SENSORVEILEDNING

Teori 1

Cand.jur.‑eksamen

2. avdeling høst 1997, Universitetet i Tromsø

1. Oppgavetekst «Skjevdeling»

2. Pensum Peter Lødrup, Familierettett, 3.utgave 1997 § 19.

Annen litteratur: Holmøy og Lødrup, Ekteskapsloven og enkelte andre lover med kommentarer, Oslo 1994, s.360‑379, referert til som Holmøy og Lødrup, Ekteskapsloven. Vera Holmøy, Om skjevdeling, Lov og Rett 1997 s.23‑34, referert til som Holmøy, LOR. Asbjørn Strandbakken, Avtaler om formuesordningen mellom ektefeller, Jussens Venner 1992, s.257‑335.

3. Om oppgaven og besvarelsene

Oppgaven må sies å være sentral i familieretten, og i alle fall innen temaet felleseieskifte.

Oppgaveteksten består av ett ord, og er en overskrift. Den sier dermed lite om den nærmere avgrensning. Det må imidlertid vane klart at det er el.§ 59 som er hovedtemaet. Tilgrensende temaer er skjevdelingsmidlers betydning for gjeldsfradragene i el.§ 58, 3.ledd, og ektepakter om innskrenket skjevdeling etter el.§ 44. Begge disse temaer kan med fordel nevnes for å gjøre fremstillingen komplett, men bør ikke få for stor plass.

Etter å ha rettet noen besvarelser er erfaringene blandet. Svært mange utviste svak forståelse, mens enkelte hadde fått tak i det sentrale. Mht avgrensning varierte også dette. For mange tok kritikkløst med perifert og utenforliggende stoff. Eksempelvis foretok enkelte en gjennomgang av gjeldsfradragsreglenc i § 58, 3.ledd uten at dette ble konsentrert om problematikken rundt "skjcvdelingsgjeld". Slikt må det trekkes for.

Ellers forekommer også en del variasjoner i avgrensningen. Etter min mening kan det ikke legges særlig vekt på at kandidatene avgrenser mot sammensatt skifte (§ 77), ektcpakter (§ 44) og påbud (§ 48), så lenge dct scntrale i § 59 er behandlet tilfredsstillende.

4. Forslag til disposisjon

4.1 Innledning

4.1.1 Hva er skjevdeling? Med skjevdeling menes at verdien av visse midler kan kreves holdt utenfor de verdier som skal likedeles ved et felleseieskifte mellom ektefeller, som regel ved skilsmisse eller død.

4.1.2 Unntak eller hovedregel?

Med skjevdeling menes i denne sammenheng et alternativ til likedeling ved felleseieskifte. Reglene finnes i el.§ 59 og går i korte trekk ut på at ved felleseieskifte kan en ektefellc holde utenfor likedelingen verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler vedkommende hadde fra før ekteskapet, eller som senere er ervervet ved arv eller gave. Gaver fra ektefellen unntas.

I forhold til den tradisjonelle oppdeling i felleseiemidler som likedeles og særeiemidler som ikke likedeles, utgjør § 59 et unntak ved at disse felleseiemidlenc ikke skal likedeles. Etter min mening bør man si at hovedregelen for felleseiemidler fremgår av §§ 58 og 59.

Se også Holmøy L,oR s.23: «Reglenes betydning har fått uttrykk ved deres plassering i loven, umiddelbart etter likedelingsregelen. De er heller ikke karakterisert som unntak eller avvik fra denne, sml. de mer begrensede regler i § § 61‑63.»

Hva som vil være den faktiske hovedregel vil i praksis variere, for eksempel med ekteskapets lengde, ektefellenes alder osv.

Hvilken merkelapp kandidatene bruker, er ikke avgjørende, men det bør etter min mening få betydning i hvilken utstrekning kandidaten viser forståelse ved å gi et illustrerende bilde av reglene. De aller fleste karakteriserer reglene som unntak, og det er fullt akseptabelt. Derimot er det lite treffende å kalles skjevdclingsreglene for en sikkerhetsventil.

4.1.3 Historikk

De fleste kandidater er antakelig kjent med skjevdelingsreglene slik de var før c1.1991, med en snever unntaksregcl (e1.1918 § 54, 4.ledd jfr § 37), men som i praksis etter hvert ble tolket utvidende. Ekteskapslovkomiteens flertall foreslo en ordning i tråd med den vi finner i el.§ 59. mens mindretallet Ønsket en skjønnsmessig adgang til skjevdeling i de samme tilfellcr. (Se NOU 1987:30 s.80‑81.)

Etter min mening kan det ikke trekkes særlig selv om fremstillingen av historikken er mangcl full eller fantasifull.

Enkelte hevder at skjevdelingsreglene ble innført med den nye ekteskapsloven. Jeg har heller ikke tatt særlig tungt på det.

4.1.4 Begrunnelse

Kandidatene bør få frem begrunnelsen for skjevdelingsreglene, nemlig at likedelingen først og fremst har sin berettigelse for verdier som er skapt under ekteskapet, og som i en viss grad har sammenheng med det. Når det gjelder midler en ektefelle hadde fra før, eller som senere er tilført utenfra gjennom arv eller gave, foreligger ikke do samme grunner for likedeling.

De fleste får frem at likedeling ikke bestandig er like rettferdig, særlig ved korte ekteskap for midler en ektefelle hadde fra før. Når det gjelder arv og gave, varierer begrunnelsene. Svært mange synes også for opphengt i tanken på felles erverv, hvilket egentlig er noe annet. Mange blander derfor sammen hensynene bak husmorsameie mv. En kvinnes fortjeneste som følge av hennes slit i yrkeslivet. mens ektemannen ligger på sofaen og leser mannfolkblader, er i utgangspunktet heller ikke gjenstand for likedeling (se dog § 59, 3.ledd).

4.1.5 Forholdet til særeie

Kandidatene bør få frem likheter og forskjeller mellom skjevdelingsmildler og særeiemidler

Likhetene er i korte trekk at begge typer midler unntas fra likedelingen.

I motsetning til skjevdeling som er bestemt i loven, bygger særeie på avtalc eller bestemmelse, se §§ 42 og 48. Omfanget av særeiet vil derfor bestemmes av stiftelsesgrunnlaget. Loven inneholder likevel tolkingspresumsjoner, se § 49.

Skjevdelingskravet er et rent verdikrav, mens sæereiebestemmelser også har betydning for det gjenstandsmessige oppgjøret (naturalutleggsreglene), se § 74. Mens vi vanligvis snakker om særeiegjenstanden, kan vi ikke på samme måte snakke om en skjevdelingsgjenstand. (I stedet for det tungvinte "gjenstanden hvis skjevdelingskravet er knyttet til", bør vi kunne skrive "skjevdclingsgjenstanden" i anførselstegn.)

Grensen mellom skjevdelingsmidler og likedelingsmidler har heller ingen betydning for retten til å sitte i uskifte, se al.§ 9. Det samme gjelder ved skifte av uskifteboet, se al.§ 26 jfr el.§ 77, 1 ledd if.'

En faktisk forskjell som kan medføre store ulikheter er at særeie som oftest er knyttet til en konkret eiendel, for eksempel fast eiendom. Det vil derfor ofte følge av særreiegrunnlaget at påkostninger på særeiegjenstanden blir særeie, se

forutsetningsvis el.§ 63, 1 ledd. Nedbetaling av særeiegjelden medfører også at netto særeieverdi øker. For "skjevdelingsgjenstander" vil enhver verdiøkning gjennom påkostninger eller nedbetaling av gjeld bli gjenstand for likedeling.

Etter min mening ligger det ingen reell forskjell i at skjevdeling etter loven må kreves. En bestemmelse om særeie må også påstås gjort gjeldende. Enten en ektefelle unnlater å gjørc et skjevdelingskrav eller særeie gjeldende, kan ikke hans kreditorer gjøre noen beføyelser gjeldende, se el.§ 52.

Det sies ofte at etter de nye skjevdelingsreglene er det blitt mindre behov for særeiepakter Etter min mening er ikke dette helt riktig, idet en særeieektepakt gir‑ flere og til dels andre ‑ rettsvirkninger enn lovcns regler om skjevdelingskrav.

En del kandidater tar opp disse spørsmål, men som regel avslutningsvis. De fleste begrenser seg til å hevde at sæereiereglene har fått mindre betydning. Enkelte tilføyer imidlertid at dette ikke er helt riktig, og gir en kort begrunnelse. Gir kandidaten en treffende begrunnelse, må det gis uttelling for på denne måten å vise oversikt.

4.1.6 Forholdet mellom eierforhold og skjevdeling

Eierforholdene får betydning på to måter ‑ eller på to stadier. For det første er det bare det en ektefelle var eier av ved ekteskapets inngåelse eller senere har blitt eier av som følge av arv eller gave, som kan danne grunnlag for skjevdeling, dvs som utgjør skjevdelingskravets inngangsverdi. For det annet er det et vilkår at ektefellen fortsatt er eier av midlene ved skifteoppgjøret. Det er bare verdier som er i behold som vedkommendes eiendom som kan kreves skjevdelt. Eide mannen en bolig ved ekteskapets inngåelse men som senere er‑ blitt i sameie mellom ektefellene, kan han bare kreve skjevdeling for sin ideelle andel. For mannens del er hustruens andel ikke lenger i behold som verdier på hans hånd.

Et annet forhold er at eiendeler, f.eks bolig, som er skjevdelingsmidler i som regel vil være den enes erverv alene, slik at sameie ikke kan bygges på felles erverv, se el.§ 3l, 3.ledd j fr 2.ledd.

4.1.7 Forholdet mellom skjevdeling og retten til bestemte eiendeler

De fleste fremhever at § 59 er en verdiregel, og derfor ikke regulerer retten til å beholde eiendelene. Enkelte viser også til forloddsrettighetene i § 6l som også gir rett til selve gjenstanden. og det vitner om oversikt. Ellers viser de fleste til at fordeling av gjenstander reguleres av kapittel l3 (for felleseiemidler).

Enkelte får frem at ektefellen som krever skjevdeling som regel også vil kunne beholde eiendelen etter § 66. Hvis dette kobles opp til kravet om at verdien må være i behold, dvs at ektefellen fortsatt må eie gjenstanden på skiftetidspunktet, bør det premieres for det.

Etter min mening må det også godtas at kandidatene hevder at det ikke forhindrer overtakelse etter § 67 at boligens verdi er den enes skjevdelingsmidler. Dette er i og for seg riktig, inert kandidaten har da oversett det viktige unntaket i § 67, 1.ledd a) if for arv og gave.

4.1.8 Skjevdeling må kreves

De aller fleste presiserer at skjevdeling ikke inntrer automatisk, men må kreves. Enkelte viser også til § 65 om avtalefriheten. (Enkelte også § 56, men de avtaler det der siktes til er helst ektepakter.)

En del tar opp spørsmålet om det forhold at den ene ektefellen krever skjevdeling automatisk medfører skjevdeling av den andres skjevdelingsmidler. Etter min mening er dette et litt tåpelig spørsmål. Det må være åpenbart at den andre ektefelle står fullstendig fritt i å velge skjevdeling.

Spørsmålet er ikke behandlet i læreboka men er tatt opp i HL s.37 I , hvor det vises til uttalelser i forarbeidene (Ot.prp 28 for 1990‑91 s.121 IL) Det kandidatene må ha oversett er følgende konklusjon på spørsmålet om skjevdcling av den andres midler:

"Dette vil i alminnelighet også være en rimelig ordning. Den andre ektefellen må imidlertid kunne kreve at hans eller hennes midler deles lik: noen nødvendig sammenheng er det ikke."

Bortsett fra lite gjennomtenkte uttalelser i forarbeidene er det intet som tilsier tvungen Sd av den andres midler. Et annet forhold er at (skifte‑)dommeren i slike tilfeller bør veilede den andre Ektefellen om adgangen til selv å kreve skjevdeling.

Mange viser til et tilfelle for Høyesterett som ble forlikt etter at Lødrup (som kst dommer) overfor mannen som kreve skjevdeling viste til at skjevdeling av kvinnens skjevdelingsmidler ville føre til et for ham mindre gunstig resultat enn likedeling. Dette eksemplet må stamme fra forelesninger eller lignende.

Til sammenligning kan verken kreditorer eller konkursbo kreve at en ektefeller krever skjevdcling av sink midler, se el.§ 52 og deknl.§ 5‑2, 4.ledd. Sammenlign også prinsippet i sl.§ 107, 1 ledd 2.pkt.

4.2 Hvilke type midler kan kreves skjevdelt?

Hvilke midler som kan kreves skjevdelt fremgår klart av hovedregelen i § 59, l.ledd. En ektefelle kan kreve skjevdelt verdien av formue som klart kan føres tilbake til verdier som han enten eide før ekteskapet ble inngått, eller senere har ervervet ved arv eller ved gave fra andre enn ektefellen. Den enkle begrunnelse er som nevnt likedeling bare bør skje med midler som er blitt til under ekteskapet, og som heller ikke har kommet utenfra ved arv eller gave.

Skjevdeling kan også kreves for andre midler dersom sterke grunner taler for det, se 59, 3.ledd og nærmere pkt 4.6.

Ektefellene kan i ektepakt ha frafalt retten til skjevdeling (§ 44), giver eller arvelater kan ha påbudt likedeling (§ 48) eller skjevdeling kan nektes fordi det vil være åpenbart urimelig, se nærmere pkt 4.7.

4.3 Oversikt

Hvilke midler som kan kreves skjevdelt er i utgangspunktet enkelt, se oppregningen i ordlyden og pkt 4.2 ovenfor. Problemene består først og fremst i å identifisere og beregne skjevdelingsmidlene, dvs i å finne tit hvilke verdier som på skiftetidspunktet klart kan føres tilbake til de opprinnelige skjevdelingsmidler.

Dette innebærer for det første at det bare er de verdier som stammer fra de opprinnelige skjevdelingsmidlenes nettoverdi som kan kreves skjevdelt. For det annet er det bare verdier som er i behold, og som klart kan føres tilbake til de opprinnelige skjevdelingsmidler sots kan kreves skjevdelt. Se nærmere nedenfor om skjevdelingskravets "inngangsverdi" og "utgangsverdi".

Den som krever skjevdeling må kunne peke på eksisterende verdier, og så påvise at disse verdier klart kan føres tilbake til det han brakte med seg inn i ekteskapet eller senere mottok som arv eller gave. Skjevdelingsverdiene må kunne identifiseres, se pkt 4.5.2.

Kandidatene bør som nevnt få frem at til forskjell fra særeiereglene er ikke skjevdelingsretten knyttet til gjenstanden som sådan. Den er en ren verdiregel.

Skjevdelingsretten er videre knyttet til nettoverdier. Bringer en ektefelle med seg et belånt hus inn i ekteskapet, er det dets nettoverdi som kan kreves skjevdelt.

Innledningsvis kan det også være på sin plass å definere forholdet til sæereiemidler, se pkt 4.1.5. Som nevnt gjør mange kandidater det til slutt, og det må aksepteres.

Det kan være et pluss om kandidaten sier noe om de «nye» skjevdelingsreglenes betydningen for det verdimessige skifteoppgjøret (likedelingsoppgjøret), nemlig at skillet nå ikke går mellom særeie og felleseie, men mellom likedelingsmidler og ikke‑likedelingsmidler.

4.4 Skjevdelingskravets "inngangsverdi"

4.4.1 Generelle spørsmål om skjevdelingskravets fastsettelse

4.4.1.1 Innledning

Det kan ikke forventes at kandidatene skal få frem særlig mye om fastsettelsen av de opprinnelige skjevdelingsverdier, og da særlig om betydningen av foreliggende gjeld. De som sier noe om dette vil antakelig begrense det til eksempler om boliger eller hytter som er påheftet gjeld. Kommer de frem til at det bare er nettoverdien som utgjør skjevdelingskravet, må dette aksepteres og honoreres, selv om svaret er ganske upresist. Personlig synes jeg det er fint om kandidatene også får frem at nettoverdien må fastsettes forholdsmessig, men på bakgrunn av foreliggende teori kan ikke dette kreves eller forventes.

De fleste kandidater har liten forståelse av forholdet mellom inngangsverdi og utgangsverdi. Mange peker på at verdiene må være i behold, samtidig som drøftelsen av verdsettelsen knyttes til inngangsverdien.

I det følgende vil jeg likevel si noe om dette, forhåpentligvis til klargjøring for sensorene. Det understrekes imidlertid at dette er mine personlige synspunkter. Juridisk teori er noe vaklende vedrørende dette spørsmålet SpØrsmålet er ikke behandlet i pensum og det kan som nevnt derfor ikke forventes så mye fra kandidatene. Hva som er tatt opp i undervisningen vet jeg ikke, og ville uansett ikke vektlagt det så mye .

Pensumboken Lødrup. Familieretten tar ikke opp spørsmålet. I Holmøy og Lødrup. Ekteskapstrett s.366 legges et forholdssynspunkt til grunn. I Holmøy. LoR s.28‑29 er Holmøy kommet i tvil og uttaler om sitt tidligere standpunkt: «Det er mulig dette ikke er riktig. I all fall ikke som en generell løsning Det vises så til en uttrykt underrettsdom.' Holtnøy konkluderer med at:

«Et forholdssynspunkt kan dog være begrunnet i enkelte tilfelle. som når gjelden har vært betydelig. og det har skjedd en vesentlig nedbetaling under ekteskapet. I enkelte slike tilfelle kan det være grunnlag for en sameieløsning. Grensen mellom de forskjellige tilfelle må bero på et konkret skjønn.>

Forarbeidene sier heller intet om disse spørsmål.

I pkt 4.10 skal jeg også komme inn på betydningen av eventuell "skjevdelingsgjeld" ved beregningen av netto likedelingsmidler, dvs gjeldsfradragsreglene i § 58, 3.ledd.

4.4.1.2 Forholdet mellom eiendeler og deres verdi

Som nevnt er skjevdelingskravet et rent verdikrav. Samtidig får den enkelte eiendel stor betydning ved at det aktuelle skjevdelingskravet er knyttet til de verdier som er i behold på skiftetidspunktet. Hvis en ektefelle arvet ei hytte, er det hyttas verdi på skiftetidspunktet som utgjør skjevdelingskravet.

Det som kan kreves skjevdelt er "verdien av formue som klart kan føres tilbake til ...". Er verdiene knyttet til en bestemt eiendel, vil det langt lettere kunne påvises både at verdiene er i behold, og hvordan skjevdelingskravet skal fastsettes. For den som arvet et kontantbeløp på kr 200.000 for 15 år siden, kan det være vanskelig å påvise at verdiene er i behold, med mindre do er blitt stående på en bankbok eller umiddelbart ble investert i en bestemt eiendel.

I forhold til skjevdelingskravet er således de enkelte eiendeler bare mellomstasjoner som vi knytter verdiberegningen til.

Per arvet ei gjeldfri hytte, den gang verdt kr 350.000, etter sine foreldre. Fem år senere solgte han hytta for kr 500.000. og kjøpte en seilbåt for pengene. Ved skifteoppgjøret syv år senere har han fortsatt seilbåten, som nå er verdt kr 300.000. Per kan kreve verdier for kr 300.000 holdt utenfor likcdelingen. De verdier som klart kan fares tilbake til det han arvet er seilbåtens verdi på skiftetidspunktet. Hadde han beholdt hytta. som nå var verdt kr 700.000, ville dette vært skjevdelingskravet.

4.4.1.3 Gjeldens betydning for verdikravet

Ved at skjevdelingskravet også er et nettokrav, må det gjøres fradrag for gjeld. Hvis en ektefelle arver en eiendel og samtidig overtar gjeld knyttet til den, er det eiendelens nettoverdi som utgjør de opprinnelige skjevdelingsverdier. __

Hvis Per i eksemplet ovenfor samtidig hadde overtatt pantegjelden på hytta som utgjorde kr 150.000, ville de opprinnelige skjevdelingsverdicr utgjort nettoen på kr 200.000.

Det vanskeligste spørsmålet består imidlertid i hvilken betydning den opprinnelige gjelden har for beregningen av det aktuelle skjevdelingskravet ved skifteoppgjøret.

4.4.1.4 Sammenhengen mellom de enkelte eiendeler, gjelden og verdikravet

Ovenfor har jeg karakterisert de enkelte eiendeler som mellomstasjoner som verdiberegningen knyttes til. Samtidig har vi sett at det ved beregningen av verdikravet må gjøres fradrag for gjeld. Spørsmålet blir så hvordan vi skal kombinere disse to ordninger. Dette blir mao et spørsmål om hvordan gjeldsfradragene skal gjøres.

Spørsmålet blir først om gjelden skal knyttes til beregningen av den enkelte eiendel. eller om vi skal lage en samlet nettoverdibrøk, eventuelt forsøke å finne fordelingsordninger.

Hvis vi i eksemplet med Per og hytta ovenfor la til grunn at Per bare arvet hytta med pålreftct pantegjeld og beholdt den til skifteoppgjørct fant sted, kunne vi legge til grunn et forholdsmessighetssynspunkt. Hyttas nettoverdi var kr 200.000, mens den bruttovcrdi var kr 350.000, mao et forholdstall på 4:7. Dersom hytta på skiftetidspunktet var verdt kr 700.000, ville skjevdelingskravet utgjøre kr 400.000.

Hvor de opprinnelige skjevdelingsverdier består av flere eiendeler og flere gjeldsposter, blir beregningene mer kompliserte.

I utgangspunktet finnes det to muligheter. Vi kan beregne verdien av den enkelte eiendel isolert sett, og holde kontantverdier utenfor. Alternativt kan vi finne et felles forholdstall, dvs at alt av verdicr og gjeld slås sammen. Deretter anvendes dette forholdstallet på den enkelte eiendel. Et tredje alternativ er å lage en fordelingsordning, for eks på linje med gjeldsfradragsreglene i § 58, 3.ledd.

Et system med et felles forholdstall er opplagt den rettsteknisk enkleste regel.

Per var enearving etter sin mor som hadde sittet i uskifte. I tillegg til hytta nevnt ovenfor etterlot foreldrene halls seg en leilighet som ble solgt for kr 700.000, og som det heftet kr ‑100.000 i pantegjeld på. Innbo og annet løsøre ble verdsatt til kr 150.000. Pers mor hadde også på sine eldre dager tatt opp et forbrukslån på kr 50.000 for å finansiere et cruise i Karibien.

I dette boet er det samlet bruttoverdier for kr (350.000+700.000+150.000=) 1.200.000. Samlet gjeld utgjør kr (150.000+400.000+50.000=) 500.000. Samlet nettoverdi er således kr 600.000. Det samlede forholdstall mellom netto og brutto blir derved 1:2.

Ved skifteoppgjøret, eller ved realisasjon under ekteskapet, vil skjevdelingskravet knyttet til den enkelte eiendel utgjøre halvparten (1:2) av dens verdi. Var hytta i behold på skifteoppgjøret og da var verdt kr 700.000, ville Pers skjevdelingskrav utgjøre kr 350.000.

Etter min mening vil et system hvor forholdstallet for hver enkelt eiendel fastsettes helt isolert ikke kunne gjennomføres. Hvis det ellers foreligger gjeld som ikke er knyttet til en eiendel, eller hvor gjelden overstiger eiendelens verdi, er et slikt system ikke holdbart.

Hvis Pers foreldre i eksemplet ovenfor bare etterlot seg hytta med pantegjeld som nevnt og dessuten en gammel usikret gjeld på kr 300.000, har ikke Per mottatt noen nettoverdier i det hele tatt. Hall vil følgelig ikke ha noe skjevdelingskrav. (Skal hall skifte privat må hall overta ansvaret for hele gjelden, og blir det offentlig skifte 11tå flytta selges ‑ eventuelt til Per.)

Hadde den usikrede gjelden vært på kr 100.000, ville det fortsatt vært nettoverdier i foreldrenes dødsbo. I et slikt tilfelle kan heller ikke hyttas nettoverdi beregnes isolert sett. Avgjørende for Pers skjevdelingskrav er hvilke nettoverdier "hall har brakt inn i felleseiet", og det er kr 100.000. I forhold til hyttas verdi utgjør "nettoarven" 2/7, dvs forholdstallet er 2:7. Er hytta i behold på et senere skifteoppgjør, vil 217 av dens verdi være gjenstand for skjevdeling. (1 eksemplet kr 200.000.)

Vi kan videre tenke oss et system med gjeldsfradrag etter lignende prinsipper som i § 58, 3.ledd, dvs at gjelden skal trekkes fra i de verdier den har skapt gjennom erverv eller påkostninger. Annen gjeld fordeles forholdsmessig.

Vi knytter eksemplet til tallene brukt ovenfor for å Finne et felles forholdstall. Hyttas nettoverdi er isolert sett kr 200.000, med forholdstallet 4:7. Leilighetens nettoverdi er kr 300.000, med forholdstallet 3:7. Innbo og løsøre ses som en eiendel, og har nettoverdi kr 150.000, og forholdstallet I:I (eller 7:7). (Forbrukslånet ble brukt til ferietur.) Hvis nå forbrukslånet, som utgjør kr 50.000, skal gå til forholdsmessig fradrag i de tre eiendelene. må det fordeles slik:

Forholdstallet for hytte:leilighet:innbo blir 2:4:7. Forbrukslånet fordeles da slik:

Til fradrag ved beregningen av hyttas nettoverdi: 2/13 av kr 50.000. Leiligheten‑1/13 av kr 50.000. 1 innboet og løsørets inngangsverdi gjøres fradrag med 7/13 av kr 50.000.

Etter min mening er det vanskelige å si noe om hvilken fremgangsmåte som er den mest rettferdige. Det kan således ikke argurmenteres med reelle hensyn for den ene eller annen løsning. Heller ikke kan det sies noe om hvilken fremgangsmåte som er mest i tråd med hensynene bak skjevdelingsreglene. Avgjørende må derfor bli de rettstekniske hensyn. De tallmessige beregninger i det relativt enkle eksemplet ovenfor, sier etter min mening nok

4.4.2 midler en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått"

Verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler ektefellen‑hadde før ekteskapet ble inngått, kan kreves skjevdelt. Begrunnelsen er som nevnt at dette er verdier som ikke har noen sammenheng med ekteskapet.

Ved beregningen av de opprinnelige skjevdelingsverdier, er det som nevnt ovenfor nettoverdiene som legges til grunn. Etter min mening må det foretas en helhetsberegning av samtlige aktiva og passiva, se pkt 4.4.1.4.

I praksis kan det være vanskelig å foreta en slik beregning mange år etter. For folk (lest kan selvangivelsen for året ekteskapet ble inngått og året før vane et utgangspunkt, dog slik at fast eiendom my justeres fra ligningsverdi til reell markedsverdi. Selvangivelsene vil i hvcrt fall vise samlet gjeld pr 31.12. før og etter ekteskapet ble inngått.

Hvor ektefellene forut for ekteskapet har hatt et langvarig samboerforhold, kan dct spørres om det vil være riktig å knytte skjæringstidspunktet for skjevdelingsverdicr til ekteskapsinngåelsen. Etter ordlyden er det klart at slike verdier er gjenstand for skjevdcling, og jeg finner heller ikke grunnlag for noen utvidende tolking. (Slik at "ekteskapets inngåelse" forstås som "samlivets inngåelse".) Finnes det åpenbart urimelig at en ektefelle skal kunne kreve skjevdelt midler som er ervervet under samboerforholdet, må man i så fall anvende 59, 2.ledd, se pkt 4.7.3.

Holmøy LoR s.25 viser til at eierforholdene kan være endret under samboerforholdet som følge av ikke‑avtalt sameie. Disse spørsmå1 har en viss saklig sammenheng. men påvirker ikke spørsmålet om hvorvidt skjevdeling kan kreves. Hvis boligen mannen opprinnelig under samboerforholdet har gått over til å være i sameie mellom dem, eier han ved ekteskapets inngåelse bare sin andel, og det er denne som er grunnlag for skjevdelingskravet. sml pkt 4.1.6. Disse som er imidlertid ikke spesielt knyttet til samboerforhold. Husmorsameie kan jo like gjerne oppstå under ekteskapet.

4.4.3 "eller senere har ervervet ved arv"

Den beholdne verdi av det en ektefelle har arvet under ekteskapet, kan kreves skjevdelt. Begrunnelsen er som nevnt innledningsvis at verdiene ikke har noen sammenheng med ekteskapet, og at det dessuten ligger et (presumptivt) Ønske fra arvelateren om at midlene skal tilfalle arvingen.

Arv omfatter både arv etter loven og arv etter testament. Dersom begge ektefeller er testamentsarvinger, må det avgjøres hvor mye den enkelte av dem arvet. Det er sjelden problemer knyttet til hvem som er arving og hva man opprinnelig arvet. Normalt vil bare den ene ektefelle være arving etter loven(Begge ektefeller kan være arvinger etter loven dersom de er søskenbarn)

Dersom noen kandidater tar opp spørsmålet om arv fra ektefellen kan kreves skjevdelt, bor de raskt finne ut at spørsmålet ikke er særlig praktiske (Kandidatene bør se at en ektefelle vanskelig kan ta arv på regulær måte etter den andre under ekteskapet, dvs mens begge lever.

Det er ikke direkte galt å si at regulær arv fra den andre ektefellen ikke skal likedeles. men begrunnelsen er ikke det er skjcvdelingsmidler, men at arven ikke omfattes av felleseieskiftet i det hele tatt. Formelt kan dette bygges på el.§ 78: Ektefellen mottar arven etter skjæringstidspunktet. Selv om arvekravet oppstår som følge ved dødsfallet. anses verdiene ;1 tilfelle ektefellen etter skjæringstidspunktet.

Likevel kan det spørres om ikke midler som reelt sett er forskudd på arv. må falle inn under § 59. 1 ledd. Dersom en ektefelle har mottatt arveforskudd som vederlag for avkall på arv. må dette beløpet kunne kreves skjevdelt, enten det skiftes i forbindelse med samlivsbrudd eller død. Vilkåret er imidlertid at det er et reelt arvet forskudd. En alminnelig gave fra den ene ektefelle til den annen, kan ikke kreves skjevdelt bare fordi den er kalt et arveforskudd. Et eksempel på en reell ordning kan være hvor den ene ektefelle har mottatt arveforskudd som vederlag for å ha godtatt testament som innsett den andre ektefelles livsarvinger som enearvinger.)

På samme måte som verdier ektefellen hadde ved ekteskapets inngåelse, er det arvens nettoverdi som danner grunnlaget for skjevdelingskravet. Overtar arvingen samtidig gjeld eller andre forpliktelser etter avdøde, må det gjøres fradrag for det. Hvilken betydning gjelden får, må etter min mening beregnes etter retningslinjenene omtalt i pkt 4.4.1.4.

Det kan neppe forventes, men det bør gis pluss til kandidater som kan knytte disse spørsmål opp til den konkrete arvesituasjonen. Ingen arver gjeld, men arven kommer på en eller annen måte til fradrag i arven, enten ved at arvingene overtar ansvaret for den, eller at den gjøres opp på skiftet. I forhold til de spørsmål som ble tatt opp under pkt 4.4.1.4, kunne spørsmålene i denne sammenheng konkretiseres.

I forhold til beregningen av nettoforholdstallet for de opprinnelige skjevdelingsverdier, må det etter min mening være likegyldig om gjelden er knyttet til eiendelen som overtas på skiftet (eventuelt som er testamentert til arvingen) eller om det er annen gjeld avdøde hadde. Det avgjørende må være hvilke nettoverdier arvingen mottar. Likeledes bør det være likegyldig om denne arvingen har vært med på gjeldsovertakelsen eller ikke. Poenget med avdødes gjeld i denne sammenheng er at den reduseres den nettoverdien arvingen bringer med seg inn i ekteskapet.

Grunnlaget for arveavgift er i så måte et greit utgangspunkt, selv om det Finnes enkelte særfradragsregler som antakelig ikke er relevante i forhold til skjevdelingskravet. Hertil kommer at pålagt arveavgift også må regnes som fradragspost i forhold til skjevdelingskravet.

Utgangspunktet for skjevdelingskravet ved arv må som nevnt være de nettoverdier arvingen mottar. Hans formuesstilling ellers kan ikke ha betydning. Om arvingen da han mottok arven hadde annen gjeld som oversteg verdien av arven (var insuffisient), kan ikke det ha noen betydning for beregningen av skjevdelingskravets inngangsverdi. Det samme gjelder da selvfølgelig dersom arven gjorde at han vippet over på plussiden. Slik også HolmØy, LoR s.25.

Forutsetningen for denne problemstillingen er selvfølgelig at arvingen på det senere skiftetidspunktet er suffisient. Er han insuffisient, blir det uansett intet til likedeling.

4.4.4 "eller ved gave fra andre enn ektefellen"

Den beholdne verdien av giver en ektefelle mottar under ekteskapet, kan kreves skjevdelt. Det er likegyldig hvem gaven kommer fra, så lenge det ikke er den andre ektefellen. Det er således ikke noe krav om at gaven skal komme fra mottakerens nære slekt.

Begrunnelsen for skjevdelingskravet er som for arv at verdiene ikke har sammenheng med ekteskapet, og dessuten at det ofte ligger et ønske om at given skal tilfalle bare mottakerektefellen. Når det gjelder gaver fra den andre ektefellen, gjør ikke disse hensyn seg gjeldende på samme måte.

Begrepet gave omfatter alle former for gavedisposisjoner. Ved siden av de rene gaver, er de mest praktiske eksempler gavesalg. Den ene ektefelle kjøper for eksempel en eiendom billig fra sin slekt. Skjevdelingskravet utgjør i så fall den forholdsmessige verdi av gavedelen, dvs differansen mellom ytelse og motytelse.

Hvis en ektefelle overfører opprinnelige skjevdelingsmidler ved gave til den andre, vil ingen av dem kunne kreve skjevdeling. Mottakeren har ikke fått midlene ved gave fra andre, og giveren har ikke lenger verdiene i behold.

Gave den ene ektefelle gir den annen for ekteskapet, men i forbindelse med dette, bør også omfattes av unntaket fra skjevdelingsretten. Enten man i utgangspunktet anser slike gaver som skjevdelingsmidler (fordi de er ervervet for ekteskapet) eller ikke (fordi det er gave fra ektefellen), vil unntaksreglene i § 59, 2. og 3.ledd kunne anvendes for 3 oppnå et konkret rimelig resultat, se nærmere pkt 4.6 og pkt 4.7.

Mange kandidater misforstår vilkårene for skjevdeling av giver, og hevder det er et vilkår at gaven er til den ene ektefellen, slik at hvis gaven er til begge kan ingen kreve skjevdeling. Ved en felles gave til begge ektefeller kan selvfølgelig hver av dem kreve verdien av sin andel skjevdelt ‑ dersom det skulle ha noen betydning.

4.5 Hvordan beregnes skjevdelingskravet på skiftetidspunktet?

4.5.1 Innledning

Før spørsmålene om beregningen av skjevdelingskravet på skiftetidspunktet behandles. forutsettes det at skjevdelingskravets inngangsverdi er fastsatt etter retningslinjene omtalt i pkt 4.4. De spørsmål som oppstår kan inndeles på følgende måte: Hva innebærer det at verdiene "kan føres tilbake til" de opprinnelige skjevdelingsverdier? Dette behandles i pkt 0. Hva som ligger i uttrykket "klart kan føres tilbake til", behandles i pkt 4.5.4. I pkt 4.5.6 tas til slutt opp spørsmålet om betydningen av senere stiftet gjeld.

Sont for spørsmålene knyttet til inngangsverdien er det varierende hva kandidatene får ut av fremstillingen om fastsettelsen av skjevdelingskravet. Som nevnt kan det ikke forventes så mye, slik at vi får glade oss over de lyspunkt som dukker opp.

4.5.2 Skjevdelingsverdiene må kunne identifiseres

Det første vilkår for å kunne kreve skjevdeling er at verdiene kan identifiseres på skiftetidspunktct. Det kan ikke kreves skjevdeling for verdier man en gang hadde.

Arvet mannen et større beløp for ti år siden, kan han bare kreve skjevdeling for de verdier som er i behold. Han må altså først peke på hvilke av hans verdier på skiftetidspunktet han krever skjevdelt, og deretter påvise at de klart kan føres tilbake til det han en gang arvet.

Sammenhengen mellom de opprinnelige skjevdelingsverdicr og det aktuelle skjevdelingskravet må følgelig klargjøres begge veier. For det første må det sannsynliggjøres at de verdier som kreves skjevdelt kan spores tilbake til opprinnelige skjevdelingsmidler. For det annet må man ved beregningen av skjevdelingskravet to utgangspunkt i de opprinnelige verdier og følge deres utvikling frem til skiftetidspunktet.

Antakelig må det godtas som identifikasjon at vedkommende ektefelle kan påvise en generell verdiøkning som er i behold. se HL s.269‑370. I praksis vil det imidlertid bli vanskelig å påvise at slike verdier klart er i behold.

4.5.3 «kan føres tilbake til»

Kravet om at verdien kan føres tilbake til opprinnelige skjevdelingsverdier går først og fremst ut på at verdiene skal være i behold. Inn under denne synsvinkelen faller også spørsmål om verdiøkning og verdireduksjon,ombytting. påkostninger og avkastning.

Med hensyn til ombytting og avkastning vil mange kunne være fristet til sammenligninger med § 49 om særeie. Det må gjøres trekk dersom kandidaten anvender reolene kritikkløst. Etter min mening må man også være forsiktig med analogier. Riktignok er det mange av de samme vurderinger som gjør seg gjeldende, men det er samtidig mange

ulikheter. Se pkt 4.1.5 om forholdet mellom skjevdeling og særeie. Av momenter med særlig betydning nevnes for det første er at grunnlaget for et skjevdelingskrav er annerledes enn grunnlaget for særreie. For det annet er særeiet som regel knyttet til en eiendel som sådan, mens skjevdelingskravet er et rent verdikrav.

I forhold til hva som kan kreves av kandidatene, er det viktigste etter min mening at de .;er at spørsmålene i forhold til skjevdelingskravet må løses ut fra en anvendelse og presisering av ordlydcn i § 59; nemlig om de verdier som kreves skjevdclt klart kan føres tilbake til formue en ektefelle hadde før ekteskapet cl ler senere har ervervet ved arv eller gave.

Når det gjelder ombytting er reglene enkle: Arvet mannen en gjcldfri hytte som under ekteskapet har steget i verdi som følge av den alminnelige prisstigningen, er det klart at hyttas verdi på skiftctidspunktet klart kan føres tilbake til det mannen arvet. Er verdien redusert, vil det på samme måte bare være dens verdi på skiftetidspunktet som kan føres tilbake til arven.

Har mannen solgt hytta og kjøpt en seilbåt for pengene, kan verdien av seilbåten på skiftetidspunktet føres tilbake til arven.

Har mannen foretatt påkostninger på hytta, for eksempel bygget på eller modernisert, vil den verdiøkningen dette medfører ikke kunne føres tilbake til arven, men til hans innsats under ekteskapet. Dette tilt gjelde enten verdiøkningen skyldes investeringer eller arbeidsinnsats.

I slike tilfeller må hyttas verdi på skiftetidspunktet splittes opp. Hva ville hytta være verdt dersom påkostningen ikke hadde funnet sted'? Kun den verdien kan kreves skjevdelt.

Mange kandidater vil antakelig læee eksempler hvor det er den andre ektefellen som har stått for verdiøkningen. Det bør gis et pluss til de som ser at det i denne sammenheng er likegyldig hvem som har påført hytta verdier. Det avgjørende er at verdiskapningen har skjedd under ekteskapet, og at den ikke kan føres tilbake til arven.

I forbindelse med påkostninger reises det i teorien gjerne det tilsvarende spørsmålet om betydningen av vedlikehold. På bakgrunn av fremstillingene i teorien, mener jeg spørsmålsstillingen og begrepene må presiseres litt nærmere. For det første må det skilles mellom spørsmålet om hvilke verdier som kan kreves skjevdelt, og spørsmålet om hvilke utgifter som reduserer skjevdelingskravet ‑ se nærmere pkt 4.5.6. For det annet m å begrepene påkostninger og vedlikehold klargjøres.

Med påkostninger må etter min mening forstås alt som øker "skjevdelingsgjenstandens" verdi. Slik verdiøkning kan som nevnt ovenfor ikke kreves skjevdelt fordi verdien ikke kan føres tilbake til et skjevdelingserverv. Utgifter til påkostningen kan det derfor heller ikke kreves fradrag for.

Vedlikehold er etter min mening innsats som ikke esker verdiene, men som bevarer dem. I forhold til skjevdelingsreglene blir derved spørsmålet om de verdier som er i behold som følge av vedlikehold under ekteskapet kan kreves skjevdelt.

Begrepet påkostninger kan språklig sett også henspeile seg til at det er brukt midler. Per har kostet på mye i vedlikehold." I vår sammenheng bør man imidlertid kunne legge mer spesifikt innhold i påkostninger, nemlig at det begrenses til verdiøkninger. Påkostninger vil derfor som regel være skjedd ved reparasjoner eller utbedringer. Å legge nytt tak er en reparasjon, mens å skifte ut ødelagte takstein er vedlikehold. Å isolere veggene er en utbedring, mens det å male vinduene er vedlikehold.

Hvis mannen arvet ei hytte med råttent tak, vil en reparasjon være nødvendig og kostbar. Reparasjonen vil ikke bare på sikt bevare verdiene. Den vil også medføre en umiddelbar verdiøkning. Denne forholdsmessige verdiøkningen vil være gjenstand for likedeling.

Uten å gå nærmere inn p å noen teknisk begrunnelse, må utgangspunktet være at vedier som er i behold pga vanlig vedlikehold må være omfattet av skjevdelingskravet. Ved beregningen av skjevdclingskravet etter femten år kan det ikke spørres hvilken verdi hytta ville hatt dersom mannen hadde latt den forfalle.

Selv om det ligger litt på siden av begrunnelsen for skjevdeling, kan det i forhold til spørsmålet om fradrag for utgifter til vanlig vedlikehold vises til en viss rettferdighet ved at utgiftene til vedlikehold av skjevdelingsverdiene oppveies av at den andre ektefellen normalt har hatt glede og nytte av hytta under ekteskapet.

Selv om den verdien som er i behold som følge av vedlikehold også kan krevcs skjevdelt, kan det spørres om det må gjøres fradrag for eventuelle utgifter til vedlikeholdet. Dette behandles i nærmere pkt 4.5.6.

For de kandidater som tar opp disse spørsmåI må det være avgjørende i hvilken utstrekning de viser forståelse. For det første m å kandidaten se forskjellen fra vederlagsreglene. Det er ikke spørsmål om kompensasjon for brukte midler, men om hvor stor del av hyttas verdi som kan kreves skjevdelt. Hvis de utførte arbeider ikke har hatt noen innflytelse på hyttas verdi, oppstår det ingen spørsmål i denne sammenheng. (Annerledes i forhold til spørsmålet om fradrag for utgifter og om senere stiftet gjeld, se pkt 4.5.6 og pkt 4.5.7.)

Ved spørsmål om avkastning av skjevdelingsmidler, ms vi tenke litt annerledes enn ved særeie I stedet for å spørre om det dreier seg om avkastning av skjevdelingsmidler, anvender vi lovens vilkår: Kan de aktuelle verdier klart føres tilbake til arv, gave eller opprinnelige verdier? Eide hustruen en bedrift fra før ekteskapet og har brukt overskuddet fra den til å investere i en fast eiendom, er utgangspunktet at hun kan kreve verdien av den faste eiendommen skjevdelt.

Når det gjelder verdiøkning må det skilles mellom alminnelig økning i markcdsverdien og verdistigning som følge av den ene eller begge ektefellers innsats (påkostninger eller arbeidsinnsats) under ekteskapet. Verdiøkning som følge av påkostninger er som nevnt ovenfor gjenstand for likedeling. Økning i markedsverdien kan klart føres tilbake til den eiendelen som utgjør de opprinnelige skjevdelingsverdier. Den har i alle fall ingen sammenheng med ekteskapet eller noen av ektefellene.

Det samme gjelder verdireduksjoner som følge av markedssvingninger, eller at en eiendel taper sin verdi etter som årene går. Dette gjelder jo de feste løsøregjenstander. Ovenfor er nevnt eksemplet med Per som solgte hytta og kjøpte seilbåt. Seilbåten vil normalt tape sin verdi etter hvert, og av Pers verdier på skiftetidspunktet er det bare seilbåtens aktuelle verdi som klart kan føres tilbake til arven. Tilsvarende blir det for eiendeler Per brakte med scg inn i ekteskapet. Kan hende er den flotte Citroen'en han imponerte Kari med før de giftet seg, totalt verdiløs ved det senere skifteoppgjøret.

De kandidater som tar opp spørsmål om påkostninger knytter dette ofte til verdiøkning som skyldes den andre ektefellens innsats, og begrunner manglende rett til skjevdeling med at verdiene da ikke kan føres tilbake til eierektefellens innsats. Enkelte gjør også unntak for verdiøkning som skyldes ektefellenes felles innsats. Alt for mange overser det poeng at verdiøkning under ekteskapet skal likedeles, uansett hvem av ektefellcnc som har frcmbrakt den.

Kandidatene synes heller ikke å skille mellom verdiøkning (ved påkostning) og verdibcvaring (ved vedlikehold). Det kan vel heller ikke kreves.

4.5.4 "klart kan føres tilbake"

Formuleringen "klart kan føres tilbake til" innebærer et krav til sannsynlighetsovervekt. Per må sannsynliggjøre at den seilbåten han i dag eier, ble kjøpt for de pengene han fikk ved å selge hytta som han arvet fra sine foreldre. Gikk salgssummen inn i Pers øvrige midler, og han to år senere kjøpte seilbåten, er det ikke lenger sikkert at han oppfyller kravet til klar sammenheng.

I følge forarbeidene er formålet med kravet å avskjære en del tvister, blant annet hvor «faktum ikke er noenlunde på det rene». Se NOU 1987:30 s.83‑84 og 130 og Ot.prp nr 28 for 1990‑91 s.68 og 122. Hvorvidt dette har lykkes, kan diskuteres.

Som et praktisk eksempel. se Borgarting lagmannsretts kjennelse av 20.12.1995. sak nr 1995‑01466. Krav om skjevdeling etter ckteskapsloven § 59 ved skifte av separasjonsbo førte i det vesentlige ikke frem Kravet om klarhet i ekteskapslovcn § 59 var ikke oppfylt når det gjaldt en boligeiendom og påstått nedbetaling av gjeld.

Etter min mening er det ikke grunnlag for å hevde at forarbeidene gir anvisning på en streng bevisbyrde. Generelt blir gjerne fremstilling av rcglcr om bevisbyrde og tvilsrisiko litt haltende på lavere avdelinger, men det må det bæres over med.

4.5.5 Forbruk

Det kan synes unødvendig å to opp særskilt, men siden det gjøres i teorien, nevner jeg at hvis skjevdelingsverdiene er forbrukt, finnes det ikke lenger noen veødier å skjevdele. Holmøy og Lødrup, Ekteskapsloven s.373 tar særskilt opp situasjonen hvor skjevdelingsmidler er brukt til å nedbetale gjeld. Se også Holmøy LoR s.29. Etter min mening blir dette et spørsmål om ombytning og om verdiene fortsatt kan identifiseres, se pkt 0.

4.5.6 Fradrag for utgifter og omkostninger?

I pkt 0 tok jeg opp spørsmålet om i hvilken utstrekning verdier som var øket eller i behold som følge av innsats under ekteskapet kunne kreves skjevdelt. Et annet spørsmål som er reist i teorien Holmøy LoR s.30) er i hvilken utstrekning det kan kreves fradrag for utgifter eierektefellen har hatt med å vedlikeholde "skjevdclingsgjcnstanden", eller andre løpende utgifter.

Jeg er i tvil om dette er en riktig problemstilling Hvis en arvet eiendel ved skifteoppgjøret i det vesentlige er som ved arvefallet, dvs uten at det er utført påkostninger, men hvor eieren har hatt vedlikeholds‑ og andre utgifter, kan jeg ikke se hvilken hjemmel el.§ 59, l.ledd gir for å sette skjevdelingskravet lavere enn eiendelens verdi på skiftetidspunktet. Reduksjon av skjevdelingskravet kan skje etter § 59, 2.ledd, se pkt 4.7.3.

Har eierektefellen brukt betydelige likedelingsmidler på de løpende utgifter ‑ og derved redusert likedelingsgrunnlaget, er en mer nærliggende reaksjon å kreve vederlag etter § 63, 2.ledd.7

Skal utgifter til "skjevdelingsgjenstanden" tas i betraktning ved fastsettelsen av skjevdelingskravet etter § 59, 1 ledd, mener jeg utgangspunktet må være det samme som når det gjaldt spørsmålet om verdier som var i behold grunnet vedlikehold: Er det vanlig vedlikehold, med vanlige utgifter, bør ikke disse få noen betydning.

Har utgiftene ført til verdiøkning (påkostning) mener jeg som antydet i pkt 0) at det ikke kan gjøres noe fradrag. Utgiftene har skapt likedelingsverdier, og kan derfor ikke redusere skjevdelingskravet. (Tilsvarende i forhold til gjeldsfradragsreglene, se pkt 4. l0.)

4.5.7 Senere opptatt gjeld

Under pkt 4.4.1.3 har jeg sett på eksisterende gjeldens betydning ved fastsettelsen av skjevdelingskravet. I dette punktet skal jeg se p i hvilken betydning senere gjeldsopptak har for beregningen av skjevdelingskravet på skiftetidspunktet. Disse spørsmå l blandes ofte sammen med spørsmålet om "skjevdelingsgjeldens" betydning ved beregningen av netto likedelingsmidler (gjeldsfradragsregelene) iht § 58, 3.ledd, se nærmere pkt 4.10. Etter min mening er det imidlertid to ulike spørsmål.

Forholdet mellom skjevdelingskravet og gjeld synes ganske komplisert, og fremstillingen av spørsmålene i teorien bærer preg av dette. Problemene gjøres etter thin mening ytterligere kompliserte ved at tre ulike forhold blandes sammen, nemlig spørsmålet om beregningen av skjevdelingskravets «inngangsverdi», betydningen av senere påheftet gjeld og spørsrnålene om gjeldsfradrag i el.§ 58, 3.ledd.

Spørsmålene om gjeld behandles lite i læreboka, og betydningen av senere opptatt gjeld behandles ikke i det hele tatt. Senere opptatt gjeld er heller ikke behandlet i Holmøy og Lødrup, Ekteskapsloven. Det kan derfor ikke ventes at spørsm ålet skal behandles av kandidatene. Det kan imidlertid tenkes at enkelte har lest Holmøy artikkel, hvor temaet i tas

opp (på s.29‑30). Jeg er ikke enig i det Holmøy skriver, men avventer besvarelsene for jeg kommenterer spørsmålene nærmere.

Ingen av de besvarelser jeg har lest tar opp spørsmålet. De som er i nærheten knytter dette til gjeldsfradragsreglene i § 58, 3.ledd, men uten at det blir særlig vellykket. Mange misforstår også ordlyden i 3.ledd b) ved at de snakker om "gjeld pådratt på skjevdclingsmidler". De problemstillinger som er nevnt ovenfor er nettopp knyttet til gjeld som er pådratt på skjevdelingsmidlene ‑ men ikke til erverv eller påkostning. Jeg har som nevnt ikke sett noen besvarelser som ser disse poenger. og lar derfor problemstillingen ligge.

4.5.8 Eksempler på beregningen

Det er som nevnt ikke de verdier man opprinnelig hadde eller arvet som kan kreves skjevdelt. Det er de verdier som er i behold på skiftetidspunktet, og som klart kan føres tilbake til det man brakte med seg inn i ekteskapet eller senere mottok ved arv eller gave.

Under ekteskapet arvet Per kr 200.000 etter en tante. Pengene gikk med i ektefellenes ordinere forbruk. og ved det senere skiftet var hele arven forbrukt. Per har da ikke lenger noen verdier han kan kreve skjevdelt.

Hvis Per i stedet hadde satt arven inn på en bankkonto som ble stående urørt og hvor heller ikke rentene ble tatt ut. kunne han på det senere skiftet krevd hele arven med tillagte renter skjevdelt.

Der hvor de opprinnelige skjevdelingsmidler blir gjort om til noe annet, kan verdien av det andre skjevdeles så fremt verdien av det klart kan føres tilbake til de opprinnelige skjevdelingsmidler. Verdiene kan i så fall ha endret seg i årenes løp.

For arven etter tante kjøper Per seg en hytte. Ved et senere skifte kan han kreve skjevdelt verdien av hytta, selv om hytta nå er dobbelt så mye verdt som da Per kjøpte den.

Det hender at skjevdelingsmidler blandes med likedelingsmidler, for eksempel ved at et hus finansieres dels med arvemidler og dels ved lån.

Pers hytte kostet kr 400.000 slik at Per i tillegg til arven måtte låne kr 200.000. Hvilke verdier er det nå som klart kan fares tilbake til arven? Jo. det er halvparten av hyttas nåværende verdi. Sammenlign ovenfor med huskjøpet.

Hvor en eiendom er i sameie mellom ektefellene, kan det forekomme at begge har skjevdclingskrav knyttet til huset.

Far Per og Kari giftet seg. eide de hver sin gjeldfrie lcilighet. Før bryllupet solgte de leilighetene sine. og for pengene kjøpte de et hus sammen. Ved skiftet kan Per og Kari kreve skjevdelt den del av husets verdi som stammer fra de respektive leilighetssalg.

Per fikk kr 400.000 for sin leilighet, mens Kari fikk kr 600.000 for sin. Huset de kjøpte kostct kr 1.000.(00. Ved skiftet fem år senerc er huset verdt kr 1.500.000. Per kan kreve skjcvdeling for sin andel med kr 600.000 og Kari for sin andel med kr 900.000.

De skikkelig kompliserte regnestykker får vi når den ene ektefelle bringer med seg et belånt hus inn i ekteskapet, og hvor lånene på ulike tidspunkt blir nedbetalt delvis ved løpende inntekter og delvis med arv eller gave.

Verdiøkningen av nedbetalingen ved hjelp av løpende inntekter er som kjent likedelingsmidler. ,

Blir det «investert» i huset med skjevdelingsmidler som arv eller gave i løpet av cktcskapet, kan den del av verdiene som kan føres tilbake til «skjevdelingsinnskuddene» også kreves skjevdelt. Prinsippene for beregningene er de samme som jeg har sett ovenfor. Poenget er at vi må finne hvilken andel av husets verdi skjevdelingsmidlene utgjorde da de ble investert i huset. Vi skal se på et eksempel.

Da Per og Kari giftet seg hadde Kari en leilighet som de ble boende i. Kari hadde kjøpt leiligheten noen år tidligere for kr 500.000. Leiligheten fullt ut finansiert ved lån.

Da de giftet seg var leilighetens verdi steget til kr 600.000, og lånet var fortsatt på kr 500.000.

Etter to års ekteskap arver Kari 300.000 etter sin tante, som hun bruker til å nedbetale lånet. På dette tidspunkt er huset verdt kr 900.000, mens restlånet er på kr 450.000.

Fem år senere skal ektefellene skilles. Kari har nedbetalt resten av lånet ved hjelp av lønnsinntekter, og huset er nå verdt kr 1.200.000.

Regnestykket blir slik: Kari brakte med seg inn i ekteskapet I/6 av husets verdi, differansen mellom verdi og lån da de giftet seg. For arven etter tanten kjøpte hun seg inn for en I/3 av husets verdi. På skiftet kan Kari derfor kreve skjevdeling for kr 600.000.i alt kan (1/6+1/3‑) halvparten av husets verdi fares tilbake til opprinnelige skjevdelingsmidler.

Beregningene vill blitt akkurat de samme om vi tenker oss at det var Per som arvet penger. og at ektefellene blir enige om at Per skal kjøpe seg, inn i leiligheten ved å nedbetale på Karis 1ån. På dette tidspunkt er huset verdt kr 900.000, mens restlånet er på kr 450.000.

Når de skal skilles fern år senere blir regnestykket da slik: Kari brakte med seg inn i ekteskapet I/6 av husets verdi. Da Per arvet pengene kjøpte han seg inn med I/3 av husets verdi. På skiftet kan Kari kreve skjevdeling for kr 200.000 (I/6). mens Per kan kreve skjevdeling for kr 400.000 (I/3).

Det er disse deler av husets verdi som i dette tilfellet klart kan føres tilbake til verdier som Kari hadde før de giftet seg og til verdier som Per senere har mottatt ved arv.

4.6 Utvidet skjevdeling hvis det foreligger sterke grunner

I tillegg til verdier som behandlet ovenfor, kan det også kreves skjevdeling av and re verdier dersom sterke grunner taler for det, se § 59, 3.ledd.

Det som etter loven skal likedeles er verdier som har blitt til under ekteskapet. Begrunnelsen er en presumsjon for at slike verdier har blitt til gjennom begge ektefellers innsats på ulike måter. Ekteskapet anses som et fellesskap, og verdiskapning under ekteskapet bør derfor komme begge til gode.

Det kan tenkes at begrunnelsen for likedeling ikke slår til. Ved kortvarige ekteskap har ikke det store fellesskapet fått tid til å etablere seg. Bør aksjespekulanten dele sin store gevinst med en kvinne han var gift med i et halvt år? Går han med dundrende underskudd, og blir sittende igjen med gjeld, får han bære gjeldsansvaret alene. Burde ikke det samme g jelde eventuelle gevinster? Annerledes blir det hvis ektefellene har vært gift i femten år og har tre barn sammen I løpet av disse årene har aksjespekulanten lagt seg opp en passelig formue mens kona stort sett har vært hjemme med barna. Da er det naturlig at de deler de verdier som har blitt til under ekteskapet.

Utvidet skjevdeling er mest aktuelt i kortvarige ekteskap, og hvor den ene har hatt betydelig større inntekter eller gevinster enn den andre uten at den andre ektefellen kan sees i ha bidratt til inntjeningen. En hjemmeværende ektefelle har ved sin innsats på mange måter bidratt til den andres muligheter for inntektsbringende arbeid. For barnløse ektefeller hvor begge er i arbeid, vil det oftere være aktuelt med utvidet skjevdeling.

Utvidet skjevdeling kan også være på sin plass hvor den andre ektefellen har betydelige særeiemidler.

Kari arvet en større eiendom etter sine foreldre, med påbud om at den skal være hennes særeie. Ved skilsmissen eier Per en fritidseiendom som han har anskaffet seg under ekteskapet. Det er ikke avtalt særeie for Pers eiendom. I dette tilfellet kan det tenkes at Per bør få kreve skjevdeling av hyttas verdi. Ellers ville resultatet blitt at Karis verdier beholdt helt for seg selv, mens Pers verdier ble delt mellom de to.

Den samme vurdering kan foretas hvor en ektefelles netto likedelingsmidler utgjør ubetydelige verdier pga gjeld som ikke har sammenheng med anskaffelse eller påkostning av verdier. Den ene ektefellen har for eksempel så stort studielån at han ikke har netto verdier i det hele tatt, mens den andres gjeld er knyttet til anskaffelse av felles bolig.

Per er nyutdannet jurist. Etter to år i arbeid har han spart penger nok til å kjøpe seg en bil. Hans kone Kari er av den mer fornuftige sorten. Hun eier leiligheten de bor i, og bruker sine inntekter til nedbetaling av lånet. På skiftet har ikke Per netto verdier til likedeling. Studielånet hans overstiger verdien av bilen. Kari har derimot positiv formue som utgjør differansen mellom leilihetens verdi og restlånet. Må Kari likedele denne verdien med Per?

Et (ytterligere) argument for at Kari kan kreve nettoverdien av leiliglieten skjevdelt. er at det som gjør at Per ikke har nettoverdier er hans studielån. Det er ikke investert i verdier som kommer Kari til gode. men i hans fremtidige inntekter. På skiftet kan Per gjøre fullt fradrag i sine likedelingsmidler for studielånet. mens han fremtidige inntjeningsevne ikke refines som en verdi som skal deles.

Et argument for skjevdeling er også at en ektefelle trenger midlene til å fortsette sin næringsvirksomhet. Et eksempel fra 1918‑loven er Rt.1991:447. som også læreboken viser til (s.210). Mannen fikk skjevdele verdien av sitt verksted, fordi han ikke ville klare å betale ut hustruen. Det ble dessuten lagt vekt på at fellesboligen var hustruens særeie. Enkelte kandidater vil antakelig knytte dommen til el.1991 § 59, 2.ledd, og det kan ikke bety så mye. De vurderingene dommen bygger er stort sett sammenfallende med de som må foretas etter 59, 2.Iedd.

Dersom en ektefelle har gått konkurs, kan også dette vane et argument for at den andre ektefelle kan få rett til utvidet skjevdeling. Alternativet er at den andre ektefellen må deles sine verdier med den insolvente ektefellens kreditorer.

Ved vurderingen av om en ektefelle skal gis rett til utvidet skjevdeling, må det foretas en helhctsvurdering. Av forhold det kan legges vekt på, er det i lovens forarbeider blant annet nevnt den enkelte ektefelles muligheter for å forsørge seg selv i tiden fremover.

I lovens forarbeider er det også fremhevet at adgangen til utvidet skjevdeling skal være snever, og at regelen er en ren unntaksbestemmelse. Lovens formulering er at det skal foreligge sterke grunner. Det er noe mer enn gode grunner, og også et strengere vilkår enn særlige grunner. Kandidatene bør se de ulike formuleringer av vilkårene for utvidet skjevdeling i tredje ledd, sammenlignet med vilkårene for nektelse av skjevdelingsrett i annet ledd (åpenbart urimelig. se nedenfor). Antakelig er den praktiske forskjellen likevel ikke særlig stor.

De fleste behandler denne bestemmelse, og regelen er stort sett knyttct til rimelighetsbctraktninger. Enkelte trekker paralleller til 2.lcdd (se pkt 4.7.3), og det er positivt.

4.7 Begrensninger i adgangen til skjevdeling

4.7.1 Retten til skjevdeling kan være frafalt i ektepakt

Skjevdeling inntrer ikke automatisk. Den enkelte ektefelle må uttrykkelig kreve skjevdeling. Dcrsom skjcvdeling ikke kreves, vil skjevdelingsmidler blir likedelt. Ektefellene kan også i ektepakt på forhånd ha avtalt at de ved et fremtidig skifte skal avstå fra å kreve skjevdeling. se el.§ 44.

Ektepakten kan gjelde generelt for alle typer skjcvdelingsmidler, for enkelte typer eller for konkrete verdier. Den kan også begrenses til bare å gjelde den ene ektefellens formue. Det kan også avtale at retten til å kreve skjevdeling bare er bortfalt ved et skilsmisseoppgjør, men ikke dersom ekteskapet oppløses ved at den ene ektefellen dør. Dette er stort sett do samme varianter som ved avtale om særeie, men denne gang med omvendt fortegn. Det bør gis et pluss til de kandidater som kan si noe fornuftig om forholdet til særeieektepakter iht el.§ 42.

Dersom en ektepakt hvor ektefellene fraskriver seg retten til skjcvdeling, senere virker urimelig, kan her av ektefellene etter nærmere regler kreve den helt eller delvis tilsidesatt, se 46, 2.Iedd ‑ kort omtalt hos Strandbakken.

De fleste nevner disse regler, om enn helt kort. På samme måte som det kan være forsvarlig å utelate § 44. er det greit bare kort å nevne den. En lang gjennomgang av de ulike alternativer i § 44 er det etter min mening ikke grunn til å foreta.

4.7.2 Unnlatt skjevdeling kan være påbudt av giver eller arvelater

På samme måte som en giver eller arvelater kan påby at gaven eller arven skal være mottakerens særeie kan også gi påbud med den motsatte effekten ‑ se el.§ 48. Det kan settes som vilkår for arven eller gaven at mottakeren ikke skal ha rett til å kreve skjevdeling på et senere felleseieskifte. Særlig praktisk er vel ikke dette.

Gamlefar skal overføre gården sin til odelsgutten Per. Han synes imidlertid at fru Kari som i alle år har jobbet på gården også bør få ta del i verdiene dersom de skulle skilles. Når Per mottar garden som gave, setter derfor gamlefar som vilkår at Per ikke skal kunne kreve skjevdeling på et senere skifte. enten det skjer ved skilsmisse eller død.

Et påbud om unnlatt skjevdeling kan gjøres i de samme varianter som hvor ektefellene selv avtaler dette etter § 44, se ordlyden i el.§ 48.

Enkelte kandidater misforstår og hevder at giver eller arvelater kan påby skjevdeling. Dette kan vitne om manglende oversikt, men må kanskje bare ses på som en slurvefeil i farten.

4.7.3 Skjevdeling vil være åpenbart urimelig

Dersom skjevdeling etter hovedreglene i el.§ 59, I.ledd vil «føre til et åpenbart urimelig resultat», kan et krav om skjevdeling nektes eller begrenses, se 2.ledd. Lovtekstens formulering viser at dette er en meget snever unntaksregel. Dette fremheves også i forarbeidene.

På samme måte som hvor en ektefelle krever utvidet skjevdeling, må det foretas en helhetsvurdering, herunder hvordan begge ektefeller alt i alt blir stilt etter skifteoppgjøret.

I lovteksten sies det at ved «vurderingen skal det særlig legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien». I tilknytning til begge ektefellers innsats for familien er det i lovens forarbeider også sagt at det må tas hensyn til hvorvidt det skyldes innsats fra den ene ektefellen at den andres skjevdelingsmidler er i behold.

Ved at retten til skjevdeling enten kan begrenses eller falle bort, er det mulig å komme frem til en konkret rimelig løsning i det enkelte tilfellet. I den sparsomme rettspraksis vi har, Finnes det enkelte eksempler på slike helhetlige rimelighetsvurderinger. Det kan antakelig ikke forventes at kandidatene kjenner til nyere upubliserte avgjørelser. Av publiserte avgjørelser nevnes RG.1996:113 Oslo skifterett og RG.1995:996 Kristiansand byrett.

Ellers nevnes Gulating lagmannsretts dom av 18.12.1996. sak nr 1996‑00416. Hustruen arvet i 1990 kr 180.000. Ekteskapet ble oppløst etter 17 år ved separasjon i 1994. Mannen hevdet forgjeves at et skjevdelingskrav for det resterende av arven, kr 130.229 var åpenbart urimelig. Han var sterkt funksjonshemmet og ufør. Retten fant ektefellenes arbeidsdeling i hjemmet samsvarte med en «normalordning». Mannens sykdom hadde ikke sammenheng med ekteskapet. Det ble også lagt vekt på at partene oppnådde omtrent tilsvarende økonomiske forhold etter separasjon. Skjevdeling var derfor ikke et åpenbart urimelig resultat for mannen.

I Gulating lagmannsretts dom av 28.4.1995, sak nr 1994‑0071 I , ble skjevdeling nektet for en halvpart av en forsikring utbetalt noen måneder for ekteskapets inngåelse. Foruten den konkrete rimelighetsvurdering (skjevdelingskravet var fremsatt av den avdøde ektefellens livsarvinger), ble det lagt vekt på at det berodde på en tilfeldighet at forsikringen ble utbetalt før, og ikke under ekteskapet.

De fleste tar med 2.ledd, og mange gjør ganske mye tit av den. For de som vises til historisk utvikling og hensynet til den svake part i ekteskapet (ofte husmoren), er det viktig å vise forståelse. Som nevnt innledningsvis vil retten til skjevdeling ofte være til ugunst for husmoren. Unntaksreglene i 2.ledd bygger derfor i stor utstrekning på samme hensyn som husmorsameiet.

Et godt eksempel jeg has lest er hvor mannen bruker det meste av sin arbeidskraft under ekteskapet til å bygge opp sin fars bedrift som han senere arver. I et slikt tilfelle kan skjevdeling av disse verdier være åpenbart urimelig.

4.8 Særregelen ved gjenopptatt samliv

Det hender at ektefeller som blir separert glemmer hvorfor de nyttet fra hverandre, og derfor flytter sammen igjen. Når de senere kommer på hvorfor de flyttet fra hverandre første gang, og derved flytter fra hverandre igjen, finnes det særlige regler i el.§ 59, 4.ledd om skiftet dersom do gjennomførte et felleseieskiftet i den første separasjonstiden.

Vi kan sammenligne med situasjonen hvor to ektefeller blir skilt, lever fra hverandre i noen år og så finner tilbake til hverandre. Da hadde inngått et helt nytt ekteskap, og ved et senere skifte regnes alt de hadde ved inngåelsen av sitt annet ekteskap som skjevdelingsmidler etter hovedregelen. Dette var formue de brakte med seg inn i det nye ekteskapet.

Tilsvarende gjelder dersom de gjennomfører et felleseieskifte i separasjonstiden før de flytter sammen igjen. Når de gjenopptar samlivet faller virkningene av separasjonsbevillingen bort, se el.§ 20, 2.ledd. Det samme ekteskapet fortsetter, men det et‑ et nytt formuesfellesskap som blir etablert. De midlene som hver av dem mottok i det første skifteoppgjøret, regnes ved det neste skiftet som midler de hadde fra før ekteskapet. Dette er midler den enkelte hadde fra før det nye felleseiet ble inngått.

Særeiemidler som ble holdt utenfor det første skifteoppgjøret, forblir særeiemidlcr også i det neste. Ektepakten eller påbudet om særeie gjelder fortsatt.

Begrunnelsen for regelen er i det vesentlige rettstekniske hensyn.

Mange viser til at § 59, 4.ledd er et unntak fra § 20, 2.ledd om at rettsvirkningene av separasjonene bortfaller ved gjenopptatt samliv. Dette er strengt tatt kanskje litt upresist, men jeg synes det vitner om god observasjonsevne.

4.9 Sammensatt skifte

De fleste. men ikke alle, kommer også inn på reglene ved sammensatt skifte. Her forekommer imidlertid mange misforståelser og uklarheter, se nedenfor.

Det som mange kandidater ikke vet ‑ og det må aksepteres, er at omtrent dobbelt som mange ekteskap oppløses ved død som ved skilsmisse. Det er derfor ikke treffende når kandidatene skriver at skifte ved separasjon og skilsmisse er det vanligste. Det kan imidlertid ikke trekkes for dette. .

Hovedregelen er at skjevdelingsreglene gjelder på samme måte ved et sammensatt skifte etter en ektefelles død, se el.§ 77 jfr § 76. Det som leder mange kandidater ut i uløkka er den feilplasserte regel i el.§ 77, l ledd if, om at skjevdeling ikke kan kreves ved skifte av uskiftcbo. (Dette følger allerede av al.§ 26 og el.§ 76, se note 2.)

De fleste begrenser seg til å referere denne regelen, uten å si noe mer om sammenhengen. Dette blir enten galt eller misvisende. Hos enkelte synes det som om sammensatt skifte er synonymt med skifte av uskiftebo, og andre hevder at det overhode ikke ' kan kreves skjevdeling ved sammensatt skifte, og viser til § 77, 1 ledd if!.

4.10 Skjevdelingsmidler og gjeldsfradrag

Reglene i § 58 går ut på å finne likedelingsgrunnlaget, dvs den enkelte ektefelles netto likedelingsmidler. Hovedprinsippet i § 58, 3.ledd er at gjeld skal trekkes fra i de verdier gjelden har skapt, se lovens formulering "gjeld som en ektefelle har pådratt seg ved erverv eller påkostning av ... verdier som holdes utenfor delingen etter § 59".

Spørsmålet er om det finnes noe som kan kalles "skjevdelingsgjeld", og som skal trekkes fra i skjevdelingskravet. Etter min mening gjør det ikke det.

En ektefelle kan ikke etablere skjevdelingsverdier gjennom erverv eller påkostninger. For skjevdelingskrav knyttet til verdier man brakte inn i ekteskapet, et‑ gjelden allerede trukket fra i beregningen av kravets inngangsverdi. Det samme gjelder ved arv eller gave. Tas dct opp 1ån for å bygge på «skjevdelingshytta», vil verdistigningen være gjenstand for likedeling. Lånet er derved likedelingsgjeld. Man kan kjøpe seg vennskap, men ikke skjevdelingsverdier!

Slik jeg ser det er det siterte fra § 58, 3.ledd b) en liten inkurie, som ikke bør oppfattes som annet enn en henvisning til nettoprinsippet i § 59.

Dette nettoprinsippet går som nevnt i pkt 4.4.1.3 til på at gjeld som «fulgte med» skjevdelingservervet skal trekkes fra bruttoverdiene før vi Finner de opprinnelige skjevdelingsverdier, dvs skjevdelingskravets inngangsverdi.

Gjelden som fulgte med innebærer dessuten et potensielle for verdiokning ved nedbetaling av lånet. Denne verdiøkningen blir normalt likedelingsmidler. Gjelden knyttet til slike potensielle likedelingsmidler bør derfor også gå til fradrag i likedelingsmidlene.

Det må presiseres at spørsmålet er knyttet til en aktuell gjeldspost som foreligger ved skifteoppgjøret. Blir en gjeldspost nedbetalt med andre skjevdelingsmidler under ekteskapet, blir den på en måte omgjort til skjevdelingsmidler. I slike tilfeller eksisterer ikke den aktuelle gjeldspost lenger ved skifteoppgjøret, og spørsmålet faller bort. Dessuten dreier det seg i slike tilfeller om en omplassering (ombytning) av skjevdelingsmidler, og det skjer heller ingen direkte netto verdiøkning.

Gjeld knyttet til skjevdelingsmidler blir derfor «skrelt av» allerede ved beregningen av skjevdelingskravets inngangsverdi. Det kan følgelig ikke gjøres fradrag i skjevdelingskravet for denne gjelden en gang til.

Det er ikke å forvente at kandidatene skal se disse problemstillinger, men klarsyn bør gi god uttelling. Så uklar som rettstilstanden på mange områder er, kan det på den annen side ikke slås ned på misforståelser som kan ledes tilbake til lovtekst eller teori.

Jeg har omtrent ikke sett besvarelser som eksplisitt tar opp disse spørsmål. De som kommer inn på gjeldsfradragsreglene nøyer seg som regel med en generell fremstilling av § 58, eventuelt begrenset til 3.ledd.

5. Karakterfastsettelse

Jeg har underveis gitt uttrykk for enkelte synspunkter av betydning for karakterene, og finner det vanskelig å si noe mer detaljert.

Laudgrensen bør gå ved . De som fremstiller hovedreglene på en grei måte, og herunder viser et minimum av forståelse, fortjener etter min mening laud ‑ selv om fremstillingen er relativt overfladisk, og enkelte spørsmål er utelatt.

Jeg mener også at det må gjøres trekk for manglende disposisjon, og hvor kandidaten (samtidig) viser manglende oversikt over resten av regiene om formuesforhold og felleseieskifte. Som nevnt underveis kan det derimot ikke trekkes så mye for at kandidatene bommer på vanskelige og til dels omstridte regler om skjevdelingskravets fastsettelse.

Manglende kunnskaper, kombinert med rot og uklarheter, fører lett til stryk.

Tromsø, 6.desember 1997