SENSORVEILEDNING
Teori 2
Cand.jur.-eksamen
2. avdeling
høst 1996, Universitetet i Tromsø
1. Ytelser til livsopphold
for enslige forsørgere etter folketrygdloven kapittel 12.
2. Barns forloddsrett etter
arveloven kapittel V.
Begge oppgaver skal besvares, og teller likt.
Sensorveiledningen for
denne dag vil inneholde en faglig redegjørelse for hver del, som senere blir
supplert av sensorkommentarer. Endelig sensorveiledning med kommentarer er
forventet utsendt i løpet av noen dager.
Pensumlitteratur: Aslak Syse, Trygderett i Kristian
Andenæs, Leif Oscar Olsen (red.) Sosialrett 5. utg. 1996, punkt 4.5.13 og 8.
Ytelsen til livsopphold etter kap. 12 kalles
overgangsstønad.
Ytelsens forhistorie. Det fantes kommunale ordninger
for enke- og morstrygden fra 1964, Ytelser til ugifte mødre ble inkorporert i
folketrygdloven fra 1966. I 1972 fikk vi en midlertidig lov om ytelser til separerte
og fraskilte forsørgere. I 1980 ble denne inkorporert i folketrygdloven og
fedre ble likestilt med mødre. Ennå i dag er det likevel svært få menn blant
stønadsmottakerne.
Avgrensing. Kandidatene bør avgrense mot andre
ytelser etter kap. 12, stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og
kontantstønad ved fødsel. De kan også avgrense mot enslige forsørgere som er
enker etter kap. 10.
Hensyn bak dagens regler. Hovedhensynet bak dagens
regler er hensynet til levestandarden for barn av enslige foreldre. Tradisjonelt
og også i dag er enslige forsørgere og deres barn en gruppe som er økonomisk
vanskeligstilt. Overgangsstønaden er behovsprøvet, men det betyr ikke at de som
kan få jobb, men ikke vil, ikke er berettiget til ytelsen. Man kan i praksis
velge å være hjemme. Begrunnelsen er altså også hensynet til at barna skal få
omsorg. Likestilling mellom barn i og utenfor ekteskap kan være et synspunkt.
Et annet hensyn er at den skal gi de enslige forsørgerne mulighet til å utdanne
seg og slik sett bli selvhjulpne. Ordningen er stadig fremme i den offentlige
debatt i sammenheng med at noen mener at enslige forsørgere bør tjene penger
selv. Bak slike utsagn kan det ligge moralvurderinger som f.eks. at det er
umoralsk ikke å leve i ekteskap når man har barn.
Det er krav om trygding, bopel og opphold i landet,
§ 12-1 første ledd a og b.
Det er bare de som er ugift herunder skilte og
separerte som er berettiget til ytelsen. Faktisk separasjon kan likestilles med
separasjon, jf. § 12-1 andre ledd. Midlertidig separasjon etter ektskapsloven §
92 kan også gi rett til overgangsstønad. Behovet for overgangsstønad er i
praksis en viktig årsak til slik separasjon.
Barn er de som er yngre enn 18 år. 18 år er slik
sett en yttergrense. Barns omsorgsbehov bortfaller likevel normalt
tidligere. Bortfallsgrunnen i § 12-4
tredje ledd gjelder selvsagt også om inngangsvilkår; barn som har nådd en slik
alder at omsorg ikke er til hinder for yrkesaktivitet, begrunner ikke
overgangsstønad. Her er grensen i praksis satt til fullført tredje skoleår. Ved
å knytte det til skoletrinn og ikke alder i seg selv, vil kravet om å klare seg
selv vanligvis være oppfylt. Ved særskilt omsorgsbehov kan perioden forlenges.
Det er far eller mor som har omsorgen som har rett
til overgangsstønad, og bare om han eller hun har omsorgen alene. Alene betyr
her at ikke den andre av barnets foreldre eller en ektefelle (i noen tilfelle
en samboer) bor sammen med den som har omsorgen. Det er ikke noe krav at de
faktisk utfører omsorg. På den annen side har det ikke noe å si om andre
personer bor sammen med den som har omsorgen, heller ikke om de faktisk utfører
omsorg.
Hvor mye kan foreldrene være sammen uten at de bor
sammen?
For å få overgangsstønad etter ftrl. skal man være
alene i relasjon til barnets far, mens barnelovens ideal er at foreldrene skal
samarbeide så mye som mulig om barnet selv om de ikke bor sammen.. Trygderetten
har i kjennelse i ankesak 1007/83 tatt standpunkt til hvordan disse to
interessene skal avveies. I denne saken oppholdt faren seg noe mer hjemme hos
seg selv enn sammen med moren og barnet. Moren ble berettiget til
overgangsstønad. Etter dette fastsatte RTV i rundskriv at kravet var i behold
dersom den andre av foreldrene tilbragte mindre enn 1/3 av tiden sammen med
moren og barnet. Det er klart at RTV ikke kan sette en kjennelse ut av spill
gjennom et rundskriv. Det kan likevel komme an på andre momenter dersom
samværet ligger mellom 1/3 og ½, f.eks. om partene er sammen av hensyn til
hverandre eller bare av hensyn til barnet.
Hvor nært hverandre kan de bo uten å bo sammen?
Å bo sammen er i forskrifter av 26.09.80 sagt å være
å bo i samme hus - også om det er i hver sin leilighet i samme leiegård. Det
kan stilles spørsmålstegn ved om en slik forståelse er forenelig med ordlyden i
§ 12-4 andre ledd. Ved separasjon er f.eks. kravet til adskillelse mindre
strengt. Grunnen til at dette ikke er prøvd for Trygderetten, er antakelig at
det er adgang til å dispensere fra denne regelen.
Midlertidig adskillelse
I samme forskrift heter det at midlertidig
adskillelse pga. arbeid utdanning
sykdom osv. ikke gir rett til overgangsstønad.
Når barnet bor litt hos begge foreldrene
Situasjonen er ofte at barnet bor litt hos far og
litt hos mor. Vanlig samværsrett er ingen hindring. Heller ikke om
samværsretten er utvidet en del ut over det. § 12-1fjerde ledd setter her
grensen til «varig klart mer». I forarbeidene til denne bestemmelsen som kom
inn i 1992 heter det i Ot prp nr 6 1992 - 93 at «varig» her betyr at det ikke
på forhånd er avtalt noen forandring i omsorgen. I Karnov heter det at
varigheten må være på minst et halvt år. Dette må være feil. «Klart mer» må
bety mer enn 50 %.
Grunnpensjon, grunnbeløpet for tiden kr. 41
000,- § 12-3 tredje ledd, med
særtillegg på 61,55 % av grunnbeløpet ( kr. 25 236,-) jf. lov19. Juni 1969 nr.
61, gir det en årlig stønad på
kr. 66 236,-. Det gis altså ikke tilleggspensjon til
denne ytelsen uansett opptjening av pensjonspoeng.
Det er bare faktisk inntekt som teller her. Det
kreves som anført ovenfor, ikke at søkeren skal prøve å få seg arbeid. Regelen
finner vi i § 12-3 tredje ledd, jf. § 10-5 nr. 3. Reduksjonen skjer etter
formelen Stønad = grunnpensjon + særtillegg - 40 % (faktisk inntekt - ½G). Det
vil si at det ikke trekkes trygd for inntekt under et halvt grunnbeløp. Når
inntekten er på kr. 186 000,-, faller trygden helt bort. Imellom disse nivåene
reduseres trygden med førti øre for hver krone som tjenes.
Den opprinnelige ordningen var at stønad bare ble
gitt i den utstrekning moren ikke mottok bidrag. Ettersom det var mange dårlige
betalere blant bidragsyterne, ble det etter en tid gitt full trygd mot at
trygden trådte inn i kravet på bidrag (bortsett fra minstebidraget til barna).
Ettersom trygden er til forsørgeren mens bidragene kan være til barna, har
denne ordningen vært prøvd for retten. I dom i Rt. 1987 s. 1004 har HR ikke
funnet ordningen lovstridig. Det ble likevel foretatt en lovendring slik at
trygden fra 1990 bare trer inn i 70 % av bidrag til forsørgeren samt til barna
i den utstrekning det overstiger minstebidraget, jf. § 12-3 fjerde ledd.
Stort sett svarer de til vilkårene. Trygden faller
altså bort dersom vilkårene ikke lenger er oppfylt. Generelt faller ytelsene
bort ved inngåelse av ekteskap selv om det ikke er med den andre av foreldrene
til barnet, §12-4 første ledd. Ved ugift samliv, faller ytelsen bort dersom
samboeren er den andre av barnets foreldre. Dersom det ikke er det, faller
ytelsen bort dersom de har vært gift eller har barn sammen. (andre ledd). For
de tilfellene at farskap ikke er fastsatt gjelder det spesielle regler, jf. §
12-4 andre ledd siste setning. Også angående barnets alder, gjelder reglene
ovenfor.
Vurderinger kan dreie seg om hva man mener om de
grunnene som er anført ovenfor.
Det går også an å vurdere reglene i forhold til
kvinners mulighet til skilsmisse og egen økonomi eller deres mulighet til å
føde barn i stedet for å ta abort.
Et spenningsfelt ligger i det forholdet at det
normalt ikke gis overgangsstønad når barnet er ferdig med tredje skoleår selv
om forsørgeren trenger tid til utdannelse. Utdannelse og barneomsorg er begge
formål med stønaden selv om disse kan stå i motstrid til hverandre.
Fulldagsskole for barn mellom seks og ti år er under utbygging og behovet for
overgangsstønaden kan da bli et annet.
Overgangsstønaden er en minstepensjon som både
forsørgeren og barna eller barnet skal leve av (med tillegg av minstebidraget
og utvidet barnetrygd og utbetalt forsørgerfradrag). Dette viser seg ofte å bli
for lite. Et resultat er at mange må søke om sosialhjelp i tillegg. Trygd er en
rettighet mens sosialhjelp er behovsprøvet. Poenget med trygd er nettopp at man
skal slippe å få sin økonomi og livet ellers vurdert for å få nok å leve av.
Dette er derfor en betenkelig utvikling.
I Velferdsmeldingen St meld nr 35 1994 - 95 s. 125
er det foreslått at overgangsstønaden skal begrenses til barnet er tre år
gammelt. Etter denne tiden kan det gis stønad i forbindelse med utdanning.
Dette vil være en løsning på problemet nevnt ovenfor, men det kan sette mange
enslige forsørgere i en vanskelig situasjon ettersom barnehager er mangelvare
og ofte svært dyre. Eneomsorgen kan dessuten begrense de valgmuligheten den
enslige forsørgeren har på arbeidsmarkedet. Ulikheten mellom gifte og ugifte
forsørgere og dermed også for deres barn vil øke.
2.8 Sensors kommentarer
Besvarelsene er av noe varierende kvalitet.
Hovedinntrykket er at kunnskapsnivået og forståelsen er god.
En del refererer ganske ureflektert lovteksten. Så
lenge det meste har kommet med, er dette tilstrekkelig til å bestå. For de som
i tillegg kan forklare reglene, gis det fort påskjønnelser. En del kandidater
foretar også reflekterte vurderinger, herunder av forslagene i
velferdsmeldingen. Så lenge de fleste materielle regler kan loses ut av
lovteksten, mener jeg graden av utvist forståelse må være det som skiller
kandidatene.
De,fleste avgrenser, helt korrekt, ytelser til
livsopphold til å omfatte overgangsstonaden. Det kan likevel ikke trekkes noe
særlig dersom kandidaten otter en drøftelse av begrepet livsopphold, også tar
mod andre ytelser. De som gjor dette, inkluderer gjerne utdanningsstonad, men
avgrenser mot de andre ytelsene. Enkelte inkluderer «så vidt” også
nedkomststønad. Derimot må det gjøres trekk dersom kandidaten overhodet ikke
har sett begrensningen til livsoppholdsytelser.
Det er i og for seg
vanskelig å trekke noe klart skille mellom hva de ulike ytelser i kap 12 skal
dekke. De flinke kandidater avgrenser imidlertid ut fra ytelsens karakter, ikke
bare begrepet livsopphold. Overgangsstønaden er et inntektssubstitutt, den skal
ikke dekke konkrete utgifter til livsopphold. Dette kan man også se gjennom
bortfalls‑ og reduksjonsreglene i § 12‑3, 3. og ‑l.ledd og §
12‑4, l.ledd 2.pkt. Blir inntekten sikret på annen måte, bortfaller
grunnlaget for overgangsstønaden.
Etter min mening burde
kandidatene i fremstillingen skille bedre mellom reduksjonsregler (eller
utmålingsregler) og de absolutte bortfallsgrunner. Systematikken i lovteksten
innbyr imidlertid ikke til dette. På den annen side bor det derfor gis god
uttelling til kandidater som viser oversikt og forståelse ved å skille mellom
de to typer regelsett. Det er en viss forskjell på bortfall av rett til ytelser
fordi man bor sammen med barnefaren og reduksjon på grunn av inntekt eller
andre ytelser.
Vedrørende stønadens størrelse, er det mange som
overser særtillegget.
Som nevnt får de
feste kandidater med seg de mest relevante regler, men det er en viss variasjon
i graden av forståelse og oversikt. Det siste bor etter min mening belønnes
godt.
Er gjenlevende ektefelle
ubemidlet og sitter trangt i det, kan det som måtte være igjen etter avdøde
deles mellom ektefellen og det mindreårige barnet etter en konkret
rimelighetsvurdering.
Unneberg, Arveretten med dødsboskifte, s.242-246.
Lødrup, Arverett, § 3, III, 3, § 8 III og § 10, IV
Oppgaven omhandler et relativt snevert emne, men
slett ikke ukjent. Oppgavetekstens henvisning til kapittel V tilsier at også
al.§ 37 om forloddsrettens prioritet behandles. Dette kan gi grunnlag for gode
rettskildemessige drøftelser, særlig om forholdet mellom barns forloddsrett og
gjenlevende ektefelles minstearv, se nærmere pkt 4.4.
Det som ellers kan gjøre utslag i bedømmelsen er i
hvilken utstrekning kandidatene klarer å gi en god beskrivelse av hva
forloddsretten er, herunder hvem som kan kreve hva. (Forloddsretten er egentlig
ingen forloddsrett i vanlig forstand, dvs det er ingen rettighet som tas ut
forlodds før annen arv fordeles. Forloddsreglene i al.kap V gir anvisning på
forskyvning av lovens delingsbrøker.)
I denne foreløpige sensorveiledning gis det en
generell fremstilling av reglene. Etter å ha vært igjennom besvarelsene, vil
jeg komme tilbake med nærmere kommentarer vedrørende sensureringen.
Arvelaters barn kan i visse tilfeller kreve en
særskilt forloddsrett. Med forloddsrett menes at barnet får et fastsatt beløp i
tillegg til sin ordinære arv. Hvordan forloddsretten beregnes i forhold til
øvrig arv kommer vi tilbake til nedenfor.
Det finnes to former for forloddsrett. Den ene er
for arvelaters mindreårige uforsørgede barn, og den andre gjelder hjemmeværende
barn som har gjort særlig mye for arvelater. Reglene finnes i § 36, henholdsvis
først og annet ledd.
Forloddsretten omfatter bare arvelaters barn, ikke
barnebarn eller fjernere livsarvinger. I
følge forarbeidene skal bestemmelsen ikke kunne anvendes analogisk, se Prp36
s.164. Likt med barn regnes adoptivbarn, se adopsjonsloven § 13 og pkt Feil! Fant ikke referansekilden..
Forloddsretten er ny i arveloven av 1972, og gjelder
bare hvor arvelater er død etter lovens ikrafttreden 1.1.1973, se § 82.
Svært ofte overtar gjenlevende ektefelle boet etter
arvelater uskiftet. Arven etter førstavdøde anses som hovedregel ikke for falt
før det skiftes etter gjenlevende, se § 22. Forloddsrett kan da ikke kreves så
lenge gjenlevende sitter i uskifte. I silke tilfeller vil som regel gjenlevende
ektefelle fortsette forsørgelsen av barnet. Misligholder gjenlevende sin
oppfostringsplikt kan barnet kreve skifte, § 24, 2.ledd .
Etterlater avdøde seg særkullsbarn eller særeie, kan
ikke gjenlevende ektefelle overta boet uten samtykke. Dersom vilkåret for
forloddskrav ellers er oppfylt, må barnet sette forlodds utbetaling av
forloddskravet som vilkår for samtykke til uskifte med resten av boet. Ved
senere skifte av boet skal det da ikke tas hensyn til det utbetalte
forloddskrav.
Som en kuriositet kan det
nevnes at etter tidligere lappiske rettsregler, hadde yngste barn – som regel
yngste sønn – flere steder en fortrinnsrett etter foreldrene. Denne besto som
oftest i en rett til å beholde bosted, fast bopel eller telt. Ofte også farens
reinmerke. Denne fortrinnsrett korresponderte med en plikt til å ta seg av
foreldrene. Se nærmere Erik Solem, Lappiske rettsstudier, Oslo 1970, s.169-180.
En tilsvarende rimelighetsregel vedrørende
livsforsikringer finnes i forsikringsavtaleloven § 15-6. Etter denne
bestemmelse kan barn som forsikringstaker forsørget kreve omgjøring av utbetalt
livsforsikring, dersom noe annet virker åpenbart urimelig, se nærmere pkt Feil! Fant ikke referansekilden..
Arvelaters mindreårige barn kan etter forholdene
kreve et beløp forlodds for å sikre livsopphold og utdanning. Utgangspunktet for
kravet er den avdødes forsørgelsesplikt overfor barnet. Forloddsretten
begrenses likevel ikke på samme måte som forsørgerplikten i barneloven.
Selv om forloddsretten i utgangspunktet er en sosial
regel om forsørgelse, har den også et visst element av utligning mellom barna.
Dette gjelder særlig utdannelsesomkostninger. Her skal det også tas hensyn til
hva arvelaters øvrige barn har mottatt av støtte – også støtte som i størrelse
eller utstrekning overskrider forsørgerplikten, se bl.§§ 51-53. Har arvelater
finansiert et fullt embetsstudium for de eldre barna, er dette et moment for et
tilsvarende forloddskrav for yngstemann.
Andre gaver og ytelser enn forsørgelse skal det ikke
tas hensyn til. Kjernen i forloddskravet er fortsatt forsørgelse. For ordinære
gaver og andre ytelser, må eventuell likhet mellom barna sikres gjennom reglene
om avkorting,
Oppsummeringsvis kan vi si at det som kan kreves
dekket forlodds er utgifter til forsørgelse, men at grensene ikke kan trekkes
like snevert som den rettslige forsørgerplikt i barneloven. I praksis mottar
ofte ungdom under utdanning langt større ytelser fra foreldrene enn hva den
rettslige forsørgerplikt tilsier. Poenget med forloddsretten er at den yngste
skal kunne få mulighet til å motta den samme faktiske forsørgelse som sine
eldre søsken. Ytelser som ikke har preg av forsørgelse, faller som nevnt
utenfor.
I forarbeidene er det sagt at «det ikke innføres
særlige arverettsregler for syke barn eller andre barn som har vanskelig for å
grei seg selv», se Prp36 s.113, II og Utk62 s.206, II. Dette er selvsagt ikke
til hinder for at det ved utmålingen av forloddskravet til uføre barn tas
hensyn til at de har et særskilt forsørgelsesbehov.
Etter min mening vil det være støtende om ett barn
kan kreve dekket utgifter til å fullføre et medisinstudium, mens et annet skal
være avskåret fra dekning av særlige utgifter som følge av funksjonshemningen.
Utgifter til hjelpemidler og spesialundervisning dekkes i stor utstrekning av
det offentlige. Skal imidlertid det funksjonshemmede barnet få samme muligheter
som sine søsken til en meningsfylt fritid, ferier og reiser, innebærer dette
større utgifter.
Slike særlige utgifter ligger innenfor foreldrenes
rettslige forsørgerplikt, forutsatt at foreldrene har økonomisk evne. Dekning
av slike utgifter ligger derfor innenfor begrunnelsen for forloddsretten, se
Prp36 s.164, II.
Barnets særlige behov er dessuten relevante i den
helhetsvurdering som loven legger opp til: «Forloddsretten skal for øvrig
tilkjennes når det etter forholdene er rimelig, og kravet skal også tilpasses
etter forholdene.» Prp36 s.164, II.
For funksjonshemmede barn med særlige behov er det
således ikke en sammenligning av foreldrenes utgifter som er relevante, men en
sammenligning av barnas muligheter og den totalforsørgelse foreldrene gir
barna.
Forloddsrett kan kreves selv om barnet ikke bodde
sammen med arvelater. Forloddskravet bygger som nevnt på forsørgerplikt. Den som ikke bor sammen med barna, oppfyller
sin forsørgerplikt gjennom barnebidrag, se § bl.§ 52. Hvordan forsørger- eller
bidragsplikten ble oppfylt, er et utmålingsmoment som vi skal se på nedenfor.
Barn
av arvelater som ikke har fått fullendt sin oppfostring, kan kreve et beløp
forlodds til å dekke livsopphold og utdanning, dersom dette finnes rimelig.
Etter
§ 36, 1.ledd kan det kreves forloddsdekning av utgifter til «livsopphald og
utdanning». Foreldrenes forsørgelsesplikt etter barnelovgivningen er et
utgangspunkt, men er ingen formell øvre grense for hvor lenge og hva slags
forsørgelse som kan kreves, se Prp 36 s.164. En grensen ligger likevel i at
ytelsene må ha preg av forsørgelse.
Forloddskravets størrelse skal avpasses etter
forholdene. En del skjønnsmomenter er nevnt i ordlyden. Vi har allerede nevnt
hva de øvrige søsknene har mottatt. Det skal videre tas hensyn til hvor mye
barnet ellers vil arve, dets økonomi for øvrig og om det på annen måte er
sikret oppfostring.
Annen oppfostring vil barnet som regel være sikret
hvor den andre av foreldrene lever, men dette utelukker ikke uten videre et
forloddskrav. Det kan også tenkes at andre tar over oppfostringen av barnet.
Det må i slike tilfelle tas hensyn til hvor sikker den forventede oppfostring
er. Se til svarende synspunkter i RG.1978:505, Eidsivating som gjaldt spørsmålet
om erstatning for tap av forsørger.
Hvor det er flere barn som ikke har fått sin
forsørgelse avsluttet vil de samme vurderinger gjelde for hver enkelt. Er ikke
arven stor nok til å dekke alle forloddskrav må det skje en rimelig fordeling i
forhold til deres behov, jfr § 36, 1.ledd i f. Se også Prp36 s.164, II.
Barn
som har krav på forlodd etter § 36, 1.ledd vil som oftest være mindreårige.
Hvis ikke vergen samtykker i privat skifte eller påtar seg gjeldsansvaret, må
det skiftes offentlig, sl.§ 79. Skifteretten må da ta stilling til arvingens
krav.
Hvis det skiftes privat, må de selv komme til
enighet. Oppnås ikke enighet kan hver av arvingene begjære offentlig skifte, se
sl.§ 84, 1.ledd, og dermed få spørsmålet avgjort av skifteretten. Verge og
overformynderi har også en ubetinget adgang til å kreve offentlig skifte, sl.§
84, 2.ledd.
Arvingene kan også gå til ordinært søksmål for å få
avgjort spørsmålet om barnets forloddsrett.
Fra Arvelovkomitéen var det foreslått en ordning
hvor spørsmålene skulle avgjøres av skifteretten uansett om det ble skiftet
offentlig eller privat, se Utk62 s.260. Dette ble ikke opprettholdt av
departementet, blant annet under henvisning til at disse boer med mindreårige
arvinger alltid ble skiftet offentlig, se Prp36 s.165. Etter lovendringen i
1990 er ikke dette lenger tilfelle. Uansett har vi ingen særskilte regler om
hvordan disse kravene skal behandles. Hvor boet ikke skiftes offentlig, må
derfor tvisten løses ved de vanlige domstoler.
Det finnes også regler om forloddsrett til barn som
har bodd hjemme hos arvelater og som har gjort spesielt mye for arvelater. I
disse tilfeller er forloddsretten en slags premiering. Det kreves strengt tatt
ikke påvist noe behov for forloddsrett, men i den skjønnsmessige vurdering som
foretas skal det blant annet tas hensyn til barnets innsats for foreldrene,
muligheter i arbeidslivet, barnets øvrige økonomiske forhold og til hvilken arv
som ellers er til fordeling.
Reglene om forloddsrett gjelder bare for arvelaters
barn, ikke andre livsarvinger. Dersom barnebarn utfører tilsvarende arbeid vil
de altså ikke ha krav på forloddsrett.
Forloddsrett kan bare kreves av barn som bor hjemme
hos foreldrene. Med hjemmeværende menes den som «bur i samme huset eller på
samme garden eller har sitt daglege virke der» se Innst.O XIX for 1970-71 s.10.
Regelen omfatter de situasjoner hvor barn har tatt
foreldrene hjem til seg. Dette er vel det mest praktiske i dag, og hvor det
ofte kunne vært på sin plass med en godtgjørelse.
Det er ikke nok at barnet har bodd hjemme, det må i
tillegg ha gjort «særleg mykje for arvelataren». I dette ligger et krav om noe
mer enn det som normalt kan kreves av barna. Det har særlig vært lagt vekt på
at arbeidsinnsatsen har gjort det mulig for avdøde å bo hjemme. Dessuten er det
lagt vekt på at barnet som regel ikke har kunnet hatt annet arbeid i tillegg
til å stelle for foreldrene.
Det er intet krav om at barnet på grunn av omsorgen for
far eller mor skal ha fått redusert sine inntektsmuligheter. Foreligger
inntektstap eller reduserte inntektsmuligheter er dette imidlertid et
utmålingsmoment.
Heller ikke kan det stilles noe eksakt krav til
varigheten av inn satsen. Men krav om en viss varighet følger av at barnet må
ha gjort særlig mye for arvelater.
I tillegg til vilkåret om å være bo hjemme hos
foreldrene, har det i underrettspraksis særlig blitt lagt vekt på om barnet har
gjort det mulig for avdøde å bli boende hjemme.
I RG.1994:807, Kragerø la retten til grunn at en
sønn var hos sin mor, og delvis bodde der i 5-7 år, og at det var hans
fortjeneste at moren kunne bli boende hos seg selv til sin bortgang. Sønnen
fikk 80.000 forlodds. Kravet ble imidlertid dels begrunnet i § 36 og dels i
alminnelige rettsprinsipper.
I RG.1991:259, Mandal hadde datteren bodd hjemme hos
sine foreldre i 22 år. I dette tilfellet vår også pleiehjem alternativet for
foreldrene. Datteren ble tilkjent kr 300.000 forlodds.
I RG.1986:192, Nedenes hadde datteren bodd ca 12 år
sammen med moren, og fikk kr 100.000 forlodds. I RG 1981.770, Agder ble
datteren tilkjent kr 90.000 forlodds for 20 års arbeids- og botid hjemme hos
moren.
Forloddsrett gis bare for innsats «uten rimelig
vederlag». Er det gitt vederlag, må det vurderes om vederlaget står i forhold
til innsatsen, det vil si om det er rimelig.
I RG.1991:259 Mandal ble betydningen av at datteren
hadde tjent på å kunne bo hjemme vurdert. I RG.1986:192 Nedenes ble fri kost og
husrom, men ingen pengelønn, ikke ansett som rimelig vederlag. I RG.1981:770
Agder hadde datteren mottatt en del ytelser, men dette ble ikke ansett som nok
til å utelukke forloddskrav.
Et generelt vilkår er at det etter forholdene finnes
rimelig med et forloddskrav. I denne vurderingen tas det blant annet hensyn til
arbeidsinnsatsen, om barnet på grunn av innsatsen er forhindret fra å delta i
arbeidslivet, behovet for forloddskravet og hvilken arv som ellers er til
fordeling, se § 36, 2.ledd.
I RG.1991.259 Mandal ble det lagt vekt på at boets
midler ellers ville ha gått til dekning av refusjonskrav fra det offentlige og
pleiehjemsutgifter. I RG.1986:192 Nedenes ble det også lagt vekt på at barnet
på grunn av stell av moren hadde fått seg en helseknekk.
Ved utmålingen foretas det en helhetsvurdering, og i
de dommene som er gjennomgått her tilkjennes det som referert til ovenfor
relativt store beløp, hvor det bl.a. tas hensyn til at en beskjeden lønn for
arbeidet ville ha utgjort mer. De store beløpene har nok sammenheng med
regelens preg av å være en premiering.
Forloddsretten skal oppfylles før annen arv, men
står tilbake for gjenlevende ektefelles rettigheter etter skifteloven, og kan
bare gripe inn i pliktdelsarven dersom midlene i boet ellers ikke strekker til,
se § 37, 2.ledd.
Forloddsretten fungerer bare som en egentlig
forloddsrett i de tilfeller hvor arvelater verken etterlater seg ektefelle
eller testament. I de øvrige tilfeller gir reglene i § 37 anvisninger om
fordeling og prioritering innenfor boets midler. Forloddsretten innebærer i
disse tilfeller en utvidet pliktdelsrett, se Prp36 s.113, II.
Vi skal her først gi en rask redegjørelse for
hvordan prioritetsreglene etter min mening må forstås. Enkelte av disse
standpunkter er omdiskutert. Derfor skal vi nedenfor i petitavsnitt se nærmere
på denne diskusjonen. Dette gjelder forholdet mellom forloddsretten og
gjenlevende ektefelles minstearv.
Dersom avdøde ikke etterlater seg ektefelle eller
testament, får den forloddsberettigede sitt krav og resten deles likt mellom
barna.
Arvelater kan ikke gripe inn i forloddsretten ved
testament, se § 37, 1.ledd. Arvelater kan heller ikke redusere mulighetene for
forloddsrett ved å gi gaver som er ment å oppfylles etter hans død eller ved
gaver gitt på dødsleiet, se § 35. Reglene i § 35 er nærmere behandlet under pkt
##.
Etterlot avdøde seg testament men ikke ektefelle,
tas forloddsretten av den frie tredjedel så langt den rekker. Dersom
forloddskravet overstiger den frie tredjedel, blir det intet på testamentsarvingen
og barna deler det resterende likt. Er forloddskravet mindre enn den frie
tredjedel, kan testamentet oppfylles innenfor det som er igjen av den frie
tredjedel. Pliktdelsarven deles likt mellom barna.
Dersom arvelater etterlot seg ektefelle og
testament, og hvor testamentet kan oppfylles innenfor ektefellens ordinære
arverett, blir spørsmålet om forloddsretten først skal gå på bekostning av
testamentsarven eller av ektefellens legalarverett. Løsningen må bero på en
konkret tolking av testamentet, jfr § 65, 1.ledd. Hva vil være mest i tråd med
arvelaters mening med testamentet?
Etterlater avdøde seg ektefelle og det ikke er
tilstrekkelige midler til å oppfylle forloddsretten innenfor ektefellens
ordinære arverett, oppstår to spørsmål. Det ene er om forloddsretten først må
oppfylles innenfor barnas pliktdelsrett. Det andre er om forloddsretten i det
hele tatt kan oppfylles til fortrengsel av ektefellens minstearv.
Dersom det er plass mellom pliktdelsarven og
minstearven, oppstår ingen problemer. Forloddsretten vil gå på bekostning av
ektefellens ordinære brøkdelsarv. Dette er klart forutsatt i forarbeidene, se
Prp36 s.165, II.
Dersom det ikke er tilstrekkelige midler mellom
barnas pliktdelsarv og ektefellens minstearv, må forloddsretten oppfylles innenfor
barnas pliktdelsarv før minstearven angripes.
Dersom heller ikke barnas samlede pliktdelsarv er
tilstrekkelig til å oppfylle forloddskravet, kan det teoretisk gå på bekostning
av minstearven. Det må imidlertid foretas konkret rimelighetsvurdering etter
reglene i § 36, 1.ledd om forloddsrett kan kreves i en slik situasjon, hvor det
forutsetningsvis er beskjedne midler til fordeling.
I det følgende skal vi se nærmere på de to siste
spørsmål, prioritetsforholdet mellom minstearv og pliktdelsarv i forhold til §
37, og så stridens kjerne; forholdet mellom minstearven og forloddsretten. De
to spørsmål henger sammen.
I praksis vil de fleste spørsmål omkring ektefellen
bare komme på spissen når arvelaters særkullsbarn krever forloddsrett.
Etterlater avdøde seg fellesbarn og ektefelle, oppstår det sjelden noen reell
konflikt om fordelingen av midlene. Som regel vil forloddskravet være fremsatt
av mindreårig arving, og da vil overformynderiet normalt bestyre arven. I så
fall vil man i praksis finne løsninger som både sikrer barnets oppfostring og
gjenlevende ektefelles interesser.
I forhold til fellesbarn vil gjenlevende ektefelle i
de fleste tilfeller kunne overta boet uskiftet, og derved «utsette»
forloddskravet, se Prp36 s.113-114.
Kjernen i begge spørsmål har blitt oppfattet som
hvorvidt minstearven kan regnes som «dei rettane attlevande ektemake har etter
skifteloven» – og som skal oppfylles før forloddskravet, eller som «annan arv»
– som står tilbake for forloddskravet. Etter min mening faller ikke minstearven
inn under noen av disse kategorier.
Minstearven ble innført i 1990. Ved utformingen av §
37 hadde man følgelig ikke minstearvsregelen for øye. Forarbeidene gir derfor
ingen direkte svar på dette. Ved innføringen av minstearven ble disse spørsmål oversett,
slik at vi heller ikke finner noen retningslinjer i forarbeidene til
endringsloven. Et generelt argument er imidlertid at formålet med lovendringen
var en bevisst styrking av gjenlevende ektefelle på bekostning av de øvrige
arvinger.
Minstearven avløste en rettighet etter skifteloven,
den såkalte skiftefordel i sl.§ 64, 2.ledd. På den annen side er minstearven av
helt annen karakter og størrelse enn skiftefordelen. Blant annet av denne grunn
ble den nye regel flyttet til arveloven, se Utredning om offentlig skifte av
dødsbo 1988 s.36.
Lødrup, Arverett s.60 mener vi trygt kan «gå ut fra
at hvis dette spørsmålet var kommet opp under lovforberedelsen, ville man tatt
et klart standpunkt i lengstlevendes favør». Med man siktes det nok til departementet,
men antakelig ville nok loven blitt slik departementet hadde foreslått. Under
lovens forberedelse var dette departementets standpunkt, noe som også kom klart
til uttrykk i Rundskriv G 141/90. Departementet inntok riktignok kort tid
senere et annet standpunkt i Rundskriv G 8/91. Det er uvisst om endringen
skyldtes at man tenkte gjennom spørsmålet på ny, eller om det bare var en
taktisk kursendring. Se ellers om disse spørsmål Unneberg i Lov og Rett 1991
s.259 flg, særlig s. 273-274.
Et mer vektig argument er at minstearven i
realiteten er en pliktdelsrett, jfr § 7 if. Den er også i forarbeidene betegnet
som en pliktdelsarv, se Innst.O nr 56 for 1989-90 s.3, I. Etter min mening er
dette et sterkere argument enn at minstearven har erstattet en skiftefordel.
Minstearvsregelen er i dag en pliktdelsarv og ikke en skiftefordel.
I forhold til reglene i § 37 kan derfor minstearven
verken plasseres på linje med skiftefordeler eller som annen arv, men som
pliktdelsarv. Av § 37, 2.ledd 2.pkt
følger det at forloddsretten bare oppfylles i pliktdelsarv dersom det ikke
ellers er midler i boet.
Vi skal her ta stilling til om forloddsretten først
skal belastes livsarvingenes pliktdelsarv, eller om den skal belastes
forholdsmessig.
I forarbeidene finnes uttalelser som går i retning
av en forholdsmessig belastning. Det vises til den tilsvarende danske regel
hvor forloddsretten er en egentlig forloddsrett. Det innebærer at «den særlige
arv som tilkjennes det uforsørgede barn, tas forlodds av det samlede bo, og den
vil derfor også redusere gjenlevende ektefelles arvelodd», Prp36 s.114, I.
Videre heter det: «Departementet antar at man får den enkleste og beste løsning
dersom reglene utformes på denne måten». Imidlertid kommer departementet til en
annen løsning på s.165, II: «Barns forloddsrett går også foran gjenlevende
ektefellers arverett.»
Etter min mening må forloddsretten først oppfylles i
barnas øvrige pliktdelsarv, før den eventuelt kan gripe inn i minstearven.
Dette begrunnes først og fremst i at minstearven generelt oppfylles før barnas
pliktdelsarv. Formålet med innføringen av minstearven var å tilgodese
gjenlevende ektefelle på bekostning av de øvrige arvinger, herunder
livsarvinger. Forloddskravet må derfor først oppfylles i den ordinære
pliktdelsarv.
Det kunne også vært argumentert med at
forloddskravet gjelder fordelingen mellom barna. Dette argumentet holder
imidlertid ikke. Forloddsretten innebærer generelt en utvidelse av
pliktdelsretten, se Prp36 s.113, II. Eksempelvis går forloddsretten foran
ektefellens ordinære legalarv og eventuell testamentsarv.
Det neste spørsmålet vi skal se på, er om
forloddsretten kan gå på bekostning av minstearven, hvor det ikke er andre
midler i boet.
Spørsmålsstillingen gjelder bare i de relativt
beskjedne bo. Som nevnt ovenfor vil spørsmålet i praksis bare komme på spissen
hvor avdøde etterlater seg mindreårige særkullsbarn.
Ovenfor kom vi til at minstearven i relasjon til
prioritetsreglene i § 37 må plasseres som en pliktdelsarv, likevel slik at den
har prioritet foran barnas pliktdelsarv. Forloddsretten må derfor kunne
oppfylles på bekostning av minstearven.
I forhold til de øvrige barna kan det tenkes
situasjoner der det mindreårige barnet blir enearving fordi forloddskravet tar
hele pliktdelsarven. En slik situasjon må også kunne tenkes i forhold til
gjenlevende ektefelle.
Poenget er imidlertid at ved å la forloddsretten
formelt gå foran minstearven, står vi igjen med et fleksibelt regelsett. Som vi
har sett ovenfor er vilkårene for forloddskravet meget skjønnsmessige.
Forloddsrett kan bare gis hvor det finnes rimelig. Det skal også ses hen til
barnets mulighet for annen forsørgelse.
Hvis vi derimot inntar det standpunkt at minstearven
går foran forloddsretten, får vi en firkantet regel som i mange tilfeller kan
virke meget urimelig. For å sette det på spissen kan arvelaters mindreårige
barn, som etter hans død blir foreldreløst eller uten muligheter for annen
forsørgelse, bli avskåret fra arv etter fordi reglene om minstearv gjør barnet
arveløst. Barnet vil ha mistet sin arverett, uansett gjenlevende ektefelles
øvrige økonomiske stilling.
Ved å sette forloddsretten foran, blir det mulig å
finne konkret rimelige løsninger. Både avdødes ektefelles økonomiske stilling
og barnets muligheter for annen forsørgelse må tas i betraktning.
Hvis barnet er sikret betryggende forsørgelse fra
den gjenlevende av sine foreldre, kan forloddskravet nektes med den
begrunnelse. Mangler barnet mulighet til annen forsørgelse, skal det etter min
mening mye til før forloddsrett kan nektes.
Er gjenlevende ektefelle ubemidlet og sitter trangt
i det, kan det som måtte være igjen etter avdøde deles mellom ektefellen og det
mindreårige barnet etter en konkret rimelighetsvurdering.
4.5 Sensors kommentarer
Del 2 er på samme måte som del 1 egnet til å skille
kandidatene litt i fra graden av forståelse og oversikt. Svært mange begrenser
seg til mer eller mindre varierende referater av lovteksten. Enkelte har rene
sitater.
De aller fleste starter
(ulykkeligvis) med en definisjon på en forloddsrett, og forklarer hvorfor al.§
36 er en forloddsrett. Begrepet forloddsrett, slik det vanligvis forstås, er
imidlertid ikke treffende på de fordelingsregler vi finner i al.§ 36. Så lenge
loven bruker uttrykket forloddsrett, kan det ikke trekkes for at kandidatene
gjør det samme. Derimot gis det stor uttelling til de som kan forklare hva
«forloddsretten» egentlig går art på. Hvilken art av rettighet det gjelder,
finner vi i ,§ 37. En kandidat hos meg har poengtert dette. (I det følgende
bruker jeg uttrykket forloddsrett.)
De feste klarer å lese seg
til vilkårene for forloddsretten. Noen få tar opp spørsmålet om det kan skilles
mellom vilkår og utmålingsregler. I utgangspunktet kan det nok det, men
skillene er uklare, og de skjønnsmessige momenter som nevnes i lovteksten, har
også betydning for forståelsen av vilkårene. Se nærmere om dette ovenfor.
Besvarelsene av
arverettsdelen bærer litt preg av at kandidatene kommer rett fra trygdedelen.
Mange fortsetter med samme definisjonslyst. Særlig blir begrepet barn definert.
Svært mange knytter dette ukritisk til barnelovens bestemmelser om
forsørgerplikt. En del definerer derfor barn som barn under 18 år. Poenget med
begrensningen i lovteksten er at det bare er barn (herunder adoptivbarn) som
omfattes, ikke andre livsarvinger.
I
tråd med lovteksten skilles det mellom 1. og 2.ledd, det vil si grovt inndelt
uforsørgede barn og «familieenkene».
Vedrørende ,§ 36, 1 ledd
brukes barnelovens regler ganske urefektert ved gjennomgangen av hvilke barn
som kan kreve forloddsrett, slik at forloddsretten knyttes til avdodes
forsorgerplikt. (Jeg har imidlertid ikke funnet noen som direkte anvender bl§
52, fordi avdøde ikke lenger bor sammen med barnet !)
Utgangspunktet er
riktignok en slags forsørgelsesplikt post mortem. Det kandidatene likevel burde
seg, er at det ved forloddsrett ikke blir avdode, men medarvingene som må
overta forsorgerbyrden. Det fremkommer, som gjennomgått ovenfor, også klart av
forarbeidene at forloddsretten var ment å omfatte mer enn forsorgerplikten frem
til ca fylte I8 år. En del kandidater kommer på andre tanker når de har lest
seg frem til passussen om hensynet til hva de andre barna har mottatt. Det
forekommer da at kandidaten tidligere har satt en aldersgrense til 18‑19
år, men siden finner at yngstemann i likhet med de eldre søsken må få
finansiert et 5‑6 år langt studium. Dette er lite skjønnsomt, og vitner
om liten oversikt.
Jeg
har gitt uttelling til kandidater som får frem at al.§ 36, l.ledd er en
mellomting mellom en forsørgelsesregel og ut likhetsregel.
Vedrørende
de hjemmeværende barna i § 36, 2.ledd, blir det også mest oppramsing.
En del foretar i tillegg
enkelte betraktninger, og det løfter fort besvarelsen (som regel). Svært mange
finner det, med rette, lite rimelig at barn som tar foreldrene hjem til seg,
faller utenfor regelen. (Den fantasifulle kandidat kunne foreslått at hvis
foreldrene flytter hjem til barnet, er derved dette deres nye hjem, slik at
barnet bor hjemme hos foreldrene!)
Det
forekommer en del misbruk av lovsamlinsredaktorenes fotnoter. For de
mindreårige barna vises det ofte til fal.§ l 5‑6 (note 2 til al.§ 36).
Den dyktige kandidat bruker noten som en huskelapp, og viser til at dersom
barnets forsorgelse blir sikret gjennom blant annet livsforsikringer, kan
retten til forlodd falle bort eller reduseres. De mer slappe kandidater omtaler
«lovens henvisning til reglene om livsforsikringer». Det samme gjelder i en
viss utstrekning også note 3's henvisning til ftrl§ 10‑9 for de
hjemmeværende barna.
Det er særlig reglene om
forloddsrettens prioritet i al.§ 37 som er egnet til å skille kandidatene.
Mange behandler denne ganske kort, kanskje av tidsnød. Prioriteten er behandlet
ovenfor i pkt 4.4. Alt for mange begrenser seg til å referere lovteksten også
her.
Det
bør etter min mening gis god uttelling for de som klarer å oppstille en
oversikt, eller forklare systemet i § 37.
En
del, men ikke så mange som jeg trodde, er opptatt av forholdet mellom minstearv
og forloddsrett. Det bor gi uttelling til de som klarer å få noe ut av
rettskildesituasjonen. Hvilket resultat kandidaten kommer til, kan ikke ha noen
betydning, så lenge drøftelsen er fornuftig. (Skjont da burde resultatet være
gitt!)
Det er oppgitt i teksten at de to oppgavedeler
teller likt. Det må likevel aksepteres at kandidatene vektlegger én av delene
noe mer enn den andre.
Hva som skal vektlegges, og hvordan de ulike
utglidninger og mulige feilsskjær skal bedømmes, skal vi komme tilbake til
etter gjennomlesning av en del besvarelser.
Tromsø,
4. desember 1996