Endelig utgave
SENSORVEILEDNING
Praktikum
Cand.jur.-eksamen
2.
avdeling høst 1995, Universitetet i Tromsø
Oppgaven omhandler stort sett bilansvaret, herunder det særlige årsakskrav i §§ 4 og 8, og dobbeltkravsystemet. Oppgaven reiser også vanlige spørsmål om årsakssammenheng. Egnet til skille kandidatene kan være avgrensningen mellom det særlige årsakskrav knyttet til bilansvaret, og de vanlige erstatningsrettslige regler om adekvat årsakssammenheng, jfr bal.§ 6, 1.ledd. Videre omfatter oppgaven vilkårene for forsørgertapserstatning, samt enkelte spørsmål om utmåling av tingskade, herunder følgetap.
Nils Nygaard, Skade og ansvar, 4. utgave Oslo 1992, Kapitel 4, IV (s.287-302) samt om bal.§§ 7-8 s.384-389.
Alternativ litteratur: Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 3.utgave 1995, § 11, II, (sidene 178-188)
Nils Nygaard, Bilansvaret, Bergen 1990.
For å komme godt ut av oppgaven må kandidatene ha en rimelig oversikt over bilansvaret. Særlig gjelder dette det såkalte dobbeltkravsystemet, dvs oversikt over hvilke krav som kan rettes mot eget og motpartens trafikkforsikrer, herunder hvilke vilkår som i så fall gjelder for om ansvar foreligger og for spørsmålene om medvirkning. De som mangler denne oversikten kommer fort skjevt ut, ved at feil lovhjemler brukes.
Dessverre er nok oppgaven litt for omfattende for de fleste. Etter min mening må det tas et visst hensyn til dette. En del kandidater starter bra, men begynner etter hvert å surre – både med innhold og skrift. Avgjørende for bedømmelsen må være om kandidaten synes å ha disponert tiden rimelig fornuftig. Det må klart trekkes for den som innledningsvis skriver unødvendig omfattende og tar opp unødige eller utenforliggende spørsmål, for senere kun stikkordmessig å besvare de siste spørsmål. Det finnes et eksempel på en 45 siders besvarelse med jevn fordeling på alle spørsmål – så det er mulig. De fleste synes imidlertid å ha fått tidsmangel. Det må etter min mening tas hensyn til de kandidater som åpenbart ville gjort det bedre dersom oppgaven hadde vært mindre omfattende. Mitt forslag er derfor at det tas hensyn til at oppgaven er for omfattende dersom kandidaten ellers synes å ha forsøkt en rimelig god disponering av tid og oppgave. Så får heller de som har rukket gjennom alt få en ekstrabonus for det.
De fleste disponerer i tråd med rekkefølgen kravene er fremsatt i oppgaven. Slik vil også disposisjonen være i sensorveiledningen. Andre fornuftige måter å disponere på er selvsagt også fullt likeverdige. En fornuftig vri som enkelte gjør, er å starte med Espens krav fordi hans mulige uaktsomhet er påberopt vedrørende kravene fra Per og Pål. Noen starter med den første hendelsen – kollisjonen, og inkluderer Gustavs krav her. Dette er selvsagt helt greit.
Generelt synes få å ha problemer med å grovdisponere besvarelsen, dvs rekkefølgen av spørsmålene som drøftes. De svake kandidater synes imidlertid ofte å ha vanskeligheter med å holde de ulike spørsmål, grunnlag og anførsler fra hverandre, slik at den enkelte drøftelse (det enkelte kravs behandling) blir lite disponert.
Pers krav om erstatning for egen personskade rettes mot «eget» selskap, Gjenstridige. Etter endring av bal.§ 5 i 1973 omfattes også førers egen personskade. Eventuell reduksjon eller bortfall av erstatningen må i tilfelle være hjemlet i bal.§ 7, eventuelt i alminnelige erstatningsregler jfr § 6.
På bakgrunn av Gjenstridiges anførsel om at kravet ikke kan føre frem fordi hovedårsaken var Espens uaktsomme forhold, kan oppfattes som en påstand om at ansvaret ikke omfattes av bilansvaret. Det er imidlertid nesten ingen som ser dette. Dersom dette skal tas opp, må løsningen bero på en sammenligning av bilskadepotensialet (bal.§ jfr § 4) og Espens forhold. Det avgjørende for å fastslå at skadehendelsen omfattes av bilansvaret, er at Espens uaktsomhet bidro til at risikoen for bilskader materialiserte seg.
Kandidatene bør se at Gjenstridige anførsler om identifikasjon mellom Per og Espens mulige uaktsomhet ikke kan føre frem. Medvirkning reguleres som nevnt av bal.§ 7, som ikke inneholder regler om identifikasjon på skadelidtesiden – slik som i bal.§ 8, 2.ledd. Fordi kravet er rettet mot eget, og ikke Gustavs selskap, kommer bal.§ 8 ikke til anvendelse. Riktignok har Pers skade oppstått i samband med kollisjon (samanstøyt), men bal.§ 8 regulerer bare hvilke krav Per kan rette mot Gustavs trafikkforsikrer. Dette kan leses ut av ordlyden; den regulerer skade som en motorvogn har gjort på annen motorvogn og personer i denne. Det er for dette spørsmål ingen oppfordring hvem som har «skylda» for kollisjonen, idet kravet ikke er rettet mot Gustavs trafikkforsikrer.
De fleste anvender bal.§ 7 – kanskje fordi de ikke har kommet til § 8 ennå!
Det som svært få ser, er at eventuell passiv identifikasjon må avgjøres etter reglene i skl.§ 3-1 nr 3, jfr bal.§ 6, 1.ledd. Det kan kanskje heller ikke forventes at kandidatene ser dette. De som gjør det må imidlertid honoreres for det, forutsatt at drøftelsen er fornuftig. Selv om uhellet skyldtes det arbeid Espen eventuelt på uaktsom måte har utført på Pers bil, kan det etter min mening neppe være grunnlag for å si at Per i denne sammenheng hefter for Espens arbeid. Mulige argumenter for identifikasjon er at Per er både eier og fører, og derfor hefter for hvilken stand bilen er i. Mange nevner i denne forbindelse vtrl.§ 23, som kan tas til inntekt for førers plikt til å holde vogna i orden. Nærmere om dette nedenfor.
Et annet forhold mange tar opp, er hvorvidt Per selv er å bebreide for skaden, dvs om han selv har medvirket. Etter min mening er det tvilsomt om oppgaven gir noen oppfordring til å drøfte dette. Gjenstridiges anførsel går klart ut på at grunnlaget for bortfall er Espens opptreden, og anførselen fremstår som en påberopelse av bal.§ 8, 2.ledd.
Mange påberoper seg vtrl.§ 23 som grunnlag for Pers uaktsomhet, og mange klarer isolert sett å få frem bestemmelsens betydning for aktsomhetsvurderingen. Det som imidlertid ødelegger for de fleste som tar opp Pers eget forhold, er at de drøfter dette som et spørsmål om identifikasjon. Det er etter min mening svakt for eksempel å komme til at identifikasjon ikke kan foretas fordi Per intet er å bebreide. Det er også svakt rent rettslig – men tanken kan forstås – å komme til at Per må identifiserer med Espens uaktsomhet fordi han selv er å bebreide for ikke å ha kontrollert arbeidet. Slike drøftelser og konklusjoner viser at kandidatene ikke vet hva passiv identifikasjon innebærer.
Dersom kandidaten kommer til at Pers mulige erstatningskrav må nedsettes pga hans egen uaktsomme medvirkning, må dette så vidt aksepteres – så fremt kandidaten fremholder at dette er et eget grunnlag.
Grunnlaget for kravet er bal.§ 1 jfr § 4. Erstatningen fastsettes etter alminnelige erstatningsrettslige regler dersom intet annet er sagt, jfr bal.§ 6, 1.ledd. Noe annet er sagt i bal.§ 5. Fordi Per er fører, er det bokstav b) som kommer til anvendelse. Mange anvender a) i stedet, men dette kan ikke anses som særlig grovt. Resultatet blir også det samme, ved at de to bestemmelser (nå) er likelydende på dette punkt.
Det generelle vilkåret om at skaden må ha skjedd i samband med person- eller vognskade er oppfylt, er det få som ser.
Kandidatene bør få frem hovedregelen om at «skade som nokon får på godset medan han køyrer motorvogna» faller utenfor trafikkforsikrers ansvar. Det er også positivt om begrunnelsen for unntaket nevnes. (Vidt dekningsområde vil medføre dyr obligatorisk forsikring.) Få kandidater får med seg dette utgangspunktet. Det er videre få kandidater som får med seg vilkåret om at det bare er gods som er «ferdagods» som unntas fra unntaket. De fleste går rett på spørsmålet om kassettspilleren er vanlig eller ikke. Enkelte tar også opp spørsmålet om kassettspilleren er «tilhøyrsle».
Spørsmålet er om kassettspilleren kan regnes som «andre vanlege bruksting som [Per] har ... med seg på køyreturen som ferdagods». Etter min mening kan ikke en kassettspiller likestilles med «gangklede og andre vanlege eigne bruksting». Mange kandidater ser som nevnt bare det første vilkåret («vanlege bruksting») og glemmer kravet om at det må være med «på køyreturen som ferdagods». Noen få klarer å se helheten; nemlig at utgangspunktet er at gods som føres med motorvognen ikke dekkes av egen trafikkforsikring, og at det derfor bare gjøres unntak for klær man har på seg og nødvendige reiseartikler. En kassettspiller er ikke det – uansett om den er av en vanlig type eller ikke.
Mange kandidaters drøftelse preges av en forsikringstakersympati, som går ut på at stakkars Per må få dekket tapet av kassettspilleren sin.
Se Nygaard s.295-296.
Grunnlaget for kravet er som foran bal.§ 1 jfr § 4. Likeledes må unntakene i bal.§ 5 anvendes – i dette tilfellet bokstav a).
Om identifikasjon gjelder det samme for i forhold til Per. De fleste tar dette spørsmålet opp først, og kommer greit ut av det ved en henvisning til drøftelsen vedrørende Per. De fleste – men ikke alle – klarer å presisere at grunnlaget for identifikasjon er enda svakere for Påls vedkommende. Han er bare passasjer, ikke eier og fører.
De fleste finner at spørsmålet er om dressen omfattes av unntaket fra unntaket i bal.§ 5 a). Unødig mange henger seg opp i at dressen var dobbeltspent. Selv om dressen var dobbeltspent må den i denne sammenheng regnes som «vanlege gangklede». (Kravet om vanlege og eigne gjelder også gangklede, jfr formuleringen andre vanlege eigne ... i ordlyden.)
Det er også få som ser det generelle vilkåret om at skaden på dressen må ha oppstått i samband med at ei vogn eller folk har fått skade. Dette forhindrer antakelig misforståelser mht hvem eller hva som må ha blitt skadet. Lovens vilkår er oppfylt fordi folkevogna, Per og Espen har blitt skadet.
Espens krav om erstatning for personskade rettes også mot eget selskap, dvs det selskap som hadde trafikkforsikringen for den bil han satt i da han ble skadet. Grunnlaget er bal.§ 1 jfr § 4, og hans betydningen av hans mulige uaktsomme medvirkning reguleres derfor som nevnt av bal.§ 7, supplert med alminnelige erstatningsregler, jfr bal.§ 6, 1.ledd.
Få kandidater kommer vellykket ut av fellesbehandlingen av de to måter Espen har medvirket på, nemlig til at skaden skjedde ved manglende tiltrekking av hjulbolter[1] og til dens omfang ved ikke å bruke bilbeltet.
Prinsippene i skl.§ 5-1 nr 2 må anvendes på disse spørsmål, jfr bal.§ 6, 1.ledd.
Espen har ikke aktivt medvirket til at skaden skjedde under kjøringen. Derimot har han ikke gjort hva som kunne forventes av ham for å redusere eller forhindre risikoen for kjøreuhell, ved at han ikke dro alle hjulbolter skikkelig til. Nærmest alle kandidater kommer til at Espen har opptrådt uaktsomt ved ikke å trekke til den siste hjulbolten. Avgjørende må være det store skadepotensialet som er forbundet med løse hjulbolter, og denne skadeevnens synbarhet for Espen. – særlig som bilmekaniker. Den alternative skadefrie handling er også lite krevende. Det ville vært fort gjort å gå ut etter endt avbrytelse for å trekke til den siste bolten. Det er lite i situasjonen som kan unnskylde hans forglemmelse. Telefonen fra kjæresten kan ikke være fritagende, sett i sammenheng med den foreliggende risiko og hva som ville vært påkrevd for å hindre skade.
Bortsett fra de mest sentimentale, finner kandidatene at Espens forsømmelse kan legges han mer enn lite til last. Avgjørende er de samme argumenter som nevnt ovenfor. Det må trekkes dersom kandidatene ikke tar opp dette spørsmålet.
For få presiserer at bal.§ 7 også krever årsakssammenheng mellom skadelidtes uaktsomme opptreden og skaden. Den sammenhengen burde være klar i dette tilfellet. Det bør gis et pluss til de kandidater som får frem helheten i bestemmelsen.
De fleste kommer som nevnt greit gjennom denne uaktsomhetsdrøftelsen. Derimot har mange problemer med forholdet til bruk av bilbeltet. Svært mange tar det opp som et subsidiært spørsmål under forutsetning av at hjulboltforsømmelsen ikke var uaktsom. Dette røper manglende forståelse for helheten. Svært mange konkluderer også vedrørende virkningen av eventuell medvirkning før de tar opp spørsmålet om manglende beltebruk. Derved må behandlingen bli komplisert.
Espen har ved ikke å bruke bilbeltet på uaktsom måte medvirket til at skaden fikk et større omfang. Det siste er oppgitt i teksten, og årsakssammenhengen er derved på det rene. Derimot må kandidatene ta stilling til om det kan legges Espen mer enn berre lite til last at han ikke brukte bilbeltet – hvilket det klarligvis er. Noen viser til reglene i vtrl. og trafikkregler. Dette er særlig positivt dersom de samtidig får frem at påbudet om bruk av bilbelter er gitt for å begrense skader – påbudet er med andre ord relevant i forhold til medvirkningsspørsmålet. Uansett påbud må risikoen (skadeevnen) ved manglende bruk være åpenbar, og den alternative handling er enkel – selv i en boble.
Hvilken betydning medvirkningen skal få, må avgjøres på bakgrunn av begge former for medvirkning. Mange roter her. De fleste får frem at det er en kan-regel, men opptrer relativt frirettslig derfra. Svært mange legger mest vekt på skadens omfang, under henvisning til «tilhøva elles». Det er greit – se til sammenligning ordlyden i skl.§ 5-1 nr 1. Ingen av de besvarelser jeg har lest klarer å få frem årsaksperspektivet i avgjørelsen. Antakelig fordi det kan synes vanskelig å vite hvem som har opptrådt «på kvar side», jfr bal.§ 7, 1.ledd 2.pkt. Et par kandidater sammenligner Espens forhold med Pers forhold som fører. Det må aksepteres, men gir ikke særlig veiledning i dette tilfellet. Mer opplysende er en sammenligning av betydningen av Espens forhold med det bilskadepotensialet som trafikkforsikrer hefter for iht bal.§ 4.
Det kan ikke kreves at kandidatene tar nøyaktig stilling til i hvor stor grad Gjenstridiges ansvar eventuelt skal reduseres. Men fordi selskapet påstår fullstendig bortfall, må kandidatene i alle fall ta stilling til om medvirkning foreligger, og om erstatningen i så fall skal falle bort eller bare reduseres. Jeg savner som nevnt en vurdering av de to medvirkningsformers betydning for nedsettelse eller bortfall. Eksempelvis er det svakt når en kandidat kommer til at erstatningen må falle bort i sin helhet pga manglende bruk av bilbeltet. Det fremgår av oppgaveteksten at manglende beltebruk bar var årsaken til at skaden ble mer alvorlig, dvs omfattende.
Spørsmålet er tredelt: Omfattes skadetilfellet av bilansvaret? Foreligger det adekvat årsakssammenheng mellom skadehendelsen og Peders død? Er vilkårene for krav og forsørgertapserstatning i skl.§ 4-3 oppfylt for Karis vedkommende?
Det kan nok tenkes ulike rekkefølger for drøftelsen av spørsmålene. Eksempelvis kan det tenkes at noen vil begynne med spørsmålet om vilkårene for å kreve forsørgertapserstatning. Rekkefølgen kan ikke være avgjørende, men alle tre spørsmål må drøftes – eventuelt subsidiært. Personlig finner jeg det mest naturlig å starte med spørsmålet om skadehendelsen omfattes av bilansvaret.
De fleste kandidater får til en brukbar disposisjon av disse drøftelser, selv om rekkefølgen kan variere noe.
Det vil være et pluss om kandidatene klarer å se sammenhengen mellom reglene i bilansvarsloven og skadeserstatningsloven. Ansvarsgrunnlaget er regulert i bal.§ 4 jfr § 1, mens de generelle årsakskrav og de spesielle vilkår for å kreve forsørgertapserstatning fastsettes på bakgrunn av alminnelige erstatningsrettslige regler, jfr bal.§ 6 (jfr skl.§ 4-3).
Etter min mening må det være tålelig klart at selve skadehendelsen – hjulet som falt av og traff busstaket – omfattes av bilansvaret. Dette er skade som motorvogn «gjer», og som har sammenheng med «dens fremdriftsmaskineri, bevegelighet og tyngde, dvs egenskaper som er en del av det farekompleks som er grunnlaget for motorvognansvaret», se Rt.1980:1061 Truckdommen, referert nedenfor. Hjul som ramler av er eksplisitt nevnt som eksempel av Nygaard på s.291.
Noen eksempler fra rettspraksis kan også være illustrerende:
I Rt.1959:525 Forgasserbranndommen hadde en bil problemer med bensinpumpa. Etter 8 timers opphold for reparasjon på et verksted gjorde man nye startforsøk. Mekanikeren helte bensin fra en kanne direkte i forgasseren, mens eieren forsøkte å starte. Bensinen i forgasseren tok fyr og ilden spredte seg til kannen som mekanikeren derfor hev fra seg. Den traff en hjelpegutt som fikk alvorlige brannsår. Retten kom til at skaden skjedde under startforsøk, altså for å bli i stand til å benytte motorvognens funksjoner. «...bruken av selvstarteren skjedde for å få motoren i gang ... slik at kjøringen kunne fortsette.» Et annet eksempel har vi i Rt.1980:1061 Truckdommen. En lastebilsjåfør ble skadet ved at noe av lasten raste ut. Skaden skjedde under innlasting med truck, og truckens trafikkforsikrer ble holdt ansvarlig, «...bevegelsene i de tilstøtende ballestabler må for den vesentlige dels vedkommende antas å være forårsaket når truckens gaffel ble presset inn mellom ballene ved at trucken kjørte fram mot stabelen. De egenskaper ved trucken som var avgjørende, var dens fremdriftsmaskineri, bevegelighet og tyngde, dvs egenskaper som er en del av det farekompleks som er grunnlaget for motorvognansvaret...».
En dom på den annen side av grensen finner vi i RG.1984:851. En «blekksprut» røk under lasting på takstativ og skadet en mann i øyet. Dette ble ikke ansett å komme inn under bilansvaret.
Det som kan være et vanskeligere spørsmål, er om forholdet også faller inn under bussens trafikkforsikring – og derved om bal.§ 8 kommer til anvendelse i forhold til Gjenstridige. Det er heldigvis (!) få kandidater som der dette. For de spørsmål som oppgaven reiser, er det imidlertid likegyldig om Gjenstridiges ansvar bygger på § 4 eller § 8. Begge bestemmelser inneholder vilkåret om at en motorvogn må ha gjort skaden. Det første vilkår i § 8, er identisk med vilkåret for ansvar i § 4. Tilleggsvilkårene i § 8 («berre når skaden kjem av») er også klart oppfylt i dette tilfellet – nærmere nedenfor vedrørende Bjarne og Beate.
Det oppstår heller ingen medvirkningsspørsmål hvor ansvarsgrunnlaget får betydning.
De fleste kandidater finner frem til at faren ved at hjul løsner faller inn under bilansvaret. Enkelte viser god oversikt og forståelse på dette punkt. Andre roter seg bort i drøftelser om hjulet kan regnes som «part av vogna», jfr bal.§ 3, 3.ledd. Det er lite skjønnsomt.
Det særskilte årsakskravet i bal.§§ 4 og 8 gjelder i utgangspunktet bare hvordan primærskaden skjedde. Den videre årsaksrekke må vurderes på bakgrunn av vanlige erstatningsrettslige regler om krav til adekvat årsakssammenheng, jfr bal.§ 6, 1.ledd. Skillet mellom disse spørsmål er slett ikke lett å se. Ligger skaden innenfor den påregnelige skaderisiko bilansvaret er ment å omfatte?
Tilsvarende vurderinger i culpaansvaret er om skadeevnen var synbar for skadevolder. For det objektive risikoansvaret dreier spørsmålet seg om skaden var utslag av en stadig og typisk risiko ved skadevolders innretning eller virksomhet – altså spørsmål om en generell og påregnelig risiko.
Det forholdet som mange drøfter som et spørsmål om påregnelig årsakssammenheng – hjulets gang nedover bakken og til busstaket –, er etter min mening en del av spørsmålet om det foreligger bilansvar. Det sentrale vilkåret for bilansvar, er nettopp en kvalifisert årsakssammenheng – skaden skal skyldes bilens farepotensiale.
En del av risikoen ved å kjøre
bil, er at gjenstander kan løsne fra eller falle av bilen. Når bilen er i fart,
vil disse løse gjenstander utgjøre en risiko. Står en bil stille og en kasse
fra taket ramler ned på en fotgjengers fot, skyldes skaden ikke bilens
farepotensiale.
Når en bil mister et hjul i fart,
ligger den typiske risiko i at dette hjulet skal treffe møtende biler,
fotgjenger eller for øvrig gjøre skade. Det at hjulet traff bussen med stor
kraft, ligger etter min mening klart innenfor det påregnelige. Folkevogna kunne
hatt stor fart. I vårt bratte land, er det heller ikke upåregnelig at et løsnet
hjul får fart i nedoverbakke. Det forhold at hjulet traff busstaket, finner jeg
heller ikke å legge vekt på. Hadde hjulet kommet inn frontvinduet og truffet
Peder i hodet, ville utfallet minst blitt det samme. Alt i alt har et løsnet
hjul i fart såpass stort farepotensiale, at den fysiske skaden med det påfølgende
smellet i busstaket må ligge innenfor det påregnelige.
Få kandidater får noe ut av dette. Men fordi spørsmålet er vanskelig kan det ikke trekkes noe for de som ikke ser problemstilingen. Derimot må det premieres for de klarer å si noe fornuftig om dette. Det må også aksepteres at kandidatene drøfter dette som et alminnelig spørsmål om adekvat årsakssammenheng.
Når kandidatene drøfter om det kunne være påregnelig for Gjenstridige at hjulet skulle ramle av og treffe busstaket, viser man etter min mening manglende forståelse.
Lærebøkene skiller gjerne mellom kravet til faktisk årsakssammenheng, og den rettslige avgrensningen i årsakssammenhengen – gjerne kalt den rettslige årsakssammenheng. Derfor tar mange kandidater opp spørsmålet om det foreligger faktisk årsakssammenheng. Etter min mening er svaret på dette gitt i oppgaveteksten. Mange blander dessuten dette sammen med spørsmålet om hjulet (dvs Gjenstridige) kan holdes ansvarlig.
Etter å ha fastslått at
hjulet som traff busstaket faller innenfor bilansvaret, blir det neste spørsmål
om årsaksrekken derfra og til Peders død og Karis mulige forsørgertap.
Mange kandidater har problemer med å holde fra hverandre hva som er krav til faktisk årsakssammenheng, hva som er spørsmål om hovedårsak og hva som dreier seg om upåregnelige skadefølger.
Først må det spørres om smellet var en nødvendig
årsaksfaktor til Peders død, og som heller ikke var så uvesentlig at den kan
ses bort fra. Kandidatene må kunne se at Peders helsetilstand også var en
samvirkende årsaksfaktor. Vurderingene fra Rt.1992:64,
P-pilledom II, bør her trekkes inn. Jeg gjengir noen av uttalelsene fra
dommen (fra s.70):
«Når det foreligger flere samvirkende skadeårsaker, vil noen av
disse - de som tidsmessig inntrer først - kunne være 'disponerende', mens en
enkelt vil kunne fremtre som den 'utløsende' årsak. Men såfremt de
'disponerende' skadeårsaker er nødvendige for å fremkalle skaden, vil også de
kunne være ansvarsbetingende.»
«I denne saken hvor de
beste grunner taler for at det foreligger samvirkende skadeårsaker, vil det ...
være tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at
p-pillebruken har vært en nødvendig medvirkende årsak til skaden. ... Når jeg i
det følgende drøfter om p-pillebruken er en nødvendig betingelse eller årsak
til skaden, legger jeg samtidig i uttrykket 'nødvendig' at den har vært så vidt
vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den.» Om
betydningen av andre mulige samvirkende årsaksfaktorer vises det til samme dom
(på s.77‑78) hvor Høyesterett fant det tilstrekkelig for å fastslå
årsakssammenheng at «p-pillebruken har vært en nødvendig årsak til trombosen,
eventuelt sammen med ett eller flere av disse forhold».
Hans høye blodtrykk, må anses som en disponerende årsaksfaktor, mens smellet er den utløsende.
Når
det for øvrig gjelder betydningen av skadelidtes egen sårbarhet, viser jeg til Nygaard, s.335:
«Stundom er det samverknad mellom ytre ansvarlege faktorar og faktorar i det skadde godet. Når det aktuelle godet har eigenskapar som gjer at det er veikt i høve til ein ytre påkjenning, vil påkjenninga dermed få større kraft. Til dømes ved personskade kan det vera sjukdom som har samverka med den ytre påkjenninga som ansvarsspørsmålet refererer til, eller at skadelidne er disponert for den aktuelle samverknaden. Her er utgangspunktet at 'ein får ta skadelidne som han er'. Dvs. at samverknaden ikkje går i hans disfavør. ...
Den påståtte ansvarsberande faktoren må såleis ta heile skaden,
med mindre denne faktoren etter hovudårsakslæra må setjast til side som
uvesentleg.»
I denne forbindelse viser Nygaard til Rt.1933:931 Aasedommen hvor en passasjer ble funnet død etter en utforkjøring uten synlige tegn til skader. Obduksjonen viste at han led av en hjertesykdom som gjorde ham sensibel mot sjokk. I forhold til spørsmålet om dødsfallet skyldes en ulykke (som vilkår i forhold til ulykkesforsikring) fant retten at utforkjøringen måtte regnes som hovedårsak. Nygaard mener det samme måtte gjelde i forhold til spørsmålet om erstatningsansvar.
Etter min mening er dette synspunktet om at man må ta skadelidte som han er et noe misforstått utgangspunkt – og egnet til videre misforståelser. Det er litt plagsomt når kandidatene hele tiden viser til dette prinsipp som skal være fastslått i teori, rettspraksis og hva det måtte være – og løser spørsmålene utelukkende på bakgrunn av prinsippet. «Peders skade var ikke upåregnelig fordi skadevolder må ta skadelidte som han er!»
Spørsmålet må bli som formulert i
p-pilledom II hvorvidt den ansvarliges bidrag er en nødvendig betingelse, og
heller ikke så uvesentlig at man kan se bort fra den. Det smell som er
frembragt av hjulet må etter min mening anses som en nødvendig og ikke uvesentlig
årsaksfaktor, slik at dødsfallet omfattes av folkevognas trafikkforsikring. Med
forsiktighet kan også betingelseslæren anvendes: Peder ville neppe dødd dersom
hjulet ikke hadde truffet busstaket.
Se til sammenligning Rt.1955:919 Blodtrykk-/Torpedodommen hvor et torpedoangrep under krigen ble ansett som årsaken til at en tidligere krigsseiler døde av for høyt blodtrykk, fordi han ikke ville dødd dersom han ikke hadde vært utsatt for torpedoangrepene.
Som nevnt blander mange sammen spørsmålet om bilansvaret kommer til anvendelse, herunder om hjulet kan være en ansvarlig årsak, med spørsmålet om det var påregnelig at Peder skulle dø.
Slik lærebøkenes fremstilling er bygget opp, må det aksepteres at kandidatene deler spørsmålet i to; først om hjulet er en ansvarlig årsak og deretter om årsakssammenhengen er påregnelig. Det må imidlertid premieres dersom kandidatene får frem at spørsmålene i denne oppgaven dreier seg om det samme. Enten man spør om hjulet kan holdes ansvarlig fullt ut (Peder har ikke medvirket ved uaktsomhet), eller man spør om skadefølgen var påregnelig, dreier spørsmålet seg om hvem som må bære risikoen for Peders svake hjerte. Det viser etter min mening dårlig forståelse når kandidatene stiller spørsmålet om Peders hjertetilstand var påregnelig eller synbar for Gjenstridige.
Fordi spørsmålet egentlig er det samme, volder det problemer når det deles opp. Kandidatene blander en del sammen med etterfølgende årsaksfaktorer – eksempelvis hva som ville skjedd om Peder ble feilbehandlet på sykehuset.
Når spørsmålet om trafikkforsikrers ansvar gjøres til et rent påregnelighetsspørsmål knyttet til Peders hjertesykdom – og gjerne sammenholdt med hjulet som kom fra oven – finner derfor mange kandidater at Peders død i det hele var for upåregnelig. Derved faller Gjenstridiges ansvar bort. Ved karaktersetting må det avgjørende være hvilken forståelse kandidaten viser, og hvor god sammenheng det er i de enkelte drøftelser.
Hvorvidt Kari kan kreve
forsørgertapserstatning etter Peders dødsfall, reguleres av skl.§ 3-4, jfr
bal.§ 6, 1.ledd.
Mange lager et unødvendig poeng ut
av at Kari ikke var forsørget av Peder da han død, for deretter å lage et enda
større poeng ut av at også fremtidig forsørgelse kan danne grunnlag for
erstatning. Enkelte fremstiller dette som to ulike poster, eller grunnlag. Den mest
elegante fremstilling konstaterer at Kari ikke var forsørget, og at det derfor
blir et spørsmål om kun i nær fremtid kunne forvente forsørgelse, jfr skl.§
3-4, 1.ledd 2.pkt. Dette innbefatter to spørsmål. Kunne Kari i nær fremtid
påregne ytelser fra Peder, og kan disse i tilfellet kalles forsørgelse?
Det bør ikke spekuleres over
hvorvidt Peder ville oppfylle sine løfter, og heller ikke spekuleres om hvor lenge
Kari og Peder ville være kjærester. På bakgrunn av opplysningene i teksten må
vi kunne legge til at Kari kunne påregne de økonomiske ytelsene Peder hadde
lovet. Noen kandidater begrenser seg til en ren drøftelse av sannsynligheten
for at Peder vil gi Kari noen ytelser. Det er misforstått, og innebærer en svært
mangelfull besvarelse.
De økonomiske ytelser Kari kunne
påregne mottatt fra Peder vil øke hennes levestandard, men er det forsørgelse? I
dette ligger et kvalitativt krav til selve ytelsen, dens omfang og varighet.
Det samme gjelder behovet, jfr nedenfor. Enkelte viser i denne sammenheng til
Peders alder. Dette er i og for seg relevant for spørsmålet om varigheten av
hans ytelser. Isolert sett er vel ikke hans alder nok til å si at han ikke
kunne forsørge Kari en del år fremover.
Mange kandidater skiller mellom
oppussingen og husleien, og det viser god forståelse. Den løpende betaling og
husleie har preg av forsørgelse. De fleste finner at oppussingen er en
enkeltstående ytelse, og ikke forsørgelse. Det er forstandig.
De fleste som avslår Karis krav om
forsørgertapserstatning gjør det under henvisning til at Kari før dødsfallet
forsørget seg selv. Dette er forstandig, men det må presiseres at resultatet i
så fall bygger på at hun også for fremtiden kunne dekke sin egen forsørgelse,
jfr skl.§ 3-4, 2.ledd. Ellers blir jo alternativet om påregnet fremtidig
forsørgelse uten realitet. For å gjøre besvarelser ytterligere elegant, bør kandidatene
få frem at regelen i skl.§ 4-3, 2.ledd er et utslag av det generelle prinsipp
om skadelidtes tapsbegrensningsplikt. I denne sammenheng konkretisert som de
etterlattes plikt til etter evne å sørge for – herunder overta ansvaret for –
sin egen forsørgelse.
Hvilket resultat kandidatene
kommer fram til kan ikke ha så stor betydning. Det avgjørende er drøftelsen.
Det må imidlertid trekkes dersom de ikke ser spørsmålet om Karis evne til
selvforsørgelse, men utelukkende drøfter spørsmålet om hva Kari kunne påregne.
Til å illustrere problemstillingen skal jeg referere noen dommer.
En sentral dom vedrørende dette synspunkt finner vi i Rt.1950:573 Torbjørnsendommen, som
riktignok ble avsagt med dissens 3-2. En 42
år gammel velstående forretningsmann ble drept i en bilulykke. Han hadde stor
formue og høye inntekter som retten la til grunn at han ville beholde fremover.
«Hans død hadde derfor stor betydning både for hans hustru og for hans barn.
Dette er imidlertid ikke uten videre avgjørende for det krav på erstatning for
tap av forsørger som ankemotparten fru Torbjørnsen gjør gjeldende. Dette krav
beror på om hun som forsørget kan
antas å lide noe tap som følge av mannens død. Spørsmålet herom og hvor stort
tapet i tilfelle er, må avgjøres på grunnlag av hennes økonomiske stilling
etter forsørgerens død sammenholdt med
den forsørgelse hun hadde krav på at mannen ytet henne og barna da han levet»
(s.574, mine uthevelser). Flertallet kom til at «hennes og barnas stilling som
forsørgede ikke vesentlig er forrykket som følge av direktør Torbjørnsens død»
(s.576).
I Rt.1964:881 hadde avdøde vært husmor og vaskehjelp med inntekt på ca kr 3.600 pr år (1995: ca kr 25.000). I dommen het det: «Erstatningen er begrenset til den økonomiske skade ved tap av forsørger ... dvs det økonomiske tap som opphøret av hustruens bidrag til underholdningsomkostningene netto representerer».
I Rt.1976:1302
Enkemannsdommen var begge ektefeller i arbeid, og hadde derfor god økonomi.
Hustruen, som døde, var også husmor. Hennes død medførte en redusert
levestandard, samt bortfall av hennes arbeid som husmor. Det ble bare gitt
erstatning for bortfallet av hennes forsørgelse i form av husmorarbeid, ikke
den reduserte levestandard.
I forarbeidene[2] til skl.§ 3-4 er det uttalt at forsørgingen bør ha «et visst omfang og en viss regelmessighet for at det skal kunne bli spørsmål om forsørgererstatning». Dette krav bygger på tidligere rettspraksis. Denne er derfor fortsatt aktuell. Gjennom rettspraksis har det utviklet seg krav til forsørgelsens art og størrelse. Kravet består av to faktorer; varighet og størrelse.
Se som eksempel Rt.1960:357 Bergsageldommen hvor foreldrene krevde erstatning etter en 15 år gammel gutt omkom. Han bodde og arbeidet hjemme hos foreldrene, samt at hadde noe egen inntekt. Kravet ble avslått fordi hans bidrag ikke hadde noen merverdi for foreldrene og hadde for usikker varighet. Hjemmearbeidet dekket bare kost og losji, og inntektene han hadde var ikke større enn foreldrene utgifter for gutten.
Varighet og størrelse vil være komplementære størrelser, dvs jo lengre varighet desto mindre krav til størrelse, og omvendt. «En mer langvarig tilskuddsordning bør i tvilstilfelle lettere gi rett til forsørgererstatning enn en kortvarig forsørging.»[3]
Et eksempel på erstatning for
fremtidig påregnet forsørgelse fra tiden før vedtakelsen av skl.§ 3-4, er Rt.1967:735 hvor avdødes datter som ble født 1½ måned etter farens
død ble tilkjent forsørgertapserstatning.
Erstatningskravet er rettet
mot to selskaper, eget selskap Univrang og folkevognas trafikkforsikrer
Gjenstridige. Den dyktige kandidat vil her kunne boltre seg i å se sammenhengen
mellom de to selskapers mulige ansvar. På den annen side kan det neppe forventes
at kandidatene skal se disse poenger. Det sentrale spørsmål er om Beate og
Bjarne kunne rettet krav mot egen trafikkforsikrer dersom skadehendelsen ikke
var omfattet av Gjenstridiges ansvar.
Spørsmålene er i hovedsak disse: Kunne deres egne skader anses som gjort av egen bil – hvilket er et vilkår for bilansvar iht bal.§ 4. Dersom så er tilfellet, kommer bal.§ 8 til anvendelse vedrørende krav rettet mot Gjenstridige. Dersom skaden ikke anses forvoldt av egen bil, har Beate og Bjarne status som utenforstående overfor Gjenstridige, på linje med for eksempel fotgjengere. Hovedforskjellen er hvilke tapsposter som kan kreves erstattet (bal.§ 5 eller § 6, 1.ledd) og vurdering av medvirkningen (bal.§ 7 eller § 8, 2.ledd).
Selv om det ikke kan leses direkte ut av ordlyden i bal.§ 8, bygger bestemmelsen på en forutsetning av at de skadelidte i «motpartens bil» kan rette et erstatningskrav mot eget selskap. Både tilleggsvilkårene i bal.§ 8, 1.ledd a-c og identifikasjonsreglene i bal.§ 8, 2.ledd forutsetter at skadelidte har et krav mot eget selskap etter bal.§ 4. Det såkalte dobbeltkravsystemet går bl.a ut på at skadelidte fortrinnsvis skal rette kravet mot eget selskap. Dersom skadelidte ikke har noe krav mot eget selskap, får han status «utenforstående» (tilsvarende en fotgjenger) og hans krav mot det annet selskap reguleres av bal.§ 4, og medvirkning av § 7.
Alt for mange kandidater behandler kravene under ett, eventuelt deler opp i Bjarne og Beate. Dette gjelder særlig de som ikke har forstått dobbeltkravsystemet. Sammenblanding av kravene fører derved til en sammenblanding av grunnlag for erstatning, regler om medvirkning osv. Disse drøftelsene blir derfor gjennomgående lite vellykkede.
Mange kandidater trekker inn bal.§ 7, 2.ledd som et «grunnlag» for selskapenes anførsel om ansvarsfrihet fordi bilen sto stille – og enkelte finner den anvendelig. Jeg kan ikke skjønne hvordan det er mulig å komme til at trafikkforsikrer er uten ansvar når bilen står stille, basert på bal.§ 7, 2.ledd. Ordlyden er tålelig klar.
Enkelte anvender også bal.§ 2, 1.ledd b). De som først har kommet så langt, fullfører feilgrepet ved ikke å lese ordlyden helt ut. Unntaksregelen i § 2 påberopes som et grunnlag for at bilansvaret ikke gjelder. Dersom kandidaten hadde lest hele teksten i b) ville han antakelig funnet at bussholdeplassen/parkeringsplassen var et sted der «ålmenta kan ferdast» og derfor funnet unntaksbestemmelsen ikke kom til anvendelse.
Betydningen av at bilen sto i ro for spørsmålet om medvirkning og alkoholpåvirkning, kommer vi tilbake til.
Etter den gamle motorvognloven ville det blitt et spørsmål om skaden skyldes bruken av bilen. Det samme spørsmål må kunne stilles her. Hvor sentral var bruken av egen bil i årsaksbildet? Er det tilstrekkelig at bruken av bilen var grunnen til at de var der?
Et eksempel på at bruken av motorvognen ikke ble ansett som
noen sentral årsaksfaktor finner vi i Rt.1968:878
Steinblokkdommen.
En vei var sperret i forbindelse med sprengningsarbeid. Etter en
stund ble den åpnet og trafikken passerte. En steinblokk på et par tonn som
raste fra et overheng og traff en lastebil med passasjerer på planet. Tre mann
ble drept. Denne blokken ble ansett som den praktisk talt eneste skadeårsak.
Den ville knust folkene likegyldig om de oppholdt seg på lastebilen eller ikke.
Bruken av motorvognen gjorde etter rettens mening intet fra eller til.
Kravet til bilens plass som årsaksfaktor ble i dommen formulert
som at «motorvognen på en eller annen måte utgjør et virkende element i
hendelsesforløpet» (s.881). Nygaard s.292 (samt Bilansvar s.88) gir sin
tilslutning til formuleringen, men er uenig i den konkrete avgjørelse.
Det forhold at bilen sto parkert har i seg selv ingen betydning,
så lenge det kun dreier seg om vanlig parkering. I følge bilansvarslovens
forarbeider[4]
kan unntak bare tenkes hvor bilen har stått parkert lenge utenfor offentlig
ferdsel. Se også merknader ovenfor vedrørende bal.§ 2.
Antakelig må svaret på
spørsmålet om skaden også kan anses
gjort av Bjarnes bil, avhenge av en helhetsvurdering av skadetilfellet. Vi har
ovenfor kommet til at det løsnede hjulet faller inn under folkevognas
bilansvar. Når hjulet gjør skade på en annen bil, og folk i den, likestilles
det med at bilen selv gjør skade. Skadehendelsen vil derfor for Gjenstridiges
vedkommende bli omfattet av bal.§ 8; «samanstøyt og anna». Det samme gjelder
til sammenligning hvor bil A kjører av veien for å avverge kollisjon med bil B.
Når således Bjarnes bil kan anses som del i en kollisjon, vil skadehendelsen
sett «fra Bjarnes bils vedkommende» også måtte anses som en skade forvoldt av
bruken av Bjarnes bil. Til mer direkte sammenligning ville vi ikke sett det som
problematisk at Beate og Bjarne kunne rette krav mot eget selskap dersom Pers
folkevogn hadde kjørt inn i Bjarnes bil
der den sto parkert.
Som nevnt ovenfor bør kandidatene ta stilling til om Beates krav om erstatning for personskade rettet mot Gjenstridige skal bygge på bal.§ 4 eller § 8. Hva slags skade gjør i denne sammenheng ingen forskjell, idet ingen av unntaksreglene i bal.§ 5 kommer til anvendelse. Derimot vil det være avgjørende for betydningen av Bjarnes eventuelle medvirkning hvilken bestemmelse Gjenstridiges ansvar bygger på.
Dersom Beate og Bjarne anses som utenforstående, slik at Gjenstridiges ansvar bygger på bal.§ 4, er det reglene i bal.§ 7 som kommer til anvendelse. Situasjonen blir derfor den samme som hvor Beate retter sitt krav mot Univrang. Det vises derfor til denne drøftelse nedenfor.
Dersom skadehendelsen anses som «samanstøyt og anna», og således faller inn under Univrangs trafikkforsikreransvar, vil Beate bli identifisert med Bjarnes mulige uaktsomhet, jfr bal.§ 8, 2.ledd.
Når det gjelder Bjarnes alkoholpåvirkning må kandidatene kunne slå fast at denne ikke har hatt noen betydning for at hjulet traff bilen. Selv om det er uaktsomt å være bilfører i alkoholpåvirket tilstand, skyldes ikke skadehendelsen dette forhold, jfr bal.§ 8 – «kjem av».
De fleste ser at alkoholpåvirkningen ikke utgjør noen årsaksfaktor, men ikke alle klarer å knytte drøftelsen til den rette bestemmelse.
Et annet forhold som kan må drøftes i forhold til Beates krav mot Gjenstridige basert på bal.§ 8, er det at Bjarne holdt henne fast. Dersom det var uaktsomt av Bjarne, får det betydning for Beates krav, jfr § 8, 2.ledd. Det er opplyst i oppgaven at Beate ellers ikke ville blitt skadet – skaden kjem således også av Bjarnes handling.
Etter min mening kan ikke Bjarnes misforståelse mht Beates reaksjon anses som uaktsom i forhold til den inntrådte skade. Muligheten for (hennes) personskade ved å holde Beate inn til seg, kan ikke anses å ha vært synbar for Bjarne – enten han var full eller edru. Hvis kandidatene argumenterer godt, kan det likevel ikke trekkes særlig dersom de finner at Bjarne har vært uaktsom. Det bør også kunne forventes en subsidiær drøftelse under forutsetning av at Bjarne har utvist uaktsomhet.
Svært få kandidater tar i det hele opp spørsmålet, men de som gjør det kommer som regel greit fra det ved å vise til at Bjarnes opptreden ikke var uaktsom.
Skal Beate kunne fremme erstatningskrav mot Univrang, må skadehendelsen anses som (også) forvoldt av Bjarnes bil, jfr bal.§ 4. Disse spørsmål er drøftet ovenfor.
Når kravet er rettet mor eget selskap – Univrang – må drøftelsen av mulig medvirkning bygges på bal.§ 7.
Når det gjelder Bjarnes mulige uaktsomhet har denne i utgangspunktet ingen direkte betydning for Beates krav. Identifikasjonsregelen i bal.§ 8, 2.ledd kommer da ikke til anvendelse.
De kandidater som ser at henvisningen i bal.§ 6, 1.ledd også omfatter reglene om passiv identifikasjon i skl.§ 5-1 nr 3 (fordi noe annet ikke er sagt i bal.§ 7), bør premieres. Passiv identifikasjon kan det imidlertid ikke bli tale om i denne sammenheng. Beate hefter ikke for Bjarnes mulige uaktsomhet – selv om de er kjærester.
Beate har heller ikke medvirket på noen måte som faller inn under bal.§ 7, 1.ledd.
Det som imidlertid må drøftes er om Beates krav kan eller må falle bort etter reglene i bal.§ 7, 3.ledd bokstav b). De fleste finner denne bestemmelse, men går litt for raskt til at den ikke kommer til anvendelse fordi alkoholpåvirkningen ikke var noen nødvendig årsak. Resultatet følger av bestemmelsens annet punktum, men alle ser dessverre ikke dette. Selv om man finner at bortfallsregelen av nevnte grunner ikke får anvendelse, bør det etter min mening særskilt (eventuelt subsidiært) drøftes om de øvrige vilkårene i første punktum er oppfylt. Måtte Beate vite at Bjarne var alkoholpåvirket? Momenter er særlig lukten, som åpenbart vekket hennes mistanke. Han pågåenhet synes jeg ikke kan tillegges så stor vekt. Det kan heller ikke legges særlig vekt på at Bjarne nektet. Hvem ville ikke det?
Som nevnt ovenfor kommer de kandidater som kjenner dobbeltkravsystemet seg rimelig godt ut av disse drøftelsene, mens det omvendt blir mye rot.
For Bjarnes erstatningskrav gjelder de samme spørsmål om grunnlag, bal.§ 4 eller § 8. Dette er drøftet ovenfor.
Betydningen av alkoholpåvirkningen blir i resultat det samme enten kravet bygges på § 4 eller § 8, men kandidatene må finne hvilke regler som kommer til anvendelse.
Bygges kravet på § 4, avgjøres medvirkning av § 7. Bortfallsregelen i 3.ledd kommer ikke til anvendelse, fordi alkoholpåvirkningen som nevnt ikke har hatt noen betydning, se § 7, 3.ledd b) 2.pkt.
Bygges kravet på § 8, er det regelen i 2.ledd som kommer til anvendelse. Heller ikke her kan det sies at Bjarnes skade «kjem av» at han har kjørt bil i påvirket tilstand.
For takskaden gjelder de samme bestemmelser som for personskaden. Enten kravet bygges på § 4 eller § 8, kommer ikke unntaksreglene i § 5 til anvendelse. Dersom skadehendelsen ikke er en kollisjon (§ 8), er takskaden å anse som en ordinær tingskade. Skaden er ikke på egen bil, dvs den bilen Gjenstridige har trafikkforsikret, og § 5 kommer ikke til anvendelse.
Drøftelsen forutsetter at skaden anses gjort av Bjarnes bil, jfr § 4. Hans alkoholpåvirkning får som nevnt ovenfor ingen betydning, jfr § 7, 3.ledd b) 2.pkt.
Kravet er rettet mot Gjenstridige, dvs ikke eget selskap. Ansvarsgrunnlaget er derved bal.§ 8. Årsaksvilkårene er oppfylt. Skaden er forvoldt av folkevogna, og «kjem av» teknisk svikt og utvist uaksomhet.
Enkelte kandidater tar opp spørsmålet om Gustav har medvirket. Dette er ikke påberopt av Gjenstridige, og oppgaven gir således ingen direkte oppfordring til å drøfte det. Det er mulig spørsmålet likevel omfattes av Gjenstridges påstand om at vilkårene for erstatning ikke er til stede. Det kan uansett ikke trekkes for ikke å reise spørsmålet, men det må på den annen side godtas at forholdes tas opp.
Gustav har ikke medvirket til kollisjonen, men det kan spørres om han har medvirket til skadene på sitt eget gods, vinen og lua. Medvirkningsreglene i bal.§ 8, 2.ledd gjelder også medvirkning til at skaden fikk et større omfang, skl.§ 5-1 nr 2 if jfr bal.§ 6, 1.ledd.
Gustavs mulige uaktsomhet omfatter i så fall plasseringen av vinen i baksetet, og ikke på gulvet. De kandidater som tar opp spørsmålet viser gjerne til vtrl.§ 23’s regler om plikt til forsvarlig lasting. I så fall bør det samtidig sies noe fornuftig om bestemmelsens relevans for spørsmålet om uaktsom medvirkning iht bal.§ 8, 2.ledd.
Dersom spørsmålet først reises, er jeg tilbøyelig til å mene at Gustav har medvirket. (Forutsatt at skaden ikke hadde skjedd dersom vinkassen var plassert på gulvet.)
Uten vinsøl ville det heller ikke blitt noen skade på lua.
De som kommer til at medvirkning foreligger, må også drøfte hvilke konsekvenser den skal få, jfr bal.§ 8, 2.ledd 2.pkt.
Under forutsetning av at kravet ikke nedsettes eller faller bort pga medvirkning, må det drøftes hvilken erstatning Gustav har krav på. Disse spørsmål er klart reist i oppgaven.
Når kravet fremmes overfor «motpartens» selskap, kommer ikke begrensningene i bal.§ 5 til anvendelse. Erstatningen skal da fastsettes etter alminnelige utmålingsprinsipper, jfr bal.§ 6, 1.ledd.
De fleste kandidater har vanskelig med å se sammenhengen mellom de to poster som er omstridt. Mange kommer således til at Gustav får erstattet kr 1.200 for å kjøpe ny vin, og samtidig får dekket inntektstapet på kr 3.000 for ikke å kunne gjennomføre «showet». Selv om kandidatene kanskje ikke er kjent med begrep som den positive og negative kontraktsinteresse, burde de se dette forhold. Det er et velkjent prinsipp at skadelidte skal stilles mest mulig som om skaden ikke hadde skjedd, og at han herunder ikke skal tjene på den.
Det mest nærliggende er å falle tilbake til gjenanskaffelsesverdien, nemlig kr 1.200. Problemet er imidlertid at skaden skjedde «en sen fredagskveld», etter at Vinmonopolet var stengt. En gjenanskaffelse for å begrense ytterligere tap er derved utelukket. Få kandidater ser denne faktiske opplysning, og betydningen av den.
Gjenanskaffelsesverdien er imidlertid bare et utgangspunkt. For varer beregnet for salg osv, er det antatt at netto fortjeneste også kan kreves erstattet. Få kandidater ser dette poenget, og drøfter generelt om tapt fortjeneste er en påregnelig og nærliggende følge. Særlig svakt er det når kandidatene spør om Gjenstridige kunne regne med at Gustav ville tape penger på ikke å få slått ut vinen sin.
Det kan nok tenkes at generelle påregnelighetsbetraktninger kan gjøres gjeldende. Men når tapet ikke er større enn kr 3.000, har vel dette lite gjennomslagskraft. Til sammenligning kan vi tenke oss forholdet dersom vinen var ment for salg i kaféen.
Mange tar også opp spørsmålet om Gustavs generelle tapsbegrensningsplikt. Det er greit å konstatere at han har en slik plikt, men vi har få holdepunkter for hva Gustav konkret kunne gjort. Mange lager poenger ut av dyr og billig vin. Det avgjørende må være hvorvidt Gustav kunne bruke annen fransk vin til å gjennomføre den bebudede festforestilling. Skal kandidatene komme inn på dette, må det eventuelt tas forutsetninger – for eksempel at kaféverten hadde annen fransk vin på lager. Ungarsk vin ville neppe gjort samme nytten!
Kandidatene bør som ovenfor se at bal.§ 5 ikke kommer til anvendelse, når kravet rettes mot Gjenstridige. Luas gjenanskaffelsesverdi kan derfor kreves erstattet.
Under veis i gjennomgangen har jeg vist til en rekke forhold som kan være egnet til å skille kandidatene, og jeg foretar derfor ikke noen oppsummering av det her.
Som ellers vil det generelt ha betydning i hvilken grad kandidatene foretar en ryddig drøftelse av det enkelte spørsmål, og i hvilken grad hele besvarelsen er godt disponert.
Personlig vil jeg også honorere god forståelse og godt judisium. Som nevnt er en del av årsaksspørsmålene kompliserte, noe lærebøkene også bærer preg av. Litt famling på disse områder må det derfor bæres over med.
Systematikken i bilansvarsloven, herunder dobbeltkravsystemet, må betegnes som komplisert. Dette er som regel ting kandidaten enten kan eller ikke kan. Slik sett er det egnet til å avsløre hvem som har lest godt. Dobbeltkravsystemet er det ikke lett å gjette seg til, hvis man ikke har lest eller hørt om det.
Mange kandidater har en etter min mening skjemmende tendens til løse henvisninger til rettspraksis, teori og forarbeider. Det er greit nok å ta feil – dommen gikk ut på noe annet. Noe annet er å bløffe. For eksempel ved å si at noe er slått fast i rettspraksis, eller følger av teori eller forarbeider – når spørsmålet overhodet ikke er tatt opp noen av stedene. Etter min mening må det trekkes særskilt for dette. Det sier noe om kandidatens egenskaper og derved evner som jurist. Rettskildelæren burde ha vist kandidatene viktigheten av etterrettelighet.
For å bestå må kandidaten ha tatt opp de fleste sentrale spørsmål på en akseptabel måte. Betydningen av tidsnød er drøftet innledningsvis.
For laud kreves et minimum av oversikt, ryddighet og forståelse. Etter min mening bør det kunne gis laud til kandidater som har en gjennomarbeidet disposisjon, selv om ikke alle spørsmål er drøftet særlig dyptgående.
Tromsø, 3. desember 1995
[1] Folkevognbobler har hjulbolter, og ikke hjulmuttere som de fleste andre biler. Dette kan innebære en større risiko, men dette forhold bør kandidatene verken se eller komme inn på.
[2] Innstilling fra Erstatningslovkomitéen, Lov om erstatning for tap i fremtidig erverv og for tap av forsørger, Bergen 1971, s.58.
[3] Innstilling fra Erstatningslovkomitéen, Lov om erstatning for tap i fremtidig erverv og for tap av forsørger, Bergen 1971, s.58.
[4] Innstilling om revisjon av reglene om motorvognansvaret, fra Motorvognansvarskomitéen av 1951, avgitt Oslo 1957, s.59.