

foreligger en dødsdisposisjon.

For det første må det objektivt sett være en betydelig risiko for at arvelater vil dø i den nærmeste fremtid. Det må være medisinsk påviselig at han lider av en dødelig sykdom. Høy alder er i seg selv ikke tilstrekkelig.

For det annet må arvelater selv ha innsett dette faktum. Problemet reiser seg når han selv ikke vet hvor lenge han har igjen eller hvordan han har oppfattet legens signaler. Arvelaters etterfølgende adferd kan være et veiledende moment. ( Rt. 1961 s. 1175 og Rt 1930 s. 207 ) En brå og uventet død vil således ikke være å anse som på dødsleiet selv om det var medisinsk mulig å påvise at arvelateren hadde et dårlig hjerte. Et vanskelig spørsmål, som i framtiden vil kunne få aktualitet, er hvordan en HIV smittet person skal vurderes ut i fra kravet til dødsleie. På det tidspunkt sykdommen utvikler seg til AIDS vil vedkommende trolig være på dødsleiet forutsatt at han selv er klar over sykdommen.

For det tredje må det oppstilles et tidsperspektiv som må vere relativt kort. I motsatt fall ville dette medføre svært usikker situasjon for arvelater dersom alle hans disposisjoner måtte gjøres i testaments form for å være gyldige. Lødrup antyder en maksimal periode på opptil 6 mnd. ( Rt. l95 l s. 38 I " 3 mnd var på dødsleiet " )

Etter dette kan det slås fast at dersom en person lider av en sykdom han kjenner til og som forbundet med en betydelig risiko for vil medføre døden innenfor en kortere periode bør foreta alle gavedisposisjoner i testaments former, dersom han/hun skal være sikker på at de ikke blir angrepet av livsarvingene.

d) Ytelser mot vederlag på dødsleiet

Foreligger det fullgodt vederlag rammes dette ikke av bestemmelsen da det ikke lenger er snakk om en "gåve". (Rt. 1927 s. 641). Utgangspunktet er dermed at arvelater står fritt, også i på dødsleiet, til å foreta disposisjoner over sin formue såfremt det ytes fullgodt vederlag fra tredjemann. Kravet til vederlagets størrelse vil nok være strengere her enn for avtaler der arvelater mottar en ytelse mens han selv lever. Grensen mot gavesalg vil ikke være langt unna dersom vederlaget ikke kan ansees som en fornuftig disposisjon. For livsarvingene vil en slik disposisjon med fullgodt vederlag ikke ha noen betydning sålenge det kun er snakk om ombytting av verdier. Dersom avtalen er ledd i den daglige drift av arvelatere

næringsvirksomhet skal det svært mye til for å stemple denne som en dødsdisposisjon.

Oppfyllelse er ment å skje før arvelaters død ( eller dødsleie )

Utgangspunktet her er at det foreligger en livsdisposisjon. Alle disposisjoner som arvelater har foretatt, for sin død eller dødsleie, vil som den store hovedregel alltid bli ansett som en livsdisposisjon. At disposisjonen var motivert ut i fra ønsket om å fordele sin formue «med døden for øye» medfører ikke at den blir ansett som en dødsdisposisjon. Det vil derfor være av betydning å vurdere nærmere kravet til når disposisjonen anses som oppfylt i forhold til grensedragningen mot dødsdisposisjonene. I denne vurderingen må det foretas en sondringen mellom faktisk og rettslig oppfyllelse.

Nærmere om kravet til oppfyllelse ved:

I ) Gjensidig bebyrdende avtaler.

Fast eiendom:

De klare tilfeller av oppfyllelse er hvor skjøte er overlevert og kjøpesummen betalt. Ervervet bør normalt også være er tinglyst. Derimot blir det mer uklart hvis kostnader som påhviler eiendommen er utredet av medkontrahenten og inntekter er oppført i erververs selvangivelse uten at det er foretatt rettslige skritt med hensyn til overdragelsen. Avtale om kjøp av fast eiendom kan i utgangspunktet inngås muntlig, men det er et vilkår for tinglysing at det foreligger et skriftlig dokument (skjøte). Dersom partene ikke har hatt tid til å utforme skriftlig avtale fordi arvelateren dør uventet i en ulykke vil disposisjonen fortsatt kunne være en livsdisposisjon. (Rt. 1930 s. 207 og Rt 1964 s. 1175). Et moment som kun tale for at avtale foreligger er at erververen har tatt eiendommen i bruk samt at arvelateren har flyttet ut. Arvingene kan dog påstå at det kun er snakk om utleie, og ikke en reell overdragelse. Slik at det kan det bli vanskelig for medkontrahenten i ettertid å bevise en kjøpsavtale. (Rt 1982 s. 1165 , 1960s. 587). Dersom kun de rettslige skritt er foretatt uten at det er blitt foretatt andre faktiske endringer mellom partene er det viktig å huske på at arvelateren har rett til å betinge seg bruksrett fram til sin død dersom tredjemann oppfyller sin del av avtalen.

Andre registrerbare formuesgoder:

Overdragelser må vurderes ut i fra samme synspunkter som fast eiendom. Dog vil det nok stilles strengere krav til rettslig gjennomføring og et minstekrav må være at registrering er foretatt.

Løsøre:

Overleveringskrav må kunne oppstilles. I motsatt fall vil ikke disposisjonen bli ansett som oppfylt. Dersom overlevering ikke er skjedd må dette skylles forhold på medkontrahentens side. Arvelater må ha stillet tingen klar til overlevering.

Verdipapirer:

Skyldneren etter dokumentet må ha fått underretning om overdragelsen. For bankbøker og omsetningsgjeldsbrev må det trolig også oppstilles et krav om overlevering. (Rt. 1930 s. 995 Høyesterett mente at bankboken skufle vært overlevert sønnen før gaven kunne vært betraktet som fullbyrdet).

Poenget som kandidatene bør påpeke er det oppstilles forskjellige krav til oppfyllelse alt etter hvilket formuesgode som overdras.

En annen problemstilling som bør reises er om det er tilstrekkelig at avtalen er oppfylt etter sitt innhold selv om den ikke medførte noen realitet for arvelateren mens han levde ?

Vurderingen om disposisjonen hadde noen realitet for arvelater må vurderes på tidspunktet for oppfyllelsen. Vi kan, som vi allerede har sett, ikke underkjenne disposisjonen fordi arvelateren døde uventet og plutselig etter at den inngått. Arnholm har ut i fra den foreliggende rettspraksis ville oppstille et vilkår om at avtalen må ha medført en realitet for arvelateren. Problemet har særlig vist seg ved overdragelse av fast eiendom mellom personer som bor innenfor samme husstand. Overdragelsen kan være gjennomført uten at det skjer merkbare forundringer mellom partene.

Lødrup mener at hvor avtalen kun begrenser seg til det formelle uten at det skjer noen praktiske endringer mellom partene bor den normalt anses som en dødsdisposisjon. Særlig hvis overdragelsen er et rent proforma arrangement, som er foretatt for å unndra eiendommen kreditorforfølgning. Dette synspunktet har også støtte i rettspraksis. (Rt. 1977 s. 891 / Rt 1927 s. 568). Derimot er det verdt å merke seg at det i Høyesterett ikke stilles spesielt strenge krav til realitet i avtalen så lenge kravene til oppfyllelse er tilstede.

Betydningen av at avtalen var motivert ut i fra hensynet for å omgå pliktdelsreglene ?

Motivet vil kun få selvstendig betydning i de tilfeller hvor det ellers er tvil om det foreligger en dødsdisposisjon eller ikke. Det sentrale er som jeg har nevnt kravet til oppfyllelse og realitet. For gjensidige disposisjoner på dødsleiet vil motivet kunne få betydning.

2) Gavedisposisjoner.

Spørsmålet er her om det stilles det et strengere krav til oppfyllelse for gavedisposisjoner

Dette spørsmålet må nok besvares bekreftende. Utgangspunkt er at gaveløftet må være avgitt i live og fylle vilkårene til bindende utsagn. I og med at gavedisposisjonen er et ensidig utsagn fra arvelateren skal det nok mer til for at det anses som avgitt dersom det ikke har funnet sted endringer i den faktiske eller rettslige tilstand før avgivers død. Løsøre må være fjernet fra arvelaters bolig. Rettslige skritt for realregistrering av gavedisposisjonen må i det minste være igangsatt fra arvelaters side, f.eks utstedt skjøte som er sendt til tinglysning. Ellers vil man i store trekk oppstille samme vilkår som for gjensidig bebyrdende avtaler.

Noen særspørsmål vedrørende overdragelser mellom samboere og ektefeller.

Et omdiskutert spørsmål i teorien er om ektepakter som innebærer en formuesoverføring, til den ene ektefelles særeie må opprettes i testaments form dersom overføringen ikke medfører noen realitet mellom ektefellene ? Høyesterett har vekslet noe i synet på dette spørsmålet.

1 Rt. 1961 s. 935 ble en overføring av bolig og innbo fra den ene ektefellen til den andre ved ektepakt ansett som dødsdisposisjon som måtte foretas i testaments former. Overforingen medførte ingen realitet for den ene av ektefellen som straks skulle bli eier. Motsatt resultat kom Høyesterett til i Rt. 1963 s.288 og Rt. 1971 s. 300.

Betydningen av dette spørsmålet har nok endret noe av karakteren etter at den nye ekteskapsloven ble vedtatt. For lovendringen hadde felleseiet et mer reelt innhold enn etter lovendringen hvor skjevdeling har blitt hovedregelen. Ektefeller er ved bestemmelsene i ekteskapslovens §§ 42‑43 gitt en vid mulighet til å foreta formuesdisposisjoner som vil gripe inn i forholdene også etter den ene ektefelles død. Dette taler etter mitt skjønn mot at slike disposisjoner ikke skal «stemples» som dødsdisposisjoner. Så lenge overdragelsen er foretatt i de former ekteskapsloven krever må dette som utgangspunkt være tilstrekkelig.

Dødsdisposisjoner som er unntatt for testaments form.

Avslutningsvis kan det kort nevnes noe om nødtestamenter, og utenlandske testamenter. (Jf. Arvelovens § 51 og § 54).

Virkninger av at formkravene ikke er oppfylt:

Avslutningsvis bør det nevnes noe om virkningene. Herunder at virkningene av formmangler ikke inntrer «ex‑officio», men må påberopes. Nærmere regler om dette finnes i arvelovens § 60 og § 70 (2).

Om bedømmelsen:

Kvaliteten på besvarelsene varierer mye. Til tross for at oppgaven er godt dekket i pensum klarer ikke kandidatene å problematisere stoffet i tilstrekkelig grad. Det blir for mye ukritisk gjennomgang av lovstoff. Rettskildebruken er også høyst varierende, og særlig gjelder dette bruken av dommer. Heldigvis finnes det noen unntak, og i den grad kandidatene klarer å vise at de behersker metoden, og ser problemstillingene bør dette honoreres. For laud bør der kreves at kandidaten raskt klargjør oppgavens tema, og foretar de nødvendige avgrensinger. Særlig gjelder dette forholdet til reglene i al. » 30‑35. Begrunnelsen for formreglene må nevnes. Videre må skillet døds ‑livsdisposisjoner behandles i tilstrekkelig dybde. Hvilke krav som stilles til oppfyllelse må behandles oversiktlig og greit. De kandidater som har disponert oppgaven etter mønster fra sensorveiledningen kommer best ut og bør honoreres for dette. Avslører besvarelsen grunnlegende feil og misforståelser, samt at kandidatene ikke makter en framstilling ` utover en ukritisk gjennomgang av lovstoff, medfører dette fort at strykgrensen nærmer seg.

Tromsø. 15. desember 1995