SENSORVEILEDNING

 

Teori 1

Cand.jur.-eksamen

2. avdeling høst 1996, Universitetet i Tromsø

 

1.     Oppgavetekst

«Kravet til årsakssammenheng i erstatningsretten.»

2.     Pensum

Nils Nygaard, Skade og ansvar,  3.utgave 1992, Kapittel 5, dvs s.325-369

Tilleggslitteratur: Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, § 15 - § 19, dvs s.251-313

3.     Om oppgaven

Oppgaven omhandler omtrent en tredjedel av erstatningsretten! De fleste kandidater vil antakelig starte med å redegjøre for de tre vilkår for erstatningsrett, og at kravet til årsakssammenheng er ett av dem. (Hvem som får æren for å ha «funnet dem opp», vil nok variere. Antakelig bør det ses bort fra disse innledende floskler om at «Høyesterett har fastslått»,  «i teorien er det utviklet» osv.)

Jeg vil i denne foreløpige sensorveiledning bare gi et kort referat av fremstillingen i lærebøkene. Jeg bruker flertallsformen lærebøkene fordi mange studenter leser bare Lødrup, selv om Nygaard er pensum. I hvilken utstrekning dette gir seg utslag ulike angrepsvinkler eller disponeringer, skal jeg komme tilbake til. De to lærebøker er i grunntrekkene ganske like hva gjelder systematikken omkring årsakssammenhengen.

Nygaard deler fremstillingen i Kap. 5 inn i I. Faktisk årsakssamanheng og II. Rettsleg avgrensning i årsakssamanheng. Under del I behandles også kravene til bevis. Lødrup har i § 15 Noen utgangspunkter, §§ 16 og 17 omhandler problemene knyttet til å finne den faktiske årsakssammenheng, særlig ved flere årsaksfaktorer og § 18 omhandler beviskravene. I § 19 Grensen mot de ikke-erstatningsbetingende følger av en skadevoldende handling omhandles kravene til adekvat årsakssammenheng. Systematikken er således ganske lik, selv om det kanskje ikke ser slik ut.

Jeg finner grunn til å presisere at det som behandles hos Nygaard under avsnitt 5.I og hos Lødrup i §§ 16 og 17 om faktisk årsakssammenheng, i stor utstrekning består av rettslige vurderinger. Det er for eksempel et rent rettslig spørsmål å avgjøre hvordan ansvaret skal fordeles når det er flere ansvarlige skadevoldere eller årsaksfaktorer. Det er i og for seg også et rettslig spørsmål å avgjøre hvor stor sannsynlighet som skal kreves for å legge et faktum til grunn.

Det å finne den faktiske årsakssammenheng består av både en faktisk og en rettslig side. Den faktiske side går ut på å finne hvordan skaden rent faktisk har skjedd og hvem eller hva den stammer fra. Når disse spørsmål er besvart oppstår det rettslige spørsmål om hvilken sannsynlighet som skal kreves for å holde noen erstatningsansvarlig. Det vil også være en glidende overgang mellom den faktiske konstatering og valg av årsaksteorier, sannsynnlighetsteorier, statistisk påregnelighet osv.

Når endelig spørsmålene om den faktiske årsakssammenheng er avgjort, nærmer vi oss de rene erstatningsrettslige spørsmål. Er det for eksempel på det rene at flere årsakfaktorer har innvirket, er det et erstatningsrettslig spørsmål hvem som skal holdes ansvarlig overfor skadelidte. Spørsmålet om årsakssammenheng består således av faktiske vurderinger, generelle rettslige vurderinger og rene erstatningsrettslige spørsmål.

Grunnen til at dette nevnes er at kandidatene antakelig vil fremstille alt annet enn kravet til påregnelighet og nærhet i årsakssammenhengen som spørsmålet om faktisk årsakssammenheng. På bakgrunn av fremstillingen i begge lærebøker må dette aksepteres. Det som imidlertid kan bli vanskelig er å fremstille læren om den «faktiske årsakssammenheng» ved flere samvirkende årsaksfaktorer, og deretter behandle adekvanslæren – uten overlapping.

I høstens undervisning har jeg kastet inn teorier om at spørsmålet om påregnelighet strengt tatt inngår som en del av spørsmålet om ansvarsgrunnlag. Nygaard s.349-350 tar også opp dette spørsmålet, men følger det etter min mening ikke helt opp i den senere fremstillingen.  Etter å ha vært igjennom en del besvarelser, synes ikke kand å ha blitt påvirket av mine kjetterier. Dersom noen sensorer kommer over meget utradisjonelle angrepsmåter, ber jeg om å bli kontaktet.

4.     Gjennomsnittlig standarddisposisjon

4.1     Innledning

De fleste vil starter med å plassere kravet til årsakssammenheng som et av de tre krav for erstatningsansvar. Hva som sies om dette kan ikke være avgjørende, så lenge kandidatene viser forståelse for helheten.

Innledningsvis bør kandidatene videre si noe – helst fornuftig – om hvorfor vi har krav til årsakssammenheng. Antakelig bør det vises overbærenhet med fantasifulle eksempler. Forelesningene har kanskje vært inspirerende på det planet.

Kandidatene vil antakelig også si noe om oppdelingen i faktisk og rettslig årsakssammenheng. Som nevnt vil det antakelig variere noe hvordan den enkelte kandidat definerer faktisk årsakssammenheng. Begge lærebøkene kan gi grunnlag for å betegne alt unntatt kravet til påregnelighet og nærhet  (adekvans) som faktisk årsakssammenheng. De fleste vil antakelig velge denne avgrensning. Det kan imidlertid ikke legges særlig vekt på hvordan kandidatene avgrenser faktisk årsakssammenheng, men det bør gis uttelling til de som har et bevisst forhold til avgrensningen og som forsøker å forklare den.

Kravet til nærhet og påregnelighet vil enten bli betegnet som rettslig årsakssammenheng, rettslige begrensninger i årsakssammenhengen eller som adekvanslæren – eller uten noen fellesbetegnelse i det hele tatt.

Det må gis pluss til de som kan forklare skillet mellom faktisk og rettslig årsakssammenheng med eksempler, helst fra rettspraksis.

De faktiske spørsmål er rett og slett å finne ut hva som rent faktisk har skjedd. Dette avgjøres av «fysiske lover», alminnelig erfaring og en sannsynlighets­vurdering. Hvor stor sannsynlighet som kreves er imidlertid et rettslig problem.

I Rt.1968:257 Hjulboltdommen mistet en hjullaster det venstre fremhjulet og ble skadet. Erstatningsspørsmålet i denne saken dreide seg om hjulet hadde falt av fordi hjulboltene hadde løsnet av seg selv, eller om en reparatør som tidligere hadde hatt maskinen til service ikke hadde dratt boltene skikkelig til. Reparatøren ble frifunnet. Retten la blant annet vekt på en sakkyndig erklæring om at «med høyregjengede bolter ... særlig er det venstre hjulet som viser tendens til å løsne».

Rt.1961:973 Fjellvanndommen omhandler en mann som døde mens han dro seg over et fjellvann på en flåte. Seks uker før hadde han vært utsatt for en bilkollisjon. Enken – som krevde erstatning fra bilens forsikringsselskap – hevdet dødsårsaken var en hjerneskade som mannen hadde pådratt seg i kollisjonen. Saken reiste to faktiske spørsmål. For det første om han hadde pådratt seg hjerneskade i nevnte kollisjon, og for det annet om den eventuelle hjerneskaden var dødsårsaken. Rettens flertall (3-2) fant det bevist at han hadde pådratt seg hjerneskade i kollisjonen, men en enstemmig Høyesterett fant at dødsfallet kunne skyldes andre like sannsynlige årsaker.

De rettslige spørsmål ligger i valg av løsninger når de faktiske forhold er klarlagt, herunder hvilken betydning de ulike faktiske forhold skal tillegges. Når det for eksempel ved skade på en bedrift er klarlagt hvor stort driftstapet er, består det rettslige problem i å avgjøre spørsmål som: Var det påregnelig at driften skulle ligge nede så lenge? At tapet skulle bli så stort? Burde skadelidte ha begrenset tapet, osv?

Se som eksempel Rt.1967:697* Lierdommen hvor alle disse spørsmål ble reist. Det var påregnelig at et driftstap ville oppstå, og at driften ville ligge nede en tid. Men det var upåregnelig at driftsstansen skulle vare så lenge som den gjorde. Det ble også reist spørsmål om ikke skadelidte på et tidligere tidspunkt burde ha begrenset skaden. Avgjørelsen om at ikke hele tapet skulle erstattes var et rent rettslig problem, som ble løst etter at de faktiske forhold var klarlagt.

I det følgende vil lærebøkenes systematikk bli brukt, slik at for eksempel de ulike årsaksteorier og spørsmål knyttet til konkurrerende og samvirkende årsaksfaktorer vil bli behandlet under overskriften faktisk årsakssammenheng.

4.2     Den faktiske årsakssammenheng

4.2.1     De ulike årsaksteorier og deres betydning

De vanligste årsaksteorier er betingelsesteorien, hovedårsakslæren og fordeling­prinsippet. Se nærmere om årsaksteorier i Nygaard m.fl.: Årsak og bevis, se særlig s.20-39.

Betingelsesteorien er den eldste læren. (John Stuart Mill: Conditio sine quad non; «en betingelse uten hvilket ikke».) Den går ut på at den påstått ansvarlige årsak må være nødvendig for utfallet, det vil si at skaden ville ikke ha skjedd dersom vi tenkte oss den aktuelle årsak borte. Betingelsesteorien hadde størst betydning under utviklingen av det ulovfestede objektive ansvar. Teorien kommer ofte til kort ved konkurrerende eller samvirkende årsaker. Likevel kan grunntanken i denne teorien ofte være gi god veiledning.

Se som eksempel Rt.1955:919 Blodtrykk-/Torpedodommen som gjaldt spørsmålet om et torpedoangrep under krigen var årsaken til at en tidligere krigsseiler døde av for høyt blodtrykk. I så tilfelle ville enken få rett til krigsskadepensjon. Vilkåret for slik pensjon var at det forelå «en rimelig sannsynlighet», noe som ble besvart bekreftende. Krigsseilerens opplevelser under krigen ble ansett som den «mest nærliggende» årsak (s.923).

I Rt.1961:973 Fjellvanndommen ble bilkollisjonen ansett som mulig årsak til en hjerneskade, men denne hjerneskaden var ingen nødvendig betingelse for det senere dødsfallet. Andre årsaker var like sannsynlige.

Hovedårsakslæren får anvendelse hvor det er flere mulige årsaker eller årsaksfaktorer, og hvor det er en av dem utpeker seg som den vesentligste. Regelen går i korthet ut på at det ses bort fra ubetydelige årsaksfaktorer.

Rt.1979:1326 Fergelemdommen gjaldt spørsmålet om Vegvesenet kunne holdes ansvarlig for skade en seks år gammel gutt fikk ved at han under landgang fikk foten mellom fergen og fergelemmen. Skaden skjedde fordi fergen dreide noe på seg. Retten fant «fartøyets manøvrering som den dominerende skadeårsak», og frifant Vegvesenet. Kaianlegget i seg selv skapte ikke tilstrekkelig risiko til å begrunne ansvar. (Rederiet hadde betalt maksimumserstatning etter sjøfartsloven. Erstatningskravet gjaldt resttapet.)   

Fordelingsteorien går ut på at ansvaret fordeles på de ulike årsaksfaktorer. Hovedregelen i norsk erstatningsrett er at flere ansvarlige skadevoldere blir solidarisk ansvarlig overfor skadelidte, skl.§ 5-3. Fordelingsteorien får størst anvendelse når en naturårsak (eller lignende) er en samvirkende faktor. (Om flere ansvarlige skadevoldere, se nærmere pkt 4.3.2.) Nedenfor skal vil se på eksempler på at fordelingsteorien er lagt til grunn eller kommet til uttrykk.

Rt.1964:429 Glommadommen omhandler Statens ansvar for merskader etter isgang i Glomma. Skadene ved isgangen ble ansett å ville ha inntruffet uansett. Staten ble likevel holdt ansvarlig for merskader som skyldtes at vannstanden var høyere etter en regulering. Det ble ikke gitt erstatning for den del av skaden som ville inntruffet likevel.

Noe tilsvarende resonnement finnes i Rt.1939:736 Eysteindommen hvor en snurpenot ble skadet, slik at båten tapte fangsten. Senere blåste det opp en storm. Erstatningen ble begrenset til den del av fangsten som ville vært under dekk. Det ble antatt at dekkslasten ville gått tapt i stormen.

I Rt.1980:1498 Båtbranndommen ble erstatningen etter brann i en fiskebåt lempet pga sviktende vanntilførsel og et defekt slukningsapparat. Skaden ble ansett upåregnelig stor for skadevolder. Etter mitt syn var det ikke riktig å lempe erstatningssummen (dvs betalingsplikten) pga upåregnelighet. Det mest korrekte ville vært å «fordele ansvaret», det vil si la skadevolder være ansvarlig for det tap som kunne tilbakeføres til hans «bidrag» til skaden, eventuelt kalt det påregnelig tap. Slik det for eksempel ble gjort i Rt.1967:697* Lierdommen.

4.3     Flere årsaker eller årsaksfaktorer

4.3.1     Begrepene samarbeidende, samvirkende og konkurrerende årsaker eller årsaksfaktorer

Vi skal først se litt på de ulike uttrykk før vi ser nærmere på systematikken og betydningen av den.

Med samarbeidende årsaker menes at de forskjellige skadevoldere opptrer — eller anses å opptre — i fellesskap; i et samarbeide. Det har normalt ingen betydning om hver enkelt av de samarbeidende skadevolderes handling i seg selv er tilstrekkelig til å forårsake skade. Samarbeidet er i seg selv nok til å gjøre hver skadevolder ansvarlig fullt ut. Et kjent eksempel kan hentes fra Agatha Christie, Mordet på Orientekspressen, hvor tolv personer gikk sammen om å drepe en mann ved å tilføre ham hvert sitt knivstikk. Samtlige knivstikkere ville vært erstatningsrettslig solidarisk ansvarlige for dødsfallet, uansett hvem som tilføyde det eller de dødelige stikk.

Med samvirkende årsaksfaktorer forstås at faktorene virker sammen, men at det likevel foreligger ikke noe samarbeide. Det er mer eller mindre tilfeldig at årsaksfaktorene virker sammen. Dette omtales gjerne som flere nødvendige, men ikke tilstrekkelige faktorer (se for eksempel Lødrup s.219-220). Med det menes at den enkelte faktor var nødvendig for at skaden skulle inntreffe, men at den i seg selv ikke var tilstrekkelig til å forårsake skaden. Det var samvirket mellom de flere utilstrekkelige årsaksfaktorer som var nødvendige for at skaden skulle skje.

Konkurrerende årsaker foreligger hvor flere selvstendige årsaker virker ved siden av hverandre, og hvor hver av dem i seg selv er tilstrekkelig til å volde skaden. (Konkurrere stammer fra latin og betyr å løpe ved siden av.) I disse tilfelle kan følgelig hver enkelt av skadevolderne holdes ansvarlig fullt ut. Problemene som oppstår er derfor om alle skal holdes ansvarlig, om ansvaret skal fordeles eller om hver enkelt kan påstå seg frifunnet fordi skaden ville skjedd likevel.

Som huskesetning kan vi si at med samvirkende årsaksfaktorer menes nødvendige, men ikke tilstrekkelig faktorer. Ved konkurrens foreligger tilstrekkelige, men ikke nødvendige årsaker. Samarbeidende årsaksfaktorer kan være både samvirkende og konkurrerende. Poenget er at det foreligger et samarbeid som gjør de samarbeidende solidarisk ansvarlig uansett.

Vi skal nå se litt nærmere på systematikk og begreper. Min erfaring er at det kan være nyttig først å få en enkel oversikt over dette, før vi går nærmere inn på de enkelte spørsmål.

Hvor det er flere grunner til en skade, er det først og fremst to spørsmål vi må stille. For det første må vi spørre om det foreligger et samarbeid mellom årsakene eller årsaksfaktorene. Foreligger det et samarbeid, er de involverte skadevoldere normalt solidarisk ansvarlig uten hensyn til i hvor stor grad den enkelte har bidratt. Dersom det ikke kan anses å foreligge noe samarbeid, må vi spørre om de involverte skadevoldere hver for seg utgjør en tilstrekkelig årsak eller bare en utilstrekkelig årsaksfaktor.

For enkelhets skyld forutsetter vi at det står en (fysisk eller juridisk) person bak hver årsaksfaktor, slik at vi kan snakke om skadevoldere. Hvilken betydning det har at en samvirkende eller konkurrerende årsak er en naturbegiv­enhet eller lignende, kommer jeg tilbake til i pkt Feil! Fant ikke referansekilden..

I det følgende trekker vi et skille mellom en årsak og en årsaksfaktor. Vi reserverer begrepet årsak til noe eller noen som i seg selv er tilstrekkelig til å forårsake skaden. Den skadevolder som er en del av årsaken, men som med sitt bidrag ikke har ville forvoldt skaden alene, kaller vi bare en årsaksfaktor. Oppdelingen kan begrunnes logisk. Dersom «noe» er tilstrekkelig til å forårsake en skade kan vi kalle det en årsak, selv om det også foreligger andre årsaker eller årsaksfaktorer. Hvis dette «noe» i seg selv ikke er tilstrekkelig til å forårsake en skade, er «noe» heller ikke i seg selv en årsak, bare en del av årsaken – en årsaksfaktor. I en del tilfelle kan det foreligge for eksempel samvirke mellom både årsaker og årsaksfaktorer. Begrepene vil bli forsøkt holdes atskilt, men det kan tenkes de brukes om hverandre hvor skillet ikke har noen betydning.

Begrepet samvirkning vil likeledes bli brukt hvor flere mulige skadevoldere (eller andre utenforstående) er innblandet. Meningen er å holde begrepet atskilt fra medvirkning som normalt er knyttet til betydningen av skadelidtes egne handlinger eller forhold.

4.3.2     Ansvaret ved samarbeidende årsaker eller årsaksfaktorer

Den enkle hovedregel ved samarbeidende årsaker er at det pålegges solidarisk ansvar, jfr skl.§ 5-3.

Det er et vilkår at «samarbeidet» kan fastslås, ellers er det bare snakk om samvirken­de årsaker. Foreligger det samarbeidende skadevoldere er det tilstrekkelig for den enkeltes ansvar at det foreligger et samarbeide. Den enkelte skadevolder trenger ikke fysisk ha forårsaket skaden.

Eksempelvis nevnes tyvene hvor den ene holder vakt, mens den annen tar seg inn i huset og henter tyvegodset. Det er heller ikke noe krav om at det kan bringes på det rene hvem av de samarbeidende som faktisk forårsaket skaden. Som et eksempel kan vi igjen vise til «Mordet på Orientekspressen».

De spørsmålene som kan reise seg i disse tilfellene er hvilke krav vi skal stille til samarbeidets fasthet eller omfang. Eksempelvis nevnes spørsmålet om samarbeidet må være planlagt eller bevisst, eller om det er nok at man kjenner til den andre skadevolders virksomhet. Hvor det bare er den ene som er klar over sammenhengen mellom årsaksfaktorene, er vi over i problemene knyttet til samvirkende årsaksfaktorer. Se pkt 4.3.4. Et eksempel på løst samarbeid har vi også ved såkalt kollektiv skadeforvoldelse.

4.3.3     Kollektiv skadeforvoldelse

Med kollektiv skadeforvoldelse menes et løst samarbeid, for eksempel ansvar for medlemmer av en organisasjon som har gjort skade.

Et omstridt eksempel fra rettspraksis er Rt.1945:52 Stephansondommen, hvor et passivt medlem av NS fikk inndratt sin formue og pålagt solidarisk ansvar for det tap Norge var påført av NS under krigen. Dommen er dels kritisert som urimelig og stridende mot grl.§ 97 om forbud mot tilbakevirk­ning.[1]

En dissenterende dommer mente at de skader NS hadde påført Norge «står i et så fjernt forhold til personen Stephansons handlinger at de etter min mening faller utenfor hva han kan gjøres ansvarlig for». Ved vurdering av denne dommen i ettertid, må nok de — vel forståelige — følelser som var i sving etter krigen tas i betraktning.

Personlig synes jeg mindretallets standpunkt er det som i dag er erstatningsrettslig mest interessant. Etter min mening er denne dommen i beste fall et eksempel på yttergrensene for det samarbeid som kvalifiserer til solidarisk ansvar.

Mer praktiske eksempler i dag er spørsmålet om solidarisk ansvar for skader ved streiker, demonstrasjoner, boikotter ol.

For boikotter gjelder for øvrig en egen bestemmelse om eventuelt erstatningsansvar. I lov om boikott av 5. desember 1947 nr 1 § 4 heter det: «Når retten skal fastsette skadebot for ulovlig boikott skal den legge vekt ikke bare på størrelsen av skaden, men også på den utviste skyld og på om skadelidende selv har vist mislig forhold. Under forhold som er særlig formildende, kan skadeboten falle helt bort.»

Denne bestemmelse er i grenseland mellom en utmålings-, medvirknings- og lempingsregel. Loven sier imidlertid ikke noe om hva som kreves for at det foreligger erstatningsrettslig ansvarsgrunnlag. Det må avgjøres etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Sammenlign likevel lovens § 5 hvor et vilkår for straffeansvar er at noen «forsettlig setter i verk boikott som er rettsstridig etter denne lov».

Det spørsmål som er av interesse i denne sammenheng er i hvilken utstrekning den enkelte deltager i en ulovlig boikott kan holdes erstatningsansvarlig dersom det først er fastslått at boikotten i seg selv betinger erstatningsansvar.

Det avgjørende kriteriet må etter mitt syn være hvor nært samarbeid det foreligger mellom de streikende eller demonstrerende. Om én eller enkelte gjør skader under det som på forhånd var bestemt som en fredelig demonstrasjon, kan ikke alle deltagere holdes ansvarlige. Noe annet er tilfelle hvor en mindre aktivistgruppe har planlagt å protestere på en mer voldsom måte. I et slikt tilfelle må også den som ikke fant noe helt utstillingsvindu å knuse, kunne holdes medansvarlig for skader de andre gjorde.

Spørsmålene kan løses ved hjelp av vanlige erstatningsrettslige retningslin­jer. Var det påregnelig at denne type skader kunne inntre som følge av den aktuelle handling? Har den påstått ansvarlige tilstrekkelig tilknytning til den skadevold­ende handling eller til risikoen for skade?

En annen sammenligning kan trekkes til arbeidsgiveransvaret. Arbeidsgiver blir ikke ansvarlig for «skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet». Slike upåregnelige skadeforvoldelser har ikke arbeidsgiver tilstrekkelig tilknytning til.

4.3.4     Samvir­kende årsaksfaktorer

Spørsmålet om samvirkende årsaksfaktorer vil nok av de fleste blir knyttet til Rt.1992:64, P-pilledom II. Dommen antas kjent for de fleste. Jeg skal i det følgende referere en del sentrale, generelle uttalelser i dommen. Dommen var avsagt under dissens, men både flertall og mindretall var enige om de generelle vurderinger. Uenigheten gjaldt den konkrete bevisvurdering.

Med hensyn til den faktiske årsakssammenhengen ble det lagt til grunn at p‑pillebruk, røyking, alkoholinntak, slag mot hode og en arvelig disposisjon for blodpropp, kunne være årsaksfaktorer, antakelig i samvirke.

Om sannsynlighetskravet uttales på side 70 at det «her som ellers i erstatningsretten, [vil] innebære at det må være mer sannsynlig at bruken av p‑piller har vært en nødvendig årsak til trombosen enn at den ikke har vært det».

Om det nærmere årsakskravet uttales det generelt på s.70: «Når det foreligger flere samvirkende skadeårsaker, vil noen av disse – de som tidsmessig inntrer først – kunne være 'disponerende', mens en enkelt vil kunne fremtre som den 'utløsende' årsak. Men såfremt de 'disponerende' skadeårsaker er nødvendige for å fremkalle skaden, vil også de kunne være ansvarsbetingende.»

Det heter videre om årsakskravet samme sted: «Det betyr at dersom skaden kan være forårsaket av bare én av flere mulige – men hver for seg uavhengige – årsaksfaktorer, må p‑pillen være mer sannsynlig som årsak til trombosen enn de øvrige alternativer samlet. I denne saken hvor de beste grunner taler for at det foreligger samvirkende skadeårsaker, vil det imidlertid være tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at p‑pillebruken har vært en nødvendig medvirkende årsak til skaden. ... Når jeg i det følgende drøfter om p‑pillebruken er en nødvendig betingelse eller årsak til skaden, legger jeg samtidig i uttrykket 'nødvendig' at den har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den.»

Flertallet fant at p-pillebruken var en så vidt vesentlig årsaksfaktor, uten å gå nærmere inn på betydningen av de andre mulige samvirkende årsaksfaktorene. Flertallet konkluderer på side 77‑78 med å fastslå at «p‑pillebruken har vært en nødvendig årsak til trombosen, eventuelt sammen med ett eller flere av disse forhold».

Resultatet må sies å ha elementer både fra hovedårsakslæren og fra betingelseslæren.

De fleste kand kjenner til p-pille dom II, selv om det er noe varierende hva de får ut av den.

4.3.5     Konkurrens

Det logiske problem ved konkurrens er at alle skadevoldere kan si at skaden ville inntrådt likevel. Som antydet under pkt 4.3.1 har vi grovt sett tre mulige løsninger; vi kan anvende betingelsesteorien og komme til at ingen er ansvarlig, finne én ansvarlig ved hjelp av hovedårs­akslæren eller la alle bli ansvarlige fordi hver enkelt forutset­ningsvis er ansvarlig for noe som er tilstrekkelig til å forvolde skaden. Når det på denne måten oppstår en faktisk eller logisk tvil om hvem som kan holdes ansvarlig, må det vurderes om denne tvilen skal gå ut over skadelidte eller skadevolder(ne). Dette er også et typisk område hvor det er viktig å være klar over at rene logiske læresetninger kan gi oss et rettslig sett «galt» resultat. Hvor to skadevoldere samtidig, men uavhengig av hverandre, dreper et menneske, må de holdes ansvarlig selv om begge kan si at de teoretisk ikke er ansvarlig fordi offeret ville dødd uansett.

 

Det vil også ha betydning hvorvidt årsaksrekken eller hendelsesforløpet er reversibelt eller ikke. Med dette menes om det er mulig å stoppe eller snu den skadegjørende utvikling. Kunne slavens liv vært reddet om han kom under legebehandling, kommer spørsmålet om ansvarsforholdene i et annet lys. Så lenge skaden kan leges, finnes det en mulighet til å hindre at slaven dør. Ved B's knivstikk er denne muligheten ødelagt.

Disse resonnementer får stor betydning ved forurensning. Forurenser nr 2 kan ikke gå fri for ansvar fordi en annen også forurenser. Ved sin forurensning hindrer ham forurenser nr 1 i å gjenopprette skaden.

Se for eksempel Rt.1931:1096 Vestfosdommen. Vestfos Cellulosefabrik ble holdt ansvarlig for at vannet i Loeselven var blitt ubrukelig som drikkevann. Deres innvending om at andre fabrikker også forurenset slik at vannet ville vært ubrukelig likevel, ble ikke hørt. Det heter i dommen (på s. 1103): «Jeg mener, at hver skadevolder maa bære fult ut ansvaret for sine handlinger. Det korrektiv, som ligger i ansvaret for disse, kan ikke bortfalle, om det er flere som forvolder skade.»

For at spørsmålet om ansvarsforholdene ved flere selvstendig virkende tilstrekkeli­ge årsaker skal komme på spissen, er det en forutsetning at det foreligger en viss samtidighet i virkningene eller handlingene. Selv om det ikke kan konstateres noe samarbeid, vil samtidigheten kunne sies å utgjøre den nødvendige tilknytning mellom årsakene, slik at de kan holdes solidarisk ansvarlige.

4.3.6     Årsaksfaktorene inntrer etter hveran­dre i tid

Hvor skadene skjer etter hverandre i tid, er det enkle utgangspunkt at det ikke foreligger samvirke eller konkurrens. Vi forutsetter at det er snakk om skader som får sitt umiddelbar utslag. Se nedenfor.

Er det en fullstendig skade, er svaret åpenbart. Man kan ikke drepe noen eller ødelegge noe mer enn en gang. Den som skyter på en person som allerede er død, kan kanskje straffes for likskjending, men kan ikke pålegges erstatningsansvar for tap av forsørger.

Er det «delskader», må hver skadevolder være ansvarlig for den skade han har forvoldt. Har jeg for eksempel kjørt på en bil og skadet dens forskjerm, er jeg ansvarlig for denne skaden selv om bilen blir truffet av et tyve-tonns betonglodd fra en heisekran mens vi fyller ut skademeldingen. Jeg er ansvarlig for den skadde skjerm, heisekranen for en knust bil med ødelagt forskjerm. På samme måte hvis en bil uten egen skyld blir påkjørt fra to kanter. Hver av de påkjørende biler får bære sin skade.

Dreier det seg om årsaksfaktorer som virker eller får virkning i lengre tid, blir løsningene annerledes. Det kan for eksempel tenkes en person eller en gjenstand over tid er påført flere skader som tilsynelatende ikke gir noe umiddelbart utslag, men at en «totalskade» skjer etter en stund og som følge av de flere mindre skadetilføyelser. En brygge er for eksempel gjennom mange harde tillegginger fått en svekket styrke i konstruksjonen, og går plutselig helt i stykker. I et slikt tilfelle kan ikke bare den siste båt være ansvarlig alene.

4.4     Rettslig avgrensning i årsakssammenhengen

4.4.1     Kort om kravet til adekvat årsakssammenheng, og begrunnelsen for denne begrensning av skadevolders ansvar

Selv om det er påvist en faktisk årsakssammenheng, kan det tenkes at det likevel ikke ilegges erstatningsansvar fordi årsakssammenhengen ikke er adekvat nok. Med adekvat årsakssammenheng menes at den inntrådte skade (eller skadefølge) må være påregnelig nok og heller ikke være for avledet eller fjern i forhold til den skadevoldende handling eller virksomhet.

Hvilke kriterier som skal legges til grunn for avgrensningen av årsaks­rekken, er det gjort flere forsøk på å finne. Jeg nevner kort «rimelig sammen­heng»[2] mellom handling og skade, og skillet mellom «foranledigelse» og «forårsakelse», jfr Rt.1891:814 Ellidadommen.

Skøyta «Ellida» ble påført skader på roret ved en kollisjon som følge av at trossa til dampbåten «Skytten» som slepte «Ellida» og en del andre båter, røyk. «Skytten» gjorde ingen forsøk på å komme til unnsetning. «Ellida» kom seg til nødhavn, og fikk skadene midlertidig reparert. Kombinasjonen av senere skader og en orkan gjorde at «Ellida» forliste.

I dommen (på s.818) ble følgende uttalt: «Man kan vistnok sige, at Skaden paa en maade er foranlediget av Uheldet ved Slæbningen samt derved, at «Skytten» ikke gik ud og opsøgte «Ellida», men derimod ikke, at den er foraarsaget derved.» (Uthevinger i dommen.)

Dommen er nærmere omtalt i Lødrup s. 227, hvor han blant annet viser til engelsk rett hvor nødhavnen ville blitt et ansett som et avbrudd i årsaksrekken. Forliset skyldtes en «novus actus interveniens» – en ny årsak som inntrådte. Se også Nygaard s.314 og 323.

Den lære som har fått størst plass i nordisk rett er adekvans­læren som går ut på at skaden må ligge innenfor det påregnelige. (Se nærmere Lødrup s.241-243 og Nygaard s.346-348.)

Kravet til adekvans kan systematisk inndeles i to krav; det må være tilstrekkelig påregnelighet og nærhet i årsakssammenhengen. Påregnelighetskravet omfatter hvilken type skade som er inntrådt, skadens eller tapets størrelse og måten skaden skjedde på. Nærhetskravet setter først og fremst en begrensning for hvilke følgetap og avledede tap erstatningsansvaret skal omfatte. Nærhetsbegrensningen gjelder både i tid og sted.

At nærhetskravet er en selvstendig betingelse, vises i Rt.1973:1268* Flymanøverdommen hvor det ble uttalt at de «sentrale vilkår for erstatningsplikt, årsakssammenheng og påregnelighet må utvilsomt anses fyldestgjort i det foreliggende tilfelle. Tvilen i saken knytter seg til kravet om en viss nærhet i årsakssammen­heng, uavhengig av den konkrete påregnelighet.»

Begrunnelsen for adekvanskravet er hensynet til skadevolder. Det må settes en grense for hvor langt ansvaret skal strekkes og for hvor stort det skal bli. Det er ansvarsgrunnlaget som er begrunnelsen til at vi overfører tapet fra skadelidte til skadevolder. Jo fjernere vi kommer fra den ansvarsbetingende handling eller virksomhet, jo mindre er begrunnelsen for ansvar. Vi ser igjen at det kan være litt vanskelig å trekke en grense mellom ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng.

4.4.2     Hva vil det si at skaden eller tapet skal være påregnelig?

Med påregnelig menes at skadevolder må kunne regne med at den inntrådte skade kunne skje som følge av hans handling eller virksomhet. Det er de upåregnelige skader skadelidte trenger vern mot og som skadevolder kunne ha forhindret. Det er vanskelig å sette opp generelle kriterier for påregnelig­het. Sentrale synsvinkler er imidlertid å se på selve hendelses­forløpet ‑ måten skaden skjedde på ‑ og type skade.

Sentralt i alle ansvarsgrunnlag står risikoen for skade. Ved skyldansvaret er det et moment hvorvidt skadevolder kunne regne med at hans handling skulle medføre skade. Ved det objektive  ansvaret spør vi om skaden er typisk for denne virksomheten. I dette ligger det en slags forventning om hvordan hendelsesfor­løpet i et gitt tilfelle vil bli. Den som kaster en stein mot et vindu må regne med at ruta kan knuses. Men må han regne med at han ved å knuse ruta utløser et alarmsystem som det tilfeldigvis er overledning i, slik at bygningen brenner ned?  Upåregnelige er skader hvor hendelsesforløpet utvikler seg annerledes enn forventet.

Se som eksempel Rt.1974:1160* P-pilledom I om sammenheng mellom pillebruk og blodpropp: «Om en slik sammenheng foreligger, har den imidlertid hittil bare manifestert seg i et forsvinnende lite antall sykdomstilfelle...». Det bør for helhetens del legges til at Høyesterett vurderte dette ganske annerledes i P-pilledom II.

Hendelsesforløpet kan utvikle seg upåregnelig fordi en uventet årsaksfaktor som ikke kan føres tilbake til skadevolder, virker inn. Denne årsaksfaktor kan føres tilbake til skadelidte selv, tredjemann eller natur­krefter.

Vi skal se på en del eksempler:

 

Eksempler på skadelidtes innvirkning:

Rt.1964:446 Hengebrudommen omhandler en HV-soldat som ramlet fra en hengebru og ned i elva men han bar en stor metallfigur. Erstatningskrav ble reist mot skytterlaget som eide området. Ved å bære «blinken» alene over hengebrua «utsatte han seg for en særlig stor fare og en risiko som fra skytterlagets side måtte være helt upåregnelig».

Tilsvarende i Rt.1957:1011 Åsanedommen hvor det var bilens manøvrer­ing og det glatt føret som var den dominerende årsak til utforkjør­ingen, ikke det at veien manglet rekkverk. Sett fra veivesenets side var vel ikke det glatte føret så upåregnelig, men kanskje bilens egen manøvrering. I dette tilfelle er det vel mer riktig å se dommen som et eksempel på samvirkning fra dominerende årsaksfaktorer som den påståtte skadevolder ikke hefter for.

I Rt.1977:313 Sementblanderdommen ble en gutt skadet i en betongblander som han etter eget ønske hadde krabbet inn i. Det ble her en ansvarsfordeling (75% selv) fordi det at han selv krabbet inn i blanderen var en vesentlig årsaksfaktor.

Endelig kan det vises til Rt.1974:41* Stigedommen hvor Høyeste­rett fant at produsenten ikke kunne regne med at en bruker ville sette opp stigen feil vei.

 

Eksempler på tredjemanns inngripen:

Rt.1958:984* Blystaddommen: Byretten frifant fordi gartnerens inngripen i årsaksrekken var helt upåregnelig for den påståtte ansvarlige fabrikken som bare hadde lagt fra seg filmen. Lagmannsrett og Høyesterett kom derimot til at det nok var upåregnelig at skaden skjedde slik den gjorde. Det var likevel en generell påregnelighet for skade ved at ildsfarlig film ikke oppbevares betryggende.

I Rt.1933:475* Hesjetråd-dommen ble naturkrefter eller tilfel­digheters innvirken tillagt betydning. Kraftverket hadde objek­tivt ansvar for skader som kraftlednin­gene forårsaket, men dette «uheldet (maa) ansees for at være av saavidt enestaa­ende og uforutseelig art» at ansvar ikke kan pålegges. Den dominerende og uventede årsaksfaktor var her spennet i tråden.

Betydningen av type skade ser vi ved igjen å se på ansvarsgrunn­lagene. Ved vurderingen av om ansvarsgrunnlag foreligger tas det utgangspunkt i sentrale skadealternativer. Er den inntrådte skade perifer i forhold til dette er det et moment som taler for at den ligger utenfor ansvaret. Er skaden atypisk eller perifer vil den også være upåregnelig. Vi tar utgangspunkt i den frembragte risiko og spør om skaden er atypisk eller uventet i forhold til denne. Dette uttrykker ofte som at skaden må ligge i farens retning.

Som eksempler satt på spissen kan vi tenke oss overraskelses­partyer som tar livet av jubilanten med svakt hjerte. Eller det vennskapelige dultet i ryggen som fører til en skiveutglidning.

Nygaard s.357 bruker Rt.1991:282 «bustadblokkdommen» som eksempel på at «de påståtte skaden har ein annan karakter enn den som elles kunne gått inn under ansvarsgrunnlaget».

Saken gjaldt et borettslags tap ved at kommunen hadde oversittet en frist for å gjøre offentlig forkjøpsrett gjeldende. Borettslaget måtte derfor kjøpe boligblokka til en høyere pris. Flertallet (4) kom til at tapet lå utenfor ansvarsgrunnlaget. Førstvoterende fremholdt at avgjørelsen måtte «bero på hvor typisk og nærliggende tapet er, respektive hvor avledet og upåregnelig det er, i forhold til det ansvarsbetingende forhold».

4.4.3     Kravene til nærhet i årsaksrekken

Med litt fantasi kan vi se at en erstatningsbetingende skade vil kunne ha ufattelige ringvirkninger. Dersom min oldefar ikke var blitt lurt fra et større pengebeløp, kunne kanskje familien vært velstående og jeg fått mer i ukepenger. Stakkars Eva kan ikke lenger holdes ansvarlig for all nød og elendighet på jorden.

I Rt.1973:1268* Flymanøverdommen, heter det: «Det synes åpenbart at det under nåtidens tekniske og samfunnsmessige forhold må settes en grense for erstatningspliktens mulige ringvirknin­ger. Ellers vil en måtte regne med at erstatningsplikten ofte kan komme til å gi seg urimelige, urettferdige og for den enkelte skadevolder helt ruinerende utslag.»

Av hensyn til skadevolder må det settes en grense for hvor langt ansvaret skal strekke seg. Ansvarsgrunnlaget er begrunnelsen for å overføre det oppståtte tap fra skadelidte til skadevolder. Denne begrunnelsen vil følgelig svekkes jo lenger ut i årsaks­rekken vi kommer. Sentralt i vurderingen om et ansvarsgrunnlag foreligger, er spørsmålet om skaden eller risikoen kunne forutsees eller regnes med fra skadevolders side. Kunne ikke skaden forutsees, vil man vanskeligere komme til at det foreligger ansvar. Selv om skadevolder har foretatt en handling som betinger ansvar kan det tenkes at noen skade(følge)r er så fjerne eller uventede at skadevolder likevel ikke kan pålegges erstatningsplikt.

Fra Flymanøverdommen kan igjen siteres: «Det synes åpenbart at det under nåtidens tekniske og samfunnsmessige forhold må settes en grense for erstat­ningspliktens mulige ringvirkninger. Ellers vil en måtte regne med at erstatnings­plikten ofte kan komme til å gi seg urimelige, urettferdige og for den enkelte skadevolder helt ruinerende utslag.» (Dette siste synspunktet er av Nygaard s.366 betegnet som foreldet, ved at lempingsreglene har overtatt ivaretakelsen av disse hensyn.)

Momenter ved vurderingen av denne avgrensingen vil først og fremst være tilknytningen til primærskaden og avstanden i tid og sted mellom den ansvarsbe­tingende handling og følgeskaden eller -tapet. En god illustrasjon av problemet får vi ved en sammen­stilling av Rt.1973:1268* Flymanøverdommen og Rt.1955:872 Kabeldommen. Disse dommene vil antakelig bli nevnt av de fleste. (Selv om ikke alle like godt får frem poengene.) Flymanøverdommen er et eksempel på at også geografisk avstand kan få betydning. I Kabeldommen var den skadde interesse også fysisk nærmere primærskaden (kabelbruddet). Etter min mening må likevel det sentrale i Kabeldommen være at det var den skadde interesse (leveranse av strøm til verkstedet gjennom kabelen) som direkte ble satt på spill. (Losen var klar over kabelen og at den førte strøm til verkstedet.) Sammenlign skl.§ 1-4 om nødrettsansvar.

Eksempler på avgrensing av ansvaret pga tidsfaktoren har vi i Rt.1967:697* Lierdommen. Videre i Rt.1974:1160* P-pilledom I: «...vi har å gjøre med et tilfelle hvor den tidsmessige sammen­heng mellom kvinnens død og forutgående bruk av p-piller byr på en rekke tvilsmomenter.»

I tillegg vil det være av betydning hvilket ledd i årsaksrekken skaden eller tapet er.

Spørsmålet om nærhet og påregnelig­het kan sees under ett, men det må presiseres at det kan være to forskjellige problemstillinger. En årsaksrekke kan være helt påregnelig, men et følgetap kan likevel falle utenfor fordi det er for avledet.

Et godt eksempel har vi i Rt.1973:1268* Flymanøver­dommen  hvor det ble uttalt: «De sentrale vilkår for erstatningsplikt, årsakssammenheng og påregnelighet må utvilsomt anses fyldestgjort i det foreliggende tilfelle. Tvilen i saken knytter seg til kravet om en viss nærhet i årsakssammen­heng, uavhengig av den konkrete påregnelighet.»

Se også Ellidadommen, Rt.1891:814, hvor skøyta «Ellida» ble påført skader på roret ved en kollisjon som følge av at trossa til dampbåten «Skytten» som slepte «Ellida» og en del andre båter, røyk. «Skytten» gjorde ingen forsøk på å komme til unnsetning. «Ellida» kommer seg til en nødhavn, og får skadene midlertidig reparert. Kombinasjonen av senere skader og en orkan gjør at «Ellida» forliser. I Høyesterett (på s.818) ble følgende uttalt: «Man kan vistnok sige, at Skaden paa en maade er foranlediget av Uheldet ved Slæbningen samt derved, at «Skytten» ikke gik ud og opsøgte «Ellida», men derimod ikke, at den er foraarsaget derved.» (Uthevinger i dommen.) Dommen er nærmere omtalt i Lødrup s. 227, hvor han blant annet viser til engelsk rett hvor nødhavnen ville blitt et ansett som et avbrudd i årsaksrekke – «novus actus interveniens». Se også Nygaard s.358-359.

Spørsmålet var også tatt opp i Rt.1909:851 Knallperledom I hvor en knallperle eksploderte «efter at have passeret fler børns hender». Årsaksrekken – eller «kausalneksusen» – ble antatt ikke å være brudt. Noe tilsvarende i Rt.1917:202 Knallperledom II hvor knallperlene var stjålet av to andre gutter enn de tilskadekomne. I overrettens domspremisser – som i det vesentlige ble tiltrådt av Høyesterett – heter det (på s.211, vedrørende spørsmålet om ansvar på skyldgrunnlag) at «uten disse gutters mellemkomst kan man vel med temmelig sikkerhet gaa ut fra, at nogen saadan ulykke ikke var hændt».

4.5     Kravet til bevis og bevisbyrde

Det kan ikke forventes at kandidatene skriver særlig mye om dette. I alle fall må det godtas en viss ubehjelpelighet i forhold til begreper som bevis, bevisbyrde og tvilsrisiko.

Det enkle budskap kandidatene bør får frem er at skadelidte må sannsynliggjøre (ofte kalt bevise) at det foreligger skade, ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng. Videre kan det tenkes at enkelte får frem at bevisbyrden kan være snudd, der hvor skadevolder er den som har størst mulighet og oppfordring til å sikre bevisene.

5.     Karakterfastsettelse, vurderinger

Som det har fremkommet mange steder kan det være ganske vanskelig å plassere årsakskravet i sin rette sammenheng i spørsmålet om erstatningsansvar foreligger. Varierende disposisjoner og systematikk må derfor aksepteres. For karaktersettingen vil det avgjørende være i hvilken utstrekning kandidaten viser forståelse for erstatningsrettslige betraktninger.

Jeg ber sensorene være åpne for fremstillinger som fraviker lærebøkene. Klarer kandidaten å gi uttrykk for forståelse av erstatningsretten, må det honoreres selv om kandidaten har en «ukjent» angrepsvinkel. Personlig synes jeg karaktersettingen blir litt vanskelig. De fleste besvarelser jeg har lest gjengir systematikken i lærebøkene, men uten at kand viser særlig forståelse for stoffet. Det refereres til en rekke spm og enkelte løsninger men uten av løsningene begrunnes. Etter min mening har dette sammenheng med at det er vanskelig å få helt tak på hva årsakkravet i erstatningsretten er. Personlig synes jeg ikke lærebøkene hjelper særlig til. Årsakskravet fremstilles som et selvstendig vilkår, ved siden av tap og ansvarsgrunnlag.

Alle spm i erstatningsretten dreier seg om hvorvidt ot i hvilken utstrekning en påstått skadevolder skal være ansvarlig for et tap på skadelidtes side. Jeg finner det meget vanskelig å skulle gi logiske forklaringer på hvor grensen for ansvaret skal trekkes, uten å bygge på ansvarsgrunnlaget. Jeg har derfor stor forståelse for de kand so heller ikke får så mye ut av en ren fremstiling av årsakskravet.

Ved fastsettelse av karakterer må det avgjørende være i hvilken utstrekning kand viser kunnskaper om forståelse av erstatningsrettslige problemstillinger knyttet til årsakskravet. En laud bør kunne oppnås ved en systematisk fremstilling av de spm som tas opp i lærebøkene og hvor kand samtidig viser et minimum av forståelse. Strykkarakterer må være forbeholdt de som verken har kunnskaper eller forståelse.


    [1] For nærmere redegjørelse, se Lødrup s.218-219 med henvisninger, blant annet til Johs. Andenæs, Det vanskelige oppgjøret, s. 125 og Trygve Leivestad i LoR 1981 s.148. Lødrup (s.219) mener selv at dommen er riktig, uten at han dermed vil ta stilling til om den anvendte anordningen fra 1944 var «rimelig eller politisk klok».

    [2] A. S. Ørsted, Haandbog over den danske og norske Lovkyndighet, Femte Bind, København, 1832, s.8-12.