Endelig versjon
SENSORVEILEDNING
Teori
1
Cand.jur.-eksamen
2. avdeling høst 1998,
Universitetet i Tromsø
Gi en sammenligning mellom de
rettslige virkninger av særeie og felleseie
1. Tilrådd litteratur
Oppgaven er en oversiktsoppgave, og temaet er ikke behandlet et bestemt sted i pensum. Nedenfor gis en oversikt over hvor i lærebøkene det finnes stoff for å besvare de spørsmål en besvarelse bør omfatte.
Peter Lødrup, Familieretten, 3.utgave 1997, §§ 9, 13, 16 om ektepakter og
særeie og generelt Femte kapittel om formuesforholdet mellom ektefeller.
Peter Lødrup, Arverett, 3.utgave 1995 § 31 om sammensatt skifte og § 32 om vilkårene for uskifte, samt noe i § 34, II om delingen av uskifteboet.
2. Om oppgaven og besvarelsene
Oppgaven må sies å være meget sentral i familieretten (og delvis arveretten), ved at den berører betydningen av ektefellers formuesordning.
Oppgaven krever oversikt, og kan derfor være vanskelig å disponere. Det kan tenkes mange ulike disposisjoner. De fleste deler fremstillingen opp i virkninger under ekteskapet, ved skilsmisse og ved død (herunder om uskifte), og det gir en ryddig disposisjon. Enkelte tar også med en kort fremstilling av hvordan særeie stiftes, og det er også greit så lenge det ikke blir for omfattende.
De fleste får frem at formuesordningene særeie og felleseie er noe annet enn eierforholdene sameie og eneeie. Enkelte bommer imidlertid på dette, og det er for svakt, se pkt 4. De kandidater som får frem noe fornuftig om hva ektefellers formuesordning egentlig er for noe, må premieres for det.
Oppgaven spør etter en sammenligning. Det er ikke eksplisitt bedt om en fremstilling, redegjørelse eller lignende. Dette innebærer at det ikke spørres etter en generell fremstilling av reglene om ektefellers formuesordning, men at det er sammenligningen som er av interesse. Enkeltreglene skal således ikke fremstilles mer inngående enn hva som er nødvendig eller naturlig for å foreta sammenligningen.
Eksempelvis kan det redegjøres for at ekteskapsloven hjemler to ulike sett av regler for vederlagskrav, ett for felleseiemidler og ett for særeiemidler. Det bør redegjøres for de to regelsetts ulike karakter (se pkt 3.2), men de ulike alternativer eller nærmere vilkår er det ikke nødvendig å gå inn på.
En god del kandidater har problemer med å avgrense fremstillingen i så måte. Særlig er det mange som skriver alt for mye om gjeldsfradragsreglene. Enkelte forviller seg også inn i vederlagsreglene. Etter min mening må det tillegges stor vekt i hvilken utstrekning kandidaten klarer å sentrere besvarelsen om oppgaveteksten. Detaljfremstilling av de ulike regelsett, uten å konsentrere seg om virkningene av om særeie er etablert eller ikke, trekker etter min mening ned.
En del kandidater røper også svak forståelse for helheten i formuesordningen under fremstilling av enkeltregler.
Når kandidaten f.eks skriver at en forskjell mellom særeie og felleseie er at det ikke kan kreves skjevdeling for særeiemidler, er jo dette i og for seg riktig, men overbevisende er det ikke.
Det samme gjelder når det f.eks hevdes at ”reglene om naturalutlegg i el.§ 66 ikke gjelder for særeiemidler”.
Alt for mange kandidater ender opp med å gi en rask gjennomgang av reglene om felleseieskifte, uten å legge vekten på oppgavens spørsmål – selv om oppgaven ofte innledningsvis defineres og avgrenses på en grei måte.
3. Forslag til disposisjon
3.1 Oversikt
Antakelig kan det ikke forventes, men jeg finner det naturlig at det bør startes med en kort redegjørelse for hva ektefellers formuesordning egentlig er for noe, dvs hva felleseie og særeie egentlig innebærer. Herunder bør det gis en redegjørelse for forskjellen mellom eierforhold (sameie og eneeie) og formuesordning (felleseie og særeie). De fleste får frem at formuesordning og eierforhold er to ulike regelsett.
Det bør videre gis pluss til de som kan sette reglene inn i en større sammenheng, herunder peke på ekteskapslovens systematikk. Jeg har ikke funnet besvarelser som får frem særlig mye om dette.
Lovens del II omhandler formuesforholdet mellom ektefeller, hvorav avtaler om formuesordningen behandles i kapittel 9.
Besvarelsen kan etter min mening videre naturlig deles i fire hovedbolker:
¨ Under ekteskapet
¨ Ved separasjon og skilsmisse
¨ Skifte ved en ektefelles død
¨ Uskifte
Hertil kan det gis en kort innledning, hvor det bl.a redegjøres for hvordan særeie stiftes (ved avtale/ektepakt etter el.§ 42 eller ved givers eller arvelaters klausul etter el.§ 48). En redegjørelse om formkrav, tinglysing osv ligger utenfor oppgaven.
Avtaler om særeie eller felleseie regulerer først og fremst det verdimessige oppgjøret. Valget får imidlertid også en viss betydning for det gjenstandsmessige oppgjøret (retten til naturalutlegg mv). Fremstillingen bør derfor inneholde en redegjørelse for de rettslige virkninger både mht verdideling og fordeling av eiendeler. Svært mange overser formuesordningens betydning for rett til de enkelte eiendeler (naturalutlegg).
Ved at oppgaven spør om en sammenligning, bør det etter min mening sies noe om forholdet mellom skjevdelingsreglene og særeiereglene. Enkelte sier mye fornuftig om dette, og de fleste nevner helt kort at betydningen av særeiereglene er redusert etter at de nye SRE ble innført.
3.2 Om ektefellers formuesordning
Ekteskapslovens utgangspunkt er at ektefellenes formuer skal likedeles, se el.§ 58, 1.ledd. Fra dette utgangspunktet gjøres det i hovedsak to unntak; for midler som ved avtale eller påbud er gjort til særeie, og for midler som etter loven kan kreves skjevdelt. Hertil kommer regler om forloddskrav og vederlagskrav, men disse faller i utgangspunktet utenfor denne oppgaven.
Hvordan det avgrenses f.eks mot vederlagskravene vil kunne vise i hvilken utstrekning kandidaten har forstått oppgaveteksten. En grundig fremstilling av vederlagskravene må trekke ned, mens det på den annen side er et pluss å vise til at det finnes ulike vederlagskrav for hhv felleseie- og særeiemidler, og at årsaken til dette er de to ordningers ulike karakter.
Ektefellers formuesordning er i det vesentlige en delingsordning, dvs at valget mellom den ene eller den andre først og fremst får betydning for hvordan formuene skal deles ved samlivsbrudd eller død.
Formuesordningen må holdes atskilt fra eierforhold. Ektefellene kan ha fullstendig felleseie, uten å eie noe sammen. På den annen side kan ektefellene ha fullstendig særeie, og samtidig eie f.eks boligen sammen (slik at den enkelte eierandel er den respektives særeie).
Felleseieordningen kan – i sin opprinnelige form – beskrives som et betinget verdisameie, dvs at begge ektefeller som utgangspunktet har krav på halvparten av verdien av den andres eiendeler – men først ved formuesfellesskapets opphør. I dag har reglene mer preg av rene delingsordninger enn et bestående formuesfellesskap. Jeg vet ikke hvor bevisst ordlyden er valgt, men i el.§ 58, 1.ledd (om utgangspunktet likedeling) omtales ektefellenes formuer, dvs at det under ekteskapet har bestått to formuer – ikke én formue med to rådighetsdeler.
3.3 Under ekteskapet
Fordi formuesordningen først og fremst er en delingsordning som kommer til anvendelse ved ekteskapets opphør, har valget mellom særeie og felleseie liten betydning så lenge ekteskapet (samlivet, formuesfellesskapet) består.
De fleste får med at rådighetsbegrensninger i el.§§ 32-33 gjelder uavhengig av formuesordning. De fleste av disse får også med at rådighetsbegrensninger kan oppheves ved ektepakt hva angår særeiemidler (såkalt skjerpet særeie), se el.§ 37.
Selv om konflikten som oftest dukker opp i forbindelse med skifteoppgjør, bør drøftelsen av formuesordningens betydning for stiftelse av sameie plasseres under overskriften under ekteskapet.
Konflikten kan også dukke opp i forhold til kreditorer som søker utleggspant, men det kan ikke forventes at kandidatene tar opp dette. Spørsmålet er tatt opp i pensum og forelesninger i samboerrett. Enkelte kandidater viser til at formuesordningen kan ha betydning ved kreditor forfølgning, men uten å få noe særlig ut av det. Det kan ikke tillegges særlig vekt om kandidatene vakler litt på dette området.
Kandidatene bør se at el.§ 31 annet og tredje ledd gjelder uavhengig av formuesordning. For avtalt sameie (2.ledd) har således formuesordningen ingen betydning. Jeg har ikke funnet noen besvarelser som tar opp forholdet mellom formuesordning og avtalt (ordinært) sameie.
For stiftelse av sameie etter el.§ 31 tredje ledd (som de fleste kaller husmorsameie, men som jeg velger å kalle sameie bygget på felles ervervsbidrag) er det heller ingen formell forskjell i valg av lovregler avhengig av om sameieobjektet er felleseie- eller særeiemidler. Under henvisning til rettspraksis og forarbeider viser mange til at det må ”kreves noe mer” av arbeidsinnsatsen for stiftelse av husmorsameie i særeiemidler – uten at dette forklares nærmere.
Dersom det henvises til læreboka som grunnlag for kravet om noe mer, er dette galt. Lødrup er i denne sammenheng helt uskyldig. I læreboka (§ 11 V) gis det en grei og differensiert fremstilling om betydningen av særeie ved stiftelse av sameie.
Enkelte kandidater tar så vidt opp spørsmålet om forholdet til lovens ordlyd – hvor intet er sagt om forskjell på felleseie- og særeiemidler, og det må i seg selv premieres.
Etter min mening er den generelle formuleringen om at det må kreves noe mer, relativt intetsigende – og har mer preg av slagord enn av en rettsregel.
Hvis f.eks boligen er boligen mannens felleseie, skulle det således være tilstrekkelig at hustruen vasker gulv og skjorter. Er boligen hans særeie må hun i tillegg stryke skjortene og lakke gulvet!
Det bør premieres dersom kandidatene klarer å få frem de relle poenger i denne sammenheng. At sameieobjektet (normalt bolig) er den enes særeie, er i seg selv ikke til hinder for etablering av sameie. Særlig gjelder dette ved fullstendig særeie. Hvis det derimot er vedkommende bolig som ved ektepakt uttrykkelig er gjort til den enes særeie, vil dette også inneholde et avtalemoment som normalt også sier noe om eierforholdene. (Boligen skal være kvinnes eneeie, og være hennes særeiemidler.) Det kan da være vanskelig å hevde at ektefellene har ment eller innrettet seg etter at boligen skal være sameie.
Disse standpunkter vil påvirkes av synet på ”husmorsameiereglene”. Det er hevdet at husmorsameie stiftes uavhengig av partenes (eierens) vilje og mening – som en slags ekspropriasjon. Andre, herunder undertegnede, mener stiftelsen av sameie basert på felles ervervsbidrag krever et visst avtaleelement, nemlig at ektefellene må ha forutsatt eller innrettet seg på at boligen er deres sameie – dvs mer preg av hevd enn av ekspropriasjon.
Tone Sverdrup, Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv 1997 kaller det kravet om ”felles prosjekt”.
Felles ervervsbidrag som stiftelsesgrunnlag er derfor subsidiært i forhold til ektefellenes avtaler. Har ektefellene således opprettet ektepakt om særeie hvor det fremgår at de også har forutsatt et bestemt eierforhold, vil dette som utgangspunkt utelukke stiftelse av husmorsameie (sameie basert på felles ervervsbidrag).
Er boligen gjort til særeie ved klausul fra giver eller arvelater, vil særeieordningen i seg selv ikke ha samme betydning. I slike tilfeller vil heller det forhold at boligen er gave eller arv fra den enes familie kunne være et moment i vurderingen av ektefellenes oppfatning eller forutsetninger om eierforholdene. Få kandidater går inn på forholdet til særeieklausuler etter el.§ 48 (jf al.§ 31 vedrørende forholdet til pliktdelsreglene).
Enkelte nevner reglene om avkastning og ombytting av særeiemidler i el.§ 49. Dette er i og for seg regler som får virkning under ekteskapet, men slik reglene om avkastning er i dag innebærer de egentlig ingen forskjell fra hva som gjelder for felleseiemidler. (Avkastning og ombytting av felleseiemidler, forblir også felleseiemidler.)
Videre kan det nevnes av formuesordningen, dvs hvordan formuen skal deles, selvfølgelig også får betydning hvor felleseiet skiftes under samlivet, enten det skjer etter enighet (el.§ 45 jf 57, 1.ledd, a) eller ensidig krav (el.§ 57, 1.ledd, c).
Hvilken formuesordning ektefellene har, får i utgangspunktet ingen betydning for gjeldsansvar og gjeldsforfølgning. Like lite som ekteskapet eller felleseieordningen i seg selv etablerer noe sameie mellom ektefellene, blir de heller ikke ansvarlige for hverandres gjeld – se el.§ 40. En ektefelle hefter videre overfor sine kreditorer bare med egne midler. Om disse er særeie- eller felleseiemidler har ingen betydning. Dette gjelder fullt ut under samlivet, men vil også være realiteten i forbindelse med et skifteoppgjør. En ektefelle kan gi avkall på ”bosloddskrav” fra den andre, uten at dette regnes som en gavedisposisjon – se el.§ 52 hvor dette noe uklart fremkommer. (For det sammensatte skiftet er det presumert at den insolvente, avdøde ektefellen gir slikt avkall, se sl.§ 107.)
Endelig kan det nevnes at reglene om underholdsplikt, informasjonsplikt og innsynsrett i el.§§ 38-39 gjelder uavhengig av formuesordning. Enkelte gjør det.
3.4 Ved separasjon og skilsmisse
3.4.1 Innledning
Det er som nevnt særlig på skifteoppgjøret ved ekteskapets oppløsning at forskjellene i rettslige virkninger av særeie eller felleseie blir mest synlige. Kandidatene bør skille mellom deling av verdier (felleseieskiftet, likedelingen) og fordeling av gjenstander (”naturalutlegg”). Det bør gis et pluss til de kandidater som får frem disse to sider av formuesordningen, og hvordan virkningene er forskjellige. Som nevnt glemmer mange gjenstandsreglene.
Det kan være på sin plass med en henvisning til systematikken i ekteskapsloven. Det er ikke foretatt en streng oppdeling mellom reglene om hhv særeiemidler og felleseiemidler. Kapittel 12 om deling av verdiene og kapittel 13 om rett til gjenstander mv fremstår begge som generelle regler. I kapittel 14 gis imidlertid presiserende særregler for særeiemidler. Kapitlet inneholder både regler om det verdimessige oppgjøret (§ 73) og om rett til gjenstander (74).
Systematikken kan forklares ut fra tradisjonelle oppfatninger om at særeiemidler ikke inngår i skifteoppgjør, dvs felleseieskiftet. I dag er ikke det lenger en treffende synsmåte. Særeiemidlene inngår f.eks i gjeldsfradragsreglene, retten til bolig og innbo gjelder stort sett tilsvarende for særeiemidler osv. Se også sl.§ 54, 2.ledd som gir uttrykk for at et offentlig felleseieskifte også omfatter særeiemidler.
Det må gis et pluss til de kandidater som får frem at ved deling av verdier går ikke lenger det avgjørende skillet mellom felleseie og særeie, men mellom likedelings- og ikke-likedelingsmidler. Med ikke-likedelingsmidler menes særeiemidler og skjevdelingsmidler. Kandidatene kan i den sammenheng vise til reglene i el.§ 58, 3.ledd hvoretter særeiemidler og skjevdelingsmidler likestilles, og avgrenses mot likedelingsmidlene. Svært få kommer inn på dette.
For reglene om fordeling av gjenstander, går det formelle skillet mellom felleseiemidler og særeiemidler (se kap 13 jfr kap 14). I denne sammenheng gjøres det imidlertid ingen formell forskjell mellom likedelingsmidler og skjevdelingsmidler.
Som jeg skal komme tilbake til, går det avgjørende skillet i forhold til retten til å sitte i uskifte også mellom særeie og felleseie. For felleseiemidler skilles det i den sammenheng ikke mellom likedelingsmidler og ikke-likedelingsmidler.
En del roter litt med anvendelsesområdet for el.kap 13. Eksempelvis er det mange som sier at el.§ 66 også gjelder for særeiemidler. Selv om det kan utledes av ordlyden i el.§ 66 at bestemmelsen gjelder felleseiemidler, er dette uklart uttrykt og det kan ikke trekkes særlig for misforståelser i så måte.
Det ligger kanskje noe på siden, men det må honoreres dersom kandidatene får frem at reelt sett er et visst sammenfall mellom verdidelingsregler og reglene om fordeling av gjenstander. En ektefelle kan f.eks ikke kreve å overta bolig den andre har mottatt ved arv eller gave, se el.§ 67, 1.ledd a) if sammenholdt med el.§ 59.
3.4.2 Likedelingsoppgjøret
For å sammenligne de rettslige virkninger av hhv felleseie og særeie ved deling av verdiene, bør kandidatene gi en kort beskrivelse av hva et felleseieskifte går ut på, for deretter å redegjøre for betydning av felleseie og særeie. De fleste viser til hovedregelen eller utgangspunktet i el.§ 58, 1.ledd om likedeling.
Det er imidlertid få som får med seg flertallsformen i ordlyden. Det er ektefellenes samlede formuer som skal likedeles.
Et felleseieskifte går ut på å finne hver ektefelles netto likedelingsmidler, som deretter likedeles. Det som særlig interesserer i denne oppgaven, er således hvilken betydning det har for likedelingsoppgjøret at midler er gjort til særeie. Avgjørende for hvilken uttelling kandidatene skal gis, er således i hvilken utstrekning besvarelsen sentreres omkring dette spørsmålet, og ikke bare gir en generell fremstilling av likedelingsoppgjøret. Svært mange mister perspektivet i fremstillingen av denne delen.
Kandidaten kan her først kort nevne forloddsreglene i el.§ 61.
Som så mange andre regler i ekteskapsloven er også disse reglene ganske rotete. Tilsynelatende oppfattes den som et grunnlag for å holde egne midler utenfor likedelingen. Sett på denne måten får bestemmelsen ingen selvstendig betydning for særeiemidler.
Regelen hjemler imidlertid også en rett til å overta eiendeler den andre eier, f.eks gjenstander beregnet for barna. I så fall må det tas stilling til om el.§ 61 bare gjelder for felleseiemidler, eller om også den andres særeiemidler kan kreves overtatt – hvor vilkårene ellers er oppfylt. Ingen har tatt opp dette spørsmålet, og jeg går derfor ikke nærmere inn på det.
Det tradisjonelt viktigste spørsmål ved et likedelingsoppgjør, er vurderingen av hvilke verdier som kan holdes utenfor som særeiemidler. Etter min mening er det tilstrekkelig for denne oppgaven å vise til dette. Hvilke tvilsspørsmål som kan dukke opp ved avgjørelsen om hva som er særeiemidler, kan kort nevnes, f.eks reglene i el.§ 49. Derimot ligger det utenfor oppgaven å gå nærmere inn på hvilke varianter som kan avtales etter el.§ 42 – utover en rask henvisning. Enkelte bruker for mye plass på opprettelse av ektepakter – f.eks på å forklare hvorfor enkelte ønsker tidsbegrenset særeie.
Skjevdelingsreglene (el.§ 59) kan nevnes, men da for å vise at skillet mellom særeie- og felleseiemidler har blitt mindre etter ekteskapsloven av 1991. Hovedreglene kan nevnes, men da for å vise for hvilke verdier formuesordningen har liten betydning for. En nærmere gjennomgang av skjevdelingsreglene ligger utenfor oppgaven.
For å finne netto likedelingsmidler, må det gjøres fradrag for gjeld. Kandidatene bør her peke på at det avgjørende skillet her går mellom likedelingsmidler og ikke-likedelingsmidler. Har f.eks en ektefelle større særeiegjeld enn særeieverdier, kan den overskytende gjelden ikke trekkes fra i likedelingsmidlene såfremt den kan dekkes i hans skjevdelingsmidler, se el.§ 58, 3.ledd b).
Som nevnt bruker alt for mange kandidater alt for mye tid på generell fremstilling av gjeldsfradragsreglene. Etter min mening hadde holdt å vise til at det er netto likedelingsmidler som skal deles. Hovedprinsippene går av den grunn helt enkelt ut på det i utgangspunktet bare er gjeld knyttet til likedelingsmidler som skal gå til fradrag i likedelingsmidlene. I tillegg kan det nevnes at hvor en ektefelle har større særeiegjeld enn samlede ikke-likedelingsmidler, kan han gjøre fradrag for det overskytende i likedelingsmidlene.
Svært mange har en tilsynelatende planløs gjennomgang av detaljreglene i al.§ 58. Når fremstillingen i tillegg blir et lovreferat, blir helhetsinntrykket ikke godt. Det synes som om gjeldsfradragsreglene for mange har vært en magnet som har lokket dem på avveie.
Vederlagskravene i el.§§ 63 og 73 bør nevnes, men igjen bare for å sammenligne formuesordningene. Begge regelsett har samme formål, nemlig å skape et konkret rimelig skifteoppgjør basert på hva som er avtalt om formuesordningen.
Har ektefellene avtalt at en hytte skal være mannens særeie, og han bruker det meste av sine likedelingsmidler til å øke verdien av den, kan hustruens gis et vederlagskrav slik at hun stilles som om de overførte midler fortsatt var felleseiemidler. Er det kvinnen som gjennom arbeidsinnsats eller pengetilskudd har øket verdien på mannens særeie, kan hun på samme måte gis et vederlagskrav, som (i alle fall før) ble fastsatt som om verdiøkningen hadde vært felleseieverdier.
En nærmere gjennomgang av vilkårene for vederlagskrav, faller imidlertid utenfor oppgaven. De fleste nøyer seg med å henvise til at reglene finnes, men få forklarer hvorfor det finnes to sett av regler. Det er etter min mening heller ikke riktig å si at el.§ 63 gjelder felleseiemidler mens el.§ 73 gjelder særeiemidler. Forskjellen ligger først og fremst i at det i el.§ 63 gis regler om kompensasjonsvederlagskrav (dvs et restitusjonskrav) hvis f.eks en ektefelle har brukt felleseiemidler (dvs likedelingsmidler) til å øke verdien av egne særeiemidler, mens el.§ 73 hjemler ”belønningsvederlagskrav” (dvs et berikelseskrav) dersom en ektefelle har øket verdien av den andres særeie.
3.4.3 Fordeling av eiendeler
Kandidatene bør vise til at ekteskapsloven inneholder to kapitler om disse spørsmål, ett for felleseiemidler (kap 13) og ett for særeiemidler (kap 14). Som nevnt i pkt 3.4.1 bør det gis et pluss dersom kandidaten ser at kap 14 inneholder regler om både verdi- og gjenstandsfordeling, og derfor fremstår som et generelt kapittel med presiseringer vedrørende særeiemidler.
For å besvare oppgaven skal ikke kandidatene redegjøre generelt for reglene om fordeling av eiendeler, bruksrett til bolig mv, men vise til betydningen av om eiendelen tilhører en ektefelles felleseie- eller særeiemidler.
Forskjellene er i korte trekk følgende:
¨ For retten til overtakelse av bolig eller innbo (uavhengig av eierforhold), kreves det for felleseiemidler særlige grunner, mens det for særeiemidler kreves sterke grunner, se el.§ 67 jfr § 74, 1.ledd. Det bør gis et pluss dersom kandidaten også sier noe om mulige begrunnelser for forskjellen, og dessuten sier noe om den praktiske betydningen.
Valget mellom særeie eller felleseie er i første rekke et valg av verdimessige delingsordninger. Om ektefellene har valgt den ene eller annen ordning for deling av verdier, skulle i utgangspunktet dette ikke ha noe å si for den gjenstandsmessige fordeling. Hvis derimot bestemte eiendeler uttrykkelig er gjort til den enes særeie, signaliserer ofte det at vedkommende ektefelle har en spesiell tilknytning til eiendelen, og vil ikke at den skal inngå i et fremtidig skifteoppgjør. Det er f.eks avtalt at boligen er Karis særeie, fordi eiendommen har tilhørt hennes slekt i flere generasjoner.
De samme vurderinger finner vi for øvrig også igjen når det i boligregelen gjøres unntak for bolig som er ervervet ved arv eller gave fra eierektefellens slekt, se el.§ 67, 1.ledd a) if.
¨ For retten til å kreve bruksrett til bolig som helt eller delvis tilhører den andre, er vilkårene like, se el.§ 68 jfr § 74, 2.ledd.
¨ For andre eiendeler består forskjellen først og fremst i at det for særeiemidler ikke finnes noen (teoretisk) unntaksregel ved åpenbar urimelighet, se el.§ 66, 1.ledd if.
Svært mange får frem hovedtrekkene i de nevnte forskjeller, men fremstillingen blir ofte springende og lite systematisk – kanskje fordi det er hastverksarbeid mot slutten av eksamensdagen.
Enkelte forklarer også hvorfor det kreves sterke grunner for å overta særeiebolig, og det er positivt. Når man samtidig klarer å gi en forklaring på hvorfor vilkårene for bruksrett er de samme uavhengig av formuesordning, må det gis uttelling for det.[1]
¨ Et spørsmål som ikke kan forventes tatt opp, er at el.§ 66 for felleseiemidler inneholder en særlig utløsningshjemmel i sameietilfeller hvor en ektefelle har en liten sameieandel, f.eks under 25%. (Ektefellen som eier gjenstanden fullt ut eller for det vesentlige, kan kreve å beholde den.) Denne særregelen for felleseiemidler er ikke tilsiktet fra lovgivers side.
¨ Salgsretten og forkjøpsretten etter el.§ 71 innebærer i realiteten også særegne oppløsningsregler for sameiegjenstander ved et skifteoppgjør. Retten til å kreve salg vil i praksis bare ha betydning hvor ektefellene eier noe sammen, og hvor det ikke dreier seg om en ubetydelig eierandel (slik at overtakelse kan kreves etter el.§ 66) og heller ikke om bolig eller innbo (slik at overtakelse kan kreves etter el.§ 67). Tilsvarende særregler gjelder for særeiemidler.
Det bør gis stor uttelling til kandidater som kan peke på de to sistnevnte forhold, og herunder forklare forskjellene ut fra særeie- og felleseieordningens opprinnelige natur. Ingen kandidater har tatt opp spørsmålet, og det kan heller ikke forventes.
3.5 Skifte ved en ektefelles død (sammensatt skifte)
3.5.1 Innledning
Det er fint om kandidaten innledningsvis kan peke på hvor vi finner reglene. Om formuenes deling finner vi reglene i ekteskapsloven, mens fordeling av eiendeler reguleres av skifteloven. (Fordelingen av arven etter førstavdøde ektefelle reguleres av arveloven.)
3.5.2 Formuenes deling
Reglene om formuenes deling gjelder i utgangspunktet tilsvarende når ekteskapet oppløses ved en ektefelles død, se el.§ 77. Noen ny redegjørelse av disse er derfor unødvendig, og fremstillingen bør begrense seg til meget kort å nevne forskjellene. De fleste unntakene har liten betydning for denne oppgaven. Det eneste som kan nevnes at ved sammensatt skifte er det bare gjenlevende ektefelle som kan kreve en urimelig ektepakt om særeie satt til side, se el.§ 77, 2.ledd c).
3.5.3 Retten til eiendeler
Ved sammensatt skifte reguleres dette av de alminnelige regler i skifteloven 10de kapitel. Av særlig interesse er sl.§ 63 som omhandler gjenlevende ektefelles rettigheter.
Kandidatene skal i denne sammenheng ikke få frem forskjellen mellom skifte ved skilsmisse og skifte ved død, men få frem betydningen av særeie eller felleseie.
For bolig og innbo (og næringsløsøre) finnes en særregel i sl.§ 63, 2.ledd. Er boligen felleseiemidler, kan gjenlevende kreve å overta den, enten den tilhørte avdøde, gjenlevende selv eller var i sameie. Var den avdødes særeie (helt eller delvis), kan gjenlevende kreve å overta den dersom særlige grunner taler for det.
For andre eiendeler har gjenlevende en alminnelig rett til å beholde egne eiendeler, sl.§ 63, 1.ledd. For eiendeler som var avdødes særeiemidler, har gjenlevende ingen særlig fortrinnsrett. Et krav om overtakelse må avgjøres etter de generelle regler i sl.§ 61. At eiendelen har tjent til felles bruk under ekteskapet, vil være en god grunn for overtakelse, se sl.§ 61 2.ledd 2.pkt.
Gjenlevende ektefelle har dessuten forkjøpsrett ved salg av felleseiemidler til andre enn loddeierne, sl.§ 63, 5.ledd. En slik rett gjelder ikke ved salg av avdødes særeiemidler.
De fleste kandidater kommer inn på skifteoppgjøret ved en ektefelles død, men det blir ofte ganske rotete. Mange gir også en sammenblandet fremstilling av felleseieskiftet ved en ektefelles død og reglene om adgangen til uskifte. Det blir gjerne rotete og lite vellykket.
Formuesordningen har ingen betydning for hvor stor andel av arven etter førstavdøde gjenlevende har krav på, men de ulike ordninger har selvfølgelig betydning for fastsettelsen av hvor mye førstavdøde etterlater seg som arv.
Et forhold som stadig forundrer meg, er misforståelser mht gjenlevende ektefelles rett til arv etter loven. Enkelte hevder at gjenlevende ektefelle ikke har rett til arv av førstavdødes særeiemidler, andre at ved særeie er gjenlevende ektefelles arverett begrenset til minstearven. Atter andre blander kaller den ordinære brøkdelsrett for minstearv. Hvor har de det fra?
3.6 Uskifte
Etter loven kan gjenlevende ektefelle overta felleseiemidler uskiftet, se el.§ 9, 1.ledd. (Dette inkluderer særeiemidler som ved død blir felleseiemidler, el.§ 42, 3.ledd.) Avdødes særeiemidler kan bare overtas uskiftet dersom ektefellene har avtalt det i ektepakt (el.§ 43), eller hvis førstavdødes arvinger samtykker, al.§ 9, 2.ledd.
For øvrig er vilkårene for uskifte sammenfallende for felleseie- og særeiemidler. Det samme gjelder også for reglene om gjenlevendes råderett under uskiftet.
Ved delingen av uskifteboet, vil det derimot ha betydning om det er særeiemidler eller felleseiemidler som er overtatt uskiftet. Felleseiemidler skal deles likt (ingen skjevdeling), mens særeiemidler skal deles i samme forhold som det var mellom de to særeieformuer ved etablering av uskiftet – men mindre ektefellene (eller gjenlevende og førstavdødes arvinger) har avtalt noe annet.
De fleste får greit frem formuesordningens betydning ved uskifte. Enkelte har imidlertid litt problemer med avgrensningen, slik at fremstillingen blir for generell. Forholdet til særkullsbarna har f.eks lite med formuesordninger å gjøre.
Svært få får frem at reglene om gjenlevende ektefelles råderett over uskifteboet ikke skiller mellom hvorvidt det er felleseiemidler eller særeiemidler som er overtatt uskiftet. Enkelte oppfatter de særlige delingsreglene i al.§ 26, 2.ledd dithen at særeiemidlene holdes atskilt under uskiftet. Det må trekkes litt for det, men kanskje ikke så mye?
4. Karakterfastsettelse
Jeg har underveis gitt uttrykk for flere synspunkter av betydning for karakterene. Det som etter min mening må være avgjørende, er kandidatenes evne til å disponere og avgrense – dvs til å holde seg til oppgaven. Enkelte sporer av med å gi for utdypende redegjørelser for de enkelte regelsett, uten at dette har betydning for å sammenligne de rettslige virkninger av særeie og felleseie.
Dersom fremstillingen er begrenset til en mer eller mindre tilfeldig oppramsing av de ulike regler om felleseieskifte, må dette lede til stryk. Det er etter min mening ikke tilstrekkelig at det er vist til både regler om felleseie og særeie, så lenge ikke besvarelsen tar sikte på å sammenligne de rettslige virkningene av de to ordninger. Hvis det fremgår at kandidaten ikke vet forskjell på felleseie og sameie, skal det etter min mening svært mye til før besvarelsen kan passere. I slike tilfeller vil vel uansett resten av besvarelsen heller ikke være særlig god.
For å få laud bør de viktigste regler og virkningen av dem i de ulike situasjoner være nevnt, og kandidaten bør ha vist et minimum av forståelse. Har kandidaten en ryddig disposisjon, og har fått frem hovedpunktene, synes jeg det bør kunne premieres med en laud selv om besvarelsen inneholder enkelte feilskjær – så lenge det ikke er sentrale spørsmål det bommes på.
Forståelse, ryddighet og helhetsfremstilling bør premieres fremfor kunnskaper om detaljer.
Tromsø, 15. desember 1998